Skreien som hver vår trekker inn til gytebankene utenfor Lofoten er selve grunnsteinen i det norske fisket, og det var de store torskevandringene som holdt hjulene til AS Norge i gang før vi fant olje i Nordsjøen på midten av 60-tallet. I april i år fikk jeg endelig muligheten til å teste det legendariske skreifisket, men det var bare så vidt.

Av: Endre Hopland

Det rister faretruende i skroget til det vesle Widerøe-flyet i det vi nærmer oss Lofoten. Det er ikke lange flyturen fra Bodø til det verdenskjente øyriket der ute i havgapet, men når det er 22 sekundmeters sønnavind ute går minuttene nokså seint. Spesielt for Bernt, Norges ukronede konge av alle typer reisesyke. Det er på sjøen han er desidert dårligst, men heller ikke innenlands flyreiser i snøstorm er det helt store. En tur til Lofoten for å lage fiskefilm under ytterst ustabile værforhold er med andre ord en av de mer fabelaktige ideene han har hatt.

Landingen blir ikke akkurat fløyelsmyk, og Bernt svetter godt under capskyggen. Snart står likevel flyet vårt fint parkert ved terminalbygget, og en blid kabinansatt med solide sjøbein åpner flydøren og ønsker oss velkommen til Lofoten.

Vi kommer oss ut i frisk luft. Virkelig frisk. Stormfrisk. Bernt sin ansiktsfarge går bra lys grønn til en hvitere nyanse av bleik. Klokken er 11.40 og det er lite som minner om vår ute, til tross for at vi skriver april. Holder dette seg har vi utvilsomt et par meget interessante dager med havfiske foran oss.

Annonse

Millioninvesteringer

Inne i ankomsthallen blir vi møtt av Geir Sivertzen, også kjent som Dr. Hook. Den norske havfiskelegenden og tidlige Team Mustad-fiskeren har mange jern i ilden for tiden, blant annet et engasjement i selskapet Nusfjord AS. Det er nettopp i det gamle fiskeværet Nusfjord vi skal ha base de kommende dagene, og her stikker tradisjonene dypt. Opp gjennom tidene har været vært fiskemottak, foredlingssentral og havn for utallige lofotfiskere, men dette var i svunne tider. Før Norge ble en velstående nasjon, og del av det moderne storsamfunnet.

Historien til fiskeværet sitter likevel i veggene til alle byggene som ligger tett i tett der nede i viken, med storhavet som nærmeste nabo. Historien kunne likevel lett ha forfalt, hadde det ikke vært for arkitekten Roar Jacobsen. For tolv år siden reiste han nemlig til Nusfjord for å kjøpe seg en ferierorbu, men handelen ble litt mer omfattende enn først planlagt. Jacobsen endte like godt opp med å kjøpe hele fiskeværet, og siden den gang har det skjedd store ting i Nusfjord.

Stedet er rustet opp for mange millioner kroner, og er i dag skreddersydd for tilreisende gjester som vil ha den autentiske Lofoten-opplevelsen. Den gamle landhandelen er holdt intakt, mens tørrfiskloftet er fullstendig bygget om til en stor restaurant med fantastisk havutsikt. De gamle rorbuene har fått beholde sitt opprinnelige preg, men innredningen er derimot av ferskere dato. Det er også utleiebåtene i aluminium og de mange nye rorbuene som er bygd eller er under oppføring i området. Byggestilen er likevel tradisjonell, og en får virkelig inntrykk av å ha reist langt tilbake i tid når en kommer til fiskeværet på sørøstsiden av den mest kjente øygruppen i Norge.

Det er noen år siden det sist ble levert yrkesfisket lofottorsk i Nusfjord, men dette skal snart endre seg. Oppstarten av Nusfjord Fisk AS er nemlig på trappene, med både fiskemottak og foredling. Det skal nemlig lukte fisk i Nusfjord.

