Denne opp til 50 cm lange bunnlevende fisken har en langstrakt kropp, som er lateralt sammentrykt (fra siden). Fargen er lys med gulbrune vertikale striper/sjatteringer, ofte med innslag av grønne eller grønnblå partier. Fjesingen er underbitt, med tettstilte øyne. Er en av få giftige norske fisker.

Fås ofte på agn eller sluk på sandstrender om sommeren.

Fjesingen er en typisk sandbunnart, men forekommer også på grus og mudderbunn. Om dagen ligger fjesingen nedgravd i substratet og gjør korte utfall mot småfisk som sil og kutlinger, om natten jager den pelagisk.

Fjesing blir opptil 50 cm lang og 1,8 kg. Piggene på gjellelokket og på første ryggfinne inneholder gift, som i styrke ofte blir sammenlignet med hoggorm. Om sommeren går den ofte inn på grunt vann på sandstrender, og det er her man risikerer å komme i kontakt med den. Fjesingstikk er imidlertid sjeldne, fordi den som regel oppholder seg dypere enn 5 meter. Skulle man likevel bli stukket, skal en oppsøke legevakt.

Norsk sportsfiskerekord er 650 gram og er tatt i Sandefjord.

Les mer på www.fiskipedia.no

Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie mer enn 98 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken.

Verdensrekorden er på 99,4 kg, tatt på garn av Kåre Haugland og John Arne Mostraum på Hjelmås i Hordaland i februar 2010.

Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen.

Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000m. Trivest best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn.

Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med «fiskeredskapen» sin. Når byttet er nære nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler.

Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp. Når eggene er nyklekte henger de sammen i lange geleaktige bånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten. Yngelen lever pelagisk frem til den er omtrent 6 cm, da søker den mot bunnen.

Les mer på www.wikipedia.no

Fra 1. juli 2009 ble ålen totalfredet, og vi oppfordrer derfor til at det ikke bedrives sportsfiske etter denne. Dersom du likevel skulle få en på kroken, så behandle den varsomt og sett den om mulig uskadd tilbake.

Ryggfinna starter langt bak på ryggen hos ålen, og like bak brystfinnnenes bakkant hos havålen. Hunnene blir størst, opp til 1,33 meter eller 6,6 kilo.6 Hannen normalt opp til 50 cm. Det er registrert at ål kan oppnå en alder av 88 år.

Ålen er en sterk fisk og den største sportsfiskefangede ålen er fra Trondheim veide 3,85 og ble tatt i 1985.

Kroppsformen er meget karakteristisk. Gjellespaltene er vokst sammen til en liten spalte ved brystfinna, og muliggjør vandring over korte landstykker på fuktige netter. Bukfinner mangler. Skjellene er små og sitter dypt i huden.

Les mer på www.fiskipedia.no

Ørekyta er en liten fisk som kan forveksles med ørretyngel, men ørekyta mangler fettfinne som er karakteristisk for laksefiskene. Ryggfinnen er plassert i mellomrommet mellom bukfinner og gattfinne. Sidelinjen er oppstykket og skjellene meget små. Hannfisken får en tydelig rødfarget buk i gytetiden. Fargene går i gyllen, brunt og sort med hvit buk.

Ørekyta er vår mest vanlige og utbredte karpefisk. Arten er blitt spredt til store deler av landet, noe som skyldes utstrakt bruk av ørekyte som levende agnfisk og at den er blitt spredt i den tro at det har vært ørretyngel ved kultivering.

I Norge finnes den over mesteparten av Sør-Østlandet, Trøndelag og Finnmark. Funn er også gjort i Jølstervannet i Sogn og Fjordane.

Ørekyta er ikke en ønsket art, da den livnærer seg av samme type mat som ørretyngel, mange steder frykter man at ørretstammen kan bli skadelidende grunnet uvettig utsetting av ørekyte.

Arten er en utpreget stimfisk som oppholder seg nær land hvor den inntar føde. Den trives best i klare strømmende elver, men finner seg fort til rette i elver, dammer og vann. Føden består av insektlarver, insekter, krepsdyr, egg, fiskeyngel og planter.

Som sportsfisk har ørekyte liten status, noe som skyldes den beskjedne størrelsen.

Norsk sportsfiskerekord er på 40 gram og er tatt i Lutvann i Oslo.

Les mer på www.fiskipedia.no

Vederbuk har en kraftig kropp med orange buk- og gattfinner. Den kan lett forveksles med både stam og gullbust, men kan skilles greit fra disse ved at vederbuken har mindre skjell. Vederbuken har ikke svartkantete skjell som stammen og kroppssiden er sølvfarget hos yngre individer og sølv- til brunfarget hos eldre individer. Vederbuken har i motsetning til stam konkav gattfinne (buer innover).

