More
    Home Blog Page 161

    Ekspertene er enige om at dette er en snabeluer

    Havforskningsinstituttet i Bergen har latt noen av sine beste menn ta en nærmere kikk på en fisk Espen Abrahamsen fikk utenfor Sørøya i juli. Konklusjonen er at fisken er en snabeluer, en svært sjelden stangfangst.

    Av: Endre Hopland

    I sommer var vi et følge på tolv som reiste nordover til Sørøya, og på samme måte som for to år siden var fisket veldig bra. Både film og en meget utfyllende reisekildring kommer i løpte av høsten, men før vi kommer så langt måtte vi altså få svar på et spørsmål som har hengt i luften siden tidlig i juli.

    Den ene fiskedagen dro nemlig Espen Abrahamsen og Roger Nilsen opp fire-fem småuer som skilte seg veldig fra all den andre ueren vi fikk i løpet av turen. Fiskene var lys rosa i skinnet og hadde større øyediameter enn resten, i tillegg til lengre og mer fremoverskutt hakepigg. Dette er alle klassiske tegn på snabeluer, og vi følte oss nokså trygge på at de to Langesund-karene faktisk hadde fått seg en meget spesiell art i listene sine.

    Helt sikker kunne vi likevel ikke være, for de lokale variasjonene hos uerfiskene kan variere veldig mye og mange av de kommersielt fiskede snabeluerene som blir levert, er i realiteten vanlig uer. I og med at uer, lusuer og snabeluer isolert sett er veldig like av utseende, og muligens også kan hybridisere, bestemte vi oss derfor for å gjøre ting så rett som mulig, nemlig å la ekspertisen ta en kikk på en av fiskene. En av fiskene til Abrahamsen ble derfor vakuumpakket og frosset ned i vitenskapens navn.

    Da hjemreisedagen kom, ble denne samme fisken først kjørt til Alta med buss, og siden flydd til Oslo. Herifra ble den kjørt til Langesund med bil, der den fikk seg et fryseboksopphold på noen dager. Ferden gikk så videre med bil til Knarvik, der et nytt fryseboksopphold ventet, mens havforskereliten gjorde unna fellesferie og forskningstokt. Siste etappe inn til Bergen og Havforskningsinstituttet ble omsider unnagjort denne uken, slik at vi kunne få de harde fakta på bordet.

    Bilder av den aktuelle fisken har allerede vært diskutert i sosiale fiskemedier, og det har kommet mange innspill rundt artsbestemmelsen. Ingen har likevel konkludert endelig, heller ikke forsker Otte Bjelland, som også tok også en kikk på de samme bildene tidligere i sommer. Han følte seg riktig nok rimelig sikker på snabeluer, men for å kunne konkludere endelig ville han likevel se på fisken sammen med likesinnede kolleger.

    I Havforskningsinstituttet sine lokaler var det nettopp Otte Bjelland som tok imot undertegnede, og sammen med kollega Rupert Wienerroither pakket han også ut den frosne fisken. Litt vann på frontpartiet fikk vekk rimen, og de to forskerne kunne gå løs på artsidentifiseringen.

    I tillegg til de overnevnte kjennetegnene, som altså er åpenbare, bet de seg raskt merke i den nederste av gjellelokkpiggene på fisken. Denne peker rett ned, men selve piggen er svakt buet fremover. Dette er nok et typisk tegn på snabeluer, spesielt på mindre individer.

    – Hadde denne fisken blitt tatt under et av toktene våre, hadde den garantert blitt listet som snabeluer. Jeg vil si at dette er en snabeluer med 99 prosent sikkerhet, sier Bjelland etter å ha studert fisken nøye.

    – Jeg legger på den siste prosenten, også. Dette er helt garantert en snabeluer. Hadde du spurt 100 forskere om arten, ville samtlige svart det samme, sier Wienerroither som er senioringeniør og fisketaksonom ved instituttet, og blant de fremste i landet innen feltet.

    Fisken til Abrahamsen ble tatt rundt ti nautiske mil fra land på i overkant av 200 meters dyp. Utenfor Sørøya regnes dette som mer enn langt nok til havs for å kunne treffe på snabelueren, som i seg selv ikke er en sjelden fisk. I det kommersielle fisket skilles det ikke mellom uerartene, og siden snabelueren lever sammen med den vanlige ueren, omsettes alt som uer. Å få fisken på stang er det derimot ikke mange som kan skryte på seg.

    – At det ble tatt flere eksemplarer på samme sted er ellers nokså logisk. Snabelueren er en stimfisk, på lik linje med den vanlige ueren, sier forskerne til Hooked.

    Mens Bjelland og Wienerroither står og diskuterer fisken, kommer også tekniker Arne Storaker inn på laben. Han trenger ikke mange sekundene for å slå fast det samme som kollegaene hans allerede har kommet frem til.

    – Med denne fisken er det ingen tvil. En del av uerne kan ha svakere kjennetegn, men her er alle veldig tydelige og passer sammen, sier den erfarne toktmedarbeideren til Hooked.

    Havforskningsinstituttet har nå overtatt fisken fra Sørøya. Den skal tines opp igjen ved neste uerworshop, og brukes som et klassisk eksempel på en snabeluer med veldig tydelige artskjennetegn.

    Å fiske målrettet etter snabeluer med stang er nok ikke den enkleste sak av verden, men kommer du deg langt nok til havs finnes arten altså blant den vanlige ueren. Området utenfor Sørøya, der Abrahamsen og Nilsen fikk sine fisker, vil trolig kjapt peke seg ut som en hotspot for folk som vil satse etter arten.

    Hooked kjenner nemlig til at det er tatt fisk som har lignet veldig på fisken som nå er bekreftet som snabeluer i området tidligere, blant annet av karene i Tromsø-baserte Team Sluk. Campeier Ralph Bengtsson på Sørvær kunne denne uken også melde om det han mener må være snabeluer, tatt i det samme området. Så om du lurer på hvor du skal legge sommerferien 2016…

    På jakt etter Midgardsormen, del 3

    Er myten om Midgardsormen basert på trollgamle observasjoner av svær havål? Det er nok ikke helt usannsynlig med tanke på hvor kjapt en fjær kan bli til fem høns, og hvor gamle historiene om ormen er. Bli med på jakt etter den norske kjempeålen.

