More
    Home Blog Page 140

    Så lenge det er storørret er det håp, eller?

    By
    Hooked
    -

    Storørreten er i ferd med å bli utryddet. En del av grunnfjellet i norsk fauna er i ferd med å forsvinne. Vi vet hvorfor og hva som kan gjøres for å redde den, men heller enn å ta vare på denne mytiske urnorske fisken velger vi billig strøm. Og som Europas grønne batteri skal vi endelig redde verden med mer enn ord.

    Men med storproduksjon av vannkraft følger død og fordervelse i dragsuget om ikke profittkåte utbyggere temmes til å ta ansvar for mer enn egne budsjetter og stormannstanker.

    Sammen med villreinen ble storørreten en del av norsk natur etter siste istid. Som laksen og sjøørretten forlater storørretungene elva de er født i som smolt når de er tre til fem år gamle. Men heller enn å vandre ut i sjøen bruker de den nærmeste innsjøen som hav. Her begynner de å spise fisk og legger på seg en til tre kilo i året. Når de blir gytemodne, svømmer de tilbake for å pare seg der de selv ble født. Deretter går ferden nok engang tilbake til innsjøen. Denne vandringen kan storørreten foreta opp til fire ganger i livet.

    Storørret
    Storørret fra Bandak. Fisken ble tatt på garn i 2003 og veide 15,5 kilo.

    Norsk fisketrapper er bygget etter et amerikansk prinsipp som ble utviklet for Stillehavslaks. Denne arten dør etter førstegangsgyting. Trappene er beregnet på oppvandring men fungerer ikke når fisken skal ned og hjem. For en utgytt Mjøsørret, kan dermed dette bli dens scenario:

    Avmagret og sliten vender du nedstrøms. Det er uker siden du tok til deg næring, og kampen om den beste gyteplassen har tatt på kreftene. I begynnelsen går det greit, men plutselig er det stopp. Sammen med hundrevis av andre utgytte storørreter er du fanget i et stort basseng. En 280 meter lang og 16 meter høy betongvegg sperrer veien videre. Når du nærmer deg demningen kjenner du dragsuget fra en åpning tre, fire meter under overflaten; et sluk som trekker med seg store vannmasser. Foran sluket ser du konturen av en grov stålkonstruksjon, et gitter som forhindrer rekved og brask i å trekkes ned i det svarte hullet. Avstanden mellom stålribbene er stor nok til at du kan passere. Du ser et par av fiskene du slåss med på gytefeltet for en uke siden gli forbi og forsvinne i voldsom fart ned i mørket. Snart velger flere andre samme vei. Selv har du krefter til å stå imot. Du aner at noe ikke er som det skal og svømmer heller rundt i bassenget for å finne en annen vei. Men det er ingen alternativ rute før vårflommen kommer. Først da er Lågen så stor at turbinene ikke klarer å svelge unna alt vannet og du kan slippe deg over demningen med overvannet. Er du heldig har du livet i behold etter fallet og kan svømme hjem til Mjøsa og matfatet.

    845 gytevandrende storørreter passerte fisketrappa i Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen i fjor høst, det største antallet siden trappa ble bygget i 1966. Minst 1/3 av disse velger nedvandringsruta som sender dem rett i døden. Noen meter bak gitteret fosser nemlig vannet 46 meter loddrett ned før det dundrer gjennom kraftturbinene, propeller som raskt forvandler en meterlang ørretkropp til hakkemat. Varegrinda som skal forhindre brask i kreftmaskineriet, ble skiftet i 2010 og er nå så grov at selv de største ørretene kan gli gjennom. De nedvandrende storørretungene går også i turbinene med en betydelig dødelighet til følge.

    Se gytende storørreter nedstrøms Hunderfossen: 

    I fjor påla fylkesmannen i Oppland kraftselskapet å iverksette tiltak for å forhindre den katastrofale skjebnen til nedvandrende storørret. Det utredes alternative nedfartsveier, men ingen tiltak har ennå fått et betydelig antall fisk til å velge en sikker rute. Å stenge kraftverket i de korte periodene vandringene pågår vil hindre massakrene. Men for Eidsiva Energi er løsningen uaktuell. Det samme er alternativet med et finmasket gitter foran inntaket. Slike tiltak vil påføre produksjonstap eller bli kostbare. Enn så lenge påføres dermed storørretstammen i Mjøsa en betydelig dødelighet på kraftpengenes alter.

    Storørretene i Telemarksjøen Bandak bruker den regulerte Tokkeåi som gyteelv. Senhøstes 2015 ble det påvist ca 40 gytegroper av grov ørret. Det indikerer en gytebestand på færre enn 100 individer, et faretruende lavt antall. Effektkjøring og utfall hvor elva har blitt nærmest tørrlagt på få timer har bidratt til alvorlige følger for storørretens avkom. Før utbyggingen gikk Tokkeåis naturlige løp fra Vinjevatn til Bandak. I dag er det gamle elveløpet tørrlagt store deler av året. En stabil minstevannføring i det gamle elveleiet, samt enkle tiltak for å hjelpe gytevandrende storørret forbi dagens vandringshinder, ville utvidet gyte og oppvekstområdene for en av landets mest betydningsfulle storørretstammer med mange kilometer. Et slikt tiltak ville også dempet konsekvensene ved effektkjøring og utfall. Statkraft er eier kraftverket. De vil ikke engang utrede alternativet. Rennende vann utenfor rør og turbiner er ensbetydende med tap av penger.

    Storørret i Tokkeåi:

    Storørretstammen i Tyrifjorden som bruker Randselva som gyte og oppveksthabitat, står også i fare for å bli utryddet. Fjorårets tellinger av gyteindivider vitner om at stammen er like minimal som i Bandak. I Seljordsvannet, Tinnsjø og Norsjø er bildet enda mørkere.

    Klimaforskernes scenario om 10% mer nedbør innen 2050 er som manna fra himmelen for vannkraftutbyggerne. I DN 22. februar hevder Jan Gunnar Winther at Norge bør bli Europas grønne batteri i et fornybart energimarked. Henrik Asheim, leder for utvalget som skal meisle ut Høyres nye klima og miljøpolitikk, vil skrote verneplanen for vassdrag og utvide eksisterende kraftverk. Han argumenterer med at Norge har et moralsk ansvar for å fornye Europas skitne kraft.

