«Brødrene Vega» er et must for alle norske sportsfiskere, også for de som ikke har åpnet en bok siden ungdomsskolen. Om Lars Lenth når hele det norske folk tør jeg likevel ikke vedde på.
Av: Endre Hopland
At Lars Lenth ikke er noen stor fan av oppdrettsindustrien er ingen statshemmelighet, og det legger han heller ikke skjul på i sin nye bok, «Brødrene Vega». Romanen, som nå er ute på Kagge Forlag, gir i korte trekk både oppdretterne selv og de rike bakmennene som lurer i kulissene det glatte lag, og det gjøres på en slik måte at en bare må fortsette å lese. Dette, kombinert med godt, vittig og lettlest språk, gjør at du er gjennom de 296 sidene på et par kvelder.
Oppdrettsnæringen vil trolig alltid ha tre fronter: De som er for, de som er mot og de som ikke bryr seg, men synes Salmalaks er godt. Lenth er utvilsomt mot, noe han aldri har lagt skjul på. Gjennom nett-TV-serien «Fjordmenn» tok han en nærmere kikk på næringen sammen med sin partner in crime, Lars Nilssen. Det hele endte opp med at oppdrettsgiganten Marine Harvest fikk VGTV til å fjerne siste episode, der et utdrag fra deres egen reklamefilm ble vist. For næringen var dette mest en pinlig affære, men for Lars og Lars var det unektelig en seier. At to kompiser med et videokamera kan få et milliardkonsern til å skjelve såpass i knærne, viser nemlig tydelig at her traff de en nerve.
En del av avsløringene som ble gjort i «Fjordmenn»-produksjonen, har nok blitt med Lenth inn i den videre skriveprosessen. Forfatteren legger ingenting imellom når han omtaler oppdrettsindustrien sin inntreden i den norske naturen, og selv om en del ting nok er satt litt på spissen og hele næringen i praksis er dradd under samme kam, er det liten tvil om at han peker på en del momenter som i stor grad blir dysset ned i norsk media. Penger og arbeidsplasser går nemlig foran naturspørsmål, uansett om regjeringen er rød, grønn, blå eller lilla med gule prikker.
«Brødrene Vega» er en roman, ikke et oppslagsverk. Romaner er jevnt over fiksjon, men gode romanforfattere gjør likevel skikkelig research for skape en så troverdig historie som mulig. Som sportsfisker og fiskeentusiast irriterer jeg meg ofte over fiskereferansene i ellers gode romaner. Jeg tok for eksempel meg selv i å være ukonsentrert ganske lenge etter at Harry Hole hadde leid seg en båt i Bergen, og fått tilbud om å låne stang med både sluk og blylodd på i samme slengen. Hvem fisker med både sluk og blylodd samtidig, liksom?
(Foto: Privat)
Slikt slipper en med Lars Lenth. Han kan nemlig fisk og fiske, og de irriterende, fiskerelaterte faktafeilene uteblir derfor så og si fullstendig. La gå at genmanipuleringsmiksen av laks og ålekvabbe høres snålt ut for en vanlig lekmann, men kvinner og menn med hvite laboratoriumsfrakker har strengt tatt klart å dyrke frem rarere ting enn laksekvabbe tidligere, så det er vel ingen grunn til å være overrasket. Dette blir uansett en artig detalj for oss som liker alle typer fisk og fiske. At en stakkars rifleskutt nise som omtales i boken også er dobbelt så stor som maksimallengden hvalen faktisk kan oppnå, ser jeg ellers mellom fingrene med. Majoriteten av referansene er nemlig spot on, og da forsvinner mange potensielle irritasjonsmomenter.
«Brødrene Vega» har en klassisk spenningsromanoppbygning, med et klart skille mellom de opplagte heltene og de opplagte skurkene. Likevel møter vi også en god del middelhavsfarere, slike en ikke er helt sikker på om en skal like eller mislike. Persongalleriet er bredt, men likevel oversiktlig, og det er vel fair å påstå at ingen av hovedpersonene er helt A4. Handlingen er ellers lagt til en øde fjordtarm i Nord-Norge, og det er påfallende hvor mange prosent av befolkningen på denne plassen som Gud glemte og Fanden forlot som har tilknytning til Asker og Bærum. Uten at det gjør noe fra eller til.
Lars Lenth bruker fiktive navn i persongalleriet sitt, men referansene til en og annen reell person er likevel krystallklare. Oppdrettsnæringen sine egne disipler blir ellers omtalt med fullt navn og like fullt rulleblad i bokens mange forklarende digresjoner. Hverken vår sittende fiskeriminister eller hun som hadde posisjonen i forrige stortingsperiode kommer godt ut i Lenth sine beskrivelser. Det gjør heller ikke en viss folkekjær vossing som tidligere formidlet hvor flott den norske naturen er, sammen med to gamle skihelter og en kokk som måtte tekstes. Lenth skriver det som det er, selv om oppdrettsnæringen selv garantert er uenig. Ære være han for det.
Som sportsfisker, ansatt i et sportsfiskenettverk, er det naturlig for meg å se «Brødrene Vega» med sportsfiskeøyne. Det har også Lenth gjort når han har skrevet romanen. De enorme konsekvensene oppdrettsanleggene har for miljøet vårt blir nøye beskrevet og diskutert mellom personene i boken, og både redneck-oppdretterne, marinbiologene, miljøforkjemperne, de slue aksjonærene og den vanlige mannen i gaten er engasjert på et eller annet vis. Lus, laks på rømmen, kloakk, død havbunn og utfiskede leppefiskbestander har alle fått sin plass mellom de to blå permene med det hvite omslaget, og selv om forfatteren utvilsomt har valgt side i oppdrettsdebatten, er det ingen tvil om at det dukker opp noen tankevekkere i løper av de 296 sidene.
