(Foto: mark giacobba)
Mark Giacobba, som jobber som heltidsguide for flue- og spinnfiskere i Everglades National Park i Flamingo i Florida, har sendt oss denne videoen som viser noen av høydepunktene fra båten hans nå i sommer. Ta en kikk og drøm deg bort.
En gruppe deltakere på et av Almedie Mediesenter sine videokurs har vært med Olav (17) og Adrian (17) på fisketur i Oslomarka. Tankene to helt vanlige, men reflekterte ungdommer har rundt fiske som hobby og aktivitet er verd å merke seg, både for oss ihuga sportsfiskere og for de som bestemmer her i landet. Ta derfor en kikk på denne videosnutten.
Ta ellers en kikk på Almedie sine nettsider dersom du går med en gryende fotograf i magen, eller bare har lyst på litt nye inputs i filmingen eller fotograferingen din.
Urban Imitation er navnet på den blodferske filmen til streetfishing-entusiasten Kristian Leraand fra Oslo. Den 49 minutter lange videoen ble sluppet på YouTube-kanalen Streetfishing i dag, og tilfører det norske fiskefilmmarkedet noe det aldri tidligere har sett.
Sammen med likesinnede kompiser kombinerer nemlig den unge fluefiskeren både fiskeglede, jaktinstinkt, musikk, kunst og kultur, og det hele er altså satt til et miljø alle kan kjenne seg igjen i. Filmen er skutt med null i budsjett, men med mye talent og kreativitet.
Storyen begynner som et protrett av filmskaperen selv, og hvordan hans fiskeinteresse ble vekket i svært ung alder. Siden utvikler filmen seg til å bli en herlig og ærlig fremstilling av fiskeglade ungdommer med gata som hjemmebane, og noe helt annet enn Pethon som nattbordslektyre.
Urban Imitation er unektelig en film myntet på et ungt publikum, men den er likevel et herlig stykke arbeid absolutt alle med hjerte for fiske bør ta en kikk på. I en tilsynelatende endeløs jungel av GoPro-skutte «musikkvideoer», er dette en film som virkelig skiller seg ut. Vel blåst!
Leif Roger Klausen fikk mer jobb enn vanlig da han dro garn vest av Karmøy torsdag morgen. I det ene garnet stod det nemlig en storskate på hele 78 kilo.
Av: Endre Hopland
– Jeg fikk en månefisk på 28 kilo for noen år siden, men dette her synes jeg er minst like spesielt. Det er alltid kjekt når en får litt uvanlige ting, sier Klausen til Hooked.
Den tidligere yrkesfiskeren fra Åkrehamn er nå uføretrygdet, men driver fremdeles litt med garn, line og teiner til eget forbruk. Da han satte garn denne uken var det egentlig breiflabb han var på jakt etter.
– Jeg hadde garnet stående en nautisk mil vest av Svortingen fyr, på rundt 27 meters dyp. Dette er et godt fiskeområde, og det lever tydeligvis mye merkelig her også, sier han til Hooked.
Kjempefisken, som er av arten storskate, ble altså veid til hele 78 kilo. Dette er utvilsomt en godt voksen fisk, selv om storskatene kan bli over 100 kilo tunge.
Tidligere var det ikke uvanlig at det dukket opp storskater på redskapen til fiskere langs hele kysten vår, også langt inne i fjordene, men i nyere tid har fansgtene blitt sjeldnere og sjeldnere. Arten tas fremdeles med jevne mellomrom av store, kommersielle fiskefartøy langt til havs, men de kystnære fangstene er det nå veldig langt mellom, også hva yrkesfiske gjelder.
I Norge har vi et lite knippe skatearter, der noen er nokså vanlige, andre nokså uvanlige og enkelte direkte sjeldne. To av disse, storskate og svartskate, blir også skikkelig store. Svartskaten er aller mest uvanlig, men arten er tatt på line i både Trondheimsfjorden og Sognefjorden. I Trondheimsfjorden er den også tatt på stang noen få ganger, da vanligvis under ekspedisjoner ledet av den svenske skipperen og fiskeguiden Frederic Kullin.
Forskerne er ikke helt sikre på hvorfor storskatene i så stor grad har forsvunnet fra kystnære strøk, men i en kronikk i Bergens Tidende viser Otte Bjelland ved Havforskingsinstituttet til undersøkelser fra Eidfjord i Hardanger, der det på 50-tallet ble tatt både storskate og svartskate under et større forskningsprosjekt. Da et lignende prosjekt ble gjennomført i moderne tid, var alle de 14 000 linekrokene fra samme fjord skateløse. Derimot ble det tatt en mengde småhai og brosme inne i Eidfjord, to arter som ikke ble registrert under forsøkene på 50-tallet.
