Hjertet hopper over noen slag når gjedda tar kunstagnet i overflaten, og går en meter til værs i det kroken får feste. Predatorfisket kan være tregt, men blanketimene er fort glemt når det først smeller. Gjedda er vill, vakker og våt. Er det rart vi liker henne?

Foto: Erik Walmann

1 of 8

Mine første spede forsøk på å fange den mystiske aspen resulterte til slutt i et godkjent eksemplar på rundt 1,5 kilo, en fisk full av arr etter gytekampene på grunt og vegetasjonsrikt vann. Lettspinn, hissige småagn og strømmende vann var lenge hovedingrediensene i fisket. Nå, etter målrettet satsing de siste tre sesongene, er det imidlertid en helt annen metode som gjelder.

Av: Audun F. Skjølberg

Å gå mer målrettet til verks er alltid spennende, spesielt når det fokuseres på arter som gjerne omtales som ”bonusfangster” eller til og med ”tilfeldige fangster”. Jeg skjønte tidlig at aspen ble gitt slike merkelapper. På 90-tallet la jeg ned mange timer på jakt etter stor gjørs i Leira, en av to viktige sideelver til mektige Øyeren, et lite innlandshav med imponerende artsrikdom, der aspen trives og vokser seg stor.

De gamle gjørsfiskerne i Leira var på plass tidlig da gjørsen vandret oppstrøms for å gyte, og ikke sjelden fikk jeg servert historier om store asper som fant en bunnmeitet laue ment for gjørsen altfor fristende. De største veide både 5 og 6 kilo – noen enda større. Jeg husker at jeg spurte om det var mulig å fiske målrettet etter aspen, men igjen ble den omtalt som en ”bonusfangst” det var vanskelig å skjønne seg på.

Magisk morgen

Det skulle gå mange år før jeg gjenopptok aspfisket. Etter inspirasjon fra gode bekjentskaper, la jeg en plan for hvordan fisket skulle legges opp. Lettspinn i strømmende sideelver, små wobblere, spinnere og skjesluker ble erstattet av pelagisk paravantrolling med store wobblere fra båt ute på selve Øyeren. Nå skulle det for alvor strekkes på beina, de store vannviddene og byttefiskstimene langt fra land skulle oppsøkes for alt det var verdt. Og etter resultatene fra fisket i 2010-2013, må jeg si meg meget fornøyd. Aspfisket har blitt tradisjon hver seinsommer og høst. Jeg har rett og slett blitt fullstendig hekta!

”Max 5 knop” står det på skiltet til venstre i munningen ut fra båthavna. Jeg passerer det i minst 10. Tidsskjemaet har sprukket med noen dyrebare minutter på grunn av en løs hjulbolt på båthengeren, men nå er jeg endelig på vannet i full fart ut mot de første lagrede posisjonene på gps-en. Det gjelder å komme i gang tidlig på morgenen da de mest markante huggperiodene inntreffer. Fisketiden fra 08:00 til 11:00 er hellig, ingen løse hjulbolter skal få ødelegge den!

Store avstander, en speilblank vannflate, tåkeskyer høye som hus. Jeg pløyer gjennom den fuktige lufta i det en blek solskive stiger opp bak åsen. Den store innsjøen viser seg fra sin aller vakreste side denne høstfriske septembermorgenen. Jeg liker høsten. Ingen forventer noe av den. De travle ferieturistene som stresser rundt på leit etter det perfekte sommerferieværet har forduftet. Folk flest er opptatt med å grue seg til vinteren, og glemmer helt hva høsten egentlig inneholder. I mellomtiden kan vi andre nyte stillheten og riktig boltre oss i det skarpe godværet uten forstyrrelser.

Stø kurs mot vinter

Etter aspens gyteperiode inne på grunt og strømsatt vann om våren, søker de på nytt ut i de frie vannmassene om sommeren på jakt etter byttefisk som mort, laue og krøkle. Mange mener at mai-juli er den beste perioden hvis målet er specimenasp, men ut fra mine erfaringer de siste sesongene faller valget på slutten av august og frem til midten av oktober. September er og blir favorittmåneden! Nå oppstår det en gradvis nedkjøling av vannmassene, høstsirkulasjonen er i gang og det kan virke som om de store aspene fester blikket mot overflaten der stimene av byttefisk forsøker å utnytte den siste varmen fra den stadig blekere høstsola.

Alt livner til når varme, døsige sommerdager erstattes av et kaldere drag i lufta og færre soltimer. Det går mot vinter, noe fisken merker. Antallet hugg øker i takt med snittvekten. Det er ikke få ganger jeg har opplevd stor vakaktivitet i overflaten etterfulgt av voldsomme aspjag og dobbelhugg, spesielt på helt vindstille og skyfrie septemberdager. Det bør også nevnes at det typiske for slike dager er at byttefiskstimene holder seg relativt dypt for så å stige sakte, men sikkert i takt med at dagen blir lysere og varmere. Dette utnytter de store aspene til fulle. Straks de første frostnettene fester grepet, blir fisket betydelig tregere.

Beinhardt hugg

Ekkoloddet viser en bratt skrent ned mot 30 meters dyp, og de spredte ansamlingene av byttefisk konsentreres mer og mer i en tydelig stripe midt i vannet. Nå og da dukker det opp betydelig større enkeltsignaler like over og under stripen av byttefisk. Kursen settes mot gps-ens ytterste markør. I fjor opplevde jeg flere dobbelthugg her, spesielt om morgenen, og naturlig nok stiger forventningene for hvert sekund.

