”The two best times to fish is when it’s raining and when it ain’t.”

– Patrick F. McManus

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 5? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 6? Da kan du lese den her

 *****

Del 7:

Fiskedag nummer sju på Sørøya var meldt å blåse vekk, og det gjorde den også. Det roet seg riktig nok til kvelden, men siden bussen til ferjen gikk lenge før det er forsvarlig for godt oppdratte mennesker å stå opp, og båtvasken dagen i forveien var såpass fint utført, bestemte vi oss for at vi hadde fisket nok. I stedet brukte vi dagen til å tømme kjøleskapet for pils og matrester, og ellers sosialisere litt med resten av de jevnt over trivelige gjestene på campen. Det ble mye fiskeprat og skrøner, og i det hele tatt god stemning over hele fjølen. Mange hadde fått sine drømmefisker i løpet av uken, og den obligatoriske pers-badingen ble satt til klokken 17.00, i god tid før den felles avskjedsgrillingen på kvelden.

Siden vi ikke skulle på sjøen, fikk vi god tid til å perfeksjonere den interne lingoen, som isolert sett er såpass åndssvak at den neppe er verd å bruke for mye spalteplass på. Det vi derimot må ha med nå når dette reisebrevet går mot slutten er alle bildene som har gått klar de foregående delene. Dere som har fulgt denne miniserien sitter forhåpentligvis med et bra inntrykk av reisefølget. Og det er ikke et feil inntrykk. Roger, Jan og Vilhelm er en herlig gjeng å være på tur med. Det er likevel ikke til å stikke under hverken tepper eller stoler at vi ikke hadde fremstått like kvikke og målrettede om hver fiskedag hadde vært en 24-timers livesending. Det blir nemlig mye fjas og idiothumor på slike turer. Selv mener jeg dette er ekstremt viktig. Kall det gjerne limet som holder det hele sammen. En hel uke med dyp konsentrasjon og nifisking er nemlig ikke i nærheten av like moro. Og fisketurer skal være moro. Når de ikke er det lenger, er det på tide å finne seg en ny hobby.

Bildene som så langt har blitt presentert i dette reisebrevet har i all hovedsak handlet om gode fiskeopplevelser og nordnorsk natur. Men, det blir mye fotografering i løpet av en tur som dette, og selv om mye faller innunder den kategorien som aldri burde vært vist offentlig, er det alltid moro med et unntak fra regelen. Og moro liker vi jo, som nevnt. Det meste som følger videre i denne posten er innenfor med grei margin, men sarte sjeler bør kanskje ha med seg en foresatt over 18 år før de skroller videre. Sarte sjeler, du liksom. Slikt finnes jo ikke i fiskeverden. Derfor, uten videre dveling… Her er Sørøya-bildene som folk egentlig ikke skulle få se:

Siste kvelden på Sørøya gikk som nevnt med til grilling og drittpreik, før det var dags for å komme seg i seng. Og før vi hadde sovnet skikkelig var det opp igjen, inn på bussen og avgårde-Kåre. En magisk fiskeuke var over, og det var unektelig vemodig å vende nesen sørover igjen. Spesielt med tanke på at havet hadde lagt seg, solen hadde brutt gjennom skylaget og nye gjester allerede var i gang med å lesse utstyr om bord i båtene. Men sånn er nå en gang livet, good things must come to an end.

På flyplassen i Alta ble vi gjenforent med våre venner fra Kina og Frankrike, som nå hadde fått seg «I love Nord-Norge»-capser og T-skjorter med bilder av elg og isbjørn. Stemningen på Alta Lufthavn var for øvrig et fint bilde av hvordan verden kunne vært om folk hadde hatt litt hjerne. Her var småungene til de ansatte med på sommerjobb, og de hjalp til med både bagasje og scanning av boardingcards, selv om de neppe var mer enn seks-syv år gamle. I tillegg var det helt uproblematisk å sette fra seg bagasjen mens en tok seg en matbit. Noen timer senere, på Gardermoen, var den første beskjeden som møtte oss over høyttaleranlegget: «Forlatt bagasje vil bli tilintetgjort». Det er nokså store forskjeller i dette landet vårt.

