17. april 2015:
Jeg får en skikkelig godfølelse i det tilslaget settes, og 30-50-Kenzakien spennes opp i full fleks. Sjelden har jeg hatt bedre grunn til å tro på stor blålange enn nå.
I vinter har jeg, som den årvåkne leser kanskje har fått med seg, satset litt etter blålange og skolest rett utenfor stuedøren. Skolesten har så langt unngått alt jeg har servert, men blålangene har vært nokså villige. Tre eksemplarer har det blitt, men alle har vært hannfisker under tre kilo. Denne fredagen var håpet å lure opp en av de store hunnfiskene.
Taktikken var som vanlig å drifte langs dypkantene i Osterfjorden, og jeg la meg til på rundt 350 meters dyp. Her lot jeg agn kroker egnet med makrell, reke og kombinasjoner av disse to gå over bord, og da 650-gramsloddet traff bunnen, sveivet jeg raskt opp 15-20 meter. Alle blålangene jeg har fått i år har nemlig tatt godt over bunn, og brosmer som bifangst har vært så godt som fraværende under dette pelagiske fisket.
Fredagen var nydelig, med sol, tosifret antall plussgrader og knapt et vindpust å spore. Dessverre var det ikke rare bettet, heller. Det vil si, allerede på første nedslepp fikk jeg fisk 50 meter under kjølen, men jeg hadde ikke akkurat troen på noe spektakulært. Litt kulere enn småsei var det likevel. Det viste seg nemlig at en av makrellene som av og til overvintrer i fjorden hadde funnet det for godt å ta en liten krok med en reke på. Fisken veide nesten en kilo, så den blir det noen fine agnfileter av på et seinere tidspunkt.
Men det var altså i dypet det skulle satses, og her var det dødt som i graven. Dermed fikk jeg god tid til å gjøre noen telefonintervjuer, sende noen mail og skrive litt på et par større saker som ennå ikke er publiseringsklare. En må bare elske mulighetene bærbare PC-er og delt telefoninternett gir folk med fleksibel kontortilværelse. Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg har det fint, så jeg skal ikke dvele mer ved det, men utekontor kan i alle fall anbefales på det varmeste.
Det gikk et par timer uten at det skjedde stort. Faktisk skjedde det ikke en drit. Jeg dreiv litt, kanskje et par hundre meter til sammen, men dypet var det samme. Og bettet. Rundt lunsjtider kom det et lite vinddrag innover fjorden. Dette førte båten mot strømmen, og jeg fikk litt mer fart. Og det var da det smalt.
Dagens eneste napp på dypet var helt likt nappene blålangene leverte tidligere i år, men da jeg satte tilslaget var det en nokså annen tyngde i motsatt ende enn den to-tre-kilosfisker presterer. Det var rett og slett tungt, og som nevnt innledningsvis steg håpet om stor blålange for hver meter jeg fikk inn på snellen.
Men 350 meter er mye når det henger noe tungt i enden av snøret, og etter hvert som kampen gikk seg til, begynte hodet å kverne. Kunne det være en stor pigghå? Eller en vanlig lange? Eller kanskje en stor lysing? Sistnevnte hadde ikke gjort noe, men det var en stor blålange jeg hadde mest lyst på. Dessverre ble det ikke slik denne gangen. Etter mye sveiving var det nemlig en vanlig lange som brøt overflaten, og jeg måtte konstatere et snev av skuffelse. Men bare et snev, for fisken var slett ikke verst.
Vel oppe i båten stoppet vekten på 10,8 kilo, og slikt kan en ikke være altfor misfornøyd med. Faktisk har jeg bare fått to langer i hele mitt liv som har veid mer enn denne. Som en ekstra bonus var fisken kompakt, og hadde solide rygg- og halefileter. Det er det slett ikke alltid de større fjordlangene har, så dette var i sannhet en flott fisk.
Det ble med denne ene fisken på dypet. På vei innover gjorde jeg et slepp til på måfå, og endte opp med å få en blåstål på 70 meters dyp. Dermed ble det makrell, blåstål og lange på ti pluss på samme takkel. Det er da også noe. En del av langen ble for øvrig brukt som hovedingrediens i søndagens meget oppegående tortillamiddag, mens resten av fisken er vakuumpakket og frosset ned i fem middagspakker. Vi er heldige vi som har prima råvarer svømmende bare noen hundre meter fra terrassen…
Her kan du se fredagens tur oppsummert i levende bilder:
