«A bad day of fishing still beats a good day at work»
– Common sense
* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 5? Da kan du lese den her
*****
Del 6:
Hele gjengen var fremdeles nokså overveldet etter det sinnssyke uerfisket dagen i forveien, så vi brukte lang tid på å komme i gang med fiskedag seks, også. Ikke visste vi helt hva vi skulle satse på heller, i all den tid alle hadde fått drømmeuer i bøtter og spann sist vi var på sjøen. Det ble til slutt bestemt at vi skulle gjøre et siste, seriøst forsøk etter flekksteinbiten, selv om troen på prosjektet bare var sånn passe. Men først måtte vi ha et par driv etter kveiten igjen, for å se om det var mulig å få seg en som var egnet til middag.
På ny rigget vi opp som tidligere i uken, og på ny var det hos duppmeiteren Vilhelm det smalt. Etter noe sånt som 34 sekunder. Duppmeite etter kveite fungerer tydeligvis helt utmerket. Også denne fisken ble kjørt hardt, mens fiskeren gliste fra øre til øre. Vel oppe i overflaten så kveiten mannen med kroken, og slikt skal en bli skremt av. Spesielt når det er Roger, eller krok-Roger som vi gjerne kaller han, som er denne mannen. Skremt ble da også fisken, og tok 30 meter snøre i en engang. Dermed fikk vi oppleve et skikkelig kveiteutras, også.
På andre forsøk var det derimot over, og fangstmannen satte selv kveitekroken. Fisken ble estimert til gode 20 kilo, og vi besluttet at dette måtte være en dugende matfisk. Hele gjengen hadde nemlig lyst å ha med seg litt kveitefilet hjemover, og siden vi alle skjønte at det nok var Vilhelm som kom til å få også den neste kveiten, om det skulle bli noen neste kveite, hadde vi på forhånd avtalt at dersom noen fikk en potensiell matfisk, skulle denne deles broderlig. Oppe i båten ble fisken veid til 21,1 kilo, og dermed var vi nokså godt i gang med sjette fiskedag, også. Og om noen skulle lure, står jeg for øvrig ved mitt tidligere utsagn: Nord-Norge er juks!
De to neste drivene gav bare småbrosme, og en liten gråsteinbit på Roger, så da rettet vi heller blikket mot dypere vann lenger ute i havet. Det var nemlig meldt mye vind ti-tolv timer frem i tid, og det var store muligheter for at dette ble vår siste, skikkelige økt på havet i løpet av turen. Sånn sett var det egentlig bare å få litt agnsei i båten, og komme seg til havs.
Vel ute på havet hadde allerede skylaget begynt å sige innover, og det var væromslag i luften. Men vi hadde fremdeles tid til å gjøre noen gode driv etter flekkete beist. Jan, som fisket lettest av oss, dro tidlig et par brosmer, men det var Roger, eller sterke-Roger som vi gjerne kaller han, som skulle få måle krefter med den første storfisken på flekksteinbitplassen. Troen på ny allroundpers var stor da fisken satte av sted med en hel sei i kjeften der nede på 100 meters dyp, og tro skal en som kjent ikke kimse av. I alle fall ikke alltid. Etter hvert måtte fisken også kapitulere, og snart kom en hvit buk med flekket rygg til syne der nede i det salte blå. En torsk. Selvsagt. Det var ikke targetarten, men fisken var stor. Større enn noe Roger har fått på kroken tidligere, så det ut til. En kjapp tur på vekten bekreftet også dette. Sommertorsk på 18,5 er brukbart, selv til Nord-Norge å være.
Men, det var ikke torsk vi var på jakt etter, og etter en liten fotoseanse fikk fisken svømme tilbake der den kom fra, mens vi på vår side kjørte opp igjen og fortsatte steinbitfisket. Kjapt oppsummert var det hele veldig tregt. Vi fisket grovt, noe som eliminerer en del småfisk, men med unntak av noen brosmer var det liten interesse for agnene vi presenterte. Ikke før Jan fikk et veldig steinbitlignende napp godt utpå kvelden. At fisken ikke var spesielt stor skjønte vi raskt, men flekksteinbiten må jo være liten en gang, den også. Troen steg et par hakk i båten under innsveivingen, og da fisken kom til syne var det ganske riktig en steinbit som hang på kroken. Dessverre var den grå, og ikke flekkete. Dette ble også det siste vi gjorde på havet denne kvelden.
Som vanlig avsluttet vi utenfor havnen, men det ble med sandflyndrer på 500-700 gram, noen småkveiter og et par gråsteinbit. Roger, eller steinbit-Roger som vi gjerne kaller han, avsluttet ellers kveldens fiske med ny steinbitpers på 2,8 kilo, tatt på en frekk boilie laget av hemmelige ingredienser. I gale hender ville oppskriften utvilsomt skapt bølger i markedet, men Roger holder heldigvis kortene tett til brystet. En hemmelighet røper han likevel, under beinhard vanntortur: Den mest essensielle ingrediens begynner på G og slutter på randiosa. Men ikke si det til noen.
Før det var god natt, og takk for i dag, ble det litt kveitefiletering, båtvask, tanking og inntak av sashimisneier fra den ferske fangsten. Det var nemlig meldt 15-18 sekundmeter på siste fiskedag, og troen på at vi skulle komme oss utpå igjen var minimal. Uten at vi var altfor triste av den grunn. Fiskeuken hadde nemlig vært over absolutt alles forventning, og det var ingen som hadde så veldig mye mer å gå på.
Men, som den observante leser sikkert har fått med seg, er det en del igjen av dette leserbrevet. Så siste sprell fra Sørøya-turen er ennå ikke sprellet. Husk derfor å tune inn rundt lunsjtider i morgen, også. Lørdagsgodtet med stor L er nemlig spart helt til slutt. Jeg skal ikke avsløre altfor mye, men avslutningen inneholder flekksteinbit…
* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 5? Da kan du lese den her