I ArcticSilver Diaries er det denne gangen både varmere klima og større fisk enn tidligere. Møt 19 år gamle Vebjørn Kielland, som i et halvt år bodde på en liten øy i Belize, mens han jobbet som fiskeguide. I denne flotte filmen forteller han om fiskelidenskap og jakten på sin første hai på flue. Ta en kikk på Vebjørn og flue-haien da vel.
Direktoratet vil ikke ha sportsfiske etter størje
Den norske makrellstørjekvoten for 2016 er på 43,71 tonn. Fiskeridirektoratet foreslår å regulere størjefisket som et forsøksfiske også i år. Sportsfiske etter arten vi de derimot ikke høre snakk om.
Av: Endre Hopland
Rett før jul sendte Fiskeridirektoratet ut et høringsforslag til regulering av forsøksfiske etter makrellstørje i 2016. I fjor ble det i Norge landet 8,4 tonn makrellstørje, eller blåfinnet tunfisk som arten kalles internasjonalt. Fiskene ble tatt som bifangst under andre fiskerier, og havnet innunder den norske bifangstkvoten.
Ifølge direktoratet er det nå mye som tyder på at makrellstørjene er i ferd med å vende tilbake til våre farvann. De foreslår derfor at den norske størjekvoten for 2016 settes til 32 tonn målrettet fiske. I tillegg til dette foreslås det en bifangstkvote på 11,71 tonn. Dette utgjør en mulig størjefangst på 43,71 tonn her til lands i 2016.
Les også: Er størjene på vei tilbake?
Direktoratet foreslår at fisket etter makrellstørje også i 2016 reguleres som et forsøksfiske. På denne måten mener de at det på best mulig måte kan legges til rette for et fiske som gir høyest mulig verdiskapning, samtidig som en kan erverve kunnskap som kan være nyttig for fremtidig verdiskapning fra dette fisket.
Et eventuelt forsøksfiske vil innebære at det settes krav til at fartøy som søker kan legge frem en god plan, ikke bare for gjennomføring av fisket, men også for håndtering og levering av makrellstørje av høy kvalitet. Ifølge direktoratet vil eventuell erfaring med denne type fiskeri også bli langt vekt på ved valg av fartøy.
– Ettersom den norske kvoten er såpass lav, vil det norske makrellstørjefisket ha et svært
begrenset omfang. Vi vet imidlertid at makrellstørjen er en art som, dersom fangsten får den
rette behandlingen, kan oppnå en svært høy pris per kilo, og dermed gi opphav til god verdiskapning for fiskeren, skriver Fiskeridirektoratet i høringsforslaget.
Direktoratet har i løpet av 2015 fått henvendelser fra flere aktører som mener at det bør åpnes for sports- og rekreasjonsfiske etter makrellstørje. Dette er imidlertid ikke et fiske de ønsker å åpne for her til lands i år. I en del land utøves sportsfiske som en viktig del av det kommersielle fisket etter makrellstørje. ICCAT sin forvaltningsplan for makrellstørje stiller likevel strenge krav til sports- og rekreasjonsfiske.
Les også: Pelamide-feber i Oslofjorden
Blant annet må alle fartøy som skal delta i fisket ha særskilt tillatelse fra nasjonale myndigheter. Det er også krav om at fartøyene i utgangspunktet ikke kan lande mer enn en størje per dag, samt at størjer tatt i disse fiskeriene ikke kan omsettes, men likevel skal trekkes fra kvoten.
– Ettersom den norske kvoten er liten, og en relativt stor andel av den må settes av til bifangst, mener Fiskeridirektoratet at den resterende kvoten bør fordeles på ett linefartøy og ett ringnotfartøy. Dermed er det ikke rom for å åpne for et sports- og rekreasjonsfiske av størje i 2016, heter det i forslaget.
Fiskeridirektoratet ber om høringsinstansenes synspunkt på forslaget, og høringsfristen er satt til 4. februar 2016.