Om Lars Lenth har skrevet en bestselger tør jeg ikke spekulere i. Det kan godt hende at temaet er for snevert til at folk går mann av huse for å få tak i litteraturen. Når det er sagt, og en legger den fiskerelaterte biten til side, leverer Lenth likevel en spennende og morsom roman, med nok av raringer, galninger, sluinger og sprengstoff til at i alle fall de første dagene av påsken burde være sikret. Enhver sportsfisker med respekt for seg selv må i alle fall kjenne sin besøkstid. Lenth treffer nemlig spikeren på hodet, og underholder stort i samme slengen. Mer enn det kan en egentlig ikke be om…
Bjørn Hartmann fra 4reels fikk gjort unna mye eksotisk fiske i fjor. Etter en måned på New Zealand sammen med teamkompisene Tobias Holter og Frithjof Hald, gikk turen til Long Island på Bahamas i to måneder. Denne filmsnutten en liten samling av gode stunder fra de evige, kritthvite og urørte sandflatene på øyen, som nok er litt mindre kjent en Acklins og Abaco, men som er mye mer tilgjengelig på egenhånd:
Har du lyst til å lære deg fluebinding? I HookedTV-serien «Fluebinding 101» lærer Jon-Erlend Sundnes bort sine triks. I første episode forteller han deg hva du trenger for å komme i gang:
Atle Brenden er ikke noe ukjent navn i fluefiske-Norge, og på bloggen atlebrenden.no deler han både opplevelser, film og foto fra turene sine. Nå kommer også langfilmdebuten på DVD.
Av: Endre Hopland
I tre sesonger har Brenden vært på ørretjakt i både rennende og stille vann, sammen med turkamerat og filmskaper Thomas Dahl. Dette har resultert i 60 timer med råmateriale, som nå er klippet ned til en time og 26 minutter med film. Det ferdigredigerte materialet har fått navnet «På kastehold», og DVD-en kommer for salg 23. februar.
Filmen, som straks er på markedet, er skutt på Østlandet og i Sverige. I filmen følger vi Atle Brenden på jakt etter brunørret med tørrflue.
– Ved å kombinere actionfylte scener med naturskjønne øyeblikk, vil man i løpet av filmens varighet få et innblikk i de fleste aspektene av det som gjør denne hobbyen så givende. Denne filmen tar sikte på å vise at med riktige forberedelser og en liten porsjon flaks, kan selv uerfarne fluefiskere få fantastiske opplevelser. Med fokus på opplevelsen og spenningen rundt fisket, vil denne filmen appellere til amatøren så vel som til den erfarne fluefiskeren, heter det i coveromtalen.
Les også: Fluefiskefilm fra Nordmarka
Brenden, som selv er fra Jessheim i Ullensaker kommune, har alltid vært lidenskapelig opptatt av friluftsliv, jakt og fiske. Han begynte å svinge fluestangen da han var 13 år gammel, men hovedinteressen var jakt frem til han for alvor havnet på fluekjøret i 2009.
– Siden har jeg vært hekta, og jeg bedriver nå mesteparten av fritiden min med fluestang i hånden, sier Brenden til Hooked.
Brenden og Dahl har fisket i tre hele uker, samt tre helger, fordelt på tre år for å få materialet til filmen som nå er like rundt hjørnet.
– Egentlig skulle vi klare oss med to fiskesesonger, men den andre av disse hadde så mye dårlig vær at vi måtte tilbake et tredje år, forteller han til Hooked.
Thomas Dahl har drevet med produksjon av jaktfilmer siden 2008 gjennom Busk Produksjon, og er sånn sett godt vant med skog og mark. Fiske har han derimot ikke filmet tidligere, og at det ble en langfilm av debuten er egentlig litt tilfeldig. Karene var i utgangspunktet nemlig bare på fisketur.
Les også: Lyrdager
– Thomas og jeg pratet løst om det å prøve å få filmet litt fluefiske. Det var nytt for han å filme fiske, og jeg hadde aldri stått foran et kamera før, men etter den første uken syntes vi begge at vi hadde fått til noen tøffe takes. Dette gav mersmak, og dermed jobbet vi videre med det, og bestemte oss etter hvert for å gjøre noe mer ut av opptakene, sier Brenden.
Tanken karene har bak filmen er enkelt og greit å dele noen av naturopplevelsene sine med andre, og håpet er å glede, samt å inspirere flere til å komme seg ut på tur. Filmen er altså tilgjengelig på DVD 23. februar, og kan kjøpes på atlebrenden.no. Det jobbes også med å finne andre utsalgssteder.
Her kan du se en liten smakebit på «På kastehold»:
Undertegnede har etterhvert fått en tradisjon for å innlede båtsesongen med et besøk på Båtmessan i Gøteborg. Så også i år.
Av: Erik Grimsøen
At det var nesten -5 grader i Oslo og +5 grader i Gøteborg hjelper i seg selv på vårfølelsen, og det å vandre rundt og se på båter kan gjøre en stakkar helt våryr. Messen har tradisjonelt et tilsnitt som passer en sportsfisker som meg bedre enn de norske båtmessene. Årsaken er at en betydelig andel av utstilte båter er godt under 6 meter, og derfor passer både lommebok og fritidsinteressen bedre enn 40-foterne som gjerne dominerer i Norge. Det er ikke bare hardbarkede sportsfiskere på messen, du finner masse «sol og bad» -båter og utstyr i Gøteborg også, så hvis du heller i den retningen er det fortsatt mye å hente hos Söta Bror.
Bussturen fra Oslo til Gøteborg tar ca 4 timer hver vei, noe en lett overarbeidet småbarnsfar trives godt med. Her er det bare å bunkre opp med passelig lesestoff, og kanskje en nedlastet film eller fire på nettbrettet, og vips så er transporten unnagjort. Med WIFI og lademuligheter på bussen, går tiden fort. I år kom tur-retur bussbiletter på 338,- og det er vesentlig billigere enn å kjøre egen bil, samt at man nettopp kan bruke transporttiden på noe annet enn å se på vei og medtrafikkanter.
Allerede ved inngangspartiet møtte Karl-Johan og jeg den første sportsfiskebåten, i form av en Tracker 16 Pro Guide, som selvfølgelig er fult utstyrt med frontmontert elmotor med GPS-styring, og skikkelige ekkolodd. Disse båtene er etterhvert blitt ganske kjent også i Norge, ikke minst gjennom utallige bilder av Erik Walmanns Tracker på Pikewallis.
Tracker ønsker oss velkommen
Vi ville vente med båtene på grunnplanet og tok turen rett i opp i 2. etasje, hvor det meste av tilbehørsleverandørene og -detaljistene holder til. Som vanlig for min del, var det noen elektronikknyheter som jeg bare «måtte» se, og denne messen er en av de som pleier å være godt dekket på elektronikkfronten. Vi begynte med en kikk hos Navico, som har merkene Lowrance og Simrad, i tillegg til B&G som er mer rettet inn mot seilbåter.
