For snart åtte år siden kjøpte jeg en tørrfluenakke fra den anerkjente produsenten Whiting, i fargen «grizzly», og i mange år har jeg klart meg veldig fint med nettopp denne fargen til hva enn det måtte være av tørrfluer. Vårfluer med parachute-hackel, døgnfluer med parachute-hackel, flyvemaur, og ikke minst en haug med forskjellige myggimitasjoner. Nå er grizzly-nakken min begynt å bli litt glissen, så derfor har jeg gjort et par forsøk på farging av tørrfluenakker.
Av: Lasse Bøe
Bak en suksessfull mann står en kvinne (med en saks)
Det hele startet med en tur hos frisøren, og mens min absolutt bedre halvdel (som er frisørlærling) og jeg nyter en kaffekopp i lunsjpausen hennes, spør hun om jeg kan bruke frisørfarge til å farge «de derre fjæra som alltid blir liggende igjen under stuebordet når jeg har bundet fluer». Jeg liker ideen så godt at jeg ber fruen i huset om å blande litt svart og brun hårfarge til meg, så jeg kan prøve dette ut på tørrfluefjærene mine.
Det er sjeldent jeg har gledet meg til noe så sterkt, men dette er typiske prosjekter som jeg får gåsehud av. Den fem minutter lange gåturen fra fruens frisørsalong og hjem til leiligheten føles som en halv evighet, men jeg får vrengt av meg jakka i ei dritfart og slenger den skjødesløst bort i et hjørne i gangen. I hånden har jeg to grønne poser med enten suksess eller fiasko, og jeg setter igang med forberedelsene til fjærfarging.
Fremgangsmåte
Jeg starter med å dekke en avlang middagstallerken med Gladpack. Det er dette som blir tørkestasjonen under fargeprosessen. Deretter finner jeg frem grizzly-nakken min, og plukker ut 40 hackelfjær som jeg bunter sammen 10 og 10. Med bindetråden legger jeg et fint fundament med bindetråd rundt den nederste centimeteren på hver bunt, slik at jeg får samlet hackelfjærene og jeg har fire bunter med ti fjær i hver.
Risikoen for fiasko er absolutt til stede, derfor tør jeg rett og slett ikke farge mer enn de 40 utvalgte fjærene. Tanken er å prøve å farge 20 fjær med brun hårfarge og 20 fjær med svart hårfarge.
Med et par engangshansker fra frisørsalongen på hendene går jeg i gang med å dra den brune hårfargen gjennom en av buntene med hackelfjær, og passer på å gni fargen skikkelig inn i materialet. Jeg har sett hvordan samboeren min har farget hår på kunder før, og prøver å gjenskape hennes lekende lette hender gjennom langt hår. Når jeg føler at jeg har fått nok farge i hackelbunten, legges denne flatt på den Gladpack-dekte tallerkenen, og sprer den ut mens jeg tilfører enda litt hårfarge. Denne prosessen gjentas på hackelbunt nummer to, før jeg vrenger hanskene av meg for å gå løs på de to siste buntene. Disse skal farges svarte.
Med samme prosedyre farger jeg de to siste hackelbuntene, og sprer disse ved siden av de brunfargede hackelbuntene oppå Gladpacken. Det eneste som gjenstår nå, er en god kopp kaffe, en snuspris og to episoder Friends på Netflix.
Forventninger
Etter å ha ledd meg fillete av Joey’s manglende evne til å forstå noe som helst, er det dags for neste ledd i fargeprosjektet. Jeg føler meg som en guttunge på juleaften idèt jeg reiser meg fra sofaen og rusler ut på kjøkkenet der tallerkenen med hackelbuntene står og venter på meg. Tipset fra min samboer var å vente 40 minutt, gjerne noe lenger, og det har jeg gjort.
Jeg starter med de brune hackelbuntene og vasker de i lunka vann fra springen. Etter at alle buntene er vasket, føler jeg at de er litt for glatte, og vasker de en gang til. Denne gangen føler jeg at glattheten er akkurat slik jeg vil ha den, og tilnærmet likt utgangspunktet. Fra badet har jeg hentet fruens hårføner, og på medium styrke og varme tørker jeg hver hackelbunt godt, og jeg passer på å holde hårføneren på trygg avstand fra hackelfibrene.
Resultatet
Jeg starter med å gå de to svarte hackelbuntene litt nærmere i sømmene.
De to svarte hackelbuntene ble helt greie, men noe blass og litt lite fremtredende, men det er en egenkreatert farge som ble litt kul likevel. Men det er først når jeg går gjennom de to brune hackelbuntene jeg føler suksessen komme krypende.
Oppsummering
Kult prosjekt, kule farger, og et par raske vårfluer med parachute-hackel senere er lykkefølelsen over meg. Det er kanskje ikke slik de større gutta innenfor fluefiske ville farget hackefjærene sine, og til og med gå så langt som å kalle det mishandling av en Whiting-nakke, men jeg digger spesielt den brune fargen. Så langt har jeg heller ikke fått inntrykk av at hackelets flyteegenskaper er forminsket heller, Kan ikke vente med å overrekke et par testfjær til pappa så han kan få bundet opp noen av de tørre March Brown’ene han til stadighet etterlyser!