Hjertelig velkommen tilbake til Havfiskeskolen, en video-serie av og med Seeberg og HOOKED. I femte episode av sesong 2 er vi på jakt etter havål med kystmeiteutstyr.
Har du sett størje de siste årene? Da vil Erling høre fra deg
Erling Boge skriver for tiden masteroppgave om makrellstørjen sin tilbakekomst til norske farvann. Dersom du har sett størje de siste årene, ønsker han å høre fra deg.
Av: Endre Hopland
– Jeg prøver også å innhente flest mulig observasjoner av makrellstørje som hvem som helst kan ha gjort seg langs norskekysten de siste årene, både yrkesfiskere, fritidsfiskere, båtfolk, landkrabber og Ola Nordmann generelt. Absolutt alle typer observasjoner er av interesse, og det er ekstra fint om en har bilder, video, sonaropptak eller lignende av størjene, slik at vi lettere kan kvalitetssikre dataen. Observasjonene systematiseres, og vil være til god hjelp for å få en bedre oversikt over tilbakekomsten til størjene, sier Boge til Hooked.
27-åringen fra Frekhaug utenfor Bergen har alltid interessert seg for livet i sjøen, og opp gjennom årene har han brukt mye tid både i vann som fridykker og på vannet som fritidsfisker. For tiden går han masterstudie i fiskeribiologi og forvaltning på UiB, og masteroppgaven sin skriver han for Havforskningsinstituttet.
Inntil for noen få år siden var det eventyrlige størjefisket fra gamledager noe han bare hadde hørt historier om, men tilbake i 2014 begynte praten å gå om at de råsterke kjempefiskene hadde begynt å finne tilbake til sine gamle vandringsmønstre opp langs norskekysten. Dette syntes biologistudenten naturlig nok var veldig spennende.
– Da jeg i fjor så at det ble lagt ut en oppgave om makrellstørje, var jeg ikke sen om å sikre meg denne. Jeg synes selv jeg er veldig heldig som har fått muligheten til å skrive om et så interessant tema, som også virker å interessere svært mange, sier han til Hooked.
Akkurat nå er det altså observasjoner av makrellstørje langs kysten vår han er mest opptatt av, og her trenger 27-åringen hjelp fra folk som ferdes ved og på havet. Alle som har sett makrellstørje i norske farvann i perioden 2010-2018 oppfordres på det sterkeste til å registrere sine observasjoner her.
– Jeg ønsker å skaffe meg en oversikt over omfanget av tilbakekomsten i tid og rom. Her vil fangstdata fra de kommersielle båtene og bifangst, samt observasjoner av makrellstørje bli vesentlig. Jeg skal se på hvilke størrelser av tunfisk som kommer hit, og om det er som i gamledager da det var de største individene som vandret lengst nord, eller om det har blitt noen forandringer i så måte. Jeg vil også se på om det er samme årsklasser som kommer tilbake år etter år, sier han til Hooked.
Det tikker stadig inn observasjoner til, også fra flere år tilbake, og bare mellom juli og september i år har han mottatt over 30 innmeldinger.
– Dette er observasjoner av alt fra en enkeltfisk til flere stimer, både store og små, der det nesten utelukkende er stor størje i klassen 150-350 kilo det er snakk om. Det har til og med blitt observert flere store makrellstørjer i Dalsfjorden i Sogn og Fjordane. Det som gjør dette interessant er at det historisk sett er mindre vanlig at større individer svømmer inn- og beiter i fjordene. Det er for øvrig svært lenge siden makrellstørje har blitt observert i norske fjorder ifølge dataene som Havforskningsinstituttet har tilgjengelig. Minst 40-50 år, sier han til Hooked.
Boge skal etter planen presentere prosjektet sitt i juni neste år. Hvordan størjebestanden i Norge ser ut da, eller for den saks skyld ti år frem i tid, tør han ikke spå, men han legger ikke skjul på at han synes fremtiden ser lys ut.
– Utviklingen de siste årene tyder på at makrellstørjen synes å reetablere sitt historiske vandringsmønster til norske farvann, og jeg tror vi kommer til å se den returnere hit kommende år, også. Men utviklingen vil selvsagt være avhengig av hvordan forvaltningen blir framover, og hvordan rekrutteringen vil bli de neste årene, mener han.
