Hvordan fiske Ørekyte, steinulke, gullfisk, stingsild, solabbor, dvergmalle. Art 59-64

Og der var den siste artikkelen på lufta! 

Endelig kommer siste og avsluttende kapitel i artsjakten «52 arter på 52 uker». Fasiten ble jo faktisk 64 arter, og her kan du lese om de 5 siste og Ole-Håkons avsluttende tanker.

God lesing!

Den 10. august var satt av til 52 arter – 52 uker sin grand finale. Sammen med Karl Johan skulle jeg forsøke meg på 7 arter på en dag; ørekyte, hvitfinnet steinulke, gullfisk, nipigget stingsild, trepigget stingsild, rødgjellet solabbor og dvergmalle. Mye smått, en del innførte arter, men definitivt en utfordring. Karl Johan var ute etter å lande steinulka, gullfisken og stingsilda som nye arter på sin artsliste.

Jeg hadde lagt opp et skjema for dagen, hvor jeg hadde tatt hensyn til reisetid, gangtid og vanskelighetsgraden knyttet til hver art. Jeg hadde prøvd alle plassene på de aktuelle artene tidligere (stort sett den ene gangen jeg har tatt de til artslista mi, med unntak av dvergmalla, som jeg har fisket etter flere ganger), bortsett fra gullfisken/sølvkarussen. Her skulle jeg prøve meg på en ny plass etter tips fra Tormod i SFK Waltons venner. En plass man ikke har prøvd selv tidligere medfører alltid en viss usikkerhet. Det var dog den nipiggede stingsilda jeg så på som den største utfordringen. Da jeg fikk denne, tilbake i 2006, måtte jeg helt ned på krokstørrelse 30. Med rekerogn som agn var agningen definitivt en utfordring når det gjaldt å fange Norges minste ferskvannsfisk.

Karl Johan og jeg dro hjemmefra klokka 1000 i øsende regn. Ikke akkurat optimale forhold når man jakter på småarter, men det skulle i følge yr.no bli langt bedre utover dagen. Første stopp var Degernesfjella og ørekyte. Denne er naturlig utbredt i store deler av området (den er jo faktisk blant de første artene som vandret inn i Norge etter siste istid), og i bekkeutløpet på stranda i Øvre Sandvann er det alltid store stimer. Det tok vel cirka tretti sekunder etter at agnet var kommet i vannet før denne var i boks.

ART 59 Ørekyte 10-8-12 (Foto: Karl Johan Sæth).

Og her er det faktisk også mulig å se at det er en ørekyte 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Les mer om ørekyte hos fiskipedia

Karl Johan var like rask, men jeg rakk et bilde før han var ferdig.

Karl Johan fisker ørekyte 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så vi satte oss i bilen og la i vei mot Halden og Femsjøen. Neste art ut var hvitfinnet steinulke.

Det er tre arter ferskvannsulker i Norge: den vanligste og mest utbredte er steinsmett. Jeg ville nok prøvd meg på denne også, om det ikke var for at Glomma var i full flom og det dermed ville være vanskelig å ta arten. Den fiskes nemlig med samme metode som den hvitfinnede steinulka (som jeg jo snart kommer til), og da byr flomvannføring på altfor store utfordringer. Hornulka er den tredje arten. Den finnes kun på dypt vann i Mjøsa og Store Le i Norge og er ennå ikke registrert tatt under sportsfiske.

Taktikken for å ta hvitfinnet steinulke (og steinsmett) er enkel, men ikke akkurat standard sportsfiske. Fisken er vanligvis opptil 5-6 gram stor (OK, liten da), og ligger som oftest i skjul under steiner. Dersom man løfter forsiktig på steiner eller trestokker i strandsonen kan man om man ser nøye etter oppdage en steinulke. De ligger jo ikke akkurat under enhver stein, men er man på rette plassen er det ikke så mange steiner man må løfte på før man finner en. Når den først er lokalisert må man lure den på kroken. Erfaringsmessig bryr litt under halvparten av steinulkene seg ikke stort om at skjulet deres er borte, men slurper glatt i seg en markbit om man presenterer denne rett foran nesa på fisken.

Den hvitfinnede steinulka har for øvrig ganske begrenset utbredelse i Norge – så langt er den kun funnet i Haldenvassdraget, Store Le, i Tanavassdraget og noen grensevassdrag i Trøndelag. Det er fiskekompis Leif som har norgesrekorden med en fisk på 6,2 gram.

