Ikke le!

Fredag 18. mai var det duket for en liten duell, dog meget uhøytidelig, mellom meitefiske og flue. Jeg var på min årlige Østfoldtur etter ørret, og Rune Askautrud, med både fluestang og bellybåt, var med til mitt lille favorittørrettjern for første gang. Etter tre timers fiske stor det 2-1 til meite. Da jeg fikk ørret nummer to hadde jeg lagt fra meg den andre stanga inne ved land. Når jeg så hadde kastet ut med stanga jeg hadde fått ørret på, hang det jammen en fisk på kroken på stanga jeg hadde lagt fra meg. Art nummer 44; sørv.

Jeg dvelte dog ikke for lenge ved dette; det var jo ørreten som var dagens mål. Og ørreten hadde virkelig begynt å våkne nå som sola varmet overflatevannet. I løpet av den neste timen fikk jeg ytterligere to på land, og to falt av kroken. Runes fluer ga de imidlertid beng i.

Når jeg først skulle fiske ørret i dette tjernet håpet jeg på langt større ørret enn 350 gram. Jeg har tenkt på å prøve agnfisk der flere ganger tidligere, men det har blitt med tanken. Denne dagen hadde jeg imidlertid med meg riktig utstyr. Jeg hadde derfor rigget opp en agnfiskstang som jeg hadde ladet med en død sørv. En fisk hadde vært bortpå og nappet i agnsørven i løpet av morgenen, men ikke nok til at jeg gjorde tilslag. Siden agnfisken (etter et par timers fiske) ikke så ut til å gi den store uttellingen, satte jeg på en doggmark på markstanga og lempet ut. Det tok ikke mer enn 5 minutter før duppen først hoppet litt og så gikk under. I tilslaget skjønte jeg at jeg nå hadde fått på en langt bedre fisk.

Ørreten gikk ikke på noen utras, men den var tung og gikk dypt. Det gikk dog ganske smertefritt å få den gjennom beltet av vannliljer (som ligger som en bred krans rundt hele vannet), og snart kunne jeg kjøre den kontrollert innenfor vannliljene. Etter noen minutter kunne jeg la håven omslutte en nydelig hunnørret på 1090 gram og 47 cm. Turen var en suksess for min del, og Rune kom i land og tok noen bilder.

Ørret 1090 gram og 47 cm 18-5-12 (Foto: Rune Askautrud).

Nydelig skogsvannsørret 18-5-12 (Foto: Rune Askautrud).

Etter dette brukte jeg de to gjenværende timene til å ligge på ryggen i gresset og kikke på duppen som lot seg drive med vinden utenfor vannliljene.

Meitestanga gjør jobben sin 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det vil si, helt i ro fikk jeg ikke ligge, for selv om jeg gikk ned til en stang ble det flere mort og tre ørreter til. Rune jobbet videre med flua fra bellybåten.

Rune jobber ufortrødent videre 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Når vi omsider bestemte oss for at det fikk være nok for dagen kunne jeg oppsummere med 8 ørreter på land på meitefiske med mark og dupp. Fluefiskeren med kun en fisk på land fastslo at han ville satse på mark neste år, han også…

Vel hjemme var minstemann Jacob sur. Hvorfor hadde jeg dratt på fisketur uten han? Han hadde jo mast i flere dager om tur, mens jeg hadde snakket om at det måtte bli bedre vær først! En kjapp titt på yr.no gjorde imidlertid at jeg kunne svare at det ble tur i morgen. Så vi gikk ned i kjelleren og pakket ut sakene jeg hadde brukt på ørretfisket, og la frem alle sakene vi trengte til å fiske karpefisk neste dag.

Neste dag var det god stemning i troppen, for å si det mildt. Jeg ble vekket av en 5-åring som hoppet på meg i senga og lurte på om vi ikke skulle reise snart?

Og joda, snart var både Jacob, storesøster Marion og jeg ved et vann jeg fisket mye i da jeg var yngre. Det er vel knapt dypere enn en meter noe sted, men det kryr av fisk der. Det perfekte barnevann, med andre ord.

Jeg rigget stenger, og ristet støvet av keepnettet jeg aldri bruker, for her regnet jeg ikke med mye matfisk. Da var det like greit å samle fisken i nettet mens vi fisket, for så å sette de ut igjen etterpå. Deretter var det fóring av plassen som sto for tur, og brått kokte det av lauer. Det tok vel ikke mer enn 5 sekunder før jeg landet dagens første fisk, en liten mort, mens jeg testet nedblyingen av duppen. Deretter var det ungene sin tur. Og det gikk veldig fint.

Så var de i gang 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Venter på napp… 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

…duppen forsvinner under… 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

…og opp kommer en liten mort 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det betød imidlertid ikke at pappa kunne sette seg i tilbake i godstolen og se på ungene kose seg. Nei, med en 5-åring og en 9-åring på tur var det fullt kjør hele veien. Jeg agnet, tok av fisk, ga råd om kasting og tilslag, løste opp floker, dro ned snører fra trær og forsøkte å ta noen bilder i de små lukene som oppsto mellom alt dette. Nesten litt slitsomt, men veldig moro.

