Som for så mye annet, er våren virkelig en godtid for sjøørreten. Men det er ikke alltid så lett å komme i kontakt med denne blanke torpedoen. Som kystmeiter har man ofte noen innfallsvinkler til dette fisket også, og noen ganger må man til bunns i problemene.
Av: Lasse Bøe
Det er speilblankt i den lille brakkvannspollen. Enkelte sjøørretvak er å se innerst, men etter å ha servert både flue, sluk og dupp med en sølvblank, fin brisling under, er fiskeprotokollen like tom som ved ankomst. Frustrasjonen begynner å bre seg idet nok en sølvblank sjøørret snapper i seg et eller annet så vassføyka står inn på svarberget foran meg.
Flueboksen blir gjennomgått enda en gang, og når hver flue har fått to omganger hver i enden av flurkarbonfortommen, gir jeg opp og tar heller en kaffekopp mens kveldssolas svinnende stråler gir meg et lekent kyss på kinnet.
Pappa til unnsetning
Et par minutter etter kommer pappa ruslende med fluestanga i hånda, og det samme oppgitte ansiktsuttrykket jeg vet at jeg selv har. Pappa har tatt seg en større rekognoseringsrunde på utsiden av pollen, og ivrer nå etter en kaffekopp. «Ingen ting?» spør han, med et visst nederlag i stemmmen. «Neida!», svarer jeg med den største selvfølgelighet. «Du vet hva som må til nå?», er motsvaret hans. «Jada, jeg vet det, men jeg har for en gangs skyld ikke med meg noe agnfisk.»
Jeg hører selv hvor irritert jeg er i stemmen, men da pappa med et triumferende flir lurer frem et par vakuumpakkede dusin sild i rett størrelse, kjenner jeg en sterk følelse av at andreomgangen er rett rundt hjørnet, og pappa er stjernespilleren som har forsovet seg til kamp, og kommet til i pausen.
«Trodde dette med meiting var ditt bord, jeg?» sier pappa, med en viss ironi i stemmen. Jeg svarer ikke, for nå har jeg stukket nesa nedi bagen og funnet frem noe av det aller aller helligste jeg kan få ned i en zip lock-pose – et langt paternostertackel til mårettet sjøørretmeite.
Size matters
De vakuumpakkede sildene pappa hadde gjemt blant fortomsspoler, Powergum og krokposer i veska si har perfekt størrelse til dette bruket. På øyemål estimerer jeg hver sild til å være mellom 12 og 15cm lange. Ikke så store at sjøørreten vil ignorere dem, samtidig som brisling og sild av denne størrelsen pleier å redusere sjansen for å bli plaget av små skrubber.
Til dette fisket har jeg fått veldig sansen for Octopus-kroker fra TroKar, og har knytt tacklene mine med 2/0-kroker, da de er tynne i godset og veldig lette. Ded å bruke såpass store kroker gjør gjenutsetting av sjøørret mye lettere, og den treeggede krokspissen som kjennetegner TroKar-krokene gjør at kroken lettere trer seg inn mellom ben og brusk, og tilslaget kan også settes raskere.
Et ess i ermet
Jeg egner silda på kroken så krokspissen kommer ut ca. midt på agnfisken, og bruker agnstrikk til å sikre at brislingen ikke flakser av kroken i kastet. Brisling og småsild som dette blir ofte veldig bløt i konsistensen, og er i mange tilfeller avhengig av enten et lite saltbad for å få agnfisken til å «sette seg», eller å bruke agnstrikk. Det er likevel viktig at overheftig bruk av agnstrikk ikke ødelegger sildas konsistens, ofte er noen runder rundt hodet og bak gjellene nok til at den sitter tilstrekkelig godt nok til å kunne kastes med.
I bunnen av tackelet trer jeg et 25-grams bombesøkke på hempa, og lobber tackelet 20 meter ut. Da tackelet når bunnen, strammer jeg opp slik at quivertipen på feederstanga får en fin og behagelig bøy, og stanga plasseres hvilende på seat boxen min.
Pappa på sin side fortsetter med å denge flue, men gir seg etter stund og slår seg ned ved siden av meg der jeg sitter på bakken med ryggen oppetter fjellknausen. Øynene er godt klistra på den myke feedertuppen. «Skjedd noe?» spør fatter. Den rolige bevegelsen i quivertipen stopper meg fra å gi pappa en negativ bekreftelse, men nappinga i stangtoppen skriker ikke akkurat sjøørret lang vei heller.
Etter en stund stopper bevegelsene i quivertipen, så jeg prøver et tilslag. Motstanden under den blanke overflaten minner svært mye om skrubbe, og ikke er den så stor heller. Skrubba avkrokes, og settes tilbake uten så mye som et bilde. En ny sild egnes på kroken, og jeg tar et nytt kast.
Ikke akkurat skrubbenapp
Den lune kveldssola og den behagelige stemningen som inntreffer når øynene får hvile på bøyde quivertiper, er virkelig en digg kombinasjon, og det er nesten så man blir litt småsalig der man sitter. Jeg snur meg rundt etter termosen, og gjør klar til nok en påfyll i ventende kaffekopper.
Med ett kjenner jeg pappa dulter meg i siden og retter en pekefinger mot feederstanga mi. Den hopper og danser, og baitrunner-snella begynner å tikke. Tikk. Tikk. Tikktikktikktikktikk! Jeg spretter opp og ligger omtrent horisontalt i lufta med høyrehånda strekt mot feederstanga. Tilslag er virkelig ikke nødvendig, for fisken har kroket seg selv, og en nervepirrende kamp mellom fisk og fisker er i gang. Fisken som har plukket opp agnsilda er uten tvil en sjøørret, og den virker temmelig fin.