Han oppfordrer ellers alle som har spørsmål eller kommentarer angående overordnet forskning og kvoterådgivning rundt de norske størjene om å ta kontakt med bestandsansvarlig for makrellstørje ved HI, Leif Nøttestad.
– Jeg vil ellers få takke alle de som har vist engasjement så langt, og som har sendt inn sine observasjoner. Fortsett å send inn dine observasjoner, så vi kan få et enda bedre overblikk over størjene sin tilbakekomst, sier han.
Størjemerkingsprosjektet: Så var det dessverre slutt for i år
Etter å ha sittet værfast i nokså utrolige 18 dager, ble det norske størjemerkingsprosjektet avsluttet med to innaskjærsturer torsdag og fredag.
Av: Endre Hopland
Lørdag 8. september var det enorme mengder makrellstørje vest av Øygarden, og på tampen av fiskedagen ble det også landet og tagget en fisk. Hadde værgudene gitt oss en uke til med fine forhold, er sjansene rimelig store for at ytterligere en del størjer hadde svømt rundt med satellittmerker i ryggen nå.
Fra og med den helgen ble det nemlig gitt dispensasjon til å fiske med levende makrell på halvparten av stengene som var i aksjon.
Dessverre blåste det opp tidlig på søndagen, og vinden gav seg ikke. I hele 18 dager blåste det kuling eller mer i fiskeområdet, og med mange meter høye havdønninger var fiskeforholdene elendige og merkingsforholdene umulige.
Først torsdag 27. og fredag 28. septmebre var det endelig forhold til å prøve seg igjen, men bare i Fedjeosen og på østsiden av Øygarden.
Slik oppsummerer prosjektledelsen fra Havforskningsinstituttet fisket i det norske størjemerkingsprosjektet utenfor Øygarden i Hordaland siden forrige oppdatering:
27. september:
– Fisket begynte kl. 7 i dag
– Pga vinden de siste ukene og mye sjø utaskjærs ble fisket flyttet til østsiden av Øygarden (Hjeltefjorden)
– 1 båt fisket i dag (Team 4)
– For å øke sjansen for å finne fisk dorget team 4 med spreader bars i flere timer. Dessverre ble det hverken napp eller noen størjeobservasjoner.
– Fisket avsluttet kl. 14 på grunn av økende vind.
– Vi gjør oss nå klar til en siste økt i morgen ettermiddag før vi avslutter prosjektet for i år.
28. september:
– Fisket begynte kl. 14 pga mye vind tidligere på dagen
– 3 båter fisket i dag (Team 4, 9, 12)
– Vi måtte begynne lenger inne i fjorden fordi de var fremdeles litt vind når vi begynte
– Etter en time la vinden seg og alle tre båter fisket i Fedjeosen, og både team 9 og team 12 observerte størje i overflaten
– Forholdene var ikke lett på grunn av store dønninger og en del bølger
– Til tross for en kjempeinnsats ble det dessverre ikke napp i dag!
– Fisket avsluttet kl. 18:30
– Vi avslutter prosjektet for i år, og håper på nye muligheter til neste år! Tusen takk til alle for en kjempeinnsats. Vi setter stor pris på det!
Totalt ble det fisket 12 dager i det norske makrellstørjeprosjektet. Det var tillatt med levende makrell som agn på halvparten av stengene i fire av disse. 22 båter ble godkjent for å delta i forsøksfisket, men syv trekte seg før prosjektstart og ytterligere seks dukket aldri opp i løpet av perioden. Til sammen åtte napp ble registrert, og fire størjer ble kroket. To av disse ble landet og tagget, og en av disse overlevde.
Alt om det norske størjemerkingsprosjektet finner du her. En egen oppsummering i tekst og bilder fra teamet til undertegnede kommer.
Ørretdramatikk i skumringstimen (Hooked+)
En historie om gedigne bunnfast, Kennet Seamans tanker om markfiske og en kampvillig ørret under stjernehimmelen.
Tekst og foto: Trond Andersson
«Upstream worming and rough-stream fishing are so well-suited to each other that one wonders why so few anglers make use of this method. Some anglers, considering it unsporting, profess distaste for it but the art of the upstreams wormer is, in fact, in many ways comparable to that of the fly-fisher. The worm is cast lightly and delicately upstreams, just as the fly is. There is the same need for accuracy, for stealth in approach, for the observant eye, and for the quick reaction. There is no method of trout fishing that I love better».