Å velge wobblere går på automatikk. Jeg går for et bytte siden huggene uteblir. Til de ytterste stengene velger jeg en 12 centimeters Nils Master Invincible i fargen hvit/orange, og en 19 centimeters, saktesynkende og leddet 4-play Low rider i fargen Lemon back fra SavaGear. Begge fiskes bak sideparavaner av typen Magnum pajk great white. Den svake vinden skaper perfekte paravanbølger, så jeg velger å fiske wobblerne tett på paravanene for ujevn og fristende gange. Den nest siste stanga blir utstyrt med en 16,5 centimeters Sebile i fargen FTG for å dekke litt dypere vann. I det jeg skal ta tak i den fjerde og siste stanga, bukker den ene paravanstanga dypt i stangholderen etterfulgt av en ekstremt hissig knarr. Jeg får så vidt stanga ut av holderen på grunn av tyngden i utraset.

Jeg snakker lavt med meg selv, justerer slurebremsen og kjenner at fisken støtvis tar line. De mindre fiskene har de typiske hoderistene, og viser seg gjerne i overflaten etter kort tid. De større eksemplarene følger tungt og rolig med inn, og dykker ned i dypet når de nærmer seg båtskroget – og blir der en stund. Dagens første fisk er av det siste slaget. Etter en runde med tunge støt og noen korte utras kommer den stålgrå torpedoen til syne i det klare vannet. Meshhåven omslutter en formfullendt rovfisk, et nydelig eksemplar uten en eneste skramme som veies til 4,65 kilo. Bred over ryggen, det markante underbittet og en imponerende halefinne som vitner om balanserte krefter. En ekte spesialist blant karpefiskene. Etter en kort fotosession senker jeg den grove aspen ned i vannet. Etter noen få sekunder slår den seg fri og blir borte.

Pelagisk jeger

Det er ingen tvil om at de største aspene foretrekker pelagisk jakt ute i de frie vannmassene langt fra land. De største fiskene jeg har fanget har konsekvent tatt over store dyp, og store wobblere på 12-20 centimeter gir flest hugg. Jeg velger byttefiskfarger i klart vann, og sterke signal- og kontrastfarger i farget vann. Og det skal dorges raskt, mellom 2,5 og 3 knops fart gir flest asphugg.

Det skulle ikke mange turene til for å skjønne hvordan de store aspene jager. Store asper er fiskespisere med imponerende svømmeegenskaper og godt syn. Sidelinjeorganet brukes også flittig for å registrere byttefiskaktivitet, spesielt når sikten i vannet er dårlig. Samtlige fisker har sittet på wobblerens bukkrok, aldri på halekroken! Alt tyder derfor på at de angriper fra undersiden, og klipper byttefisken midt på i stor fart.

En viktig ting må også nevnes: Etter et par uheldige episoder der to store asper fikk skrapet opp gjellelokkene med den frie halekroken, fjernet jeg denne, og dorger i dag med wobblere der kun bukkroken er montert. En skulle tro at jeg misser mange hugg på grunn av dette, men det har jeg til gode å oppleve. Uansett er det viktig å eliminere skade slik at de vakre storaspene kan gjenutsettes på en forsvarlig og god måte. De er sjelden og edel vare!

Over den magiske streken

Grytidlig morgen. Tåkeskyene har parkert mellom de høstrøde åsene, og natta har tydeligvis vært kald. På bøyene som loser båtfolket trygt på utsiden av grunnene, ligger det rimfrost. Forventningene er skyhøye. Det bør ikke gå lang tid før aspen setter inn det første støtet over dypet der ute.

Etter 10 minutters rigging står omsider alle fire stengene oppspent og dirrende i stangholderne. På grunn av dårlig sikt i all tåken, ligger jeg nærmere land enn vanlig for å hele tiden ha kontroll på hvor jeg befinner meg, men samtidig langt nok ut der byttefisken stimer sammen. Det varer ikke lenge før en skrikende knarr sliter stillheten i to.

Er det en brukbar asp? Den holder seg dypt, stanger tungt og forholder seg rolig og behersket. Jeg kan ikke si det samme om meg selv. For å være sikker på at fisken ikke vinkler ut og drar med seg de andre linene, sveiver jeg lynraskt inn de tre andre wobblerne og parkerer stengene i stangholderne. Plutselig stiger fisken nærme overflaten, og de typiske spisse aspfinnene kommer til syne. Som kniver skjærer de i den stille overflaten. Inne ved båten virker den ikke fullt så tung, så jeg tar det ikke så nøye, setter fra meg stanga og kobler fra paravanen. Etter hardt press får jeg styrt den vakre fisken i håven. Sjokket kommer da jeg skal løfte den inn på avkrokningsmatta… Dette veier mye! Da håvnettet dras til siden, skriker jeg rett ut. Den er ekstremt bred over ryggen. Buken er dyp, jegeren har tydeligvis spist seg opp før vinteren, og skjelldrakten er feilfri. Da vekta viser 5,05 kilo, mister jeg pusten. Et eksemplar over den magiske streken.

Og for øvrig, det er unødvendig å spørre meg om hva de kommende seinsomrene og høstene skal brukes til. Stor asp er avhengighetsskapende!