    Storørretens skjebne er tett knyttet opp til reguleringsregimer og fysiske tiltak som hindrer at dens livssyklusvandringer ender med kvestelser og død. Det betyr investeringer og vannmasser som ikke går gjennom turbiner. Skal vi ta det moralske ansvaret vi har for å berge og styrke de urgamle norske ørretstammene, må kraftindustrien og politikerne forholde seg til et miljøregnestykke som omfatter mer enn penger og maksimal produksjon.

    Sommeren 1997 oppnevnte myndighetene et Villaksutvalg, som fikk i oppgave å utarbeide forslag til forvaltningsstrategier for å berge den truete norske villaksbestanden. I dag er storørretstammene våre langt mer sårbare enn villaksen noen sinne har vært. Det er på høy tid med et Storørretutvalg med det samme mandatet ovenfor denne unike stammen som Villaksutvalget i sin tid hadde for laksen.

    – Lars Nilssen, Lars og Lars

    Camp Villmark 2016 – slik var det

    By
    Hooked
    -
    Et magisk øyeblikk vil mange si - Foto Kristian Leraand

    Sånn – da var messa over. Hvordan gikk det egentlig?

    20 000+ og opp 14 prosent, sier arrangøren. Ofte en indikasjon på messens «suksess». Og tildels må jeg være enig i det, det er mye som er bra med Camp Villmark – absolutt. Satsing på bredt friluftsliv gir nye besøkende som kanskje ikke er i menigheten. Rovfiskakvariet er fantastisk, den skaper en scene for masse,  både show og interaksjon. Butikkene selger utstyr og får belønning for en enorm jobb det er å forberede, drifte og rigge en slik messe med tusenvis av varelinjer og masse folk involvert.

    Vi lanserte Hooked+ og var spent på mottakelsen. Den var veldig god! Mange medlemmer og tilbakemeldinger, samt gode forslag vi tar med oss i utviklingen. Sveletakka på vår stand fikk kjørt seg, mange reagerte på avanseringa fra tidligere messers vafler nå er omgjort til sveler – men det ble nærmest unisont opplest og vedtatt at dette var til det bedre. Om mulig!

    Med et team av Endre, Kristian, Tonje og Bernt, stod vi for svelesteking, ansiktsmaling, barnefiske, rekruttering, foredrag og mye fiskefjas i løpet av messens fire dager. Lørdagen toppet det hele med nærmere 10 000 besøkende, og søndagen respektable 5000+. Totalt litt over 20 000 besøkende.

    Hva kan vi, arrangøren og alle andre som har stand gjøre neste år? Jo hvis målet er en aktivitetsfestival, må det sannelig jobbes 🙂 Dette var slette saker! Klatrevegg, padledam, skytesimulator, litt ansiktsmaling (Hooked) og barnefiske for de minste (Hooked). Jeg ser at arrangøren viser til litt flere på nettsidene, men eventyrstund og foredrag er ikke en aktivitet. Det bør være MYE, MYE mer interaksjon mellom messe og publikum. Jeg forstår at man også skal tjene penger, men jeg mener at dette tjener man på. Også for fremtidig messe, når praten hjemme, på café og sosiale medier går utover det man faktisk kjøpte og heller går på hva man GJORDE og OPPLEVDE.

    Men dette går veien! Vi mennesker er skrudd sammen på en måte om å aldri bli helt fornøyd, jakte på noe mer. I ordboka kan det forveksles med «utvikling». Sees neste år, og da skal vi rocke hele showet!

    – Bernt

    Disse bildene er tatt med tre års mellomrom, men fisken er den samme

    By
    Hooked
    -

    I påsken 2013 dro Bjørn Florø-Larsen opp det som etter alt å dømme er den første hvitskaten noen gang tatt på stang i Hordaland. Tirsdag denne uken gjentok Asgeir Alvestad bedriften, omtrent på samme plass, og med akkurat den samme fisken i hovedrollen.

    Av: Endre Hopland

    Hvitskatene må kunne betraktes som nokså sjeldne fisker her til lands, i alle fall når det er snakk om stangfangster. Hvert år tas en del eksemplarer av arten langt ute i Langesundbukta, og fra den dype Nedstrandsfjorden dukker det også opp en og annen fargeløs skate. Ifølge linefiskere skal arten være relativt vanlig i blant annet Hardangerfjorden, men så langt er det altså ikke kjent at den er tatt på stang her. Inntil slutten av mars 2013 fantes det faktisk ingen kjente stangfangster av hvitskate fra Hordaland fylke, så det er ikke fritt for at det ble rabalder i de miljøene som bryr seg om slikt da Bjørn Florø-Larsen kroket det han først regnet med måtte være en liten spisskate under en ukestur til Langenuen i Sunnhordland. Da fisken nærmet seg overflaten, og de tre NKML-karene om bord i båten så hva det faktisk var som hadde tatt agnet til Florø-Larsen, forsvant både hemninger og all form for maskulinitet. Ta bare en kikk på denne fantastiske filmsnutten. Den sier mer enn 1000 ord.

    Hvitskatefangsten til Bjørn Florø-Larsen, som for øvrig ble satt pent tilbake etter veiing, måling og fotografering, har etter alle solemerker blitt stående som den eneste stangfangsten av arten i fylket siden den gang. 100 prosent sikker kan en selvsagt ikke være, men stangfiske etter skater på dypt vann er en såpass sær aktivitet at de aller fleste som normalt sett kunne finne på å drive med dette er en del av- eller på radaren til noen i det norske artsfiskemiljøet.

    IMG_0871
    HISTORISK FANGST: Bjørn Florø-Larsen med den første hvitskaten noen gang tatt på stang i Hordaland. (Foto: Irvin Kilde)

    Innunder nevnte kategori finner vi Asgeir Alvestad og Asmund Aasheim. Førstnevnte trenger ikke noen videre introduksjon, etter flere tiår som en av de dyktigste og mest profilerte havfiskerne i landet. Sistnevnte går litt stillere i dørene, men også han har fisket hele livet, og vet veldig godt hva han holder på med. Dessuten bor han bare en kjapp båttur fra det området der Florø-Larsen landet sin hvitskate for nokså nøyaktig tre år siden.