– KENNETH SEAMAN, «BIG FISH FROM SMALL WATERS» (DEVON 1973)
Forsiktig nærmer meg elva og en prikkende følelse av forventning fyller kroppen. Sola er i ferd med å gå ned og skumringstimene overtar. Akkurat nå er de store ørretene på hugget.
Et laksandpar oppdager meg og letter med plask og skrik. Heldigvis blir ikke ørretene skremt av slike naturlige lyder.
Hurtig drar jeg den tynne sena gjennom stangringene og merker at jeg har problemer med å treffe de minste ringene. Hendene skjelver lett og jeg må ta meg sammen for ikke å gjøre noen feil. For i kveld kan det bli fatalt.
Jeg plukker fram en Mustad tørrfluekrok nr. 10, noe mindre tar jeg ikke sjansen på ikveld. Et SSG-splitthaggel klemmes forsiktig på sena og skogsmeitemarken spreller febrisk i møtet med kroken.
For siste gang sjekker jeg at det fritt for greiner og busker bak meg. Plunderet med å hekte fast i bakslengen vil jeg ikke plages med nå. I kveld må det fiskes på «indianervis» om ørretene ikke skal skremmes. For nå kan de stå helt inne ved land. Jeg huker meg ned og sniker meg i posisjon.
Den nederste delen av hølen blir mitt førstevalg og herfra legges kastet svakt oppstrøm. Går det på en ørret vil den forhåpentligvis ikke forstyrre fiskene som står øverst i hølen. Om fisken ikke svømmer oppstrøms da, men det hører til sjeldenhetene.
På djupt vann
På de første kasta kjenner jeg ikke noe, men så kommer det noen små rykk i stangtuppen. Tapp-tapp-tapp. Ørretrykk! Et lite, men kontant tilslag skaper liv og røre ute i elva. Glimtet av en stor, lys ørretbuk viser seg i det mørke vannet. Så vrir den seg rundt og setter full fart nedover elva.
Jeg må småspringe et langt stykke langs bredden før fisken tar ei pause. Stramt som en felestreng forsvinner sena ned i elva. Der står ørreten stille et lite øyeblikk før den plutselig bryter vannflata og viser seg fram i et elegant sprang. Den er stor og fargerik. Gytefarger. Jeg må vasse ut i elva for å møte den.
Vannet blir djupere og djupere og snart nærmer det seg kanten på vadebuksa. Heldigvis kan jeg stå på stille mens ørreten kjøres. Etter noen krumspring begynner ørreten å nærme seg. Automatisk kjenner jeg etter om håven henger som den skal. Det gjør den, men allikevel tar det flere minutter før jeg kan bruke den.
En lovende start, men har aktiviteten skremt bort andre fisker? Det kan virke slik, for nå er det helt stille en lang stund …
«The method of fishing – as the term «uppstream worming» implies – is simply to cast the worm upstream. As a method it is not new. It was used at least as far as the seventeenth century, and possibly much earlier; it has simply fallen into disuse. Very few anglers use it habitually, but once anyone has been shown how deadly and yet how enjoyable the metod can be, he quickly becomes converted. As always, it is the angler´s knowledge of the water, and the manner in wich he moulds the method to his own individual needs, that determines whether or not he becomes expert at the art».
– KENNETH SEAMAN
Ti skritt oppstrøms
Jeg flytter meg noen meter oppstrøms hvor mange store og små steiner gjør elva hvitskummende. Bak flere av de største steinene er det partier som kan skjule fisk. Rett foran meg ligger det en stor stein som vannet delvis skjuler.
Der har jeg tatt flere store fisker tidligere. Inklusiv min rekordfisk i denne elva. Nå er stedet absolutt verdt noen kast.
Marken lander et par meter ovenfor steinen og jeg løfter hurtig stangtuppen. Nå kan jeg dirigere marken slik at den får korrekt flyt og dybde når den passerer steinen.
To meter – en meter – så danser marken rett bak steinen og da skjer det! En fisk tar agnet og drar øyeblikkelig rett oppstrøms! Ifølge tidligere erfaringer skulle den ha dratt nedstrøms. Men det gjør ikke denne ørreten …
Med skrekk og gru ser jeg hvordan den store fisken svømmer inn i et skummelt område med store steiner. Slik oppførsel kan gi 0,14-sena store slitasjeproblemer.