På 0.20mm-monosene er fighten med sjøørreten noe nervøs. Slikt har pleid å gå ganske bra før, men fisken er tung, og gjør som den vil de fem første minuttene. Utrasene er de lengste jeg har opplevd på en stund, og pappa er minst like gira som meg. Håven er selvfølgelig lagt igjen hjemme, så dette må fikses på egenhånd.
Etterhvert er sjøørreten klar for en tur på land, og jeg har fått parkert den i vannkanten rett foran oss. Med trente hender får pappa en hånd rundt sporden og løfter fisken opp med en støttende hånd under buken. For en fisk!
Beundringsverdig
Fisken blir beundret en liten stund. Den imponerende fettfinnen, den perfekte halefinnen, den store munnen og en kondisjon som er så fin at man bare kan spekulere i hva som finnes i magesekken på den. En rask tur på vekta viser 2610gr, og soleklar ny pers.
Pappa og jeg har lagt oss på en linje der store eksemplarer som dette bør gjenutsettes, og mindre sjøørret (type 0,6-1,0kg) kan beskattes som mat.
Kondisjonsmessig er denne fisken i prima matkvalitet, men gleden over å sette ut en slik praktørret er større enn behovet for å fylle magesekken. Derfor blir sjøørreten gjenutsatt med den største selvfølgelighet, med et ønske om at den kan ta turen opp i en bekk til høsten og spre sine gener videre.
En manneklem utveksles
Det er noe spesielt med en grepa klem mellom menn når en skikkelig godfisk er gjenutsatt. Og pappaklemmen er virkelig ikke noe annerledes. Fantastisk øyeblikk. Jeg bruker unaturlig lang tid på å egne kroken med en ny agnsild, men merker jeg ikke har behovet for å fiske mer. Og det blir heller ikke mer fisk på oss den dagen, foruten et par-tre skrubber signert opphavet mitt.
På vei hjem møter vi en gjeng fluefiskere som har vært på to-tre plasser uten en eneste fisk på land. Skuffelsen lyser lang vei fra ansiktene under Simms-capser og Guideline-luer, men vi har all grunn til å være fornøyd. Bunnmeite etter sjøørret har ikke bare levert oss en god start på året, men også et minneverdig øyeblikk.
To dager senere er vi på plass igjen, men det er mye mindre fisk å se, og fisket virker temmelig vanskelig. Pappa har riktignok fått på land et par mindre sjøørreter på bunnmeite, og har ryggen godt klasket innat fjellknausen.
De klassiske skrubbene må man gjennom uansett, og når den sjette skrubba har fått smakt på krokstålet, byttes den medium store agnsilda ut med en som er hakket større, og det går ikke lang tid før pappa kan melde at han har kroket en litt større fisk.
***
Bunnmeitetackel til sjøørret
Et godt sjøørrettackel knyter jeg av en god meter 10lb Amnesia som hovedsene og 0.25-0.30mm fluorkarbon som krokfortom. Sjøørreten har tenner i massevis til å påføre sena nok slitasje til at den blir svekket, så her foretrekker jeg fluorkarbon. I tillegg har jeg ei enkel hempe (eller en vanlig hempesvivel) til søkket i bunnen og en liten svivel øverst på tackelet som sena fra stang og snelle knytes i. Midt på tackelet er det en såkalt crimpsvivel, som krokfortommen knytes i. En crimpsvivel er enkelt og greit en svivel som er loddet fast til ei klemhylse, og fås kjøpt på de fleste velutrustede fiskeutstyrsbutikker.
Krokvalget er litt essensielt. Bruker man for små kroker, vil man ofte få problemer med å gjenutsette mindre sjøørret, som ofte svelger agnet. I tillegg blir skrubbene utrolig plagsomme. Med et utgangspunkt i en 2/0- eller 3/0-krok har man ofte mye lettere for å manøvrere kroken ut av en dypt kroket sjøørret, og mindre sjøørret har også vanskeligheter med å få kroken ned. I alle fall bruker den såpass tid at et tilslag kan settes raskere. Sirkelkroker fungerer forøvrig brillefint til sjøørret!
Plasser
Sjøørreten treffer man i utgangspunktet på overalt, men brakkvannspoller og sandområder med mye strøm er viktige siktepunkter. Den klassiske leopardbunnen er samleplass for kutlinger, strandreker og også krabber, som sjøørreten kan plukke opp fra tid til annen, og dette er også en plass som sjøørreten trives svært godt. Jeg har likevel funnet de bedre meiteplassene i strømsatte sund der bølger og strøm skaper endel bevegelser i agnsilda, og her kan man også drive med såkalt «touch-bouncing».
I korte trekk vil det si at man bruker så lett bly at agnet kommer til bunnen og holder denne greit, men ved å nappe litt i stanga vil tackelet flytte seg nedover i strømmen og man driver med et mer oppsøkende meitefiske etter sjøørreten. Men for all del, statisk bunnmeite etter sjøørret er i mange tilfeller det som skal til, når ingenting funker, og alt sjøørreten vil ha er en god munnfull den ikke gidder å jobbe allverdens for.
Måtehold
Med agnsild etter sjøørreten har man faktisk en mulighet til å leke Gud. Man kan få mye sjøørret på en tur om man er heldig, og størrelsen kan være alt fra småtasser til større eksemplarer av arten, og jeg vil anbefale å vise måtehold når det gjelder antall og størrelse på fangsten, da minstemålet per dags dato er 35centimeter.
Sjøørret er en fremragende matfisk, men et godt tips er å bare ta det man trenger til en middag.