Vederbuken lever helst i stilleflytende elver og klare vann, men kan tilpasse seg overalt. Den er en stimfisk som ung, mens eldre eksemplarer ofte patruljerer alene. Føden består mye av larver, insekter, krepsdyr og yngel av fisk, særlig mort og laue.

I Norge finnes den i hele Glommavassdraget nord til Braskereidfoss i Våler, Drammenselva og Mjøsa. Det finnes også en gullfarget variant (gullvederbuk) i Kristiansand, Bergen og Skårsvannet i Øystese, hvor den ble satt ut i 1914

Vederbuken er en yppelig sportsfisk, som yter god motstand. Den kan fiskes med både meite- og flueutstyr. Maks lengde 76 cm, 4 kilo og 18 år.

Les mer på www.fiskipedia.no

Sørven er kanskje en av våre peneste ferskvannsfisker, med sine knallrøde finner og sølv- til bronsefarget kropp. Typisk er det at ungfiskene har sølvfarget kropp, mens den går over til bronsjefarget hos eldre individer.

Sørven er meget lik mort, men kan skilles fra denne på at ryggfinnen er plassert bak bukfinnen på sørven og rett foran hos mort. Sørven har normalt også en noe høyere kroppsfasong og er tydelig underbitt med sin skråstilte munn. Svelgtennene er også karakteristiske, da disse er riflete. Sørven kan også opptre som en gullfarget variant.

Sørven er en typisk stimfisk, som er mest aktiv i skumringstimene og litt utover natta. Den trives best i vegetasjonsbeltet på grunt vann. Føden består hovedsakelig av snegler, insekter, larver og planter, men større individer jakter også på småfisk.

I Norge er den utbredt fra Oslo til Jæren.

Sørven er en populær sportsfisk i enkelte meitemiljøer som yter god motstand på lett utstyr. Maks størrelse 51 cm og 2,1 kilo, men i Norge sannsynelig ikke over 1,5 kilo. Høyeste rapporterte alder er 19 år.

Norsk sportsfiskerekord er på 1340 gram.

Les mer på www.fiskipedia.no

Siken er slank med sølvblanke sider, mørk rygg og hvit buk. Halefinnen er dypt kløftet, og skjellene er ganske store. Munnen sitter ytterst på snuten, og er svakt overbitt. Hannen har vorter på hodet og ryggen i gytetida.

Vanligvis har siken færre enn 40 gjeller. Den kan bli opptil 70 cm lang og 8-10 kg tung, men blir sjelden tyngre enn 1 kilo. De ulike bestandene varierer sterkt i størrelse, ofte kan også ulike varianter opptre innenfor samme bestand.

Siken hadde tidligere ikke ry på seg for å være en matfisk, men har i senere år både blitt oppdaget for sine kvaliteter, og har blitt mer populær. Særs egnet er den til røking.

Les mer på www.wikipedia.no

Morten har en sølvblank kropp med svart rygg, men sørven, og da spesielt på større individer, har et gyllent til bronsefarget skjær på kroppen. Morten har øyne med rød iris. I bleket vann kan iris fortone seg mer som oransje.

Morten kan lett forveksles med sørv, men det er et par særpreg som skiller disse greit. Hos mort er bukfinnene plassert rett under forkant av ryggfinnen, men dem hos sørv er plassert foran ryggfinnen. Sørven har også et tydelig underbitt og fargen på finnene er ofte knall røde, mens de hos morten er mer oransje.

Morten er en typisk stimfisk, som opptrer i store stimer der den er utbredt. Den finner seg til rette i de fleste lokaliteter og trives like godt i elver som i vann og innsjøer. Normalt finner man morten nærme land knyttet til vegetasjonen i strandsonen, men den opptrer også pelagisk i vann med store populasjoner. Morten gyter når vanntemperaturen kommer opp i 10-12oC i april-juni. Morten leker i store stimer og man kan da se dem plaskende på grunt vann.

I Norge er morten lite aktet som sportsfisk og ses av allmennheten på som en plage når man fisker etter mer ettertraktede arter. I løpet av de siste årene har dog en lite gruppe, ivrige meitere, fått øynene opp for mort som sportsfisk. I Storbritannia bedrives det et aktivt sportsfiske etter mort, og stor mort er noe av det gjeveste man kan få på kroken.

I Norge er den utbredt på Østlandet ned til Larvik og nordover til Kongsvingertraktene. Det finnes også en bestand i Trøndelag.

Sportsfiskere bruker mye mort som agn etter andre rovfisk og det omsettes en del mort som dyrefôr.

Ler mer på www.fiskipedia.no