Bjelland peker blant annet på at en endring i sirkulasjonen som fører varmt og salt sjøvann innover i fjorden kan være en mulig forklaring på hvorfor de største skatene våre tilsynelatende har fosvunnet fra området. Bunntråling uten rist er en annen åpenbar forklaring, da skatene vokser og reproduserer seg sakte, og ofte er veldig stedegne og dermed også sårbare for overfiske.
Klausen, som på ingen måte hadde storskate i tankene da han satte garnene sine denne uken, har heller ingen planer om å gjøre middag av kjempefisken. Da vil han mye heller bidra til vitenskapen.
– Ja, denne fisken blir overlevert Havforskningsinstituttet, sier han til Hooked.
Dersom du har tenkt å satse målrettet etter storskate med stang i Norge, kan det virke som om øyområdene på grensen mellom Hordaland og Rogaland er en god plass å begynne. I dette området har det nemlig dukket opp flere eksemplarer av arten de siste årene. Husk likevel på at det her er snakk om potensielt virkelig stor fisk, og at en må ta sine forhåndsregler før en eventuell satsing. Fang og slipp bør ellers være en selvfølgelighet, da det finnes gode tabeller for å regne ut størrelsen på storskatene.
Nå på lørdag inviterer Villmarksbutikken til en tidlig oktoberfest. Det blir supersalg fra lørdag morgen, i tillegg til Villmarksauksjon som starter klokken 13:00.
Noe av det du finner her er ganske sjukt, eller hva sier du til 50 prosent på alle sluker, wobblere, spinnere og baits? I tillegg blir det gode priser på blandt annet telt, lavvoer, Allykanoer og annet snadder. En rekke ting for jakt og friluft skal også under hammeren, så kjenn din besøkelsestid:
Alle som fisker ofte har på et eller annet tidspunkt opplevd kjedelige skader på fiskestengene sine. Nå jobber en gruppe studenter fra NTNU med et reperasjonssett for fiskestenger, men for å gå videre med prosjektet trenger de din hjelp. Sett derfor av 20 sekunder til å svare på de få og enkle spørsmålene i denne spørreundersøkelsen. Gjør du dette, bidrar du til at det kanskje havner et helt nytt og potenielt «livreddende» produkt på markedet. Når storfisken vaker rett foran deg, og du står der med knekt fiskestang, er nemlig gode råd dyre.
29. oktober går den populære Villaksauksjonen av stabelen, og i år blir det for første gang servert oppdrettslaks under arrangementet. Men det er ikke hvilken som helst oppdrettslaks.
Av: Endre Hopland
Tilbake i mai 2012 satte selskapet AkvaDesign AS laksesmolt i sine nye, lukkede anlegg på Toft i Brønnøysund. 16 måneder senere var fisken klar til å bli mat, og det var virkelig fin fisk som ble levert til slakting.
– Laksen har vokst seg like stor som ordinær oppdrettsfisk i løpet av den samme tidsperioden, og den har mindre sårskader enn oppdrettsfisk i åpne merder har. Laksen fremstår som skinnende blank, sårfri og veltrimmet. Den har også større finner og ligner mer på villfisk. Laksen har en superiorandel på 92-93 prosent, så vi snakker om et skikkelig kvalitetsprodukt, kunne daglig leder i AkvaDesign, Anders Næss, opplyse om i september 2013.
Laksen fra de lukkede anleggene, som da altså er fri for utslipp, lus og sykdommer, finnes nå i det norske markedet, og det er fisk fra anlegget i Brønnøysund som skal serveres under Villaksauksjonen.
– Vi er på ingen måte motstander av lakseoppdrett, men vi er sterkt kritisk til de skadelige miljøeffektene dages produksjonsregime påfører villaks og sjøørret. Vårt fokus har vært å peke på næringens utfordringer, ikke dens død. Vi har hele tiden ment at lukket merdteknologi flytende i sjø er fremtidens løsning, skriver organisasjonen Reddvillaksen i en pressemelding.
Videre blir det pekt på at næringen selv har vist stor kreativitet for å beholde notmerdene, da den mener man mister et naturgitt konkurransefortrinn ved å utvikle en lukket teknologi.
– Vi mener at det å kostnadsfritt kunne forurense fjordene og villfisken ikke skal være et argument i en slik diskusjon. Pumping av vann i vann for å skape sirkulasjon krever svært lite energi. Videre kan lukkede anlegg ligge lengre inn i fjordene, da man vil ta vare på utslippene. Man trenger ikke lenger skjule det som lekker ut ved hjelp av dypt vann og gode strømforhold, heter det i meldingen fra organisasjonen, som altså drar i gang årets villaksauksjon om en liten måned.
