Kameratene Ketil Kaspersen og Jon Anders Hovdal lager sin egen fiskeserie om forskjellige turer i hjemkommunen Levanger. Målet er å fiske i alle vann og tjern i Levanger.
Av: Endre Hopland
Hovdal og co. står bar bloggen 3 på Kroken, og har i flere år skrevet om, fotografert og filmet fisketurene sine. Nå har de altså laget sin egen fiskeserie, som skal gå som en fast føljetong i Levanger Avisa.
«Fiske i Levanger» er tittelen på serien, og målet til karene er å fiske i samtlige fiskbare vann og tjern i kommunen i løpet av 2015.
– Alle vann med navn, og noen til, skal brukes til fiske med alt fra flue til båt- og isfiske. Men ikke garn, fordi det er juks, sier Hovdal.
Å fiske i alle vann i Levanger betyr ifølge LA et sted mellom 54 og 60 turer for karene. Med seg på turene skal de etter planen ta med seg andre fiskeinteresserte og gjester.
Enhver flueboks bør inneholde et godt knippe vårflueimitasjoner, og jeg har prøvd veldig mange varianter opp gjennom årene. Etterhvert har jeg havnet på en egen kreasjon som ligger akkurat passe tungt i vannet, gir rett silhuett og som flyter godt. Bøe’s Caddis er navnet.
Av: Lasse Bøe
Bøes Caddis – egenutviklet vårflueimitasjon med fallskjermhackle. Foto: Lasse Bøe
Materialeoversikt, Bøe’s Caddis
Krok: TMC et eller annet #13
Bindetråd: svart Veevus 14/0
Abdomen: brun mellomgrov dubbing
Vinge: elghår
Thorax: brun mellomgrov dubbing
Hacklefundament: brun foam (illustrasjonsmessig har jeg brukt gul foam)
Hackle: brunt hackle
Bøe’s Caddis består av få materialer, og er relativt kjapp å binde. Foto: Lasse BøeFest kroken i bindestikka, fest bindetråden og surr deg bakover til bindetråden henger ved siden av mottakeren. Foto: Lasse BøeDubb bindetråden, og lag en fin og jevn bakkropp på flua. Foto: Lasse Bøe… slik. Foto: Lasse BøePlukk ut en passe klump elghår, og klipp av. Mengdemål kommer etter trening, prøving og feiling. Foto: Lasse BøeLegg hårene slik at du har en jevn bunt, og hårspissene er så og si jevne. Klipp av hårspissene. Foto: Lasse BøeBind inn elghårbunten etter spissene, og legg noen harde tørn slik at alt sitter fast og ikke ruller langs krokskaftet. Foto: Lasse BøeTil det neste steget er du avhengig av noe å bøye elghårene med, et whip finish-verktøy er perfekt. Foto: Lasse BøeBøy elghårene ved hjelp av verktøyet, og brett hårene fremover. Foto: Lasse Bøe
Legg noen harde surringer med bindetråden over elghårene. Foto: Lasse Bøe
Klipp av elghårene rett foran trådsurringene. På dette stadiet har man faktisk ei ferdig vårflue, som egner seg godt på mindre kroker. Foto: Lasse BøeSå er det dags for å binde inn et hackel. Brunt eller spraglete er strøkent. Foto: Lasse BøeRibb de nederste fibrene fra hackelfjæra, og bind den inn så den står vinkelrett ut fra det som blir kommer til å bli fremkroppen. Foto: Lasse BøeDubb bindetråden med mer brun dubbing, og form en fin fremkropp ved å surre dubbingtråden foran vingen, mellom vingen og hackelfjæra og mellom hackelfjæra og krokøyet. Spar litt plass til avslutning. Foto: Lasse BøeBind så inn foamstrimmelen ved å legge den på toppen av fremkroppen. Fire-fem tørn er passe. Foto: Lasse BøeLøft de to endene av foamen opp… Foto: Lasse Bøe… og vikle hackelfjæra rundt begge foamendene. Foto: Lasse BøeFire-frem vikling med hackel er mer enn nok. Foto: Lasse BøeMed hackelfjæra mot deg, vinkle denne nedover samtidig som du med bindetråden binder hackelfjæra fast rundt foamen. Legg surringene horisontalt under fallskjermhackelet. Foto: Lasse BøeFerdig fallskjermhackel. Foamen gjør det lettere å få et pent fallskjermhackel og er samtidig holdbart. Gul foam gir også et godt siktepunkt. Klipp av foamen nedtil fallskjermhackelet, og klipp av hackelfjæra. Unngå å klippe for mange hackelfiber. Avslutt med whip finish. Foto: Lasse BøeFerdig Bøe’s Caddis. Fin, ikke sant? Foto: Lasse BøeFylling av tørrflueboksen i prioritert rekkefølge. Vårfluene først… Foto: Lasse Bøe
Fiskemetode
Fiskes under vårflueklekkinger når det er voksne insekter på vannet, eller som en ren attraktorflue. Disse lokker opp forbausende mye fisk uten av det er et eneste vak på vannet. Kan fint stripes litt, og holder seg godt flytende på grunn av fallskjermhackelet, foam-posten og selvfølgelig elghåret. Min favorittflue.
Regjeringen sier ja til Nordic Mining sine planer om gruvedrift i Engebøfjellet i Naustdal i Sogn og Fjordane. Det kommer etter alt å dømme til å gå hardt utover Førdefjorden. – Norge trenger flere bein å stå på, mener næringsminister Monica Mæland (H).
Av: Endre Hopland
Saken om utvinning av rutil i Engebøfjellet har vært en politisk verkebyll i mange år allerede, men nå har regjeringen altså behandlet planene, og i dag falt de siste brikkene på plass.
– Engebøprosjektet skal hente ut verdifulle mineraler, som brukes i alt fra tannkrem til måling og som metall i fly og sportsutstyr. Engebø vil medvirke til mer aktivitet og nye arbeidsplasser, sier næringsminister Mæland ifølge NRK Sogn og Fjordane.
