To tiår med fluestang foran kamera har gjort «Brødrene Vega»-aktuelle Lars Lenth til en av de mest kjente fluefiskerne i Norge. Likevel får han gå helt i fred på gaten. Nå står Lenth med begge beina plantet midt i en stadig mer aktuell oppdrettsdebatt, men selv gleder han seg mest til å kunne ta med de kommende generasjoner på fisketur.

Av: Endre Hopland

– Jeg har inntrykk av at fiskeinteresse er en slik ting som hopper over en generasjon. Fatter var nemlig ikke særlig ivrig, og mine egne barn finnes ikke interessert. Bestefatter derimot… Og så meg selv, da. Fullstendige tullinger. Det er rare greier, men det betyr jo kanskje at mine barnebarn arver interessen. Det hadde vært veldig stas å få være en gammel krok som hadde med seg ivrige barnebarn på fisketur. Det håper jeg å få oppleve, sier Lars Lenth til Hooked.

Det var skapet til bestefaren som ble Lars Lenth sin innfallsport til det som skulle bli den store lidenskapen her i livet.

– Jeg har alltid vært opptatt av fiske, men da jeg var liten fisket jeg nesten bare i sjøen. Men så hadde jeg en bestefar på Hamar, og han var en ivrig fluefisker. Skapet hans var fullt av gamle splitcanestenger, sneller og fluer, og dette var fascinerende greier for en ung gutt, forteller han.

Ifølge Lenth selv var det faktisk en god porsjon flaks som gjorde at han ble forelsket i fluefisket. En ung fluefersking med tung og klumpete utrustning er nemlig ikke garantert fisk fra starten av, men Lenth slo altså til på direkten. I et utos på Hardangervidda, med bestefar sin splitcane på minst fem kilo, falt noen ørreter for fluene som ble presentert. Dermed var løpet kjørt.

– Etter suksessen på vidda ble det mer og mer fjellfiske, og etter hvert gikk jeg helt over til reindyrket fluefiske. Tidlig på 80-tallet tok også imitasjonsfisket helt over. Det var en kamerat som hadde vært i statene som introduserte meg for denne nye og fascinerende verdenen, og plutselig drev jeg med det som den gang het moderne fluefiske. Samtidig begynte jeg å lese fluefiskelitteratur, og kombinert med fiskingen ødela dette russetiden til en daværende gymnasiast fullstendig, minnes Lenth.

Patagonia

Hallingdalselva og Hemsedal var Lenth sine primære jaktområder. Den gangen hadde ikke disse elvene den samme ørretstatusen som de har i dag, men Lenth husker godt at det kom busslaster med svensker over grensen for å fiske.

– Både vi og de fikk stort sett småørret. Halvkilosfisk var bra og bare en sjelden gang dukket det opp kiloser. Det var slik det var den gangen. Etter hvert begynte vi heldigvis å reise til Finnmarksvidda om somrene. Her dro vi fisk på både en og to kilo hvert år, og det ble virkelig et møte med noe helt annet. Det var også slik jeg forstod hvor fantastisk fluefiske faktisk er, forteller han.

Fluefisket skulle også lede den fremdeles unge Lenth ut i den store verden. Han hadde på dette tidspunktet vært en reindyrket tørrfluefisker en stund, og nå ville han prøve seg på ørretene i Sør-Amerika, og da først og fremst Patagonia.

– Vi var to kamerater som reiste bortover, og i bagasjen hadde jeg bare det mest nødvendige, blant annet en åttedelt Fenwick-stang bygget av Pål Krogvold. Jeg fisket ørret i Nicaragua, Costa Rica og Colombia, men jeg gikk nokså fort lei det vanlige travellerlivet. Det eneste jeg tenkte på var Patagonia, forteller han.

I Chile skilte Lenth og kompisen lag. Kompisen reiste inn i jungelen, mens Lenth satte kursen mot sitt eget Nirvana. Etter en stopp i Santiago for å handle vadere og håv, gikk turen videre til Patagonia.

– Jeg reiste helt alene, og det ble mye soving i telt. Dette var jo før folk faktisk reiste til Patagonia, så jeg fikk virkelig kjenne på det å være alene i verden med fluestangen. Først fisket jeg Chile-delen av Patagonia, og siden gikk turen til Argentina-delen, forteller han.

Det ble tre måneder med rødvin, biff og fluefiske, og Lenth husker det hele som en veldig fin tid. En ny kompis fikk han også, av alle ting en svensk vektløfter.

– Han hadde vært på karneval i Rio, og hadde fløyet ned til Patagonia for å fiske i fire dager. Jeg forklarte han at det ikke gikk an å fiske i Patagonia i bare fire dager, og det hadde han små problemer med å forstå. Etter å ha brent flybillettene hans i et seremonielt bål, ble han værende en måned. Det var en bekymringsfri periode av livet, men jeg har ikke sett svensken siden, gliser den fluefiskende forfatteren.

Møtet med Bård Tufte Johansen

Det er fluefiskende forfatter han gjerne blir titulert som. Tittelen har en fin klang over seg og er i tillegg svært forklarende. Det er likevel ingen tvil om at Lenth først og fremst er en livsnyter. Det legger han heller ingen som helst skjul på.

– Jeg har aldri hatt en vanlig jobb, og nå føler jeg vel også at jeg er blitt for gammel til å noen gang få en, sier han oppriktig.

For 48-åringen ble fiskingen på mange måter en unnskyldning for å utsette livet. I alle fall er det slik han selv ser på det.