Navico
En ting jeg ville se nærmere på var Simrad sin ForwardScan, et høyfrekvent ekkolodd som ser foran båten, for å på den måten kunne si noe om dybder i den retningen. Teknologien er forsåvidt ikke ny, EchoPilot er et annet merke som har holdt på med dette lenge, men å få dette inn på en Simrad er nytt. Jeg forventer at denne teknologien først og fremst blir aktuell for større båter, og særlig for de som kombinerer stor båt med farvann som er dårlig kartlagt.
Kanskje hakket mer spennende for sportsfiskeren er årets store nyhet fra Lowrance, nemlig 3. generasjon av deres HDS-serie. Alle tre størrelser var utstilt, så her var det bare å trykke i vei.
Lowrance HDS Gen 3
Brukergrensesnittet og funksjonene er det samme på alle tre, selv om de største har en videomulighet som lillebroren ikke har. HDS Gen 3 er merkbart raskere enn Gen 2, og får min egen HDS 8 Gen 1 til å fremstå som en sinke. Med innebygget StructureScan, CHIRP-ekkolodd og mange alternativer for kart, kommer nok Lowrance til å holde godt på markedsandelene sine også med Gen 3. Om det er nok forbedringer til å få folk til å bytte ut sine eksisterende HDS Gen 2 er jeg nok litt mer i tvil om, men særlig for sportsfiskere som vil se fisk på større dybder bør innebygget enkeltbånds-CHIRP som er direkte kompatibel med Airmar sine ekkoloddgivere friste. En 7″ HDS Gen 3 har veiledende pris fra 13.725,- i følge prislistene til importøren ProNav, og det er ikke værst med tanke på hva som befinner seg av funksjoner og muligheter i enheten. Et lite sidespark til Navico; utstillingsmodellen av HDS 7 Gen 3 hadde feilkalibrert berøringsskjerm, som gjorde den bortimot umulig å bruke. Lett å fikse ved å kalibrerer skjermen, men kanskje litt flaut å vise frem?
HDS gen 3 har innebygget WIFI. I kombinasjon med Navicos GoFree nettbutikk, betyr dette at man skal kunne laste ned softwareoppdateringer i båten, kjøpe og laste ned nye kart, eller laste opp sine sonarlogger til karttjenesten Insight Genesis for å forbedre kartene der. Jeg har kjørt med en beta-variant av denne softwaren en stund, og den fungerer. Utfordringen ligger mest på båndbredden som er tilgjengelig over mobilnettet i det ganske land, men med stadig bedre dekning på 4G-nettet kommer denne typen teknologi til å bli stadig mer dominerende. I all ærlighets navn er ikke det å sette en nettleser i ett multifunksjonsdispaly som HDS helt nytt, Humminbird har dette i sin ION-serie og Furuno har det i sin TZT, men akkurat denne måten å gjøre det på er ny.
Reklamefilmen for den kommende funksjonaliteten er i hvertfall fin, i kjent amerikansk stil:
Neste stopp var Raymarine, for å kjenne litt på de Nye Dragonfly-modellene som du har lest om her på Hooked tidligere.
Raymarine
Jeg var spesielt interessert i å se hvor liten Dragonfly 4 egentlig er. En ting er å lese spesifikasjoner men det er noe annet å se den i virkeligheten med større skjermer rundt seg. Raymarine har valgt å bruke et widescreenliknende format også på minstemann i serien, og det gjør at skjermens høyde blir svært lav.
Feil format?
Når du bruker det tradisjonelle ekkoloddet eller downscan (som Raymarine kaller DownVision). er det nettopp skjermens høyde som er viktig, alt i bredden er bare historikk. Det samme gjelder når man bruker kartplotterfunksjonen, spesielt ved kjøring i plan. Hva som er 100 meter til siden for deg er langt mindre interessant enn det som er 100 meter foran deg. På større skjermer hvor man kommer til å kjøre mye med delt skjerm mellom for eksempel kart og ekolodd kan jeg se fordelen med den brede skjermen, men skjermdeling på disse små widescreenskjermene krever i hvertfall bedre syn enn det jeg har. Jeg hadde med andre ord gjerne sett at Dragonfly 4 hadde hatt smalere og høyere skjerm, for prislappen på 2.490,- til 3.490,- er ellers helt «riktig». Se ellers Raymarines norske prisliste for mer prisinformasjon.
Neste stopp var Garmin sin stand, for å se på deres nye modeller i prisklasser som legger opp til konkurranse med Lowrance HDS Gen 3, som du leste om litt lengre opp.
Garmin
Med Garmins GPSMAPxs-modeller meldte Garmin seg inn igjen i det gode selskap når det kommer til markedets bedre ekkolodd. Dette var mye takket et sammarbeid med Airmar som produserer høykvalitets-ekkoloddgivere, et sammarbeid som resulterte i ekkoloddgiverene B150M (for gjennomgående montering) og TM150M (for aktermontering). Med disse giverne og CHIRP-teknologien kunne Garmins ekkolodd konkurrere med følsomheten til Lowrance/ Simrad på et nivå som gjorde at man måtte være spesielt interessert for å se forskjell. For 2015 har Garmin hevet standarden enda ett hakk med GPSMAPxsv, som er markedets første enheter med innebygget ekkolodd som takler to CHIRP-frekvensbånd samtidig.
Garmin GPSMAP xsv
Minstemann i serien er 7407xsv, med 7″ skjerm og en prislapp på 15.999,- uten giver i Norge. Dette legger den hårfint over HDS Gen 3 i samme størrelse, men hvis Garmins nye ekkoloddgivere er i stand til å konkurrere med Airmar, kan totalen med giver fort bli veldig nær nettopp HDS Gen 3, og absolutt i direkte konkurranse med Simrads NSS Evo2 som kom i fjor. Se ellers Garmins norske priser på denne serien HER. GPSMAPxsv er også kompatibel med Airmar sine CHIRP-givere, i likhet med Lowrance og Simrad, så her blir konkurransen skarp. Utvilsomt til glede for oss forbrukere. Skal vi komme med et lite sidespark også til Garmin, så er det at skjermene virket forbausende varme. Så lenge kjølerillene i bakkant håndterer dette, er ikke det noe stort problem i seg selv, men det kunne vært morsomt å målt faktisk strømforbruk på disse, målt opp i mot konkurrentene. Samtidig er Garmins mangel på kart som fungerer i norsk ferskvann markant, særlig med tanke på at de i praksis har fjernet muligheten for å lage sine egne kart til nye modeller.