Feilmanøvrering
Det som nå skjer er nesten ikke til å tro. Et sted ute i elva er litt av elvebunnen synlig. Akkurat det stedet treffer den desperate ørreten med så stor fart at småsteinene spruter rundt den! Det er noe av det råeste jeg har sett i hele mitt sportsfiskerliv.
Øyeblikkelig skjønner ørreten at den har gjort noe fryktelig dumt. Den vrir seg hurtig rundt og gjør et kjempebyks tilbake i elva. Et gedigent plask viser tydelig hvor den store fisken traff vannflata!
Dramatikk så det holder
Ørreten fortsetter oppover elva hvor ulendt terreng, både på land og ute i elva, gjør det umulig å følge den. Heldigvis kommer forsynet meg til unnsetning. For av en eller annen grunn snur fisken og setter full gass nedover elva.
Bak steinen, der den først skjulte seg, stopper den. Kanskje den føler en viss trygghet der? Jeg holder snøret stramt og prøver en omdreining på snella, men takkelet sitter bom fast.
«Hva i all verden er dette?», hvisker jeg mens stangtuppen beveges opp og ned.
«Pokker ta, søkket eller sena har kilt seg dønn fast». Det er et gedigent bunnfast. Eller er det ikke …?
Jeg kjenner noen små, tunge drag i sena så fisken sitter tydeligvis fortsatt på. Det er bare en ting å gjøre – ut i elva med seg …
Og ut i strømmen vasser Andersson – fast bestemt på at denne ørreten ikke skal slippe unna. Det strømmende vannet stiger faretruende høyt og presset fra vannmassene kjennes i overkant ubehagelig.
«Hold deg på beina… hold deg på beina», tenker jeg febrilsk mens jeg forsøker å nærme meg steinen. Men det går ikke. Jeg kommer ikke lenger – vannet stopper meg.
Slukøret drar jeg ut noen meter løssnøre. Det er jo mulig at slakken kan få takkelet til å løsne, tenker jeg med påtatt optimisme. Men denne taktikken har faktisk hjulpet meg flere ganger tidligere.
«Pokker, pokker … (eller det som verre er)», mumler jeg irritert for meg selv.
Snellemusikk
Tilbake på tørt land løfter jeg stanga høyt før jeg begynner å sveive inn løssnøret. Blikket mitt er hele tida retta mot steinen, men snøret går ikke dit … Det går rett ut hølen! Hva i all verden, er fisken fortsatt på?
Jeg prøver et forsiktig løft med stangtuppen og får et formidabelt svar. Dzzzzzzzzzz synger det fra snella da fisken drar avgårde. Jeg får ikke tid til å tenke, men har mer enn nok med å henge på.
Ny hindring
Plutselig bråstopper fisken og nok en gang sitter snøret sitter bom fast. I tussmørket kan såvidt skimte noe av den lyse fiskebuken nede i vannet. Jeg ser at sena forsvinner ned i vannet et stykke ovenfor fisken. Kan det bety at splitthaggelet sitter fast mellom to steiner?
Jeg strekker meg forsiktig mot stedet der sena forsvinner. Vannet er ikke så djupt her. Derfor kan jeg føre fingrene mine nedover langs sena. Vannet når meg allikevel til skuldrene før jeg kjenner bunnen. Jeg bikker på et par steiner og vips … så løsner splitthaggelet og elveferden fortsetter!
Brekket nærmer seg
Meter på meter med ujevn og såpeglatt steinbunn forseres. Hvis det dukker opp en snublestein nå, får jeg garantert en kjølig dukkert. Med elvevann til livet oppdager jeg en ny fare. Det er brekket – og det nærmer seg hurtig! Forsvinner ørreten utover det, er løpet kjørt for meg.
«Det kan jeg dessverre ikke tillate, herr eller fru fisk», sier jeg høyt mens jeg prøver å bremse den kjempende villstyringen. Motstanden jeg skaper med snellebremsen er virkningsfull. Ørreten tverrvender og kommer mot meg i full fart.
Oppstrøms og nedstrøms
Tre hægrer kommer flygende lavt oppover elva. De tunge vingeslaga vekker meg fra ørrettransen. Nå må du ta deg sammen Andersson, du har hele natta til disposisjon – ta det rolig, rolig, rolig … mumler jeg til meg selv.
Etter flere runder oppstrøms og nedstrøms slutter ørreten endelig å hoppe. Nå utfører den bare noen tunge ruller, men den er langt fra kjørt. Situasjonen er i overkant av hva psyken min kan klare.