Så Karl Johan og jeg dro på oss vaderne og tråkket ut på ei strand i Femsjøen der jeg tok arten for første gang for noen år tilbake. Det tok noen steinløftinger før den første ulka viste seg, men den ville ikke ta. Det ville heller ikke den neste. Karl Johan hadde samme dårlige flyt til å begynne med, men da han fant dagens tredje steinulke og la marken foran denne kom dagens fjerde steinulke brått inn fra under en nærliggende stein og snappet markbiten. Karl Johan gjorde ingen feil og kunne snart beskue den lille fisken sittende på bredden. Art nummer 89 var i boks for hans del.

Fra nå av lette vi begge etter en steinulke til meg. Etter å ha løftet på alle steinene på stranda i løpet av halvannen time, og etter at jeg hadde mistet to fisk i vannskorpa og fått støle lår, begynte det å se mørkt ut. Jeg hadde en plass til i bakhånd, men forflytning ville ta tid, og vi hadde et skjema å følge. Jeg bestemte meg for å ta en ekstra runde til de steinene der jeg hadde sett fisk som ikke hadde tatt eller falt av. Det var enda færre å se på runde to, men omsider var det en som satt på kroken og ble med opp på land også. Da ble det god stemning på bredden!

ART 60 Hvitfinnet steinulke 10-8-12 (Foto: Karl Johan Sæth).

2,3 gram og en av de minste jeg så i løpet av dagen, men art 60 og samme kunne det være med vekta. Jeg innså at jeg nok hadde satt på for liten krok, da ulkene hadde større munn enn hva jeg hadde husket. Størrelse 16 hadde nok vært bedre enn størrelse 20, som jeg hadde brukt. Det er notert nå.

Les mer om Hvitfinnet Steinulke på Fiskipedia

Kul liten tass 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Ingen tvil om arten – hvite bukfinner i motsetning til steinsmettens stripete 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Nå var klokka blitt 1315, og det var bare å hive seg i bilen og komme seg videre for å holde tidsskjemaet. Regnet hadde imidlertid blitt erstattet av delvis skyet vær, så dette så bra ut. Neste stopp var Fredrikstad.

Etter en kort stopp på butikken for å handle mat for resten av dagen, var vi klare for å gi oss i kast med neste art. Nå skulle gullfisken, eller mer korrekt, sølvkarussen, til pers. Så fikk vi se om Tormods tips holdt mål.

Vi fant snart frem til det som viste seg å være en liten, idyllisk dam omkranset av løvtrær. Den lå rett ved siden av et friområde med fine muligheter for parkering. Jeg sto ikke lenge og kikket før jeg så noen bevegelser i vannoverflaten som viste at det var fisk til stede. Jeg rigget opp ei duppstang med en 14-krok og åpnet en maisboks. Gullfisk elsker mais. En neve ble kastet ut på det som så ut til å være den mest passende fiskeplassen, og det tok vel ikke mer enn 30 sekunder før det begynte å boble!

En flott liten dam 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Boblehav på foringsplassen er alltid lovende 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jeg vippet ut duppen, justerte inn dypet og det nappet nesten med en gang. Etter noen små runder kunne en definitiv gullfisk/sølvkaruss landes, og målet var umiddelbart i boks.

Art 61 Gullfisk 134g-19cm 10-8-12 (Foto: Karl Johan Sæth).

Det var så lett som det kunne være, og det kokte av fisk i dammen. Det tok ikke lenge før Karl Johan kunne notere seg for sin art nummer 90. Vi lot oss rive med og dro opp nesten 20 stykker før vi sa oss fornøyde og pakket sammen. Den største jeg fikk var mer naturfarget.

Gullfisk 198g-23cm 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Hvordan kan jeg si at det var gullfisk og ikke karuss? Joda, det er flere trekk man kan se det på. Det sikreste er å telle antall skjell langs sidelinja. Karussen har 32 eller flere skjell, men får man en fisk med 31 eller færre skjell er det en gullfisk. I tillegg forekommer det meget sjeldent gullvarianter av karuss – de er alle temmelig like – så om man får flere fisk av gulltypen, eller det er fargevariasjoner eller finnevariasjoner på mange fisk, er det sannsynlig at det er snakk om gullfisk/sølvkaruss. For ja; det er to forskjellige arter. Karuss er Carassius carassius, mens gullfisk er Carassius auratus. Gullfisken finnes ikke naturlig i Norge. Det er altså snakk om en innført fiskeart, dog har den nok vært i landet en stund for den finnes etter hvert i ganske mange dammer rundt omkring.

