En skikkelig sleiping…
Forrige art (abbor) kom etter times fiske i utløpet av Glomma i Fredrikstad 30. august.
Yr.no meldte sol og vind fra 2-5 m/s, og vel nede var det definitivt sol, men det blåste nok nærmere 5 m/s enn 2 m/s. Og som forventet var vannet grumsete med et siktedyp på kun ca 20 cm. Det burde imidlertid kunne la seg gjøre å få noen OK fisker i løpet av en ettermiddagsøkt, mente jeg.
Imidlertid dro vinden voldsomt på i løpet av den andre timen, og siden det er ganske grunt i området, gikk snart siktedypet i vannet ned fra 20 til 5 cm. Når stanghvilerne i tillegg begynte å blåse over ende var det ikke trivelig i det hele tatt lenger. Så jeg flyttet meg litt mer i le uten at det hjalp noe særlig. Det hjalp heller ikke på det uteblivende bettet. I håp om at ei skrubbe kanskje blåste (haha….) i grumsete vann, satte jeg på ei halv reke som agn, mens jeg sto og funderte på hva jeg skulle gjøre.
Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å gi opp hele fisket på denne plassen, og dra over på den andre siden av elva, begynte stanga å gynge. Dvs. gynget gjorde den hele tiden pga. vinden, men dette var litt ekstra gynging.
Jeg gjorde tilslag og det var tung fisk i den andre enden av sena!
Umiddelbart tenkte jeg på vederbuk, men så vant jeg plutselig 2 meter sene før det igjen var bom stopp og fisken bare sto og gynget i strømmen. Etter at dette hadde gjentatt seg at par ganger, var jeg sikker på at dette ikke var vederbuk, men en helt annen fisk. Og dette ble snart bekreftet da fisken kom opp i overflaten. Det ble noen minutters drakamp på den lette bunnmeitestanga før fisken omsider etter litt om og men ble manøvrert opp i håven. Jada, fredet fisk ble nummer 11:
Ål 960g 76cm
Foto: Ole-Håkon Heier
Ål. At den er fredet betyr ikke at den ikke biter på kroken fra tid til annen.
Så kan du kanskje spørre hvorfor jeg tar med en art som er fredet? Svaret er at jeg håper fredningen bare er midlertidig, og at man uansett må regne med å få en ål fra tid til annen om man fisker med naturlig agn. Ja, jeg kjenner folk som til og med har fått ål på stingsild (sluk).
Aggressiv sak
Foto: Ole-Håkon Heier
Ålen ble selvfølgelig gjenutsatt igjen etter avkroking,
Foto: Ole-Håkon Heier
Og der er den på vei…
Foto: Ole-Håkon Heier
Og håven så slik ut – Åleslim i håv
Foto: Ole-Håkon Heier
Etter dette gikk jeg tilbake til bilen, og dro over på andre siden av elva.
Der var selvfølgelig vannet også grumsete og bettet råttent. Etter en time kom jeg frem til at det var like greit å resignere. På vei hjemover la jeg merke til at det nesten hadde blitt vindstille. Argh!
Så jeg løp meg en lang tur for å riste av meg en fisketur som ikke akkurat skrives inn i fiskeloggen med gullskrift…..
Om senere ålefangster i ”52-52”
Jeg fisker jo ikke etter ål lenger siden det ikke er lov, men som jeg skrev over henger det seg jo på en i tide og utide allikevel. Under havålfiske i slutten av september var det en på ca 6-700 gram som klarte i tygge i seg en makrellfilet. Den brukte litt tid på det, men siden nappet lignet på havålnapp lot jeg den få tid. Og jammen om ikke den klarte å dytte en makrellbit bredere enn den selv inn i kjeften. Jaja.
Om ål
Dessverre er det ikke lenger tillatt å fiske etter ål i ferskvann, og det savner jeg. Meitefiske etter ål er et skikkelig sommerfiske, med mye venting og maks fleks i stanga når det først skjer noe. Det er alltid like overraskende hvor sterk ålen faktisk er.
Så i påvente av at det en eller annen gang i fremtiden kommer en dag der vi igjen kan fiske etter ål får jeg minnes noen fine åleturer med følgende bilder:
Ålemeite – nå er det bare å vente på napp 30.06.2005.
Foto: Ole-Håkon Heier
Solnedgang over Årungen 13.07.2000.
Foto: Ole-Håkon Heier
Ålemeite 28.06.07.
Foto: Ole-Håkon Heier
Ål 30.8.11.