    De som har fulgt Hooked i noen år, husker kanskje artiklene «På jakt etter Midgardsormen» del 1 og del 2 fra høsten 2013. Den gangen fulgte vi opp et gammelt tips fra en skriftlærd som angivelig hadde kommet over noen upubliserte notater fra kongesagaene til Snorre, og dro på jakt etter selveste dyret fra Midgard i et værskifte tordenguden selv hadde vært imponert over. Ekspedisjonen førte oss et stykke nærmere målet om norsk kjempeål, men fremdeles var vi ganske langt unna de magiske 20 kiloene, som er tallet vi har satt for at fisken skal falle innunder Midgardsorm-kategorien. Forrige uke bar det derfor ut på nok en ekspedisjon, i samme ærend og nabolag som sist, og etter fem timer effektivt fiske, var det klart at pilen absolutt peker riktig vei.

    Det var Geir og Kim som inviterte broderen og meg med på havålfiske denne nydelige høstnatten, og det var i deres lekegind, Øygarden, vi skulle prøve oss. Her ute er strømmen sterk og vinden tøff, så det fiskes bare med en stang per fisker. Det er til gjengjeld plenty, for når havålen først er i dytten her, så er den gjerne tallrik og sulten.

    For oss var dette helt nye jaktmarkerm selv om vi har fisket i området tidligere. Etter å ha lagt bak oss en spasertur gjennom lyngheier og myr, var vi fremme på platået vi skulle fiske fra i god tid før det hadde blitt helt mørkt. Jeg hadde med meg noen poser med pir i 200-gramsstørrelsen, og det var disse vi egnet opp med i førsteomgang. En hel, liten makrell er nemlig snadder for havålen.

    Det første runnet kom etter under en halvtimes fiske, og det var hos Torbjørn det var aktivitet. Geir og Kim hadde fôret oss med historier om høy snitt på havålen på denne plassen, og både broderen og jeg, som begge hadde perser på titallet før denne turen, hadde troen på rekordforbedring i løpet av økten. Det skulle det vise seg at det var all mulig grunn til å ha. Da Torbjørn satte tilslaget, svarte det nemlig tungt i den andre enden. Her var det utvilsomt en bra ål på gang.

    Havålnatt i Øygarden (1)

    Havålnatt i Øygarden (2)

    Kampen ble hard, men med en stang som kan heve Blücher satte Torbjørn hardt mot hardt, og dermed var det hele unnagjort nokså kjapt. Da fisken viste seg i overflaten, skjønte vi straks av det kunne være snakk om pers. Tipsene gikk på et sted mellom ti og tolv kilo, og det var ikke så dumt tippet. Vekten stabiliserte seg nemlig på pene 11,3 kilo, og ny pers med en god halvkilos margin var et faktum. For en start på turen!

    Havålnatt i Øygarden (3)

    Etter veiing og fotografering fikk ålen svømme tilbake der den kom fra, og alle som har sett en havålrelease på nært hold, vet at dette majestetiske dyret i rolig fart er noe av det mest grasiøse som finnes i havet. Med tanke på at arten også har potensial til å bli ti ganger så stor som turens første fangst, er det heller ikke så unaturlig å tenke på myten om Midgardsormen, fjæren og de fem hønsene, igjen.

    Havålnatt i Øygarden (4)

    Så veldig mye mer tenking ble det likevel ikke tid til. Like etter runnet det nemlig på ny, og denne gangen var det hos meg det var aktivitet. Et kraftig tilslag ble møtt av massiv motstand i den toppaksjonerte Mitchell-stangen, og det var game on.

    Havålnatt i Øygarden (5)

    At dette var potensiell pers skjønte jeg med det samme, men hvor stor kunne fisken være? Også denne kampen ble hard, og i overflaten var fisken alt annet enn samarbeidsvillig. Til slutt fikk likevel vertskapet ålen i håven og opp på avkrokingspresenningen.

    Havålnatt i Øygarden (6)

    Havålen ble målt til 160 centimeter, og hadde en kondisjon som ikke lignet grisen. Eller, egentlig var det vel nettopp grisen den lignet. Buken var proppet og hard, med konturer av krabbeskall lett gjenkjennelige gjennom skinnet. Dette var opplagt en sulten type. Vekten stoppet ellers på 13,1 kilo. Dermed var gamlepersen knust med nesten tre kilo, og vi hadde bare fisket i en times tid. Dette var bare helt fantastisk, og både vi som hadde blitt invitert og de som inviterte var strålende fornøyde.

    Havålnatt i Øygarden (9)

    Havålnatt i Øygarden (10)

    Havålnatt i Øygarden (8)

    Den neste timen skjedde det ikke stort. Torbjørn og Kim diskuterte gammel gudelære og vikinger, mens Geir og jeg snakket mest om fisking. Like før midnatt kom et nytt run, denne gangen en skikkelig hyler, og på ny var det hos meg det skjedde. Tilslaget ble satt med dødsforakt, og Mitchellen slo bok en gang krøll på seg.

    Havålnatt i Øygarden (11)

    Kampen med å få fisken til overflaten gikk greit, men herifra var det slutt på samarbeidet. Havålen har en tendens til å rygge av alle krefter når den er kroket, men denne fisken kjørte en helt annen taktikk. Her gikk det i stupdykking med hodet først, og jeg kan love deg at det er krefter i gode halvannen meter med ål når den vil ned. Fire-fem dykk ble det før Kim fikk både ålen og en svær klase med vegetasjon i håven. En skikkelig rå fight, i alle fall etter norsk standard.

    Havålnatt i Øygarden (12)

    Turens tredje havål ble klokket til 11,4 kilo, altså godt over gammel pers den også. Tre havål på land i løpet av to timers fiske er veldig god uttelling. Tre havåler på over elleve kilo i løpet av to timers fiske er nesten for mye av det gode. Men bare nesten. Dette var fantastisk moro.

    Havålnatt i Øygarden (13)

    Etter kjempestarten roet ting seg litt ned, og med unntak av litt krabbenapping var det stort sett stille i sjøen. Et par timer over midnatt var det likevel en fisk til som ville være med på leken, og denne gangen var det hos Geir det skjedde. Arten var riktig, men størrelsen var ikke noe fangstmannen var veldig fornøyd med. Den minste havålen karene har tatt på denne plassen var et faktum da vekten stoppet på 2,96 kilo. Årets første for fangstmannen var det likevel, og det kommer garantert større utover sesongen, som bare så vidt er i gang.