– Med fiskestang i hånden slapp jeg å dykke ned i livets harde realiteter. Dette holder en stund, men det går ikke hele livet. Derfor måtte jeg etter hvert finne på noe, og i 1993-1994 reiste jeg til England for å ta master i latinamerikanske studier. Etter at jeg kom hjem fra England begynte ting snart å dra seg til, og jeg innså at jeg ikke bare kunne fiske. Men så traff jeg Bård (Tufte Johansen, red.anm.), og da tok ting en drastisk vending, forteller han.

Lenth er barndomsvenn med Harald Eia, Bård Tufte Johansen sin mangeårige partner in crime, og da han traff Tufte Johansen for første gang, hadde komikeren tre uker med sommerferie å slå i hjel. Lenth ble spurt om gode fluefisketips, og den etterhvert nokså verdensvante fluefiskeren sendte Skiens store sønn (Ibsen blir liksom ikke stor nok i denne settingen) til Argentina med kart og kompass. Sammen med en kamerat fikk han en kjempeopplevelse i Patagonia, og når folk som er vant til å tenke underholdning har det moro selv, da er de gode ideene aldri langt unna.

– Det hele endte opp med at vi fant ut at vi ville lage fiskeprogram. Bård hadde tidligere jobbet med Lars Nilssen og visste at han var en dyktig fyr, så vi tok kontakt. Snart var planene klare, og i 1996 satte vi oss på flyet til Patagonia, forteller Lenth.

NRK-suksess

De tre karene, som på dette tidspunktet ikke kjente hverandre noe særlig, ble værende i Patagonia i tre uker. Ambisjonsnivået var ikke skyhøyt, men ideologien var der hele veien.

– Det hele handlet egentlig om at vi ikke likte det som fantes av fiskeprogrammer i særlig grad, og vi hadde lyst å lage noe annerledes. Dessuten var dette med reiseprogrammer noe nytt og spennende. Vi hadde lyst til å underholde og tøyse litt med reiseprogramsjangeren, men fisket skulle vi selvsagt ta veldig på alvor, forteller Lenth.

Turen til Patagonia ble starten på den mest populære og suksessrike fiskeserien som noen gang er vist på norsk TV. «På fisketur med Bård og Lars» slo an hos både fiskere og vanlige dødelige, og trekløveret skjønte at det nye reiseprogramkonseptet var en innertier.

– Litt av tankegangen var at vi skulle være to tullinger på tur, som bare tenkte fiske og ikke brydde oss om noen form for lokal kultur og den slags. Programmet fra Patagonia fikk mange seere, primært antar jeg fordi NRK satset på det, og sendte det i prime time. Men suksess ble det uansett, og snart var vi på vei til Montana for å gjenta suksessen, forteller Lenth.

Også Montana-programmet fikk mange seere, og dermed begynte snøballen å rulle. Fra 1996 til 2004 lagde de tre kompisene 20 fluefiskeprogrammer fra inn- og utland, og «Bård og Lars» ble et begrep selv den vanlige, ikke-fiskende nordmann kjente til. Programmene, som i seg selv var lavbudsjettsproduksjoner skutt av en mann med et kamera, satte også standarden for fremtidige, norske fiskefilmer, og den dag i dag er det ikke mange fiskerelaterte produksjoner her til lands som kan måle seg med det Lars, Lars og Bård fikk til den gang.

– For oss var det viktig å lage noe annet. Fiskefilmene i Norge den gang var nemlig så trash. Det var helst gamle gubber som satt på isen og pilket og drakk kaffe. Med Bård fikk vi et helt nytt element. Han var allerede et kjent fjes fra «Lille Lørdag», og tok naturlig nok klovnerollen i fiskeprogrammene, også. Min rolle var den litt mer seriøse fiskeren. Vi reindyrket rollene, og det fungerte, forteller han.

«Over bekken etter ørret»

Møtet med Bård Tufte Johansen omtaler Lenth som en drømmedeal for seg selv. Etter turen til Montana kom nemlig Cappelen Damm på banen, og ville at Tufte Johansen skulle skrive en bok om de to turene han hadde hatt sammen med Lars og Lars.

– Bård har aldri vært den skrivende typen, så vi foreslo at jeg kunne skrive. Forlaget var veldig skeptisk, men de gikk med på det dersom Bård laget forordet, forteller Lenth.

I 1998 så boken «Over bekken etter ørret» dagens lys, og Lars Lenth kunne med rette kalle seg forfatter og fluefisker. På denne tiden hadde han drevet en del med teksting av engelske TV-serier, og de som hadde TV3 husker kanskje spesielt bylinen hans fra rulleteksten til en god håndfull «The Simpsons»-episoder. TV-tekstingen gav først og fremst god skrivetrening, og skriving likte Lenth godt.

– Men at jeg ble fiskebokforfatter var egentlig mest flaks. Jeg kom veldig lett til ting på grunn av Bård, og det er det ingen grunn til å legge noen skjul på, sier Lenth, som også landet en frekk rolle som gitarist i «Åpen Post»-husbandet «Gass» omtrent på samme tid.

Lenth omtaler selv «Over bekken etter ørret» som en reiseskildring mer enn en fiskebok. Den kom også ut på den tiden Bokklubben Villmarksliv faktisk solgte en del bøker, og salgstallene ble derfor brukbare. Viktigst av alt for Lenth sin del var likevel det å faktisk gi ut en bok. Snart skjønte han nemlig at bøker var noe han kunne tenke seg å jobbe mer med.