Det kan også nevnes at Norwegian bare lagde et lite hull i isoporkassen min på veien fra Alta til Oslo, mens en hel kasseside gikk til Helvete på veien fra Oslo til Bergen. Er det rart vi holder oss vestafjells?

Men ja, det stemmer. Jeg lovde jo i nest siste del at avslutningen skulle inneholde flekksteinbit. Og det skal den. Dagen etter hjemkomst fikk jeg nemlig melding av Vilhelm. Et par kjenninger av han, som vi så vidt slo av en prat med på Sørvær, hadde nemlig noen dagers fiske igjen på en større båt der oppe i nord, og det gikk slik:

Et bilde av en diger flekksteinbit, tatt i samme området som en har fisket den siste uken, er ikke det en trenger dagen etter hjemkomst. På den annen side: Nå har vi jo en god unnskyldning for å reise opp igjen om noen år.

Jeg har som tidligere nevnt hatt mange fiskedrømmer opp gjennom årene, og en sjelden gang går drømmer i oppfyllelse. Denne gangen skjedde det for meg. Tusen takk for en strålende uke til alle involverte. En stor takk rettes også til alle dere som har giddet å lese de 10 288 ordene ordene fra turen. Fortsatt god fiskesommer!

– Endre 

«A bad day of fishing still beats a good day at work»

– Common sense

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 5? Da kan du lese den her

 *****

Del 6:

Hele gjengen var fremdeles nokså overveldet etter det sinnssyke uerfisket dagen i forveien, så vi brukte lang tid på å komme i gang med fiskedag seks, også. Ikke visste vi helt hva vi skulle satse på heller, i all den tid alle hadde fått drømmeuer i bøtter og spann sist vi var på sjøen. Det ble til slutt bestemt at vi skulle gjøre et siste, seriøst forsøk etter flekksteinbiten, selv om troen på prosjektet bare var sånn passe. Men først måtte vi ha et par driv etter kveiten igjen, for å se om det var mulig å få seg en som var egnet til middag.

På ny rigget vi opp som tidligere i uken, og på ny var det hos duppmeiteren Vilhelm det smalt. Etter noe sånt som 34 sekunder. Duppmeite etter kveite fungerer tydeligvis helt utmerket. Også denne fisken ble kjørt hardt, mens fiskeren gliste fra øre til øre. Vel oppe i overflaten så kveiten mannen med kroken, og slikt skal en bli skremt av. Spesielt når det er Roger, eller krok-Roger som vi gjerne kaller han, som er denne mannen. Skremt ble da også fisken, og tok 30 meter snøre i en engang. Dermed fikk vi oppleve et skikkelig kveiteutras, også.

På andre forsøk var det derimot over, og fangstmannen satte selv kveitekroken. Fisken ble estimert til gode 20 kilo, og vi besluttet at dette måtte være en dugende matfisk. Hele gjengen hadde nemlig lyst å ha med seg litt kveitefilet hjemover, og siden vi alle skjønte at det nok var Vilhelm som kom til å få også den neste kveiten, om det skulle bli noen neste kveite, hadde vi på forhånd avtalt at dersom noen fikk en potensiell matfisk, skulle denne deles broderlig. Oppe i båten ble fisken veid til 21,1 kilo, og dermed var vi nokså godt i gang med sjette fiskedag, også. Og om noen skulle lure, står jeg for øvrig ved mitt tidligere utsagn: Nord-Norge er juks!

De to neste drivene gav bare småbrosme, og en liten gråsteinbit på Roger, så da rettet vi heller blikket mot dypere vann lenger ute i havet. Det var nemlig meldt mye vind ti-tolv timer frem i tid, og det var store muligheter for at dette ble vår siste, skikkelige økt på havet i løpet av turen. Sånn sett var det egentlig bare å få litt agnsei i båten, og komme seg til havs.

