Atlanterhavslaks i krise!



Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) la 8. Februar frem en rapport som er skremmende i forhold til de bestandene av villaks vi har. Rapporten viser bestanden av laks i 125 av landets laksestammer, men den viser også den genetiske integriteten i hver enkelt av disse stammene. Resultatet av det siste var nedslående. 

Torbjørn Forseth, leder av rådet uttalte til TV2:

– Vi er på vei til å tape bestanden vi har sagt vi skal ta vare på. Det vil bli mye mindre laks i elva, og det er fare for at laksen er for dårlig rustet til å møte klimaendringene.

Kun 22 prosent av landets elver hadde ingen eller liten innblanding av oppdrettsgener i det som tilsynelatende skal være villfisk.



Det vil da si at de siste 78 prosentene har bestander av vill atlanterhavslaks, som vi i realiteten ikke lenger kan kalle vill atlanterhavslaks. Her var det genetiske spor av oppdrettslaks beskrevet som moderat, dårlig og svært dårlig  status for villfisken.

Les også: Vårt felles ansvar for sjøørreten

Hvis vi ser nærmere på elvene i Hordaland, finner vi 11 elver som er med i rapporten. Tilstanden på disse er heller ikke oppløftende, da vi ikke finner en eneste elv innenfor god eller svært god status. Derimot finner vi 7 elver med svært dårlig genetisk integritet, 3 elver med moderat og en med dårlig. Blant disse ligger flere av vassdragene i vakre Hardangerfjorden, og Vosso som er kun en saga blott når det gjelder villfisk.

Nå vet vi at Hordaland er fylket med størst tetthet av oppdrettsanlegg i landet, vi vet at mesteparten av den rømte oppdrettsfisken på landsbasis rømte i Hordaland (i fjor) og vi vet at kun et fåtall av disse elvene er åpent for fiske, og da i svært begrenset form.

Vil vi at det skal fortsette slik? Har vi lyst til å redde det som er igjen å redde?

Kunstig åndedrett drives i mange av våre elver for villfisken. Stamfiske for å holde bestanden ved like gjennom klekkeridrift, og mulighet for å sortere ut hybrider av oppdrett og vill laks. Men hvor lenge kan man etisk holde noe kunstig i live? I hvert fall når man vet hvilke tiltak som kan gjøres for å unngå dette?

Anadrom fisk, altså fisk som skal vandre fra saltvann til ferskvann for å kunne reprodusere seg, har et mangfold av utfordringer. Oppdrettsnæringen er en av utfordringene i saltvann, i ferskvann er utfordringene oppdrett, forurensing, kraftindustri og dårlig planlagt veibygging og byutvikling.

Alle disse utfordringene kan vi gjøre noe med. Vi har et felles ansvar for atlanterhavslaksen, for det er vi som har den største bestanden av den, genetisk utvasket til tross.

Merking av oppdrettslaksen bør være steg en. Forurensningsloven har prinsippet om ”forurenser betaler” som et bærende element. Det er alltid forurenser som har ansvaret for å begrense sin forurensning, overvåke og konsekvensvurdere den, og sørge for at den blir minimert og at avfall blir skikkelig håndtert. Innfører en merking vil det være enklere for dem som tar vare på elvene og sortere ut fisk som kan forplante seg med atlenterhavslaksen.

Les også: – Lukkede anlegg er ikke en trussel

I Hordaland Arbeiderparti har vi et vedtak som i mine øyne bør få fortgang. Arbeidet med å legge driften i mye større grad over til lukkede anlegg:

– Hordaland Arbeiderparti er opptatt av at dei negative miljøkonsekvensane ved fiskeoppdrett skal reduserast, og har som målsetting at fiskeoppdrett skal gå føre seg i miljømessig berekraftige anlegg, som for eksempel lukka anlegg.

Det er på tide at vi står opp for atlanterhavslaksen. Kina har ansvar for pandaen, Afrika for neshornet, og så videre. Det er på tide vi tar opp kampen for vår panda og vårt neshorn. Vi forventer ikke mindre av dem som tar vare på disse artene. Derfor krever vi at oppdrettsnæringen tar ansvar nå for å gjøre noe med den svært kritiske situasjonen vi står ovenfor.

– Reidar Staalesen, bystyremedlem for Arbeiderpartiet i Bergen og Emil Andre Engø, leder Bergen AUF

Prev Hvem blir «Årets Villmarking»?
Next Med predatorfiske på timeplanen

Comments are closed.