Lørdag 7. februar går årets NM i sjøisfiske av stabelen på Løgninfjorden i Nord-Trøndelag. Hooked har vært med et knippe galninger fra arrangementskomiteen for å teste forholdene på isen, og det ble en tur som for alltid vil være meislet inn i hukommelsen til undertegnede.

Av: Endre Hopland

Det er bildene og videosnuttene karene fra sportsfiskelinjen på Grong nylig har publisert på Facebook som svirrer i hodet mitt på flyet fra Bergen til Trondheim. Det er en tidlig søndagsmorgen, og jeg er på vei til barteland sammen med rekruttlaget til Tertnes Håndball. Jentene har en viktig kamp foran seg, og bruker flyturen til å slappe av og samle krefter. Selv er jeg i helspenn, om enn bare på innsiden. Sjøisfiske er nemlig noe vi vestlendinger ikke er bortskjemt med, og det er fair å si at jeg gleder meg som en unge på julaften.

Videosnuttene Grong-gjengen har publisert viser bøyde stenger og hard kamp. Bildene deres avslører store, flate urtidsskapninger med både butt og spiss nese. Spisskaten er uten sidestykke den ultimate fisken å få på Løgninfjorden, men den er på ingen måte selvskreven. Det er piggskatene som dominerer i fjordarmen, og spisskatene, som vanligvis trives best på mange hundre meters dyp, er i soleklart mindretall. Men de finnes, og det alene er nok til å få en skarve stril til å begynne å drømme. At det den siste uken har vært spisskater på fjordisen der oppe i Namdalseid hele fire ganger, gjør ikke akkurat forventningene mindre.

Vel fremme på Værnes er det ingen tid å miste. Bagen, som ble veid inn til 16 blank på Flesland halvannen time tidligere, er heldigvis den første ut på samlebåndet. To minutter senere ser jeg et stort glis bak svarte solbriller, hengende ut av vinduet på en svart BMW. Bjørn Florø-Larsen kjører stil, og han er minst like spent som meg på årets første sjøistur.

Bilen er lastet til bristepunktet med pulker, stenger, lodd, agn, flytedresser, primuser, fakler og snurring, og det hele er toppet med en Blue Nun Gold Edition fra Vinmonopolets øverste hylle (bokstavelig talt altså, på ingen måte metaforisk). Flasken med boblevannet og gullflakene er selvskreven på alle turer i regi av Nidaros kystmeitelag (NKML), bare sånn i tilfelle det skulle dukke opp en ny art. For eksempel en spisskate.

Turen fra Værnes til Løgnin tar i overkant av to timer. Med nullføre og en BMW med bakhjulstrekk tar det lenger tid. Men vi er ved godt mot, og fyrer hverandre opp med historier om sjeldne arter og hylende nappvarslere. Optimismen er da også på topp i det vi parkerer helt nede i sjøkanten, og skuer utover den hvite og harde fjorden.

Langt der ute er det flere som er ute i samme ærend som oss, og fisket kan egentlig ikke komme raskt nok i gang. Heldigvis har vi god tid. Det er nemlig 29 timer til returflyet mitt letter, noe som betyr at det er 25 timer til vi skal av isen igjen. Minst!

Ute på den harde sjøen møter vi først en lokal kar som ikke har fått en dritt. Litt lenger ute på fjorden blir vi ønsket velkommen av Vilhelm Skilhagen, Vebjørn Farstad og de tre NKML-karene Vegar Seljestokken, Sindre Bøe og Sven Jørund Kolstø. De har vært på isen siden tidlig morgen, og har til sammen landet seks piggskater. Dette lover absolutt bra for oss etternølere.

Vi slår oss ned sammen med Vilhelm, 100 meter unna NKML-leiren. Her har det ikke vært rare aktiviteten så langt denne søndagen, men det er til gjengjeld i dette området det er tatt flest spisskater den siste uken.

Mens Bjørn går løs på isen med bor og sag, tar jeg meg en runde rundt og prater med gjengen. Egentlig skulle vi være seks-syv stykker som fisket natten igjennom, men å komme seg fra Bergen til Trondheim med fly på kort varsel en lørdagsmorgen, viste seg å være vanskelig. Dermed ble det søndag til mandag, og mange måtte melde avbud på overnattingen grunnet jobb. Bjørn og Vegar er derimot med til the bitter end. Har en først reist oppover fra Trondheim, skal en nemlig helst gjøre en skikkelig tur ut av det hele. Skole og jobb har en alltids tid til en annen gang.