    Havålnatt i Øygarden (14)

    Havålnatt i Øygarden (15)

    Klokken 02.30 var vi tomme for agn, dersom en ser vekk fra Geir sine Asiamat-sardiner, da. Dette ble tegnet vi trengte for å gi oss for natten. Midgardsormen, som da altså i vår moderne målestokk er estimert til 20 kilo eller mer, glimret med sitt fravær også denne gangen, men det var ingen sure miner å spore av den grunn. Turen var nemlig en ubetinget suksess, så alle hjerter gledet seg. Til og med Kim sitt, til tross for at han ikke fikk noe fisk denne natten.

    Tusen takk for super tur og guiding, folkens. 20-plusseren tar vi neste gang. Eller den etter der…

    Er størjene på vei tilbake?

    De siste månedene har det blitt observert mer makrellstørje langs kysten vår enn på mange år. Det gir grunn til optimisme.

    Av: Endre Hopland

    Etter et par år med gode observasjoner av makrellstørje, som er det mer folkelige navnet på blåfinnet tunfisk, fikk i fjor MS Hillersøy konsesjon til å starte prøvefiske etter den ettertraktede fisken. Det gikk ikke spesielt bra. Etter fire uker med størjejakt og rundt en halv million i utgifter, gav skipper Tore Hillersøy opp. De hyppige observasjonene har likevel gitt Nærings- og fiskeridepartementet blod på tann, og i januar i år ble det klart at det skulle åpnes for forsøksfiske etter makrellstørje også i år.

    Dette var det nok mange som ristet på hodet av. Hvor ligger logikken i å fiske flere titalls tonn av en art som ikke har vært tallrik her på 40 år, liksom? Uansett, konsesjonene ble gitt, og norsk årskvote for 2015 ble satt til 36,57 tonn. Line- og opplæringsfartøyet MS Skulebas ble tildelt 14,5 tonn av den totale makrellstørjekvoten, mens ringnotfartøyet Karmøyfisk i Olsen Gruppen AS fikk 20 tonn. I tillegg ble det satt av to tonn av kvoten til bifangst under fiske etter andre arter.

    Så langt i år er det meldt om fangst av tre makrellstørjer i Norge, og ingen av disse har vært tilsiktet. Nylig fikk Austevoll-båten Talbor to størjer på rundt 130 og rundt 170 kilo i et kast etter taggmakrell utenfor Haugesund. Fiskerne så ifølge Fiskeribladet Fiskaren ikke størjene før pumpingen av fangsten var i gang, og de store fiskene var da så skadet at de måtte tas om bord som bifangst.

    Den mest underlige størjefangsten så langt i år skjedde ved Måløy, der en fisk på hele 243 kilo på et eller annet vis klarte å komme seg inn i et oppdrettsanlegg. Hva som kom seg ut av anlegget i samme rennet sier saken ingenting om, men makrellstørjen var i alle fall fanget, og ble bragt til land av ansatte ved anlegget.

    Ifølge Bergens Tidende er fisken fra oppdrettsanlegget overlevert skolefartøyet Skulebas, slik at elevene her får øvd seg på å behandle fisken før de skal ut og forsøke å fange den selv.

    Det er flere måneder siden de første meldingene om makrellstørje på vestsiden av Fedje kom, og flere andre steder langs kysten har sportsfiskere og båtfolk observert de lynraske og majestetiske fiskene. Flere ganger har det også vært snakk om større stimer med fisk på flere hundre kilo.

    Også i våre naboland skjer det ting på størjefronten for tiden. I svenske Ljungskile ble det funnet en død makrellstørje tidligere i sommer (se video), og danske FiskeAvisen melder også om solide observasjoner av makrellstørje gjort ti nautiske mil fra det danske fastlandet (se video).

    Om vi får oppleve like store mengder makrellstørje i norske farvann som for 50-60 år siden er ennå alt for tidlig å si noe om, men det er lov å håpe. Den norske sildebestanden ble fisket fullstendig skakkjørt noen tiår tilbake, og da næringsgrunnlaget til størjene forsvant, kuttet de også ut sine lange vandringer nordover. Men sildestammen fikk ta seg opp igjen, og er i dag solid. Det er et godt tegn. En kan nemlig ikke utelukke at en ting fører til en annen. Vi kan i alle fall håpe…

    Slik fisker du makrell

    Sommer og sol er synonymt med makrell i Sør-Norge. Sannheten er at denne pelagiske stimfisken finnes langs hele norskekysten. Den er imidlertid ikke like vanlig helt i nord, selv om det har blitt mer og mer av den der også. De største forekomstene er helt sør i landet. Her finnes det også en hel god del makrell som overvintrer inne i fjordene. Makrellfisket er rett og slett en kulturhistorisk institusjon på Sørlandet. For alle og enhver er det uansett veldig morsomt å dra bøtta full med makrell. Om du så tenker over makrellens slektskap med tunfiskene og går om bord med lett sportsfiskeutstyr, blir fisketuren enda mer gøyal. De flest fisker makrell i månedene juni, juli og august men sannheten er at det ofte er enda mer og bedre fiske langt utover høsten. Månedene september og oktober er veldig bra hvis bare vannet fortsatt holder grei temperatur. Dessuten har makrellen nå feitet seg opp og blitt av bedre kvalitet. Den er fin å spise hele året, men kanskje ekstra god røkt sent i sesongen. Jeg bruker også å fange agnmakrell på høsten. Den fryser jeg ned for bruk utover vinter og neste vår, derfor er tiden nå fremover altså perfekt for å jakte havets stripete stimfisker.

    FØRST LITT FAKTA OM MAKRELLEN:

    Utbredelse

    Nordatlantisk makrell (Scomber scombrus) finnes fra nordvestspissen av Afrika i sør til Barentshavet i nord og fra Skandinavia i øst til Island i vest.

    Kjennetegn

    Makrellen er lett gjenkjennelig på fargetegningene og de frittstående småfinnene mellom rygg- og halefinnen. Ryggfargene flammer i grønt eller blått. Den har myk fiskehud.