En og annen fisk endte jeg med å dra opp selv også, da de håpefulle ikke alltid var rett ved stengene når det nappet, eller jeg bare loddet dyp og en fisk bet seg på. Og slik kom også art nummer 45 på land i «52-52»:

Art 45 Flire 19-5-12 (Foto: Marion Andrea Heier).

En skikkelig mikroflire, men slik er nå normen blitt her i «52-52» (med noen hederlige unntak); den første fisken av en art er en mikroutgave.

Senere fiske av arten:

Flire er faktisk en dominerende art i dette vannet, så jeg tipper at halvparten av fiskene vi fikk var flirer.

Marion med flire 19-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var jo ikke mange fisk jeg fikk denne dagen, da ungene sto i fokus, men en flire til ble det i alle fall, og den var i det minste litt større.

Flire 280 gram 19-5-12 (Foto: Jacob Nicolai Heier).

Siden da har det ikke blitt flere flirer, selv om dette er en vanlig fisk i store deler av Glommavassdraget gjennom Østfold.

Om flire

Jeg tror nok de fleste sportsfiskere i Norge stusser litt når man sier at man har fått ei flire. Det er ikke akkurat noen kjent fiskeart, og det har flere årsaker. Årsak nummer en er at den har et temmelig begrenset utbredelsesområde i landet. Den finnes kun i Østfold og sørlige deler av Akershus, da den var en av de siste fiskeartene som vandret inn etter siste istid. Videre vil de fleste som ikke er oppmerksomme på at det finnes en art som heter flire, anta et det er snakk om brasme om de får en. De er nok, bortsett fra gullfisk og karuss, og i noen tilfeller laks og sjøørret, de fiskeartene som er mest vanskelig å adskille blant norske ferskvannsfisker. Når man i tillegg vet at flire av og til hybridiserer (krysser) med andre karpefisk blir det ikke lettere.

Flire 490g 16.05.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

For min egen del får jeg en god magefølelse når det er snakk om flire. Det er den arten jeg tok min første norgesrekord på. På slutten av 1990-tallet fisket jeg en del i Stomperudtjern (som er det vannet jeg fisket med ungene i lenger opp i artikkelen), og jeg fikk mange flotte flirer. Det var imidlertid (som vanlig) stor usikkerhet knyttet til om store flirer faktisk var rene flirer eller hybrider. Da jeg fikk en antatt flire på 755 gram i slutten av juli 1997, og gjeldende norgesrekord var på 692 gram, var det derfor bare en ting å gjøre. Fisken ble avlivet og sendt med fatter’n til Per Pethon ved Universitetet i Oslo, som til min store glede kunne bekrefte at det virkelig var snakk om ren flire. Rekorden var min.

Rekorder er som kjent bare til låns, og i 2004 ble det tatt en monsterflire i Nitelva av Anne Sandersen. Fisken veide hele 1015 gram og er gjeldende rekord den dag i dag.

Men nå er det ikke min intensjon å gjøre det til en så godt som umulig sak å skille flire fra brasme, for det er det absolutt ikke. I de fleste tilfeller går det greit å skille flire og brasme på rene utvendige trekk, så lenge man er oppmerksom på disse og fanger begge artene i det samme vassdraget slik at man kan sammenligne. Så lenge det er snakk om fisk som ikke er rekord vil en treffsikkerhet på 95 % være mer enn godt nok, og jeg tipper at de fleste kan greie såpass treffsikkerhet i de fleste vann med litt trening. I alle fall når det gjelder fisk på 2-300 gram og oppover. Heng med nå.

1)Diameteren på øyet er større enn eller like stor som avstanden fra øyets fremkant til snutens tupp hos flire. Hos brasme er øyets diameter mindre enn avstanden fra øyets fremkant til snutens tupp.

2)Flira har gjerne en rosarød farge innerst ved basis av brystfinna og bukfinnene, dette har ikke brasma.

Rosaoransje finnebasis 1 Flire 460 gram 08.05.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Rosaoransje finnebasis 2 og sjekk øyestørrelsen Flire 460 gram 08.05.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

3)Flira har gjerne lysere finner med en mørkere kant ytterst på finnene. Hos brasma er finnene jevnt farget fra roten til ytterste finnekant.

4)Flira har ofte et blåskjær, mye likt mort, over ryggen, mens brasma er mer brungrå uten den samme glansen.

5)Veier fisken over en kilo og oppover er det overveiende sannsynlig at det ikke er snakk om flire. Brasma kan bli i alle fall 5-6 kilo, mens det vel kun er tatt en eneste sikker flire over kiloen i Norge. Du har fått ei stor flire om den veier over 500 gram, og NM sportsfiske har satt specimengrensen (riktig stor flire) til 600 gram.

Flire 660 gram 24.05.2005 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Er det avgjørende å vite arten med svært stor sikkerhet, er det svelgtennene som gjelder (se ukens apropos for mer om dette). Og skal det være 100 % sikkert, må man på DNA-analyse. Men er man på det siste nivået er det nok ganske mange arter hvor dette ville vært aktuelt for å være sikre på at det ikke har vært hybridisering/kryssing (se ukens apropos neste uke) en eller to generasjoner tilbake.