Vel ute på havet hadde allerede skylaget begynt å sige innover, og det var væromslag i luften. Men vi hadde fremdeles tid til å gjøre noen gode driv etter flekkete beist. Jan, som fisket lettest av oss, dro tidlig et par brosmer, men det var Roger, eller sterke-Roger som vi gjerne kaller han, som skulle få måle krefter med den første storfisken på flekksteinbitplassen. Troen på ny allroundpers var stor da fisken satte av sted med en hel sei i kjeften der nede på 100 meters dyp, og tro skal en som kjent ikke kimse av. I alle fall ikke alltid. Etter hvert måtte fisken også kapitulere, og snart kom en hvit buk med flekket rygg til syne der nede i det salte blå. En torsk. Selvsagt. Det var ikke targetarten, men fisken var stor. Større enn noe Roger har fått på kroken tidligere, så det ut til. En kjapp tur på vekten bekreftet også dette. Sommertorsk på 18,5 er brukbart, selv til Nord-Norge å være.

Men, det var ikke torsk vi var på jakt etter, og etter en liten fotoseanse fikk fisken svømme tilbake der den kom fra, mens vi på vår side kjørte opp igjen og fortsatte steinbitfisket. Kjapt oppsummert var det hele veldig tregt. Vi fisket grovt, noe som eliminerer en del småfisk, men med unntak av noen brosmer var det liten interesse for agnene vi presenterte. Ikke før Jan fikk et veldig steinbitlignende napp godt utpå kvelden. At fisken ikke var spesielt stor skjønte vi raskt, men flekksteinbiten må jo være liten en gang, den også. Troen steg et par hakk i båten under innsveivingen, og da fisken kom til syne var det ganske riktig en steinbit som hang på kroken. Dessverre var den grå, og ikke flekkete. Dette ble også det siste vi gjorde på havet denne kvelden.

Som vanlig avsluttet vi utenfor havnen, men det ble med sandflyndrer på 500-700 gram, noen småkveiter og et par gråsteinbit. Roger, eller steinbit-Roger som vi gjerne kaller han, avsluttet ellers kveldens fiske med ny steinbitpers på 2,8 kilo, tatt på en frekk boilie laget av hemmelige ingredienser. I gale hender ville oppskriften utvilsomt skapt bølger i markedet, men Roger holder heldigvis kortene tett til brystet. En hemmelighet røper han likevel, under beinhard vanntortur: Den mest essensielle ingrediens begynner på G og slutter på randiosa. Men ikke si det til noen.

Før det var god natt, og takk for i dag, ble det litt kveitefiletering, båtvask, tanking og inntak av sashimisneier fra den ferske fangsten. Det var nemlig meldt 15-18 sekundmeter på siste fiskedag, og troen på at vi skulle komme oss utpå igjen var minimal. Uten at vi var altfor triste av den grunn. Fiskeuken hadde nemlig vært over absolutt alles forventning, og det var ingen som hadde så veldig mye mer å gå på.

Men, som den observante leser sikkert har fått med seg, er det en del igjen av dette leserbrevet. Så siste sprell fra Sørøya-turen er ennå ikke sprellet. Husk derfor å tune inn rundt lunsjtider i morgen, også. Lørdagsgodtet med stor L er nemlig spart helt til slutt. Jeg skal ikke avsløre altfor mye, men avslutningen inneholder flekksteinbit…

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 5? Da kan du lese den her

“Three-fourths of the earth’s surface is water, and one-fourth is land. It is quite clear that the good Lord intended us to spend triple the amount of time fishing as taking care of the lawn.”