For oss i Hooked fremstår det som merkelig at det i det hele tatt settes en kvote for målrettet fiske etter makrellstørje i 2016. En liten bifangstkvote kan forsvares, men målrettet fiske etter en art som ikke har vært vanlig her til lands på 40-50 år, blir i beste fall kortsiktig tenking – uansett om en velger å kalle det forsøksfiske eller ikke. Heia Norge!
Røyefiske i Skogseid
Bli med på røyefiske i Skogseid i Fusa kommune. Her vokser røyene seg digre, og i vintermånedene siger de opp på varpene.
Isfiske, en utdøende sport?
Det er ikke sikkert du vet det, men en gang var isfiske en sport med mange hundre deltagere. Som alle andre store sporter hadde den premier av høy verdi. Pengepremier, ja faktisk biler.
Av: Martin Tilrem
Med de store premiene kom også det uunngåelige, nemlig juks. Den første gangen isfiskesporten ble ”ødelagt,” om du kan kalle det det, var det juks som hadde skylden. Premiene gikk deretter tilbake til utstyr og slikt, og da var det lenger ingen grunn til å jukse. Sporten vokste seg opp igjen, det virket i hvert fall slik.
Så kom pengepremiene tilbake, selv om det ikke var høye summer. Men summene vokste, og de nærmet seg et nivå hvor juks var på vei tilbake. For første gang på mange år ble noen tatt i å jukse i en isfiskekonkurranse, men likevel er det ikke juks som ødelegger sporten denne gangen.
Nei, isfiskesporten står nå framfor en enda større fiende, en fiende som kan vise seg å være enda vanskeligere å vinne over, nemlig liten interesse. De som utøver sporten isfiske har blitt proffere og proffere, og man skulle nesten tro at det var en bra ting. Det viser seg derimot at vi ikke kunne tatt mer feil, for en god ting er det på langt nær.
Det er masse utstyr i sving. Dyrt utstyr. Og de som vinner, ja de har dette utstyret. Du tenker kanskje at utstyret ikke teller, at det bare er flaks, men det er ikke det, i hvert fall ikke nå lenger. Sporten har nådd et nivå hvor ikke alle kan bli med, og for en sport som isfiske er det noe av det verste som kunne ha skjedd.
Vi kan for eksempel dra frem NM. Det har blitt mindre og mindre mennesker med på NM i isfiske, og i år har heller ingen søkt om å få arrangere. Til nå har det aktivt blitt fylt på med juniorer, men det er ikke slik lenger. Ja, det kommer noen her og der, og det er jo bra, men det er på langt nær nok. For juniorer blir seniorer, og seniorer blir Veteraner, og vi vet alle hva som venter deretter.
Det er rett og slett sørgelig at ingen har tatt på seg oppgaven med å arrangere NM, og selv om noen gjør det før isen smelter, kan vi allerede nå se fram til et NM med enda mindre folk.
Miljøet rundt isfiske er fantastisk, hvor menn og kvinner, voksne og barn, blir stilt likt. Folk deler kanskje ikke sine beste tips, men det er informasjon å hente om du gnager lenge nok. Derfor er det trist å se at miljøet faller litt sammen.
Noe av det har kanskje også med å gjøre at så mye fisk blir drept, selv om det ikke gjør noe spesielt med bestanden. Catch and release er litt vanskelig når det kommer til isfiskekonkurranser, og det kan godt hende at det skremmer bort en del eventuelle konkurransefiskere.
Men, alt håp er så klart ikke ute enda. Men dersom det ikke skal være det, må organisasjoner som har ressurser til det prøve å gjøre noe med saken. Kanskje det er på tide å se på det vi har av fiske- og friluftsarrangement, og bygge opp dette på ny, i stedet for å alltid tenkte nyskapende?
Det merkelige gjeddefisket i vest
Etter en del år uten nevneverdieg med gjeddefiske, bestemte jeg meg for å prøve litt etter den langstrakte rovfisken igjen i 2015. Satsingen var spennende nok til at det blir nye forsøk i 2016.