    Det var da også hvitskate Alvestad og Aasheim var ute etter da de la ut på en kjapp ettermiddagsøkt tirsdag. Uken i forveien hadde Alvestad landet sin første spisskate noen gang, under kyndig guiding av nettopp Aasheim, og da muligheten for en ny tur på sjøen bød seg i forbindelse med en av Alvestad sine jobbreiser, var det ifølge den populære bloggen hans enkelt å velge denne foran en kveld på hotellet. Det skulle vise seg å bli et veldig bra valg.

    Selv om de to bare hadde noen timer med fiske til rådighet, ble det nemlig fullklaff. Etter at et par hågjel hadde havnet i båten, slo den kraftige stangen til Alvestad skikkelig knute på seg da han skulle sjekke noe smånapping. Det var livløst i den andre enden, men fryktelig tungt å dra. Under den seige sveiveøkten spøkte de to fiskerne med at dette måtte være hvitskate, og jammen gikk det ikke troll i ord. Det første som kom opp var riktig nok en rundt ti kilo tung korallgren, men på slepet hang utrolig nok en hvitskate.

    Også denne gangen forsvant all form for maskulinitet, og ble byttet ut med småpikehyl og pipestemmer. Hvitskatene i Hordaland har tydeligvis den effekten på folk, i alle fall når det er første gang en får arten. Og det er det jo stort sett, om en skal være ærlige. På samme måte som hos Florø-Larsen, er også videoen av Alvestad vel verd å få med seg. Det er ikke hver dag voksne menn, som har fisket mye gjennom hele livet, blir så glad over en fangst at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Så hører det da også med til historien at dette var Alvestad sin art nummer 125(!) på stang i Norge. Den bedriften står det respekt av.

    IMG_1367-996x1024
    TUNGT: Asgeir Alvestad med den nokså unike doubleten hvitskate/korallgren. (Foto: Asmund Aasheim)

    At hvitskate nummer to tatt på stang i Hordaland dukket opp denne uken er stilig nok i seg selv, men det som gjør fangsten enda mer spesiell er at det etter litt sammenligning av bilder viser seg å være den samme fisken som Florø-Larsen fikk for tre år siden. Alvestad og Aasheim fisket riktig nok bare 400-500 meter unna der NKML-karene lå, men det er likevel tre år mellom fangstene. Det ville ikke vært så spesielt i en put and take-sjø med oppfôret regnbueørret, men på 300 meters dyp, i en fjord som huser noen millioner kubikk med vann og som ligger like ved storhavet, er dette i aller høyeste grad den berømte nålen i høystakken.

    Fangsten er svært interessant på flere måter. Siden det ikke finnes veldig gode data på gjenfangster av hvitskate her til lands, er tilfellet fra Sunnhordland antagelig helt unikt. Da Florø-Larsen fikk fisken tilbake i 2013, var den 99 centimeter lang, 62 centimeter bred og veide 5,6 kilo. I iveren glemte Alvestad og Aasheim å ta lengdemål av fisken da den ble fanget for andre gang, men den ble i alle fall veid til 5,5 kilo.

    Når det kommer til vekt hos skater vil denne variere en del med tanke på både gyting og større måltider, så 5,5 eller 6 kilo har ikke så mye å si fra eller til. Vekten vil likevel gi en grei pekepinn på omtrentlig lengde, og i og med at fisken veide omtrent det samme nå som for tre år siden, er det grunn til å tro at den ikke har strekt seg veldig mye, heller. Dette vil i så tilfelle harmonere godt med dataene biolog og skateekspert Arve Lynghammar har samlet inn fra piggskater i Løgninfjorden. Disse viser nemlig tydelig at skatene vokser sakte.

    Også Alvestad satte hvitskaten tilbake, og den svømte fint ned igjen. Siden bruskfiskene ikke har svømmeblære, tåler de fint trykkforskjellen mellom overflaten og dypet. Dette gjør at det er mulig å praktisere forsvarlig fang og slipp. Og dersom noen skulle være i tvil om at dette fungerer dersom gjort riktig, så har de tydeligvis ikke lest hele denne saken.

    Et annet interessant moment med fangsten, er at fisken ble tatt omtrent på akkurat samme plass som første gang den fikk se innsiden av en båt. Hvitskaten kan selvsagt ha svømt langt siden den gang, men det er likevel all grunn til å tro at den trives i området, da den enten har holdt seg her hele tiden eller vendt tilbake. Det er ellers verdt å merke seg at dette neppe er en art som ligger oppå hverandre i de dype Hordalandsfjordene, i alle fall ikke sør i fylket. To registrerte fangster er ikke mye, og når det attpåtil er det samme eksemplaret, er det ikke helt usannsynlig at en her har med en fisk som trives best i sitt eget selskap å gjøre…

    The Field Coffee Diary, episode 2: From The Beginning

    By
    Hooked
    -

    Andre episode av The Field Coffee Diary, av og med Rolf Nylinder, er nå på nett. Episoden bærer navnet From the Beginning, og det er ikke uten grunn. Ta en kikk da vel. Du kommer ikke til å angre.

    Lars og Lars er tilbake på VGTV

    By
    Hooked
    -

    Er du blant de mange som følger med på Lars Nilssen og Lars Lenth sine krumspring på VGTV? Nå er det to flueentusiastene tilbake med en ny sesong av den populære web-TV-serien. Første episode kan du se i videospilleren i toppen av denne saken, og det er tidligørret i både stille- og rennende vann som står på agendaen i sesongpremieren. Kos deg med denne, og pass også på å ta en kikk på Lars og Lars sine egne nettsider for mer informasjon om både VGTV-serien og en rekke andre, sportsfiskerelaterte saker.

    Han har jobben alle fiskere har lyst på (Hooked+)

    By
    Hooked
    -

    Da han var tolv år gammel fortalte Jari Kokkonen foreldrene at han en dag ville jobbe for selveste Rapala. I dag er han produktutviklingsdirektør og en av veteranene i det verdensberømte selskapet. Bli bedre kjent med den trivelige finnen og merkevaren han elsker.

