Hvordan fiske Brasme? – Art nummer 46 / 52

Ukas art er en yndet matfisk blant mange øst-europere men her hjemme rynker vi på nesen.

Lørdag 19. mai var jeg på tur i et ytterst fiskerikt vann i mine hjemtrakter (Stomperudtjern) på en lenge lovet tur med ungene. Det var ikke mye jeg fikk fisket, da jeg jo måtte sies å være fulltids assistent, men det tok allikevel ikke lange stunden før jeg fikk ny art i «52-52»; flire.

Så skulle vi fyre opp primusen og steke egg. Der hadde jeg imidlertid sviktet mitt ansvar. Fyrstikkene lå hjemme. Marion foreslo å slå gnister med steiner, men jeg måtte avkrefte at dette var så enkelt som det så ut som på film. Misnøyen var stor en stund, på tross av medbrakt sjokolade, epler og knekkebrød, men jeg visste råd. Jeg rigget om til større kroker og agnet med mark, slik at brasmene og flirene kom og bød på litt bedre motstand enn de små mortene og lauene vi hadde fisket så langt. Det fungerte.

Dog kun en stund. Yr.no drev nemlig med fanteri. De hadde varslet oppholdsvær, men etter hvert kom det flere og flere skyer, og snart begynte også skyene og slippe en og annen regndråpe. Jeg bestemte meg for at det var på tide å bryte opp. Men Jacob ville fiske mer. Så jeg satte på en 16-krok for å la det bli litt laue-action sånn på tampen av turen, og det slo virkelig an.

Ungene ble stående og dra annenhver fisk, mens det ble stadig flere og flere mørke skyer.

Der satt morten… 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og der datt den av igjen… 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Til slutt sa jeg at nå måtte vi gi oss, vi kunne jo bare ta en ny tur dit senere, og vi hadde jo fisket i snart 4 timer. Og i tillegg var det jo veldig gøy å dra opp keepnettet, sa jeg. Sannheten var vel at det i tillegg til de mørke skyene, var blitt en stadig tiltagende rumling i magen min. Jeg var sulten, kort sagt.

Men de falt for den biten med å dra opp keepnettet. Stemningen steg ytterligere et hakk da vi kunne beskue hele fangsten vår.

Keepnettet trekkes opp 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var veldig spennende å se hvor mye det hadde blitt 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jacob og Marion med fangsten 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Moro var det også å sette ut fisken igjen. Så alle var fornøyde da vi trakk oss tilbake fra vannet, mens skyene åpnet sine sluser og gjorde oss temmelig våte på vei tilbake til bilen.

Jeg funderte imidlertid litt på dette vannet utover kvelden, og lurte på om det fortsatt kunne finnes noen store fisker her. Det hadde det nemlig gjort tidligere. I 1997 satte jeg norsk rekord på flire i Stomperudtjern med et eksemplar på 755 gram. Og det var langt fra den eneste store som fantes der da, vi fikk en rekke fisk med vekter over 500 gram og opp mot rekorden. Min rekord ble regelrett knust i 2004 med en fisk på hele 1015 gram fra Nitelva, men flire på over halvkiloen er fortsatt å anse som stor, og arten var jo landet med skrivefrist noen uker frem.

Jeg bestemte meg derfor for å ta en ekspedisjon på egenhånd til vannet den påfølgende dagen. Så ble gjort søndag 20. mai, og Stomperudtjernet så like idyllisk ut som vanlig da jeg rigget meg til.

Stomperudtjernet er en idyllisk plass 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det bet selvfølgelig fra start, men jeg var ikke ute etter flest mulig fisk, men derimot stor fisk. Så jeg prøvde forskjellige agn og foret på flere forskjellige steder. Etter hvert måtte jeg dog innse at det ikke akkurat krydde av store fisker der. Det var i grunn vanskelig å få fisk over 300 gram. Jeg fikk flirer, mort, og etter halvannen time kom sannelig også art nummer 46 – som de andre jeg hadde fått der – i miniatyrutgave.

ART 46 brasme 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Minibrasma 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Brasme. Så liten man omtrent kan forvente å klare å få den på en krok med sine 80 gram. Men like fullt art nummer 46.

