Lysingen er en av de aller råeste predatorene som svømmer langs kysten vår. Når en snubler over en plass ingen vet om, og som leverer fantastiske eksemplarer av arten, da kan en egentlig ikke be om mer.
Som den årvåkne leser kanskje har fått med seg, får vi både mye og tidvis også stor lysing her borte i lekegrinden vår nord i Hordaland. De siste par årene har vi har truffet på arten ikke mindre enn syv forskjellige steder i det samme fjordsystemet, og da snakker vi om plasser som ligger langt unna hverandre. At lysingen liker seg i fjorden virker å være opplagt, for arten dukker opp hele året igjennom. Med all småseien, silden, kolmulen og vassilden som finnes i fjorden til enhver tid, og de enorme mengdene makrell som kommer trekkende inn hver eneste sommer, er det egentlig ikke så rart at den fantastisk stilige og brutale rovfisken har slått seg til her. Og vi er selvsagt veldig happy for at den har valgt å gjøre nettopp dette.
Vi har som policy å vise måtehold når vi fisker, og det gjelder også når det kommer til lysingen. Men hva er måtehold når arten tydeligvis finnes i store mengder og på så mange forskjellige lokasjoner? Det er ikke greit å si, men vi har i alle fall sagt det slik at vi flytter oss fra plassen etter et visst antall fisk, og i stedet leter etter nye plasser å teste. Det var også dette broderen og jeg gjorde da vi var på sjøen noen timer i midten av forrige uke. Denne gangen kjørte vi ganske langt av sted for å prøve en tilsynelatende spennende topp. Håpet var egentlig at Torbjørn skulle få seg en stor lange, men mistanken var at det også kunne finnes lysing ute på flaten nedenfor den nevnte toppen. Etter å ha funnet lysing på så mange forskjellige steder i samme fjordsystem, begynner vi nemlig å få bra kontroll på hva vi skal se etter med tanke på strukturer, bunnforhold og andre ting av relevans.
Toppen vi hadde sett oss ut denne dagen leverte med det samme, og fisken som tok Torbjørn sin hele makrell hugg brutalt og kjempet innbitt. Dette virket å være en finfin lange, og det var det for så vidt også. Men der vi tippet på rundt tikilosmerket på vei opp, viste det seg at dette var litt vel optimistisk. En smellfeit og usedvanlig sterk fisk i sekskilosklassen havnet likevel sikkert i båten, og vi var i gang. Torbjørn var giret på å prøve toppen på nytt, i håp om at det stod større langer her. Jeg var i utgangspunktet med på den, men lot båten drive rolig en liten stund til før vi kjørte opp igjen. Ute på flaten skjedde da også det vi hadde en mistanke om kunne komme til å skje. En fin lysing på rundt fire kilo tok agnet mitt, og da ble ting plutselig litt mer interessant. Der det er en lysing er det nemlig flere, i alle fall vanligvis.
Med dette i bakhodet fortsatte vi driftet vårt, og det tok ikke lange tiden før en ny råsterk fisk tok den hele makrellen til Torbjørn, som tidligere har hatt litt stang ut hva feilkroking og stor lysing gjelder. Denne gangen satt derimot kroken klokkeklart i kjeften, og en nydelig fisk kunne kleppes i underkjeven og løftes om bord. Vekten stabiliserte seg på meget respektable 9,52 kilo, og en soleklar ny pers kunne noteres.
At vi hadde funnet en ny lysingplass virket nå nokså opplagt, og dersom vi hadde hatt tvil tidligere, ble vi i alle fall overbevist da Torbjørn landet ytterligere tre lysinger, der de to største var over syv kilo, de neste to timene. Jeg fikk også en femkilosfisk, samt et par pigghå. I tillegg mistet jeg to lysinger på rad i tilslaget, og måten det skjedde på sier egentlig mye om lysingen som fisk.
Under lysingfiske bruker vi nemlig tandemtakler rigget med hel fisk. Den fremste av krokene fester vi i fiskesnuten, mens den bakerste blir tredd i halerotpartiet. Agnfiskene blir så godt surret med agnstrikk. I begge tilfellene der fiskene forsvant i tilslaget, manglet hele agnfisken. Grunnen til at noe slikt kan skje er at lysingen ofte tar byttefisken sin fra siden, for så å snu den og svelge den med hodet først, på samme måten som gjeddene. Selv om jeg gav begge fiskene jeg mistet god tid, har det altså ikke vært nok. Fiskene har unngått krokene, og når kraftige tilslag har blitt satt, har rovfisken i dypet bare holdt igjen. Resultatet: Tomme kroker to ganger på rad.