    Biologi

    Makrellen lever ute i de frie vannmassene (pelagisk) og er i stadig bevegelse. Den er i slekt med tunfiskene, bare legg merke til de små, harde finnene ned mot halen, som er helt lik andre tunfisker. Kjøttet smaker heller ikke ulikt tunfisk. Makrell går som regel i store stimer. Den gyter i tre forskjellige områder: Nordsjøen og Skagerrak (mai–juli), vest for England og Irland (mai–juli) og vest for Spania og Portugal (februar–mai). Den kommer til våre farvann i forbindelse med dette. Det er antatt at fiskene foretrekker oppvarmet vann, og at den derfor er knyttet til sommer, sol og Sørlandet. Men stimene går stadig lenger nordover.

    Føde

    Makrellen spiser plankton, krepsdyr, fiskelarver og småfisk.

    Størrelse og rekorder

    Makrell kan bli ca. 65 cm og 3,5 kg. Norsk rekord (fra Villmarksliv) 3,474 kg, Frank Johansen, Stølefjorden, 7. september 1997. Flue: 1,305 Rèmy Ekornseter, Oslo, Drøbak 26.05.2000

    Utstyrsvalg til makrellfiske

    Makrellen er en utpreget fighter med stor fart og utholdenhet og er i forhold til størrelsen en av de sterkeste fiskene i norsk farvann. Å gå ned på lettere utstyr som vanligvis brukes i ferskvann eller fluefiske, gjør dette til en utrolig morsom sport. Makrellen gir en skikkelig fight, og det er jo ikke alltid antallet som teller.

    Fra båt

    Makrellen er sterk, men ikke særlig stor, så en medium myk stang fungerer best til dette fisket. Når mange opphengere fylles med fisk, gjelder det å ta det litt med ro og la stangas aksjon ta støyten og dempe fiskens bevegelser. Har du for stiv stang og ikke tar det med ro, vil du ofte se at en del fisk rives av kroken på vei inn.

    Fra land

    Fra land kan en lang stang være på sin plass siden du gjerne vil ha en del opphengere plassert over sluken. Jo lengre stanga er, jo flere opphengere har du plass til. En 12 fots stang er fint. Små hekler med små gummimark eller bare svarte kroker fungerer alle bra avhengig av størrelsen på makrellen og hva den beiter på.

    Makrellens livssyklus

    Gytingen foregår både oppunder land og til havs. Makrellen blir kjønnsmoden når den er 4 år gammel eller 30 cm lang, og den kan bli over 20 år gammel. I Skagerrak finner gyteleken sted i mai–juni. De store stimene kommer inn når vannet begynner å bli varmt, gjerne i juni, og drar ut i havet og sørover igjen når det blir kaldere utover høsten.

    Sportsfiske og matauk

    Målrettet sportsfiske etter makrell er av ganske ny dato i vårt land. Dét er merkelig, for makrellen ikke bare ser ut som en liten tunfisk, den kjemper også på samme måte. Om du skifter til lettere utstyr, for eksempel lett sjøørretutstyr, kan det å kjøre makrell være veldig morsomt, ikke minst om du har en opphenger eller to og har god sjanse for å kjøre flere fisker samtidig på lett utstyr.

    Nasjonalrett på Sørlandet

    Når man har fylt bøtta, gjenstår enda en behagelig oppgave, for fersk makrell smaker fortreffelig. Stekt fersk makrell er en av nasjonalrettene på Sørlandet, men også verdsatt kost langs resten av kysten. Man vender gjerne hele fisken eller bare filetene i mel og krydder og steker dem i panna. Du kan også grille den naturell. Tilbehør er ferske poteter og salt med en liten frisk rømmeklatt på. Det hele avsluttes med en nesten like klassisk rabarbrasuppe. Røykt makrell er naturligvis også en klassiker vi alle kjenner til, enten som middag eller som pålegg. Det samme gjelder makrell i tomat.

    Bruk den fete makrellen som agn

    Makrellen feter seg opp i løpet av sommermånedene, og litt utpå sensommeren synes mange at den er litt for fet til å spise, og det er da man heller fisker den som agnfisk. Du kan fryse fileter av makrell, for det er nemlig et av de beste agnene du kan bruke til fiske av svært mange andre arter i havet. Kjøtt og skinn sitter godt på kroken, og skinnet skinner på en tiltrekkende måte. Antagelig utskiller også nettopp makrellkjøttet god lukt. Skjær strimler fra buken opp mot ryggen. Makrell er det foretrukne agnet til det årlige hummerfisket også. Fisken blir lagt i saltlake og råtner langsomt. Dette lukter grusomt, men er tydeligvis svært fristende for hummeren.

    Historikk

    Makrellen er i Norge først og fremst knyttet til sol, sommer og Sørlandet. Men sannheten er at det finnes makrell langs hele norskekysten. Den er imidlertid mest tallrik lengst sør. Makrellen er koblet til Sørlandet på like tett vis som torsken til Lofoten. Uttrykket «Makrellen er kommen!» er fremdeles levende og har betydning. Den nordlandske unge forfatteren Knut Hamsun skulle senere gjøre sørlending av seg, men hans første møte med den lille sørlandsbyen Lillesand på slutten av 1800-tallet fylte ham med undring.

    Dette er godt beskrevet i en bok som Mysterier, men også i den underholdende novellen «Småbyliv ». Her beskriver han hvordan borgerne i byen i liten grad leste bøker og aviser, men at de samlet seg på torget og i tide og utide diskuterte makrellen og makrellfisket i det vide og det brede – bare avbrutt av dagens største hendelse: når postskipet klapper til kaien. Da må de se hvem som er med.