– Dagens biologiske problemer med lusebehandlig, sykdom, høy dødelighet, stor bruk og utslipp av kjemikalier koster store summer og er miljømessig forkastelig. Sammen med det faktum at laksen vokser mye raskere i lukkede merder grunnet stabile vanntemperaturer, går regnestykkene opp for denne teknologien. Det er viljen det står på. Om fremtiden består av anlegg i glassfiber, betong eller andre materialer skal vi avstå fra å mene noe om bare oppdrettslaks og forurensning holdes på innsiden av merden, skriver Reddvillaksen
Om under en måned går altså den populære Villaksauksjonen av stabelen, med fiskedøgn i en rekke av landets lakseelver for kommende sesong i potten. På menyen står altså, for aller første gang, oppdrettslaks.
– Dagen vi har ventet så lenge på nærmer seg nå med storskritt. Vi skal servere oppdrettslaks fra anlegget til AkvaDesign i Brønnøysund, og Sodexo jobber nå med et variert snadderbord basert på bærekraftig superiorlaks som auksjonsdeltagerne kan nyte med god samvittighet, melder Reddvillaksen.
Arbeidet til Norske Lakseelver blir lagt merke til, og organisasjonen er nå tildelt Finsefondets miljøstipend for 2015. De 290 000 stipendkronene skal gå til informasjonsarbeid og opplæring.
Av: Endre Hopland
Finsefondet er en uavhengig stiftelse som ble etablert i 1988. Gjennom utdeling av årlige stipendier har fondet åtil hensikt stimulere arbeidet for vern av norsk fjellnatur. I år går pengene altså til informasjonsarbeid og skoleaktiviteter rundt vilaksen, en av nøkkelartene i den nordnorske fjellnaturen, og da spesifikt til Norske Lakseelver-prosjektet «Villaksen – en miljøindikator for fjellnaturen i nord».
– Vi er veldig glade for den muligheten Finsefondet nå gir oss til å informere om villaksen spesielle stilling som miljøindikator, sier styremedlem Vidar Skiri, som mottok prisen på vegne av Norske Lakseelver.
Stipendkronene skal primært brukes til utvikling av digitalt og trykt informasjonsmateriell. I tillegg skal skoleungdom opplyses og engasjeres i arbeidet for å bevare villaks, sjøørret og sjørøye gjennom forsknings- og aktivitetsprosjekter i elvene, heter det i en pressemelding.
Les også: Frekt tjuvfiske av laks på avsperret anleggsområde
– Sammen med naturfaglære skal vi utvikle prosjekter som passer for de forskjellige alderstrinnene. Tanken er at de kan være tverrfaglige, for eksempel som en kombinasjon av naturfag og matematikk, forklarer Skiri, som gleder seg til å se barn og unge i aktivitet langs lakseelvene.
– Villaksen har en naturlige plass i norsk fjellnatur, og Finnmark er det viktigste fylket. I de fleste finnmarkselvene finner vi mange av de beste gyte- og oppvekstområdene for laksen oppe på snaufjellet. Eksempelvis kan vi nevne Stabburselva, Vestre-Jakobselv, Kongsfjordelva og Repparfjordelva, sier han.
I forbindelse med den planlagte økningen i norsk og russisk oppdrettsindustri i nordområdene, mener Norske Lakseelver det er ekstra viktig med god og forskningsbasert informasjon om mulige konsekvenser for villaksen.
– Laksen er den eneste arten utenom isbjørn som har en egen, internasjonal konvensjon. Trusselbildet både nasjonalt og internasjonalt illustrerer at dette er en nøkkelart i norsk natur som vi må ta vare på, understreker Skiri.
Les også: Terje fikk kjempelaks i Drammenselva
Prisutdelingen fant sted på Finse 26. september. Finsefondets styreleder Berit Lein overrakte stipendet fra fondet, som nå har delt ut i overkant av seks millioner kroner til ulike organisasjoner, lag og privatpersoner som jobber for å ivareta den norske fjellnaturen.
Gjengen i tisleia.net har laget denne flotte videosnutten fra en dag i vakre Tisleia nå i sommer. Sesongen er som kjent over på fjellet her nå, men kanskje kan videoen korte ned ventetiden til neste sesong med et drøyt minutt? Det ble til slutt en myggpuppe som lurte kilosørreten i filmen…
Hold skorva. Ta rulla. Rulla. RULLA. Helvetes bygutt. Rulla, den firkanta saken med tau rundt. Den ja. Fette, du ser da at det er rulla. Søringpakk.
Av: Lars Berg Holtan, Meiteforeningen Meitas
Jeg var nord, altfor langt nord. Ikke noe bomull under armene, ikke noe kaffibarer og DVD. Ikke noe internett, det stopper på sentralen i Tromsø. Knapt nok dekning på telefonen og et tekst-TV som blar seg gjennom samfulle 899 sider før den hopper fra side 203 til 204. Sørpå ville ikke det skjedd. Sørpå har vi opptil flere G’er på telefonen. Vi har internett og datamaskin og vi har mat i butikken. I nord må man fange maten sjøl.