I det dagen går mot skumring har hele gjengen boret opp solide skatehull, egnet isfiskestenger med diverse fiskeslag av mindre type og sluppet saligheten til bunns. Nå hviler stengene i nappvarslerne sine overalt rundt oss, og ventingen er i gang.

Isfiske på Løgninfjorden er spesielt på flere måter. For det første er fjorden full av skater, for det andre er den artsrik også utover skatene, for det tredje huser den en god del litt spesielle arter og for det fjerde er mye av fisken her relativt stor og sterk.

Det vanlige isfisket her foregår med to-tre stenger med stort agn som fiskes statisk på bunnen, samt en mindre stang med hekle med småkrok og agn som fiskes aktivt. Med egnet hekle er hvitting, sypike, hyse, strømsild og øyepål vanlige arter. I tillegg hender det at makrell, taggmakrell, torsk, lyr og sei dukker opp. Etter mørkets frembrudd våkner haiene til liv, og pigghå, hågjel og svarthå er vanlige fangster. Noen få eksemplarer av småflekket rødhai er også tatt fra fjordisen.

Vilhelm har på forhånd fisket litt småfisk som blir til skateagn, men på bunnen av Løgninfjorden bor det mye slimål, og selv et stort agn ryker raskt til på de rette stedene. Derfor må heklestengene kjapt i aksjon, slik at vi får fylt på agnfiskbeholdningen.

Vegar og Bjørn bidrar raskt en del hvitting i fin agnfiskstørrelse. Selv napper jeg bare opp en strømsild, som også blir agn. Utover kveldingen får vi litt diverse småfisk, men det tar ikke helt av.

Litt ekstra agn hadde ikke gjort noe, da all erfaring tilsier at det blir vanskeligere å skaffe slikt etter mørkere det blir. Heldigvis kommer Grong-karene, altså gutta med bildene og videosnuttene, oss til unnsetning. De har vært lengre ute i fjorden på skatejakt, men har bare fått en pose med småfisk. Siden de er på vei hjem etter flere dager med fiske, donerer de villig fangsten til oss. Dermed er ikke det lenger noe å tenke på, og vi kan innta venteposisjonen igjen.

Etter fire timer har vi ennå ikke hatt skaterun på noen av stengene. Agnene blir skiftet ut nokså hyppig, for slimålen er uten tvil på plass. Det skjer også lite i leiren bortenfor oss, men omsider blir det ropt på Vilhelm, som merker, veier og måler skatefangstene fra fjorden i samarbeid med biolog og skateekspert Arve Lynghammar.

Det viser seg at Vebjørn har landet en liten piggskate. Fisken er umerket, så etter veiing og måling får den en rød tag i stjerten, før den slippes tilbake igjen. Skateforskingsprosjektet i fjorden har etter hvert pågått i en del år, og mye interessant data om vekst og vandringsmønster har blitt avslørt gjennom utallige gjenfangster.

Etter å ha fysisk sett piggskaten, vokser optimismen litt. Gutta mener det normalt sett er bra fiske frem til rundt klokken 23.00, men natten har de ikke mye troen på. Dette er nemlig haiene sin tid på døgnet, og det er vanligvis langt mellom hver nattfangede skate.

I det klokken passerer 20.00 begynner det å snø. Karene som skal til Trondheim pakker etter hvert sammen og takker for seg, men Vilhelm blir værende et par timer til. Han har bare 40 minutter med hjemvei, og tyner derfor turen så langt det går. Det er da også Vilhelm som først får et skapelig run borte hos oss. Og for et run det blir!

Normalt tar skatene agnet, tygger litt på det, tar det med seg på en kort svømmetur, legger seg ned igjen og svelger. Det gjør ikke fisken som nå har funnet agnet til Vilhelm. Uten hastverk, men med en rolig og bestemt rytme, toger fisken av sted der nede under isen. Først etter 50-60 meter stopper den.