Også Humminbird og Minn Kota sin stand måtte besøkes, delvis for å se om oppdateringene til Humminbird ONIX var like bra som Humminbird sier, og selvfølgelig for å se på nyheten Humminbird Helix og Minn Kota Ulterra. Nyheten Ulterra har du sett på Hooked allerede, nemlig HER.
Minn Kota UlterraUlterra, up close and personal
Funksjonen med automatisk opp- og nedfelling av frontmontert elmotor er Minn Kota Ulterra foreløpig alene om, så får vi se hvor lang tid det tar før erkerivalen Motorguide kommer med sitt svar. Foreløpig har den norske importøren Flak bare priser på de rimeligere Minn Kota modellene på sin oversikt. Men skal vi dømme etter amerikanske og svenske priser, vil Ulterra med fult sett funksjoner ligge fra rundt 30-35.000 her i Norge. (Helt ubekreftet)
ONIX-serien har fått et par år på nakken, og etter en stor softwareoppdatering tidligere i vinter skal nå det meste av softwarefeil være ryddet av veien. Det lille jeg fikk klådd på ONIX, tyder i hvertfall på at enhetene har blitt VESENTLIG raskere etter oppdateringen, og at touchfunksjonene nå fungerer som de skal.
Humminbird
Men Humminbird har ikke bare brukt tiden på å rette feil, de har også kommet med en nykommer, Humminbird Helix:
Humminbird Helix
Helix er opplagt en direkte konkurrent til Lowrance Elite, Raymarine Dragonfly og Garmin Echomap, og er i de fleste land priset deretter. Om det er kronekursen som har gjort at den norske importøren Flak har lagt seg merkbart over svenske priser på Helix er ukjent for meg, men sammenliknet med de svenske prisene på tvers av merkene er kanskje 6.199,- litt i overkant friskt for varianten av Helix som har GPS, ekkolodd og DownImaging. I Sverige får du den samme modellen for 4.800 SEK, noe som er litt rart når norske og svenske priser på elektronikk vanligvis ikke er sååå lang i fra hverandre? Her må nok de norske prisene ned, dersom denne skal slå an i i steinrøysa vår.
Vi ruslet ned i første etasje igjen. En ting som var godt synlig nær sagt over alt på messen var Evinrudes nye generasjon av sine 2-taktere. Du får nesten bedømme det designmessige selv, for her er det liten tvil om at Evinrude har lagt seg i selen for å skille seg ut fra mengden. Jeg tror vi kan være enige om at de har klart akkurat det….
Amerikansk fargeklatt
Foreløpig finnes Evinrude G2 i størrelser fra 200 hester til 300 hester, Skulle ikke akkurat disse fargene matche din båt, eller din dagsform, så finnes det intet mindre enn 13 andre farger å velge i mellom, take your pick:
Fargepalett
Men det er ikke bare det yttre designet Evinrude har gjort noe med. Det er i det hele tatt mange positive sider ved Evinrudes moderne 2-taktere kontra tilsvarende 4-taktere vi sportsfiskere ellers har en tendens til å henge på båtene våre. For noen år tilbake sa stygge tunger at amerikanerne fortsatte med 2-takt fordi 4-takt var for avansert for de, men Evinrude har vist at den som ler sist ler best. Kanskje noe å tenke på før neste motorbytte? Du kan tenke videre med informasjonen på den norske importørens hjemmesider; Frydenbø.
En båt jeg spesielt var ute etter å se på, var Busters nykommer Buster S Fish. Den er bygget på den vanlige Buster S, noe som betyr en ganske liten og letthåndterlig aluminiumsbåt for innsjøer og vassdrag. Men her forsøker Buster å gå amerikanske sportsfiskebåter i næringen, med kastedekk og skikkelige stoler på pidestall. Dessverre hadde den svenske importøren bestemt seg for at S Fish ikke var så spennende, og latt den ligge igjen hjemme. Jeg tok derfor en nærmere kikk på en annen modell jeg har sansen for, nemlig Buster M.
Buster M anno 2015
Buster M har også fått seg en skikkelig facelift for 2015. Den skranglete benken på siden er borte, og M kan nå «bygges» litt slik du vil. Personlig er jeg litt svak for DC (to konsoller) slik som på bildet, men den finnes også med en midtmontert enkeltkonsoll. Foran konsollen er det plastkasser, som enkelt kan tas ut.
Skikkelig motorbrønn
Buster har en skikkelig motorbrønn selv på denne båten på bare 4,75 meter, og med en høy kant derfra og inn i båten. Liten mulighet for at bølger kan slå inn i båten her, noe som er lurt hvis man for eksempel skal dorge i medsjø eller bruker en frontmontert elmotor som ankring. (Da kan båten tidvis svinge rundt med rompa mot sjøen.) Badestigen ligner til forveksling på den jeg har på min egen båt, og kan lett felles ned fra sjøen hvis man er uheldig og får et ufrivillig bad.
En ting Buster ikke er alene om, men som uansett er lurt på mindre båter som får mye juling og kanskje sjøsettes på ramper med litt ymse hellning, er et justerbart feste for ekkoloddgiveren:
Smart løsning
Neste stopp var Alumacraft, som så vidt jeg vet ikke har en norsk importør. Den svenske importøren Westgear leverer dog også til Norge. Dette er båter laget spesifikt for sportsfiske, med et tydelig amerikansk tilsnitt. Selv om modellene på bildet under er fra serien med V-bunn, er de likevel ganske flatbunnet sammenliknet med for eksempel finner som Buster og Silver. Dette er med andre ord båter som trives best med ganske begrenset bølgehøyde.
Escape 145
Bildet over og under viser minstemann i serien, Escape 145, i såkalt tiller-utgave. Tiller innebærer at den er beregnet på motor med rorkult (en Honda BF40 i dette tilfellet), en løsning som gir mye innvendig plass som ellers hadde vært brukt på en konsoll. For de som heller vil prioritere litt komfort på transportstrekningene, finnes det også en variant med sidemontert konsoll som heter CS.
Alle Escape-modellene har en liten og grunn motorbrønn, så sjø som skulle slå inn bak vil ihvertfall ikke gå rett inn i båten. Men for litt større innsjøer, eller aktivt vertikalfiske med mye bakking, er nok sprutbeskyttere slik som på bildet under å anbefale. Jeg har egentlig aldri forstått hvor mange amerikanske fiskebåter skal være så åpne bak.
145 med sprutbeskyttelse
Hakket større er Escape 165, som var utstilt med sidekonsoll (CS).
Escape 165
Selv med konsollen, er det masse plass å boltre seg på i 165:
165 med sidekonsoll og masse plass
Enda hakket større er Escape 175, og nå er det dobbel sidekonsoll og skikkelige vindruter som gjelder:
Escape 175
På 175 finner vi dessuten en badestige, et viktig sikkerhetsmoment:
Viktig sikkerhetsdetalj, og en kraftplugg
Storebror fra Starcraft er 195, som med sine 5,9X2,5 meter og 200 HK skulle by på både plass nok til hele fiskeklubben og fart nok til å legge garnfiskerne på betryggende avstand. Kanskje ikke så dumt at pidestallene til setene har luftfjæring?
195
Den siste båten jeg vil trekke frem i denne omgangen er Ockelbo. Merkenavnet har lange tradisjoner, men bruk av aluminium er ganske nytt og modellen B18AL er helt ny:
(foto;www.ockelboboats.se)
På messen var den utstilt med sidestilt enkeltkonsoll, men som bildet over viser finnes den også med andre alternativer. Dette er en båt bygget for å vare, med klare trekk av arbeidsbåt. Lillebror B16AL har eksistert en stund, og har fått mye skryt, og med B18AL tror jeg Ockelbo kan appelere også til for eksempel norske sjøfiskere. Jeg er ganske sikker på at du sliter ut deg selv, lenge før du sliter ut denne båten. Skikkelig motorbrønn, høy reling, solid rekke og overdimensjonert på stort sett alle områder.
Danseplass
En ting som Oceklbo gjerne kan lære bort til andre båtprodusenter (ikke minst franske og amerikanske), er utformingen og størrelsen på selvlensen. Her er det store rør som har mer enn bare en teoretisk mulighet for å få unna vannet i skikkelig drittvær. Liten sjangs for at barnåler og annet småtteri skal tette selvlensen her:
Selvlens slik den skal være
Mett av inntrykk, og med bagasjen full av favoritt-jigghodene mine for vertikalfiske, var det bare å ta plass på bussen igjen med nok en film på IPaden, og drømme om sommeren…
Gjengen i Skitt Fiske har investert tungt i et nytt lagersystem. Målet? Å få plass til flere leverandører og produkter, og å gjøre driften mer effektiv.
Av: Bernt Nor
Personlig synes jeg det var veldig gøy å se slike maskiner jeg tidligere kun har sett på TV. Storage Wars, gå hjem og jogg!
Hvis du tror at du ikke driver med fang-og-slipp på fisketuren, bør du lese dette. Skal du følge loven, må du før eller senere sette ut igjen fangsten din.
Når jeg skriver om min fang-og-slipp-forskning (etter engelsk: catch-and-release) tenker nok mange: Dette er ikke noe jeg driver med! Ofte utvikler det seg til en het diskusjon om dyreplageri og fiskeetikk i kommentarfeltet. Jeg synes det er veldig bra og viktig at folk blir engasjert; men hva betyr egentlig fang-og-slipp? Internasjonalt blir fang-og-slipp definert som en prosess der man fanger en fisk med krok og håndredskap, og så slipper den levende ut igjen på samme sted i forventning om at fisken overlever uskadet.
Men er det så enkelt? Hvorfor blir så mange provosert når de leser at fang-og-slipp blant turistfiskere i Norge ligger på europatoppen? Kan ikke dette også tolkes som et godt tegn? Fang-og-slipp trenger i utgangspunktet ikke å være noe negativt. At det blir sluppet ut en høy andel av fisk gjenspeiler kanskje at de fleste bryr seg både om regelverket og fiskebestanden. Grunnen til at mange reagerer negativt er nok forskjellig syn på hvilken motivasjon som ligger bak hos de som praktiserer fang-og-slipp.
Fang-og-slipp blir ofte forstått som et “alt-skal-ut-igjen”-prinsipp. Men dette er bare den mest ekstreme formen. Generelt er det to forskjellige former av fang-og-slipp. På den ene siden står reguleringsstyrt fang-og-slipp, der fisken skal gjenutsettes fordi den er under minstemål eller fredet. Så er det frivillig fang-og-slipp, der for eksempel andre småfisk eller de artene du egentlig ikke liker så godt, blir sluppet ut igjen. Utslippsgraden varierer mye, og spenner fra fiskere som utelukkende slipper ut fredet fisk til de som slipper ut hele fangsten; uavhengig av art eller størrelse.
Studiene våre viser likevel at det fleste holder seg noenlunde midt imellom disse to ytterpunktene. Hovedgrunnen til gjenutsetting er at fiskene er for små. Dette gjelder for både utenlandske fisketurister og norske fritidsfiskere. Selv om noen nevner minstemålet som en grunn til utslippet, ser de fleste bare på størrelsen av fisken. Ofte havner torsk under 50 cm i Nordland og Finnmark tilbake i sjøen, selv om minstemålet er på 44 cm nord for 62°.
Denne praksisen er akseptert, og havner i kategorien frivillig fang-og-slipp. Men kan man si at en fisker som slipper ut torsk under 50 cm – fordi den skal vokse – leker med maten? Noen slipper ut storkveite og stortorsk fordi den ikke er egnet som matfisk, men er ekstremt verdifull for gytebestanden. Skal vi jobbe imot dette eller er det en regel vi bør støtte; forutsatt at fisken overlever og ikke lider overstadig?
Noen arter er uønsket bifangst. Her gjelder det enten å tilpasse utstyret eller å bytte fiskeplass hvis andelen er veldig høy. Likevel er det umulig å unngå all uønsket bifangst. For eksempel vil en sjøørretfisker på kysten alltid få andre pelagiske arter som lyr og sei som bifangst. Men bør denne fisken avlives selv om fiskeren ikke vil ha den? Rent biologisk sett er det greit å slippe ut denne fisken så lenge det er sikkert at den overlever og ikke viser noen adferdsendringer. En fisk som har tydelige krokskader, blør eller er veldig utmattet bør allikevel avlives fortest mulig og tas vare på som mat.
Disse eksemplene viser at vi alle er fang-og-slipp-fiskere før eller senere; ikke minst hvis vi skal følge regelverket. Det er derfor viktig å studere både negative og positive effekter av fang-og-slipp på de mest relevante artene som inkluderer torsk, sei, hyse og kveite. Dessuten er det viktig å informere om hvordan fisken skal behandles hvis den skal slippes ut igjen. Ingenting er verre enn at at fisken dør eller lider unødvendig bare på grunn av manglende kunnskap.