Les mer om Gullfisk hos Fiskipedia

Da klokka var blitt litt over 1500 dro vi videre. Denne gangen var Frogn kommune (Drøbak) målet, og det som var forventet å bli dagens største utfordring sto på tapetet. Nipigget stingsild – Norges minste ferskvannsfisk!

Det gikk ikke helt av seg selv da jeg noterte meg for arten i 2006 – dog ble det den første registrerte nipiggede stingsilda på norgesrekordlista. På den tiden arbeidet jeg i Frogn kommune, og ved en anledning elektrofisket jeg en rekke bekker for å sjekke hvilke arter som fantes der. Og der dukket stingsilda opp – en art jeg da ennå ikke hadde tatt på krok. Første forsøk endte i fiasko. Jeg hadde ikke mindre kroker enn størrelse 20, og etter to timers knoting ga jeg opp og dro for å fiske ål en annen plass i stedet (det ble for øvrig heller ingen suksess…).

Neste forsøk gikk dog langt bedre (juli 2006). Jeg hadde fått tak på kroker helt ned i størrelse 32 og både Leif og jeg kunne notere oss for arten. Jeg fikk dagens største – som ble registrert som norgesrekord med sine 0,8 gram (!).

Nå i 2012 var jeg altså igjen på jakt etter denne bittelille fisken. Etter litt prat om alternativ, gikk vi for å prøve en annen bekk enn der jeg hadde fått stingsilda i 2006. Jeg har i ettertid guidet flere fiskere i jakten på denne arten, men jeg har ikke klart å fjernguide noen av disse til plassen der jeg faktisk fikk fisken – de finner rett og slett ikke frem! Bekkestrekningen ligger i tett kratt i bratt terreng, så der ligger nok mye av forklaringen. I forbindelse med vannprøvetaking (også for Frogn kommune) fant jeg imidlertid også stingsilda i et annet vassdrag; Kjeppestadbekken. Der så jeg stingsilda i den midterste av tre dammer, men det var færre fisk der enn i den andre bekken der jeg noterte meg for arten. Folk har imidlertid for det meste til slutt klart å lure opp ei stingsild fra denne dammen. De ble alle nødt til å prøve det som plan B, ettersom ingen fant bekken i plan A…

Så Karl Johan og jeg satset på Kjeppestadbekken og dammen. Vel nede var det noe mer gjengrodd enn sist, men det var ingen problemer å finne selve dammen. Det var området rundt innløpsbekken hvor jeg hadde sett flest, men etter mye speiding ned i vannet lyktes vi bare med å finne to. Den ene sto rolig under en kvist, men var borte da jeg hentet Karl Johan (han manglet arten, så han fikk førsteprioritet), mens den andre vel veide 0,1 gram eller noe sånt, og ville neppe klare å bite på en 32-krok en gang. Vi måtte prøve noe annet.

Det er bra med ørret og ål i dammen, så stingsilda der ville i teorien være utsatt for predasjon. Den nedre dammen var imidlertid mer gjengrodd, og jeg kunne også huske noen kulper i bekken mellom den midtre og den nedre dammen. I disse områdene ville sannsynligvis stingsilda være mindre utsatt for predatorer, noe som igjen kunne bety at det var både flere fisk der som var mindre sky, så vi gikk nedover langs bekken for å se om teorien holdt stikk.

Det gjorde den! I den første kulpen vi fant var det en stim på 20-30 stingsild, og da Karl Johan slapp ned en 24-krok agnet med markfragment stormet de til. Det tok vel ikke mer enn ett minutt før han kunne notere seg for sin art nummer 91! Dette var andre boller enn hva jeg hadde opplevd før, så jeg rigget en stang til, mens Karl Johan forsøkte å få de største til å bite. Etter noen bomtilslag kunne jeg notere meg for art nummer 62 på «52-52», og ny pers på nipigget stingsild. Etter letingen i forkant, og det faktum at jeg anså dette som dagens største utfordring, ble jeg såpass glad som dette:

Stingsild i neven og mark i kjeften 10-8-12 (Foto: Karl Johan Sæth).

Nipigget stingsild 1.2g-6cm 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Les mer om nipigget stingsild hos Fiskiedpa

Karl Johan hadde draget på stingsilda, og dro kjapt 10 stykker. Hans største veide 1,3 gram – et stykke igjen til specimenkravet på 2 gram (jada, det er et specimenkrav på denne også). Vi tok oss tid til å sjekke ut også den nedre dammen, da vi nå lå greit an i forhold til skjemaet. Jeg fant en stim og tok noen til, men det var færre der enn i selve bekken. Karl Johan snek seg rundt i buskene på den andre siden av dammen, men fant vel ikke noen, tror jeg.