    Av: Endre Hopland

    Finland er kjent som de tusen sjøers land, og i de tusen sjøer bor det mye fisk. At det i en årrekke har blitt utviklet kvalitetsutstyr for å fange disse fiskene innenfor egne landegrenser er derfor hverken noen statshemmelighet eller en stor overraskelse. Størst og mest kjent av samtlige, finske utstyrsprodusenter er Rapala, som ble startet av Lauri Rapala tilbake på 30-tallet. Og med størst mener vi ikke bare størst i eget hjemland.

    Når en tenker over det, er det egentlig helt sprøtt at fiskeutstyr fra vesle Finland kan ha spredd seg over hele kloden, men slik er det faktisk. Rapala er nemlig en av verdens største fiskeutstyrsprodusenter, og høyt oppe i hierarkiet finner vi altså en mann som allerede som barn visste hva han ville jobbe med og i hvilket selskap.

    – For meg har fiskingen vært den store lidenskapen helt siden jeg var en liten gutt. Jeg fikk min første fiskestang da jeg var rundt seks år gammel, og som tiåring drev jeg aktivt med fluebinding. Den lokale fiskeklubben min hadde et veldig bra ungdomslag, og der lærte jeg mye. Jeg ble fort så interessert at jeg skjønte at dette var noe jeg ville holde på med hele livet, sier Jari Kokkonen til Hooked.

    Stolte tradisjoner

    I sine yngre år drev Kokkonen mye med trolling etter laks og ørret, og om vinteren var han en aktiv isfisker. Utenom fiskingen laget han mye av utstyret selv, både fluer, sluker og andre kunstagn. Til tross for dette ble han tidlig introdusert for Rapala-merket, og tolv år gammel hadde han altså bestemt seg for at det var i dette selskapet han ville gjøre karriere.

    – Etter at jeg var ferdig med studiene, søkte jeg jobb i Normark Finland, distributøren til Rapala sine produkter. Det er nå 26 år siden jeg begynte i min første salgsjobb i konsernet, og jeg har vært her siden. Det er sikkert unødvendig å si, men jeg stortrives, forteller han.

    I dag er Kokkonen altså produktutviklingsdirektør i den såkalte kunstagn-avdelingen, eller Lure Division, som jo høres litt kulere ut. Det vil si at han har det overordnede ansvaret for alle nye, kunstige baits som forlater samlebåndene og sendes ut i verden. Det er ikke bare bare. Rapala-navnet har nemlig vært forbundet med både kvalitet, utsmykking og ikke minst nytenking i alle år. Dette er tradisjoner Kokkonen er stolt av, og det har aldri vært tema å outsource den store jobben som blir gjort i Finland for å spare penger. Kvaliteten på produktene kommer nemlig alltid først. Den saken er han krystallklar på.

    Hviler ikke på laurbærne

    – Rapala er en suksessbedrift, og vi er verdensledende på både hardbaits og wobblere. Gapet ned til nestemann på listen er også enormt, kanskje så mye som 22 prosent mot fem prosent, så med verdensledende mener vi virkelig verdensledende, forklarer han.

    Den suverene wobbler-posisjonen sin har Rapala-konsernet hatt i en årrekke, ifølge Kokkonen antagelig 30 år eller mer. Slikt krever både beinhard jobbing og ikke minst gode produkter.

    – Vi vet godt hvilke posisjon vi har i utstyrsmarkedet, men jeg kan garantere at vi ikke hviler på laurbærene. Når en har suksess kan en håndtere det på to måter. Enten kan en bli i komfortsonen sin, eller så kan en jobbe hardt for stadig å bli bedre. Komfortsonen er et farlig sted når det kommer til business, så vi jobber hardt i stedet, og ønsker stadig å forbedre oss og utfordre oss selv. Dette gjør vi i et fantastisk arbeidsmiljø, innen et emne vi alle elsker. Det er ikke tilfeldig at folk blir værende i Rapala-konsernet. Det er ingen som vil slutte, forklarer Kokkonen overfor Hooked.

    Alle som noen gang har tatt i en wobbler har hørt om Rapala. Lenge var det omtrent bare de finske wobblerene en fikk kjøpt over disk her til lands. Dette har forandret seg mye de siste ti-femten årene, spesielt etter at internett ble allemannseie. Wobblere distribueres nå i alle størrelser, fasonger, farger og prisklasser, men Rapala beholder altså sin posisjon som suveren verdensleder. Det sier mye om både produktene og menneskene som jobber med både utvikling og distribusjon.

    Spesialisering

    Kokkonen selv har ikke kjedet seg en dag siden han begynte i arbeidslivet, for som han selv sier det jobber han med lidenskapen sin. Og selv når det er ferietid er jobben med han, om enn ikke slik som til hverdags. Hver ledige stund som ikke går til familien, brukes nemlig til å dyrke interessen for fiske. Og i løpet av mange år med fiskefokus både på jobb og privat, har han både vært vitne til- og en bidragsyter til at verdens beste hobby har utviklet seg enormt

    – Det skjer stadig forandringer på fiskefronten, og nye trender dukker alltid opp. Etter hvert som fiskerne blir flinkere og mer spesialiserte, vil de vil de også bruke bedre utstyr og nye fisketeknikker. Slikt byr selvsagt på utfordringer for oss som skal lage dette utstyret, men det skjerper oss også, og gjør at vi må tenke nytt. Dette er en veldig spennende prosess, sier han til Hooked.

    Han eksemplifiserer det hele med at der Rapala for ti år siden kunne lage et bait beregnet på både spinnfiske og dorging etter ørret, laks og gjedde, må produktene som utvikles i dag utelukkende spisses inn mot en type fiske og helst bare en art.

    – Dette er selvsagt utfordrende for oss, men vi forstår også fiskerne fordi vi er fiskere selv. Derfor har vi økt produktmengden vår drastisk de siste årene, og samtidig redusert antallet produksjoner av hvert bait. Jeg synes vi har gjort en veldig god jobb med denne utvidingen, og vi har et stort sortiment å velge i. Når det er sagt kommer det veldig mye mer i tiden fremover, og det vi gå mye i spesialprodukter, forteller han.