Etter hvert dukket det opp flere raringer. Hybrider. Krysninger av forskjellige karpefiskarter. Her hadde det tydeligvis ikke vært så nøye hvem som befruktet hvilke egg under gytingen. Det hjalp ikke akkurat på å gi meg noen mer positiv innstilling til vannet som storfisksted. Masse hybrider gjør at det hefter stor usikkerhet ved store eksemplarer av karpefisk – er de rene individer av arten? Jeg moret meg litt med å legge de antatte kombinasjonene etter hverandre og tok noen bilder.

Brasme x mort 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Sørv x flire 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Da jeg hadde passert to timers fiske hadde jeg teorien klar. Stomperudtjern er neppe mye mer enn en meter på det dypeste. Og vannet har i alle år vært smekkfullt av fisk. Brasmene veide imidlertid ofte opptil en kilo eller mer, men de gjorde de åpenbart ikke lenger. Vintrene for 3-4 år siden var spesielt harde, og det er nærliggende å tro at det ble fiskedød på grunn av oksygenmangel de årene. Det går en brukbart stor bekk til et nærliggende vann med det samme utvalget av arter, så våren etter fiskedøden vandret sannsynligvis ny fisk inn. Og dermed sitter man med et vann med masse småfisk etter noen år, ergo i 2012. Det var selvfølgelig mulig at noen fisk overlevde og fikk veldig gode vekstforhold årene etter fiskedøden og dermed nå var svært store, men jeg fikk jo ingen og så heller ikke tegn til noen større fisk som rullet de to dagene jeg fisket. Så håpet om storfisk forsvant, og jeg avsluttet dagen med å fiske litt laue til fremtidig agn.

Dagens største brasme endte på svimlende 180 gram (ja, det er ironisk ment). Stomperudtjern kunne se så idyllisk ut det bare ville, men i mitt hode var det ferdig klassifisert som et vann jeg tar med ungene til de neste årene, men lar det være med det.

Dagens største brasme på beskjedne 180 gram 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Solnedgang over tjernet 20-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Senere fiske av arten:

Da jeg fisket sørv i Skinnerflo 27. mai (se art 44 – Hvordan fiske Sørv), lot også mye brasme seg lokke til forplassen utover kvelden. Det er ikke uvanlig, men denne gangen avsluttet jeg fisket uvanlig tidlig av gode grunner (norgesrekord), så det ble kun to brasmer på land. Den ene veide 870 gram, så dermed var jeg i alle fall oppe i en størrelse i «52-52» hvor det faktisk synes godt at det er en brasme.

Brasme på 870 gram 27-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste brasme kom på land 13. juni på en tur etter vederbuk. Den var akkurat litt større enn den i Skinnerflo med sine 940 gram, men en av de minste jeg har fått noen gang på denne plassen.

Brasme 940 gram 13-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Når skrivefristen nå går ut på denne arten har det ennå ikke blitt noen større brasmer. Så har jeg heller ikke verken fisket etter brasme, eller fisket på plasser og tider der jeg kunne forvente så mye større brasme. Sånn er det bare, man rekker ikke alt hvert år, og i alle fall ikke alltid når man har en frist og også har andre arter å fange.

Om brasme

Brasme er en av de fiskeartene jeg stiftet bekjentskap med først. På 90-tallet vet jeg ikke hvor mange turer jeg brukte på å jakte på de største brasmene i hjemmeelva mi; Rakkestadelva (men det er klart: det er jo bare å telle i loggen…hehe). Ikke langt hjemmefra ligger en idyllisk kulp i denne lille elva, hvor det ikke fantes mange brasmer, men hvor gjennomsnittsstørrelsen var 1,5-2 kilo, og det var stort for meg da. Det var uendelig lykke den dagen jeg klarte å lande ei på rett over 2,6 kilo.

Siden da har jeg fisket mange plasser, og det er sjelden jeg reiser tilbake til denne kulpen, men de gangene jeg gjør det, føles det som om tiden har stått stille. Den gamle mølla ligger der som før, kuene beiter langs elva som de gjorde for 15 år siden, og brasmene er akkurat like få og har samme gjennomsnittsstørrelse. Dermed er det bare å legge seg tilbake på svaberget med tre bunnmeitestenger foran meg og vente og se om noen vil bite i dag, mens man funderer på alt som har hendt i livet på disse årene.