Nordic Mining vil investere rundt to milliarder kroner i det som er det største, planlagte mineralprosjektet i Norge. Gruvedriften kan bety så mye som 170 arbeidsplasser direkte knyttet til gruvedriften og ytterligere 300 arbeidsplasser lokalt i Sunnfjord. I en pressemelding viser Mæland til at det i praksis kan være snakk om 500 arbeidsplassar på landsbasis.
Moderniseringsdepartementet bekreftet i dag reguleringsplanen, mens Klima- og miljødepartementet hav tillatelse til sjødeponi i Førdefjorden. Dette deponiet vil havne midt i et av de ytterst få kjente fjordgyteområdene for blålange. Utover dette vil et slikt deponi utvilsomt ødelegge både gyteområder, beiteområder og naturlige habitater for en rekke fisk og skalldyr i den svært artsrike og spesielle Førdefjorden.
Reaksjonene fra naturvernere, friluftsinteresserte og generelt tenkende mennesker har ikke latt vente på seg. SalmonCamera, som har som formål å rette søkelys på alle menneskeskapte problemer for villaks, sjøørret og sjørøye, er blant de mange som er knallharde i sin kritikk av regjeringen og vedtaket.
– Når fiskerinæringen, havbruksnæringen, villaksnæringen, turistnæringen, forskningsinstitusjonene og en unison miljøbevegelse står skulder ved skulder mot gruvedumping i Førdefjorden og Repparfjorden, bør dette være et sjeldent sterkt signal også for en Høyreminister. Etter dagens ja til rasering av natur, miljø og villfisk fra regjeringen, er Norges falmede miljøglorie nå blitt erstattet av en svart sky som markerer Norge som en av verdens miljøverstinger, skriver organisasjonen på sine egne nettsider.
Videre skriver SalmonCamera følgende:
– Når 93 prosent av befolkningen er imot gruvedumping, og regjeringen overstyrer folkets mening, vitner dette om en arroganse som kun er politiske broilere verdig. Det er allmennheten som eier allmenningene Førdefjorden og Repparfjorden, og vi vil få minne våre politikere om at det er allmenheten som ansetter politikere, ikke storkapitalen. Når det ikke lengre nytter å føre en saklig og faktabasert miljøkamp… Hvor står vi da?
Vi håper for all del siste ord ikke er sagt i denne saken…
Vi har vært på Camp Villmark på Lillestrøm og tatt en prat med et knippe ivrige leverandører sm alle har en ting til felles: De har mye smart utstyr som fanger stor fisk på lager. Ta en kikk da vel!
Da er vi kommet til de flate fiskene. Her tar jeg for meg det litt det litt mer tradisjonelle fisket fra land og båt, selv om vi det siste året har funnet ut at det kanskje er enda mer effektivt å fiske om natten med lys fra båt eller vadende med vindu etter disse fiskene. De fleste vil imidlertid fiske om dagen når det er lyst, så her kommer en god del tips og triks for de mest vanlige flyndrene våre.
LITT FAKTA OM DISSE:
Det finnes ca. 16 forskjellige flyndrefisk i norsk farvann fordelt på fire familier: flyndrefamilien (kveite, blåkveite, skrubbe, rødspette, sandflyndre mfl.), varfamilien (piggvar, slettvar, hårvar mfl.), tungefamilien og tungevarfamilien (tunge). I dette innlegget skal vi konsentrere oss om fem av de vanligste flyndrefiskene langs kysten vår, nemlig rødspette, sandflyndre, skrubbe, piggvar, og slettvar.
Rødspette (Pleuronectes platessa)
Utbredelse: Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Den er vanligst på variert grus- og sandbunn. Rødspetta er spesielt tallrik i Nordsjøen, men finnes i Middelhavet og Atlanterhavet opp til arktiske farvann. Den finnes også i brakkvann.
Kjennetegn: Den har de karakteristiske rødoransje prikkene på oversiden, og har en ganske rett sidelinje, i tillegg til beinknuter på hodet.
Biologi: Rødspetta gyter på 50–200 meters dyp, i Sør-Norge i februar–mars og i Nord- Norge i mars–april.
Føde: Rødspetta lever av bunndyr, særlig gravende arter av muslinger, børstemark, sandormer og tanglopper, men også reker og sil (tobis).
Størrelse: Rødspetta kan bli opp til 1 meter og veie 7 kg.
Norsk rekord (fra Villmarksliv): Rødspette 5,2, Reinhard Seggewiss, Dalsfjorden, 11.03.2011
Sandflyndre (Limanda limanda) og skrubbe (Platichthys flesus)
Utbredelse: Sandflyndre er vanlig nordøst i Atlanterhavet. Skrubbe er vanlig langs Europas kyster.
Kjennetegn: De skilles lettest med at sandflyndra har en kraftig bøy på sidelinjen rett over brystfinnen, mens skrubbens sidelinje er mye rettere og har spisse beinknuter som er lett å føle når du stryker fingeren over den.
Føde: De lever av børstemark og sandormer og også små kreps og snegler som de finner ved bunnen. Små fisk og reker hører med til dietten, som kan variere mye. Siden begge artene har forholdsvis små munner, begrenser det seg hvor store byttedyr de kan jakte på.
Størrelse: Sandflyndre kan bli over 40 cm og veie under 1,5 kg, mens skrubbe kan bli over 50 cm og veie 3 kg.
Norsk rekord (fra Villmarksliv):
Sandflyndre: 1,192 kg, Joost Lommelaars, Stord 1. april 2006.
Skrubbe: 2,93 kg, Anne Karin Lothe, Mauranger, 10. januar 2004.
Piggvar (Psetta maxima) og slettvar (Scophthalmus rhombus)
Utbredelse: Piggvar er utbredt langs det meste av norskekysten og finnes for øvrig nordvest i Nord-Atlanteren. Slettvar er også vanlig i Middelhavet, Svartehavet og øst i Atlanterhavet.