Utrivelige tanker begynner å romstere i hodet mitt. Kanskje sena har fått for mye juling etter møtet med alle steinene? Hvor godt sitter kroken? Er krokfestet utvida?
Slike spørsmål får en aldri svar på før fisken ligger trygt i håven eller … Jeg rister kraftig på skallen for å fjerne slike dystre tanker.
Nervepirrende avslutning
Ørretens neste trekk blir å stå helt stille på bunnen. Derfra lar den seg ikke rikke en centimeter. Er det nye krefter den samler?
Riktignok er ørreten stor, men det må da vel være grenser for hvor lenge den kan holde ut? For min egen del gjør en intens verking i armen at jeg gjerne vil avslutte denne elvedansen så fort som mulig. Jeg benytter anledningen til å løsne håven fra magnetfestet på ryggen.
Plutselig beveger fisken seg igjen, men grensene for ørretens krefter er heldigvis snart nådd. Forsiktig kan jeg ta den tunge fisken nærmere og nærmere. Håven flyter i vannet ved siden av meg og jeg strekker meg optimistisk etter den. Endelig er ørreten i riktig posisjon og jeg kan føre den direkte mot håven. Jeg var ikke konsentrert nok for med sine siste krefter vrir ørreten seg unna håvkanten. Deretter forsvinner den sakte ned i det mørke elvevannet.
«Mister jeg den nå så dør jeg på flekken», hvisker jeg stille.
Pånytt er håven klar og denne gangen er jeg topp konsentrert og ørreten glir trygt ned i håvmaskene.
«Ja», hvisker jeg stille. «Jeg klarte det, men det tok minst en halv time». Det må være dette de kaller kvalitetstid!
Lykkelig i bekmørket
Det er kommet et kjølig drag i lufta og over meg er himmelen blitt mørk og full av blanke stjerner. De små gule lysa fra gardsbruka høyt oppe i lia viser tydelig hvor skillet mellom mennesker og himmel går.
Akkurat nå er jeg et sted midt imellom…
En dramatisk, men vellykket start på årets havålsesong
For oss som liker variert fiske, er høst på Vestlandet synonymt med havålfiske. Årets sesongstart bød på både dramatikk og fast fisk.
Siden den siste uken i august har all ledig fisketid gått med til størjemerkingsprosjektet til Havforskningsinstituttet, men nå har prosjektet vært inneblåst i en lengre periode, og da åpnet det seg en mulighet for en tur etter havålen.
Ronny og jeg gjorde et slags forsøk etter havets anaconda allerede i sommer, men det var egentlig mest for å komme i gang med det tunge kystmeiteutstyret, igjen. Det er nemlig høsten som er havåltid her hos oss, og søndag kveld lå alt til rette for å hilse på årets første slanger.
Magnar og jeg reiste utover i havgapet litt før klokken åtte, og vi hadde de første agnene i sjøen før ni. Mørket var da i ferd med å senke seg for alvor, og til tross for at det blåste godt, var forholdene helt greie for nattlig havålfiske med surfutstyr.
Det gikk ikke mange minuttene fra Magnar sitt første agn landet på bunnen, til det begynte å tikke i snellen hans. Tilslaget ble satt, og det svarte blytungt i andre enden. I tre-fire sekunder stod Salinaen i full fleks, og Magnar ymtet rolig frempå at dette var en skikkelig fisk. Så smalt det høyt, og to tredjedeler av stangen, som for øvrig er Cato sin, forsvant nedover svaberget. Redskapen gav rett og slett etter for presset.
Nå var gode råd dyre, og dyrere skulle de bli. Jeg fikk tak i restene av stangen før den forsvant i dypet, og mens jeg holdt fremdelen i en så naturlig vinkel som mulig, prøvde Magnar å sveive. Det funket i to sekunder, helt til ålen bestemte seg for å gå. I kampens hete hadde nemlig snøret surret seg rundt sveiven på snellen, og da fisken satte fart der nede, røk det helt inne ved fingrene til Magnar.
Til alt hell ble et par meter snøre liggende i taren foran meg etter bruddet, og etter litt kjapp vassing til støvlekantene, hadde jeg enden av snøret i hendene. Normalt sett vil oddsen for å berge fisken vært nokså gode i en slik situasjon. Dette er derimot ikke tilfellet når det er en stor og sint havål i andre enden. Disse dyrene er det nemlig latterlige krefter i, og dette, i kombinasjon med braid mot bare hender, er en dårlig plan.