Siden en fisker med mono på isen, får en ikke den samme kontakten med fisken som en ville fått med braid. Tilslaget blir deretter. Vilhelm låser snellen og springer som en tulling. 20-230 meter unna hullet begynner sveivingen, og i noen øyeblikk har han kontakt med fisken. Så blir det lett igjen, og skatekongen fra Namsos må erkjenne nederlag. Hva som fant agnet der nede i den mørke fjorden får vi aldri vite, men alle er enige om at det må ha vært en eller annen skateart.

Snart er det mer action fra en av nappvarslerne, og Vegar legger ut på løpetur. Det piper jevnt mens han løper, og da tilslaget etter hvert settes, svarer det med to kontante dunk fra fjordbunnen. Så er det bom stopp. I utgangspunktet skal det ikke være mye å setter seg fast i der nede, men nå står altså ting i sju steiner. Vegar presser det han orker, men det er ingen reaksjon.

Fisken som fant agnet hans har trolig kjørt seg fast i noe på bunnen, hva nå det kan være. Alternativt er den uhorvelig stor, og suger seg fast til bunnen. Heller ikke dette får vi svar på. Etter massivt press gir nemlig snøret etter, og Vegar må slukøret sveive inn en tom snørestump. Stang ut, igjen!

Et par timer går uten nevneverdig action. Bjørn lander et par hågjel, mens jeg heiser en trollkrabbe opp isen. Noen hvittinger og en liten torsk blir det også, men ikke stort å skrive hjem om.

Så runner det omsider på riktig vis igjen, og denne gangen er det hos Bjørn det skjer. På samme måte som hos Vilhelm er dette en fisk som ikke liker å ligge stille. Den tar 30 meter med snøre før den legger seg ned, og vi begynner å ane en reprise. Eventuelt en revansj. Bjørn låser snellen og setter inn en langspurt, men til ingen nytte. Fisken henger ikke denne gangen heller, og på ny må vi konstatere skikkelig uflaks. Tre bomskudd på rad er ikke noe godt i noen aspekter av livet, men det gjelder å ikke gi opp. I det vi konkluderer med nettopp dette, går snøen over til hagl.

Litt før midnatt takker Vilhelm for laget, og Bjørn, Vegar og jeg har isen for oss selv. Det har haglet i en time, og i ytterligere en time fortsetter det. De som kjenner Løgninisen mener at vi nå er inne i den perioden der vi ikke kommer til å få noe annet enn hai, og at det er dags for å sove. Vegar velger å lytte til erfarne isfolk, og pakker seg inn i soveposen sin. Som den speideren han er, blir det liggeunderlag rett på isen. Bedchair er som kjent for kyllinger.

Kyllingene, altså Bjørn og jeg, blir liggende på hver vår bedchair og prate drit. Cold-dogs og snurring blir konsumert, og livet er slett ikke verst å leve. Klokken 01.00 går derimot haglet over til regn, og livet blir litt mindre moro. Men vi har valgt dette selv, og da er det ikke lov å klage. Det er det heller ingen som gjør, selv om Bjørn sine krav til å sprette Blue Nunen etter hvert blir rimelig overkommelige.

Klokken tikker videre, og med jevne mellomrom piper det en og to ganger i nappvarslere. Dette kan likevel avskrives som fløende sjø, slimål eller småhai. Det frister lite å skifte agn der vi ligger, så krokene på bunnen får gjøre nytten med de skarve agnrestene som er igjen enn så lenge.

I det klokken går mot 03.00 slutter det å regne. Vi blir enige om at dette kan være en grei mulighet til å prøve å få en time på øye, men nappvarsleren 30 meter unna meg vil det annerledes. Det første pipet blir ignorert. De tre neste også. Så kommer fem-seks stykker til, og Bjørn hinter frempå om at den der nok bør sjekkes ut. Dette er det første skikkelige runnet mitt på turen, men det er likevel seigt å komme seg opp. Seigt, men det går.

Fremme ved stangen er det opplagt at det er fisk på gang. Om det er skate vet vi ikke, men i det fisken begynner å gå, stiger optimismen. Etter fem-seks meter legger den seg ned igjen, akkurat slik skatene skal gjøre. Jeg gir fisken ytterligere et halvminutt, før jeg smeller til med et par tilslag og rask innsveiving. Stangtuppen bøyer seg mot hullet i isen, og kampen er i gang.