Kjennetegn: Begge er venstrevendte, det vil si at begge øynene sitter på venstre side, mens høyre side vender mot bunnen. Begge er ganske runde i formen og har en stor kjeft. Piggvarens overside mangler skjell, men har mange harde, beinpiggede knuter. Slettvaren har skjell, men mangler beinpiggene. Fargen varierer etter bunnen, og fisken er godt kamuflert.
Føde: De ligger på lur når stimer av brisling, sild og tobis kommer forbi. Også andre typer fisk, sand og børsteormer og dessuten mindre kreps, krabbe og reker er å regne som mat.
Størrelse: Piggvar kan bli opp til 25 kg, mens slettvar kan bli opp til ca. 7 kg.
Norsk rekord (fra Villmarksliv):
Piggvar: 13,2 kg, Anders Mikkelsen, Svelvik, 7. januar 1978.
Slettvar: 3,244 kg, Dan Andre Aarsvold, Karmøy, 2. oktober 2014.
Utstyrsvalg til flyndrefiske
Til rødspette, sandflyndre og skrubbe
Skal du fiske fra båt, bør du velge en lett havfiskestang med myk topp. Lengden bør være 7–8 fot og rundt 20 pund (200 gram slukvekt), noe som gir den rette myke følelsen som lett registrerer de små nappene. En mindre snelle med tynn superline 0,20 mm snøre holder godt. Her er det ytterst viktig å ha følelse og en topp som er lett å se. Merk gjerne toppen med fluoriserende teip eller lignende slik at du kan følge med på toppen av stanga med øynene. Ofte vil et lite løft være like godt tegn på napp som et tradisjonelt nøkk i snøret. Skal du fiske disse flyndrefiskene fra land, kan du bruke lett utstyr, men med litt lengde på stanga. Det vil være å foretrekke for å kunne kaste langt med flere opphengere. En myk tupp er igjen det beste. Med surfcastingstenger på 12–13 fot kan du oppnå de ekstra lange kastene med tyngre lodd.
Til piggvar og slettvar
Disse flyndrefiskene kjemper godt, men trenger ikke veldig kraftig utstyr. En medium havfiskestang rundt 30 pund (300 gram slukvekt) fungerer fint, og en 7000 (Ambassadeur) snelle med 0,25 mm Fireline snøre fungerer bra. Skal du kaste fra båt eller fra land, vil en kastestang på 8–10 fot og opp til 50 grams slukvekt passe bra. En haspelsnelle i 5000-størrelsen rommer nok 0,20 mm Fireline snøre for de lengste kastene hvis det skulle behøves. Bruk gjerne en sildesluk som blinker godt som lodd. Dette lokker fisken fram til agnet som skal danse over bunnen.
Sportsfiske og historikk
De fleste flyndrene er utsøkte matfisker, og flyndrefisket er et behagelig og veldig spennende fiske. Både rødspette, piggvar, slettvar, lomre (flyndrefamilien) og kveite er alle regnet som kulinariske oppturer. Danskekysten er selvsagt spesielt godt egnet for flyndre med sin langgrunne og sandrike kyst. Men utbredelsen og forholdene for flyndrefiske er svært gode også i vårt langstrakte land med alle sine fjorder og skjærgårder. Stadig flere i Norge har også fått øynene opp for dette. Fisket er best om våren når flyndrene søker innover til grunnere farvann, og dermed er det fint å kunne nyte vårsola i en skjermet vik.
Rødspette
Rødspette er den mest utbredte og mest kjente flyndrearten i Norge. Den finnes langs hele kysten
fra sør til nord og er en høyt skattet matfisk. Rødspette beskattes kommersielt i Norge og har sammen med andre flyndrefisk hatt stor betydning helt siden de første menneskene kom fra Doggerland (nå fiskebanker i Nordsjøen) til Sør- og Vestlandet like etter istiden. Flyndrefiskene ble spiddet med spyd på grunnene. Her lå den rolig, godt kamuflert og trykket omtrent som ei rype. Det vanligste for fritidsfiskere er kanskje å fiske rødspette i garn, men å prøve seg på å fiske med lett stang og utstyr en solrik vårdag er vel verdt å anbefale. Rødspettene kan bli ganske store og kjemper godt.
Skrubbe og sandflyndre
Skrubbe og sandflyndre er undervurdert som matfisk og blir i liten grad fisket kommersielt, selv om de ofte fanges i stor stil som bifangst i trål og garn. Siden fiskene ofte er forholdsvis små, kreves det litt teknikk og en god kniv for å få dem filetert, men kjøttet er fast og fin i smaken.
Piggvar og slettvar
Det finnes flere arter av varer i norsk farvann, men de to mest interessante for sportsfiskeren er piggvar og slettvar. De kan bli ganske store og jakter aggressivt på byttedyrene sine. Begge artene er utsøkte matfisker og regnes for å være noe av de beste flyndrefiskene å spise.
Flyndrefiskenes livssyklus
Flyndrefisken er en flat bunnfisk som lever langs bunnen, gjerne på sandbunn. Flere av dem trives også i brakkvann.
Rødspettas livssyklus
Rødspette er utbredt langs hele norskekysten og lever for det meste grunt fra 5 til 60 meter, men kan forekomme helt ned til 250 meter. Den er vanligst på sandbunn, men finnes også på mudderbunn og grusbunn. Den går gjerne inn mot sandstrender ved høyvann og kan også leve i brakkvann. Rødspetta er lett gjenkjennelig med de karakteristiske rød-oransje prikkene på oversiden. Den kan bli opp til 1 meter og 7 kg, men er vanligvis rundt 50 cm og ca. 1 kg i norsk farvann. Den kan bli opptil 50 år gammel. Rødspetta gyter på 50–200 meters dyp i Sør-Norge i februar–mars, og i Nord-Norge i mars–april. Rødspetta kan ofte ha lengre vandringer til aktuelle gyteområder hvis det er nødvendig. Her legger den eggene i groper på bløt bunn. Rødspettene lever av mange slags bunndyr, særlig gravende arter av muslinger, børstemark, sandormer og tanglopper. Men også reker og sil (tobis) står på de større rødspettenes meny.