    En hobby for livet

    Rapala VMC Corporation blir regnet som det mest internasjonale, fiskerelaterte merkenavnet i verden. De er ikke størst, men de distribueres flest steder. Faktisk har utstyrsgiganten egne distribusjonsselskaper i hele 34 forskjellige land. Rapala har også knyttet til seg en solid hærskare av dyktige fiskere verden over, og selskapet sine såkalte Pro Guider bistår med uvurderlig informasjon når nye produkter skal produseres eller gamle videreutvikles.

    – Pro Guidene rapporterer til Rapala-sjefer i sine egne land, og flere ganger hvert år møtes alle sjefene for å gå gjennom produktene våre og hvordan disse fungerer. Her er vi alle 100 prosent ærlige, og trenger ikke å ta hensyn til hverken promotering, salg eller andre ting. Her er det utstyret i praktisk bruk som gjelder, og hva vi eventuelt må rette på som skal frem, sier Kokkonen til Hooked.

    Blant årets Rapala-nyheter finner vi blant annet nye varianter av den mestselgende Shadow Rap, som imiterer en døende fisk. I tillegg bør du merke deg Scatter Rap, som imiterer flyktende fisk og Long Range Minnow, som til tross for bare 20 grams kastevekt når ekstremt langt og er spesialtilpasset fiske etter sjøørret og havabbor.

    Kokkonen ser lyst på fremtiden. Han forsikrer at Rapala vil fortsette som et finsk selskap, og at alle nøkkelpersonene fortsatt vil jobbe i de tusen sjøers land. Han ser også gode tider for fiskingen.

    – Fiske som sport gjør det veldig bra, og rekrutteringen er god. Men vi vil alltid ha med flere. Vi selger fiskeutstyr, men vi selger også fiskeopplevelser. Det viktigste av alt er jo å få folk ut i naturen. Fiskingen sitter dypt i hjertene våre, og slik ønsker vi også at de oppvoksende generasjoner skal ha det. Blir du interessert i fiske, har du nemlig en hobby for livet, sier han til Hooked.

    Åpner Altaelva for ungdommen

    By
    Hooked
    -

    Er du mellom 15 og 18 år gammel, har du en unik mulighet til å fiske laks i den verdensberømte Altaelva til sommeren. Sjansen er også stor for at du blir en bedre laksefisker i samme slengen.

    Av: Endre Hopland

    Camp Villaks er navnet på det nye tilbudet i Altaelva, og det er Alta Laksefiskeri Interessentskap og Alta Jeger- og Fiskelag som står som arrangører. Lignende laksecamper for ungdom har tidligere blitt arrangert i flere kjente lakseelver, blant annet i Lærdal, men nå får altså et knippe heldige ungdommer oppleve selve dronningen av alle elver.

    – Den verdenskjente Altaelva er ikke alle forunt å fiske i, men i år arrangeres Camp Villaks, slik at ungdom kan få prøve fiskelykken etter storlaksen, melder Norske Lakseelver på sine egne nettsider.

    På campen, som går fra 17. til 19. juni, vil deltakerne også lære ulike fisketeknikker som sluk- og fluefiske. Det blir også båttur oppover elven, og mye lærdom om villaksen i Altaelva. Og så skal det selvsagt fiskes mye.

    – Mange dyktige insturktører vil assistere ungdommene underveis. I tillegg vil Altaelva sine egne lakseambassadører, Tone og Johanne, dele sine gode fisketips, melder Norske Lakseelver.

    Dersom du har eget fiskeutstyr kan du gjerne ta dette med deg, men arrangørene stiller også med en del flue- og slukstenger til utlåns. Campen passer ellers for alle, uansett ferdighetsnivå.

    – Vi sover ute i telt eller lavvo, og lager mat sammen på bål. Forhåpentligvis får vi fersk fisk som kan grilles til kvelds, skriver organisasjonen.

    Alle som er mellom 15 og 18 år (født 1998-2001) og har lyst til å delta, står fritt til å sende inn en søknad med navn, bosted, interesser og litt infomrasjon om seg selv. Dette skal være et lavterskeltilbud for ungdom som ønsker å lære mer om fiske i elv. Påmeldingsfristen er satt til 1. mai, og interesserte bes sende søknad til post@altalaks.no.

    Deltakeravgiften er satt til 300 kroner per hode, og oppmøtested er Alta Laksefiskeri Interessentskap sine kontorer i Øvre Alta. Deltakere som kommer med fly kan hentes på flyplassen.

    Havfiskedronningen i vest

    By
    Hooked
    -

    For Judith Brommeland er fiskingen mer livsstil enn hobby, og hun har oftere fiskeblod enn neglelakk på fingrene. Det er også slik hun vil ha det. Vi ble med den munnrappe 47-åringen på en fisketur som neppe kommer til å gå i glemmeboken med det første.

    Av: Endre Hopland

    Solen står allerede høyt på en nesten skyfri himmel, og vinden er knapt merkbar. Klokken har bare så vidt passert åtte, men det er allerede seks-syv grader i luften. Meteorologene har dessuten lovet tosifret til lunsj, og for en gangs skyld ser det ut til at de kan få rett. Alt ligger til rette for en fantastisk dag med skikkelig havfiske, under kyndig guiding av en av de beste i gamet.

    Vi følger Fedje-ferjen et stykke vestover fra Sævrøy, før den 27 fot store Ardea Proen til skipper Erling Berland skyter fart mot storhavet og de ventende langebankene. Humøret om bord er upåklagelig, men det er likevel litt anspent stemning i styrhuset. Judith er nemlig en tanke nervøs denne onsdagsmorgenen. Smilet er på plass, men også nervene. Den garvede og meritterte havfiskeren fra Sotra er ikke akkurat ukjent med å fiske under press, men det er forskjell på konkurranse og reportasje. Stor forskjell. Dessuten kan en jo aldri være sikker på om fisken er i dytten eller ikke.