Gjeddefiske på Østlandet og gjeddefiske på Vestlandet er to meget forskjellige ting. Med noen hederlige unntak blir nemlig vestlandsgjeddene sjelden spesielt store, noe som henger sammen med mangelen på rikelige mengder byttefisk. Vi har heller ikke de massive innsjøene som finnes østpå, eller store, gjeddeførende elver som huser Nordens krokodille. Unntaket er Oselva, der gjeddene er satt ut ulovlig, og av lokalbefolkningen er sidestilt med både fanden og oldemoren hans.
Noen ytterst få steder på Vestlandet er det likevel rapportert om gjedder over ti kilo. Disse fangstene stammer nesten uten unntak fra store og dype vann med brukbare ørret-, røye- eller abborstammer, eller småvann som har kontakt med sjøen via sjøørretførende bekker. Får gjeddene være i fred, og har tilstrekkelig med næring, har de altså mulighet til å bli store også vestafjells. Slik jeg ser det er det likevel en nokså utopisk drøm å få en gjedde på over ti kilo på hjemmebane. Men utopi er et vidt begrep…
Da jeg bestemte meg for å satse litt etter gjedde i 2015, gjorde jeg et bevisst valg om å bare fiske i mitt eget distrikt, altså Nordhordland. I stor-Bergen finnes det en rekke gjeddevann, og flere av disse har også ryktevis levert kjempefisker godt over den magiske grensen. Likevel ble det altså en helt lokal gutsing. Grunnen til dette er todelt: For det første vet jeg at det svømmer svære gjedder i et par av vannene i mitt nærområde. For det andre er det mye enklere å ta seg 20 kast en ettermiddag dersom en bare trenger å kjøre fem eller ti minutter for å komme til fiskevannet.
Årets aller første gjeddetur gikk til det minste av de fire gjeddevannene i Lindås kommune. Datoen viste 20. mars, og det sluddet og regnet om hverandre i to plussgrader. Det hele var utrivelig, men jeg hadde følgefisk allerede på det andre kastet og fast fisk på det tredje, så det var ikke så galt at det ikke var godt for noe. Fisken var ikke spesielt stor, kanskje et par kilo, men likevel trinn i buken og pen å se til. Med tanke på hvor mange turer jeg har hatt til dette vannet uten fisk tidligere år, så jeg også på det hele som en finfin start på satsingen. Det var for øvrig en Prey-wobbler på ni centimeter som gjorde utslaget denne dagen.
Det skulle bli 16. april, og det som her hos oss faktisk var årets første skikkelige vårdag, før det ble ny tur. Denne gangen gikk ferden til Radøy, som har en håndfull fine gjeddevann innenfor kommunegrensene sine. Hallandsvatnet er et av de nevnte store og dype vannene her vest som garantert huser fisk på over ti kilo, så det var her jeg satte kursen. I Hallandsvatnet vet jeg med sikkerhet at det er tatt gjedde på 9,2 kilo på stang, og på over 12,5 kilo i garn, men dette var mens det fremdeles ble satt ut regnbueørret i vannet. Denne praksisen opphørte for ti år siden, og dette har også gått ut over rundmålet til gjeddene i vannet.
Jeg hadde ikke helt troen da jeg sendte en Magic Swimmer fra Sebile ut langs steinfyllingen som deler Hallandsvatnet i to, men allerede på det første kastet glefset en sulten rovfisk i seg gummifisken. Kampen ble heller laber, og nokså snart kunne en pen fisk på knappe fire kilo håves udramatisk. Gjedde på årets to første gjeddeturer er ikke hverdagskost på våre kanter, spesielt ikke så tidlig på året, men det skulle dessverre ikke bli et forvarsel på hva som var i vente.
I løpet av våren og sommeren hadde jeg nemlig en god del turer etter gjeddene. De aller fleste gikk til vannene i Lindås, men det ble også noen roturer i Hallandsvatnet. Felles for samtlige økter var den elendige uttellingen. Nå var det riktig nok desidert flest småturer på en times tid det ble tid til, men en skulle likevel tro det burde være mulig å narre en fisk til hugg. Det klarte jeg dog ikke.