– Etter den første boken ville jeg skrive om den mer direkte formen for fluefiske jeg alltid hadde drevet med. Dermed ble «Flyt» til, en bok som egentlig handler om alt jeg da hadde drevet med de siste 15-20 årene. Her samlet jeg en rekke korte fortellinger om et kult tema, forteller han.

Midt oppi fiskeprosjektene ble Lenth og samboer Eirill foreldre. Lenth hadde allerede et barn fra studietiden i England, men nå fikk han også et forsørgeransvar hjemme i Norge. Noen år senere fikk paret sitt andre barn, og familien var komplett. De bestemte seg for å feire familielykken med et år i Tobago. Her kom Tufte Johansen og Nilsen på besøk, noe som resulterte i mer NRK-underholdning.

Romandebuten

Etter hvert kom det flere bøker om fluefiske fra Lenth, primært fortellinger fra de mange turene sammen med Tufte Johansen og Nilssen. I 2007 tok derimot forfatterskapet en vending. Da kom nemlig Lenth sin første roman, «Den samme elva», ut på Kagge forlag. Fremdeles handlet det om fluefiske, men denne gangen skrev han fiksjon.

– Det var en kul erfaring å skrive en fluefiskeroman, men det var også vanskelig, minnes han.

I løpet av siste halvdel av 2000-tallet fulgte ytterligere tre fluefiskerelaterte bøker fra Lenth, før han i 2009 skrev «Fortellingen om Liverpool» sammen med fotballspilleren John Arne Riise. Forfatterskapet hans hadde nå tatt sitt første steg bort fra fluefiskeverden, og i 2011 viste han for alvor at han hadde noe å fare med, også utenfor eget felt. Da havnet nemlig den kritikerroste romanen «Den norske pasienten» i hyllene til norske bokhandlere.

– Det er moro å skrive om fluefiske, men jeg kom til et punkt der jeg følte jeg hadde skrevet det som kunne skrives om temaet. Da var det på tide å skrive en roman som ikke handlet om fiske, sier han.

Lenth ønsket å underholde, og tanken var hele tiden å være morsom. Men også alvorlig. Bakgrunnen for dette var rett og slett litt nytenking, i alle fall i norsk målestokk.

– I andre land er det vanlig å blande sjangere, og det liker jeg. Den norske skjønnlitteraturen som sjanger synes jeg blir litt traust. Den består enten av veldig alvorlig krim eller det jeg kaller den klassiske, norske romanen. Denne handler stort sett om hvorfor livet til hovedpersonen ikke ble slik han eller hun hadde sett for seg. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noen av disse tingene, så da gjorde jeg min egen greie, forteller han.

Og Lenth lyktes. Litteratur-Norge tok riktig nok ikke imot «Den norske pasienten» med stormende jubel med det samme, men etter hvert tok miljøet den innover seg. Boken solgte bra i stive permer og veldig bra i pocketformat. Dermed kunne Lenth også omtale seg som en norsk forfatter med suksess.

«Brødrene Vega»

I fjor gav Lenth ut familiekrøniken «Viljen», men for sportsfiskere-Norge var det unektelig årets Lenth-utgivelse det var knyttet mest spenning til. Det er ikke skrevet for mange romaner om de negative sidene ved oppdrettsnæringen her til lands, og det var nok mange som begynte å glede seg da det ble klart at Lenth var i gang med arbeidet. Folk kunne følge en del av Lenth sin research i Lars og Lars-serien «Fjordmenn» på VGTV allerede i fjor høst, og avsløringene som kom frem her gjorde det nokså tydelig at det ikke kom til å bli gått stille i gangene i den kommende boken. Lenth selv visste så å si ingenting om oppdrettsnæringen da han gikk i gang med arbeidet.

– Jeg visste jo selvsagt om oppdrett, men disse har aldri tidligere påvirket meg og mitt fiske direkte, så jeg ante ingenting om hva industrien faktisk fører med seg. Hele innfallsporten min var at jeg ville videreføre et par av karakterene fra «Den norske pasienten», blant annet torpedoen Rino Gulliksen. Han ble helt da han drepte en fyr i forrige roman, men han måtte også flykte fra loven. Flukten gikk til en øde fjordarm i Nord-Norge, og da trengte jeg et tema som kunne være aktuelt på et slikt sted. Det ble naturlig å velge oppdrettsnæringen, forklarer han.

Lenth begynte altså researchen sin med nokså blanke ark, og han kan fortelle at han ble mer og mer sjokkert jo lenger ned i materien han dykket.

– Ting virket først tilsynelatende fantastisk. Oppdrettseventyret gjorde folk i utkanten rike, og hele markedsføringen handlet om god stemning, flott natur, sunn fisk og mye penger. Politikerne var også glade for suksess og verdiskapning på små steder. Et bittelite skår i gleden viste det seg likevel å være… Industrien forurenset en smule, forteller forfatteren.

Inntrykket Lenth snart satt igjen med etter å ha jobbet med boken en stund var dessverre at de eneste som faktisk brydde seg om oppdrettsproblemet var laksefiskerne.

– Laksefiskerne fortvilte over rømt fisk og lakselus, men den vanlige nordmann bryr seg ikke om laksefiskerne. For den vanlige nordmann blir laksefiske sett på som en rikmannssport ytterst få bedriver. Derfor følte jeg det var viktig å fokusere på andre sider av næringen, slikt som også vanlige folk kan bry seg om. Utslipp rett i sjøen og fjordfiskere som mister jobbene sine gir mye lettere innpass enn en gjeng rikinger som liker å fiske laks i dyre elver om sommeren, sier han.