Kan du se fiskeren på dette bildet? 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Nå skulle det la seg gjøre å se Karl Johan 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vi dro videre klokka 1745. Fortsatt sto to arter igjen på planen. Den neste var rødgjellet solabbor, så vi dro videre til en liten dam i Røyken kommune. Her hadde jeg fisket et par ganger tidligere. Da var det mye småsuter, en del trepigget stingsild og en bra bestand av karpe opptil 3 kilo eller så. Jeg hadde imidlertid plukket opp at rødgjellet solabbor hadde dukket opp i dammen, og at bestanden hadde eksplodert. Så håpet var både solabbor og stingsilda med tre, og ikke ni, pigger.

Vel fremme var det i alle fall INGEN tvil om at solabboren hadde dukket opp i vannet. På stranda der det tidligere sto stingsild, var det nå kun hissige solabbor som voktet på hverandre og et eventuelt bytte som uheldigvis falt ned på overflaten. Jeg rigget en krok størrelse 12 med en maggot, og da jeg slapp ned skjøt 7-8 solabbor frem for å ta den. Denne vant:

Rødgjellet solabbor ART63 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

En vanvittig vakker fisk. Og samtidig en av de verste innførte artene av ferskvannsfisk vi har. Den ble IKKE sluppet ut igjen, for å si det slik. Det var ikke annen fisk å se i området enn solabbor. Det er ikke noe galt med solabbor i seg selv; i USA er den en flott nybegynnerfisk som er god mat, men den hører ikke hjemme i Norge, og der den har slått til blir det mange av den. Den er meget aggressiv og jager andre fisk fra strandsonen. Og ettersom den nå finnes i flere dammer i Asker-området begynner jeg å bli redd for at den er kommet for å bli. Hadde den bare forblitt i de få dammene ville alt vært greit, men av en eller annen grunn ser det ut til at det alltid er noen som må flytte fiskearter til nye vann, på tross av at de ikke er attraktive sportsfisk. For med en maksstørrelse i Norge på under hundre gram kan den vel neppe kalles en attraktiv sportsfisk.

Så hvor kommer den fra? Min gjetning er at det er folk som har hatt den i akvarium og blitt lei dette, og så har satt ut fisken i et nærliggende vann. Som artsjeger (som i dette tilfellet har dratt til dette vannet for å fange denne arten) står man lagelig til som syndebukk, men det er ingen sak i artsjegermiljøet å dra til en av disse dammene, ta arten og så være ferdig med det. Jeg kan ikke se for meg at noen av mine «kolleger» ville ha den ringeste interesse av å spre arten til flere vann. Det noteres for øvrig heller ikke norgesrekord på denne arten, da den er såpass nylig innført.

Les mer om Rødgjellet Solabbor på Fiskipedia.

Uansett, det ble etter hvert solabbor uansett hva jeg prøvde på, men jeg kunne notere meg for ny pers på arten (OK, det var mitt livs andre forsøk på arten) med denne som var ganske mye større enn alle andre jeg så:

Rødgjellet solabbor 44g-14cm 10-8-12 (Foto: Karl Johan Sæth).

Jeg kom snart frem til at den beste måten for å finne ut om det fortsatt fantes noen trepiggede stingsild i dammen var å fjerne all solabbor på plassen. Og det hjalp. Og snart kunne jeg, litt overrasket faktisk, se et par stingsild som kom frem fra dypere vann og kikket på agnet. Jeg måtte skifte til mindre krok. Så stingsilda hadde altså blitt presset ut fra strandsonen og til dypere vann av solabboren.

Det var imidlertid ikke solabboren som skulle sette en stopper for forsøket mitt på stingsilda. Da sola tippet ned bak trærne på den andre siden av vannet, gjorde skyggen at jeg ikke lenger så dypt nok ned i vannet til å oppdage stingsilda. Og dermed var det kjørt. Man blindfisker ikke to grams stingsild på en meters dyp – det er temmelig sjanseløst!

Skyggen senker seg over stranda og håpet om trepigget stingsild svinner hen med lyset 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Den siste halvtimen blåste jeg i både solabbor og stingsild og la i stedet ut en bollebit på vannoverflaten, i håp om å ha flaks nok til å lure en av karpene som fortsatt tydeligvis fantes i vannet. To kraftige plask levnet liten tvil. Hvis det var solabbor ville det ha vært ny solsystemrekord eller noe. Det ble dog ingen karpe på verken meg eller Karl Johan. Men det var greit. Vi dro videre for å lande dagens siste art; dvergmalle.

