Pelagisk trolling etter storasp



Mine første spede forsøk på å fange den mystiske aspen resulterte til slutt i et godkjent eksemplar på rundt 1,5 kilo, en fisk full av arr etter gytekampene på grunt og vegetasjonsrikt vann. Lettspinn, hissige småagn og strømmende vann var lenge hovedingrediensene i fisket. Nå, etter målrettet satsing de siste tre sesongene, er det imidlertid en helt annen metode som gjelder.

Av: Audun F. Skjølberg

Å gå mer målrettet til verks er alltid spennende, spesielt når det fokuseres på arter som gjerne omtales som ”bonusfangster” eller til og med ”tilfeldige fangster”. Jeg skjønte tidlig at aspen ble gitt slike merkelapper. På 90-tallet la jeg ned mange timer på jakt etter stor gjørs i Leira, en av to viktige sideelver til mektige Øyeren, et lite innlandshav med imponerende artsrikdom, der aspen trives og vokser seg stor.

De gamle gjørsfiskerne i Leira var på plass tidlig da gjørsen vandret oppstrøms for å gyte, og ikke sjelden fikk jeg servert historier om store asper som fant en bunnmeitet laue ment for gjørsen altfor fristende. De største veide både 5 og 6 kilo – noen enda større. Jeg husker at jeg spurte om det var mulig å fiske målrettet etter aspen, men igjen ble den omtalt som en ”bonusfangst” det var vanskelig å skjønne seg på.

Magisk morgen

Det skulle gå mange år før jeg gjenopptok aspfisket. Etter inspirasjon fra gode bekjentskaper, la jeg en plan for hvordan fisket skulle legges opp. Lettspinn i strømmende sideelver, små wobblere, spinnere og skjesluker ble erstattet av pelagisk paravantrolling med store wobblere fra båt ute på selve Øyeren. Nå skulle det for alvor strekkes på beina, de store vannviddene og byttefiskstimene langt fra land skulle oppsøkes for alt det var verdt. Og etter resultatene fra fisket i 2010-2013, må jeg si meg meget fornøyd. Aspfisket har blitt tradisjon hver seinsommer og høst. Jeg har rett og slett blitt fullstendig hekta!

”Max 5 knop” står det på skiltet til venstre i munningen ut fra båthavna. Jeg passerer det i minst 10. Tidsskjemaet har sprukket med noen dyrebare minutter på grunn av en løs hjulbolt på båthengeren, men nå er jeg endelig på vannet i full fart ut mot de første lagrede posisjonene på gps-en. Det gjelder å komme i gang tidlig på morgenen da de mest markante huggperiodene inntreffer. Fisketiden fra 08:00 til 11:00 er hellig, ingen løse hjulbolter skal få ødelegge den!



Store avstander, en speilblank vannflate, tåkeskyer høye som hus. Jeg pløyer gjennom den fuktige lufta i det en blek solskive stiger opp bak åsen. Den store innsjøen viser seg fra sin aller vakreste side denne høstfriske septembermorgenen. Jeg liker høsten. Ingen forventer noe av den. De travle ferieturistene som stresser rundt på leit etter det perfekte sommerferieværet har forduftet. Folk flest er opptatt med å grue seg til vinteren, og glemmer helt hva høsten egentlig inneholder. I mellomtiden kan vi andre nyte stillheten og riktig boltre oss i det skarpe godværet uten forstyrrelser.

Stø kurs mot vinter

Etter aspens gyteperiode inne på grunt og strømsatt vann om våren, søker de på nytt ut i de frie vannmassene om sommeren på jakt etter byttefisk som mort, laue og krøkle. Mange mener at mai-juli er den beste perioden hvis målet er specimenasp, men ut fra mine erfaringer de siste sesongene faller valget på slutten av august og frem til midten av oktober. September er og blir favorittmåneden! Nå oppstår det en gradvis nedkjøling av vannmassene, høstsirkulasjonen er i gang og det kan virke som om de store aspene fester blikket mot overflaten der stimene av byttefisk forsøker å utnytte den siste varmen fra den stadig blekere høstsola.