Jeg kom nære to ganger, først i det største gjeddevannet i Lindås, der en stor plog rett foran beina mine virkelig fikk opp pulsen. Dessverre så jeg også hele fisken, og den var garantert over meteren lang. Dermed ble det selvsagt en god del flere turer til dette vannet de neste ukene, uten tellende resultat. Den andre gangen jeg kom nære var ikke mindre nervepirrende, selv om situasjonen ikke handlet om gjedde i det hele tatt. I det minste gjeddevannet fulgte nemlig en diger ørret rolig etter sluken min, uten å vise interesse for å ta den. Og med diger mener jeg mye større enn regnbuene vi fisker i fjorden her hjemme. Jeg tør ikke tippe noen eksakt vekt, men 5+ var den garantert. Det er svært i et lite skogstjønn i Lindås…
Det skulle bli midten av juni før årets tredje gjedde havnet på land. Dette skjedde under et av mange besøk til det vannet der jeg hadde den store gjedden etter. På en sivspinner fra Sebile smalt det plutselig til ute mellom vannliljene, og en sprek sommergjedde gav meg en fin fight på nokså lett utstyr. Også denne veide knappe fire kilo. Ingen kjempe med andre ord, men absolutt en fin fisk her på våre kanter. Dette er for øvrig den største fisken jeg har fått i dette vannet noen gang, og slik jeg ser det absolutt et steg i riktig retning.
Utover sommeren døde gjeddesatsingen litt ut, og andre prosjekter ble prioritert. Midt i august ble det likevel en tur til det minste av Lindås-vannene. Denne gangen hadde jeg med meg fluestangen, og både gjedder og de få, men grove ørretene som lever her, var i tankene mine da jeg reiste hjemmefra. Det skulle bli en av ørretene som reddet dagen. 1280 gram veide fisken, som tok en tung streamer i kobber og rødt. Dette er mer enn godkjent i et lite skogsvann, selv om det altså finnes langt større ørret her.
Utover høsten ble det ytterligere et par korte gjeddeturer, men det var smått med både kontakter og observasjoner. I sørenden av Hallandsvatnet hugg sesongens fjerde og siste gjedde, mens jeg stod og så på en huggorm som koste seg i solen. Fisken var latterlig. Latterlig liten. Mindre enn gummishaden den hugg på. Det er ikke slik det skal være, men det er likevel slik det er.
Gjeddesesongen 2015 har lært meg litt av hvert om de lokale gjeddene. Først og fremst er det på det reine at de er vanskelige å komme i kontakt med. Trolig er de ikke veldig tallrike heller, i alle fall ikke tohåndsfiskene, men de finnes i alle fall. Det faktumet gjør at det selvsagt er langt morsommere å fiske etter dem.
Akkurat nå ligger det en tynn ishinne på de fleste av gjeddevannene her på bygda, men straks vannene er isfritt begynner nok satsingen igjen. Jeg har satt syv kilo som en vekt jeg vil være ekstremt fornøyd med her hjemme, og jeg tror har troen på at det skal være mulig å få til. I 2016, kanskje?
Unge ørretfiskere med knallår
Markus Valle Sjøstrand og fiskekompisene i Team Gråstein kan se tilbake på et fantastisk fiskeår i 2015. Hele 41 ørreter over kilosmerket er fasiten til de unge fiskerne, som fisker i høyfjellet såvel som midt i Bergen sentrum. Kos deg med årskavalkaden deres, som også inneholder noen virkelige drømmefisker.
Årets siste fiskemåned
Midt oppi hele julekaoset har det i løpet av desember blitt tid til fem fisketurer. Med tanke på været vi har hatt her i vest i løpet av denne perioden, er det mer enn godkjent. Her er oppsummeringen fra årets siste fiskemåned.
Desember begynte med en kjapp og effektiv tur på fjorden. Målet var som vanlig skolest, men siden jeg bare hadde noen få timer til rådighet, og ikke akkurat har flyt på den arten, var troen minimal. Uttellingen denne dagen ble likevel over all forventning. To timer med fiske, to napp og to fine blålanger i båten. Den største av disse passerte firekilosgrensen med god margin, og er faktisk det nest største eksemplaret av arten jeg noen gang har fått.
