I månedsskiftet ble det tid til to økter med dypvannsfiske, en fra båt og en fra land. Disse resulterte i både det ene og det andre.
Like før oktober ble til november, fikk vi en dag som var så fin at den bare måtte tilbringes ute i det fri. Laptopen ble med i bagasjen, og kursen ble lagt mot Nordhordlandsbrua. Selv om det ikke var et vindpust å spore, tok nemlig overflatestrømmen godt, så ankring i broen var det klart beste alternativet denne dagen.
Med en trosse i en av bropontongene, ble jeg liggende fint noen meter inne på 500-metersflaten, med den bratte kanten tett inntil agnene mine. Dette er fin topografi for skolest og blålange, og kommer en seg litt opp fra bunn også, slipper en i tillegg stort sett unna brosmene. Med dette i tankene gikk fem kroker til bunns med en åtte meter lang knekkfortom mellom den nederste kroken og blyloddet.
De to nederste krokene, 10/O-er egnet med hel makrell, var myntet på stor blålange, mens de tre øverste krokene, 5/O-er egnet med makrellbiter og hele reker, gikk etter den stadig fraværende skolesten. Med 520 meter snøre ute, ble slakken strammet opp og stangen plassert i baugen. Denne type fiske er nemlig statiske greier, der en stort sett sitter og venter på at en av targetfiskene skal komme forbi. Slikt kan erfaringsmessig ta mange timer.
Timene gikk også denne dagen, så jeg fikk gjort mye fornuftig bak tastaturet. Rundt lunsjtider hørte jeg omsider et tikk fra Talicaen, og konstaterte soleklar napping i Kenzakien. Jeg var kjapt på plass i baugen, og tilslag, sveiving og nytt tilslag resulterte i fast fisk. Jeg kjente umiddelbart at dette var brukbare greier, og dermed kunne skolesten nok en gang utelukkes. Med mindre det var snakk om verdensrekord, da.
Etter en lang sveiveøkt kom den første opphengeren til syne. Like bak kom opphenger nummer to, og siden nummer tre, men alle disse var urørte. På nummer fire hang var det derimot fisk i form av en liten svarthå. En 10/O-mallekrok med en hel makrell er nemlig ikke noen kunst for verdens mest opportunistiske skapning, selv ikke når byttet er større enn jegeren.
Det var likevel fisken som hang på den nederste kroken som var interessant. Som forventet utifra mangelfull brosmerulling var dette en blålange, og den var slett ikke verst, heller. Det vil si, 4,1 kilo er ikke noe å stoppe pressen for akkurat, men for mitt vedkommende er det faktisk det nest største eksemplaret av arten jeg noen gang har fått. Slikt tar en jo selvsagt med seg.
Mer skjedde det ikke denne dagen, og det er egentlig slik det pleier å være når en fisker høyt i vannet på dypet. Men været holdt seg, og arbeidsdagen ble egentlig veldig effektiv. Det er rart med det, men frisk sjøluft trumfer innestengte kontortilværelser hver dag i året. Dessuten er det jo en klar pluss å ha fleks i stangen gjennom store deler av lunsjpausen…
Noen dager etter turen på fjorden, var den egentlige planen å få til en havåløkt ute i øyene. Både Torbjørn og Ojan var giret, men begge kapitulerte da det ble alvor. Torbjørn hørtes ut som en tuberkolosepasient med kols på telefonen, så det var for så vidt greit nok. Ojan på sin side sleit med å sitte over lengre perioder etter å ha gjennomgått en liten ryggoperasjon, og da var en kjøretur på en god time en dårlig deal. Dermed ble det improvisering, og vi gikk for en kystmeiteøkt i fjorddypet i stedet.
Valget falt på Salhus, da dette ikke er langt unna der Ojan bor. Her er det også tatt skolest fra land, så de teoretiske mulighetene er der i alle fall. Kaien leverer ellers mye forskjellig, både rariteter og matfisk, så det er jevnt over moro å fiske her.
Denne kvelden rigget vi opp for havmus, men jeg måtte ha en stang på dypet med et langt pulleytakkel, bare sånn i tilfelle lynet skulle slå ned to ganger på samme sted. Det gjorde det ikke, men fisk ble det i alle fall. I løpet av nokså kort tid hadde jeg fått både smålange, hågjel og hvitting, og når så en svarthå dukket opp fra dypet, var hele firkløveret av uønskede fangster komplett.
Hos Ojan skjedde det lite, men etter et par timers fiske kom det omsider et brukbart run. Dette resulterte også i fast fisk, og på en lett karpestang jobbet skapningen der ute i mørket godt imot. Det ble tippet på både lange og stor havmus, men det viste seg å være en ål som hadde funnet agnet hans. Dette var faktisk også ny art for fiskeren, og slikt er jo alltid moro. Ålen er fredet, så etter et par kjappe bilder fikk den selvsagt friheten tilbake.
Ti minutter senere var det min tur til å få fiske igjen, og jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Ojan. Dagens andre ål ble derimot heist på land og sluppet fri igjen uten antydning til noen fotoseanse, en ordning både fisken og fiskeren lever godt med.
Det skjedde unektelig en del i sjøen denne kvelden, og det tok ikke mange minuttene fra Ojan hadde kastet ut igjen nytt agn, før det runnet enda en gang. Nå var det enda mer futt i fisken, men etter hvert kunne en pigghå i firekilosklassen håves sikkert. Pigghåen er også fredet, så oppholdet på land ble kort. Bilde ble det heller ikke, da fisken var langt unna persen til fiskeren.
Da kveld gikk mot natt, og vi begynte å tenke på å pakke sammen, runnet det på ny hos Ojan. Denne gangen var det enda tyngre, og etter en fin kamp kunne dagens største fisk håves. Langen veide snaue syv kilo, og er det største eksemplaret av arten Ojan noen gang har fått fra land. Denne ble med hjem i filétform, og oppsummerte ellers et tålig vellykket comeback til fiskeverden for fangstmannen.
Seinhøsten er jevnt over lavsesong i ferskvann, med noen hederlige unntak, men i sjøen er det mye artig å fiske etter nå når nettene blir lange og kulda setter inn. Det gjelder med andre ord å komme seg ut med stengene så snart anledningen byr seg. Sofafiskere får som kjent lite å skryte av…