Sandflyndre og skrubbe
Sandflyndre og skrubbe er de to vanligste flyndrefiskene langs kysten. De finnes ofte i store konsentrasjoner på samme biotoper. De lever fra strandsonen ned til ca. 150 meters dyp og trives best på sand- og mudderbunn. Skrubben kan imidlertid til tider også fanges på hardere bunn. Gytetiden kan variere noe mellom landsdelene, men stort sett gyter de vår og sommer på 25–50 meters dyp. Føden varierer en del, og de spiser det de kan fange av reker, småkrabber, tanglopper, børstemark, sandorm, muslinger og småfisk.
Piggvar og slettvar
Piggvaren er utbredt langs hele kysten vår, men mer sjelden helt nord, mens slettvaren er vanlig langs kysten av Østlandet, Sørlandet og Sør-Vestlandet. De lever helt fra strandsonen og ned mot 80 meter. De liker seg best og finnes ofte halvveis nedgravd i sand, grus eller bløtbunn. Småvarene tar alt fra kreps, reker og bløtdyr, men når de vokser til, konsentrerer de seg om annen fisk, som sil, tobis, brisling og sild, men kan også ta andre småfisker som svømmer forbi. Yngre individer lever på grunt vann, eldre individer på større dyp, men om våren og forsommeren trekker gytebestanden opp på grunt vann.
1 of 44
De beste fiskeplassene
De fleste flyndrefiskene foretrekker variert sandbunn med innslag av grus og litt vegetasjon. Høyvann og pålandsvind er ofte et gunstig tidspunkt for flyndrefiske om du fisker fra eller nær strand.
Rødspette
Det meste av sportsfisket etter rødspette foregår på 20–60 meters dyp. Ofte er større bukter med jevnt dyp hvor bunnen består av grus, sand og skjell, perfekte områder. Slette partier, hvor det ellers er mye kupert terreng, blir en oase for denne flyndrefisken. Flere rødspetter står ofte i det samme området, slik at det er viktig å fiske flere ganger over her. Bifangst av andre flyndrefisk er helt vanlig på en god rødspetteplass.
Sandflyndre og skrubbe
Også sandflyndre og skrubbe fiskes på 20– 60 meter. Oppsøk fjorder, bukter og gjerne brakkvannsområder ved utløpet av elver hvor det er slett bunn av sand, mudder, leire eller grus. Kombinasjoner av dette er ofte gunstig og her kan du ofte finne større konsentrasjoner av disse flyndreartene.
Det er lettest å fiske av områder med dybder fra 20 til 40 meter. Forsøk gjerne i bunnen av en kant eller marbakke. Her samler det seg ofte litt ekstra næring som frister, og fisken står derfor ofte litt tettere her.
Piggvar og slettvar
Om våren og forsommeren trekker gytebestanden opp på grunt vann. Dette er ofte det tidspunktet da sportsfiskeren har lettest for å komme i kontakt med disse artene. Ofte vil bukter og viker være plasser de samler seg. Let opp større bukter med forholdsvis flat bunn. Her finner du begge artene, særlig om bunnen er variert med grus-, sand- og mudderbunn. Her ligger de godt kamuflert, halvveis nedgravd på jakt etter småfisk. Det er ofte bukter i nær tilknytning til åpent hav som varene oppsøker om våren for å gyte og jakte på fiskestimer. Et typisk sted er badestrender, med variert bunn der piggvaren kan finne ly og kamuflere seg når den jakter. Også de ytre fjordarmene der tidevannsstrømmene fører byttedyr forbi, er gode områder for disse fiskene.
Slik fisker du flyndre
Flyndrefisk er ofte svært forsiktige når de smaker på lokkemiddelet. Ofte registrerer du bare små napp i stangtuppen. Et lite kjapt tilslag er ofte det beste, selv om det også kan lønne seg å gi fisken litt tid til å smake på agnet før kroken settes. Fiske med drivende båt er naturlig nok det beste, siden du da rekker over større områder. Men du kan godt få fine flyndrer om du fisker fra brygga eller står strategisk godt plassert på et svaberg. Flyndrene er ofte tallrike på en god fiskeplass, og har du først fått én, er det store sjanser for flere. Her ser du lese om en av mine beste fisketurer noen sinne, med full flatfiskklaff.
Flyndrefiske = bunnmeite
Flyndrefiske kan foregå med sjøørretutstyret eller annet lett fiskeutstyr. Alle flyndrer er selvsagt bunnfisk, og forskjellige takkel med blylodd som kan presenteres på eller nær bunnen, er utgangspunktet. Flyndrefisket er slik sett bunnmeite med agn av forskjellig slag, enten det er naturlig eller kunstig.
Surfcasting fra land
Surfcasting fra strender er lite utbredt i Norge, men en vanlig metode lengre syd i Europa, for eksempel i Danmark og England. Metoden kan med hell forsøkes også fra strender i Norge. Surfcasting egner seg spesielt godt når du må komme langt ut fra land, altså langgrunne områder. Disse områdene er også som regel ekstra gode fiskeplasser for flatfiskene våre. Her ser du de mest vanlige takkel/rigger for fiske fra land etter flyndrefisker.
Fisk fra drivende båt
Fiske fra rolig drivende båt er ofte det beste, da får du fisket effektivt over et større område. Driver båten for raskt, vil du ikke kunne presentere lenge nok på en plass til å fiske særlig effektivt. Da vil det være en klart bedre løsning å ankre opp på en plass. Litt fôring med for eksempel en flupose eller lignende kan da være bra for å lokke fisken
Slep agnet over bunnen
En lett og myk stangtupp kan være en fordel når flyndra napper forsiktig i agnet, da gjelder det å gi et godt tilslag på riktig tidspunkt. Flyndrene har små munner og er nysgjerrige av vesen, så det betyr at mye av utfordringen i fisket også ligger i å gi riktig tilslag. Med andre ord: Det er behagelig
å la agnet ligge på bunnen og la ansiktet få sol, men man bør helst være våken. Det beste er å løfte agnet litt og slepe det over bunnen. Forskjellige former for takkel med blylodd og (små) kroker i opphenger fungerer godt.