1 of 16

Utstyr og taktikk:

Stenger: Jeg bruker to stenger på 9 fot til paravantrollingen, og to på 8 fot til litt tyngre, mer dyptgående wobblere som fiskes uten paravaner. Her er det et bredt utvalg gode stenger å velge mellom, blant annet SavaGear MP Pro trigger. Det viktige er at paravanstengene er noe mer langmyke slik at bølgebevegelsene dempes og paravanen ikke løser ut før fisken tar wobbleren.

Sneller: Multiplikatorsneller med tellerverk gjør det enkelt å ha kontroll på linelengder og hvor langt fra båten wobblerne fisker. Jeg kan anbefale den gamle traveren Daiwa SG 47 LCA. Den fylles med god multiline i dimensjoner på 0,20-0,28 mm.

Wobblere: Det er vanligst å bruke små wobblere med hissig gange etter aspen. Snittvekten har imidlertid økt betraktelig ved bruk av store wobblere. Favorittene mine er en 19 centimeters leddet 4-play Lip lure og Low rider i fargene Lemon back, Dirty roach og Blue silver, 12 centimeters Nils Master Invincible i fargene hvit/oransje, blå/sølv og sort/sølv, 16,5 centimeters Sebile i fargene FTG, Q2 og O og Rapala X-rap Jointed i fargene S, CLN og BSD.

Fortommer: Fluorkarbonfortommer på en meters lengde i dimensjoner rundt 0,28 millimeter fungerer best. Skulle det gå på gjedder, beholder du wobblerne dine. Bruk en stor kvalitetssvivel mellom multilinen og fortommen slik at paravanen ikke glir helt ned til wobbleren. Wobbleren festes til fortommen via Savage Gear Egg snaps i størrelse M.

Annet utstyr: En god avkrokingsmatte, et veienett for skånsom veiing og en god avkrokingstang.

Plassvalg og dorgemønster: Det pelagiske fisket foregår over store dyp, fra 20 til 60 meter, og langt fra land. Det virker som om storaspen kan dukke opp hvor som helst ute på vannviddene. Det viktigste er å alltid finne konsentrasjoner av byttefisk, og ser du jagende rovfisk, tydelige striper på ekkoloddet, skal du legge ned mye tid nettopp her. Kjør parallelle dorgelinjer over områder med mye aktivitet, og kjør i brå svinger for å variere wobblernes gange og fiskedyp på ekstra trege dager. Fisk wobblerne på lange linelengder, gjerne opp mot 250-300 fot, og bruker du paravaner kan wobblerne med fordel fiskes kun 4-5 meter bak paravanen. I bølger sørger paravanen for at wobbleren får en uryddig og støtvis gange, noe aspen digger.

Inntil slutten av forrige uke var min bror innehaver av to høyst uoffisielle, men likevel bemerkelsesverdige, sportsfiskerelaterte rekorder. Nå står bare den ene igjen.

Av: Endre Hopland 

De siste årene har seinsommer- og høstfisket til min bror Torbjørn og meg selv stort sett handlet om havål. Jeg fikk mitt første eksemplar av denne fantastiske fisken mens jeg fremdeles var en del av grunnskolen, men skjønte ikke den gang hvor rå fangsten faktisk var. Dette var tilbake på 90-tallet, og den gang var det ikke mange som hadde fått havål på stang i kongeriket Norge.

Grunnen til at jeg ikke tenkte nevneverdig over det som faktisk var en nokså oppsiktsvekkende fangst den gang, var for det første at fisken ikke var mer enn rett under to kilo tung, og for det andre at den ble tatt på altfor grovt havfiskeutstyr. Sammenlignet med langene på fem-seks kilo som allerede hvilte i stampen da fisken tok makrellbiten min inne i en undersjøisk steinur, var havålen nemlig nokså liten. På det grove utstyret, og med fordelen av å fiske fra båt, var den heller ikke nevneverdig vanskelig å få opp. Dermed forble fisken et kryss i artslisten min helt til jeg oppdaget det tunge kystmeitet, eller surffisket om du vil, seinhøstes i 2010.

Ut av balanse

I løpet av våren 2011 hadde jeg noen mer eller mindre halvhjertede turer etter havålen fra land sammen med diverse fiskekompiser, vel vitende om at årstiden i utgangspunktet var veldig feil. På dette tidspunktet hadde jeg også blitt kjent med Jan og Øyvind, som begge bor på strilelandet, og som hadde fisket en del etter arten noen år tidligere. Ingen av de hadde nevneverdig med tid til fiske da satsingen min begynte, men en del prat om taktikk og tidspunkt ble det likevel.

Første tur i riktig årstid gikk 23. august. Det ble ikke ål, men vi fikk en forsmak på hva som potensielt var i vente da kompis Jak ble rykket fullstendig ut av balanse like etter at han gjorde tilslag på et lovende run. Fisken ble dessverre ikke sittende.

Den første virkelige intensiven ble igangsatt 18. september samme år, og med fire netter satt av til å fange en havål fra land, hadde jeg faktisk troen. Etter en laber førstenatt, løsnet det under fiskenatt nummer to. På denne økten var Torbjørn med, som kystmeitejomfru med lånt utstyr. Han fikk umiddelbart sansen for spenningen nattfisket førte med seg. Fisk fikk han dessverre ikke se. Han reiste nemlig hjem ti minutter før jeg landet min første lysing noen gang. En times tid senere satt også havålen. Denne kjempet beinhardt, selv om den bare veide 4,2 kilo, og da fisken omsider lå i håven, skjønte jeg at jeg trolig var hektet for livet.