Klokka 2130 var vi ferdig rigget med to duppstenger hver, og endelig kunne jeg ta frem stolen jeg hadde tatt med meg for en velfortjent hvil etter en hektisk dag. Jeg foret opp med karpepellets tilsatt markekstrakt og agnet kroken med mark. Karl Johan løsforet med rekebiter og agnet kroken med reke.

Stengene er rigget og vi venter på kveldens første malle 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jeg slapp å vente veldig lenge. Klokka 2140 hoppet duppen litt, og en sprelsk dvergmalle hadde latt seg overliste for å ende som den siste arten i «52-52»; nummer 64.

ART 64 Dvergmalle 134g 10-8-12 (Foto: Karl Johan Sæth).

Dvergmalle 134g-22.5cm 10-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Dvergmalla var like i farta som jeg har opplevd tidligere. Da vi ga oss ved midnatt hadde vi fått cirka 50 maller, men den største var faktisk den første.

Dvergmalle er også en innført art, men i motsetning til solabboren har den vært her i over 100 år. Og den har heller ikke spredd seg til særlig mange nye vann. Fortsatt er det kun i Drengsrudvanna i Asker hvor den finnes i store mengder (som man jo skjønner). Den finnes nok også i cirka 10 andre vann, men i Drengsrud stortrives den tydeligvis.

Les mer om Dvergmalle på fiskipedia

Etter en avsluttende prat på demningen, hvor vi for øvrig kunne beskue både abbor, mort, karuss og dvergmalle i lyset av lyktene våre, dro vi hvert til vårt igjen. Karl Johan kunne oppsummere med tre nye arter for dagen, og jeg kunne oppsummere med at «52-52» endte på 64 arter og at prosjektet var over. Det var et par timers kjøring hjem, men jeg var veldig fornøyd!

Takk for meg!

Da er 52 arter – 52 uker definitivt over. Det har vært et innholdsrikt år med mye moro, spenning, venting, suksesser, fiaskoer, mange arter og nye perser. Flotte naturopplevelser og samvær med hyggelige mennesker er like viktige elementer. Og da har jeg oppsummert sportsfiskets ånd for de fleste av oss, vil jeg tro? Det er vel nettopp alle disse tingene som gjør at vi sportsfiskere holder på med dette.

Hovedmålet med prosjektet var å vise frem hvilke mangfoldige sportsfiskemuligheter vi har i Norge, og det tror jeg at jeg har lykkes med. Vi har vært innom så forskjellige arter som nipigget stingsild og sandkutling, og kveite, havål og gjedde. Jeg har krøpet i vadebukser og løftet på steiner for å fiske på steinulker, meitet karpefisk av alle størrelser og arter på Østlandet, fisket blålange på 450 meters dyp på Vestlandet, dorget kveite med jig i Troms, fisket gylter på kaier, jaktet storabbor på isen, sittet i mørket og ventet på lakenapp. Det store flertallet av artene har kommet etter målrettet fiske, men en og annen overraskende bonus har det blitt. Noen har vært store for arten, men det store flertallet av fisk har vært små eller mellomstore – akkurat slik sportsfiske bruker å være.

Fiskemessig hadde jeg sett for meg at perioden januar – april kunne bli den tøffeste, og det var heller ikke mer enn en ukes klaring i april før jeg hadde vært i den situasjon at skjemaet med en fisk per uke hadde blitt presset. I mai – juni var jeg brått i motsatt situasjon – jeg unngikk å fiske bestemte arter, slik at jeg fikk med de jeg ønsket blant de 52 som skulle få ekstra fyldig omtale. Så får det være at velkjente og populære arter som røye og laks ikke fikk plass i prosjektet mitt – det er uansett nok info om fiske etter disse artene på nett eller i blader. Selv hadde jeg gjerne sett at for eksempel asp ble blant de 52 – men her klaffet ikke forholdene med tiden til rådighet.

Den største utfordringen har faktisk ikke vært selve fisket, men å holde tritt med all skrivingen – det har blitt mange sene kvelder med laptopen på fanget det siste året. Nå skal det bli godt å gå tilbake til å bare skrive i fiskeloggen igjen, og en og annen artikkel i ny og ne.

Så hermed takker jeg for meg i dette prosjektet på hooked.no, og skitt fiske til alle leserne!

PS: For den som måtte lure, så tok jeg 1174 fisk på stang i løpet av prosjektet, 686 i saltvann og 488 i ferskvann. I saltvann ble det flest torsk med 160, og i ferskvann flest mort med 139.