1 of 21
Lokkemiddel for rødspette – små kroker og glidebom
Rødspette har en mellomstor munn slik at krokene ikke bør være for store eller for små. Langstammet krok gjør det lettere å få løs kroken når fisken er i båten, men det er ingen
Rødspetta har et godt syn og er svært oppmerksom på bevegelser og lyd. Derfor vil noen perler og spinnerblad trigge rødspettas oppmerksomhet ekstra mot agnet. Litt forsiktig dunking og oppvirvling av bunnsegmenter kan også lokke fisken til hogg.
Gode agn
Agn som fungerer bra, er små strimler av det hvite bukskinnet til makrell eller annen fisk. Også biter av kokt og renset reke er utmerket. Levende børstemark og sandorm er rødspettenes naturlige mat og fungerer utmerket, men kan være litt vanskelig å oppdrive. Kunstig børstemark og sandorm (for eksempel gulp) har ofte vist seg å gjøre en like god jobb.
Lokkemiddel for sandflyndre og skrubbe
Bruk lett utstyr slik at du registrerer nappene. En glidebom med et par små kroker plassert helt nede på bunnen er bra. Disse flyndrene har til dels ganske liten munn, pass derfor på å ha små kroker med lite agn. Varier med å la agnet ligge helt stille en stund og løfte rolig opp, for deretter å sette det ned igjen.
En attraktor av lyse perler og spinnerblad fungerer bra. Gode farger er hvit, perlemor, gul og rød. Små biter av kokt reke, små fiskebiter, børstemark og sandorm fungerer veldig bra som agn. Varier gjerne og kombiner slik at du ser hva som fanger best den aktuelle dagen. Her kan du lese om hva du trenger for å lage dine egne takkler.
Lokkemiddel for piggvar og slettvar
Varene ligger på lur og eksploderer nærmest i angrep. De skyter opp munnen slik at småfisken forsvinner inn i munnen i dragsuget. Dette betyr at sportsfiskeren må fiske aktivt og lokke disse to artene med fart og lokkende bevegelser like over bunnen.
Fiske fra land
Fra land er en god metode å kaste ut agn og la det danse opp og ned over bunnen mens du sveiver inn. La agnet stadig berøre bunnen for å lage lyd og bevegelser, og sett deretter fart slik at det heves en til to meter over bunnen før det igjen seiler ned mot bunnen. Er du i båt, kan det være på sin plass å kaste inn mot land eller jiggfiske fra en drivende båt. Uansett er bevegelse stikkordet. Carolina-metoden med lodd ca. en meter foran agnet, er en perfekt metode fordi lokkemiddelet da får en fri og livlig gange.
Fisk- og fiskeimitasjoner som agn
Strimler fra buken av fet fisk som sild og makrell er utmerket agn. Hel agnfisk fra brisling og sild eller etterligninger av dem er også perfekte. Bruk gjerne en sildesluk eller liten pilk som lodd. Den blinker og lokker fisk. En gummi shadjigg som etterligner en byttefisk er også utmerket agn hvis du lar den danse naturlig over der varene ligger. Vær imidlertid oppmerksom på at du ofte må gjenta presentasjonen mange ganger før plutselig varene hugger.
La varene sluke agnet
Husk å la varene få sluke agnet noen få sekunder før du gjør tilslag, slik at du ikke drar til før munnen er lukket. Piggvaren er sterk, så prøv å holde et jevnt hardt drag og løfte hodet opp fra bunnen slik at den ikke stikker ut over kanten og ned i dypet.
Har du prøvd stenger fra Lawson sin Norwegian-serie? Her får du mye stang for pengene, og serien er i tillegg utviklet for norske forhold.
Lawson Norwegia Series er en innholdsrik serie fiskestenger, utviklet spesielt med tanke på norske forhold. Krav til funksjonalitet og kvalitet er satt i høysetet, og klingene er laget i hele 40 tonns karbon. Stengene er lette og spenstige, og er i tillegg utstyrt med høykvalitetskomponenter som stangringer og kork som matcher designet godt.
– Norwegian-serien er stenger for fiskere som har høye krav til utstyret. Haspelstengene leveres i fire- og femdelte klinger, mens triggerstengene er tredelte, sier Ola Uggen hos Seeberg, som leverer stengene.
Norwegian-serien er for mange selveste referanseserien blant Lawsons massive utvalg av stenger, og det er kanskje ikke så rart. Stengene har flere ganger gått til topps i forskjellige tester, og kan vise til en rekke meget gode omtaler i det norske markedet.
– Aksjon og kasteegenskaper må bare oppleves, mener Uggen.
Etter fjorårssuksessen i Nederland, blir den andre «Hobie Fishing Europe Championship» arrangert i år. Denne gangen er det i Frankrike det skal jaktes predatorer fra de spesielle Hobie-kajakkene.
Av: Endre Hopland
Årets turnering vil finne sted i Lac de Lacanau, en velkjent innsjø lokalisert rundt 45 minutter vest av Bordeaux i Provinsen Mèdoc. Innsjøen er populær, primært for sitt predatorfiske, og den strekker seg over hele 1985 hektar. Fra 11. til 13. september vil altså dette være den offisielle turneringsarenaen.
Den andre utgaven av«Hobie Fishing Europe Championship» vil trolig samle Europas beste kajakkfiskere, da det skal konkurreres om tittelen Europeisk mester. Den fiskeren med flest innveide fiskecentimeter etter to fiskedager vinner turneringen.
Alle deltakere vil fiske fra sine egne Hobie Mirage-kajakker, og det er gjedde, abbor og gjørs som er argetarter. Konkurransen praktiserer «fang, fotografer og slipp»-metoden, så her er det ikke snakk om å bagge predatorer. Påmeldingsavgiften er 100 euro, og det er fri påmelding for alle som er i besittelse av en kajakk av riktig merke..