En lang reise

Den øvrige satsingen i 2011 ble noe amputert. Det ble en helg i Hjørundfjorden uten at jeg fikk lurt opp arten, og på hjemmebane gikk det like dårlig. Og så satte vinteren inn.

Frem mot sommeren 2012 ble det derimot klekket ut mange planer som involverte havålfiske fra land. Samtidig ble også broderen mer og mer interessert, og da han landet sitt første, vesle havål-eksemplar tidlig på sommeren 2012, var også han fortapt. Lite visste han likevel om at dette skulle bli starten på en veldig lang reise med utrolig mye «småål».

I løpet av 2012 landet jeg til sammen tre havåler. De to første var begge under seks kilo, men nummer tre, som tok så seint som 12. november, bikket tikilosgrensen med en halvkilos margin. Selv om en havål på ti kilo ikke er noen ekstremfisk, er dette grensen vi har satt for å kalle arten stor her hos oss. Det er riktig nok tatt havål på over 19 kilo på stang i området vi fisker tidligere, og 20-plussere fra teiner og ruser hører en også om med jevne mellomrom. Stangfanget fisk på over ti kilo er likevel som nokså uvanlig å regne i Nordhordland. Det kan Torbjørn skrive under på. I løpet av 2012 fikk han nemlig en fin liten samling havål, men ingen av disse var større enn gode 8,5 kilo.

Det hele fortsatte i 2013. Da intensiverte han havålfisket sitt betraktelig, og landet havål etter havål fra tidlig på sommeren til langt utpå høsten. Heller ikke noen av disse bikket tikilosgrensen. 9,2 var det nærmeste han kom.

25 under ti

Da så årets sommer kom sigende, med tropenetter og fantastisk vær fra tidlig i juli av, stod Torbjørn bokført med hele 25 stangfangede havåler. Med unntak av et lite trekløver på Møre, er det neppe noen annen sportsfisker i Norge som kan vise til et lignende antall av det som strengt tatt ikke er en fisk folk flest noen gang kommer til å stifte bekjentskap med.

Den ene av de to tidligere nevnte, bemerkelsesverdige rekordene Torbjørn har, eller rettere sagt hadde på dette tidspunktet, var da også nettopp det å ha fanget 25 havåler uten å bikke tikilosgrensen. Den andre, som står den dag i dag, er at han aldri har klart å fiske et eksemplar av vanlig ål, som til tross for sin status som kritisk truet, faktisk er veldig vanlig på våre kanter av landet. Det finnes neppe noen sportsfisker i landet som kan vise til mer enn et kvart hundre havål og ingen vanlig ål. Men slik er det altså for Torbjørn.

Optimismen var ikke ekstrem da jeg foreslo at vi skulle ta årets første havåløkt natt til 8. juli. Men optimisme eller ei, broderen ble like fullt med, og i det solsteiken var i ferd med å avta, la vi av sted med glidetakler, store kroker og fjorårsmakrell i bagasjen.

Sesongstart uten mørke

Havålen er nattaktiv, og de aller fleste fangster skjer etter at det har blitt mørkt. I juli blir det jo som kjent ikke skikkelig mørkt ute her oppe i det kalde Norge, så dette kunne potensielt by på problemer. Det skulle likevel vise seg at mørket er oppskrytt. I alle fall av og til.

Det runnet nemlig hos meg etter under en halvtimes fiske, og i fullt dagslys ble årets første havål landet uten dramatikk. Fisken, som mangler et øye og er helt skeiv i kraniet etter det som trolig er et ublidt møte med en klepp i barndommen, har vi for øvrig hatt på land tre ganger tidligere. Denne julikvelden veide «Madeye», som fisken blir kalt, gode 5,1 kilo. Ingen kjempefisk, men vi var i alle fall i gang. Det er viktig, det også.

Noen timer senere runnet det også hos Torbjørn. Denne fisken var en del bedre, og med sine 7,9 kilo kunne også Torbjørn erklære årets havålsesong for åpnet. Og selvsagt konstatere havål nummer 26 under ti kilo. Den detaljen må vi ikke glemme.

30 under ti

Det ble et par nattøkter til på oss i løpet av fellesferien, men havålen glimret med sitt fravær. Torbjørn var derimot ute noen turer uten meg i slutten av måneden og tidlig i august, og dro opp ytterligere fire havål, med en fisk på 9,2 kilo på topp. Dermed stod han plutselig bokført med smått utrolige 30 «smååler», om en kan kalle fisker på opptil halvannen meter for små. Det ville være en løgn å påstå at han ikke var en tanke frustrert på dette tidspunktet.

Å gi opp var likevel ikke noe alternativ, og 10. august hadde vi på ny troen på storål. Forholdene var fine denne natten, selv om strømmen var i drøyeste laget. I tillegg til broderen og meg selv, var også fluefiskeren Lars med under denne økten. Og det var sistnevnte som fikk første kontakt med ålen. Selv om kampen bare varte i noen sekunder før fisken forsvant, føler jeg meg nokså sikker på at en ny havålfisker er i ferd med å bli hektet. Slike krefter hadde nemlig ikke Lars kjent før, hverken i sjøørret, laks eller tømmerstokk i elvestryk.

Det eneste fornuftige runnet resten av natten kom ellers på min venstreflanke. Den blytunge fisken viste seg å være en flott piggskate på 5,8 kilo. Absolutt en kjærkommen bifangst for mitt vedkommende, men ikke tikiloshavålen vi var på jakt etter. Sånn i retrospektiv var det kanskje like greit at det ikke var en slik en som tok sildefileten min. Det er nemlig en overhengende fare for at stemningen hadde blitt nokså dårlig i bilen hjem igjen dersom jeg hadde fått min andre over ti før Torbjørn hadde fått sin første.