I Norge har usikkerheten knyttet til å skille brasme og flire medført at flira aldri riktig har blitt anerkjent som en egen konkurranseart når det gjelder storfisk. Dette har endret seg noe de senere årene, da for eksempel NM Sportsfiske har en egen klasse for flire. Det svenske sportsfiskerforbundet har hatt en egen klasse for bjørkna (flire) i mange år.

Flira oppfører seg som en mellomting mellom brasme og sørv. Den er i utgangspunktet knyttet til bunnen slik som brasma, men i mange vann og elver går mindre flirer gjerne oppe i overflatelagene når det blir mørkt. Jakter man på store flirer er det imidlertid områdene ved bunnen som gjelder. Der brasma er en utpreget stimfisk, virker det ofte som om flira kan gå mer i mindre grupper og også alene. Det er en interessant observasjon at halvkilos flirer fighter mye bedre og hissigere enn halvkilos brasmer. Det er nærliggende å sammenligne fighten med større flirer med fighten med større sørv, fremfor den mer trege brasma.

Flire fores lett inn med grunnfor og eventuelle tilsetninger, og den tar gjerne agn som mark, loff, reke og mais. Agnet serveres best like over eller på bunnen.

Fisken er lite aktuell som mat; en kombinasjon av mengden bein og størrelsen på fisken.

Les mer på Fiskipedia

Ukens apropos

Svelgtenner hos karpefisk.

Hos karpefisk er den femte gjellebuen omdannet til et tyggeredskap. Karpefiskene har ikke tenner i selve munnen, men de trenger jo også å dele opp maten før den går ned i magen og tarmen. Antall tenner og utformingen av svelgtennene varierer mellom de enkelte artene, så det kan være et nyttig verktøy for sikrere artsbestemmelse. Dog må fisken bøte med livet.

Svelgtennene finner du lettest ved å knekke nakken på fisken. Da kommer du til gjellene, og du kan kjenne at det er en hard klump bakerst i svelget på den bakre delen av gjellene. Plukk ut denne og legg den en stund i varmt vann slik at kjøttet blir kokt og lett kan plukkes av. Da kan du rense den biten du har plukket ut for kjøtt og forhåpentligvis sitter du igjen med to bein som ligner de på dette bildet:

Brasme artssjekk 11.06.08 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I det følgende har jeg tatt med noen bilder av svelgtenner fra forskjellige karpefisk:

Flire 320g svelgbein 31.05.09 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Brasme svelgbein 11.06.08 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svelgbein suter 2kg 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Mort svelgbein 300g 23-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Stam svelgbein 940g 23-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Denne siden er veldig fin når det gjelder artsbestemmelse av karpefisk, inkludert svelgtenner:

http://storfisker.no/Artsbestemmelse/artsdiagram.htm

Siden sist

Dette var den store avslutningsuka del 2. Denne gangen var det to avslutninger på skolekorpset, og i tillegg styremøte på jobben. Så det var ikke rom for så mange fisketurer, når det i tillegg var litt dårlig vær et par (feil) kvelder. Så totalt antall fisketimer ble vel 3…

Mandag 18. juni hadde vi i NJFF Østfold med en klasse fra Mysen videregående skole på fiske. Jeg skulle rigge utstyr og fylle opp keepnettet med flest mulig arter på de 30 minuttene jeg hadde til rådighet før klassen kom. Jeg og min medhjelper klarte ikke mer enn to arter, men en av fiskene jeg fikk gjorde meg veldig fornøyd. En mort på 500 gram var både årets største og ny bestenotering på «52-52».

Mort 500 gram og 34,5cm 18-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I tillegg fikk jeg gjort et lite forsøk på stamen i Glomma etter korpsavslutningen torsdag 21. juni. Det ble ikke all verden; en stam på 940 gram var alt som kom på land.

Per 23. juni har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 50 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer fliras storebror…

En barnevennlig fisk som også kan gi rekorder!

Fredag 4. mai var jeg og Stein Vidar på jakt etter stor brasme i Hobølelva. Brasma var ikke hjemme, men det var derimot stamen. Etter å ha dratt opp en rekke småstam på dupp og maggot, tok Stein Vidar en kilosstam og hevet standarden. Ikke lenge etterpå kunne jeg notere meg for art nummer 43 i «52-52». Ingen brasme, men en stam.

Resten av kvelden foregikk uten de store viderverdigheter. Etter regn fra ankomst klokka 16 til klokka 18, tittet sannelig sola frem i ti minutter før skylaget dekket den til igjen. Og brasma så vi ikke noe til. Vi lot brasme være brasme klokka 2130, og satte varmen på fullt i bilen etter noen timer utendørs i 9-6 grader C.

På lørdagen våknet jeg til snø på bakken, og værmeldingen sa sol utover dagen, men masse vind. På tross av at familien fortsatt var på ferie i Hellas og det var fritt frem for ny fisketur, valgte jeg å sitte inne hele dagen for å skrive ned de siste 7 dagenes fiske i hooked-artikler til «52-52» mens minnene fremdeles var friske. Det ble mye kaffe og snus og en Grandiosa, og det var faktisk så mye å skrive om at jeg også ble sittende mesteparten av søndagen (som for øvrig også var temmelig kald og vindfull…).