    Judith frykter at gytingen allerede kan være over, og at langene er spredd for alle vinder. Det synes på kroppsspråket hennes. Likevel slår hun fra seg de negative tankene. Noen historier om gamle storfangster hjelper alltid på. Det samme gjør en pose seigmenn. En slags hvilepuls oppnås, men det slappes på ingen måte av.

    Selvgående

    Judith Brommeland er ikke en dame det går tretten av på dusinet. Hun har fisket siden hun var en neve stor, og reiste på havet på egenhånd lenge før hun var myndig. I voksen alder ble den store interessen for fiske litt mer organisert. Havfiskemiljøet i Bergensområdet er nemlig stort og godt, og gjennom Bergen Havfiskeforening traff hun mange likesinnede.

    At 47-åringen kan fiske er hevet over all tvil, noe resultatlistene på havfiskeforeningens egne hjemmesider tydelig vitner om. Det siste tiåret har nemlig Judith blitt klubbmester i dameklassen hele syv ganger av åtte mulige, og stort sett utfisker hun også de fleste i herreklassen og er med helt oppe i sammenlagttoppen, uavhengig av kjønn. I tillegg til de lokale konkurransene kommer også landsdekkende cuper og norgesmesterskap, og heller ikke her går Judith stille i dørene eller lar premiebordene stå urørte.

    Innad i Bergen Havfiskeforening har hun for øvrig hatt forskjellig verv og ansvarsområder i en årrekke. Blant annet har hun vært både nestleder og båtansvarlig. At fiskingen er en veldig stor del av livet hennes legger hun absolutt ikke skjul på. En livsstil mer enn en hobby, som hun selv sier det. Dette vet også familien hennes alt om. Innimellom klarer hun å lure mannen Jarle med seg ut på tur, men jevnt over reiser hun alene eller sammen med fiskekamerater fra klubben. Slik har hun alltid vært. Selvgående. Etter eget utsagn en guttejente. Fiskelukt av klærne. Blodige arbeidsfingre. Sterk som en okse. Håndtrykk som en bilpresse. En hårmanke som i aller høyeste grad skiller seg ut i mengden. Og smilende. Alltid smilende. Du glemmer ikke Judith når du først har møtt henne.

    Tradisjonelt

    Historiene sitter løst inne i styrehuset til skipper Berland, og selv om vi nesten skal halvveis til Shetland, virker reisetiden kort i godt lag. Utenom Judith, skipperen og meg selv, er også Stig Yri med til havs denne morgenen. Han er klubbkamerat med Judith, og har gledet seg til turen lenge. Og det er forståelig. Lange på over 20 kilo er slett ikke uvanlig her ute, og den magiske 30-kilosgrensen er fullt mulig. Det ville være en løgn å si at jeg ikke har gledet meg, jeg også.

    Langt til havs sakker Berland ned på farten, og begynner å studere kartplotteren sin. Judith sammenligner punktene han har markert med de hun selv har på sin portable plotter, og snart er de enige om hvor det første driftet skal begynne. Judith og jeg tar plass på baugen, mens Stig og skipperen rigger seg til akter. Berland er mest båtfører, men går ikke av veien for å starte opp juksen dersom vi treffer på mye fisk. Resten fisker med stang. Selvsagt.

    Langefiske med Judith Brommeland (18)
    I SITT RETTE ELEMENT: Judith Brommeland trives aller best på havet, på jakt etter storfisk. Skipper Erling Berland og klubbkamerat Stig Yri deler oppfatningen. (Foto: Endre Hopland)

    Judith og Stig kjører tradisjonelt, med bom, slep og to opphengere egnet med makrell. Det er slik de fisker under konkurransene, og det er effektivt. Selv rigger jeg et tandemtakkel med hel makrell, i håp om å luke ut eventuelle småfisk. Det fungerer. Vi har ikke mer enn så vidt kommet i gang før 30-50-Kenzakien bøyer seg helt ned i korken, og åtte-ti meter snøre forsvinner fra snellen, til tross for hard brems. Her er det skikkelig fisk på gang med det samme.

    Kanonstart

    Judith gliser lurt, og det er lett å se at skuldrene er senket noen hakk. Fast storfisk på direkten kan en bare ikke klage over. Hvem det biter hos er egentlig ikke så nøye. Den saken er hun krystallklar på. Det handler om de gode opplevelsene. Om å ha det kjekt når en er på sjøen. Om kameratskap. Hvem som drar den største fisken er uansett ofte tilfeldig når en fisker med omtrent det samme. Men slett ikke alltid. Slue rever vil alltid være slue. Og når det kommer til fiske er Judith absolutt en av dem.

    Kampen med storfisken blir seig. Stangryggen er myk, men likevel solid, så sakte men sikkert fylles snellen med snøre. Snart er fisken i overflaten. Som ventet er det en lange. Og den er stor. Garantert pers for undertegnede. Samtidig som fisken må kapitulere, bryter også en brukbar brosme vannskorpen. Stig har sveivet den opp fra dypet uten å annonsere det. Her ute er nemlig fisk på tre-fire kilo småtterier. Eller pillekontere, som Judith kaller de. Ikke verdt å lage noe oppstyr over.

    Fisken som har min krok i kjeften blir derimot viet oppmerksomhet. Skipper Berland klepper sikkert, og like etter er fisken på dekk. Denne veier ikke et gram under 20 kilo. Den saken er jeg sikker på. Judith er enig. Fisken er nemlig bælfeit. Da den veies i land en del timer senere, viser det seg at vi har rett. 21,1 kilo blir fasiten. Min nest største fisk noen gang, og en fantastisk start på dagen. Skal dette bli en forsmak på hva vi har i vente? Vær du sikker.

    Judith gliser bredt, og er helt klart fornøyd med at dagens første fisk er stor nok til å kvalifisere til storfiskmerke. Dersom fiskeren hadde vært medlem i foreningen, da. Helt avslappet er hun likevel ikke. Håpet var å treffe langebettet på første drift, men det blir med den ene fisken innledningsvis.