Familiesvakhet

30 havål lar seg unektelig høre, men Torbjørn var på ingen måte fornøyd. Da kommer det godt med at også han lider av familiesvakheten ekstrem og uhelbredelig stahet.

Natt til 22. august bar det derfor ut igjen. Med på tur ble også Ojan, og på ny lå vær og forhold til rette for en potensiell superkveld. At både Torbjørn og jeg hadde landet hver vår fisk innen et kvarter med fiske var unnagjort, støttet oppunder mistanken. At det bare var hyse i tokilosklassen spilte liten rolle. Det var jo ikke mørkt ennå, uansett.

Dessverre viste mistanken om kanonfisket seg å være nettopp en mistanke. Etter at mørket seg på, døde nemlig all aktivitet ut. Det var bare Ojan som fikk fisk de neste fire timene. Heldigvis gikk det i lyr og hågjel, så det var lite misunnelighet å spore.

Da det begynte å nærme seg tid for å pakke sammen, runnet det omsider på riktig vis. Og det var hos Torbjørn det skjedde. Da tilslaget ble satt, svarte det også tungt i andre enden. Ti-pluss-tungt.

Taredykk

Fisken var seig og sterk, men Torbjørn var seigere. Og etter en hard dragkamp, kom da også havålen til syne der ute i natten. Selv stod jeg klar med håven, og forsikret tidlig broderen om at denne måtte være over den magiske grensen. Hodet var nemlig grovt, og det samme var fremre del av ryggen. Dessuten så fisken ut til å være gode halvannen meter lang.

Havål håves best bakfra. Fisken har nemlig en tendens til å rygge når den prøver å flykte, og da er det egentlig bare til å gi den fri bane rett inn i nettmaskene. Dette funket helt ypperlig også denne gangen, men før jeg rakk å få løftet fisken ut av sjøen, gjorde den noe uventet. Den langstrakte muskelen av en fisk satte alle krefter til, og kjørte på fremover! Jeg hadde ikke en sjanse til å følge etter med den store håven, og det endte med at fisken suste over håvkanten og dykket ned i tareskogen, mens spilesøkket som er festet i glidebommen, hang igjen i håven noen sekunder, før også det forsvant i taren.

Torbjørn satte press på, men møtte mer motstand enn han hadde håpet på. Her satt ting fast i bunn. Stemningen sank nokså brutalt i løpet av et par sekunder, for Torbjørn var sikker på at fisken var tapt, selv om jeg forsikret at jeg hadde sett den der nede i taren.

10,72

Et minutt og to gikk, og Torbjørn var tydelig misfornøyd. Var ti-plusseren virkelig tapt? Det kunne ikke være tilfellet, vel? Mer press. Litt lirking. Enda mer press. Var det ikke liv her, da? Visst var det liv! Kroken satt heldigvis fremdeles godt plantet i fiskekjeften, og da Torbjørn presset den til overflaten for andre gang, var den i håven før den skjønte hva som traff den. Nok fikk rett og slett være nok.

Vel oppe på avkrokingspresenningen, fikk vi også bekreftelsen fra digitalvekten. 11,72 kilo totalt. Trekk fra en kilo med håvramme, og en sitter igjen med 10,72 herlige kilo med ål. Endelig!

Etter litt ålekos og noen bilder, fikk den majestetiske fisken, som viste seg å være 160 centimeter lang, svømme tilbake der den kom fra. Torbjørn hadde ikke mer å gi etter dette. Han egnet om og kastet ut igjen, men det var mest for syns skyld. Natten var reddet og vel så det. I tillegg var ti kilo av skuldrene hans. Eller 10,72 for å være pinlig nøyaktig. Alle gode ting er tydeligvis 31…

1 of 9

Helt siden jeg så bilder av Runar Kabbe og hans kjempekveiter fra Langesund i et Villmarksliv en eller annen gang tidlig på 90-tallet, har jeg tenkt at jeg før eller siden skal delta i Langesundfestivalen. Det var derfor litt stort da jeg første helgen i august i år mønstret på MS Humlepungen for to dager med intens artsjakt.

Av: Endre Hopland

Det ligger en spent stemning over Langesund denne lørdagsmorgenen. De seigeste nachspieldeltagerne har ikke mer enn så vidt tuslet hjemover, og normalt sett skulle knapt fuglene vært våkne. Men akkurat denne ene helgen i året gjelder ikke vanlige regler.

Det har vært aktivitet på kaien i et par timer allerede, og det første skippermøtet i årets Langesund Sjømat- og Fiskefestival er nettopp unnagjort. Nå er sundet fylt av båter med fiskesjuke og forventningsfulle fiskere om bord. Det skal fiskes både lørdag og søndag, og det er sammenlagtresultatet som teller til slutt. Glisene er på plass rundt om i båtene. Det samme er nervene, som hos enkelte ligger smurt i tykke lag på utsiden av kroppen. Det er bare noen minutter til alvoret begynner.

MS Humlepungen

Skipper Espen Abrahamsen fører MS Humlepungen stødig utover i sundet. Fem knop er maksgrensen her inne ved kaiområdet. Det blir respektert. Om bord i skuta med det velklingende navnet er også nestkommanderende Nils-Tore Nilsen og undertegnede. De to innfødde karene er begge veteraner i Langesundfestivalen. De kjenner både plassene og metodene, og har i tillegg brukt uken vi nå har lagt bak oss til testfiske. Troen på en god fiskedag er der.