    «Så kommer eftermiddagen. En skipper får med sig en retskaffen medskipper til en spasertime på byens toldbodkai. Her samles tilslut alle. Klynger og atter klynger opløses og danner seg påny, man går fra den ene til den andre og prater. Det er nu makrellen diskuteres, fersk makrel og salt makrel, strødd makrel og laket makrel. Man regner det for en vellykket diskussion om makrel hvis man kan bli færdig med den til klokken seks; men er ikke enighet opnåd inden den tid blir allikevel forhandlingerne ubarmhjærtig avbrutt. En dampfløite ute fra fjorden er signalet og fra den stund er det ingen som ordet makrel over sine læber. Postskibet stævner tungt rullende ind mot byen …»

    Brevet fra fiskeren Markus

    En av de mest kjente fortellingene fra Sørlandet er Gabriel Scotts Kilden som bærer undertittelen Brevet fra fiskeren Markus. Det handler om den enkle og sindige sørlandske fiskeren Markus som her skildrer det årlige makrellfisket og hvordan dette preger den lille sørlandsbyen og menneskene som bor der: «Og nu begynner det muntreste fisket som Agderkysten vel kjenner til, for nu er makrellen kommet på leie – det går som en smurt pil mellom folk – og ingenting trekker mere enn det. Alle som kan så legger de ut, alle som bare kan holde et snøre – folk løper i stim fra husene. (…) For makrellen kan stå på leie dag etter dag hele uken igjennom – Gud vet hva her stikker den – men den står der som annen fisk og biter på akkurat samme viset. Det gjelder derfor å være om seg og holde seg fremme så godt en kan. Ror en ifra, om enn aldri så kort, er det ikke sagt at en blir med i leken når en kommer tilbake igjen. Her er mange om benet må vite, her ligger titt tyve, tredve båter, og flere kommer til etter hvert (…) iblandt er åpet imellom så litet at snørene

    ikke går klar hverandre, men løper i kryss og tuster seg (…) Biter så fisken friskt omkring, kniper det med å bevare humøret og sette et sorgløst ansikt opp. Titt blir de både røde og bleke, særlig om tusten er vrang å få ut – og så smeller det gjerne for en:

    – Å se nå til å bli klar ei gang!

    – Ja ja, svarer den andre saktmodig – ta det bare med ro et bil.

    Men nu har den første fått munnen opp og er ikke god for å stagge seg lenger:

    – Du e´ein go klåfinger e´du, og det har du vært i all di ti! Kunne du ´kje se de for som e sa, og ikje fire ned lige på meg – ja slig e´det å være for hissig! (…) – Kvikk de, din dromedar har du hørt! (…)

    Det her faller i god jord, det her synes folk er moro å høre og det begynner å klukke omkring. Hi hi, ha ha ha, det svarer fra båt til båt, de ligger riktig og leer på seg, så vannet kommer i uro omkring. Og en og annen ungdom iblant tar opp det siste ordet som falt, og hermer så likt det går an: – Kvikk de, din dromedar har du hørt!

    Nu blir moroen rent overhendig, alle tar del i munterheten og slipper seg løs av hjertens lyst. Det ene tilrop krysser det andre, det riktig knitrer av skadefryd: – Se her, sier en, – tvihaga igjen!

    – Her au, skriker det omkring.

    Armer og hender får dobbelt fart, fisken blir holdt høyt opp i lufta, så det riktig skal synes hva de får.

    – Bevare me vel så han bider på!»

    Brevet fra fiskeren Markus av Gabriel Scott

    Trusler mot makrellen

    Det kommersielle makrellfisket har hatt og har fremdeles betydning. Nærmere 200 000 tonn makrell fanges i norsk sone. Det fiskes også mellom England og Island. En tendens de siste par årene har vært at makrellen i mindre grad enn før går inn langs Skagerrakkysten, men heller går lenger ut og lenger nord. Forskere tror dette har dels sammenheng med varmere temperaturer langs sørlandskysten, og at dette gjør mattilgangen dårligere. Makrellen liker varmt vann, men ikke for varmt.

    En annen forklaring går på at havstrømmene endrer seg, og at makrellens trekkmønster endrer seg i takt med disse. Dette gjør blant annet at makrellen kommer tidligere enn før til norsk farvann. Fiskeriene må tilpasse seg dette. Kanskje har dette en innvirkning på det faktum at makrellen i mindre grad enn før «koker innunder brygga»? Det er ikke godt å vite. Sikkert er det i alle fall at en urgammel tradisjon med stor betydning for sørnorsk kystkyltur er i endring. Fiskeriene på Sørlandet og i Skagerrak har tradisjonelt sett vært bygd på fiske etter makrell, ål, reke og hummer. Ålen er fredet, hummerfisket er strengt regulert, og dermed er den sørlandske fiskeren avhengig av at makrell- og rekefisket holder stand for at han i det hele tatt skal ha noe næringsgrunnlag.

    For dem av oss som ferierer eller bor på Sørlandet, er det fremdeles stor glede og store muligheter for å få både makrell og hummer, mens rekene er lett å kjøpe ferske på brygga. Ålefisket kan vi bare lese om i historiebøkene. Uttrykket «Makrellen er kommen!» har ennå gyldighet som et tegn på at nå er det sommer på Sørlandet, selv om altså sommeren begynner stadig tidligere og ikke har samme proporsjoner som i tidligere tider.

    De beste fiskeplassene

    Makrellen er normalt å finne langt inne i fjordene og helt inn mot land. Du kan derfor også fiske makrell fra land, der det raskt blir dypt og er litt strøm i sjøen, og der fisken naturlig må passere forbi.

    Best fra båt

    Best er det imidlertid om du har båt. For makrellen jakter i stim og forflytter seg raskt. Et ekkolodd kan være en god

    investering å ha i båten. Ellers kan vi ofte se makrellen helt i overflaten. Da er det gjerne fugler i nærheten også. Større fisk lurer også ofte under stimene dersom disse har roet seg litt inne i fjordarmene. Tenk gjerne over om det finnes

    fjorder med strøm, for her trives makrellen godt. Gammel fiskekunnskap tilsier at makrellen i større grad søker inn mot kysten etter noen dager med østavær. Makrell er mest bitevillig morgen eller kveld.

    Slik fisker du makrell

    Makrellen er rask og liker fart. Du bør derfor variere farten på lokkemiddelet enten du står på land og kaster med sluk eller dorger fra båt.

    Beveg deg etter fisken

    Står du i ro, må du vente på at makrellen kommer innom. Slik sett er det mest effektive fisket å forflytte seg med båt og gjerne dorge med opphengere. Når du treffer stimen, kan du legge deg til og fiske i de midtre vannlagene. Svært ofte ser du hvor det er makrell dersom det er andre som er ute og fisker, og det er da helt vanlig å legge seg tett ved og fiske sammen med dem som allerede er der (slik Gabriel Scott beskrev så morsomt).