Tilbake ved min ungdoms brasmekulp 02.08.2003 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Brasma er en av de mer stillferdige meitefiskene vi har. Den svømmer i stim langs bunnen der den graver etter smådyr i mudderet. Nappene er som regel rolige, men når man setter tilslaget merker man at det er en fisk som vet å bruke tyngden sin for det den er verdt. Man kan ikke bare heise opp ei brasme på 2 kilo eller mer.

Brasma kan vel bare forveksles med flire om man har gjort hjemmeleksa si angående karpefisk på forhånd. Den er høyere i ryggen enn alle de andre norske karpefiskene, og fisk på mer enn 3-400 gram blir gjerne brune/grålige i fargen med mørke finner. Munnen kan stikkes frem som en trakt. Kjennetegnene for å skille brasme og flire kan du lese mer om på art 45; Hvordan fiske Flire?.

Brasme 2460g-55cm 23.5.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Skal du fiske brasme er det primært mark og doggmark som gjelder, selv om en rekke fine brasmer også er tatt på agn som maggot, mais og boilies (pastakuler). På våren er gjerne brasma småspist og da kan et knippe maggot på kroken fungere bedre enn en stor mark. Jeg har også fått en og annen brasme på både reke og loff, men dette er ikke førstevalget om man er ute etter brasme.

Det er to angrepsteknikker eller en kombinasjon av disse som gjelder om man skal fange store brasmer. For det første må du fiske der de finnes. I elver er gjerne dette på kanten av eller i selve dypåra, på 3-6 meters dyp. De går grunnere i gytetida, men da kan de være vrange å få til å bite. I stillestående vann går de ofte på dyp fra 3-10 meter, men de fanges i garn ned mot 20 meter, så de kan til tider gå ganske dypt. I tillegg kan man holde en stim på plassen der man fisker ved å fóre. Men det må gjerne fores mye, da det ofte er snakk om stimer på 20-50 fisk med en snittstørrelse på 2 kilo. Satser man skikkelig er ikke 10-20 kilo fór så mye fordelt på 100 kilo fisk.

Leif forer opp nattens fiskeplass 31.08.09 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det er dermed lettest å begynne å fiske etter større brasme i mindre elver, der det er lettere å finne fisken. I store vann må man påregne å bomme på brasmestimene en del. Men det ser ut til at det er i de store elvene og vannene at de største brasmene finnes i Norge. I Sverige tas en del riktig stor brasme i mindre vann, men slike har vi ikke funnet her til lands (ennå). Det er nok ganske mye upløyd brasmefiske i Norge ennå for den som er villig til å legge ned den tiden og innsatsen som kreves.

Brasmemeite er idyllisk i små elver 29.08.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Passende utstyr til brasmemeite er en lett bunnmeitestang med 0,25 mm sene og en krok tilpasset krokagnet. Dvs. f.eks. en Mustad Wide Gape str. 6 når man fisker med mark/doggmark, eller en tilsvarende krok i str. 10-12 om man bruker maggot. Fisken tar ofte agnet og går av sted, slik at man kan gi etter litt sene før man setter tilslaget. Dette gjelder dog ikke alle plasser. Noen steder har jeg erfart at jeg må sette tilslaget med en gang man ser på quivertipen (følsom tupp for bunnmeitestang) at det er en fisk bortpå.

Quivertip 10.09.09 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Brasma finnes i alt fra små elver til store vann innen sitt utbredelsesområde. Og utbredelsesområdet er i Norge begrenset til området i sørøst, fra og med Østfold til Larvik i vest og Mjøsa i nord.

Du kan få brasme på 2-3 kilo på mange plasser, men brasmer over 3,5 kilo er det færre plasser som kan varte opp med. NM Sportsfiske har satt grensa for specimenbrasme til 3,5 kilo (ordentlig stor fisk). Mjøsa er vel den mest kjente fiskeplassen som jevnlig disker opp med slike solide fisker, men også der er det langt mellom fiskene på 3 kilo+. I Norge er 4-kilosgrensa gjerne en magisk grense for meitefiskere – kommer du over 4 kilo har du fått ei skikkelig, skikkelig storbrasme. Og å få ei sportsfisket brasme på over 5 kilo har ikke skjedd de senere årene. Norgesrekorden er dog på 5526 gram, tatt i Juveren i Hønefoss i 2003.

Brasmepersen min på 3230 gram og 64 cm 01.05.11 (Foto: Leif Andersen).