Akkurat da jeg gjorde meg ferdig med art 43 kom resten av gjengen opp i gårdsplassen. Bra timing!

Jeg hadde fått beskjed om at vinterens bestilling av fór hadde ankommet Avkroken fiske i Oslo, så på mandagen la jeg opp til å ta et nytt fiskepass etter harr i Vorma. Denne gangen ble Leif med på turen, og han fikk oppleve at det ikke nødvendigvis er så lett å lande en harr på denne plassen, med kun ett eneste napp å vise til på 6 timer. For min del var jeg godt fornøyd med 3 napp og 2 harr på land, med den største på fine 800 gram.

Harr 800g-47cm 7-5-12 (Foto: Leif Andersen).

Fór fikk vi også hentet, men jaggu var jeg trøtt på turen hjem fra byen. Jeg var veldig glad da jeg kunne parkere bilen hjemme klokka 0115 og bære inn sekkene!

Så slo mai til igjen med det været det ofte kan slå til med (basert på tidligere turer notert i fiskeloggen…); vind, vind, kaldt og litt regn. Som jeg sa til ungene mine da vi innså at vi måtte droppe fisketur søndag 13. mai på grunn av kald sterk vind; mai er jo faktisk en vårmåned; sommeren begynner egentlig ikke før i juni.

Jeg fikk imidlertid lurt meg ut en tur på egenhånd lørdag 12. mai. Etter litt fundering på hvordan jeg kunne komme i le, endte jeg på en stamplass i Glomma i Eidsberg. Den er dog velkjent, og vel fremme så jeg det sto hele tre biler parkert der jeg hadde tenkt å fiske. Så jeg gikk for alternativ to, og der var det tomt for biler. Vel nede fant jeg imidlertid ut at 4 østeuropeere hadde spredd seg utover. Det var dog en plass til meg litt lenger bort på elvebredden, så etter å ha fundert litt kastet jeg ut et par stenger. Det var imidlertid grunnere der enn hva jeg kunne huske. Når jeg i tillegg begynte å tenke på at jeg egentlig var ute etter en stille kveld for meg selv etter full fart på familiefronten på dagen, angret jeg snart. Etter bare 15 minutters fiske endte jeg i bilen igjen.

Jeg var i tvil om jeg skulle dra hjem og gi opp hele prosjektet (klokka var blitt 2015), men svingte på innfall og magefølelse mot Sarpsborg da jeg kom til Rakkestad. Snart befant jeg meg ved Glomma igjen – på Norges beste vederbukplass. Erfaringsmessig (ja, faktisk!) ender slike surreturer ofte lykkelig når man til slutt kommer i gang for alvor, men denne kvelden forble det stille. Det var både vel tidlig på året og kaldt både i lufta og vannet. Det ble to timer med stirring på stangtopper uten bevegelse. Jaja, som en fiskekompis gjerne oppsummerer en slik kveld med.

Starten på 17. mai-uka var temmelig tettpakket; jobb på både mandag og tirsdag kveld, og deretter 17. mai på torsdagen = hjemme kvelden før…

Fiskesugen som jeg var fant jeg ut at jeg kunne få til et lite fiskestopp på vei hjem fra foredraget jeg skulle holde i Fredrikstad på tirsdagskvelden (15.5.), og joda, klokka 2215 var to kroker festet på to stenger vel uti elva i påvente av brutale stamnapp. Det ble flere slike napp den første timen, men bare en liten stam på under halvkiloen kom på land. Men jeg fikk jo fisket!

Da ble det andre boller fredag 18. mai. Det har blitt en slags tradisjon for meg å fiske min ene årlige ørrettur i Østfold på denne datoen. I år fikk jeg selskap av Rune Askautrud, som hadde med seg fluestang og bellybåt. Det var duket for duell mellom meitefiske og flue.

Først måtte vi imidlertid komme oss over utløpsbekken, og det var en større utfordring enn vanlig, da de siste ukenes regnvær hadde medført at den var temmelig flomstor. Det begynte med bæring av steiner og stokker, før Rune til slutt tok på seg vadebuksene for å få lagt steinene riktig slik at jeg fikk hoppet over.

Vi var i gang klokka 0745, og fluefiskeren startet best. Etter 30 minutter kunne Rune løfte en vakker 35 cm lang ørret opp i bellybåten sin. 1-0 til flue.

Rune i fint driv med bellybåten 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og han fortsatte lovende: tre missede hugg ble det før han kom tilbake fra første runde i det lille tjernet og kunne se at det jeg hadde fått kun var en mort. Og så fikk jeg ennå en mort. Men fisk nummer tre hadde prikker (dog var den liten), og dermed var det 1-1 etter halvannen times fiske.

Ørret 350 gram 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Den neste timen hadde Rune et nytt hogg, og jeg fikk flere mort. Klokka var blitt 1040 før jeg kunne lande min ørret nummer to for dagen, og konstaterte at nå var det 2-1 til meite. Jeg hadde to stenger ute (jeg burde da kanskje telle halve poeng per fisk?), og den andre stanga hadde jeg bare lagt fra meg inne ved land da ørreten bet på den første stanga.

Når jeg så hadde kastet ut stanga jeg hadde fått ørret på, hang det jammen en fisk på kroken på stang to. Art nummer 44, gitt.

Art 44 – Sørv 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

En bitteliten sørv 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Sørv.

Elsket av østlandsmeitere, hatet på Sørlandet.

Senere fiske av arten:

Jeg fisket flere småsørv denne dagen, for jeg trengte agn til å meite etter større ørret med. Ørreten i vannet spiser seg stor på små mort og sørv, så jeg tenkte jeg skulle prøve med det som agn. De sørvene jeg fikk var imidlertid litt større enn hva jeg ønsket meg – alle var 40-50 gram. Men det var en ørret bortpå og smakte i alle fall.

Og dagen etter ble det enda flere sørv. På tur med ungene til et usedvanlig fiskerikt vann i mine hjemtrakter (hele historien fra denne turen kommer på art nummer 45 og 46) fikk vi en rekke sørv opptil 180 gram. Selv om jeg kun fikk noen få fisk – er jeg ute med ungene er jeg guide, og fisker ikke selv – så fikk jeg den største sørven.

Sørv 180 gram 19-5-12 (Foto: Marion Andrea Heier).

Så må jeg få dra en lengre historie – som dere etter hvert vil forstå hvorfor jeg drar her:

Hvert år siden 2004 har starten på juni for meg vært synonymt med å jakte på storsørven i Skinnerflo; en grunn og næringsrik innsjø beliggende i Råde og Fredrikstad kommuner. Innsjøen er en del av Glommavassdraget, men mengden Glommavann som renner gjennom er temmelig begrenset.

Som mange ganger ellers begynner oppdagelsen av et godt fiske med en tilfeldighet. Leif og jeg var på jakt etter nye plasser å fiske gjørs fra i dette grunne og meget fiskerike vannet. Det er mye gjørs i vannet, og for mange år siden ble det også tatt flere fisk over 10 kilo. Og i 2004 var vi skikkelig på gjørs-kjøret. Leif hostet opp en ny plass vi ikke hadde vært på før, og vi prøvde. Samtidig som vi fisket etter gjørsen bunnmeitet vi med mark, og vi fikk mye fisk, deriblant noen få sørv. Vi ble overrasket over størrelsen på sørven. Jeg satte faktisk pers på denne turen med en fisk på 750 gram.

Veldig fornøyd med ny pers på sørv på 750 gram med genser fra OL 1994 22.05.04 (Foto: Leif Andersen).

Dette vekket opp en av de andre gutta i fiskeklubben vår, Lars Holmqvist, som dro nedover bevæpnet med swimfeedere (se ukens apropos under art 35; mort, og denne ukens apropos), fóret med grunnfor, og fisket med reke og loff. Dette trigget sørven noe vanvittig, og han formelig bøttet opp flott sørv på 500 – 800 gram, og opptil over kiloen. Vi andre gutta plukket raskt opp triksene, og snart fikk også vi mye flott sørv. Min største i 2004 endte på 950 gram. Lars dro derimot opp tangering av den daværende norgesrekorden til Fredrik Mortvedt med et monster av en sørv på 1340 gram.

Dermed var det gjort: i alle de påfølgende årene har liksom ikke sommeren begynt for min del før jeg finner meg selv sittende ved bredden av Skinnerflo i begynnelsen av juni og fisker etter dette gullsmykket av en fisk.

Etter pangstarten i 2004 tippet vi at rekorden ikke kom til å bli så gammel, men den ble stående i mange år. For min del økte jeg persen min til 970 gram i 2005, til 1180 gram i 2006 og til slutt i 2009 til min daværende drømmesørv på 1280 gram. O lykke, hvor glad jeg var når jeg endelig brøt 1200-grams-grensa!

Min drømmesørv – i alle fall da – 1280 gram -41.5cm 31.05.09 (Foto: Karl Johan Sæth).

Etter denne fisken var jeg i grunn temmelig fornøyd med persen, og jeg satset hardere på andre typer fiske. En ting fortsatte imidlertid som før: Sommeren var fortsatt aldri ordentlig i gang før jeg fisket i Skinnerflo. Og jeg ville ha en sørv over kilosgrensa hvert år, så jeg fisket sørv hver forsommer inntil årets gullsørv var i boks.

Skinnerflo er lik SOMMER 19.06.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I 2011 ble det tatt mer storsørv enn noen gang før i Skinnerflo. Allerede i begynnelsen av mai kom det opp en fisk på 1350 gram. Altså større enn den gamle rekorden, men fremdeles bare tangering, da fisken var mindre enn 1 % større enn gjeldende rekord. Mitt første forsøk på sørv det året endte uten fisk over halvkiloen. Jeg traff ikke noe godt fiske den 31. mai. Den 5. juni var jeg imidlertid tilbake, og det tok ikke mer enn en time før årets kilossørv var i boks med en gullbarre på 1110 gram.

