Mitt dårligste gjeddefiskeår var 2010. Da lot jeg meg påvirke av Jeff Boggs-bølgen, og gjorde som alle andre. Jeg fikk en drøss med 8-9-kilosfisker på spinn, trolling og driftfiske, men bare en fisk over 10 kilo. Fisken, som for øvrig veide 15 kilo, redda jo sesongen og tok selvsagt på ¨magefølelsemetoden¨ med ¨magefølelsebetet¨ i et helt nytt ¨magefølelsevann¨. Året etter gjorde jeg noe helt annet enn de rundt meg, og lykkes med og få 10 fisk over 10 kilo på en måned. Da hadde jeg funnet tilbake til meg selv igjen, og det føltes bra, og her er jeg fortsatt. Jeg ser frem til den dagen teamgutta mine finner seg selv, det er ikke så lenge til, tror jeg. Men læringskurven til enkelte (Erik) er det ikke mye stigning å hente av per år, desverre. Matthias er hakket bedre til å ta til seg lærdom, men det faktum at han er svensk gjør at han ofte kjører seg fast i gamle rutiner og utviklingen går litt langsommere enn den burde ha gjort. Det morsomme er at vi har fisket gjedde i like mange år, alle tre.
Moralen som jeg her skulle frem til, må bli noe sånt som: Ikke la deg påvirke av hva alle andre gjør. Kjør ditt eget løp, fisk i ditt eget vann, fisk med de tinga du tror på, bygg din egen erfaring, følg magefølelsen. Den fisken du da fanger, smaker ti ganger bedre enn den fisken du fanger på en annen manns erfaring som du selv har kopiert. Denne dagen la jeg merke til at ingen lot seg påvirke av hverandre, alle kjørte sine egne beter, teknikker og kastet ditt de selv hadde trua. Hva skjedde? Alle tre fikk fullklaff, på samme dag!
Nå fikk jeg pressa inn litt tanker og visdomsord i en ellers storslått og fin rapport som omhandler et fisketeam (tre gode venner) som lykkes med noe de har som felles lidenskap og hobby, nemlig å overliste store gjedder, denne gangen på spinn…
Erik har omsider skjønt at man ikke trenger og ha med seg 200 beter på tur. Dette er et stort steg for Erik, men et lite steg for menneskeheten. Et steg mot det å finne seg selv, Erik!
Da vi endelig kom oss utpå vannet, prøvde jeg å få Erik til og stille seg i fronten på båten så han kunne ta første kastet på fiskene, men han ville liksom ikke. Det virka som om gutta hadde rotta seg sammen for at jeg skulle få gromplassen i front? Men jeg ville jo stå bak i furtekroken og klage og lage dårlig stemning for at jeg ikke fikk noe fisk! Kanskje det var akkurat derfor jeg måtte stå i front. Faen, assa! Nå måtte jeg jo vise at jeg faktisk kan spinnfiske, hvordan skulle dette gå?
Jeg valgte meg ut en liten Jackson shad, med en enkelt stingerkrok på buken. Shaden er ikke stort større enn en penis, og jeg følte på meg at penisstørrelse ville levere i dag. Stanga jeg ville teste i dag var en Westin Dynamic Powercast på 8,6 fot, med kastevekt 40-130 gram. Stanga vant jeg for øvrig da jeg fikk den største gjedda i oktober på Pikewallis. Snella var en Pikewallis Extreme med Lawson-braid på 0,32mm. Det jeg fort la merke til var hvor presist jeg kasta. Jeg trengte bare tenke hvor jeg ville shadden skulle lande, og den landa presist på spoten hver eneste gang. Jeg tror det kommer av lengden. Jeg likte stanga meget godt, og den kommer til og bli med meg på det lettere spinnfisket fremover.
Så skjer det! Et Hugg! Hva i helvete skjedde? Jeg hadde et hugg, et slakkhugg. Jeg tror ikke mine egne dømmeegenskaper, hadde jeg virkelig et hugg? Jeg legger et nytt kast i samme retning. Sluuurp! En gjedde har sugd i seg Jackson-shaden min 15 meter fra båten. Fisken fighter frisk på den myke Westin-stanga. Moro! En flott fisk på drøyt syv kilo. Jeg svever skyhøyt…
103cm- 7100gram
En time senere smeller det på en fisk til, og ja den smeller bokstaveligtalt til. Jeg står egentlig og prøver å lære Erik noe som vanlig, og blir tatt på senga av hugget. Matthias blir imponert over tilslaget mitt, men jeg må innrømme at jeg hadde null kontroll, selv om det muligens så sånn ut. Fisken har super kondis, og blir raskt satt ut igjen. Vi anslår den til rundt 5 kilo. Nå svever jeg på den høyeste sky, og spør overlegent om de andre skulle trenge noen tips, så er det bare og spørre…
Om skyen jeg satt på var høyt oppe så gikk den raskt i oppløsning da Bloggpappaen setter skapet på plass, og vinsjer opp en jævlig lang gjedde fra bunnen og opp til båten sånn helt plutselig. Det hele gikk så fort at jeg ikke rakk å løpe bak og kutte snøret hans før Matthias med nød og neppe hadde fått krøllet gjedda ned i den litt for trange SavaGear-håven sin.