NM i sjøisfiske er over for denne gang, og til tross for noen skjær i sjøen, ble det til slutt en super konkurranse. Her kommer resultatene og et knippe bilder fra premieutdelingen:
Resultater junior:
Plass Deltager ID Sum
1 Aron Bonhorst 24 293,08
2 Martin Markset Olsen 62 225,50
3 Anders Kristoffersen 63 207,07
4 Håvard H. Andersen 66 156,07
5 Andreas Vik 82 115,13
6 Markus Strandstad 52 96,27
7 Markus Guttormsen 77 68,27
Resultater lag:
Plass Lagnavn Deltager 1 Deltager 2 Sum
1 Elvegris Prinsipium Hale Lars Hellum Tor Arne Rygg 716
2 The Bubble Boys..å di! Sverre Magnus Selbach John O. F-Larsen 628,4
3 Team Gloryhole Thomas Tofte Geir M. Hansen 527
4 Team Vassfis on Ice Øyvind Sundet Hans M. Kaasa 504,25
5 Team Duppen Svenn-Jonny Fyen Bjørn Salte 470
6 Team Torshov Sportsfiske #2 Carl Stiegler Frode Kagge 462,03
7 Team Bakfull Adam Andren Sven J. Kolstø 461,63
8 Oberstløyntnantene Andreas Eriksen Svein E. Smolan 451,17
9 Team Kondom Vigdis Schotborg Odd Langeid 441
10 Team Kvabb og Babb Martin M. Olsen Anders Kristoffersen 432,57
11 Team Underdog Andreas Vik Aron Bonhorst 408,22
12 Hardcore Fishing Stjørdal Halvard Salomonsen Jim Frode Rygh 396,87
13 Team Trondhjem Kay Arne Olsen Kjell Rambech 362,2
14 Team Autronica Jan Olav Wåde Roger Kvam 350,25
15 Team Trutta Mokito Thomas B. Olsen Kim T.B. Olsen 341
16 Team Galskap 1 Daniel Andre Bjørndalen Joaquim Barros 330,2
17 Botne Lars E. Berg Tormod Gretteberg 301,47
18 Team Koko Morten Strand Roar Halvorsen 264,67
19 Team Gullyaris Maria Guttu Adrian Kilde 235,95
20 NKML 10M + kunna vært buss Vegar Seljestokken Sigve Arntzen 211,53
21 SFK Galskap Vest Kjetil Guttormsen Markus Guttormsen 210
22 Team Selnes Benjamin Grimm Anja Freyn 172
23 Optimistene Lars Petter Myhre Olav Larsen 170,5
24 SFK Galskap 3 Thore Berg Vetle Westli 162
25 Veteranene Jan Petter Ekeberg Trond Borgen 92
26 Team Løgnass Kenneth Pedersen Sebastian Pedersen 73,4
27 Team Møresild Vebjørn Farstad Frank Sande 41,4
Resultater åpen:
Plass Deltager Navn Poeng
1 9 Lars Hellum 563,13
2 85 Kay Arne Olsen 352,20
3 1 Sverre M. Selbach 323,47
4 12 John Olav Florø-Larsen 304,93
5 27 Hans Marius Kaasa 302,50
6 24 Aron Bohnhorst 293,08
7 34 Svein Erling Smolan 292,83
8 60 Geir Magne hansen 265,67
9 14 Thomas Tofte 261,33
10 43 Roger Kvam 251,42
11 78 Vigdis Schotborg 248,33
12 71 Sven Jørund Kolstø 247,30
13 16 Carl Stiegler 239,00
14 80 Roar Halvorsen 238,00
15 17 Bjørn Salte 237,33
16 61 Svenn-Jonny Fyen 232,67
17 62 Martin Markset Olsen 225,50
18 42 Frode Kagge 223,03
19 67 William Rydland 219,67
20 70 Adam Andren 214,33
21 21 Jim Frode Rygh 207,53
22 63 Anders Kristoffersen 207,07
23 11 Øyvind Sundet 201,75
24 51 Adrian Kilde 194,62
25 13 Odd Langeid 192,67
26 18 Halvard Salomonsen 189,33
27 5 Joaquim Barros 187,53
28 32 Lars Erik Berg 184,40
29 64 Thomas Berg Olsen 180,00
30 55 Benjamin Grimm 172,00
31 8 Olav Larsen 170,50
32 59 Karine Valle 169,00
33 87 Storm Øyen 168,00
34 75 Vetle Westli 162,00
35 65 Kim Tore Berg Olsen 161,00
36 68 Julian Røss 159,80
37 3 Andreas Eriksen 158,33
38 66 Håvard Holm Andersen 156,07
39 19 Tor Arne Rygg 152,87
40 83 Vegar Seljestokken 151,87
41 69 Jonas Hansen 149,53
42 29 Daniel André Bjørndalen 142,67
43 76 Kjetil Guttormsen 141,73
44 91 Jarle Eika 140,73
45 15 Torstein Olsen 139,33
46 48 Tormod Gretteberg 117,07
47 82 Andreas Vik 115,13
48 57 Gaute Haukaas 114,17
49 2 Jan Olav Wåde 98,83
50 89 Vigdis Samdahl 98,00
51 52 Markus strandstad 96,27
52 40 Erlend Rogne 95,33
53 20 Tor Erik Behrns 88,00
54 88 Jan Roar Samdahl 78,00
55 77 Markus Guttormsen 68,27
56 6 Jan Petter Ekeberg 68,00
57 84 Sigve Arntzen 59,67
58 39 Frank Sande 41,40
59 81 Maria Guttu 41,33
60 22 Marie Lassemo 40,00
61 36 Sebastian Pedersen 36,73
62 35 Kenneth Pedersen 36,67
63 90 Thomas Olsen 34,67
64 79 Morten Strand 26,67
65 10 Trond Borgen 24,00
66 86 Kjell Rambech 10,00
Størst fisk:
Thomas Berg Olsen – torsk 6,1 kg.
Artskongen:
Lars Hellum, 8 arter
Gullskata:
Hans Marius Kaasa, kloskate 920 gram.
