Det er noe helt spesielt med store gjedder, og å fiske de fra isen er noe av det mest spennende som finnes. Alternativ egning har også vist seg som en sikker vinner når krokodillene er treige.

Av: Audun F. Skjølberg

Da jeg endelig fikk min aller første specimengjedde på ismeite, ble jeg merket for resten av fiskerlivet. Følelsen av å aldri komme drømmefisken i forkjøpet ble erstattet av komplett lykke, som bare en vellykket specimensatsing kan fremkalle. Likevel kjente jeg på en følelse av usikkerhet for hva som kunne skje i den videre utviklingen av fisket mitt. Den velkjente uforutsigbarheten lurer alltid i kulissene, og jeg måtte virkelig holde fokus hvis målet var å justere persen ytterligere.

Opplest og vedtatt

Gjedda jeg nettopp har fortalt om bikket 10 kilo med god margin. En kompakt fisk med bred rygg og det riktige kamphumøret, et slikt eksemplar som du bare må se litt ekstra på før den får friheten tilbake. Agnet var en død sik på ca. 30 cm, presentert kun 3 meter fra sivbeltet og 1 meter over bunnen i en mellomstor vik, akkurat der dypkanten flater ut og danner et grunt platå. Månen var langt fra full, og været var alt annet enn oppløftende.

Annonse

På denne tida satset nesten alle de andre specimenfiskerne jeg møtte på blodferske og halvdøde siker som agn, gjerne fisket pelagisk i solskinnet på 5 meter over et dyp på 15. Å rote rundt på grunt vann kunne selvsagt gi storfisk, men ble i sannhet omtalt som meningsløst. Det gjaldt å oppsøke storgjeddene der de jaget, og siden siken gjerne svømmer i de frie vannmassene var det nettopp her støtet måtte settes inn. For min del var det noe ved denne oppleste og vedtatte sannheten som skurret. Ved flere anledninger hadde jeg nemlig sett grupper av store siker patruljere på forbausende grunt vann, etterfulgt av gjeddesiluetter som fikk hjertet til å hoppe over flere slag.

Lat og slu

Det ble mange rekognoseringsturer. Mens de andre specimenfiskerne valgte å satse lenger ut, lå jeg på pilkehullet og kikkfisket sik nærme land, og jeg overdriver ikke: Under hver tur fikk jeg bekreftet at drømmegjeddene seg langs grunnkantene og inn på lårdypt vann. Til og med helt inne blant de massive teppene av vasspest på mellom 1 og 2 meters dyp lå de og lurte på de forbipasserende sikene, spesielt om morgenen og i skumringen da sikene var som mest aktive.

Det føltes klarere enn noen gang: De virkelig store gjeddene lever etter prinsippet om å bruke minimalt med energi per nedlagt byttefisk. Bedagelige og slue satser de alt på et overraskende bakholdsangrep og en real munnfull i ly av skumringen, vegetasjonen og det trygge islokket like over hodet. Det slo meg hvor mye tid jeg hadde kastet bort da jeg satset betydelig lenger ute over dypere vann. Jeg følte etter hvert at erfaringsgrunnlaget var godt nok til å brenne av et startskudd for satsingen.

Riktig utstyr

I specimenfiskets rette ånd brukte jeg i starten mye tid på å finjustere takler og strategi for å finne veien fram til satsingens første tikilos. Nedskallert og følsomt utstyr er en selvfølge når målet er mistenksomme specimengjedder. Gjeddas synssans og evne til å registrere den minste bevegelse er blant den ypperste i fiskeverdenen, så det gjelder å ha full fokus på ørsmå detaljer i fisket.

Jeg har satset på langmyke, 5-fots ismeitestenger, som effektivt demper slagene under landingsfasen, men samtidig har rygg nok til å sette krokene. Multiplikatorsnellene bør ha en silkemyk brems og lettjustert sentrifugalbrems for riktig justering av motstanden i takkelet når snella frikobles.

Myke nylonliner på 0,48-0,55 mm. fyller snellene, og 70 cm. lange fortommer av kostbar fluorkarbon på 0,55-0,65 mm. erstatter silkewire.

Flere kroker i takkelet byr ofte på problemer i forhold til kroking og avkroking, og kan gjøre det vanskeligere å forsvare fang og slipp-fisket. Jeg har konsekvent brukt én eller høyst to kvalitetskroker i tandem i enden av de meterlange fluorkarbonfortommene, tilpasset agnfiskens størrelse. Førstevalget er utvilsomt Owner Stinger Treble i str. 2, 4 og 6.

Små svivler, som Owner Crane Swivel, er det sikreste leddet mellom hovedline og krokfortom, og belastningsblyet, som monteres fast eller glidende like over svivelen, bør være så lett som mulig. Små, pæreformede inlinesøkker på rundt 5 gram er tilstrekkelig for å få agnfisken ned på riktig dyp.