Treg start

Skreien er seint ute i år, tre-fire uker bak skjema, men ifølge rapportene har Geir og co. fått flott gytetorsk på Nusfjordbankene i en ukes tid, nå. Det er ikke her det er høyest snittvekt på lofottorsken, men mengdene fisk som siger inn til Nusfjord seint i sesongen står ikke tilbake for noen av de mer kjente skreiområdene. Selv var Geir utpå en liten tur i går. Ti torsk med et snitt på åtte-ni kilo ble beholdningen da. Fisk på 20 kilo er ikke uvanlig her, men det er de mellom fem og 12 som er i klart flertall.

Etter en kjapp handlerunde er vi på vei utover i øyene i Geir sin leiebil. Utenom Bernt og meg, er det også invitert gjester fra Tyskland og Storbritannia til gards denne uken, blant annet skuespilleren og sportsfiskeprofilen Julian Lewis Jones, som skal lage TV om sportsfisket i Lofoten. Men de skal få utfordringer. Det skal vi alle. Og det er været sin feil. Det er nemlig fremdeles stormfullt ute, og slik skal det fortsette.

Skitt Fiske

Det er noen timer med dagslys igjen da vi ankommer Nusfjord, og Bernt og jeg bestemmer oss kjapt for å gi torsken et forsøk i et lite vindu med oppholdsvær. Vi kommer nesten ut av sundet før vi må snu. Dette er en glemmesak for magen til Bernt. I stedet blir det til at vi pilker litt inne på grunt og roligere vann. Det blir et par to-trekilosfisker, men dette er fastboende torsk, ikke gytevandrende skrei.

Jeg prøver meg også på en tur på egenhånd etter at Bernt er satt i land. Ute i hovedfjorden er bølgene svære, og det er vanskelig å få til noe fornuftig fiske. Ytterligere et par torsker finner likevel veien til fiskekassen, og nå er det også riktig sort det er snakk om. Fiskene er likevel ikke særlig mye større enn de første, så helt i gang med det beryktede lofotfisket kan vi ikke si at vi er. Men ting begynner å gå seg til.

Elltor to the rescue

På kvelden samles alle gjestene på restauranten i Nusfjord, der kortreist lammeskank står på menyen. Den stilige restauranten og den daglige driften av rorbuanlegget i Nusfjord drives av Classic Norway Hotels, og disse kan virkelig faget sitt.

Både britene og tyskerne er nyankommet, og mer enn giret på å komme seg utpå neste morgen. Værvarselet ser derimot alt annet enn lyst ut. Det er meldt 17-20 sekundmeter, og slikt er alt annet enn småbåtvennlig. Den store fiskeskøyten Elltor, som har hjemmehavn i Nusfjord, kan derimot tåle brasene. Vi er alle spente på skipperens vurdering om noen timer.

Ved frokostbordet dagen etter ser ting mørkt ut. Det regner og hagler vannrett. Dette er ikke fiskevær. Skipperen på Elltor er av en annen oppfatning. «Næh, vi får vel komme oss utpå og prøve», sier han rolig etter å ha tatt en kikk ut av panoramavinduene i restauranten. Game on!

Halvannen time senere er vi på sjøen. Bernt har, klok av skade, blitt værende igjen på land. I stedet stiller Kristian Schumacher, som nylig har flyttet til Nusfjord i forskningsøyemed, sporty opp som kameramann i det som er et aldri så lite torskeeksperiment fra vår side. Planen under Lofoten-oppholdet er nemlig å finne ut hva det faktisk er mulig å få torsk på. Vi vet jo at de tar både pilk, shad, sluk, agnfisk og ellers det meste det er meningen at fisk skal falle for, men kan vi også få de skjeggete og glupske sjødyrene til å spise ting som fastnøkler og nøkkelknipper? Eller kanskje en iPhone?

Stortorsk

Det er ikke lange turen fra den skjermede havnen inne i Nusfjord, til plassene der gytetorsken nå står i store stimer. Bare et kvarters tid etter at fortøyningene er kastet, gir skipperen signal om å få snørene i sjøen. Et stort flak med torsk står 60 meter under oss, ti meter over bunnen. Nå gjelder det.