Arbeidet med «Brødrene Vega» har lært Lenth mye. Han håper også at romanen hans kan få flere til å stille spørsmålstegn ved en del ting.

– Hovedproblemet er at folk flest tror sjøen sluker alt. Når forurensingen skjer under havoverflaten er det ute av syne, og derfor også ute av sinn. Hadde oppdrettene sluppet ut avfallet sitt på land hadde situasjonen vært en helt annen. Da hadde folk blitt arrestert, sier han.

«Lys i husan»

For Lenth ble oppdrettsnæringen et godt eksempel og symbol på det han mener er et generelt problem, nemlig at mennesket driter en lang marsj i miljøet så lenge det er mulig å tjene penger.

– Oppdrettsnæringen setter det sånn på spissen, for det hele er så konkret. Løsningen er der, men selv ikke da blir det gjort noe fordi det koster litt penger. Det som er helt sikkert er at mennesket kommer til å kjøre alt i dass på et eller annet tidspunkt. Så lenge det er interesse for å tjene penger, og vi klarer å få «lys i husan», trumfer dette alt annet, sier han til Hooked.

Lenth er klar på at han har vært mer opptatt av å underholde enn å være politisk i sin nye roman, selv om han innrømmer at det var vanskelig å ikke bli forbannet i arbeidsprosessen.

– Jeg prøver likevel å være sint med humor, og jeg vil ikke være en aktivist. Derfor passet det bra å ta opp temaet i en roman. Som oppslagsverk ville oppdrettsnæringen blitt altfor tørt og komplisert. I en roman har en derimot frie tøyler, og det er jo en eventyrfortelling jeg har laget. Likevel er det mange skumle sannheter inne i historien, forteller han.

I «Brødrene Vega» har Lenth videreført crossoversjangermåten å skrive på fra «Den norske pasienten», og han håper dette kommer til å slå an også denne gangen.

– Metoden fungerer veldig godt i TV-serier som er populære i Norge, så det burde ikke være noe i veien for at det også skulle fungere i bøker, sier han.

«Brødrene Vega» har bare vært på markedet i noen uker, men tilbakemeldingene og anmeldelsene så langt er veldig gode. Lenth påpeker likevel at folk flest ikke ville sagt noe om de ikke likte det de leste, så han tar ikke helt av ennå.

– Men boken har vært et spennende prosjekt, og jeg har allerede planer om at Rino Gulliksen og Leo Vangen skal få ta del i enda en roman. Jeg leter etter en kul setting å putte dem inn i nå, og tenker blant annet på ulveproblematikken. Dette er et tema som opptar mange. Jeg vil i alle fall holde historien i et økomiljø, der grådige mennesker harver over grasrota, forteller han.

PS: Lars Lenth møter Gunnar Staalesen til samtale om «Brødrene Vega» i Kulturhuset i Bergen tirsdag 3. mars klokken 19.00. Dersom du ikke har mulighet til å ta turen, kan du se det hele live på HookedTV.

Det er noe helt spesielt med store gjedder, og å fiske de fra isen er noe av det mest spennende som finnes. Alternativ egning har også vist seg som en sikker vinner når krokodillene er treige.

Av: Audun F. Skjølberg

Da jeg endelig fikk min aller første specimengjedde på ismeite, ble jeg merket for resten av fiskerlivet. Følelsen av å aldri komme drømmefisken i forkjøpet ble erstattet av komplett lykke, som bare en vellykket specimensatsing kan fremkalle. Likevel kjente jeg på en følelse av usikkerhet for hva som kunne skje i den videre utviklingen av fisket mitt. Den velkjente uforutsigbarheten lurer alltid i kulissene, og jeg måtte virkelig holde fokus hvis målet var å justere persen ytterligere.

Opplest og vedtatt

Gjedda jeg nettopp har fortalt om bikket 10 kilo med god margin. En kompakt fisk med bred rygg og det riktige kamphumøret, et slikt eksemplar som du bare må se litt ekstra på før den får friheten tilbake. Agnet var en død sik på ca. 30 cm, presentert kun 3 meter fra sivbeltet og 1 meter over bunnen i en mellomstor vik, akkurat der dypkanten flater ut og danner et grunt platå. Månen var langt fra full, og været var alt annet enn oppløftende.

På denne tida satset nesten alle de andre specimenfiskerne jeg møtte på blodferske og halvdøde siker som agn, gjerne fisket pelagisk i solskinnet på 5 meter over et dyp på 15. Å rote rundt på grunt vann kunne selvsagt gi storfisk, men ble i sannhet omtalt som meningsløst. Det gjaldt å oppsøke storgjeddene der de jaget, og siden siken gjerne svømmer i de frie vannmassene var det nettopp her støtet måtte settes inn. For min del var det noe ved denne oppleste og vedtatte sannheten som skurret. Ved flere anledninger hadde jeg nemlig sett grupper av store siker patruljere på forbausende grunt vann, etterfulgt av gjeddesiluetter som fikk hjertet til å hoppe over flere slag.

Lat og slu

Det ble mange rekognoseringsturer. Mens de andre specimenfiskerne valgte å satse lenger ut, lå jeg på pilkehullet og kikkfisket sik nærme land, og jeg overdriver ikke: Under hver tur fikk jeg bekreftet at drømmegjeddene seg langs grunnkantene og inn på lårdypt vann. Til og med helt inne blant de massive teppene av vasspest på mellom 1 og 2 meters dyp lå de og lurte på de forbipasserende sikene, spesielt om morgenen og i skumringen da sikene var som mest aktive.