Tyngden er fin. Det er slett ikke umulig å få inn snøre, men det er absolutt bra motstand der nede. Vi antar at det er en piggskate på fire-fem kilo, en fisk jeg ville vært strålende fornøyd med. «Du skal bare se at det er en spiss på tre-fire kilo», sier Bjørn, uten at hverken han eller jeg har helt troen på akkurat det. Men tro er en snål ting, og da det plutselig stryker en brungrå skygge under hullet, hyler Bjørn på ekte Bjørn-vis: «Spiss! Det e´ spiss for faen»!

Jeg rekker knapt å registrere hva som skjer før Bjørn har huket tak i den lange fiskesnuten. Så går hodet mitt litt i svart. Der er den, faktisk. Der er den faen meg! Selve drømmefisken. Den jeg har hatt lyst å få i så mange år. Den som har stått alene igjen på årsmållistene mine 31. desember mer enn en gang. Kanskje den tøffeste fisken som finnes i norske farvann. Der er den faen meg, og den har min krok i kjeften!

I bakgrunnen av min egne, høyst usammenhengende tankerekke, har Bjørn pratet om Blue Nun i et minutts tid. Selv mener jeg å ha sagt noen ord, men jeg aner ikke hvilke. Fornuftig var de neppe, uansett. Men nå glir realitetene inn, og jeg blir meg selv igjen. Og før jeg vet ordet av det har jeg den første spisskaten jeg noen gang har sett i hendene. Og det er jeg som har fått den!

Fisken blir veid og målt. 106 centimeter lang, 65 centimeter brei og 4100 gram. Det er et lite eksemplar av arten, men det spiller ingen rolle. Fisken er like fullt helt utrolig kul. Tagen i stjerten viser også at den har vært fanget tidligere, og tag-nummer og vitale mål blir notert og sendt over til Vilhelm. Etter noen bilder får den fantastiske skapningen svømme tilbake igjen, og stemninger er skyhøy, til tross for at det ikke lenger er en sky på himmelen.

Klokken er 03.45 da Bjørn finner frem polvarene fra pulken. Vegar blir brutalt vekket fra skjønnhetssøvnen sin, men skjønner at det er alvor når Bjørn kommer med Blue Nun-flaksen. Korken blir sprettet, og det nytes sprudlevann med små gullflak i der ute på fjordisen.

Nå er alle mann på bena, og alt av stenger blir sjekket for agn. Vi blir stort sett møtt av tomme kroker, så det er på høy tid med noe fersk lukt der nede på bunnen. Spisskaten, for øvrig min art nummer 84 i Norge, tok det som best kan omtales som et hvittingskjellett, noe som viser at agnet ikke nødvendigvis har så mye å si under skatefiske. Likevel: Jo mer det lukter, jo bedre lokker det fisk til seg. I alle fall er det en teori som stort sett også fungerer i praksis.

Den neste timen skjer det litt. Både Bjørn og jeg lander hver vår hågjel. Bjørn sin er også nokså fin med sine gode 1200 gram. Flere skater blir det dessverre ikke. Litt før klokken 05.00 begynner det også å regne igjen, og de neste tre timene tar vi horisontalt på isen, i plaskregn. Søvn blir det lite av. Run også. Vi ligger bare og venter på dagslys.

Natten ble minneverdig med stor M, men med unntak av drømmefisken har det generelle fisket vært tregt etter at vi kom. Vi vet jo at skatene er der. Det beviste den andre leiren før vi kom oppover dagen i forveien. Håpet vårt er at morgenbettet skal være der denne mandagen, også.

«Det blir garantert skata nå på formiddagen. Det blir alltid ei», forsikrer Bjørn på sin etter hvert trønderlagtilpassede siddisdialekt. Han får rett. Dessverre er det nok en gang stang ut for Vegar. Et godt run resulterer i fin kroking, og en piggskate på rundt fem kilo pumpes greit opp til hullet. Så skjer det som ikke skal skje. Fisken har på et eller annet vis rullet seg inn i snøret og Vegar får bare så vidt tatt fisken i den lange halen før den tverrvender og forsvinner til bunns. Snøret blir igjen på isen. En skarp pigg ble dets bane.