Selv om ikke jeg traff helt på de største lysingene denne dagen, var det hevet over all tvil at vi hadde funnet en plass som leverte. Vi gav oss etter et par timer, og fasiten var da seks lysinger, der halvparten altså var over syv kilo. Dette er et resultat det ikke går an å klage på, og særlig Torbjørn var meget fornøyd. Vi ble likevel enige om at vi måtte ut og teste plassen på ny, bare for å forsikre oss om at dette ikke var et blaff. En kan nemlig aldri være helt sikker.
Tur nummer to til lysingplass nummer åtte i fjorden gikk denne uken, og da jeg kroket dagens første lysing 20 sekunder etter at jeg traff bunn på første nedslipp, hadde vi troen og vel så det. Fisken var ikke stor, i overkant av tre kilo, men en flott matfisk og en klar indikasjon på at de fremdeles stod her oppe på flaten. Torbjørn kroket på sin side en lange i firekilosklassen, og like etter gjentok han denne bedriften, på oppsveiv og minst 20 meter over bunnen.
Den neste halvtimen traff vi litt dårlig med driftene våre, noe som resulterte i pigghå, men straks den stadig økende strømmen samarbeidet med båten, ble det lysing igjen. Etter halvannen times fiske hadde vi fem eksemplarer i kassen, men toppfisken var bare så vidt over fem kilo. Dette er by all means en meget flott fisk, men det går langt større lysinger der nede. Og siden dagen fremdeles var ung, fortsatte vi en liten stund til. Dette skulle vise seg å være et godt valg.
På det neste driftet var det nemlig noe som hugg tak i det store makrellagnet mitt, og et seigt og tungt drag vitnet om storfisk. Dette ble bekreftet da jeg satte tilslaget og under den seige kampen hele veien opp mot overflaten. Her var det snakk om pers, om den saken hersket det ingen som helst tvil. Spørsmålet var bare hvor stor fisken faktisk var. Skikkelig stor, skulle det vise seg. Da fisken brøt overfkaten fikk Torbjørn kleppen i underkjeven på den, og da den ble løftet inn i båten skjønte vi at dette var en virkelig drømmefisk. Vekten stabiliserte seg på 11,2 fantastiske kilo, fordelt på 116 centimeter. Utvilsomt en av mitt livs fisker.
Lysing på over ti kilo har vært et mål for meg lenge, så jeg var egentlig mer enn happy. For min del kunne vi faktisk gitt oss etter denne fisken. Likevel tok vi et drift til, mest for å sjekke om de store nå hadde våknet for alvor. Det kan det forresten godt hende de hadde, for jeg hadde ikke hatt utstyr på bunnen i mer enn noen minutter før det på ny hugg tungt. Denne fisken var litt mindre, men 9,1 kilo lar seg likevel høre. Min nest største lysing noen gang, og med sine 110 centimeter hadde det nok vært en specimenfisk om den hadde spist en litt større frokost.
Litt lenger ute i det samme driftet hugg det også hos Torbjørn. Denne gangen var det en syvkilosfisk som hadde slurpet i seg makrellen som ble levert. Torbjørn hadde håpet på å bikke tikilosgrensen, men innså nå at vi hadde mer enn nok fisk. Derfor ble vi enige om at dette var det siste driftet. Det kommer alltid flere fiskedager og nye muligheter.
Dersom du har lyst til å prøve deg på lysingfiske selv, finner du noen gode tips i denne videoen. Her kan du også se taklene vi bruker under dette fisket, riktig nok med enkeltkrok og treblekrok i kombinasjon i stedet for to enkeltkroker som har vært i aksjon under fisket på denne nye plassen. Gode stikkord å ha i bakhodet under lysingfiske er ellers myk bunn fra helt grunn vann og ned til rundt 200 meters dyp, gjerne med umiddelbar nærhet til enda større dyp. Store agn til stor fisk er heller ikke et dumt utgangspunkt etter denne toppredatoren, selv om det fint går an å få stor fisk på småagn, også. Lykke til!