– I tillegg til EM-tittelen, vil vinneren også kvalifisere seg til «Hobie Fishing Worlds 2015». Påmeldingsavgiften til alle deltakerne vil gå til å dekke reisekostnadene til vinneren. I tillegg vil det være mange andre flotte premier. Blant annet blir størst fisk, best rigga kajakk og den deltakeren som har reist lengst for å komme til eventen bli premiert, melder arrangørene.
En av fordelene med å bo på Karmøy, jobbe på Stord og være totalt fiskeidiot i tillegg, er at man kan slå to fluer i en smekk. Stord har noe av det fineste bryggefisket i regionen, og med mange kveldsvakter i påska, vanket det noen dager med mye jobbing, endel fisking og lite soving.
Av: Lasse Bøe
3. april 2015
Den kalde morgenbrisen slår meg i ansiktet i setter foten på landgangen på flytebrygga, og jeg trekker jakka godt opp rundt halsen. Likevel stopper jeg opp, legger inn morgenes første snus og skuer utover mot «mitt punkt» på brygga. Jeg begynner å flire når jeg ser at sola har varmet opp flytebrygga og det er så og si vindstille lenger ute, og jeg klarer ikke lå være å si «Dette har du pokker meg fortjent, gutt».
På vei utover mot punktet plukker jeg med meg litt blåskjell. Lomrene er nemlig klin gærne etter blåskjell, og rødspettene er heller ikke fremmede for å smake litt på blåskjellagnene.
Ettersom døgnet ikke er åtte timer gammelt en gang, bruker jeg god tid på opprigging. En liten bit papir og det er så strømstille at papirbiten synker i en nærmest loddrett bevegelse. Da dropper jeg feederfiske, slik jeg hadde tenkt, og satser på hardt pakkede fôrballer tilsatt litt sand for at det skal synke så raskt som mulig uten vekten av en feeder. I fôrbøtta mi har jeg en blanding av krillhydrolysat, krillmel, brødrasp, samt litt hemmelige ingredienser som Sturla i Attraqua har tilsatt grunnfôret. En fôrball på størrelse med en tennisball blir sjøsatt forsiktig så den ikke skal sprekke og spre seg lenge før den når bunnen.
Tokroks slep med to agn er et godt hjelpemiddel i flatfiskjakten. Foto: Lasse Bøe
Når fôrballen forsvinner ut av syne, rigges bryggemeitestanga opp med et glidende slep med to Sakuma Chinu størrelse 4 og 1, og kort glidebom med 90graders vinkel. Ener-kroken blir fylt med et par mellomstore blåskjell, mens firer-kroken blir agnet med allround-agnet fra Attraqua, som har levert bra med flatfisk så langt i år.
Det napper nærmest umiddelbart, og etter at fisken har fått jobbet litt med agnet, setter jeg tilslaget, og kroken finner feste i fiskekjeften tjue meter under meg. Allerede i tilslaget kjenner jeg at det ikke er spesielt stort, men dritgøy på lett utstyr. I det klare vannet ser jeg fem-seks meter under meg konturene av ei halvkilos-lomre, som på ingen måte overraskende hva art og størrelse angår.
Lomre og blåskjell er nærmest umulig å ikke ha i samme setning. Foto: Lasse Bøe
Den feite lomra har falt for blåskjellet denne gangen, og kroken sitter perfekt i munnviken. Jeg knipser et par bilder fra forskjellige vinkler, før kroken blir fjerna med ei lita tang. Lomra holder seg forholdsvis rolig under seansen, og det er ikke før lomra er løftet opp, jeg ser at den lekker melke, og er relativt klar for å spre genene videre.
Lomra er en flatfisk som reagerer positivt på perler, gjerne perlemorsfargede. Foto: Lasse Bøe
Nytt nedslipp, og noen sekunder senere kjenner jeg tyngde det jeg løfter litt på tackelet. Den iltre ristinga og stanginga betyr under dette fisket stort sett fløyfisk, og det er det også.
Foto: Lasse Bøe
På hvert nedslipp er jeg bortpå fisk, og stort sett får jeg fisk på hvert nedslipp. Lomre, lomre, lomre, fløyfisk, lomre, lomre, fløyfisk, lomre, lomre, lomre og fløyfisk. De er stort sett rytmemønsteret de to neste timene, og en sjelden gang ødelegger knurr og hvitting rytmemønsteret.
Jeg passer på å holde duftsporet vedlike ved å sjøsette en fôrball en gang i timen, og etter en stund er dødt under meg. Klokka 1100 får jeg endelig tid til å spise frokost, og de to første bollene fra Shell blir nærmest innhalert.
Med ei bolle i handa og den andre rundt bryggestanga blir det et slags rytmestykke av dette. Et nytt bitt av bolla i handa, og et par-tre dunk med søkket med den andre handa. Når den tredje bolla er to-tre bitt fra å havne i kjeften, røsker det skikkelig til bryggestanga, og fisken har kroka seg selv. Det er først når jeg må løsne på bremsen at bolla blir kasta veggimellom, og fisken tar tre-fire meter fra snella. Jeg begynner å ane konturene av ei kilosspette der nede, men jeg blir litt overraska når jeg får se fisken. «Hæ? Skrubbe? Her?» hører jeg meg selv si.
Foto: Lasse Bøe
Men det er noe rart. Og plutselig går det opp for meg at det faktisk er ei kveite. Og den har tatt allround-agnet fra Attraqua.
Halvkilos kveitelapp, tatt på Attraquas allroundagn. Foto: Lasse Bøe
Kveite er på ingen måte en ny art fra flytebrygga her, for det har jeg fått et par ganger før under bunnmeite med agnfisk 30m ut fra flytebrygga. Og skrubbe har jeg aldri fått herfra, enda det er en prima skrubbeplass noen hundre meter unna.