For min egen del er det mest en skikkelig godfølelse bare å vite at Langesundfestivalen er i gang straks vi passerer skiltet med femknopsmerket lengst ute i sundet. Jeg har fisket i Langesundbukta et par ganger tidligere, men aldri i festivalsammenheng. Det er noe helt annet enn en vanlig tur på sjøen. Her handler det om å bruke den tilmålte tiden så godt som mulig, og bommer en på en art, har en vanligvis ikke tid til noe annet enn å sette kursen mot den neste.

Lokalkunnskap og god båt

I Langesund Sjømat- og Fiskefestival er det nemlig flest arter som teller. Selv om en får mange store eksemplarer av en art, vil en bare få poeng for den største av disse. Poengene blir kalkulert utfra på forhånd oppgitte grunnvekter. Grunnvekten gir 100 poeng, men det er mulig å få inntil 200 poeng for en fisk dersom den veier det dobbelte av grunnvekten eller mer. Trikset er med andre ord å få store eksemplarer av så mange arter som mulig.

Skal en lykkes i Langesund gjelder det å ha lokalkunnskap og en båt som flytter seg kjapt. Noe særlig mer enn en time på hver plass er så å si utelukket. Espen og Nils kan dette gamet godt som noen, og skipperen om bord legger ikke skjul på at han går for seier. Min egen plan er enkel nok. I all den tid båten fisker som et lag, har jeg tenkt å gjøre akkurat som jeg får beskjed om, og ellers prøve etter beste evne å få fisken vi er på jakt etter. Hvor mye tiltro de drevne Langesundfiskerne har til førstereisen vet jeg ikke, men om de er skeptisk er de i alle fall altfor for greie til å si noe.

Femknopsmerket

Vi passerer skiltet ytterst i sundet i det klokken bikker 08.30. Det brøler i et 40-talls påhengsmotorer omtrent samtidig, og konkurransen er i gang. Av i underkant av 60 påmeldte båter, går de aller fleste utover i Langesundbukta på direkten. Mindretallet begynner med innaskjærsfiske.

Vi har seks-syv sekundmeter i trynet, småregn i luften og tung gammelsjø under kjølen, men det er ikke noe skipper Espen ofrer en halv tanke. Nå er han i konkurransemodus, og det blir gitt flatt jern utover i bukta. Her er det bare til å sette sjøbein og holde seg fast etter beste evne.

Dagens første targetart er sild. Denne er ingen selvfølge i konkurransen, men finner en først arten er den ofte stor i forhold til grunnvekten. Og Espen vet hvor vi skal lete. Etter en humpete tur utover i havet, sakker han etter hvert av, og beordrer snører i sjøen. Nå skal vi få svar på om vi er reelle utfordrere i årets konkurranse eller ikke.

Seig sild

Det hugger på direkten, og vi føler oss sikre på at vi har funnet stimen. Det har vi for så vidt også, men det er feil stim. Heklene fylles med småsei gang på gang, og uansett hvor mye vi flytter oss, gjentar historien seg. Etter tre kvarters fiske løsner det endelig.

Etter å ha dradd opp over hundre småsei, sitter det omsider en sild på den øverste kroken min. Fisken er ikke så stor som vi hadde håpet på, men arten er i alle fall sikret. De fleste av båtene rundt oss har ennå ikke truffet på havets sølv, så vi konkluderer med at vi i alle fall er i gang. Det er dags for å prøve etter nye arter.

Mens Espen kjører mot nye grunntopper, rigger Nils og jeg om stenger og skjærer opp agn. Når en fisker som et team, fordeler en også jobbene om bord. Hvert minutt teller i en konkurranse med tidsbegrensing, og alle tre har fiskeklare stenger i det Espen peiler oss inn på godplassen. Her er det hyse, sypike og øyepål som skal til pers.

Bonusfisk

Det tar ikke lange tiden før alle tre har bøy i stengene. Fremdeles plages vi av småseien, men snart kan Espen lande en torsk på et par kilo. Den gir poeng, selv om den ikke er av de største. Nils følger opp med en liten hyse, mens jeg stort sett får sei. Litt høyere i vannlagene landet jeg også noen makreller, og en av disse er såpass fin at det lukte grei poengfangst.

På dypere vann går det litt tregere, men stemningen om bord stiger betraktelig da Espen lander en hvitting på seks-syv hekto. Dette er en skikkelig bonusfisk her ute, tro det eller ei. Like etter får både Nils og jeg et par øyepål hver. Der er riktig nok små, men art er art. Små er også sypikene vi sveiver opp fra bunnen. Alle utenom en. Da Nils drar en fisk på mellom 150 og 200 gram over bord, sier skipperen seg fornøyd. Vi har plukket brukbart mer arter på nokså kort tid. Nå gjelder det å finne gyltene.

Ny pers

Første gyltestopp blir nesten rein bom. Her er det bare småsei å spore. Like før vi skal til å flytte oss, får likevel Espen en bra makrell. Den er større enn den som havnet i stampen for litt siden, og ting begynner å se bedre ut. Men det var disse gyltene, da.