Jeg har aldri sett Erik sånn før? Han klarte ikke bøye seg, han klarte ikke flytte seg, han klarte ikke snakke tydlig og han hadde et vettskremt uttrykk i ansiktet. Han var rett og slett 90 år gammel. Matthias måtte ordne med avkroking som var fort gjort, da gjedda bare hang i en liten skinnflik. Matthias måtte måle, veie og gi gjedda til Erik for poseringsbilder. Vi trodde nok alle at gjedda var tyngre enn det den egentlig var. Noen trodde 12-pluss og 11-pluss, men vi havna til slutt på 10-pluss. Og godt var det. Hadde denne gjedda veid under 10 kilo, hadde jeg blitt skuffa innrømmet Erik, som stadig presiserer at 10-pluss ikke er viktig. Men i dag var det det!
Gjedda var nok trolig blind på det ene øyet, og veide inn på pene 10,1kg. Vi spøkte litt med hvilken bragd det var og få en blind gjedde på spinn. Satan, da er man god til å spinnfiske, Erik! Funnet deg selv enda? Alderen sank sakte ned på 40-tallet igjen, etter at fisken fikk svømme tilbake til dypet. Fisken ble tatt på denne luringen under her, en farge som virkelig tiltaler meg.
Dette var Eriks eneste hugg denne dagen, og hvilket fisk det var! Jeg måtte finne på noe for å sabotere, så han ikke fikk flere. Jeg dro frem en banan og trykte den inn i trynet. Erik er overtroisk når det kommer til bananer i båten, så dette ville garantert sette en stopper for han resten av dagen. Men ville det sette en stopper for oss alle? Selv har jeg aldri fått fisk med bananer i båten så jeg lekte jo med ilden. Jeg hadde jo allerede fått fisk i dag, så dette ville jo bare ødelegge for Matthias. Men Matthias var full av nytt ¨haill¨, så hvis noen skulle få en fisk til i dag så måtte det jo være han?
Tre kast etter bananen, og 10 minutter etter releasen av Erik sin fisk, smeller det til hos meg igjen. Gjedda jobber, og jeg skjønner raskt det er noe stort. Jeg ser hele lengden på fisken et stykke nedi vannet, og jaggu får jeg puls og tendenser til skjelven. Finn fram håven! Skru av elmotoren! Gjedda ville under båten, og dro ut sene i likhet med syvkilosen jeg fikk tidligere. Vel i håven ser vi at den er et sted mellom ni og 10 kilo. Fy faen hvilken dag!
Så var det Matthias sin tur. Man spøker ikke med ¨haill¨ (om dere ikke vet hva haill er, så får dere google det eller spørre en nordmann). King of haill måtte jo også få en fisk i dag, hvis dagen skulle bli komplett. Da mørket begynnte å snike seg innover landskapet, satte Matthias på en stor Allan-shad og kastet målbevisst mot et punkt han hadde sett seg ut, et punkt der jeg ikke lenge i forveien hadde hatt et tannrasp på jighodet på shadden min. Pang! Der satt den. Er den stor, trenger vi håv? Nei, den bara spratlar lite, ingen stor fisk svarer Matthias. Men det viser seg at gjedda prøver og lure oss, og nå ruser den av sted. Det er en tung fisk! Etter en kort fight håver jeg den klokkerent som vanlig, og jeg får et deja-vu. Den er jo like stor som den forrige fisken jeg håva for Matthias. What!!? Men det er jo ikke mulig, den kan ikke ha svømt over i et nytt vann, liksom! Det er god stemning i båten, alle har levert i dag, og Matthias best av alle som vanlig. Han har lange rumpehår av gull, denne gutten. Eller er han bare i ferd med å finne seg sjøl, han også?
Vi gnur på en time til. Vi flytter oss 30 meter lenger ned, sier Matthias. Da begynner Erik å pakke sammen, han hører nå det han vil høre denna gubben. Da vi ankrer på nytt, og begynner og kaste, får vi huden full av kjeft da vi har lurt han til og pakke sammen. Det bryr vi oss lite om, men det blir ingen fler denne dagen. Men hva gjør vel det?
Når man lykkes så godt på en januar tur, da er det nesten så det blir litt homoerotisk i båten. Jeg er glad jeg stod alene i front… Men vi var alle enige om at dette på en eller annen måte hadde fått oss til og bli enda bedre venner. Men blir vi bedre venner enn vi er nå, da hopper jeg av… Vi hadde i alle fall lykkes som et team for første gang, og nå er vi klare for å ta Sveriges store gjeddekonkurranser med storm! Alt under 1. plass er uaktuellt…
Takk for turen gutter!