Jeg hadde imidlertid satt av hele natta til fiske, og hadde en god følelse, så jeg fisket videre. Men det ble en lang natt. Vinden ga seg ikke, så det var vanskelig å se napp og sette tilslag. Det var masse mygg som lå på lesiden av hodet mitt og summet hele natta gjennom, og det gjorde meg etter hvert smågal. Det krydde av brasme på forplassen, så jeg endte vel opp med 14 feilkrokede brasmer i løpet av de mørke timene, og knapt noen sørv. Da det lysnet forsvant brasmene, og jeg så frem mot et par timer med skikkelig sørvbett. Men da var det kun sørv under 200 gram i fleng, og nesten ingen fisk kom på land.

Klokka 0520 husker jeg at jeg kikket på klokka og tenkte at jeg skulle gi meg klokka 0530. Og klokka 0524 har jeg tatt bilde av en sørv på 1420 gram og 42 cm. Ny norgesrekord i 2011!

Norgesrekord på sørv 1420g-42cm 06-06-11 (Foto: Morten Martiniussen).

Med norgesrekorden 6. juni avsluttet jeg sørvfisket i 2011. Men 27. mai 2012 var jeg tilbake. Målet var igjen å få en sørv over kiloen. Egentlig skulle Leif og jeg fisket stam denne kvelden, men han var nødt til å trekke seg på tampen. Og den siste ukas usedvanlige varme hadde fått meg til å tenke mer og mer på sørven i Skinnerflo. Så jeg bestemte meg for å prøve. Jeg var litt i tvil om forholdene var helt optimale, og jeg ble ikke mer sikker da jeg kom ned til vannet. Vegetasjonen var knapt kommet opp og det så tidlig ut. Men jeg sa til meg selv at jeg primært skulle kose meg, og så fikk fangsten bli som den ble. Første mål måtte være å få en sørv over bestenoteringen på «52-52»; beskjedne 180 gram.

Jeg kastet første kastet klokka 20:00, og det var en småtreg første halvtime, men med stadig flere napp, og omsider kom det noen sørv opptil 300 gram på land. Delmål en var nådd. Så kom ei gjedde og slo seg til på fórplassen. Ikke optimalt, men ei tokilos gjedde har ikke forhindret kilossørv fra å bite på tidligere, så jeg fisket videre mens gjedda rullet akkurat der jeg fisket på annenhvert kast. Klokka 2115 kunne jeg håve en grei sørv på 510 gram. Joda, det var ting på gang.

Så roet bettet seg (bortsett fra den stadig like hissige og rullende gjedda), og det kom noen lovende napp. Stor sørv napper gjerne roligere og mer bestemt enn småsørvens hissige rykk. Jeg skjerpet sansene. Den neste halvtimen kroket jeg en mort og en liten sørv, og hadde noen flere lovende napp. Klokka 2150 var det bom stopp i tilslaget, og en stor fisk rullet og plasket der ute. Av en eller annen grunn tenkte jeg at det var gjedda som hadde tatt loffbiten (eller swimfeederen – det har faktisk skjedd flere ganger før!), men jeg reiste meg opp og presset fisken innover. Nei, det er vel ei brasme, tenkte jeg, før fisken tverrvendte 10 meter fra land og raste 4-5 meter utover igjen. Da fikk jeg et glimt av ei rød ryggfinne, og konstaterte for meg selv at aisann, her er jaggu kilossørven jeg skulle ha i dag…

Fisken ble presset innover igjen, men da den kun var 5 meter fra land, dro den 3-4 meter utover igjen. Denne var godt over kiloen, faktisk, rakk jeg å konstatere da fisken viste seg i overflaten. På ny vant jeg inn noen meter, men så ville ikke fisken mer, og den ble gående og stange 3-4 meter fra land mens jeg fiklet med å få tak på håven.

Mens håven ble dyttet ut i vannet, holdt jeg fisken under press 3 meter fra strandkanten og begynte å dra litt ekstra for å få den de siste centimeterne over kanten på håven. Sekundene kjentes ut som minutter mens en lett kjempende fisk lå på kanten av håven og akkurat unngikk å komme på riktig side av nettet. Men så var den oppi.

Jeg dro inn håven og så raskt at dette var ordentlig stor fisk. Oioioi, småpratet jeg for meg selv, mens jeg la fra meg stanga og gikk bort til vekta og meterstokken. Meterstokken først, for å holde på spenningen (det er en herlig følelse å holde en kjempefisk i nevene uten ennå å vite riktig hvor stor den er, så jeg drøyer følelsen faktisk litt med vilje ved å måle først og så veie). 43 cm! Og fjorårets norgesrekord var på 42 cm.

43 centimeter-oisann… 27-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Oioioioi, sa jeg til meg selv før jeg nullet ut vekta med veienettet på, og la fisken oppi. 1,46 lyste det på displayet. Og da ble det mange flere oi’er, latter og rare fakter en stund. Norgesrekord igjen!!!

Da jeg hadde satt fisken i karpesekken, begynte jeg å tenke over hvem jeg kunne få til å ta en tur ned til meg for å bevitne fangsten. Jeg kom snart frem til hvilken ivrig meitefisker som garantert ville synes det var moro å komme en tur; SFK Carnivora-fiskeren Håvard Skjelstad bor ikke mange kilometerne unna. Og joda, etter en kort beskrivelse av situasjonen på telefon, sa han at han skulle komme.