De neste minuttene ble seige, men litt etter litt fikk vi fisken oppover i vannlagene, hele tiden med braiden filende mot taren som vokser nedover svaberget. Vi tok meter for meter med høye skuldre, men til slutt kom monofortommen til syne, og da følte vi at vi hadde kontroll. Så fikk vi øye på fisken, og innså at den var svær. Skikkelig svær. Heldigvis oppførte den seg pent i landingsfasen, og snart lå den i håvnettet.
Magnar, som hadde dobbel barnedåp og bursdag denne søndagen, stod igjen med knekt stang og 70 meter snøre i manko. Til gjengjeld kunne han konstatere soleklar ny pers på havål. Fisken, som var 174 centimeter lang, trakk nemlig nålen til meget pene 16,48 kilo. Det er nok en av de aller største havålene som noen gang er tatt på stang i Nordhordland.
At Magnar var en stang i manko la ingen demper på det videre fisket, men det ble to stenger på meg og en på han resten av kvelden. Til tross for dette fornektet han seg ikke, og bare en halvtimes tid senere kroket han nok en havål. Denne var mindre, men likevel en fantastisk kul skapning. Vekten stoppet på 4,8 kilo.
Den neste timen skjedde det lite, men så runnet det hos meg også, og nok en gang var det havål på gang. Denne var skikkelig sprek, og jeg var sikker på at det var en fisk på åtte-ni kilo. Litt overraskende var den bare 6,1, men årets første var det likevel, og slikt tar en selvsagt med seg.
Vi fisket bare til litt over midnatt, da både Magnar og jeg hadde tidlige morgener foran oss, men ytterligere tre fisker havnet likevel på land. Samtlige tok mine agn. Først ut var en lyr på rundt halvannen kilo med alvorlige tannmerker langs begge sidene. Like etter fulgte en liten lange, før nok en havål fikk æren av å avslutte ballet. Vekten stoppet på 4,9 kilo, og fire havål på en tur er ikke til å skimse av.
Været stopper mesteparten av det resterende størjemerkingsprosjektet, som avsluttes 30. september, men det blir et siste forsøk i ettermiddag. Uavhengig av dette er planen å få til en del havålfiske fremover, blant annet med videokamera på slep. Håpet er å bikke 20-tallet lokalt, noe som bør være fullt mulig. Stay tuned for more happiness…
Nesten halvparten av årets festivalfisk ble satt tilbake igjen
Tilbake i 2014 ble det for første gang mulig å sette tilbake tellende fisk under Mjøsa Trollingfestival, en praksis som møtte mye motstand. Nå er tonen en ganske annen.
Av: Endre Hopland
Det var Øvre Romerike Trollingklubb som innførte tellende fang og slipp i tradisjonsrike Mjøsa Trollingfestival, og selv om det var mye skepsis under den historiske konkurransen i slutten av august for fem år siden, skulle det ikke gå mange sesonger før trollingmiljøet i stor grad omfavnet praksisen.
Les også: Brennhett sommerfiske i Mjøsa – Arild har 30 ørret over halvmeteren bare i juli
– De første årene møtte vi mye motvilje, men mye har skjedd siden den gang, og det som irriterte tidligere har nå blitt mer vanlig. Da Øvre Romerike Trollingklubb arrangerte Mjøsa Trollingfestival i år, stilte 61 team til start. Av disse valgte 21 team frivillig fang og slipp som fangstmetode, mens resten kjørte tradisjonell innveiing, som fremdeles er tillatt, sier Frank Ronny Johansen i A-Team Trolling og arrangørklubben.
Han mener dette viser at den generelle trollingfiskeren i Norge har begynt å vise mer måtehold.
– Jeg synes fremdeles at det skal være lov å ta med seg ørret hjem, men trenden viser likevel at flere og flere nå velger fang og slipp dersom de ikke behøver en fiskemiddag, sier trollingentusiasten.
Det første året var det bare fire-fem båter som valgte å kjøre fang og slipp, og det var Raymond Svendsen som registrerte den aller første gjenutsatte fisken i konkurransen. Etter dette har arrangørene opprettholdt muligheten for fang og slipp for de som ønsker det, men som nevnt er det også mulig å veie inn fisk på tradisjonelt vis fremdeles.
