Flyndrefiske er fascinerende greier, og i løpet av et fiskeår slår jeg i hjel ganske mange timer på jakt etter flatfiskene våre. Vanligvis begynner satsingen i slutten av februar, og da er det sandflyndre som er targetarten. Sandflyndrene gyter tidlig her på våre kanter av landet, og selv om de stort sett er på hugget hele året igjennom, er det i februar og mars de har mest vekt i seg. Av og til må en likevel tjuvstarte litt, spesielt nå en har en dagsventende kone i hus.

Derfor, etter å ha brukt hele forrige helg på sofaen, måtte det nesten bli en liten luftetur søndagskvelden, stiv kuling med storm i kastene fra sørøst til tross. Kystmeiteplanene ble skrinlagt allerede før de nådde tegnebordet, men broderen og jeg var ikke rådville av den grunn. Vi gikk for en god, gammeldags bryggemeiteøkt i stedet, og slikt blir det rett som det er fisk av.

Les også: Havets dronning

Vanlige folk er ikke utendørs i slikt vær som denne søndagen bydde på, men så er da heller ikke skikkelige sportsfiskere som vanlige folk å regne. Vi var på plass på kveldens destinasjon rundt klokken 20.00, og med tanke på at vinden og havet slo rett innover bryggen, gjorde vi ting så enkelt som mulig. Hver vår lette stang, rigget med glidetakler og egnet med reker og små makrellstrimler fikk gjøre susen. Nå skulle sandflyndrene til pers.

Hydro Guardene fikk virkelig testet seg denne kvelden, men de bestod med glans. Ikke på noe tidspunkt var det kaldt å være ute, til tross for at det bare var en plussgrad i luften, og vindstyrken var formidabel. Men så sveivet vi til gjengjeld mye, da. Fisk var det nemlig mer enn nok av, selv om størrelsen med fordel kunne vært justert opp noen hakk.

Vi fisket i rundt to timer. I løpet av denne økten hadde vi sikkert rundt 50 fisk på land. Hovedsakelig gikk det i hvitting og sypiker, men jeg fikk også noen lyrer og en sei. Torbjørn traff på sin side godt på targetarten. Vi hadde en mistanke om at de flate med den ru ryggen var i ferd med å bli gytetunge allerede. Det har nemlig vært en nokså mild vinter her hos oss. Dette fikk vi helt rett i. Dessverre manglet flyndrene litt på lengden.

Toppfisken av de syv vi fikk bikket så vidt halvkiloen. Torbjørn, som fisket med den letteste versjonen av isfiskestengene til Lawson, fikk seks av syv sandflyndrer. Jeg fikk bare en, men dro til gjengjeld tre fjerdedeler av all den andre fisken vi landet. Uten at disse var så veldig mye å skrive hjem om. Denne søndagen var det tydeligvis ikke noe sjakktrekk å fiske med trekroksslep. Jeg tror rett og slett juletreet gjorde for mye utav seg, og lokket hvitting og sypiker til hugg før sandflyndrene rakk å reagere. Nuvel, vi fikk i alle fall arten.

I midtuken hadde vinden roet seg, og siden min bedre halvdel fremdeles kneip godt igjen, vurderte jeg det slik at det var mulig å ta seg ny flyndretur. Denne gangen lot jeg bryggefiske være bryggefiske, og pakket i stedet et par lette meitestenger i bilen. Kursen ble lagt mot en liten strand ikke så langt hjemmefra, og klokken 18.00 hadde jeg agn i sjøen.

Jeg kjører stort sett alltid glidende takler under flyndrefiske, så også denne kvelden. Riggene utstyrte jeg ellers med langskaftede 1/0-kroker, egnet med reker og makrellstrimler. På begge riggene kjørte jeg også en liten Mosquito-artskrok i størrelse 4. En vet nemlig aldri hva som kan ligge der ute på sandbunnen. Før en vet ordet av det treffer en kanskje en flekket fløyfisk eller en panserulke i hodet, og da gjelder det å være skodd for dette. Dessverre må en gjennom en del tusen sypiker og småhvittinger før en kommer så langt.

Sypikene var tidlig på plass også denne kvelden, og selv om bare et par stykker havnet på land, var det til stadighet smårykking i stengene og tikk fra snellene. Dette er vanlig prosedyre under vinterfiske på åtte-ti meters dyp, så alt var som forventet. Trikset i slike situasjoner er å skille runnene fra hverandre, og vite hva det er verd å gjøre tilslag på.

Les også: Den smarte artskroken

Den første halvannen timen var det lite av denne sorten, men i det klokken gikk seg mot 19.30, begynte plutselig Shimano 4000-snellen å gi ut snøre i rolig og jevnt tempo. Dette var ikke noen sypike, og i det jeg satte tilslaget hadde jeg sånn halvveis troen på noe brukbart. Troen ble ytterligere forsterket da tilslaget resulterte i bom stopp. Den lette meitestangen slo fullstendig knute på seg, og det var game on.

De første fem sekundene hadde jeg et håp om at dette kunne være en stor skate eller kanskje en kveite. Jeg fikk nemlig ikke inn snøre i det hele tatt. Så begynte de tunge, dvaske slagene, og jeg skjønte at det var en torsk som hadde funnet reken der ute på bankene. Torsken er ikke det helt store for en artsfisker, men de har en tendens til å dukke opp med jevne mellomrom, enten en vil eller ikke. Når de er store er de jo også litt morsomme, og denne her kjentes ikke spesielt liten ut.

Med lett utrustning ble det en bra fight i stummende mørke. Underveis fikk jeg også slått på hodelykten, slik at jeg fikk litt arbeidslys. Jeg måtte ta det rolig hele veien, da flyndrekrokene er tynne og jeg bare kjørte 0.40-fortom, men det gikk uproblematisk. Etter noen minutter kom da også fisken sigende, og som ventet var det en torsk. En nokså grov en, også.

Håv hadde jeg ikke med meg denne kvelden, som vanlig er når en får fisk med litt størrelse. Det gjorde egentlig ikke så veldig mye. Torsken oppførte seg nemlig fint i landingsfasen, og ble løftet på land på direkten med et godt gjellegrep. Den lille artskroken satt plassert dønn i munnviken. Til tross for sin spede størrelse, hadde Mosquitoen gjort jobben.

Torsken ble klokket inn til pene 11, 1 kilo, noe som faktisk gjør den til den største fisken jeg noen gang har fått fra land. Torsk er i mine øyne en utrolig oppskrytt matfisk, men det er likevel ikke til å komme utenom at folk flest vil ha torsk eller laks når det er snakk om fisk til middag. Jeg har også klare instruksjoner fra både venner og familie om å ta med torsk hjem om jeg får noen, så rekordfisken ble til fileter.

Torsken hadde god kondisjon, og det var ikke så rart. En stor rognpose lå side om side med en enda større magesekk. Dette var opplagt en torsk på skalldyrdiett, og både blåskjell og en liten koloni strandkrabber hadde blitt satt til livs før den altså slukte en liten rekebit med en krok i. Det var det siste denne fisken spiste her i livet.

Les også: Endelig har flatfisken våknet

Etter torsken døde all aktivitet ut, og jeg pakket sammen ikke lenge etter. Overraskelser på fisketur kan være både positive og negative. Denne var absolutt positiv. Og den smarte artskroken… Vel, den leverer!