Fra slump til knekt kode



Del dette:

Det siste året har de lokale blålangene gått fra å være ytterst sjeldne gjester til å bli en art en kan gå målrettet etter og få på nesten hver tur, dersom en gjør sine saker riktig.

Jeg har etter hvert lagt ned en del timer på dypvannsfiske langt over bunn. Under dette fisket luker en ut mange av de vanligste dypvannsfangstene, som da altså holder seg tett ved bunnen. Dette fører fort til at det kan gå mange timer mellom hvert napp, noe som tidvis gjør fisket fryktelig kjedelig. Når det omsider begynner å rykke i snøret, er det til gjengjeld vanligvis verdt ventingen.

Litt avhengig av hvor i landet en befinner seg, er det småbrosmer, svarthå og hågjel som gjør livet til en dypvannsfisker surt. Å hale på agntyver når en er på jakt etter andre ting er kjedelig uansett, men når de må sveives opp fra 500 meters dyp, blir situasjonen enda litt kjipere. Fisker en derimot langt over bunn, unngår en mange av disse ugreie artene, i alle fall i mye større grad enn helt nede ved bunnen.

I enkelte fjorder finnes det riktig nok så mye småhai at de finnes i hopetall også 50 meter over bunn, og i en del tilfeller hender det at brosmene svømmer høyt opp i vannsøylen for å jakte. Likevel reduserer en jevnt over problemene sine betraktelug ved å fiske høyt i vannet. Det er da også her, et godt stykke unna både bunn og overflate, at blålangene gjerne ferdes. Og ikke minst den merkelige skolesten.



At skolesten trives høyt over bunn har vært kjent lenge. 10-20 favner over bunn sa de gamle yrkesfiskerne, som ofte fikk mye skolest på linene sine. For bare et par år siden var arten en ytterst sjelden stangfngst, men målrettet satsing fra NKML i Trondheimsfjorden har ført til en rekke fangster av den langhalede fisken. Metoden deres, med lange takkel og mange meter med knekkfortom fra siste krok ned til søkket, har også blitt videreført til andre dype fjorder, med suksess.

I fjorden her hos meg skal det være mye skolest, og jeg kjenner til både et par stangfangster og ikke minst en rekke linefangster. De som leser denne spalten på fast basis vet at jeg etterhvert har prøvd mye etter den snåle dypvannsfisken, men så langt unngår den meg. Satsingen har derimot ført med seg en veldig positiv bieffekt. På mine mange skolestturer har det nemlig dukket opp et etter hvert pent knippe blålanger, og dette er også en fisk som står høyt i kurs hos både meg og mange andre arts- og specimenfiskere.

Jeg fikk min første blålange i Sognefjorden i april 2012. Fisken ble tatt under målrettet fiske, men at den hugg var nok mest tilfeldig. Et par år tidligere hadde noen av fiskekompisene mine funnet et lite område der de fikk blålange om våren, og det var her vi lå og fisket i tre dager. Vi fisket på bunnen, og fikk plenty brosmer og hai, og i det siste fiskedag gikk mot slutten, brente vi ut på 650 meters dyp i rein desperasjon. Her satt blålangen på første nedslipp, og det var toppopphengeren den tok på.

I ettertid av denne episoden diskuterte vi blålangen ganske mye, og konklusjonen ble at den trolig jakter oppover i vannet. De digre øynene som er plassert midt oppe på hodet vitner om dette. Det samme gjør innholdet i magesekkene på fiskene vi har fått, som stort sett er vassild og kolmule. Rådføring med andre blålangesatsere styrket også teorien. Folk hadde nemlig fått blålange både når spolen var tom og de fisket 100 meter over bunn, når avdriften var stor og de ikke klarte å holde bunn og under pauser i lange agnsjekkoppsveivinger. Det var rett og slett nokså tydelig at blålangene ofte hugg et godt stykke unna bunnen.