    En time går, og den bekymrede minen er på plass igjen. En ny brosme i tre-fire-kilosklassen havner på dekk, men ingen flere langer. Gode råd er dyre, men Judith og Berland vet råd. Ferden går en liten nautisk mil lenger nord, til et annet plottermerke. Suksessen lar ikke vente på seg. Det hugger i det loddene våre treffer bunn. Hos samtlige om bord. Kraftige havfiskestenger kneler faretruende. Storfiskjegeren har funnet sitt bytte.

    Verdensrekordholderen

    At Judith vet hva hun holder på med beviser hun gang etter gang. Å stadig hevde seg i toppen i konkurranse med den norske havfiskeeliten er imponerende nok i seg selv, men også på klubb- og rekreasjonsturer leverer hun varene og vel så det. Storfiskemerke, altså fisk over 20 kilo, på både lange og torsk er noe mange hardbarkede fiskere misunner henne. Den fangsten som henger høyest er likevel kjempelysingen fra sommeren 2014. Fisken klokket inn til hele 13,23 kilo, og er godkjent som offisiell verdensrekord hos IGFA. Det er slettes ikke verst, spesielt med tanke på at Norge på ingen måte er det landet i verden lysingen er mest utbredt i.

    Det er litt armer og bein med Judith, og slik har hun alltid vært. Kjeften går i ett, og det føres gjerne samtaler om flere vidt forskjellige ting mer eller mindre samtidig. Men hun er også ydmyk. Takknemlig for å ha muligheten til å reise på storhavet. For å kunne høste fra sjøen. For å være en del av naturen.

    Når det er konkurransetid vekkes imidlertid vinnerinstinktet for alvor, og hun er et råskinn med fiskestangen. Det er hun uansett altså, også utenfor konkurransene, men da på en helt annen måte. Da må hun ikke få mest og størst fisk for enhver pris. Da er det som nevnt vel så moro at fiskekameratene gjør det bra, selv om hun altså har en tendens til å herje også på private turer.

    Men det handler ikke bare om å hale opp mye og stor fisk. For Judith er det også viktig å respektere livene hun tar. Hun stopper når hun har nok fisk, eller avtaler levering av fisk med venner og kjente, slik at all fangst blir foredlet på en god måte. Og for å si det veldig enkelt: Det er ikke mange av Judith sine nærmeste som går fiskesultne veldig lenge. Det kan du være helt sikker på.

    Surrealistisk

    Ute på storhavet eksploderer fisket fullstendig. Judith og Berland har funnet langene, og det hugger som besatt. Den neste gode timen blir egentlig helt surrealistiske, selv for folk som har 100 fiskedager i året. Etter at noen fine fisker i tikilosklassen har havnet på dekk, hoier Stig om storfisk akter. Han jobber så han får vondt i brystet, men han vinner kampen. Dessverre er det to fisker i stedet for en, men begge er rundt 15-kilosmerket. Det er ikke rart det er tungt.

    På baugen er det også tunge tak. Judith lander først en dobbel og så en trippel, og det er 20-30 kilo å pumpe opp fra dypet i hvert hal. Jeg fortsetter med min hele agnfisk, og lykkes godt med taktikken om å luke ut de minste. Alle fiskene som velger de hele makrellene jeg serverer er 14 kilo eller tyngre. Det blir seks fisker totalt, og samtlige er tyngre enn gammel pers. Slikt opplever en ikke akkurat hver dag, og et er ingen tvil om hvem som skal ha æren for det hele.

    Vi mister snart oversikten over hvor mange langer som faktisk er halt opp fra dypet, men jeg noterer meg at den første fremdeles er den største. Slik blir det helt til Stig tar ansvar. Han er sikker på at han drar på Midgardsormen der han tar spenntak i rekken, men nok en gang må han konstatere to fisker i stedet for en. Den største av disse er likevel en lange som snuser på 24-kilosmerket, og ny pers kan noteres også der i gården. Med en sei på snaue ni kilo på opphengeren, er det ikke rart han må ta seg en pust i bakken før han fortsetter.

    Judith er nå en vandrende solstråle. Hadde hun ikke hatt ører, hadde smilet knytt seg i nakken. Det var dette hun håpet vi skulle få oppleve da vi gikk ut noen timer tidligere, og guiden og skipperen har levert noe så til de grader. Når vi bestemmer oss for å gi oss er det under tre timer siden den første fisken hugg, og dekket er fullt av storfisk. Til tross for over en time uten noe action, har vi landet til sammen 27 langer, to sei, to brosmer og en torsk. 20 av langene veier over ti kilo, og det er mer enn 400 kilo fisk å sløye. Alle har fått store langer, alle har fått mye fisk, men som ventet er det Judith som har fått mest. Med unntak av et par juksefangster signert Berland på hekken, er samtlige fisker tatt på stang. Av bare tre fiskere. Det er helt sprøtt, selv om den ene av disse er havfiskedronningen i vest.

    Dele av vår overflod

    Judith har opplevd bedre. Selvfølgelig har hun det. Likevel er hun kjempefornøyd. Fisket har vært fantastisk, og vi er altså i land før middag. Hadde vi utnyttet dagen til det fulle er det umulig å si hvor mange og store langer vi kunne fått, men samtlige om bord er enige om at det eneste fornuftige var å gi seg. Måtehold er noe av det vanskeligste som finnes når fisken virkelig biter, så selvdisiplin er et must.

    400 kilo fisk høres kanskje ikke ut som selvdisiplin, men all fisken er fordelt på skipper, mannskap, slekt og venner lenge før vi er i land. Og det er ikke snakk om noe salg. Her deler vi av vår overflod, akkurat som det står i skriften. Fersk fisk fra havet og fersk fisk fra ferskvaredisken er nemlig to meget forskjellige ting. Hold deg derfor alltid inne med en fisker dersom du ikke fisker selv.