God nappindikasjon er viktig for å time mothugget. Jeg velger utelukkende hjemmelagde tripods i kombinasjon med pålitelige, elektriske nappalarmer for tilstrekkelig lydsignal i vindfullt vær. I tilfeller der gjeddene er ekstremt sky og følsomme for motstand, legger jeg til lange og ekstra myke angeldonfjærer i oppsettet. En ekstra lang avkrokningstang, god vekt, en stor avkrokningsmatte og et skånsomt veienett hører også med.

Første notering

Den første ismeiteturen ble lagt til en mellomstor, næringsrik innsjø der gjeddenes hovedbytte er sik og abbor. Jeg fisket konsekvent to stenger med fersk sik, og to med store, døde sild. I løpet av dagen tilbakela jeg mange kilometer med fullastet ismeitepulk på slep. Det gjaldt å dekke så mange godplasser som mulig.

Sikene gir meg en fin serie gjedder mellom 4 og drøyt 6 kilo langs sivkantene de første timene, men straks klokka slår 12:00 stilner det hele av – helt typisk for denne innsjøen. Utover dagen flytter jeg meg lenger inn på platåene og nærmere sivet, og velger å fiske sildene statisk på kun to meters dyp på plasser jeg vet gjeddene vil svømme innom mot ettermiddagen og kvelden. Sikene plasseres ikke så langt unna, men blir raskt utklassert.

Jubelbrølet runger over isen! Klokka passerer 15:00, sikenes ettermiddagstrekk har definitivt startet, og etter en rask forflytning bryter nappalarmen stillheten nesten med det samme. Etter en tung og seig kamp kan storgjedda omsider landes, en formfullendt frøken på 10,6 kilo som helt tydelig svømte innom den markerte innsvingen i vegetasjonsbeltet, en av mange miniviker som utover i specimensatsingen skulle vise seg å være ekstremt giftige.

Det lille ekstra

Den videre utviklingen i fisket ble ufattelig spennende, og det dannet det seg et tydeligere og tydeligere mønster for hver nye tur. De ferske sikene leverte en og annen fisk, men sammenlignet med gjeddene fanget på luktsterk storsild, var snittvekta betydelig lavere. Det var heller ingen tvil om det landnære tålmodighetsfisket, med kun små forflytninger av de døde agnfiskene innenfor det valgte hovedområdet, ga de største gjeddene.

De kommende turene ble stadig mer krevende. Mildværet dominerte, med kraftige snøbyger og hard vind helg etter helg. Fisket ble merkbart tregere, men jeg visste at storgjeddene fortsatt var i området, kikkfisket etter siken ga tydelige indikasjoner på det.

De andre specimenfiskerne hadde imidlertid gitt opp, og argumenterte med at massive lavtrykk og mye nedbør var alt annet enn bra. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette.

Som et rent eksperiment begynte jeg å fôre med oppkappet sild, makrell og regnbueørret i to av fire hull der jeg fisket med stor sild, og resultatet forbauset meg. Fôringen ga selvsagt ingen bonanza, den generelle aktiviteten var naturlig nok laber i det dårlige mildværet, men de få huggene kom uten unntak i de fôrede hullene. I mørket under isen gjelder det å presentere agn storgjeddene rett og slett ikke makter å overse, og kombinasjonen stor, død agnfisk og matchende fôr, like oljeholdig, luktsterkt og smaksrikt som selve agnfisken, ble heretter den uslåelige vinneren.

Lukt- og smaksbombe

For å frigjøre mest mulig fiskeoljer, valgte jeg fra første stund å punktere agnfiskene og gjøre et buksnitt og mange mindre stikk inn i fiskekjøttet. Dette er viktig siden vannet raskt uttynner luktstoffene i fiskeskinnet. Å gjennomhulle agnfiskene er også dødelig effektivt i kombinasjon med solide fôringer. Fiskeoljene er med på å blakke vannet, et giftig triks når det ismeites i mørkt og ginklart vann, og noe som definitivt kan tvinge storgjeddene ut av vegetasjonen, selv under såkalte dødperioder.

Under en ekstremt treg tur gikk jeg et skritt videre. I ettertid kan metoden virke noe omstendelig, men den ga utvilsomt drømmehugget jeg hele tiden har jobbet mot. Kvelden før avreise moste jeg fire store sild, seks regnbueørreter og fem spiseskjeer krillolje brukt til boilies i kjøkkenmaskinen. Den velduftende fiskefarsen ble så oppbevart i en agnboks med tett lokk i kjøleskapet, og tatt med på isen dagen etterpå.

Neste skritt var å sprette opp buken på agnfisken, fylle bukhulen med fiskefarse og sy buklappene sammen med nål og tynn bomullstråd. Jeg passet på å sy med passelig lange sting slik at litt og litt fiskefarse kunne renne ut av buken når jeg under hver runde mellom taklene tok tak i hovedlina og hevet og senket agnfisken for å skape kunstig aktivitet. I dag kaller jeg disse agnfiskene ”stuffed turkey”, en lukt- og smaksbombe uten sidestykke, som for øvrig ble testet under hver nye tur.