I 2014 begynte de første stangfangstene av blålange å dukke opp i Osterfjorden, og da jeg fikk båt i fjorden selv, begynte jeg som tidligere nevnt å satse. Jeg fisket konsekvent minst 15 meter over bunn, og resultatene lot ikke vente på seg. Selv om fiskene var beskjedne av størrelse, dukket det opp blålanger på nesten hver tur jeg hadde på dypet, og jeg eller folk som har vært med meg har nå fått arten på fire forskjellige steder i fjorden. I tillegg har broderen fått på et femte sted en gang jeg ikke var med.

Konklusjonen er at blålangekoden i fjorden er knekt, selv om vi ennå har til gode å treffe på noen store eksemplarer. Den største stangfangsten jeg kjenner til fra området er på i overkant av åtte kilo, noe som for meg ville vært en drømmefisk. Men at det finnes blålanger dobbelt så store som denne her også, det er jeg helt overbevist om. Det handler bare om å finne dem.

Fiskemetoden etter blålange har jeg allerede vært inne på, men for å supplere litt anbefaler jeg kraftig fortomsmateriale og spisse kroker i størrelse 5/O-10/O. Jeg har fått klart mest fisk på kombinasjonen makrell/reke, men når fisken først finner agnet ditt, tipper jeg det ikke har så mye å si hva du fisker med. Blålangene er store i kjeften, og kvir seg ikke for å ta solide agn, men om du for eksempel kjører et takkel med fire kroker, kan det være en idé å bruke forskjellige agnstørrelser.

Områdene jeg har hatt suksess i har vært mellom 300 og 560 meter dype, og jeg har alltis passet på å fiske 15-50 meter over bunn, i dypbakkene. Om du driver oppover, nedover eller langs bakken virker ikke å være så nøye, men best uttelling har jeg hatt når driftet har gått på stabilt dyp, altså på langs av bakken. Dette varierer sikkert fra fjord til fjord, men her hjemme funker dette i alle fall godt.

Sjøkart blålange
Kartet viser et typisk blålangeområde. Drift langs 400-meterskanten eller mellom 200- og 400-meterskanten har gitt best resultat.

Nylig hadde jeg meg en ny økt på fjorden igjen, og som vanlig var det skolest og blålange som var planen. Taktikken var den samme som før, og driftet virket perfekt. Det skulle også vise seg at plassen jeg hadde valgt meg dette dagen var spot on, for da snøret traff bunn og jeg strammet opp, nappet det med det samme. Tilslaget ble satt, og det var fast fisk før jeg i det hele tatt var i gang.

Sveiveøkten fra 420 meters dyp ble lang, men med jevnt press og null pumping, satt krokfestet fint hele veien opp. Da den lyse buken kom til syne trodde jeg et nanosekund på en stor skolest, men det var nok bare ønsketenking. Det var nemlig nok en blålange, og den var også større enn noen av dem jeg har fått tidligere. Fisken var nok ikke like lang som gamlepersen, men den var betraktelig trinnere. Vekten stabiliserte seg da også på 3,32 kilo, og selv om dette fremdeles er en beskjeden fisk, går det i alle fall riktig vei.

Blålange 2
Blålangepers nummer tre i år. Denne veide 3,32 kilo.

Resten av fisketuren er ikke mye å snakke om. Ute på 550 meters dyp fikk jeg først en svarthå og så en brosme, som bare for å bekrefte det jeg nevnte lenger oppe her om unntak fra regelen under dypvannsfiske langt over bunn. Etter et par timer blåste det også opp, og det ble umulig å fiske videre på så dypt vann. Jeg var likevel fornøyd med nok en blålangepers, den tredje i år.

I løpet av høsten skal det helt sikkert bli noen flere turer etter skolest og de store blålangene, for som med alt annet innen fiske handler det primært om å være på rett sted til rett tid, med riktig redskap. Førstnevnte og sistnevnte mener jeg sitter, men å treffe tidspunktet da skoleststimen eller de svære hunnblålangene passerer har jeg ennå ikke fått til. Men vi gir ikke opp. Aldri…

Del dette:
Prev Pikewallis drar i gang faste gjeddekvelder
Next Hvilket politisk parti velger torsken?

Comments are closed.