Skulle ønske jeg kunne si at det er en 10/0-krok som sitter i kjevevinkelen, men det er en firer-krok. Foto: Lasse Bøe
Kveita, som er rundt halvkiloen tung, er milevis unna minstemål og blir satt ut med den største selvfølgelighet. Juvenile kveiter i denne størrelsen har ingenting i en magesekk å gjøre, og gjenutsetting er en selvfølge.
Kveiter under minstemål bør settes ut, det er disse vi i fremtiden skal jakte på med shadjigg og hele agnfisker. Foto: Lasse Bøe
Etter at kveita har gjort venstreermet på skjorta mi gjennomvåt, er det lite å melde fra bunnen. Hyppige agnbytter og sjøsetting av fôrballer holder hvertfall duftsporet vedlike, men foruten en forvirra hvitting og en og annen lomre, er de neste timene nesten fisketomme. Helt på tampen entrer riktignok dagens største fløyfisk flytebrygga.
Fløyfisk på gode 30cm begynner å bli brukbart, men det mangler fremdeles endel på lengden og magen. Foto: Lasse Bøe
Når søkket er lagt på plass i søkkeboksen, tackelet er luftet og lagt i tackelmappa igjen, og jobben kaller har 19 lomrer, 5 sandflyndrer, 1 kveite, 2 knurr, 1 hvitting og 4 fløyfisker vært oppe og hils på meg. Absolutt godkjent.
4. april 2015
Jeg er først på plass kl 0900 dagen etter, enda jeg hadde planlagt å være på plass mye tidligere. I dag er forholdene litt annerledes, og det er mer drag i vannet. Siden jeg ikke helt stoler på at fôrballene lander der jeg vil ha dem, er løsningen for meg å frakte fôret ned med en 30grams feeder. I tackelmappa finner jeg et kort slep med èn krok tiltenkt feederfiske, og kroken agnes med en 3cm lang Attraqua-pølse.
Foto: Lasse Bøe
Feederen låres ned på samme sted som i går, og dunkes et par-tre ganger i bunnen før baitrunneren kobles inn og stanga blir liggende og hvile på bryggekanten. Midt i rigginga av den andre stanga tikker det hissig fra feederstanga, og dagens første fisk er på vei oppover i vannlagene.
Godt pakket feeder, og et fristende agn = suksess. Foto: Lasse Bøe
Sandflyndrene på denne plassen er ikke spesielt store – gjerne håndflatestore – så denne på rundt 700 gram er en liten avviker.
Denne sandflyndra på vel 700gr reagerte lynkjapt da feederen traff bunnen, og var først til matfatet i dag. Foto: Lasse Bøe
Feederen stappes med mer godsaker, og en ny Attraqua-pølse tres på kroken. Feederen låres ned på samme plass, og jeg rekker såvidt å få bunnkontakt før ei ny sandflyndre i samme størrelse melder seg. Etter fire sandflyndrer og en fløyfisk er det stopp, og feederen får ligge i fred mens jeg rigger bryggestanga jeg skal fiske aktivt med.
Jeg bruker det samme tackelet fra dagen i forveien, og agner den ene kroken med blåskjell og den andre med Attraqua.
Blåskjell klare til å træs på kroken. Foto: Lasse BøeAttraquas allroundagn er fremdeles i en testperiode, men har gitt gode resultater. Foto: Lasse Bøe
Det lette bryggemeitetackelet slippes ned halvannen meter fra der feederstanga sprer godlukt på bunnen, og når tackelet når bunnen, dunker jeg kraftig med søkket i bunnen, slik at bunnslam og sand virvles opp. Dette har vært særdeles effektivt på spesielt lomra og rødspetta, og er samtidig også forlokkende på steinbiten som jeg vet er i området.
Det tar litt tid før jeg kjenner første kontakt med den lette bryggemeitestanga, og det er ikke overraskende lomre som til slutt kommer opp på flytebrygga. En artsfrende får samme oppturen rett etterpå, før det blir stille igjen.
Meget stinn lomre. Foto: Lasse Bøe
I dødperioder som dette bruker jeg til å forberede agnene fremover, slik at man sparer tid i de periodene det er bra bett. Ettersom blåskjell er relativt omstendelige greier å få til å sitte på en krok, er det greit å ha litt hjelpemidler tilgjengelig.
En stålstang til spilesøkker er fine å træ blåskjell på under strikking. Foto: Lasse Bøe
Når jeg har gjort klar endel ferdige blåskjell, er det på tide å dunke litt igjen. Dunk, dunk, dunk, forsiktig løfting, ingenting. Når jeg har gjort dette fem-seks ganger, og begynner å løfte agnene forsiktig, kjenner jeg at det nederste agnet henger igjen. Noen sekunder senere begynner stangtuppen å bøye seg, og jeg setter tilslaget. Den lette Shimano-stanga står i full flex, og på relativt stram brems tar fisken et par meter. Etter en god del stanging får jeg løftet fisken opp, før den går ned igjen. Et par ganger til får jeg fisken et stykke opp, før den går nedover igjen. Jeg er etterhvert bombesikker på at det er ei brukbar rødspette, men samtidig er det noe rart her.
Resten av fighten går fint, og jeg tenker med meg selv at det desidert viktigste er at jeg hvertfall får se fisken. På disse tider året før hadde jeg nærkontakt med rødspette som retta kroken, og den forsvant rett etter at jeg fikk se den, og hjerteinfarktet nærmest slo inn.
Denne gangen går det heldigvis bedre, men fisken kjennes på langt nær så stor som den jeg mista i fjor, og det første jeg kan skimte under flytebrygga er til min store overraskelse en tokilos sei. Skuffelsen er stor da jeg gjør meg klar for å lande seien, men da seien kommer seilende oppover, kommer plutselig ei rødspette i syne også. Double på tokilos sei og ei rødspette på oppunder halvannen kilo svarer bedre til den fighten jeg akkurat har opplevd, men skuffelsen er uten tvil stor når alternativet kunne vært spetta med et par kilo på seg.