    Opphengere i de midtre vannlagene

    Når du skal fiske makrell, vil det være mest effektivt å fiske over størst mulig områder i de midtre vannlagene. Å føre utstyret opp og ned i stor hastighet – slik man gjør med vanlige harper med opphengere og gummimark

    – eller dorging etter båten er ofte det som fungerer best. Gummimark fungerer gjerne greit, men rene, svarte kroker er det beste middelet til makrell.

    Bytt til svarte kroker

    Spiser makrellen plankton eller små krepsdyr, kan det være vanskelig å få fisk. Bytt da ut gummimarkene med svarte kroker. Makrellen registrerer likevel vibrasjonene i vannet og hiver seg på, og fisken er sikret. Langs sørlandskysten er svarte kroker foretrukket lokkemiddel. Det er oftest 4–8 kroker på samtidig. Treffer du stimen, er det vanlig å få snøret fullt. Med stang kan du også med hell montere 3–4 svarte kroker som opphengere.

    Pilk under opphengerne

    Under de svarte opphengerkrokene kan det være lurt å bytte ut loddet med en pilk. Som oftest jager større fisker under makrellstimene, og det kan godt bite på torsk, sei og lyr eller sågar en større makrell. Velg en rett og kjapp pilk, gjerne med noe av makrellfargene  i.

    Liten sildesluk (med opphenger)

    Fra land er det oftest vanlig å bruke en kompakt sildesluk med noen opphengere for å kunne kaste langt ut og fange flere fisk samtidig. La sluken synke mot bunnen og sveiv raskt slik at den går mot overflaten, for deretter å synke ned igjen. En slik sikksakkbevegelse gjør at du fisker over hele vannlaget. Finner du fisk, gjelder det å fiske på samme dyp hele tiden, for ofte holder hele stimen seg her.

    Agn?

    Du kan godt fiske makrell med agn. Små agnsild eller biter av reke eller fiskebuk fungerer godt. Å «ligge på leia» med agn og dupp og vente på makrellstimene som trakk inn med tidevannet, var vanlig før, men kan neppe hamle opp med fangstene ved et effektivt dorgefiske.

    Fluefiske

    Er du fluefisker, kan du ha et eventyrlig morsomt fiske etter makrell når den stimer som verst. Det er ikke mange fisk som kan matche fighten til makrellen når vi tenker på den beskjedne størrelsen, og dette kan du ha stor glede av på fluestanga. En vanlig ørretstang i klassene 5–7 er utmerket, og et synkesnøre er mest praktisk når makrellen ikke går helt i overflaten.

    Flue = fiskeimitasjoner

    Små fiskeimitasjonsfluer vil duge, og du kan gjerne ha to fluer på fortommen for å få ekstra show når du treffer stimen.

    Enten du kaster med fluestang fra båt eller land, kan du godt strippe inn flua i raskt tempo. Ofte trigger dette makrellen til stedet på grunn av vibrasjonene i vannet. Får du én makrell, er det bare å gjøre et raskt kast i samme retning, for makrellen går alltid i stim. Har stimen passert, er det bare å prøve å lete den opp igjen.

    Makrell som agn

    Som aktiv sportsfisker på sjøen trenger du helt sikkert mye agn. Makrellen regnes som et av de beste agnende du kan få tak i. Den er feit og avgir mye lukt som sprer seg i vannet. I tillegg har den et tynt og litt seigt skinn som har klare farger av hvitt og blågrønt. Jeg bruker selv å fange større mengder med makrell om høsten for å fryse ned til senere bruk på for eksempel havfiske.

    Litt avhengig av hva jeg skal fiske etter fryser jeg dem ned i passe porsjoner. Jeg velger å fryse ned en god del hele. Da kan jeg bruke dem hele eller i store biter etter for eksempel skater, brosme og langer. For å spare litt plass skjærer jeg også en stor file fra hver side og pakker dem sammen i mindre porsjoner i fryseren. Disse fileene er fine og ta opp hvis du tenger mindre biter som agne etter de ander sjøfiskearten du skal fiske etter det neste halve året eller så, frem til at makrellen igjen kommer tilbake i store stimer.

    Skitt makrellfiske!

    /Asgeir

    Dryflyliving i Storelva i Arna

    Karene i Dryflyliving har igjen kommet med en liten kortfilm, denne gangen fra litt seinsommerfiske i Storelva i Arnautenfor Bergen. Enjoy! (Foto: Dryflyliving)

    Se de fantastiske bildene av jagende storsei

    Husker du den enorme seien Hannes Ribbner fikk under popperfiske i Lofoten i august? Den svenske fiskeguiden har fortsatt popperfisket sitt i nord, og det har resultert i en rekke flotte fangster. Og bilder. Og film. Ta bare en kikk på denne herlige bildeserien, og gled deg til filmen som er like rundt hjørnet.

    Vårt felles ansvar for sjøørreten

    AP-politiker og sportsfisker, Reidar Staalesen, brenner for villfisken vår. I dette debattinnlegget slår han et slag for sjøørreten i Bergensområdet.

    I en sak NINA (norsk institutt for naturforskning) fremlagt 7. september kunne vi lese følgende:

    «Lakselus kan påvirke både vekst, overlevelse og atferd hos sjøørreten, ifølge en omfattende internasjonal kunnskapsoppsummering. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut at lusa kan føre til færre sjøvandrende ørret, men det kan føre til en redusert framtidig rekruttering og mindre høstbart overskudd av ørret for fiske. I ekstreme tilfeller kan sjøvandring forsvinne lokalt. Bestander av sjøørret som lever i små bekker og elver med ustabile miljøforhold i deler av året, og som er avhengig av å være i sjøen for å overleve i disse periodene, står i så fall i fare for å forsvinne».

    I Bergen kommune har vi en rekke vassdrag som sjøørreten skal gyte i, tilstanden i de fleste av disse er ikke god. Vassdragene er lagt i rør eller de er kanalisert. Mange av dem er sterkt forurenset og nedkortet til elvestubber i enkelte tilfeller. Når tilstanden i sjøen er slik for sjøørreten har vi et ansvar for at tilstanden i bekker og elver er bedre, slik at vi også i fremtiden kan ha sjøørret i kommunen vår.

    Les også: Hvilket politisk parti velger torsken?

    Jeg har selv som medlem av Bergen Sportsfiskere og lærer ved Steinerskolen på Skjold vært med på et omfattende restaureringsprosjekt av Apeltunsvassdraget. Her har vi sett av god dugnadsånd, samarbeid mellom kommune, næringsliv og skoler kan ha en enorm effekt for vassdrag i sårbar tilstand. Tirsdag 8 September ble det åpnet en fisketrapp i vassdraget, og sjøørreten kunne igjen vandre i hele vassdraget. Noe den ikke har kunne gjort på mange år. Tiltak, dugnad, samarbeid og ikke minst økonomisk støtte hjelper!

    En utfordring i en kommune som Bergen er at byutviklingen har lukket inne en del av disse vassdragene, og har ikke blitt inkludert i byutvikling slik de burde ha blitt. En del vassdrag vil også stå i fare da Bergen er en by i vekst, det er derfor ekstra viktig at vi tar hensyn til disse små men viktige vassdragene i fremtiden.

    I kommunevalgprogrammet til Arbeiderpartiet i Bergen står det følgende:

    «I fremtidig byutvikling må det unngås elvelukking og heller sørges for at flere vassdrag i byområdene blir åpnet».

    Dette er noe jeg og Arbeiderpartiet vil kjempe for i Bergen i årene som kommer. Når sjøoverlevelsen er liten må vi sørge for at elveoverlevelsen er så god som mulig. Sunne vassdrag som barn og ungdom kan fiske i, se fisk i og oppleve en av våre nasjonalskatter i er noe vi bør sikre for fremtiden. Dette er et felles ansvar, og ansvaret må vi ta før det kan være for sent.

    Leve sjøørreten!

    Reidar Staalesen, listekandidat nr 67 for Arbeiderpartiet i Bergen.

    Hvilket politisk parti velger torsken?

    Kommunevalget nærmer seg med stormskritt, og vi tenkte at torsken, Norges mest populære saltvannsfisk, skulle få avgjøre hvem som fortjener å ha makten i kommunene våre de neste fire årene.

    HookedTV dro til fantastiske Nusfjord i Lofoten, og lot lederne i alle stortingspartiene få seg et forsøk nede hos torsken, vel og merke i bildeform. Konkurransen var enkel nok: Det partiet som lokket den største torsken til hugg, er det som får vår stemme.

    Værforholdene spilte ikke på lag denne turen, men vi truet oss gjennom et par stormøkter, og traff også på noen solide torsker. Den nokså uortodokse valgvideoen i toppen av denne saken må du ikke gå glipp av…

    Fra slump til knekt kode

    Det siste året har de lokale blålangene gått fra å være ytterst sjeldne gjester til å bli en art en kan gå målrettet etter og få på nesten hver tur, dersom en gjør sine saker riktig.

    Jeg har etter hvert lagt ned en del timer på dypvannsfiske langt over bunn. Under dette fisket luker en ut mange av de vanligste dypvannsfangstene, som da altså holder seg tett ved bunnen. Dette fører fort til at det kan gå mange timer mellom hvert napp, noe som tidvis gjør fisket fryktelig kjedelig. Når det omsider begynner å rykke i snøret, er det til gjengjeld vanligvis verdt ventingen.

    Litt avhengig av hvor i landet en befinner seg, er det småbrosmer, svarthå og hågjel som gjør livet til en dypvannsfisker surt. Å hale på agntyver når en er på jakt etter andre ting er kjedelig uansett, men når de må sveives opp fra 500 meters dyp, blir situasjonen enda litt kjipere. Fisker en derimot langt over bunn, unngår en mange av disse ugreie artene, i alle fall i mye større grad enn helt nede ved bunnen.

    I enkelte fjorder finnes det riktig nok så mye småhai at de finnes i hopetall også 50 meter over bunn, og i en del tilfeller hender det at brosmene svømmer høyt opp i vannsøylen for å jakte. Likevel reduserer en jevnt over problemene sine betraktelug ved å fiske høyt i vannet. Det er da også her, et godt stykke unna både bunn og overflate, at blålangene gjerne ferdes. Og ikke minst den merkelige skolesten.

    At skolesten trives høyt over bunn har vært kjent lenge. 10-20 favner over bunn sa de gamle yrkesfiskerne, som ofte fikk mye skolest på linene sine. For bare et par år siden var arten en ytterst sjelden stangfngst, men målrettet satsing fra NKML i Trondheimsfjorden har ført til en rekke fangster av den langhalede fisken. Metoden deres, med lange takkel og mange meter med knekkfortom fra siste krok ned til søkket, har også blitt videreført til andre dype fjorder, med suksess.

    I fjorden her hos meg skal det være mye skolest, og jeg kjenner til både et par stangfangster og ikke minst en rekke linefangster. De som leser denne spalten på fast basis vet at jeg etterhvert har prøvd mye etter den snåle dypvannsfisken, men så langt unngår den meg. Satsingen har derimot ført med seg en veldig positiv bieffekt. På mine mange skolestturer har det nemlig dukket opp et etter hvert pent knippe blålanger, og dette er også en fisk som står høyt i kurs hos både meg og mange andre arts- og specimenfiskere.

    Jeg fikk min første blålange i Sognefjorden i april 2012. Fisken ble tatt under målrettet fiske, men at den hugg var nok mest tilfeldig. Et par år tidligere hadde noen av fiskekompisene mine funnet et lite område der de fikk blålange om våren, og det var her vi lå og fisket i tre dager. Vi fisket på bunnen, og fikk plenty brosmer og hai, og i det siste fiskedag gikk mot slutten, brente vi ut på 650 meters dyp i rein desperasjon. Her satt blålangen på første nedslipp, og det var toppopphengeren den tok på.

    I ettertid av denne episoden diskuterte vi blålangen ganske mye, og konklusjonen ble at den trolig jakter oppover i vannet. De digre øynene som er plassert midt oppe på hodet vitner om dette. Det samme gjør innholdet i magesekkene på fiskene vi har fått, som stort sett er vassild og kolmule. Rådføring med andre blålangesatsere styrket også teorien. Folk hadde nemlig fått blålange både når spolen var tom og de fisket 100 meter over bunn, når avdriften var stor og de ikke klarte å holde bunn og under pauser i lange agnsjekkoppsveivinger. Det var rett og slett nokså tydelig at blålangene ofte hugg et godt stykke unna bunnen.