– Chuck Clark

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her

*****

Del 5: 

Fiskedag fem begynte et godt stykke utpå kvelden. Det gode flyndrefiske natten i forveien gjorde nemlig at det ble morgen før vi kom oss i seng, og dermed også ettermiddag før vi kom oss opp, fikk handlet og spist. Og så er det disse klovnene som trenger kaffe for å få katalysatoren i gang, da. Dritekø er et velkjent problem på lengre fisketurer, og det er selvsagt om å gjøre å ikke være sistemann ut. Da er det fort bedre å bare knipe igjen, og håpe på bedre tider. Eller ta seg en tur i småbjørkene.

Etter hvert kom vi oss likevel på sjøen, i et helt fantastisk vær. Sol og fullstendig havblikk, til tross for at vi peiste langt ut. Nok en gang var det ueren som skulle til pers, og denne gangen hadde Vilhelm rådslått litt med guiden Johan før vi reiste utover. Etter å ha skaffet litt fersk agnsei og nok en camprekord på lusuer, også denne signert undertegnede, bar det til havs. Plassen vi skulle til, Tiøringen, fant vi ikke, men det gjorde ikke å mye. Vi fant nemlig Bananen, som uttales med brei Skåne-dialekt og 14 å-er i stedet for den siste a-en. Og er det en ting som er sikkert så er det at Bananen leverer varene.

Det vil si, de første to timene var døde. Skremmende døde faktisk. Driften vår var helt kårny, og vi drev rundt i et stort åttetall – med hale. Fisk fikk vi heller ikke. Noen småbrosmer, men det var det hele. Vi var faktisk i ferd med å sveive opp og flytte på oss da Roger meldte om fisk 20 meter over bunn. Opp kom en halvannenkilos uer, og da holdt vi det gående litt til. Der det er en uer er det vanligvis flere, nemlig. Denne gangen skulle det vise seg å være mange flere.

Det var hos meg det nappet skikkelig først. 40 meter over bunn smalt det på noe med fin tyngde, og en god del sveiving senere hadde jeg, på samme måte som noen timer tidligere, nok en drømmefisk i hende. Ueren ble veid til pene 5,6 kilo, godt over specimenkravet, og nok et mål var i boks. Nå kunne jeg egentlig slappe av litt, men det var før vi kikket på ekkoloddet. Det stod nemlig tjukt med fisk fra bunn og 60 meter opp i vannlagene, så her måtte det fiskes. Det skulle bli noen helt sinnssyke timer…

Det tok ikke lang tid før både Jan og Roger hadde fast fisk, de også. Opp kom nydelig uer på tre-fire kilo. Jan dro faktisk tre stykker på samme sizen på rekordtid. Ned, fast fisk, opp, ned igjen, fast fisk og opp igjen. Det ble nesten for lett.

En som ikke hadde det så lett var Vilhelm. Han mistet først en stor fisk etter 100 meter med sveiving. Så sleit han takkelet sitt i et tilslag, på helt uforklarlig vis. Trolig har braiden hans vært borti et av våre takler, eller kanskje en skarp uerpigg nedi stimen et sted. Uansett, humøret var ikke helt på topp hos trønderen, som så langt i oppholdet hadde utfisket resten av gjengen nokså brutalt..

Min fisk på 5,6 var bestenoteringen i båten en god stund, men det var før Jan fikk på noe skikkelig tungt. Han tippet på flere uer på samme takkel, eller en stor brosme. Dette fikk han også rett i. Brosme er normalt sett ikke den fisken som står høyest i kurs hos oss, men når det er et eksemplar på 11,1 kilo som kommer sigende, er det liksom greit. Ny pers med god margin, og enda mer velstand i Arroneten.

Kvarteret etter at brosmen hadde havnet i båten, hadde Jan god fleks igjen. Denne gangen var det targetarten, også. Og den var svær. Grisesvær! Nå ruver ikke akkurat Jan i terrenget, men ueren han halte opp fra 200 meters dyp fikk eksilrønsingen til å se enda mindre ut. Vekten stoppet på fantastiske 7,3 kilo. Helt rått!

Fisket ble ikke akkurat dårligere etter dette. Vi dro storuer på storuer, men ingen like stor som Jan sin. Jeg fikk meg nok en specimenfisk, denne på 5,4 kilo, og like etter kom det også opp en brukbar brosme på 7,5 kilo.