Mitt første forsøk er med en 21-fastnøkkel. Tyskerne og britene får seg en god latter. Torsken også. Antagelig. Biter gjør den i alle fall ikke. Heller ikke når den blir servert en Rubiks kube eller en juletrekule. Det tas fin torsk rundt om i båten, men det er på pilk og shad. Jeg har riktig nok noen brukbare hugg på både den vesle, treblekrokriggede Akevitt-flasken og bildet av en sild, men det vil seg ikke helt. Ikke før jeg går over til shad. Da dukker det opp noen fine torsker på opp til rundt åtte kilo. Ingen kjemper riktignok, men pen fisk.

Noen større fisker landes også om bord, opp til 12-13 kilo, men det er hos verten i akterenden det skikkelige hugget kommer. Midt i haglbygen fra helvete (som om det hagler i helvete, liksom), slår nemlig stangen til Geir knute på seg. Dr. Hook lyser opp, hoier og gliser. Nå er han i sitt ess.

Ryktet om at det er storfisk på gang sprer seg raskt på båten, og snart har Geir et bra publikum. Etter en lang pumpeøkt kan også en skikkelig stortorsk kleppes og lempes opp på dekk. Fisken er dessverre utgytt, men pusher likevel 20-kilosgrensen. Før gyting var dette garantert en fisk på over 25 kilo. Geir er likevel storfornøyd, og stemningen om bord er god.

Clint Eastwood

Turen blir bare på noen timer, men fisket er så godt at to av de store kummene på dekk fylles med torsk i løpet av økten. Jeg får etter hvert noen fisker på mer utradisjonell redskap også, men det er utvilsomt shadene som fisker best. Over hele linjen. Når vi klapper til kai etter fire timer på sjøen, er statusen mye fisk med fint snitt og en flott toppfisk.

For egen del har det likevel ikke tatt helt av. Det faktum at tre fjerdedeler av fisketiden har blitt viet ting som egentlig ikke er beregnet på fisk må ta mesteparten av skylden for dette. Håpet om en skikkelig storskrei lever likevel videre. Med Elltor til disposisjon bør nemlig ikke været spille noen voldsom rolle, og vi føler oss sikre på at det blir nye muligheter allerede neste dag.

Når alle samles til middag noen timer senere, er det et strålende fornøyd følge som inntar nydelig og kortreist bacalao. Det hagler med gamle røverhistorier om svær og vanskelig fisk, men med en Hollywood-skuespiller som bordkamerat glir naturlig nok samtalen inn på en del andre temaer, også. Og dersom noen skulle være i tvil om ordene torsk, rugby, havål og Clint Eastwood kan brukes i samme setning, så bekreftes det herved at det går helt fint. Det blir seint før vi kommer oss i seng.

Ut i stormen

Vinden river godt i rorbuene i det en ny dag gryr i Nusfjord. Det er egentlig ikke fiskeforhold, men vi har en stor fiskeskøyte tilgjengelig, og da er det absolutt håp. Og en fiskedag til trenger vi. Bernt og jeg har nemlig enda et stunt planlagt, litt god gammeldags valgkamp for å være nøyaktig, og vi må ha hjelp fra Nusfjords store torsker for å få det hele til.

Oppe i restauranten er dessverre nyhetene nedslående. Elltor-skipperen mener været er for dårlig til å gå ut, og siden ting ikke ser ut til å bedre seg, er det egentlig kroken på døren for både valgkampen og de potensielt store gytetorskene vi har planer om å lure opp fra sjøen. Flyet vårt tilbake til fastlandet går nemlig tidlig neste morgen, så dersom ting skal skje, må de skje i dag.