Alt livner til når varme, døsige sommerdager erstattes av et kaldere drag i lufta og færre soltimer. Det går mot vinter, noe fisken merker. Antallet hugg øker i takt med snittvekten. Det er ikke få ganger jeg har opplevd stor vakaktivitet i overflaten etterfulgt av voldsomme aspjag og dobbelhugg, spesielt på helt vindstille og skyfrie septemberdager. Det bør også nevnes at det typiske for slike dager er at byttefiskstimene holder seg relativt dypt for så å stige sakte, men sikkert i takt med at dagen blir lysere og varmere. Dette utnytter de store aspene til fulle. Straks de første frostnettene fester grepet, blir fisket betydelig tregere.

Beinhardt hugg

Ekkoloddet viser en bratt skrent ned mot 30 meters dyp, og de spredte ansamlingene av byttefisk konsentreres mer og mer i en tydelig stripe midt i vannet. Nå og da dukker det opp betydelig større enkeltsignaler like over og under stripen av byttefisk. Kursen settes mot gps-ens ytterste markør. I fjor opplevde jeg flere dobbelthugg her, spesielt om morgenen, og naturlig nok stiger forventningene for hvert sekund.

Å velge wobblere går på automatikk. Jeg går for et bytte siden huggene uteblir. Til de ytterste stengene velger jeg en 12 centimeters Nils Master Invincible i fargen hvit/orange, og en 19 centimeters, saktesynkende og leddet 4-play Low rider i fargen Lemon back fra SavaGear. Begge fiskes bak sideparavaner av typen Magnum pajk great white. Den svake vinden skaper perfekte paravanbølger, så jeg velger å fiske wobblerne tett på paravanene for ujevn og fristende gange. Den nest siste stanga blir utstyrt med en 16,5 centimeters Sebile i fargen FTG for å dekke litt dypere vann. I det jeg skal ta tak i den fjerde og siste stanga, bukker den ene paravanstanga dypt i stangholderen etterfulgt av en ekstremt hissig knarr. Jeg får så vidt stanga ut av holderen på grunn av tyngden i utraset.

Jeg snakker lavt med meg selv, justerer slurebremsen og kjenner at fisken støtvis tar line. De mindre fiskene har de typiske hoderistene, og viser seg gjerne i overflaten etter kort tid. De større eksemplarene følger tungt og rolig med inn, og dykker ned i dypet når de nærmer seg båtskroget – og blir der en stund. Dagens første fisk er av det siste slaget. Etter en runde med tunge støt og noen korte utras kommer den stålgrå torpedoen til syne i det klare vannet. Meshhåven omslutter en formfullendt rovfisk, et nydelig eksemplar uten en eneste skramme som veies til 4,65 kilo. Bred over ryggen, det markante underbittet og en imponerende halefinne som vitner om balanserte krefter. En ekte spesialist blant karpefiskene. Etter en kort fotosession senker jeg den grove aspen ned i vannet. Etter noen få sekunder slår den seg fri og blir borte.

Pelagisk jeger

Det er ingen tvil om at de største aspene foretrekker pelagisk jakt ute i de frie vannmassene langt fra land. De største fiskene jeg har fanget har konsekvent tatt over store dyp, og store wobblere på 12-20 centimeter gir flest hugg. Jeg velger byttefiskfarger i klart vann, og sterke signal- og kontrastfarger i farget vann. Og det skal dorges raskt, mellom 2,5 og 3 knops fart gir flest asphugg.

Det skulle ikke mange turene til for å skjønne hvordan de store aspene jager. Store asper er fiskespisere med imponerende svømmeegenskaper og godt syn. Sidelinjeorganet brukes også flittig for å registrere byttefiskaktivitet, spesielt når sikten i vannet er dårlig. Samtlige fisker har sittet på wobblerens bukkrok, aldri på halekroken! Alt tyder derfor på at de angriper fra undersiden, og klipper byttefisken midt på i stor fart.

En viktig ting må også nevnes: Etter et par uheldige episoder der to store asper fikk skrapet opp gjellelokkene med den frie halekroken, fjernet jeg denne, og dorger i dag med wobblere der kun bukkroken er montert. En skulle tro at jeg misser mange hugg på grunn av dette, men det har jeg til gode å oppleve. Uansett er det viktig å eliminere skade slik at de vakre storaspene kan gjenutsettes på en forsvarlig og god måte. De er sjelden og edel vare!

Over den magiske streken

Grytidlig morgen. Tåkeskyene har parkert mellom de høstrøde åsene, og natta har tydeligvis vært kald. På bøyene som loser båtfolket trygt på utsiden av grunnene, ligger det rimfrost. Forventningene er skyhøye. Det bør ikke gå lang tid før aspen setter inn det første støtet over dypet der ute.