Litt utpå kveldingen løsnet det også for Roger, som dro en uer på 5,3 og en ildrød og frekk sak på pene 6,2. I tillegg fikk han en bra brosme med den nye lusuer-camprekorden som agn.

Jeg fikk for øvrig de aller fleste av mine uere på brosmefilet, men også den smarte artskroken, som alltid er til stedet på tacklene mine, leverte. Uer på 4,5 på 1/0 SSW er respektabelt.

Vilhelm fikk etter hvert litt fisk, han også, men det gikk mest i trekiloser. Han hadde rett og slett ikke helt dagen. Vi hadde nå kommet til det bortskjemte stadiet at det ikke lenger var så stas med trekiloser, og det er på slike dager det gjelder å være sta som et gammelt og grinete esel. Og Vilhelm er sta. Klokken viste 23.03 da han omsider kunne senke skuldrene og slippe jubelen løs. Han hadde da sveivet på en tung fisk en stund, og nå kom nok en kjempeuer sigende. Fisken ble berget, og klokket inn til herlige 7,2 kilo. Dermed var verden i balanse igjen.

Det er vanskelig å gi seg når en har det moro, og dette var så moro at det knapt kan beskrives. I det klokken bikket midnatt bestemte vi oss likevel for at en fisk til hver fikk holde. Vi hadde nemlig opparbeidet oss en brukbar sløye- og fileteringsjobb på dette tidspunktet. Det tok fem minutter før alle hadde fått ytterligere hver sin storuer. Vilhelm var på bunnen da vi bestemte oss for å gi oss, mens vi andre holdt på å egne om. Hans fisk var derfor først oppe. De andre fiskene kom opp omtrent samtidig. Jan slo til med en doublet, mens Roger og jeg dro en hver. Ingen av fiskene var under fire kilo. Det var helt sykt.

Vi vasset bokstavelig talt i uer da vi dunket til kai litt over klokken 01.00. Fire store kasser måtte til for å få fangsten opp til sløyebenkene, der vi kunne gjøre opp endelig status. 37 uer og to brosmer, fordelt på fire mann, var det som ble med til land. Da hadde mye brosme og noen torsker gått på havet igjen. Brosmene vi tok veide altså 7,5 og 11,1 kilo, og i uerhaugen var det bare syv-åtte fisk som veide under tre kilo. Med fare for å høres ut som en dårlig norskstil fra barneskolen: Alle var samde om at det hadde vore ein kjekk dag!

To og en halv time senere var ueren sløyd, filetert og satt på frysen. Det var en passelig sliten gjeng som satte til livs en bolle med blodfersk uersashimi til kvelds, og som videre besvimte i seng. En lignende fiskedag opplever vi neppe igjen.

Når det er sagt: Turen var ikke over ennå, og mer storfisk ventet allerede dagen etter…

“Good things come to those who bait.”

– Anonym bidragsgiver

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her 

*****

Del 4:

Fjerde fiskedag går inn i historiebøkene til flere av mannskapet om bord i båt nummer 4, til tross for at det nærmet seg Barne TV-tid før vi kom oss på sjøen. Hele gjengen hadde fått brukbare fisker på dette tidspunktet av turen – noen mer brukbare enn andre – og ennå hadde vi altså ikke kommet halvveis. Dermed stilte alle med lave skuldre og mye humør denne skytunge, men vindstille ettermiddagen. Etter et par dager uten voldsom klaff på ueren, bestemte vi oss for å begynne med noe av det Sørøya er mest kjent for, nemlig kveitefiske. Tidevann og strøm gjorde forholdene gode, og Vilhelm peiste ut til en renne han hadde troen på.

