De fleste har vel fått med seg at det ble fanget en over tre meter lang blåfinnet tunfisk (makrellstørje) på stang utenfor Skagen i Danmark i forrige uke. Fisken ble estimert til 400 kilo pluss. Jeg har vært aktiv og delt mye av informasjonen om fangsten, fordi dette er noe som engasjerer meg. Det å en gang kunne fange makrellstørje på stang utenfor Norges kyst er etter min mening noe av det råeste en kan oppleve med fiskestang i Norge. Eller verden for den saks skyld.

Blåfinnet tunfisk (BFT) var i etterkrigstiden svært tallrik og hadde utbredelse helt opp langs Norskekysten. Etter hvert ble fisken mer og mer populær som mat, og etter hvert som fisken ble overbeskattet gikk prisene enda mer i været. I toppårene på 50-tallet var det rundt 400 fartøyer som fisket her til lands. Fiskerne ble etterhvert mer effektive og ringet inn alt med not. Blant annet ble fly benyttet i jakten, og til slutt kollapset bestanden helt på 60/70-tallet. Fisket den gangen var lite regulert, og det hele gikk ut på å fange mest mulig BFT for fiskeflåten. Det meste av tunfisken gikk rett til Japan, og de siste årene har en sett at en enkelt fisk har blitt omsatt for flere millioner kroner!

Fisken ble altså rett og slett nesten radert bort av en effektiv fiskeflåte, mens sushi- og sashimi-trenden spredde seg over store deler av verden. Norge ligger i utkanten av utbredelsesområdet og er typisk et sted fisken drar når bestanden er så stor at den må utvide matsøkene sine til større områder. Etter kollapsen ble det flere tiår med svært lite eller ingen BFT å se her til lands. Antagelig ble den igjenværede, vesle bestanden fisket alt for hardt på lengre syd, slik at den aldri fikk sjanse til å ta seg inn igjen og vokse utenfor kjerneområdet (Middelhavet).

Les også: Tunfisk – nå ikke bare på boks

I 2006 ble ICCAT (The International Commission for the Conservation of Atlantic Tuna) som består av 50 land pluss EU enige om endelig å høre på forskerne etter mye press. Dermed startet de med å innføre et strengere regime og kontroll med fiske. I 2010 ble reglene og fisket ytterligere skjerpet på den måten at det ble færre båter, og at de få båtene som var igjen måtte ha et godkjent sertifikat. I tillegg ble det kun lovlig å omsette fisken på spesielt godkjente mottak.

Innskrenking, kontroll og reduksjon gav nesten umiddelbart vekst i bestanden av BFT. Allerede i 2012 ble det observert noen stimer med denne digre fisken utenfor Norskekysten igjen. Norge har helt siden innskrenkningene i 2006/10 hatt muligheten til å ta sin lille skjerv av det som nå ble kalt «forskningskvoten» til ICCAT. Den ble imidlertid ikke utdelt til noen fartøy av fiskeridirektoratet før i 2014. De to første årene ble det ingen suksess for de to båtene som hadde lov å fange BFT i Norge. Det ble riktignok sett en del, og noen andre båter fikk noen eksemplarer som bifangst under makrellfiske.

Dette året (2016) ble det imidlertid endelig suksess, og den eneste Norske båten med sertifikat på makrellstørje MS Hillersøv, klarte for noen uker siden å ringe inn 190 eksemplarer. De 190 fiskene utgjorde mesteparten av de 43 tonnene som den Norske kvoten var på, dette resulterte i at fisket nå ble stoppet. Den totale kvoten i Norge på BFT er altså nå svært liten, og langt under en prosent av den totale kvoten satt av ICCAT. Kvoten er altså satt ut i fra at bestanden skal få vokse seg stor og sterk igjen. I den ideelle verden hadde nok en totalfredning vært på sin plass, men folk som har satt seg inn i dette mer enn meg mener at det nærmest hadde vært umulig. Et utpreget tyv- og svartfiske hadde nesten ikke vært mulig å stoppe når higen etter fisken er så stor. Altså er de fleste fornøyd med et lite og kontrollert fiske er bedre en et forbud, som gjør ulovlig fiske mer utbredt og lønnsomt.

Les også: Blåfinnet tunfisk (Asgeirs fiskeblogg)

Samtidig er det faktisk slik at skal du holde øye med bestanden må det fiskes litt, og hvis det samtidig bidrar til at markedet får dekket sitt minimumsbehov av den mest eksklusive sushifisken av alle, høres det ut som en god idé. Norge har forpliktelser overfor ICCAT knyttet til biologisk prøvetaking og rapportering. Dette må skje fra fartøy som er tildelt kvote. Genetisk prøvetaking skjer rutinemessig for å kartlegge hvor makrellstørja kommer fra (østlig- versus vestlig makrellstørje).

Sportsfiske

Så det store spørsmålet, hva med sportsfiske? BFT er noen av det optimale du kan fange på stang. Det er den største av alle tunfiskarter og kan komme opp i 700 kg. Et slikt fiske vil derfor være av stor interesse både som opplevelse, utfordring, mat og verdi.