Det føltes klarere enn noen gang: De virkelig store gjeddene lever etter prinsippet om å bruke minimalt med energi per nedlagt byttefisk. Bedagelige og slue satser de alt på et overraskende bakholdsangrep og en real munnfull i ly av skumringen, vegetasjonen og det trygge islokket like over hodet. Det slo meg hvor mye tid jeg hadde kastet bort da jeg satset betydelig lenger ute over dypere vann. Jeg følte etter hvert at erfaringsgrunnlaget var godt nok til å brenne av et startskudd for satsingen.

Riktig utstyr

I specimenfiskets rette ånd brukte jeg i starten mye tid på å finjustere takler og strategi for å finne veien fram til satsingens første tikilos. Nedskallert og følsomt utstyr er en selvfølge når målet er mistenksomme specimengjedder. Gjeddas synssans og evne til å registrere den minste bevegelse er blant den ypperste i fiskeverdenen, så det gjelder å ha full fokus på ørsmå detaljer i fisket.

Jeg har satset på langmyke, 5-fots ismeitestenger, som effektivt demper slagene under landingsfasen, men samtidig har rygg nok til å sette krokene. Multiplikatorsnellene bør ha en silkemyk brems og lettjustert sentrifugalbrems for riktig justering av motstanden i takkelet når snella frikobles.

Myke nylonliner på 0,48-0,55 mm. fyller snellene, og 70 cm. lange fortommer av kostbar fluorkarbon på 0,55-0,65 mm. erstatter silkewire.

Flere kroker i takkelet byr ofte på problemer i forhold til kroking og avkroking, og kan gjøre det vanskeligere å forsvare fang og slipp-fisket. Jeg har konsekvent brukt én eller høyst to kvalitetskroker i tandem i enden av de meterlange fluorkarbonfortommene, tilpasset agnfiskens størrelse. Førstevalget er utvilsomt Owner Stinger Treble i str. 2, 4 og 6.

Små svivler, som Owner Crane Swivel, er det sikreste leddet mellom hovedline og krokfortom, og belastningsblyet, som monteres fast eller glidende like over svivelen, bør være så lett som mulig. Små, pæreformede inlinesøkker på rundt 5 gram er tilstrekkelig for å få agnfisken ned på riktig dyp.

God nappindikasjon er viktig for å time mothugget. Jeg velger utelukkende hjemmelagde tripods i kombinasjon med pålitelige, elektriske nappalarmer for tilstrekkelig lydsignal i vindfullt vær. I tilfeller der gjeddene er ekstremt sky og følsomme for motstand, legger jeg til lange og ekstra myke angeldonfjærer i oppsettet. En ekstra lang avkrokningstang, god vekt, en stor avkrokningsmatte og et skånsomt veienett hører også med.

Første notering

Den første ismeiteturen ble lagt til en mellomstor, næringsrik innsjø der gjeddenes hovedbytte er sik og abbor. Jeg fisket konsekvent to stenger med fersk sik, og to med store, døde sild. I løpet av dagen tilbakela jeg mange kilometer med fullastet ismeitepulk på slep. Det gjaldt å dekke så mange godplasser som mulig.

Sikene gir meg en fin serie gjedder mellom 4 og drøyt 6 kilo langs sivkantene de første timene, men straks klokka slår 12:00 stilner det hele av – helt typisk for denne innsjøen. Utover dagen flytter jeg meg lenger inn på platåene og nærmere sivet, og velger å fiske sildene statisk på kun to meters dyp på plasser jeg vet gjeddene vil svømme innom mot ettermiddagen og kvelden. Sikene plasseres ikke så langt unna, men blir raskt utklassert.

Jubelbrølet runger over isen! Klokka passerer 15:00, sikenes ettermiddagstrekk har definitivt startet, og etter en rask forflytning bryter nappalarmen stillheten nesten med det samme. Etter en tung og seig kamp kan storgjedda omsider landes, en formfullendt frøken på 10,6 kilo som helt tydelig svømte innom den markerte innsvingen i vegetasjonsbeltet, en av mange miniviker som utover i specimensatsingen skulle vise seg å være ekstremt giftige.

Det lille ekstra

Den videre utviklingen i fisket ble ufattelig spennende, og det dannet det seg et tydeligere og tydeligere mønster for hver nye tur. De ferske sikene leverte en og annen fisk, men sammenlignet med gjeddene fanget på luktsterk storsild, var snittvekta betydelig lavere. Det var heller ingen tvil om det landnære tålmodighetsfisket, med kun små forflytninger av de døde agnfiskene innenfor det valgte hovedområdet, ga de største gjeddene.

De kommende turene ble stadig mer krevende. Mildværet dominerte, med kraftige snøbyger og hard vind helg etter helg. Fisket ble merkbart tregere, men jeg visste at storgjeddene fortsatt var i området, kikkfisket etter siken ga tydelige indikasjoner på det.

De andre specimenfiskerne hadde imidlertid gitt opp, og argumenterte med at massive lavtrykk og mye nedbør var alt annet enn bra. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette.

Som et rent eksperiment begynte jeg å fôre med oppkappet sild, makrell og regnbueørret i to av fire hull der jeg fisket med stor sild, og resultatet forbauset meg. Fôringen ga selvsagt ingen bonanza, den generelle aktiviteten var naturlig nok laber i det dårlige mildværet, men de få huggene kom uten unntak i de fôrede hullene. I mørket under isen gjelder det å presentere agn storgjeddene rett og slett ikke makter å overse, og kombinasjonen stor, død agnfisk og matchende fôr, like oljeholdig, luktsterkt og smaksrikt som selve agnfisken, ble heretter den uslåelige vinneren.