Årsbeste på rødspette for artikkelforfatteren; 1250gr og bælfeit! Foto: Lasse BøeClose up-bilde av dagens fisk, som falt for Attraquas allround-agn. Foto: Lasse Bøe
Etter spetta er det dødt i lang tid, og behovet for en dusj melder seg. Føler heller ikke spesielt for å gå rundt å lukte blåskjell på jobben, og en liten fløyfisk-hann er dagens siste fisk på land.
Foto: Lasse Bøe
Fangstmessig ble det 15 lomrer, 6 fløyfisk, 7 sandflyndrer, 1 knurr, 1 rødspette og 1 hvitting på meg.
Påska er for meg selve startskuddet for flyndrefisket hvert år. Hva med deg?
Denne gangen er det bellyboatpadling som står på programmet i Fiskernes mester.
Følg oss på YouTube og abonner på vårt nyhetsbrev. Da blir du varslet når nye episoder legges ut. Alle episodene finner du her.
Velkommen til det nyeste, hotteste og råeste fiskekonseptet i Norge: Fiskernes mester!
Vi befinner oss i smellvakre Trysil, der seks utvalgte fiskere skal settes på prøve. Side om side skal de kjempe og konkurrere om den gjeveste tittelen av de alle: Fiskernes mester.
Deltagere i den historiske første sesongen er Ole Petter «OP» Henriksen, Jarle Strandberg, Emma Bäcker Håkonsen, Kenneth Bruvik, Lotte «Reelgirl» Aulom og Tor Arne Rygg.
Bo Hall er en svenske med en lang merittliste innen sportsfiske. Han har tidligere skrevet to andre bøker, hvor «Havsfiske med Surprise», en grundig innføring i havfiske, nok er den mest kjente og har gitt mang en havfisker kunnskapene som skal til for å få skikkelig stangflex. Nå har han kommet med en flunkende ny bok. «Ekolodsboken» er ment å gi leseren det som skal til for å bruke ekkolodd til sportsfiske.
Av: Erik Grimsøen
«Ekolodsboken» er i følge beskrivelsen nøkkelen til å forvandle ditt ekkolodd fra en folkevogn til en Rolls Royce. Det er i seg selv en ganske djerv påstand, særlig når det ikke tas noen forbehold om ekkoloddgiver eller ekkolodd.
Boken er befriende lite merkeavhengig. Man kan ane at forfatteren har en viss preferanse, men i det store og hele klarer han å holde boken til temaet. Temaet er å forklare hvordan et ekkolodd fungerer teoretisk, underbygge med skjermbilder og tegninger, for så å komme med praktiske eksempler. Han går igjennom alle ekkoloddets funksjoner og innstillingsmuligheter med den samme metodikken.
Boken har nødvendigvis en viss vekting mot det som er Bos favorittfiske, nemlig havfiske. Man kan spore at delene som handler om å finne vrak eller å skille store sei fra små og mellomstore sei under pelagisk havfiske er skrevet med en ørliten dose økt entusiasme. Dette gjenspeiler seg igjen i antall sider som brukes til å drøfte ekkoloddets funksjon og innstillinger ved slikt fiske. Dette betyr absolutt ikke at delen om ferskvannsfiske etter abbor, gjedde og gjørs er kjedelig, snarere er forfatterens entusiasme for havfiske smittsom. Dette er dessuten fult forståelig, har du lest det undertegnede har skrevet om marin elektronikk så har du kanskje fått med deg at mitt favorittfiske dras i stikk motsatt retning av Bos? Fra den synsvinkelen er det egentlig litt imponerende når Bo vekker min dormende interesse for fiske på større dyp i saltvann.
«Entusiastisk» er i det hele tatt et ord som kan brukes til å beskrive boken. Bo vet godt hva han skriver om, og kombinert med god formidlingsevne blir både kunnskapen lett tilgjengelig og entusiasmen for sportsfiske med ekkolodd smittsom.
Ekkoloddnerden i meg likte spesielt godt den delen som handler om å teste sitt eget ekkolodd mot kjente mål, for å på den måten lære seg både å bruke ekkoloddet og hvilke begrensninger som finnes. Vi har kanskje alle en tendens til å bli så oppslukt i hva et godt ekkolodd kan, at vi glemmer hva det ikke kan.
Det eneste jeg kan trekke frem som negativt om boken, er at den i sitt mål om å gjøre ekkoloddet enklere og mer forståelig ikke går mer i dybden på det rent tekniske. Jeg kunne gjerne sett at Bo la inn et rent teknisk kapittel om lydens bevegelse i vann, pulslengder, forskjellen mellom ulike ekkoloddgivere (utover forskjeller i watt og konevinkel) og liknende. Samtidig ville en slik teknisk fordypning gjort boken mindre lettlest, så dette blir et prioriteringsspørsmål. Bo har prioritert å treffe hoveddelen av sportsfiskere, og gått litt på akkord med de mest ihuga elektronikkentusiastene underveis. Dette forsterkes med fraværet av forklaring av teknikk som CHIRP og skannende ekkolodd. Jeg er heller ikke enig i at innvendig bruk (gjennomskytende) av ekkoloddgivere i et båtskrog kun har en liten effekt på signalet, min erfaring er at dette kan svekke signalet med både 20 og 30 prosent. Men dette blir som rent pirk sammenliknet med Bos evne til å gjøre effekten av ulike innstillinger på ekkoloddet lett forståelig.
Summa summarum har Bo lyktes godt med boken. Undertegnede kan absolutt anbefale boken til alle sportsfiskere som bruker, har tenkt til å bruke, eller burde bruke ekkolodd. Dette innbefatter alt sportsfiske fra en flytende farkost, så her er det egentlig ikke noe å lure på. Bestill boken, book tid under leselampen og les den.
Bo Hall
Boken koster 400,- SEK inkludert porto til Norge, og kan bestilles via Bos nettside havsfiske.net. Husk å skrive i meldingsfeltet på nettsiden hvilken av bøkene hans du ønsker å bastille.