Jan sin kveitepers er på rett under ti kilo, min er på rett under fem og Roger sin på rett under ett. I båten var det med andre ord bare Vilhelm som kunne kalle seg en nokså garvet kveitefisker, med mange av arten på samvittigheten, og fisk på 60 pluss på topp. Sjansen for en pers eller to var med andre ord nokså stor dersom noen om bord skulle klare å kroke et dronningmedlem. Majoriteten rigget seg til med slep og hel sild eller hel sei. For Vilhelm ble dette likevel litt for enkelt. Han var i utgangspunktet ikke veldig giret på å fiske kveite, men i all den tid han hadde en nokså fersk teknikk å prøve ut, gikk det greit. Teknikken, undrer du? Duppfiske! Duppfiske etter kveite!

Det første driftet resulterte i en brosme og to napp. Ikke det helt store, altså. Derfor kjørte vi opp igjen, og litt lenger ut fra land. Det skulle bli et godt valg. Etter 20 minutter kom det nemlig noen hissige knepp fra snellen til Vilhelm, før den store malleduppen han fisket 30 meter etter båten brutalt ble dradd under. Et par solide tilslag senere var det fast fisk, og den var slett ikke liten.

Vilhelm hadde på sin side ikke tenkt å gi vekk noe gratis. Han kjørte fisken knallhardt, mens han gliste som en mink i et hønsehus (de gliser nemlig veldig). Fra før av hadde han en duppmeitet kveite på samvittigheten, men den var liten. Det var ikke fisken som nå hadde gulpet i seg en hel sild. Likevel tok det bare fire minutter og 17 sekunder fra duppen gikk under til kveitekroken ble satt ved ripen. Da eksploderte selvsagt dyret, og det ble skikkelig liv ved siden av Arroneten.

Til tross for at han nokså ofte var omringet av dinosaurer, sa Dr. Allan Grant (Sam Neill) innimellom noen smarte ting. Blant annet uttalte han følgende: “I have a theory that there are two kinds of boys. There are those that want to be astronomers, and those that want to be astronauts”. I grove trekk kan dette tolkes til at noen liker å studere ting i trygge omgivelser, mens andre bare må ta og føle på alt. Vilhelm faller så alvorlig innunder den siste kategorien. Da kveiten var sikret, og målt til 167 centimeter, var det nemlig dags for en svømmetur (!). 167 centimeter tilsvarer 66,4 kilo i kveitetabellen, som blir brukt til å regne ut vekt på stor fisk som skal slippes tilbake igjen. Dermed var Vilhelm sin andre pers for turen sikret. Torsk og kveite var for øvrig de to fiskene i havet han hadde minst troen på å få bestenotering på i løpet av Sørøya-oppholdet, så nå måtte det feires.

Kveiten, som for øvrig er den største fisken noen av oss andre har sett tatt på sportsfiskeredskap noen gang, oppførte seg ellers eksemplarisk da Vilhelm tok den med på svømmetur, og etter en liten fotoseanse fikk den majestetiske fisken svømme tilbake der den kom fra. Den etter alt å dømme største kveiten i verden tatt på duppmeite reddet dagen til alle om bord omtrent før vi hadde begynt å fiske. Det var nesten som at vi allerede da skjønte at vi var i ferd med å oppleve en fiskeuke uten sidestykke.

Det ble ytterligere et driv etter kveiten. Det ble noen napp og en liten brosme, men flere kveiter så vi ikke noe til. Uten at det gjorde så voldsomt mye. Det var ikke kveite vi reiste nordover for, men likevel hadde vi fått en helt surrealistisk opplevelse med et solid flak av arten. Det var nesten ikke til å tro. Selv ikke Vilhelm skjønte helt hva som nettopp hadde skjedd. Å duppmeite etter kveite er i seg selv nokså sinnssykt. Å få kveite på 66,4 kilo på direkten er nærmest uhørt. Men det går tydeligvis an.