Gode råd er nå dyre. Vi kan selvsagt bare forbli værfaste, og reise hjem igjen med bare en kort fiskedag i bagasje. Eller vi kan ty til småbåtene. De er av aluminium og utrolig sjøsterke, men vinden er drøy og bølgene høye. Bernt og sjøbeina hans er allerede avskrevet, men Geir vil gjerne assistere. Han tar derfor på seg rollen som både skipper og kameramann, og da er ikke jeg vanskelig å be. Av opplagte årsaker kan vi ikke gå veldig langt, men det trenger vi da heller ikke. Det tas stor fisk rett utenfor sundet, og her er det nesten fiskbart. I alle fall om en er litt underlig skrudd sammen.

I det vi er i ferd med å kaste loss, kommer Julian løpende. Crewet hans vil ikke utpå i dette været, så han spør pent om å få være med oss. Det er selvsagt ikke noe problem, og snart er vi på vei ut i hvitskummet alle tre. At dette kommer til å bli hårete er en understatement, men vi biter tennene sammen og gir gass.

Politisk agn

Fisket er så å si umulig, men Geir finner likevel kjapt fisk på ekkoloddet, og Julian og jeg sender ut det tunge skytset. Julian kjører på med den halvmeterlange shaden Big Bob, mens jeg rigger Torsken-pilker med bilder av de forskjellige partilederne på Stortinget. Tanken bak torskevalgkampen er enkelt nok: Den politikeren som fanger den største torsken vinner. Det er banalt, men morsomt og egentlig interessant nok. Og ikke minst effektivt, skal det vise seg.

Det hugger nemlig nesten umiddelbart, på en blå pilk utstyrt med et bilde av Erna Solberg. Fisken er ikke stor, rundt fem kilo, men representerer likevel en fin start. Det er for øvrig på sin plass at statsministeren setter standarden, om en nå skal være litt kravstore.

Like etter at den første fisken har havnet i båten, hoier Julian om storfisk. Etter en frisk kamp i alvorlig drøy drift, får han styrt en stor skrei inn til min ventende klepp. Vekten viser 15 kilo, og det jubles høylytt for ny pers.

Allerede på neste nedslipp går Julian seg i en ny bra fisk, men krokfestet glipper etter et par minutter. I mellomtiden har noe stort funnet min røde pilk, som for anledningen er utstyrt med et bilde av Audun Lysbakken. Stangen min bøyer seg faretruende, og snellen gir fra seg noen meter med snøre. Tre-fire knops drift og høye bølger må ta noe av skylden for dette, men det er utvilsomt bra fisk på gang. Etter noen minutter er torsken likevel ved båtripen, og Julian får kleppen i den.

Torsken er så og si på millimeteren like lang som Julian sin, men mye feitere. Og gode to kilo tyngre, viser det seg senere. På dette tidspunktet er det den største fisken jeg noen gang har fått, og med sine 17,1 kilo absolutt som en skikkelig skrei å regne, selv om de blir både dobbelt og tre ganger så store.

Sommersted

Tre torsker hviler nå på dekk, og vi konstaterer at vi har drevet latterlig langt i løpet av en liten time med fiske. Vi fortsetter likevel en stund til, og politiker etter politiker får seg en tur nede hos torsken. Jeg har et fint hugg på et bilde av Trine Skei Grande, men fisken sitter ikke. Resten av partilederne leverer bare tomme løfter, i god politikerstil.

Julian lander på sin side en fisk i fem-sekskilosklassen, men det blir også den siste torsken i båten denne økten. Nå har det nemlig frisket på såpass at det faktisk ikke er fysisk mulig å nå bunnen. De neste tre kvarterene går med til å kjøre båt i syv knops fart. Vi har drevet rundt tre nautiske mil, og det er nokså ekstremt i løpet av time med fiske.

Vi skulle gjerne fisket videre, men er enige om at det også er helt greit å gi seg. Både Julian, Geir og jeg er nemlig storfornøyde. Nusfjord har levert og vel så det, til tross for de latterlige værforholdene vi har blitt servert. For et torskeparadis dette faktisk er. Merkelig nok er stedet lite besøkt om vinteren og våren, selv om dette er den suverent beste tiden dersom det er fisking en har i tankene.