Bileserie fra premieutdelingen. Alle bildene er tatt av Vegar Seljestokken og Kay Arne Olsen:
Bare det å få ut en båt i dette vannet, var en bragd i seg sjøl denne dagen. Når man ser på kalenderen, og den viser januar, ja da kan man jo spørre seg selv hva man egentlig holder på med. Det finnes ikke mange som gidder og bry seg med spinnfiske etter grønne, slimete fisker fulle av tenner på denne årstiden. I alle fall ikke når man risikerer og vrake både båt og bil i forsøket på å sjøsette fiskefarkosten. Det gikk bra denne gangen, men vi prøver ikke en gang til, selv om fangstene denne dagen helt klart frister til gjentagelse!
Av: Roger Hoftvedt, Pikewallis
Selv er jeg sjeldent i fiskemodus på denne årstiden, i alle fall ikke denne dagen da Erik ringte. Jeg hadde gått i flere dager og vært småsjuk og irritert meg over ting på jobben. Hypersensitiv som jeg er, lar jeg selvfølgelig slike ting gå utover de rundt meg, så Erik måtte jobbe litt med å overtale meg til å bli med på tur. Men jeg skjønte etterhvert at en tur med teamgutta evar akkurat det jeg trengte nå.Åpent vann i januar er en sjeldenhet, og kan fort bli til en våt drøm om det er store, saftige gjeddemadammer man liker og prøve seg på. Som kjent er dagene korte og huggperiodene kan være over på 20 minutter. Og disse er det kanskje bare en av på en hel dag!Selv var jeg bare sugen på å komme meg ut og tenke på noe annet enn jobb og bruktbiler som må på verksted. Trua på fisk var ikke til stedet, men jeg fikk endelig prøvd den nye Bass Pro-dressen min! Erik og Matthias er jo ikke helt fullt utvikla når det kommer til gjeddefiske som lidenskap, så de tenker jo ikke på annet enn fiske, fiske, fiske. De var selvsagt supergira, med supertrua. Tullinger, tenkte jeg..Jeg koser meg med å høre teamgutta prate om de rareste ting, som at storgjedda er lur, gjedda vil ha passe store baits, shaden må flashe buken, stinger må sitte her og der, fargen må være sånn og sånn… Herregud, som jeg egentlig driter i sånt, det eneste som gjelder for meg er at man har trua på det man har i enden av snøret og at man mestrer og bruke det. Presentasjonen er essensiell! Nesten alt mitt gjeddefiske styres av magefølelsen, jeg følger den slavisk. Derfor lykkes jeg sjeldent eller aldri når jeg fisker sammen med andre, for jeg lar meg tydeligvis påvirke ubevisst.
Mitt dårligste gjeddefiskeår var 2010. Da lot jeg meg påvirke av Jeff Boggs-bølgen, og gjorde som alle andre. Jeg fikk en drøss med 8-9-kilosfisker på spinn, trolling og driftfiske, men bare en fisk over 10 kilo. Fisken, som for øvrig veide 15 kilo, redda jo sesongen og tok selvsagt på ¨magefølelsemetoden¨ med ¨magefølelsebetet¨ i et helt nytt ¨magefølelsevann¨. Året etter gjorde jeg noe helt annet enn de rundt meg, og lykkes med og få 10 fisk over 10 kilo på en måned. Da hadde jeg funnet tilbake til meg selv igjen, og det føltes bra, og her er jeg fortsatt. Jeg ser frem til den dagen teamgutta mine finner seg selv, det er ikke så lenge til, tror jeg. Men læringskurven til enkelte (Erik) er det ikke mye stigning å hente av per år, desverre. Matthias er hakket bedre til å ta til seg lærdom, men det faktum at han er svensk gjør at han ofte kjører seg fast i gamle rutiner og utviklingen går litt langsommere enn den burde ha gjort. Det morsomme er at vi har fisket gjedde i like mange år, alle tre.
Moralen som jeg her skulle frem til, må bli noe sånt som: Ikke la deg påvirke av hva alle andre gjør. Kjør ditt eget løp, fisk i ditt eget vann, fisk med de tinga du tror på, bygg din egen erfaring, følg magefølelsen. Den fisken du da fanger, smaker ti ganger bedre enn den fisken du fanger på en annen manns erfaring som du selv har kopiert. Denne dagen la jeg merke til at ingen lot seg påvirke av hverandre, alle kjørte sine egne beter, teknikker og kastet ditt de selv hadde trua. Hva skjedde? Alle tre fikk fullklaff, på samme dag!
Nå fikk jeg pressa inn litt tanker og visdomsord i en ellers storslått og fin rapport som omhandler et fisketeam (tre gode venner) som lykkes med noe de har som felles lidenskap og hobby, nemlig å overliste store gjedder, denne gangen på spinn…
Rundt null grader og snø i luften.
Erik er flink gutt.
Erik har omsider skjønt at man ikke trenger og ha med seg 200 beter på tur. Dette er et stort steg for Erik, men et lite steg for menneskeheten. Et steg mot det å finne seg selv, Erik!
Se så liten beteboks.
Blir det min dag i dag?
Da vi endelig kom oss utpå vannet, prøvde jeg å få Erik til og stille seg i fronten på båten så han kunne ta første kastet på fiskene, men han ville liksom ikke. Det virka som om gutta hadde rotta seg sammen for at jeg skulle få gromplassen i front? Men jeg ville jo stå bak i furtekroken og klage og lage dårlig stemning for at jeg ikke fikk noe fisk! Kanskje det var akkurat derfor jeg måtte stå i front. Faen, assa! Nå måtte jeg jo vise at jeg faktisk kan spinnfiske, hvordan skulle dette gå?
Jeg valgte meg ut en liten Jackson shad, med en enkelt stingerkrok på buken. Shaden er ikke stort større enn en penis, og jeg følte på meg at penisstørrelse ville levere i dag. Stanga jeg ville teste i dag var en Westin Dynamic Powercast på 8,6 fot, med kastevekt 40-130 gram. Stanga vant jeg for øvrig da jeg fikk den største gjedda i oktober på Pikewallis. Snella var en Pikewallis Extreme med Lawson-braid på 0,32mm. Det jeg fort la merke til var hvor presist jeg kasta. Jeg trengte bare tenke hvor jeg ville shadden skulle lande, og den landa presist på spoten hver eneste gang. Jeg tror det kommer av lengden. Jeg likte stanga meget godt, og den kommer til og bli med meg på det lettere spinnfisket fremover.