– Årets festival ble på en måte også historisk, da både vinnerbåten Team Falken og båten som fanget den største ørreten, A-Team Trolling, kjørte fang og slipp under konkurransen. Litt i underkant av halvparten av fiskene som ble fanget i år ble satt tilbake igjen. De andre fiskene som ble veid inn vil bli gode middager for mange, sier Johansen.
Les mer om hva som skjer o det norske trollingmiljøet på bloggen til A-Team Trolling.
Her setter kveita av gårde
I juni besøkte vår faste samarbeidspartner Tom Viktor Høgseth fra Team Propell og fiskekompis Atle Knapp Vesterålen Fishing i Klo for å jakte kveite. Fisket var jevnt over tregt, men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves.
Norge og 29 andre nasjoner kjemper om VM-tittelen i fluefiske
Hele 30 nasjoner skal de kommende dagene kjempe om heder, ære og medaljer når VM i fluefiske i dag sparkes i gang i de italienske alper.
Av: Det norske fluefiskelandslaget
I dag braker det braker løs i hjertet av de italienske alper, nærmere bestemt Terme di Comano – Dolomiti di Brenta Trentino. 30 nasjoner skal de neste dagene konkurrere seg imellom for å finne ut hvem som er best i fluefiske, blant disse 6 norske fluefiskere. Årets lag består av Terje Haugen Lie (kaptein), Tommy Kaasa, Morten Nymoen, Erlend Vivelid Nilssen og Christian Rosvoll. Laget har i tillegg med seg én nykommer i år, Haakon Roe, som innehar rollen som Manager og assisterende Kaptein. Resten av gruppen har deltatt på VM, EM og andre Internationale konkurranser, så det er masse rutine og erfaring i gruppen.
Mandag var det offisiell åpningseremoni, etterfulgt av kapteinsmøte for samtlige nasjonenr. Her stilte Terje og Haakon for å få viktig informasjon fra arrangører. Her ble transport for deltagere, regelverk, nøye beskrivelse av hver sektor og ellers nyttig informasjon gjennomgått. Tirsdag var det official practice day, hvor utøverene fikk mulighet til en gjennomkjøring av transportsystemet og prøvefiske i de offisielle prøvefiskesektorene. I dag begynner altså selvekonkurransen, der det skal fiskes i 5 sektorer; Noce River, Lago di Cornisello og 3 i sarca. Se hele programmet her.
Dagene etter vi ankom Italia brukte vi sammen med vår guide, Roberto Malinverni. Roberto er en fryktelig dyktig fluefisker, som selv har lang erfaring med konkurransefiske. Han kjenner området godt, og har selv fisket mange konkurranser her med svært gode resultater. Han kjenner elvene og har mye informasjon å dele. I løpet av dagene med Roberto har han tatt og med til steder i nærheten av de overnevnte sektorene for å prøvefiske.
Det er ikke tillatt å fiske i konkurransektorene innen 8 uker før verdensmesterskapet, så det gjelder å finne stedene som er tilnærmet lik de sektoren som skal fiskes. Dette er kanskje den viktigste oppgaven til guiden, og han har virkelig gjort en god jobb. Prøvefiske er en utrolig viktig del av forberedelsene, og her går man systematisk til verks. Man går gjennom alle mulige senarior som kan oppstå for å være så godt så mulig forberedt for alle tilfeller. Man prøver flere hundre forskjellige fluer, og tilpasser teknikken for at hver flue skal fiske optimalt. Dette er vår måte å teste utstyr og fluer på, og er en tilnærming som kan også sees i andre idretter, som blant annet golf og alpint.
Vi skal fiske mye og dagen er lange. Frem til konkurransen starter, fisker vi stort sett fra 08.00 til 18.00. Etter middag samles vi og går gjennom dagens økt. Her går vi gjennom alt mulig. Fluer, vekt på fluer, fart på fluer, lengder på fortommer, avstanden mellom fluene, teknikker, temperature, lysforhold osv. Denne informasjonen samles og taes opp igjen dagen før og under selve konkurransen. Vi lager også en lag plan samt individuelle planer som skal følges.
Når selve konkurransen starter er målet å ikke måtte prøve noe nytt under øktene. Det har du rett og slett ikke tid til. Derfor er prøvefiske så utrolig viktig. Hver sektor består av 30 soner og hver sektor har 1 økt hvor man fisker 3 timer. 3 timer høres mye ut, men går utrolig fort og når de beste får godt over 55 fisk har man ingen tid å miste. Regner du fort på det skal du da få fisk vært 3 minutt, inkludert måling og forflytting i elven.