Etter 10 minutters rigging står omsider alle fire stengene oppspent og dirrende i stangholderne. På grunn av dårlig sikt i all tåken, ligger jeg nærmere land enn vanlig for å hele tiden ha kontroll på hvor jeg befinner meg, men samtidig langt nok ut der byttefisken stimer sammen. Det varer ikke lenge før en skrikende knarr sliter stillheten i to.

Er det en brukbar asp? Den holder seg dypt, stanger tungt og forholder seg rolig og behersket. Jeg kan ikke si det samme om meg selv. For å være sikker på at fisken ikke vinkler ut og drar med seg de andre linene, sveiver jeg lynraskt inn de tre andre wobblerne og parkerer stengene i stangholderne. Plutselig stiger fisken nærme overflaten, og de typiske spisse aspfinnene kommer til syne. Som kniver skjærer de i den stille overflaten. Inne ved båten virker den ikke fullt så tung, så jeg tar det ikke så nøye, setter fra meg stanga og kobler fra paravanen. Etter hardt press får jeg styrt den vakre fisken i håven. Sjokket kommer da jeg skal løfte den inn på avkrokningsmatta… Dette veier mye! Da håvnettet dras til siden, skriker jeg rett ut. Den er ekstremt bred over ryggen. Buken er dyp, jegeren har tydeligvis spist seg opp før vinteren, og skjelldrakten er feilfri. Da vekta viser 5,05 kilo, mister jeg pusten. Et eksemplar over den magiske streken.

Og for øvrig, det er unødvendig å spørre meg om hva de kommende seinsomrene og høstene skal brukes til. Stor asp er avhengighetsskapende!

Utstyr og taktikk:

Stenger: Jeg bruker to stenger på 9 fot til paravantrollingen, og to på 8 fot til litt tyngre, mer dyptgående wobblere som fiskes uten paravaner. Her er det et bredt utvalg gode stenger å velge mellom, blant annet SavaGear MP Pro trigger. Det viktige er at paravanstengene er noe mer langmyke slik at bølgebevegelsene dempes og paravanen ikke løser ut før fisken tar wobbleren.

Sneller: Multiplikatorsneller med tellerverk gjør det enkelt å ha kontroll på linelengder og hvor langt fra båten wobblerne fisker. Jeg kan anbefale den gamle traveren Daiwa SG 47 LCA. Den fylles med god multiline i dimensjoner på 0,20-0,28 mm.

Wobblere: Det er vanligst å bruke små wobblere med hissig gange etter aspen. Snittvekten har imidlertid økt betraktelig ved bruk av store wobblere. Favorittene mine er en 19 centimeters leddet 4-play Lip lure og Low rider i fargene Lemon back, Dirty roach og Blue silver, 12 centimeters Nils Master Invincible i fargene hvit/oransje, blå/sølv og sort/sølv, 16,5 centimeters Sebile i fargene FTG, Q2 og O og Rapala X-rap Jointed i fargene S, CLN og BSD.

Fortommer: Fluorkarbonfortommer på en meters lengde i dimensjoner rundt 0,28 millimeter fungerer best. Skulle det gå på gjedder, beholder du wobblerne dine. Bruk en stor kvalitetssvivel mellom multilinen og fortommen slik at paravanen ikke glir helt ned til wobbleren. Wobbleren festes til fortommen via Savage Gear Egg snaps i størrelse M.

Annet utstyr: En god avkrokingsmatte, et veienett for skånsom veiing og en god avkrokingstang.

Plassvalg og dorgemønster: Det pelagiske fisket foregår over store dyp, fra 20 til 60 meter, og langt fra land. Det virker som om storaspen kan dukke opp hvor som helst ute på vannviddene. Det viktigste er å alltid finne konsentrasjoner av byttefisk, og ser du jagende rovfisk, tydelige striper på ekkoloddet, skal du legge ned mye tid nettopp her. Kjør parallelle dorgelinjer over områder med mye aktivitet, og kjør i brå svinger for å variere wobblernes gange og fiskedyp på ekstra trege dager. Fisk wobblerne på lange linelengder, gjerne opp mot 250-300 fot, og bruker du paravaner kan wobblerne med fordel fiskes kun 4-5 meter bak paravanen. I bølger sørger paravanen for at wobbleren får en uryddig og støtvis gange, noe aspen digger.

Prev Alle gode ting er 31
Next Vill, vakker og våt

Comments are closed.