Så skjer det! Et Hugg! Hva i helvete skjedde? Jeg hadde et hugg, et slakkhugg. Jeg tror ikke mine egne dømmeegenskaper, hadde jeg virkelig et hugg? Jeg legger et nytt kast i samme retning. Sluuurp! En gjedde har sugd i seg Jackson-shaden min 15 meter fra båten. Fisken fighter frisk på den myke Westin-stanga. Moro! En flott fisk på drøyt syv kilo. Jeg svever skyhøyt…
103cm- 7100gram
En time senere smeller det på en fisk til, og ja den smeller bokstaveligtalt til. Jeg står egentlig og prøver å lære Erik noe som vanlig, og blir tatt på senga av hugget. Matthias blir imponert over tilslaget mitt, men jeg må innrømme at jeg hadde null kontroll, selv om det muligens så sånn ut. Fisken har super kondis, og blir raskt satt ut igjen. Vi anslår den til rundt 5 kilo. Nå svever jeg på den høyeste sky, og spør overlegent om de andre skulle trenge noen tips, så er det bare og spørre…
5-pluss.
Fet.
Revo Toro Winch.
Om skyen jeg satt på var høyt oppe så gikk den raskt i oppløsning da Bloggpappaen setter skapet på plass, og vinsjer opp en jævlig lang gjedde fra bunnen og opp til båten sånn helt plutselig. Det hele gikk så fort at jeg ikke rakk å løpe bak og kutte snøret hans før Matthias med nød og neppe hadde fått krøllet gjedda ned i den litt for trange SavaGear-håven sin.
120cm!
Jeg har aldri sett Erik sånn før? Han klarte ikke bøye seg, han klarte ikke flytte seg, han klarte ikke snakke tydlig og han hadde et vettskremt uttrykk i ansiktet. Han var rett og slett 90 år gammel. Matthias måtte ordne med avkroking som var fort gjort, da gjedda bare hang i en liten skinnflik. Matthias måtte måle, veie og gi gjedda til Erik for poseringsbilder. Vi trodde nok alle at gjedda var tyngre enn det den egentlig var. Noen trodde 12-pluss og 11-pluss, men vi havna til slutt på 10-pluss. Og godt var det. Hadde denne gjedda veid under 10 kilo, hadde jeg blitt skuffa innrømmet Erik, som stadig presiserer at 10-pluss ikke er viktig. Men i dag var det det!
Gjedda var nok trolig blind på det ene øyet, og veide inn på pene 10,1kg. Vi spøkte litt med hvilken bragd det var og få en blind gjedde på spinn. Satan, da er man god til å spinnfiske, Erik! Funnet deg selv enda? Alderen sank sakte ned på 40-tallet igjen, etter at fisken fikk svømme tilbake til dypet. Fisken ble tatt på denne luringen under her, en farge som virkelig tiltaler meg.
Gunki G Bump Perch på 20 centimeter.
Ned i dypet igjen.
Dette var Eriks eneste hugg denne dagen, og hvilket fisk det var! Jeg måtte finne på noe for å sabotere, så han ikke fikk flere. Jeg dro frem en banan og trykte den inn i trynet. Erik er overtroisk når det kommer til bananer i båten, så dette ville garantert sette en stopper for han resten av dagen. Men ville det sette en stopper for oss alle? Selv har jeg aldri fått fisk med bananer i båten så jeg lekte jo med ilden. Jeg hadde jo allerede fått fisk i dag, så dette ville jo bare ødelegge for Matthias. Men Matthias var full av nytt ¨haill¨, så hvis noen skulle få en fisk til i dag så måtte det jo være han?
Banan-Roger i båten… Faen, assa!
Erik, king of spinfishing for blind pikes.
Tre kast etter bananen, og 10 minutter etter releasen av Erik sin fisk, smeller det til hos meg igjen. Gjedda jobber, og jeg skjønner raskt det er noe stort. Jeg ser hele lengden på fisken et stykke nedi vannet, og jaggu får jeg puls og tendenser til skjelven. Finn fram håven! Skru av elmotoren! Gjedda ville under båten, og dro ut sene i likhet med syvkilosen jeg fikk tidligere. Vel i håven ser vi at den er et sted mellom ni og 10 kilo. Fy faen hvilken dag!
9100gram fordelt på 112 centimeter.
Så var det Matthias sin tur. Man spøker ikke med ¨haill¨ (om dere ikke vet hva haill er, så får dere google det eller spørre en nordmann). King of haill måtte jo også få en fisk i dag, hvis dagen skulle bli komplett. Da mørket begynnte å snike seg innover landskapet, satte Matthias på en stor Allan-shad og kastet målbevisst mot et punkt han hadde sett seg ut, et punkt der jeg ikke lenge i forveien hadde hatt et tannrasp på jighodet på shadden min. Pang! Der satt den. Er den stor, trenger vi håv? Nei, den bara spratlar lite, ingen stor fisk svarer Matthias. Men det viser seg at gjedda prøver og lure oss, og nå ruser den av sted. Det er en tung fisk! Etter en kort fight håver jeg den klokkerent som vanlig, og jeg får et deja-vu. Den er jo like stor som den forrige fisken jeg håva for Matthias. What!!? Men det er jo ikke mulig, den kan ikke ha svømt over i et nytt vann, liksom! Det er god stemning i båten, alle har levert i dag, og Matthias best av alle som vanlig. Han har lange rumpehår av gull, denne gutten. Eller er han bare i ferd med å finne seg sjøl, han også?
Avkroking i håv.
Greit å være to om kroken sitter rundt en gjellebue.
12 200 gram, fordelt på 118 centimeter.
King of big pike, Secret lake.
Pudding.
Vi gnur på en time til. Vi flytter oss 30 meter lenger ned, sier Matthias. Da begynner Erik å pakke sammen, han hører nå det han vil høre denna gubben. Da vi ankrer på nytt, og begynner og kaste, får vi huden full av kjeft da vi har lurt han til og pakke sammen. Det bryr vi oss lite om, men det blir ingen fler denne dagen. Men hva gjør vel det?
Team Pikewallis.
Når man lykkes så godt på en januar tur, da er det nesten så det blir litt homoerotisk i båten. Jeg er glad jeg stod alene i front… Men vi var alle enige om at dette på en eller annen måte hadde fått oss til og bli enda bedre venner. Men blir vi bedre venner enn vi er nå, da hopper jeg av… Vi hadde i alle fall lykkes som et team for første gang, og nå er vi klare for å ta Sveriges store gjeddekonkurranser med storm! Alt under 1. plass er uaktuellt…
103cm- 7100gram