    Langefiske med Judith Brommeland (10)
    GRUNN TIL Å SMILE: Judith Brommeland er stort sett alltid blid, men smilet er ekstra stort etter suksessfulle fisketurer. (Foto: Endre Hopland)

    Ved kaien i Sævrøy blir all fisken sløyd, til stor glede for skuelystne på påsketur i det fine ettermiddagsværet. Folk har vanskelig for å forstå at all fisken er tatt på stang. Og hvor store langene faktisk er. En småbarnsfamilie får med seg en fisk hjem til middag, sammen med en god historie å fortelle hyttenaboene til kvelden. Historien om damen med den karakteristiske sveisen som stod til knærne i fisk nede på kaien. Historien om de blodige hendene og klærne som luktet fisk. Historien om da de møtte havfiskedronningen Judith Brommeland etter en av hennes mange suksessfulle turer. En fiskehistorie de neppe hadde trodd på om de hadde sett den med egne øyne…

    PS: I tiden fremover vil magasinartikler i denne stilen publiseres på Hooked+. Her kan du lese mer om den nye satsingen, og her kan du tegne abonnement. Vi ønsker deg hjertelig velkommen.

    I fjor sommer vaket storfisken for langt unna. Så la isen seg…

    By
    Hooked
    -

    Kjell C. Rambech og Christer W. Gjøvaag hadde et håp om storørret da de i helgen tok skiene fatt og la ut på langtur i snaufjellet i Nord-Trøndelag. Fisket de opplevde var likevel mye mer enn de hadde våget å drømme om.

    Av: Endre Hopland

    I fjor sommer fant Kjell C. Rambech fra Trondheim helt tilfeldig et fjellvann som viste seg å huse virkelig storørret. Han så kjempefisk som vaket langt utenfor kastehold, og selv om fiskeskjelven nok var til å ta og føle på der og da, ble det med observasjonene. Alle som fisker vet likevel veldig godt at det ikke går an å glemme slike opplevelser, og at Rambech skulle tilbake til fjellvannet var like sikkert som at dag følger natt. Og det var nå i helgen det skulle skje, mens vannet var dekket av is, og en kunne gå tørrskodd og trygt til forrige sommers vakplasser.

    Med på helgeturen til fjells ble fiskekompis Christer W. Gjøvaag, også han fra Trondheim. Gjøvaag har landet mang en storfisk i sitt liv, men ørretfiske er ikke det han har drevet mest med. Da tilbudet om en tur til kjempenes vann dukket opp, var han likevel ikke vanskelig å be. Med seg til fjells dro de to litt forskjellig utstyr, men utgangspunktet var tradisjonell blink etter røye og balansepilk etter storørreten.

    – Lørdagen var vi ikke heldige med været, og i mye vind og lett snødrev fikk vi bare noen smårøyer. Siden vi hadde gått et godt stykke på ski med pulk, og skulle overnatte i telt, sank håpet litt da været køddet med oss. Heldigvis våknet vi til vindstille og lett tåke søndag morgen, med klare tegn til at solen snart ville trenge gjennom. Dette lovet bra, og vi fikk troen igjen, sier Rambech til Hooked.

    Da temperaturen steg til plussgrader, skjønte karene at dette kunne bli en veldig bra dag. Nå handlet det bare om å finne ut hva de skulle by storfisken. Siden Rambech har fått grom ørret med småfisk som agn tidligere, ble noen av røyene fra dagen i forveien funnet frem. Dette gav resultat med det samme. I løpet av en hektisk fiskedag landet de to en rekke storørreter mellom 2,0 og hele 5,2 kilo.

    Ørret_5200g_CWG
    5,2 KILO: Christer W. Gjøvaag med storørret på 5,2 kilo. (Foto: Kjell C. Rambech)
    Ørret_4240g_KCR
    4,24 KILO: Kjell C. Rambech med nydelig fjellørret på 4,24 kilo. (Foto: Christer W. Gjøvaag)

    – Vannet vi fisker i er ikke dypt, maksimalt seks meter på det dypeste, så vi frilinet midt i vannet med nappvarslere på. Toppfiskene var 3,7, 4,24 og 5,2 kilo. Jeg visste jo at det var storørret her, men jeg var veldig usikker på om det var mulig å få dem under isfiske. Jeg hadde troen på at vi kunne lure en tokilosfisk, men sjokket var stort da vi fikk disse kjempene. Utolig tøft å lykkes med et slikt prosjekt, sier Rambech til Hooked.

    Også turkamerat Gjøvaag, som til alt overmål dro toppfisken og mangedoblet sin gamle ørretpers, er glad for at han prioriterte fjellfiske i helgen.

    – Dette var selvsagt over all forventning, og en må jo være strålende fornøyd med slik uttelling. All ære til Kjell som lot meg få være med på dette, sier han.

    Rambech, som har fisket ørret og røye hele livet og har lagt bak seg noen maraton i den norske fjellheimen underveis, er naturlig nok rimelig happy med vannet han nå har oppdaget. Han føler seg trygg på at vannet har potesial for virkelig storørret.

    – Jeg tror absolutt vi kan få større fisk her, for vannet virker å være i perfekt balanse, med godt med byttefisk av bra størrelse. Derfor satt vi ut igjen de fleste de store fiskene vi fikk. Potensialet til vannet er også en god grunn til å holde kortene tett til brystet når det kommer til hvor vi faktisk fisket, sier han lurt.

    Mye motgang og et magisk ørretfiske

    By
    Hooked
    -

    For nordmenn fleste er Sagaøya ensbetydende med varme kilder, snålt språk og barskt klima. For sportsfiskere er historien en ganske annen. Ørretfiske på Island er i verdenstoppen, og turen fra Gardermoen er unnagjort på under tre timer.

    Det er ikke rart Lotte Reelgirl Aulom, som så mange andre, besøkte Island i 2015. Rapporter om sinnssykt fiske i noen av de større sjøene har gått verden rundt i alle typer medier, og ørreter på 4-5-6-7-8-9-hvafornoe kilo er heller ikke overdrivelser.

    Men det er ikke bare å hente disse kjempefiskene. Det kan du være helt sikker på. Ta bare en kikk på videoen i toppen av denne saken.

    Et reisetips å ta med seg når du har bestilt din Island-tur er denne ordboken. Og øv inn noen saftige, norske gloser før avreise, også. De kan komme godt med. Bare spør Lotte…

    Vi ønsker god tur!

    1...139140141...417Page 140 of 417
    HOOKED - Fiske jakt friluftsliv
    - En del av Skitt Fiske AS.
    Contact us: post@skittfiske.no
    Facebook Instagram Youtube
    © forfatter : Bernt Nor