Lukt- og smaksbombe

For å frigjøre mest mulig fiskeoljer, valgte jeg fra første stund å punktere agnfiskene og gjøre et buksnitt og mange mindre stikk inn i fiskekjøttet. Dette er viktig siden vannet raskt uttynner luktstoffene i fiskeskinnet. Å gjennomhulle agnfiskene er også dødelig effektivt i kombinasjon med solide fôringer. Fiskeoljene er med på å blakke vannet, et giftig triks når det ismeites i mørkt og ginklart vann, og noe som definitivt kan tvinge storgjeddene ut av vegetasjonen, selv under såkalte dødperioder.

Under en ekstremt treg tur gikk jeg et skritt videre. I ettertid kan metoden virke noe omstendelig, men den ga utvilsomt drømmehugget jeg hele tiden har jobbet mot. Kvelden før avreise moste jeg fire store sild, seks regnbueørreter og fem spiseskjeer krillolje brukt til boilies i kjøkkenmaskinen. Den velduftende fiskefarsen ble så oppbevart i en agnboks med tett lokk i kjøleskapet, og tatt med på isen dagen etterpå.

Neste skritt var å sprette opp buken på agnfisken, fylle bukhulen med fiskefarse og sy buklappene sammen med nål og tynn bomullstråd. Jeg passet på å sy med passelig lange sting slik at litt og litt fiskefarse kunne renne ut av buken når jeg under hver runde mellom taklene tok tak i hovedlina og hevet og senket agnfisken for å skape kunstig aktivitet. I dag kaller jeg disse agnfiskene ”stuffed turkey”, en lukt- og smaksbombe uten sidestykke, som for øvrig ble testet under hver nye tur.

Plassbytte

Med en serie gjedder på 9,1, 9,95, 10,1, 10,2, 10,6, 10,8, 12,1, og 13,7 kilo, fanget på død agnfisk, også noen i kombinasjon med fôring, trodde jeg toppen var nådd. Å beskrive hver enkelt fiskesituasjon er uinteressant, men toppfisken for sesongen 2010/2011 må jeg fortelle mer om. Den står som et klart eksempel på at store, døde agnfisker i kombinasjon med fôring faktisk fungerer.

Værmeldingen kvelden før avreise er dårlig, men igjen velger jeg å pakke ismeiteutstyret. Nordlig vind, 5 minusgrader og snøbyger møter meg når jeg stiger ut på isen i sørenden av vannet. Klokka 07:00 drar jeg i startsnora på motorboret.

Jeg borer fire hull med god spredning langs en grunn, vegetasjonsrik kant med et snittdyp på ca. 3 meter. Gang på gang har det vist seg at taklene fisket ytterst mot dypkanten gir få hugg, så jeg har bevisst trukket meg innover mot den lille gressholmen. Nesten uten unntak har agnfiskene produsert specimengjedder nettopp her. Jeg fisker fram to store sild og to regnbueørreter. En sild og en regnbueørret fylles med fiskefarse, og ellers fôres to av hullene med fiskebiter.

Timene går. Vinden øker på, og jeg blir tvunget til å søke ly inne i sivgarden. Plutselig drar det resolutt i vei på det ene takkelet. Et fôret sildehull har igjen produsert et hugg, og tempoet i utraset vitner om en mindre fisk.

De store er mer bedagelig anlagt og gir sjelden de hissige hyleløpene, spesielt i slikt møkkavær. Etter en spennende kamp på kort line veier jeg inn en godkjent gjedde på 6,5 kilo. En halvtime senere lander jeg ytterligere en fisk på 5,9 kilo, denne gangen på en stuffed turkey.

Klokka viser 11:30. Gjeddene er som sunket i jorden. På autopilot pakker jeg sammen for en lang gåtur mot neste grunnkant, en giftig strekning som har en helt spesiell plass i ismeitehjertet mitt. Strekningen inneholder mange spennende miniviker, markerte innbuktninger i vegetasjonsbeltet, og har resultert i et par tiplussere og en akseptabel serie gjedder på mellom 6 og drøye 9 kilo.

Et monster

Vel framme har vinden roet seg noe, og et par lokale kikkfiskere er på plass. De ligger konsentrerte på liggeunderlagene og snakker ustanselig om en gjedde som fulgte etter de store sikene tidlig på morgenen. Fiskerne har naturlig nok satt ut mange takler med levende agnfisk og vært trofaste mot plassen, men med kun mindre gjedder som resultat så langt. De omtaler den store som et monster. Jeg smiler under dunbarten.

Klokka runder 15:00. Sikfiskerne gir opp. I henhold til fangstjournalen min er jeg farlig nærme en gylden time. Mellom 15:00 og 16:00, når lyset over isen gradvis blir svakere, har jeg ofte opplevd en markant aktivitetstopp. Jeg har for øvrig landet flere fine gjedder i skumringen, så det gjelder å ikke pakke sammen for tidlig.

Det sitrer i hele kroppen når jeg lener meg tilbake i meitestolen. Samtlige takler fisker langs gjeddenes patruljeringsrute. Tanken på at drømmefisken faktisk svømmer under beina mine gjør meg nesten nervøs, kanskje jeg har kommet drømmegjedda i forkjøpet?