Foto: Ole-Håkon Heier
For mer om ål
Les om ål i HOOKEDs fiskeleksikon eller Fiskipedia.no
Ukens apropos
Ålens tilbakegang
Ål er oppført som sterkt truet i Norsk rødliste. Fra og med 1. juli 2009 var det ikke lenger lov å fiske ål i ferskvann i Norge lenger. Ålen ble ikke tatt med på lista over arter det var tillatt å fisk etter i den nye forskriften om åpning av fiske etter innlandsfisk – en forskrift hjemlet i den da nye Naturmangfoldloven. Konsekvensen er at det ikke er lov å fiske etter ål, men det er selvfølgelig OK å få den som bifangst så lenge man gjenutsetter den igjen.
I utgangspunktet kjente jeg til det faktum at det fiskes hardt på både liten og stor ål i Sør-Europa. Blant annet regnes glassål (ålelarver) som en delikatesse der. I tillegg har det i løpet av de siste hundre årene blitt bygget stadig flere demninger og dermed vandringshindre for små-ål i vassdrag i hele Europa. Kraftverksturbiner tar også livet av utvandrende ål. I løpet av 1900-tallet ble også vannkvaliteten i europeiske vassdrag kraftig forverret, men det er en trend man har lykkes med å stanse og også har snudd i en rekke vassdrag de siste 10-20 årene.
Jeg var imidlertid ikke så kjent med de eventuelle effektene av parasitten Anguillicoloides crassus (Wikipedia) – en nematode som lever i ålens svømmeblære. Jeg hadde hørt om den tidligere, men etter å ha lest mer om denne i Alt om Fiske nr. 6 – 2011, søkte jeg ytterligere informasjon på internett.
Nematoden ble først registrert i Europa på 1980-tallet i Tyskland og Italia, med sannsynlig opprinnelse fra Taiwan. Deretter har den spredd seg videre utover i Europa. Den er en naturlig parasitt på japansk ål, men fantes altså ikke opprinnelig i Europa. Det er lett å sammenligne denne historien med introduksjonen av krepsepest.
Den voksne nematoden lever altså i ålens svømmeblære og der slipper den eggene sine, som spres ut i vannet gjennom ålens avføring. Her setter larvene seg på bunnen, og spises av hoppekreps eller andre krepsdyr, evt. en fisk, hvor den utvikles videre til sitt infeksjonsstadie. Ål spiser igjen disse dyrene, og da forflytter parasitten seg fra ålens tarmsystem til svømmeblæra. Dermed er syklusen fullført.
Sterkt infiserte ål får store blødninger i svømmeblæren og får dermed igjen problemer med å holde seg flytende. Dette kan tenkes å medføre at ålen ikke lenger lykkes med å vandre til sine gyteområder i Sargassohavet, nordøst for Cuba. Og da går det jo galt etter hvert. Sannelig er naturen fantastisk, samtidig som det er slående hvilke konsekvenser flytting av arter kan medføre.
Til sist må man ta høyde for at endringer i forholdene i havet, slik som temperatur, kjemi og styrken på populasjonene av forskjellige arter kan ha endret seg, men dette er komplekse saker å finne ut av.
Resultater er uansett at ålefisket slik det var på 1900-tallet enn så lenge synes fjernt, og at også vi sportsfiskere må gjøre vårt ved å gjenutsette all ål vi fanger inntil videre.
Siden sist
Etter en fiskepause på nesten to uker, så værmeldingen for mandag 24. oktober veldig bra ut, og derfor fant jeg ut at det var på tide å ta ut noen av de avspaseringstimene jeg hadde jobbet meg inn. Jeg delte dagen i to; først kystmeite i Drøbaksområdet, og deretter fiske etter harr i Glomma i Østfold. Det ble to nye arter i ”52-52” i løpet av dagen, så det var ikke verst. Og jammen om ikke været også var fint!
På fredagen 28. oktober ble det ny tur – denne gangen etter ålekvabbe på Østfoldkysten. Også der ble det ny art på ”52-52”. Dermed er jeg nå oppe i solide 29 arter etter 12 ukers fiske, og jeg må innrømme at vinteren neppe skal bli uoverkommelig med et slikt forsprang.
Noen forbedringer hva angår vekt av de allerede omtalte artene har det derimot ikke blitt.
Per 29. oktober har jeg vært på 14 turer i saltvann, 4 turer i ferskvann og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.
De beste fiskene per 29.10. på hver så langt omtalte art er som følger:
- Torsk: 5500 gram
- Brosme: 3760 gram
- Hyse: 2420 gram
- Sei: 1200 gram
- Kveite: 20000 gram
- Lusuer: 370 gram
- Gråsteinbit: 880 gram
- Hvitting: 550 gram
- Lange: 300 gr
- Abbor: 200 gram