    I 2014 begynte de første stangfangstene av blålange å dukke opp i Osterfjorden, og da jeg fikk båt i fjorden selv, begynte jeg som tidligere nevnt å satse. Jeg fisket konsekvent minst 15 meter over bunn, og resultatene lot ikke vente på seg. Selv om fiskene var beskjedne av størrelse, dukket det opp blålanger på nesten hver tur jeg hadde på dypet, og jeg eller folk som har vært med meg har nå fått arten på fire forskjellige steder i fjorden. I tillegg har broderen fått på et femte sted en gang jeg ikke var med.

    Konklusjonen er at blålangekoden i fjorden er knekt, selv om vi ennå har til gode å treffe på noen store eksemplarer. Den største stangfangsten jeg kjenner til fra området er på i overkant av åtte kilo, noe som for meg ville vært en drømmefisk. Men at det finnes blålanger dobbelt så store som denne her også, det er jeg helt overbevist om. Det handler bare om å finne dem.

    Fiskemetoden etter blålange har jeg allerede vært inne på, men for å supplere litt anbefaler jeg kraftig fortomsmateriale og spisse kroker i størrelse 5/O-10/O. Jeg har fått klart mest fisk på kombinasjonen makrell/reke, men når fisken først finner agnet ditt, tipper jeg det ikke har så mye å si hva du fisker med. Blålangene er store i kjeften, og kvir seg ikke for å ta solide agn, men om du for eksempel kjører et takkel med fire kroker, kan det være en idé å bruke forskjellige agnstørrelser.

    Områdene jeg har hatt suksess i har vært mellom 300 og 560 meter dype, og jeg har alltis passet på å fiske 15-50 meter over bunn, i dypbakkene. Om du driver oppover, nedover eller langs bakken virker ikke å være så nøye, men best uttelling har jeg hatt når driftet har gått på stabilt dyp, altså på langs av bakken. Dette varierer sikkert fra fjord til fjord, men her hjemme funker dette i alle fall godt.

    Sjøkart blålange
    Kartet viser et typisk blålangeområde. Drift langs 400-meterskanten eller mellom 200- og 400-meterskanten har gitt best resultat.

    Nylig hadde jeg meg en ny økt på fjorden igjen, og som vanlig var det skolest og blålange som var planen. Taktikken var den samme som før, og driftet virket perfekt. Det skulle også vise seg at plassen jeg hadde valgt meg dette dagen var spot on, for da snøret traff bunn og jeg strammet opp, nappet det med det samme. Tilslaget ble satt, og det var fast fisk før jeg i det hele tatt var i gang.

    Sveiveøkten fra 420 meters dyp ble lang, men med jevnt press og null pumping, satt krokfestet fint hele veien opp. Da den lyse buken kom til syne trodde jeg et nanosekund på en stor skolest, men det var nok bare ønsketenking. Det var nemlig nok en blålange, og den var også større enn noen av dem jeg har fått tidligere. Fisken var nok ikke like lang som gamlepersen, men den var betraktelig trinnere. Vekten stabiliserte seg da også på 3,32 kilo, og selv om dette fremdeles er en beskjeden fisk, går det i alle fall riktig vei.

    Blålange 2
    Blålangepers nummer tre i år. Denne veide 3,32 kilo.

    Resten av fisketuren er ikke mye å snakke om. Ute på 550 meters dyp fikk jeg først en svarthå og så en brosme, som bare for å bekrefte det jeg nevnte lenger oppe her om unntak fra regelen under dypvannsfiske langt over bunn. Etter et par timer blåste det også opp, og det ble umulig å fiske videre på så dypt vann. Jeg var likevel fornøyd med nok en blålangepers, den tredje i år.

    I løpet av høsten skal det helt sikkert bli noen flere turer etter skolest og de store blålangene, for som med alt annet innen fiske handler det primært om å være på rett sted til rett tid, med riktig redskap. Førstnevnte og sistnevnte mener jeg sitter, men å treffe tidspunktet da skoleststimen eller de svære hunnblålangene passerer har jeg ennå ikke fått til. Men vi gir ikke opp. Aldri…

    Pikewallis drar i gang faste gjeddekvelder

    Gjeddefiskerne har nå en spennende tid foran seg, med mulighet for de virkelig tunge gjeddene. Det er likevel ikke veldig lenge til lavsesongen setter inn. Denne vil gjengen i Pikewallis fylle med mye nyttig kunnskap.

    Av: Endre Hopland

    I samarbeid med Villmarksbutikken på Jessheim, planlegger nemlig Pikewallis en rekke gjeddekvelder i de mørkeste månedene våre. Den første av disse kveldene er allerede 23. september fra klokken 18.00, og i lokalene til Villmarksbutikken vil det denne første gangen bli satt fokus på hvordan en kan lage stingere og fortommer og hvordan en tester disse ut i forskjellige fiskesituasjoner.

    Fredrick Evensen er kursleder under den første gjeddekvelden, og fra arrangørenes side blir alle deltakere oppfordret til å ta med seg eget utstyr. Villmarksbutikken lager likevel til et utstyrskit som vil være på tilbud denne kvelden dersom noen skulle trenge noe.

    Bakgrunnen for det som etter planen skal bli månedlige gjeddekvelder utover høsten og vinteren, er ifølge Pikewallis-guru Erik Walmann et ønske om å få flere med på det spennende gjeddefisket.
    – Jeg har fått en del feedback på at folk ønsker å lære mer, og derfor la jeg ut en liten teaser på nettet for å sjekke responsen. Denne var uten tvil til stedet, så nå drar vi i gang. Målet er at folk skal lære mer om gjeddefiske, om hvordan de kan lage egene saker og ellers rett og slett øke kunnskapen om gjedda og forhåpentligvis også muligheten for å få drømmefisken, sier Walmann til Hooked.
    Hvor mange kvelder det blir snakk om er ennå ikke bestemt, men dersom du liker går inn og liker gjeddekveld på Facebook, vil du få all oppdatert informasjon etter hvert som denne kommer.
    – Akkurat nå skjer det generelt lite rundt gjeddefisket, så i vintermånedene kan dette være en god måte å holde kløden oppe på, sier Walmann.
    Gjeddekveldene er åpne for alle, uansett erfarings- og kunnskapsnivå, og Walmann understreker at det vil bli mye takhøyde og rom for alle typer spørsmål under de planlagte arrangementene.