Det blir stadig mørkere. En ny stuffed turkey monteres i enden av fluorkarbonfortommen, og sammen med en liten neve sildebiter senkes den ned 2 meter under isen, en drøy halvmeter over vegetasjonen i den lille minivika fire meter fra sivbeltet. Etter kun 5 minutter gir nappvarsleren fra seg to pip – tre pip – ett pip – stille.

Jeg husker nesten ikke mothugget og hvordan jeg timet det, men den vanvittige tyngden av et eller annet enormt sliter line av snella og bringer meg til fatning. Jeg sliter med å tvinge den nærmere. Noen ganger står det helt stille, som om jeg sitter fast, men omsider siger den forbi under hullet. ”Herregud,” roper jeg. Vannet velter opp av hullet. Jeg får tak i svivelen øverst på fortommen. Må slippe taket. Fortviler og skjelver.

Et nytt utras følger. Fisken setter standarden med et par voldsomme hoderistinger, som nesten tvinger meg ned i knestående. Hvordan har den tatt agnfisken? Holder fortommen? Da den på nytt passerer går det opp for meg hvor bred den faktisk er over pannen og nakken – og ryggen. Etter nok et par korte utras får jeg endelig tvunget den på rett kjøl i hullet, men den er fortsatt langt fra samarbeidsvillig. Gjellegrepet sitter, jeg får den massive rovfisken direkte over i veienettet og skriker rett ut av full hals. Den veier 14,1 kilo fordelt på 120 cm. Etter en kort fotosession får den majestetiske rovfisken friheten tilbake. Ved siden av hullet ligger restene av en stuffed turkey.

Jeg er helt alene på isen i tussmørket. ”Det gikk jo som planlagt,” tenker jeg og pakker sammen…

1 of 20

I månedsskiftet april/mai kommer boken «Hekta på fiske» i hyllene til bokhandlere rundt om i Norge. I boken presenterer forfatter Ole-Håkon Heier tips, utstyr og metoder til over 100 norske fiskearter, ispedd gode historier fra mange år med fiske. Her følger en liten smakebit fra boken: 

Av: Ole-Håkon Heier

Abboren er en personlig favoritt. Den er vakker, kan fiskes med en rekke metoder, er en god matfisk og gir tøff motstand på riktig utstyr. Den er en flott begynnerfisk for barn, samtidig som det er svært utfordrende å få en storabbor på over 1,5 kilo. Og en abbor over 2 kilo? Det er drømmefisken for enhver abborfisker. 17. desember 2010 er derfor skrevet inn med gullskrift i min fiskelogg.

Isen la seg sjeldent tidlig vinteren 2010/2011. Faktisk endte det med at jeg fisket på god is i mine hjemlige Degernesfjella 28. november, og så tidlig har jeg aldri vært utpå i Østfold før. Jeg hadde hørt at det var tatt abbor på over 1,8 kilo fra et vann i Fjella. Dette var dermed vinterens hovedmål. Den første turen fylte jeg opp agnfiskkassa med fersk mort (frosne fisker er dårligere på abbor) fra et tilliggende lite tjern. Det gikk raskt med en mormyska egnet med maggot. Deretter boret jeg meg rundt på abborvannet for å bli kjent med bunnforholdene og lokalisere de heteste plassene. Snart fant jeg en spennende bratt kant utenfor en odde.

Det startet meget lovende med en fin fisk på 950 gram på første turen. På tur nummer to ble det ingen fisk, men på den tredje turen, den 12. desember, ble min snart fem år gamle personlige rekord på abbor historie. Etter en tung innsveiving kunne en rund abbormadam på 1650 gram og 47 cm heises opp av hullet, og jubelen slippes løs over ny abborpers.

Fem dager senere dro jeg ut til samme vann. Åtte kuldegrader medførte at jeg fylte en plastdunk med vann, slik at eventuelle fisk som ble fanget kunne oppbevares der under fotografering og veiing for å unngå frostskader på fisken. Det smalt voldsomt i is som la seg etter mildvær dagen før. Dagens første hyl på nappvarsleren kom klokka 10.45, og da jeg klinket til og begynte å sveive inn, tenkte jeg at dette nok var en fisk på 600-900 gram.

Vel oppe ved hullkanten var det imidlertid vanskelig å få fisken til å passe i hullet. Jeg så en kjeft der nede som tydet på en ny storfisk. Jeg måtte lirke fingrene inn under gjellelokket, og da jeg løftet opp fisken falt geipen rett i isen. Abboren gikk rett oppi plastdunken med vann. Så nullet jeg ut vekta med veienettet og la fisken oppi. Vekta viste vanvittige 2160 gram! Fisken ble sluppet opp i dunken igjen, lua kastet titalls meter bortover isen, og det ble hyling og roping av en grad som neppe er sett hverken før eller senere i de traktene. Det måtte være mitt livs fisk!

Fisken ble målt til 52 cm. Jeg må innrømme at det satt langt inne å løfte fisken over i hullet for gjenutsetting. Helst ville jeg bare hatt den i bøtta noen timer og løfte den opp og kikke på den med jevne mellomrom. Sannsynligvis vil jeg aldri holde en slik abbor igjen. Da jeg omsider satte den ut igjen, skjøt den friskt av sted med en gang. Det er det fine med å ha ei slik bøtte stående.

