Oppdrettsnæringen har fått kjøre på rødt lys alt for lenge og bør ha nok med å sørge for at de er bærekraftige før de får lov til å ekspandere til nye områder.

De enorme rømmingene som nylig har skjedd i Hordaland har vist til fulle at samfunnet ikke klarer å beskytte villfisken når omfattende rømminger skjer.  Forskjellen fra tidligere er at dette skjedde innenfor et begrenset tidsrom og i et tett befolket område med små vassdrag. Rømmingene ble derfor visuelle. Mye av fisken var dessuten syk, noe som også syntes tydelig på bilder som vakte avsky på nettet. Videre ble myndighetenes og næringens handlingslammelse og manglende beredskap for å håndtere større katastrofer avslørt. Vanligvis skjer slike «hendelser», som politikere og næringen ynder å kalle det, over lengre tid og over større geografisk område. Fiskeriministeren hastet for syns skyld over til Bergen for et møte med Fiskeridirektøren (som selv er oppdretter og hadde hatt rømming i Fusa) og hastet hjem igjen til viktigere oppgaver. De frivillige, som har stått for en viktig del av utfiskingen, ble ikke belønnet med noe ministerbesøk. Videre har de samme entusiastene stort sett møtt motstand når de har dukket opp for å levere syk regnbueørret som Sjøtroll har nedgradert til 50 kroner per stk, selv om FHL’s anbefaling er 200 koner. Adm. Dir. i Sjøtroll gikk i hi og tok ikke engang telefonen. Han trodde visst dette skulle gå over av seg selv.

Elisabeth Aspaker er øverste sjef for oppdrettsnæringen. Hun har så langt i ministerkarrieren opptrådd som næringens mikrofonstativ. På et seminar på Grand i Oslo hvor Salmars havmærd ble presentert for første gang, presterte ministeren å legge ut et bilde av denne på egen facebook side med (sitat): Klart for å bygge piloten, men må ha konsesjoner for å få fisk til anlegget. Dette vil jeg arbeide for å finne en løsning på. Fiskeriministeren gikk dermed ut på direkten og saksbehandlet konsesjonsspørsmål. Fagrådet hadde for øvrig kort tid i forveien gitt rødt lys for denne løsningen til Salmar, dvs. avslag. På spørsmål fra undertegnede på hennes facebook side om hun var blitt saksbehandler i stedet for minister, kom det intet svar. Salmar har heller ikke gitt opp å legge denne mastodonten midt i utvandringsleia for lakseyngel fra Trondheimsfjorden. De får nok truet gjennom viljen sin selv om et havari av en slik medfører et utslipp tilsvarende mange ganger den totale mengde norsk villaks. Vi mener ministeren vil stå seg på å frigjøre seg fra talerør-rollen for oppdrettsnæringen og være minister for alle.

Ingen på villakssiden fikk tak i Aspaker, men alle kunne se på Facebook at hun reiste rundt til sine meningsfeller med laks i mærene. Villakssiden begynte derfor å kommentere på hennes facebookside, som var eneste inngangsdøren til hennes verden. Kanskje ble det kommentert og lenket saker som ikke hadde direkte relevans til det hun selv la ut. Det var sikkert irriterende, men den eneste måten vanlig dødelige kunne nå henne på. Meldingen fra ministeren var at de som gjorde slikt, ble sperret på hennes profil, noe hun gjennomførte med glans. Hun fikk tydeligvis også fatt i rådgivere for å håndtere egen profil. Det var lurt. Rømmingene på Vestlandet er ikke omtalt med en setning. Nå går det kun i glansbilder fra Nord Norge, skrei og matoppskrifter. Kanskje hun etter 1,5 år i stolen burde søke råd hos villaksinteressene også, en sak har bestandig 2 sider. Det ryktes at hun nå har bevilget NJFF audiens, hun så vel ingen utvei etter all støyen i Hordaland. Vi får håpe hun lytter bedre denne gangen enn hun gjorde under møtet med 5 utvalgte ordførere fra elvedalene, da var hun potte sur.

Vi har visstnok en Miljøvernminister – Tine Sundtoft – som har ansvaret for villaksen. Hun har vært fullstendig usynlig i vesentlige forvaltningsspørsmål når det gjelder anadrom fisk etter at hun tiltrådte. Tine Suntoft ble konfrontert med rømmingene, og henviste det hele over til Elisabeth Aspaker. Og vi som i vår uforstand trodde at anadrom fisk sorterer under KMD? Kanskje den passive rollen er avtalt spill, slik at damene i NFD kan herje uforstyrret som de vil. Slik har det for øvrig vært etter at Janne Sollie ble manøvrert ut av direktørstillingen i DN i Trondheim. Janne ble for brysom fordi hun sa ting som de er. Da slo man like godt sammen direktoratene for å bli kvitt henne. Ellen Hambro som overtok ansvaret i det sammenslåtte Miljødirektoratet sier ingen ting om anadrom fisk og oppdrettsnæringens skade på denne.