Som vanlig fisket jeg med et langt skolest-takkel, utstyrt fem kroker i forskjellig størrelse. Denne gangen egnet jeg utelukkende med makrell, og to av agnene var også veldig små. Den største fisken tok for øvrig en 6/0-krok med en bra filet på, men den minste på gode tre kilo tok en 1/0-krok egnet med bare en liten skinnfille. Det begynner ellers å bli veldig tydelig at location teller mer enn både agn og agnstørrelse når det kommer til blålangene. Jeg hadde for øvrig bare med meg mobilen på sjøen denne dagen, og selvutløserbildene bærer preg av dette.
To uker senere var jeg på sjøen igjen, denne gangen sammen med broderen. Planen var å leite opp noen store langer inne i byfjorden, men det var lite samarbeid fra fiskenes side. Det ble noen brosmer og en sei, men ikke noe å stoppe pressen for. En liten overraskelse hadde fjorden likevel å by på denne dagen, da Torbjørn nappet opp en finfin lysing.
På tampen av dagen tok ting seg opp noen hakk, uten at det ble tellende resultat av den grunn. Fiskene som tok agnene våre på ettermiddagen ville nemlig ikke være med opp. Torbjørn fikk riktignok kjenne på kreftene til en bra fisk i 30-40 sekunder før den takket for seg, men steikt napp er som kjent hverken godt eller mettende. Selv hadde jeg troen da en fisk med potensial tok min hele makrell oppe på 80 meter, men hva dette faktisk var får vi aldri vite. Snøret røk nemlig i tilslaget, takket være en av de mange skarpe gjenstandene på byfjordbunnen. Neste gang…
Noen dager etter byfjordfisket, gikk turen innover til Fusa og Skogseidvatmet. Andreas var på jobb i Bergen på dette tidspunktet, så han kastet seg også med på litt fiske. Det samme gjorde Geir, som tidligere bare har fått smårøyer på 200-300 gram. I Skogseid er det som kjent muligheter for både 20- og 30-dobling av slike vekter, så optimismen var stor da vi tøffet utover i båten til Johnny.
Kjapt oppsummert var ikke fisket allverden. Vannstanden var to meter over normalen, og i løpet av våre fem fisketimer steg den sikkert ytterligere en meter. Det regnet nemlig trollkjerringer så og si hele dagen, noe som egentlig er gangske vanlig i Skogseid på denne tiden av året. På fiskefronten fikk vi alle en del røyer, men snittet lå på 300-400 gram. Geir perset med dagens største, en fin fisk på 710 gram, men de virkelig store ville ikke leke. Det positive var at vi så et par skikkelige røyepurker som var oppe i vannflaten og snudde, så de har i alle fall begynt å sige inn på varpene.
Desembers neste tur ble heller ikke voldsomt å skrive hjem om. Det vil si, selve turen var moro, men fangsten ble heller laber. Planen var at Carl, som er bergenser bosatt i Oslo, skulle få seg en havmus. Det fikk han dessverre ikke, til tross for at Geir plasserte han på sin aller beste havmusplass, og peikte akkurat hvor han skulle kaste. Musene ville rett og slett ikke bite denne kvelden.
Noen fisker ble det likevel. Carl nappet opp et ar hågjel, noen smålanger og en sei, mens Ojan, som også var med denne økten, faktisk perset på hvitting med en brukbar fisk på 1040 gram. Geir og jeg fikk derimot ingen fisk. Det eneste levende jeg dro opp fra byfjordens mørke dyp var en taskekrabbe-doublet. Dermed fikk 2015 uten havmus.
Årets siste tur gikk tre dager før nyttårsaften. Denne gangen var det Jan og jeg som reiste ut med kystmeiteutstyret etter gammelt, og vi la kursen nordover på jakt etter småflekket rødhai. Denne glimret som vanlig med sitt fravær, men nattøkten ble likevel travel. I løpet av seks fisketimer landet vi sikkert 60-70 fisk, fordelt på ikke mindre enn ni arter. Det er ganske bra med tanke på at vi fisket på samme måte hele veien, med glidetakler og makrell eller reke som agn.