Brasma spises sjelden i Norge, men i Øst-Europa anses den som en flott matfisk. Jeg har selv aldri prøvd, men må få ut fingern og teste snart. Man må jo prøve. De gjorde det på NJFF Østfolds fiskeskole her i forrige uke, og kunne fortelle meg at det var overraskende bra! Men store individer setter vi uansett ut.

Jonatan setter ut brasme på 3050 gram 16.08.2005 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Les mer om Brasme på Fiskipedia

Ukens apropos

Hybrider.

Turen til Stomperudtjern satte fokus på at flere karpefiskarter kan hybridisere, altså få avkom som er en kombinasjon av to arter (eller enda verre; avkom av avkom av to arter som krysser med en art…). Bildene i selve artikkelen lenger opp viser jo både brasme x mort og sørv x flire, eventuelt sørv x mort.

Min erfaring er at hybrider forekommer langt oftere i noen vann enn andre, og at det gjerne er enkelte hybridkombinasjoner som kan dominere, i motsetning til at det er en rekke hybrider mellom flere arter i et vann.

Sannsynligheten for at det forekommer hybridisering har nok mye med vannets morfologi å gjøre, dvs. vannets form både med hensyn på strandlinje og dyp. Dersom vannet er slik at flere karpefiskarter foretrekker å gyte på samme plass øker sannsynligheten for at det vil bli noen avkom som er krysninger av arter. Dermed vil nok også vannstand i forbindelse med gyting være med og avgjøre om det blir mange hybrider som resultat, og dette vil da variere fra år til år.

I rapporten «Fiskeribiologisk undersøkelse i Vansjø, Østfold» av Laboratoriet for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI) fra 2004, ble det påvist følgende hybrider i Vansjø: flire x brasme, flire x sørv, flire x mort, brasme x mort, og sørv x mort.

Og det stopper jo ikke der. Det er også påvist flere andre hybrider, f.eks. krysser karpe og karuss, sørv og brasme, og laue kan også krysse med en rekke arter (dog tror jeg ikke jeg har sett noen slike).

Man kan som karpefiskmeiter bli både forvirret og litt oppgitt når man vet at det ikke er uvanlig med hybrider, men med et observant øye legger man gjerne raskt merke til om det er noe rart med en fisk man har fått. Er man i tvil kan man jo legge ut bilde av fisken på fiskersiden.no, for der finnes en god del folk med litt peiling. Både når det gjelder detaljer på karpefisk som ikke rimer med at det er et «renblodet» eksemplar av en art, og om det er enkelte vann som skiller seg ut som steder der hybrider er mer vanlige enn andre steder. Og som en trøst: jeg noterer alle fangster hvert år, og får som regel ikke mer enn mellom 0 og 10 fisk hvert år som er hybrider av en total på ca 500 – 1000 karpefisk hvert år.

Siden sist

Den siste uka ble den andre på rad med lite tid til fiskesatsninger på egen hånd. Ett skikkelig stunt ble det dog; en tur etter gjørsen på det famøse Akersvannet med hooked-sjefen sjøl; Bernt (25-26.6). Og det leverte.

Det betyr imidlertid ikke at det ble litt mer fiske. På onsdag 27. juni var jeg instruktør på sommerfiskeskolen til NJFF Østfold, og da fikk jeg jo opp noen få fisker selv også. En av disse var nummer 51! Det ble også en liten forbedring på bestenoteringen på laue i «52-52».

Laue 26g 27-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Med kun en art igjen på «52-52», der jeg i tillegg hadde en meget klar formening om hvilken som burde bli nummer 52, tok jeg meg minstemann Jacob til Tista i Halden på lørdag 30. juni. Og der satt nummer 52 på første forsøk!

Så da er faktisk den praktiske delen av oppdraget utført, og det er jammen deilig 🙂

Så kan man jo spørre hva jeg nå gjør de gjenværende 42 dagene før de 52 ukene er slutt? Jo, fisker videre selvfølgelig! Og så får vi se hvor mange arter det blir når de 52 ukene er over. Det blir imidlertid ikke egne artikler på artene 53 og utover – de kommer i en samleartikkel til slutt uka etter at art 52 publiseres. Jeg har skrevet så mye nå det siste året at det får holde for en stund.

Per 30. juni har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 53 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer en av de særeste artene man kan gi seg etter i ferskvann – store eksemplarer kan drive en fisker til vanvidd…