Når neste tur til samme plass bare to dager etter foregikk uten ett eneste napp, var det vel bare som det skulle være…

Utseende og utbredelse:

Vi har tre abborfisker i ferskvann i Norge: Abbor, hork og gjørs. Alle tre artene har piggfinne på ryggen.  Abboren er lett å gjenkjenne med sin grønne grunnfarge, røde finner og svarte striper på tvers av kroppen. Den finnes naturlig på Øst- og Sørlandet og i Finnmark. I tillegg er den innført til enkelte vann i Troms, Nordland og Trøndelag, samt på Vestlandet.

Størrelse:

Kilosabbor er storabbor, halvannenkilos er riktig stor abbor, mens fisk på over to kilo er drømmeabbor. Norgesrekorden er fra Mjøsa i Oppland/Hedmark fra 1965, og veide eksepsjonelle 3170 gram. Den nest største abboren som med sikkerhet er veid korrekt veide til sammenligning 2440 gram. NM i sportsfiske opererer med en specimengrense på 1600 gram.

Fiskemetoder:

Abboren kan fiskes med en rekke metoder og mesteparten av året. Den tar både naturlige agn som mark og agnfisk, og kunstagn som balansepilk, wobbler, sluk, jig og flue. Den går som oftest i stim, og er en frisk fighter bare den er stor nok. Finner du stimen er det om å gjøre å fiske det man kan mens du har den der. Det er karakteristisk for abboren å riste på hodet når den er kroket, og det kjenner man godt.

Mange steder kan man dra opp titalls, ja hundretalls småabbor i løpet av noen timer. Dette gir strålende muligheter for å kunne garantere barn og nybegynnere fisk. Jakten på de riktig store abborene er derimot ytterst utfordrende og krever både kjennskap til vannet og iherdig innsats.

Plasser og strategi:

Abboren liker strukturer. Den påtreffes gjerne i nærheten av odder, i sund og på- eller ved grunnetopper. I noen vann finnes også pelagisk (som lever i de frie vannmassene) abbor som jager rundt etter pelagisklevende byttefisk. Abborbestander kan være svært forskjellige fra vann til vann, så skal man lykkes gjelder det å bli kjent med noen få vann, fremfor å stadig prøve nye vann.

Sommerfiske:

Mark er førstevalget til småabbor, men storabbor kan også ta mark. Fisk på eller rett over bunnen. Sluker og wobblere kan levere bra med større abbor, men jigger i forskjellige utgaver er min favoritt til å fange mange abbor av bra størrelse.

Når jeg fisker abbor fra båt, har jeg gjerne med meg en kastestang til jiggfiske og en kortere stang som er rigget med balansepilk. Jeg veksler mellom disse to metodene gjennom dagen, dersom ikke en av de utmerker seg i positiv retning. Noen fisker jiggen veldig bevegelig og rister mye i stangtuppen, mens andre bare lar jiggen hoppe rolig innover. Finn din egen stil. Rett over bunnen er et område som alltid må fiskes av, men ikke glem høyere vannlag.

Når abboren er treg synes jeg at balansepilk funker best. I tillegg har det de senere årene kommet en rekke nye softbaits (dropshot-jigger, shader etc.) til abbor som definitivt bør testes.

Noen ganger har jeg også med meg en stang eller to med dupp og agnfisk, til dupptrolling (hvor man ror svært sakte mens duppen med agnfisk henger bak båten) eller stilleliggende duppfiske når abborstimen er lokalisert. Dette kan være skikkelig moro. På sommeren kan man ha det beste fisket morgen og kveld, men utover høsten gjelder etter hvert hele dagen.

Isfiske:

På isen er pimpel eller mormyska med maggot generelt det som gir flest abbor. Er man primært ute etter de store, er balansepilk eller agnfisk (ismeite) det beste valget. Men stor abbor kan også ta små agn innimellom. Dersom det også finnes gjedde i vannet bør du bruke tykkere senefortom.

Under ismeite er passende størrelse på agnfisken ca. 7-15 cm. I vann uten gjedde bruker du fluorkarbon-fortom med diameter 0,35 mm. Abboren kan være sky for synlige fortommer. Jeg bruker også små treblekroker, gjerne størrelse 10-12. Og det må være så liten motstand som mulig når fisken tar, ellers slipper den igjen. Derfor fester jeg kun sena marginalt under en strikk på spolen, og bruker så lite søkke som mulig for å senke agnfisken. Jeg minner om at det ikke er lov med levende agnfisk, og at agnfisken skal være fra samme vassdrag som der man fisker.

Hvis du fisker etter stor abbor, bør du bruke bor med diameter på 155 mm. eller større. Et 110 mm.-bor blir raskt trangt når fisken runder kiloen, og det er gjerne akkurat den fisken du ikke vil miste. Er du så heldig å få på en 2-kilosabbor trenger du faktisk et bor med diameter over 200 mm.

Matfisk:

Abboren er en meget god matfisk. Den har hvitt, fast kjøtt med en mild smak. Småabbor skjærer man hodet av, før man drar skinnet av fra hodeenden og bakover. Da følger også innmaten med. Deretter kan man steke resten i panna. Større fisk (over 300-400 gram) kan man filetere. Fjerner man buksidebeina får man enkelt en helt beinfri filet.

Gjenutsett abbor over kiloen! De er dessverre ikke egnet som menneskemat grunnet innholdet av kvikksølv. De gjør desto mer nytte for seg som predator (rovfisk) i vannet, og kanskje en annen sportsfisker får gleden av å fange din storfisk på ny. Sistnevnte skjedde faktisk med 2160-abboren min tre måneder etter at jeg hadde satt den ut igjen. Da veide den 2280 gram…

1 of 6