Om sommeren er det alltid mye folk her, men fisket i den varme årstiden kan ikke måle seg med slik det er nå. Været spiller selvfølgelig en vesentlig rolle, men med tanke på hva vi faktisk har fått utrettet her oppe under de rådende forhold, er det ikke fritt for at både briter, tyskere og nordmenn tenker både en og to ganger på hvordan situasjonen kunne blitt dersom vi hadde hatt havblikk.

Surstrømming

Det blir ikke mer fiske på oss denne turen, men det gjør ikke så mye. Videomaterialet er i boks og ny allroundpers er sikret med en torsk på like over 17 kilo. At den i tillegg er tatt på et bilde av Audun Lysbakken gjør historien enda litt kulere. Undervurder aldri appetitten til en ekte lofottorsk.

Inne på kaien stille Bernt med svensk surstrømning til våre britiske venner, og Julian kjører hele etegildet som en del av TV-konkurransen han har med den irske fiskeskipperen Mary Gavin under Nusfjord-oppholdet. Hun er litt halvmuggen fordi hun ikke fikk være med på dagens spontantur, men Julian skylder på kort varsel og armer og bein. Han blir så vidt tilgitt, men bare fordi britene fremdeles har noen fiskedager igjen.

Både Julian og Mary tar ellers surstrømming-utfordringen på strak arm, og kverner nedpå hver sin filet av den ytterst illeluktende silden med smil om munnen. Geir, som har skrytt av at surstrømming er ekte vikingkost som alle i Norge spiser til daglig, innrømmer etter hvert at han faktisk aldri har smakt surstrømming før. Dermed ryker han på en filet han også, men den kommer opp igjen like fort som den gikk ned. Geir forbanner alt som er hellig, og blir i tillegg ledd ut på tre forskjellige språk. Det er hardt å være vertskap.

Det feires tungt den siste kvelden, og på menyen i restauranten står fersk skrei. Også denne kortreist. Selvfølgelig. Kamerafolkene Mark Lowen og Stuart Kershaw trekker seg etter hvert tilbake for å redigere litt materiale, og vi flytter festen ned i rorbua deres. Her får vi se de første smakebitene av de kommende TV-bildene, og ting ser utvilsomt bra ut. Vær er bare en hindring dersom man gjør det til en.

Tulling nok

Klokken er 04.15 når Bernt og jeg tar farvel med Nusfjord. Det har begynt å snø tett, og det er fremdeles lite som minner om april ute. Stormen har heller ikke lagt seg, og det er fare for at flyet vårt ikke kommer til å lande når det skal.

På flyplassen takker vi Geir for noen flotte, men vindfulle dager. Bernt har ikke akkurat hatt voldsomt utbytte av å sitte på land hele tiden, men god mat og nye bekjentskaper er ikke feil, det heller. At Nusfjord er en fantastisk destinasjon for de som ønsker å fiske skrei kan vi også skrive under på. Til tross for et veldig kjipt utgangspunkt, har nemlig det beryktede lofotfisket vist at det slett ikke bare er prat. Jeg er rett og slett veldig fornøyd.

Vi blir værende på flyplassen i fire timer. Det første flyet klarer nemlig ikke å lande, og ikke det andre heller. For Bernt, som har korresponderende fly til Oslo i Bodø, er dette kjipt. For meg, som først skal til Bodø, så til Oslo og så til Bergen, er det enda kjipere. Men de flyplassansatte i Lofoten ordner opp.

Til tross for fire timers forsinkelse fra øyriket, er vi i Oslo bare fire og en halv time bak skjema. Fem og en halv time senere enn planlagt er jeg også i Bergen, og bazookaen med fiskestenger har reist hele veien som vanlig bagasje, uten ekstra kostnad. Det er service, selv om værforholdene strengt tatt ikke er noe noen får gjort noe med. Trikset er å gjøre det beste ut av de vanskelige situasjonene som måtte oppstå. Slikt kan det nemlig bli storfisk av. Dersom man er tulling nok…


Din kommentar

kommentarer