Kapteinen tok meg vel i mot på flyplassen med klemmer og eim av manneparfyme. Kaptein Trivelig. Så gikk turen innom en frik som hadde rare fisker i et akvarium og enda rarere ingredienser i gryta. Indisk kalte han det. Kanskje passa det da håret hans var lengre og skjegget mørkere, nå var det bare rart. Han er over toppen sa Kapteinen i bilen hjemover. Jeg nikka. Over toppen, gjentok Kapteinen og kasta et blikk i speilet. Jeg pusta på ruta og tegna en skabbrev i dogget. Kapteinen smilte og ga tommel opp. Vi kjørte hjem uten å si noe mer.
De fremmede indiske krydderiene dansa i magen der vi stampa oss mot fiskefeltet. Vi skulle både trekke og sette bruk, et hardt fysisk arbeid som i generasjoner har gjort gutter til menn og kvinner til enker. Havet gir og havet tar. Kapteinen satt rolig og patta på en kald øl, nevene hans var digre og trælete. Mine var små med såre fingertupper etter for mye knatring på et fylkeskommunalt tastatur. Så var vi framme. Kapteinen spratt opp fra setet, kyla nedpå resten av ølen og begynte å brøle.
Hold skorva. Ta rulla. Rulla. RULLA. Helvetes bygutt. Rulla, den firkanta saken med tau rundt. Den ja. Fette, du ser da at det er rulla. Søringpakk. Så drar du inn skroka. SKROKA! Pass nå på, pass på. Finn kveilen, men ikke hekt på skorva helt ennå. Skorva skal på til slutt. Fette. Pass rulla for helvete. Og hold fast tampen. Gjør fast. Fram med hekta, den der ja. Pass nå rulla da søringfaan. Her kommer det fisk, fram med bakka men fløtt nå unna skrobben først. Fløtt skrobben sier jeg. Og rulla. Og skorva. Følg med. Hvor er skroka? Jeg må ha skroka. Kast nå småtorsken til helvete. Finn rulla.
Kaptein Satan var i sitt ess. Fisken blei halt over rekka, kniven gikk som en mitraljøse og blodet spruta. Mer øl blei spylt ned i det frådende gapet til den blodtørstige kapteinen. Jeg mista rulla, fikk kjeft. Mista ikke rulla, fikk kjeft likevel. Kapteinen, fisken, blodet, det urolige havet. Jeg gjødsla havet med indisk. Kapteinen lo så tårene trilla. Hogg kniven i en rødspette og fileterte den med venstrehanda mens han kylte nedpå nok en øl med høyra. Sløyde torsk mens han pissa. Kapteinen regjerte skuta, jeg prøvde å henge på. Klarte det ikke. Kapteinen ulte mot midnattssola. Vi dro hjem.
Dagen etter var det en redusert Kaptein som satt i gyngestolen og drakk kaffi. Kaptein Smaløyd med bustete hår og cap’en på snei. Han var krokrygga i dag. Men frysa var full av fisk, det var det viktigste. En full fryser trumfer alt, en full fryser er eneste sikkerhet i dårlige tider.
Friken kom innom på middag, trivelig fyr selv om historiene er langtekkelige og poengløse. Kapteinen smilte. Friken også. Faan så like de er tenkte jeg. Det samme litt matte draget i ansiktet. Smilet som skjuler et ubehag. Øynene som prøver å si at dette er livet; fangstinga, naturen, midnattssola og ensomheten, men som egentlig er lei. Som lengter etter internett og velfungerende tekst-TV. Mat i butikken. Varmt vann i springen. Hav som kan bades i. Solgangsbris. T-skjortevær. Folk.
Kapteinen og friken reiste seg synkront og rusla ut på terrassen med hver sin kaffikopp og en halvfull svartkjele. Drakk kaffi mens de diskuterte laksefluer, kveitebett, torskeinnsig og småflyndre. Den ene mer kroka i ryggen enn den andre. Fangstlivets svøpe. Fri, men aldri fri. Alltid på jakt, aldri hvile. Frysa må fylles før mørket kommer. Evig jag.
Jeg sto og så ut på de to mens jeg rydda av bordet. Faan så like de er. Hørte de rope i kor at de rusla ned i elva for å se om det gikk noe laks. Jeg henta svartkjelen og tømte den i vasken. To skabbrever tegna seg i gruten. Jeg gikk ut på terrassen og så de to på vei mot det lille høydedraget ved elva, friken først og Kapteinen etter. Så forsvant de begge to. Over toppen.
Lars Berg Holtan er president i Meiteforeningen Meitas, og det var her historien først ble postet. Har du en god fiskehistorie på lager? Ikke nøl med å dele den med oss. Tekst og bilder kan sendes til endre@hooked.no.