Vi er fremdeles ved godt mot, men skatefisket utover dagen er dårlig. Kanskje burde vi flyttet oss noen hundre meter i en annen retning, men vi velger å bli værende. Det resulterer i mye småfisk på heklene, både hvitting, strømsild, sypike, øyepål, hågjel, taggmakrell og knurr, men på de store agnene forblir det dødt.

Rundt lunsjtider runner det omsider hos meg igjen, og da tilslaget sitter er vi alle sikre på at det er skate på gang. Skuffelsen er nesten på plass da en torsk på rundt fire kilo kommer til syne i hullet. Men bare nesten. Jeg har nemlig fått spisskate, så jeg driter egentlig langt i det. Torsken ville også vært en fin fangst under det nært forestående NM i sjøisfiske, så den får kjapt friheten tilbake. Kanskje er den i støtet igjen om en god ukes tid?

Tiden renner etter hvert ut for oss, og klokken 14.00 må vi bare pakke sammen for å ha god tid nedover til Værnes. En time senere er vi i land, og konstaterer at det ikke bare er på isen det har regnet. Vi står i praksis parkert på is, i nedoverbakke, med bakhjulstrekk. Det er fullstendig glemmesak å komme seg opp. Ingenting nytter. Stang ut, anyone?

Bjørn er ikke helt ukjent med problematikken, og ringer bergingsbilselskapet han har avtale med. Vi vet ikke hvor lang tid bergingsaksjonen kommer til å ta, så vi blir enige om at jeg må ty til nødprosedyren. Vilhelm blir oppringt klokken 15.25, og slipper det han har i hendene. 40 minutter senere er han ved Løgninfjorden, og to timer og ti minutter senere er jeg på Værnes. Servicen i Trøndelag er som de nattlige overraskelsene: Fullstendig upåklagelig! Takk til hele gjengen for en super langøkt. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

***

Løgningfjorden er som nevnt et helt spesielt sted. Her er det ofte trygg is over lengre perioder om vinteren, og med sitt rike artsmagfold er den en ettertraktet fiskeplass for sportsfiskere fra hele landet. I 2013 arrangerte Nidaros kystmeitelag NM i sjøisfiske her for første gang, og i fjor ble suksessen gjentatt med deltakerrekord på 120 aktive fiskere. Neste lørdag, altså 7. februar 2015, feirer NM i sjøisfiske treårsjubileum, og her gjelder det å kjenne sin besøkstid. Det er nemlig fremdeles mulig å forhåndspåmelde seg frem til og med 30. januar. Det gjør du her.

Det er også mulig å etterpåmelde seg. Dette gjøres på Lyngen fjordhotell fredag 6. februar, altså dagen før konkurransen. Det er også på Lyngen fjordhotell premieutdelingen og etterfesten går for seg.

Det koster i år 300 kroner å melde seg på i Åpen klasse, mens Juniorklassen har 150 kroner i deltakeravgift. Det er også mulig å delta i Lagklassen, der to personer fisker sammen mot andre tomannslag. Dette koster 100 kroner per person. Alle disse prisene gjelder forhåndspåmelding. Ved etterpåmelding blir det hele 100 kroner dyrere per person.

Konkurransen finner altså sted på Løgninfjorden lørdag 7. februar, med start klokken 09.00 og fiskeslutt klokken 17.00. Folk kan veie inn fangsten sin fra klokken 15.00. Premieutdelingen finner sted fra rundt klokken 20.00.

I konkurransen er det om å gjøre å fange flest mulig forskjellige arter, og helst også så store eksemplarer som mulig. Det er lov å fiske med inntil tre stenger samtidig, og alle skater som tas skal merkes av kyndig merkepersonell og slippes tilbake. Øvrige regler og grunnvekter finner du her.

Det er som vanlig Nidaros kystmeitelag som arrangerer NM i sjøisfiske, og Vilhelm Skilhagen og Arve Lynghammar blir med som merkepersonell. Det blir ellers lagt opp til en fredagskonkurranse for folk som kommer langveisfra eller er tidlig ute. Denne konkurransen kan du lese mer om her. Se ellers NKML sine egne konkurransesider for mer informasjon.

Og om noen skulle være i tvil: Løgninfjorden anbefales på det varmeste!