Vi vet at en sportsfisket fisk ofte kan gi 20 ganger verdiskapningen til samfunnet pr. kg. enn en yrkesfanget fisk pr. kg. BFT er ingen unntak, fiskeutstyret til et slikt fiske er rådyrt, båt, skipper, reise, overnattinger med mer, er bare noe av det som gir en sportsfisket fisk så høy verdi. Sportsfiske etter BFT var populært i våre trakter tidligere, spesielt i mellom Sverige og Danmark og til dels i Oslofjorden ble det drevet utbredt sportsfiske etter BFT i etterkrigstiden. I en oppbyggingsfase av bestanden bør et slikt sportsfiske selvfølgelig reguleres sterkt, spesielt i starten. I land vi kan sammenligne oss med (Canada) er et slikt fiske nå nesten utelukkende catch & release. Det vil si at nesten all fisken settes tilbake igjen og avkrokes i vannet. I løpet av sesongen får de godkjente og sertifiserte BFT-sportsfiskebåtene kun lov til å lande en eneste fisk. Det er de tydeligvis fornøyd med.

Verdien av å ta ut sportsfiskere og den ene fisken gir et godt leverbrød, i det minste for sesongen. Jeg ser det ikke som urimelig at sportsfiske kan ta 5-10 prosent av totalkvoten i Norge også, spesielt når vi ser på hvor viktig fritids- og sportsfiske har blitt for kyst-Norge. Jeg vil også se det som naturlig at fiske etter hvert vil bli frigitt til vanlige sportsfiskere fra egen båt, men da i første omgang som rent catch & release fiske.

Den vanlige nordmanns rett til å bruke havet bør stå sterkt, så lenge det i første omgang er sports og fritidsfiske, og ikke utnyttes som inntekt og næring. ICCAT mener også at eventuelt sportsfiske skal inn under, og være en del av deres sertifiserte kvoter i hvert enkelt land.

Jeg mener altså at det må jobbes kraftig for at sportsfiske etter BFT blir en realitet ganske snart. Så lenge det for det meste dreier seg om catch & release, og et lite uttak som er innenfor den sertifiserte «forsknings» kvoten, blir dette en vinn vinn situasjon. Med en økende bestand er jeg redd for at flere gjør som de to danske sportsfiskerne gjorde, fiske og fange tunfisk selv om det er forbudt.

Les også: Føling i fjæra – et svar til Erik Grimsøen

Det føles nemlig ganske urimelig at arten kan fanges i not men ikke på stang. Husk at det ikke er sportsfiske, men notfiske som en gang nesten utraderte arten og at altså sportsfiske gir mer verdiskapning og flere arbeidsplasser en kommersielt fiske. Sportsfiske vil helle ikke være noe trussel mot bestanden, og den kan i tillegg lett reguleres med at fisken godt tåler utbredt catch & release.

Jeg har selv ikke fisket BFT, men en rekke andre tunfiskarter andre steder i verden, og jeg oppfordrer til å ikke sportsfiske etter denne arten nå. Det er i dag ulovlig å fiske målrettet med stang og snelle, og det må vi respektere denne sesongen. Så får vi håpe at riktige instanser tar sportsfiskerne på alvor, og legger til rette for dette i tiden som kommer hvis bestanden fortsetter å vokse. I tillegg er det viktig å vite at BFT følger maten nordover til oss.

Makrell, horngjel, hestemakrell, sild, brisling og tobis er arter den følger og beiter på. Blir disse viktige artene som igjen er avhengig av mindre arter overbeskattet, vil det igjen ødelegge grunnlaget for at BFT skal komme tilbake til våre farvann. Igjen er det altså samspillet i naturen og flere faktorer som må klaffe for at denne fantastiske fiskearten skal klare å komme tilbake i nærheten av gamle høyder i våre trakter.

Jeg har også lyst til å tilføye at vi i Norge fortsatt har mange catch & release (fang og slipp) motstandere også blant de som fisker med stang og snelle. Disse personene som på død og liv mener at vi kun skal høste/drepe det vi fanger undergraver etter min mening hele vår hobby og fritidsaktivitet, noe denne BFT-debatten er et godt eksempel på.

I hele resten av den siviliserte verden har sportsfiske med catch & release blitt en anerkjent og god metode. På den måten kan nemlig alle ta del i gleden fisket gir oss på hav og hei, uten å beskatte bestanden mer enn den tåler.

Til slutt kan jeg for ordens skyld tillegge at jeg har sterke indisier, og har selv snakket med sportsfiskere som påstår at de har fanget BFT på stang i Norge de to siste årene. Jeg har ikke sett konkrete bevis for dette, og fiskerne er naturlig nok redde for at slik dokumentasjon kommer ut. Uansett viser dette at det er flere som har stor interesse for BFT, og er villig til å ta seg til rette uavhengig av lovverket. Igjen vil jeg si at åpning for et begrenset og regulert sportsfiske antageligvis vil stoppe slik uønsket aktivitet, siden flere da har interesse av å ivareta et lovlig fiske som innbefatter flere enn noen få ringnotfartøyer.

Jeg anbefaler deg også å ta en titt på følgende linker:

WWF-info om Blåfinnet tunfisk

Forskrift om forsøksfiske etter makrellstørje

Fiskeridirektoratets melding om fisket 2016.

ICCAT The International Commission for the Conservation of Atlantic Tuna

Tunfisk på 400 kg fanget utenfor Skagen

Fiske & Fri om den danske sportsfiskefangsten

Catch & release

BTs artikkel om 190 størjer.

Glad forsker

Kystbloggen – bilder og tekst fra Hillersøys fangst

Kortfattet oversikt over dagens status.

NJFF sitt høringssvar.

Tunfisk – nå ikke bare på boks

Tunfisk-kolosser fanget av nordmenn i Canada

(Noen av bildene i dette innlegget er hentet i fra relaterte linker i listen over)

– Asgeir Alvestad, Pure Fishing