Gjenfangster har begrenset virkning og vi tror ikke på tallene. Ved en rømming er uansett gjenfangstene begrenset og kan aldri rette opp skaden som har skjedd. Ved vanlig utfisking fanges kanskje 7 – 10 % av rømlingene. Den fantastiske dugnadsinnsatsen og engasjementet lokalt i Hordaland har nok ført til høyere gjenfangstall enn vanlig. Men det rapporteres fra Sjøtoll at over 40.000 av 60.000 rømte regnbueørreter er fanget. Det tror vi ikke på for det er næringen selv som teller. Vi ser frem til at noen dokumenterer og imøtegår vår påstand, ballen er kastet, men vi lurer på hvilken kontroll Fiskeridirektoratet har med slike tall. De er nok ikke revisorbekreftet, og man vil heller ikke levere ut liste over de registrerte fiskerne.

Oppdrettsnæringen har kasko, men kjører uten ansvarsforsikring. Det er et paradoks at oppdrettsnæringen kan tegne forsikring for skader på egne anlegg og fisk, men forsikringsselskapene vil ikke forsikre for skade på 3.part. Hovedårsaken til at forsikringsbransjen ikke tilbyr en slik forsikring, er at kostnadene og konsekvensene ved rømming er for uoversiktlige. Bare endrede krav fra myndighetene vil føre til at bransjen vil kunne tilby forsikring som dekker alle utgifter som følge av rømming. Vi spurte Fiskeridirektoratet nylig om hvorfor det er slik, og fikk et forvirrende svar uten mening og innhold. Det hadde de neimen ikke tenkt på før. Merkelig sett i relasjon til myndighetskrav som settes til oljeselskapene, og merkelig fordi oppdrett er blitt en multi milliard børsnotert industri.

Er det da så forferdelig at det rømmer noen lakser eller ørreter?  Noen oppdrettere mener at det ikke er det, og ser på rømt fisk som en gave til lokalbefolkningen som kan fiske og spise disse, selv om de nylig er medisinert. Mattilsynet deltar i heiagjengen og sier det er trygt, selv det ikke er lov å omsette laks og ørret som nylig er medisinert med slice slik disse rømlingene var.

Vi deltar ikke i heiagjengen fordi:

• Ikke steril o-laks blander gener med vill laks.
• Steril (Triploid) laks vil gå på elvene og gyte sammen med vill laks og således ødelegge gytingen for den ville fisken.
• Regnbueørret, som for øvrig er en svartelistet vår-gyter, vil gå opp i bekker og elver og gyte. Den vil da grave opp elvegrusen og rogna som ligger der vill fisk har gytt noen måneder tidligere.
• Rømt o-fisk representerer en potensiell trussel for sykdomssmitte, og den rømte fisken fra Sjøtroll anlegget er analysert til å være smittebomber.
• Mye rømt o-fisk i fjorden vil eskaler luseproblemet som er stort nok fra før.
• Hordene av rømt fisk konkurrerer i det samme matfatet som villfisk.

Hovedutfordringen er at man med dagens oppdrettsvolum og produksjonsregime søker lokasjoner der anleggene ligger utsatt til i forhold til vær og vind. Bransjen er avhengig av gode strømforhold og dybde for å kvitte seg med avfallet som genereres og slippes gjennom nota. Det er derfor underlig at hverken ansvarlig minister eller andre tar ordet «lukkede anlegg i sjø» inn i sitt begrepsapparat. Slike anlegg kan flyttes lengre inn i fjordene, legges tettere og mer skjermet. Avfallet kan tas vare på og representerer en stor ressurs for produksjon av bioenergi.  Lukka anlegg flytende i sjø i smulere farvann må, i tillegg til landbaserte, være masterplanen for videre vekst.

Villfisken er salderingspost. Som ved andre miljøkatastrofer er det nødvendig å starte oppryddingen hurtig. Tiltak settes først inn etter lokalt medietrykk og koker alltid ned til et spørsmål om hva som gir den laveste kostnaden for oppdrettsselskap. Fiskeridirektoratet var og er handlingslammet og paralysert, slik kan det ikke være. Oppdrettsfisk rømmer og vil fortsette rømme. Fremtidige Nina’er kommer til å herje kysten med store rømminger som resultat. Hull vil fortsatt oppstå i nøter pga. slitasje eller mekaniske uhell. Departementet har etter NINA-fadesen kommet opp med en obligatorisk ordning og kollektivt ansvar for oppdrettere, men det er fremdeles bransjen selv som skal styre og prioritere hva som gjøres hvor og når. Det skal også være frivillig å merke fisken.