Den egentlige planen for dagen var å sjekke om lomren til Jan fra dagen i forveien var et blaff. Derfor dregget vi opp på samme plass som sist, og lot tackler med små kroker, rå reker og blåskjell gå til bunns. Det vil si, de andre tre gjorde dette. Jeg sendte nedover en pilk med slep og sildeagn, og la meg til å dunke etter ny steinbitpers. Og havkatten lot ikke vente på seg. I løpet av et par timers tid dro jeg opp seks stykker, samt minst like mange brosmer. Ny steinbitpers ble det også. Først tangerte jeg gamlepersen på 3,8 kilo, før neste fisk skjøv PB-en 300 gram oppover. 4,1 kilo er ikke akkurat svært, men det er mer enn 3,8.

Resten av gjengen hadde ikke like bra uttelling. Jan landet en steinbit, og alle tre fikk noen brosmer hver. Utover det var det lite aktivitet på flatfiskfronten. Dette skulle endre seg betraktelig da vi passerte midnatt, og la kursen mot land igjen. Utenfor havnen gikk nemlig dreggen over bord igjen, og vi la oss til etter sandflyndre og rødspette. Sandflyndrene var på alerten med det samme, og fisket var faktisk helt vilt. En og to tok tacklene straks de nådde bun , og like mange fulgte etter helt opp til ripen. Det var tydeligvis en skikkelig gyteorgie på gang der nede, og da vi tilføyde mat til likningen tok det altså helt av.

Sandflyndrene hadde et snitt på 500-600 gram, som jo e fin fisk. Det er likevel grenser for hvor moro det er å dra flyndre på flyndre støpt i samme form. Heldigvis var det noen flate der nede som var støpt i andre former, også. Og det var en av disse som hugg tungt hos 15 minutter over midnatt 1. juli. Fleksen i Cortezen fikk Vilhelm til å konkludere med kveite, men den stadige hoderistingen gjorde at jeg slett ikke var like sikker. Med 8-erkroker beregnet for lomre måtte jeg ta det rolig oppover, og to ganger tok fisken et par meter med snøre. Så kom den endelig sigende, og viste seg i all sin pakt. Et flak av en rødspette! Jan rigget håv i hundreoghelvete, og fikk spadd fisken opp på dekk. Og for en fisk det var!

Det tok litt tid før noen fikk gjort noe særlig fornuftig om bord, men så kom Vilhelm med målebånd og vekt, og realiteten kicket inn igjen. Fisken ble målt til 62 centimeter, og vekten stoppet på deilige 3,4 kilo. Specimen med god margin, en virkelig drømmefisk! Etter litt knising og fotografering, ble fisken sluppet fint tilbake der den kom fra. Kjapp gjenfangst er nemlig ikke uvanlig på sulten rødspette, og jeg hadde ikke veldig mye imot at noen andre om bord skulle få den samme opplevelsen som meg.

Og det skulle gå troll i ord, i alle fall nesten. Under en halv time senere hadde nemlig Jan solid fleks i Kenzakien sin, og etter litt kamp kom dagens andre storspette sigende. Jeg fikk den i håven og opp i båten, og konstaterte kjapt at denne var enda større. Eller i alle fall lengre. Vekten stoppet på 3,2, og fisken så utgytt ut. Trolig har det lagt et stort par her, der jeg plukket hannfisken og Jan hunnen. Det er vel unødvendig å opplyse om at stemningen nå var nokså skyhøy.

Vi fisket til godt utpå natten, men flere store spetter ble det ikke. Sandflyndrene gav seg på sin side ikke, og etter hvert kom det også opp noe fine. Vilhelm var nært persen sin med en fisk på 920 gram. En uke tidligere hadde dette kanskje vært en kilosfisk, men nå var leken i sluttfasen.

Ellers ble det et par småkveiter og noen steinbiter til. Jeg fikk min tredje ulke for turen, også denne beskjeden av størrelse, men like fullt irriterende for Roger, eller sinna-Roger som vi gjerne kaller han. Joda, livet var fint og leve. Og guess what… Det skulle faktisk bli enda bedre!

Gå for all del ikke glipp av del 5 av reisebrevet. Dette blir publisert rett over helgen.