Det tok vel ikke mer enn 15-20 minutter før Håvard var på plass, og kunne beskue vidunderet. Ikke bare er det greit med vitne, men det er også veldig greit å slippe å styre med selvutløseren på kameraet.

1460 gram og 43 cm 27-5-12 (Foto: Håvard Skjelstad).

En så lykkelig sørvfisker som det er mulig å finne 27-5-12 (Foto: Håvard Skjelstad).

Deretter ble fisken satt ut i godvannet igjen. Den trengte ikke lange stunden for å komme seg å svømme av gårde igjen.

På vei ut i vannet igjen 27-5-12 (Foto: Håvard Skjelstad).

På gjensyn 27-5-12 (Foto: Håvard Skjelstad)

Deretter gikk det som det gjør når jeg tar en norgesrekord. Ja, det høres litt nonsjalant ut, men det er ikke ment slik – de siste 7 årene har jeg fått en norgesrekord hvert år, og historien gjentar seg. Det blir ikke noe mer fiske, men bare prat og moro. Håvard har en pers på strålende 1300 gram på sørv, men måtte som vanlig påpeke hvilken fysisk ulempe han hadde fremfor mange andre av oss sørvfiskere. Han har kraftige hender. Dermed ser ikke hans sørver så store ut på bilder. Ut fra dette burde flere kvinner jakte på storfisk, all den tid de har mindre hender enn menn. Enda et argument for å få med flere damer på fisketur…

Så kom jeg på kaffen jeg for en gangs skyld hadde husket på å lage og ta med meg. Jeg hadde jo regnet med en lang natt. Det ville det ikke bli, så her var det bare å hølje nedpå. Men jeg hadde jo bare en kopp. Løsningen var snart åpenbar. Resten av innholdet i maisboksen jeg hadde åpnet for to timer siden ble tømt over i fórbalja, og dermed var det bare å ta en seiersskål. Når jeg så kunne by på en myggstift til den kortbuksekledde fotografen, var det vel så mye service man kunne drømme om i mørket ved bredden. Håvard så i alle fall fornøyd ut.

Håvard skåler i kaffe i maisboks 27-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vel hjemme dagen etterpå kunne jeg fastslå at årets rekordfisk var samme fisk som rekordfisken i 2011. Ganske fascinerende når vannet faktisk er 3 kilometer langt…

Om sørv

Sørv er en karpefisk som er nært beslektet med mort, brasme etc. Ved første øyekast kan den minne mye om en mort, men den er høyere i ryggen, har knall røde finner og er underbitt. Når sørven er liten (under 50 gram) er den mest lik en mort, men med en gang den når 100 gram eller mer synes jeg forskjellen er ganske åpenbar.

Sørv 31.5.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Sørven liker å ferdes i nærheten av vegetasjon. Som man kan se av underbittet er den tilpasset å plukke maten nedenfra og opp. Den plukker imidlertid også mat fra bunnen, i alle fall større fisk. Den går som oftest ganske grunt, på dyp fra 0-3 meter. Her finnes den ofte i stimer, selv om de største fiskene nok går mer i små grupper, for seg selv eller sammen med andre større karpefisk. Jeg mistenker at storsørven jeg fikk var såpass stor at den gikk sammen med brasmer.

Her liker sørven seg – fra Skinnerflo 04.06.08 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Sørven finnes naturlig kun i lavereliggende vann og elver rundt Oslofjorden. Her er den til gjengjeld temmelig vanlig. I løpet av de siste 10-40 årene har den imidlertid dukket opp i nye vann stadig lenger nedover på Sørlandet, og den finnes også i flere vann på det sørlige Vestlandet.

Det har derfor de siste årene vært mye fokus på spredningen på Sørlandet, og anklagene om hvem som står bak sitter til tider løst. Min teori er at de skyldige er tilreisende østeuropeere og lokale personer som ikke vet bedre. Ved jevne mellomrom langes det ut anklager mot norske meitefiskere eller artsjegere, men dette kommer stort sett fra folk som ikke kjenner noen norske meitefiskere eller artsjegere. For ingen oppegående, norsk meitefisker eller artsjeger ville finne på å spre sørv. Det er jo bare å ta en tur til Østlandet og hente arten for den som ønsker seg den på artslista si (og det er ingen stor sak for en artsjeger), og det er velkjent blant sørvfiskere at det sjeldent blir ordentlig store sørv i vann som ikke er næringsrike. Tette bestander av småsørv er fiskemessig uinteressante, og det blir gjerne resultatet om fisken finnes i mer næringsfattige vann. Det er derfor mest sannsynlig at det er fiskere som bruker levende agn i jakt på gjedde som står bak.