Plassbytte

Med en serie gjedder på 9,1, 9,95, 10,1, 10,2, 10,6, 10,8, 12,1, og 13,7 kilo, fanget på død agnfisk, også noen i kombinasjon med fôring, trodde jeg toppen var nådd. Å beskrive hver enkelt fiskesituasjon er uinteressant, men toppfisken for sesongen 2010/2011 må jeg fortelle mer om. Den står som et klart eksempel på at store, døde agnfisker i kombinasjon med fôring faktisk fungerer.

Værmeldingen kvelden før avreise er dårlig, men igjen velger jeg å pakke ismeiteutstyret. Nordlig vind, 5 minusgrader og snøbyger møter meg når jeg stiger ut på isen i sørenden av vannet. Klokka 07:00 drar jeg i startsnora på motorboret.

Jeg borer fire hull med god spredning langs en grunn, vegetasjonsrik kant med et snittdyp på ca. 3 meter. Gang på gang har det vist seg at taklene fisket ytterst mot dypkanten gir få hugg, så jeg har bevisst trukket meg innover mot den lille gressholmen. Nesten uten unntak har agnfiskene produsert specimengjedder nettopp her. Jeg fisker fram to store sild og to regnbueørreter. En sild og en regnbueørret fylles med fiskefarse, og ellers fôres to av hullene med fiskebiter.

Timene går. Vinden øker på, og jeg blir tvunget til å søke ly inne i sivgarden. Plutselig drar det resolutt i vei på det ene takkelet. Et fôret sildehull har igjen produsert et hugg, og tempoet i utraset vitner om en mindre fisk.

De store er mer bedagelig anlagt og gir sjelden de hissige hyleløpene, spesielt i slikt møkkavær. Etter en spennende kamp på kort line veier jeg inn en godkjent gjedde på 6,5 kilo. En halvtime senere lander jeg ytterligere en fisk på 5,9 kilo, denne gangen på en stuffed turkey.

Klokka viser 11:30. Gjeddene er som sunket i jorden. På autopilot pakker jeg sammen for en lang gåtur mot neste grunnkant, en giftig strekning som har en helt spesiell plass i ismeitehjertet mitt. Strekningen inneholder mange spennende miniviker, markerte innbuktninger i vegetasjonsbeltet, og har resultert i et par tiplussere og en akseptabel serie gjedder på mellom 6 og drøye 9 kilo.

Et monster

Vel framme har vinden roet seg noe, og et par lokale kikkfiskere er på plass. De ligger konsentrerte på liggeunderlagene og snakker ustanselig om en gjedde som fulgte etter de store sikene tidlig på morgenen. Fiskerne har naturlig nok satt ut mange takler med levende agnfisk og vært trofaste mot plassen, men med kun mindre gjedder som resultat så langt. De omtaler den store som et monster. Jeg smiler under dunbarten.

Klokka runder 15:00. Sikfiskerne gir opp. I henhold til fangstjournalen min er jeg farlig nærme en gylden time. Mellom 15:00 og 16:00, når lyset over isen gradvis blir svakere, har jeg ofte opplevd en markant aktivitetstopp. Jeg har for øvrig landet flere fine gjedder i skumringen, så det gjelder å ikke pakke sammen for tidlig.

Det sitrer i hele kroppen når jeg lener meg tilbake i meitestolen. Samtlige takler fisker langs gjeddenes patruljeringsrute. Tanken på at drømmefisken faktisk svømmer under beina mine gjør meg nesten nervøs, kanskje jeg har kommet drømmegjedda i forkjøpet?

Det blir stadig mørkere. En ny stuffed turkey monteres i enden av fluorkarbonfortommen, og sammen med en liten neve sildebiter senkes den ned 2 meter under isen, en drøy halvmeter over vegetasjonen i den lille minivika fire meter fra sivbeltet. Etter kun 5 minutter gir nappvarsleren fra seg to pip – tre pip – ett pip – stille.

Jeg husker nesten ikke mothugget og hvordan jeg timet det, men den vanvittige tyngden av et eller annet enormt sliter line av snella og bringer meg til fatning. Jeg sliter med å tvinge den nærmere. Noen ganger står det helt stille, som om jeg sitter fast, men omsider siger den forbi under hullet. ”Herregud,” roper jeg. Vannet velter opp av hullet. Jeg får tak i svivelen øverst på fortommen. Må slippe taket. Fortviler og skjelver.

Et nytt utras følger. Fisken setter standarden med et par voldsomme hoderistinger, som nesten tvinger meg ned i knestående. Hvordan har den tatt agnfisken? Holder fortommen? Da den på nytt passerer går det opp for meg hvor bred den faktisk er over pannen og nakken – og ryggen. Etter nok et par korte utras får jeg endelig tvunget den på rett kjøl i hullet, men den er fortsatt langt fra samarbeidsvillig. Gjellegrepet sitter, jeg får den massive rovfisken direkte over i veienettet og skriker rett ut av full hals. Den veier 14,1 kilo fordelt på 120 cm. Etter en kort fotosession får den majestetiske rovfisken friheten tilbake. Ved siden av hullet ligger restene av en stuffed turkey.

Jeg er helt alene på isen i tussmørket. ”Det gikk jo som planlagt,” tenker jeg og pakker sammen…

Din kommentar

kommentarer