På neste grunntopp smeller det heldigvis på direkten. Både Espen og jeg kroker fisk helt nede ved bunn på første nedslepp, og troen på gylter er stor. Espen er først oppe, og konstaterer kjapt dagens første blåstål. Ingen kjempe, men gode poeng. Like etter vipper jeg min første brungylt på sikkert 20 år over ripen. Med sine 200 gram er den også pers med soleklar margin. Og viktigst av alt akkurat denne helgen: Den gir meget gode poeng.

Det er god stemning i båten i det Espen gir flatt jern mot Jomfruland. Vi har plukket bra med arter allerede, og vi har ennå mange fisketimer igjen. Dette lover bra.

Ny bonusfisk

Regnet kjørte vi kjapt ifra på vei til havs, og solen har grillet oss fint i en del timer i det vi ankommer Norges mest nedbørfattige sted. Vinden har derimot tatt seg opp, og inne på de grunne bankene utenfor Jomfruland er bølgene flere meter høye. Det ligger allerede et titalls båter her i det vi ankommer, men Espen sitt godstrekk er det ingen som fisker på. Vi har nå rigget om til glidende takler med to-tre kroker på slepet. Med litt klaff kan vi nokså kjapt plukke bra med arter her inne.

Og kjapt er stikkordet. På første driftet landet Nils en knurr av flott størrelse, en meget fin poengfisk. Espen lemper like etter en fjesing om bord, og bare sekunder senere hugger det hos meg. Gleden i båten er stor i det jeg landet en liten rødknurr. Dette er ikke bare ny art for mitt vedkommende, men også en skikkelig bonusfisk. Riktig nok blir det tatt noen eksemplarer av arten i forbindelse med festivalen hvert år, men fisken er langt fra bankers. Dette er poeng vi ikke hadde regnet med på forhånd.

Grov sjø

Det blir ytterligere et par drift på jakt etter større fjesing og kanskje også en flakseslettvar. Den førstnevnte lykkes vi med, da Nils lander et pent eksemplar på 390 gram. Slettvaren glimrer derimot med sitt fravær, og den får ikke mer enn et kvarter på seg.

Neste plass er ikke langt unna. Her lander Nils en liten sandflyndre og Espen en ulke. Selv om fiskene er små, er det ytterligere to arter som gir poeng. Dette begynner å bli bra. Selv får jeg tre fjesinger nokså på rappen, men ingen av dem er større enn Nils sin, og de går derfor tilbake.

Sjøen har nå tatt seg opp for alvor, og vi konstaterer at planen om å bruke de siste timene av dagen innaskjærs var smart. Før vi kommer oss så langt som i le, er det likevel et par arter til som skal plukkes. På en grunne midt ute i åpen sjø, prøver vi oss på grønngylt. Denne får vi ikke. Derimot plukker Nils nok en blåstål, mens jeg noterer en liten berggylte og enda en fjesing. Berggylten blir med innover, selv om vi har troen på større eksemplarer i smulere farvann.

Gyltebom

Vi henger oss på hekken til en stor cabincruiser på vei inn. Dermed gjør vi 22 knop store deler av veien, grov sjø til tross. Det gjelder å være smart når en fisker konkurranse.

Første stopp er etter lusuer. Vi får arten etter fem minutter, og Espen gir gass inn mot de store berggyltene. Disse vil ikke leke for alle pengene i verden, men etter tusen sypiker og bergnebber, får vi omsider tvunget opp et eksemplar som nærmer seg kiloen. Bergnebben teller dessverre ikke i konkurransen, for det største eksemplaret jeg napper opp er ikke langt unna specimen.

Det begynner å bli knapt med tid før båtbrikken skal henge på knaggen sin inne på kaien. De siste tre kvarterene bruker vi etter flatfisk. Det blir med knurr og sandflyndrer, som vi allerede har. Espen er irritert over at rødspettene ikke napper, men det er det lite å gjøre med. Vi må gi bare gi oss, og rekker båtbrikkefristen med noen minutters margin.

16 tellende

I innveiingskøen skjønner vi at vi har gjort det tålig bra. Det er mange som har fått godt med arter, men på samme måte som oss, sliter folk med størrelsen på fisken. Noen båter har vært ytterskjærs, og har med seg fin lange, brosme, sei, blåkjeft og svarthå inn igjen. De fleste kassene inneholder likevel mest småfisk fra grunnere vann.

Etter et par timer er all fisk innveid, og de foreløpige resultatene offentliggjøres på hooked.no. Vi har meldt inn 16 tellende arter, og har plassert oss på en finfin femteplass blant nesten 60 fiskende båter. De gode 300 poengene opp til lederbåten Trutta Garmin er likevel et langt lerret å bleke. Espen har ikke helt troen på seier lenger, men poengterer at både havet og konkurransen er full av overraskelser. Det har han for så vidt rett i.

Inne på land blir selvsagt mye røverhistorier, diskusjon og litt kald styrkedrikk i gode kompisers lag. Det er pause i hardkjøret, da kan en ta seg tid til å slappe av litt.

1 of 10

Til havs

Det er ikke fritt for at det er en del som tar seg en fest etter første fiskedag. Vi roer derimot ned. Litt pizza og et par pils blir det, men utror dagen etter er allerede klokken 07.00. Det betyr at vi møter i båten klokken 05.45. Festen får derfor andre stå for.

Etter noen korte timer med søvn, bærer det av sted igjen. Jeg er faktisk førstemann på plass, et par minutter før Nils. Egentlig skulle Espen hente meg, men skipperen har forsovet seg. At han er på plass fem minutter etter at han blir vekket, er faktisk nokså imponerende. Men så er det også konkurranse på gang, og han har ikke gitt opp pallen.