Når FHL og NSL går inn for noe aner vi ugler i mosen. Oppdrettsnæringens eneste anliggende i elva burde være å betale for skadene de påfører annen manns eiendom og verdier. Det er fremdeles opp til den enkelte oppdretter frivillig å påta seg å snutemerke fisken slik at ansvar kan spores. FHL har kommet opp med et tvilsomt sporingssystem basert på mineraler i fiskeskinnet. Man vil ikke klare å henføre et juridisk ansvar gjennom dette, ingen vil bli dømt. Det vil først skje dersom man individ merker fisken. Videre vil man ikke innføre fettfinneklipping slik at en vill fisk kan skilles visuelt fra en o-fisk. Det skyldes nok at det rømmer langt flere laks og ørret enn det som fremkommer i de offisielle tallene.  Kostnadene er 6 øre per kilo for snutemerking og 4 øre per kilo for merking med fettfinneklipp, til sammen 120-140 millioner for en hel bransje. Til sammenligning representerer tallet rundt 10 prosent av Marine Harvest’s resultat for 4 kvartal 2014, eller 1 promille av utbyttet i bransjen i 2013. Næringen vil ikke utsette seg for å bli tatt med buksa nede. Troen på null rømming i dagens notbaserte oppdrett er i beste fall naivt. Ordningen er byråkratisk, håndteres av næringen selv og har alt for mange huller der oppdrettsselskapene kan vri seg unna ansvar.

Hvor lenge skal man få lov til å vri seg av kroken fordi man hevder å være en ung næring? Oppdrettsnæringen startet for snart 50 år siden og burde snart ha lært. Vi er selv på omtrent samme alder og må oppføre oss som voksne. De får være grenser for hvilken rikdom konsesjonslotteriet, som pågår langs kysten, skal skaffe et fåtall vinnere lokalt og i finansmiljøet på bekostning av naturen og det som lever der.

For en blå regjering som ønsker å forenkle, tør vi derfor foreslå følgende;

1. Alle oppdrettere pålegges å merke husdyrene sine, med snutetag og fettfinneklipp.
2. Alle oppdrettere pålegges å betale inn til et fond som begunstiger utfisking og villfisktiltak som styres av Miljødirektoratet/DN i Trondheim.
3. Fiskeridirektoratet og dets lokalavdelinger gjøres ansvarlige for å informere om rømminger, mottakssteder osv uansett hvor rømming skjer. Beredskapsplan heter det. Slik info bør ligge på fast plass på direktoratets hjemmeside for hurtig aksjon lokalt, og den må være å stole på.
4. Alle som får oppdrettsfisk (sportsfiskere og yrkesfiskere) må kunne levere inn fisk løpende, uavhengig om det nylig har skjedd en meldt rømming eller ikke. Rømt fisk er rømt fisk.
5. Byråkratiske rutiner, der man må forhånds anmelde seg til fylkesmann, er unødvendig og bør sløyfes for stangfiskere. Samfunnsnytten av å få avlivet rømt fisk er så stor at skattefritak bør være regelen. Gjør det enkelt. Slike det er nå er det en uklar grense på 1000 kroner før man må levere skattekort, og så må man etterpå dokumentere kostnader man har for å få levert fisken.
6. Premien for sportsfiskere settes til 500 kroner per fanget laks/ørret og fordeles med:
   1. 200 kroner til sportsfisker og 300 kroner direkte til NJFF. Pengene øremerkes til bedring av gyteforhold og oppvekstvillkår for lokal vill anadrom fisk. Kall det gjerne en grasrotandel. NJFF har mange prosjekter i samarbeid med fylkesmennene gjennom sine lokale foreninger, gode søknadsrutiner og dokumentert etter-rapportering. Tiltakene fungerer og gir resultater i form av mer yngel året etterpå. Da holder man i det minste liv i utallige små bekker og vassdrag som til sammen har et stort produksjons potensiale.
   2. Utenom planlagte aksjoner for utfisking etter kjent rømming som vanligvis godtgjøres per time, bør yrkesfiskere som lever av dette få 400 kroner per fisk og 100 kroner innbetales til NJFF.

Avslutningsvis vil vi bemerke at det haster med slike tiltak. SSB rapporterte nylig tall for 2014 som dokumenterer den dårlige utviklingen i villaksbestandene. Det går dessverre fra elendig til verre.

Av: Jens Olav Flekke (styreleder), på vegner av Redd Villaksen