Det er mentalt og fysisk slitsomt og det er ikke uvanlig å bruke kne og leggbeskytter. Ja, du skal være flink til å fiske, men denne delen av det, er helt avgjørende om du klarer å holde fokus og konsentrasjoen på topp til en hver tid. Følger du ikke med får du ikke fisk. I tillegg skal du raskest mulig tilbake til kontrollør med fisken du får, så det fysiske aspektet er helt klart til stedet. Det å løpe i elven, med fisken nedsenket i vann, i 3 timer tærer på krefter.
Her er årets VM-lag:
Vi ser fram til noen helt rå dager her nede og kanskje er det vi som står øverst på pallen neste lørdag. Det er mange ting som skal klaffe, men Hellas har vunnet EM og Eli hagen presterte å kjøre ned slottstrappa, så alt er mulig…
Sjekk kjempeørreten som tok wobbleren til Anders i Randselva
Hele 8,2 kilo veide den enorme ørreten som kastet seg over wobbleren til Anders Svalstad under fiske i Randselva tidligere denne uken.
Av: Endre Hopland
Anders Svalstad (34) fra Rendalen i Østerdalen er langt fra ukjent med å lande grov ørret, men fisken som glefset i seg Rapala BX Minnowen han sendte ut i Randselva etter mørkets frembrudd tidligere i uken, skiller seg virkelig ut i mengden.
Les også: Fantastiske ørreter fra Randselva
– Fisken tok vanvittig hardt og momentant, og den gikk rett opp i overflaten og plasket og rullet. Så satte den fart. Vi skjønte straks at det var en bra fisk, og heldigvis holdt den seg i en bakevje gjennom hele fighten, noe som gjorde ting litt enklere for meg. Når det er sagt var det både mørkt og mange glatte steiner på stedet, så det var nok av momenter som kunne gjort at kampen hadde fått et annet utfall, sier Anders Svalstad til Hooked.
Etter rundt ti minutter hadde Svalstad kontroll på fisken, og snart lå den i håvmaskene. Det var ført da at fiskeren selv om kompisene Inge Rønning og Bjørnar Gunstad forstod hvor diger denne ørreten faktisk var.
– Vi skjønte kjapt at gamlepersen på 6,8 kilo fra 2016 kom til å ryke, og det hadde vi rett i. Fisken var 90 centimeter lang og hadde et rundmål på 49 centimeter. Vekten stoppet på 8,2 kilo, sier Svalstad til Hooked.
Svalstad, Rønning og Gunstad har besøkt Randselva hver høst de siste fem årene, og i løpe av disse turene har det blitt mange grove ørreter. Rønning sin 2014-fisk på 7,5 kilo var størst frem til i år, men må nå finne seg i en andreplass på storfisklisten. På de tre neste plassene har kompisgjengen hver sin fisk på sekstallet, samtlige tatt under noen magiske fiskedager i september 2016.
– Det hører med til historien at både Inge og Bjørnar mistet storfisk på årets tur, og hadde stang ut der jeg hadde stang inn. Randselva er kjent for sin storørretstamme, og det er med dette i bakhodet vi reiser hvert år, selv om vi vet det er vanskelig å lykkes. Vi har vært heldige og hatt uttelling tidligere år, men det ligger utrolig mange timer bak hver storfisk. Det samme gjelder for Renaelva, som vi også fisker i, sier han til Hooked.
Les også: Inge startet elvesesongen med enorm ørret på nesten åtte kilo
Svalstad, som selv er del av det norske proteamet til Rapala, ser ikke for seg at han klarer å toppe kjempeørreten på 8,2 kilo med det første, men med tanke på hvor han fisker hver høst er det faktisk mulig.
– Det går enda større fisker uti her, og vi har alltid trua, men mest av alt er jeg ydmyk for å ha fått denne opplevelsen sammen med gode kamerater, sier han til Hooked.
Karene i Fisk og Preik oppsummerer den tørre fiskesommeren
Karene i Fisk og Preik oppsummerer fiskesommeren. I denne ferske podcasten får vi også et gjenhør med spaltene Helt Johan, Lytterspørsmål, Adrians telefonspalte og Episodens anbefaling. Tune in!