Nok om det. Store eksemplarer av sørv er strålende sportsfisk. Det krever gjerne en del innsats å få de, og de sparker godt fra på lett utstyr. Tidligere var melodien for å jakte på storsørv meitefiske med små agn og dupp, men etter en rivende utvikling i det norske storsørvfisket det siste tiåret er det nå bunnmeite som er dominerende. Nå må det også sies at Skinnerflo har blitt dominerende som storsørvplass. Dersom man prøver seg på et nytt vann for å sjekke om det er storsørv der kan det være en god ide å bruke både dupp og bunnmeite.

Gode agn er loff, reke og mais, og foring (grunnforbasert) er utvilsomt et stort pluss. Man kan trygt bruke kroker i størrelse 6-10 om man jakter på de store, den er større i munnen enn man ved første øyekast skulle tro. Storsørven er gjerne mest aktiv i den mørke delen av døgnet, men det er en tommelfingerregel med store unntak.

En stor sørv veier mer enn 7-800 gram, men du har ikke fått en skikkelig storsørv før du passerer kiloen. NM Sportsfiske har de senere årene stadig økt grensen fra hva som er specimenfisk (skikkelig stor fisk), og per 2012 er den oppe i 1200 gram. Norgesrekorden burde du ha fått med deg nå;)

Sørven er lite aktuell som mat. Ikke fordi den smaker møkk, men fordi den som andre karpefisk er full av bein som peker alle veier. Så det er kun som ren sportsfisk eller agnfisk den har sin verdi for oss sportsfiskere.

For mer om sørv les her: Fiskipedia

Ukens apropos

Feederfiske.

Bruk av swimfeeder har jeg omtalt både under ukens apropos på art 35: mort, og lenger opp i denne artikkelen. Etter at jeg for første gang prøvde swimfeeder (fórkurv/feeder) for noen år tilbake, har jeg blitt frelst. Det er et fantastisk hjelpemiddel når man skal fóre, og ikke sitter og fisker innenfor en radius på 10 meter fra land i stille vann.

Swimfeeder 10.09.09 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Feederen er egentlig noe så enkelt som et søkke man kan fylle med fór. Dermed kan man både fóre mer presist der man fisker, og nå lenger ut fra land enn man klarer å kaste for hånd.

De finnes derfor i forskjellige vekter ettersom hvor langt man skal kaste eller hvor mye strøm det er, og i forskjellige størrelser ettersom hvor mye fór man skal sende ut med hvert kast. Generelt kan man si at i sterkere strøm bruker man faste takler, mens man i stille vann eller i områder med mindre strøm brukes glidende takkel.

Du kan montere feederen glidende over krokfortommen, eller ha den sittende fast som søkke i bunnen av takkelet med krokfortommen over. Husk å bruke en tynnere sene på søkkefortommen dersom de brukes fast på takkelet. Dersom du ryker sena vil takkelet i verste fall kunne fiske videre, og en uheldig fisk kan bli sittende fast. Bruker du tynn sene på søkket er muligheten til stede for at større fisker kan rykke seg løs.

Det finnes en rekke utforminger på swimfeedere. Noen er laget av plast, mens andre er laget av metall. Feederen avbildet over er en såkalt «open-end»-feeder som er utformet for å fylles med grunnfór som tømmes ut når man gjør tilslag eller sveiver opp. Det finnes også feedere som er laget for å fóre med f.eks. maggot, der feederen er tett i begge ender, men med hull som maggoten kryper ut gjennom.

Det finnes også en rekke fórblandinger som er blandet med tanke på å brukes i feedere. Fór som binder for godt vil ikke tømmes ut av feederen ved tilslag, mens fór som binder for lite ikke vil bli med ned til bunnen på selve fiskeplassen. Ved å ha forskjellig bindingsevne på fóret kan man justere hvor mye av fóret som tømmes ut i det feederen treffer vannet, eller om mesteparten av fóret blir med ned til bunnen og tømmes der ved et rykk ved oppsveiving. Fisker du etter sørv vil du kanskje ha en sky av fór i vannet fra overflaten og ned til bunnen, mens du ved brasmefiske gjerne ønsker å ha så mye som mulig av fóret tømt ut direkte på bunnen.

Med større feedere er det ingen problemer å blande inn større partikler i fóret slik som rekeskall, loffbiter, pølsebiter o.l. Under fiske etter vederbuk og stam har jeg gjerne mye slike partikler i fóret, mens jeg under fiske etter sørv har lite større partikler.

Et hvert meiteskrin bør inneholde noen swimfeedere 8-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Siden sist

Den siste uka har det blitt 4 turer; to etter vederbuk (11. og 13. juni), en etter gjørs (15. juni), og en etter abbor (16. juni).

Med to nye arter (nummer 49 og 50) og tre forbedringer av største fisk av en art i «52-52» må jeg si meg godt fornøyd, selv om ingen av de fangede fiskene kan sies å være storfisk. Av allerede omtalte arter var følgende forbedringer:

Mort på 300 og 310 gram 11-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Abbor 540g 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så fikk minstemann Jacob vannkopper på fredag. Neste uke blir dermed en stor øvelse i logistikk da min kone er på 5 dagers feltarbeid, og det er masse som skjer både på hjemme- og jobbfronten…

Per 16. juni har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 48 turer i ferskvann, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer den norske karpefisken som nok flest ville slite med å skille fra sin nærmeste slektning…