Det blåser friskere på andre konkurransedag enn det gjorde på første, men det er ikke snakk om noe annet enn å stikke til havs. Vi er nesten alene om denne planen. Bare gutta i Trutta Garmin har samme kurs. Laget består av kjentfolk, som kan de samme plassene som Espen. Derfor er ikke konkurranseinstinktet verre enn at vi har god dialog om både fangster og destinasjoner.

Hugg på hugg

I det startskuddet går brenner Trutta Garmin-båten og MS Humlepungen utover i Langesundbukta. Vi kommer likevel bare et par sjømil før 22 knop blir til 12. Sjøen er altfor grov til å gi flatt jern, selv for Espen. Det er et kjent ordtak i Langesund at en båt bare har to hastigheter, fri og full spiker, men på generelt grunnlag er det også kjekt å komme frem til fiskeplassen i live. Vi bruker lengre tid enn vi hadde tatt høyde for, men etter en lang kjøretur er vi omsider fremme.

Planen på denne plassen er primært å få stor sei, lange og blåkjeft. Vi rigger opp med paternostertakler og slep, og egner med makrell og reke. Ti minutter ut i driftet, som er preget av tung sjø og høye bølger, melder Nils om fast fisk. Et minutt senere hugger det hos Espen. Dermed blir jeg fiskende skipper, mens begge de innfødde pumper tung fisk fra dypet.

Nils sin fisk, eller rettere sagt sine fisker, når overflaten først. På den øverste kroken henger en liten lange, men fisken på slepet fører til jubel i båten. En meget pen sei får kleppen i seg, og blir kjapt heist om bord. Fisken veies til rundt åtte kilo, tre kilo over grunnvekten på arten. Dette er gull.

Superdriftet

Ikke lenge etter kan også Espen sin fisk kleppes, og en fin lange finner hvile på dørken. Vi tror den er rundt ti kilo, men den viser seg senere å veie det samme som seien.

Før gutta har fått agn i sjøen igjen, napper det hos meg. Fisken sitter, og det lukter blåkjeft lang vei. Eventuelt liten lange. Heldigvis er det førstnevnte. Ingen kjempe akkurat, men en pen fisk på oppunder kiloen. Nye poeng er sikret.

Det første driftet vårt har vært en kjempesuksess. Vi slår av en prat med gutta i Trutta Garmin, men de har bare fått smålanger. Vi prøver oss på nok et drift, men ender bare opp med ytterligere noen mellomlanger, fordelt på Espen og meg.

Nå har vi valget mellom å satse videre etter stor lange og brosme, eller kjøre lenger inn etter svarthå, med gode muligheter for brosme som bifangst. Vi går for det siste, og bommer. I løpet av en god times fiske landet Nils en mellomlange, men vi ser ikke snurten av hverken svarthå eller brosme. Det er poeng tapt.

Karpefisker-storeslem

Å kjøre utover igjen utgår. I stedet går vi innover og prøver vi oss etter flatfisken igjen. Vi får bare små sandflyndrer og knurr, og pensjonerer prosjektet. En siste innspurt nært kaiområdet rekker vi akkurat. På trass får vi tvunget opp en berggylte som gir noen få poeng mer enn den vi veide inn dagen før.

Ellers går det i rødnebb og blåstål av moderat størrelse. Den siste krampetrekningen går etter rødspette rett utenfor femknopsområdet, men på ny er det bare små sandflyndrer og knurr som vi leke. Dermed går vi til land, nokså sikre på at vi er langt unna en pallplassering. Det får vi rett i.

I veiekøen blir et klart at folk har fisket bra. Vi får gode poeng for fangstene våre, men vi er langt unna toppen. Det er da også bare å bøye seg rett i støvet for Thore Grefstad, Stig Rønningen og Åsmund Rønjom Isaksen fra Trutta Garmin. De har nemlig gjort reint bord på dypet, med blåkjeft på 1,4+, lange på 13+, sei på 6+ og brosme på 7+. At det er karpefisker Isaksen som har fått all den poenggivende fisken på siste dag, gjør det hele enda mer imponerende.

Syvendeplass

Under premieutdelingen er alt av fiskere samlet i partyteltet på kaien, og storfisker etter storfisker får sin velfortjente applaus. Det er egen plakett for størst fisk av hver art, og Nils vinner to stykker for fjesingen og seien, hans to første i festivalen. I tillegg vinner han elektronisk navigasjonsutstyr for mest poenggivende fisk.

Som lag scorer vi til sammen 913,02 poeng, og ender med det på en syvendeplass. Det er dårligere enn det skipperen hadde håpet på, men han trøster seg med at årets konkurranse holdt et ekstremt høyt nivå. Trutta Garmin setter ny festivalrekord med sine 1331,09 poeng, og de fire topplagene er alle over 1100-merket. Det er rett og slett drøyt i løpet av to intense festivaldager.

For intenst har det vært, det er det ingen tvil om. Både Espen og Nils har tatt seg fri den påfølgende mandagen. De har nemlig vært med på dette før. Selv begynner jeg på jobb igjen etter fire ferieuker. Det er neppe ideelt, men for Langesundfestivalen er det uten tvil verd det…

1 of 6

Hooked var ellers på plass i Langesund hele festivalen igjennom, både på land og sjø. Videoer, intervjuer, nyhetssaker, resultater og bildeserier fra arrangementet finner du her.