Nattens beste fisker var et par lysinger. Ellers ble det mye fin mathyse i tokilosklassen, noen langer og en lyr på samme størrelse og de øvrige agntjuvene som hvitting, sandflyndre, sypike og knurr. Alt i alt en meget artig fisketur, som også ble innbingende for fryseboksen til Jan.
Når vi nå skriver 1. januar 2016 har jeg unektelig et veldig bra fiskeår å se tilbake på. En fullstendig årsrapport kommer i løpet av ikke så altfor lenge, men før den tid skal gjeddefiskeåret 2015 oppsummeres i en egen sak. Takk for at du leser!
Therese (16) er på landslaget i isfiske
Therese Larsson Jernberg er i norgestoppen i isfiske i juniorjenteklassen, landslagsfisker og er regjerende norgescupvinner. Erik Walmann i Pikewallis har tatt en prat med landslagsfiskeren, og i dette halvtimeslange videointervjuet avslører 16-åringen både teknikker og taktikker som hjelper henne i å lykkes på isen.
Slik fisker du med flue i tropene
I siste del av Asgeirs fiskeskole har jeg lyst til å ta deg med på tropisk fluefiske. Jeg vet at det er litt på siden av det de aller fleste driver med i Norge, men det er flere og flere som bruker den kalde perioden av året til å reise å fiske i varmere strøk.
Med 20 års erfaring fra dette fiske håper jeg at noen av tipsene kan komme godt med for deg som skal eller planlegger en drømmetur, eller kanskje inspirerer deg til å se utover landegrensene når det kommer til fiske. Jeg tenkte først og fremst å ta for meg teknikkene og utstyret du trenger til de vanligste og mest populære artene. I tillegg komme jeg med noen tips om hvor du kan reise hvis du har lyst til å prøve deg på disse unikt spreke fiskene.
Det som er viktig å presisere er at fiske i varmere strøk er ganske likt fluefiske i Norge, spesielt på det punktet at det er en fordel å ha noe erfaring med fluefiske. Du må imidlertid ikke være superflink for å få god uttelling. På de beste plassene er det bra med fisk og gode guider som tilpasser situasjonen i forhold til din kapasitet. Det er også på det rene at uansett hvor god du er på hjemmebane er det også en læringskurve på tropisk fiske. Grunnen er at en rekke ting gjøres annenledes enn hjemme. Siden de fleste også har innarbeidet en lang rekke vaner og uvaner som nærmest sitter i ryggraden, tar det litt tid å lære seg de nye teknikkene. Den ekstremt visuelle delen hvor du ser stor fisk på nært hold, får også de fleste fluefiskere til å få skjelve i knærne de første dagene, med det resultatet at den vante og innarbeidede kasteteknikken forsvinne som dugg for solen. Det er imidlertid den store spenningen og det utpregete visuelle fiske som gjør at fiske i Sydhavet er ekstra utfordrerne og gøy, selv for dyktige fluefiskere.
For meg er det helt klart det visuelle fisket, og det faktumet at du nesten utelukkende fisker på fisk du har sett en stund, som gjør dette så ekstremt morsomt. Det er altså nesten like mye jakt som fiske, og prosessen med å lete opp fisken er i seg selv en flott og lærerik opplevelse du deler med den lokale guiden og andre fiskere ombord. Når du i tillegg ser på omgivelsene som ofte er noen av de flotteste områdene på klodens overflate, er dette fiske noe alle burde få oppleve en eller flere ganger i livet. Det å bedrive sin favoritt hobby i omgivelser med palmer, små øyer, atoller, sandstrender, rev og krystallklart varmt vann gir det hele en ekstra form for nytelse. Dyrelivet er ofte påtagende stort og spennende både over og under vann. Ofte treffer du på delfiner, flamingoer, pelikaner, skilpadder, iguaner, pelikaner, krokodiller med mer. På toppen av dette er det selvfølgelig selve hugget og fighten med noen av verdens sprekeste fisker som huskes lengst når du er kommet hjem. Det er faktisk slik at de fleste av disse tropiske artene er mange ganger sterkere enn de sprekeste du finner i Norge. Å fighte disse formel 1 fiskene er ofte verdt flybilletten i seg selv spør du meg.
Her får du litt informasjon om de viktigste og de mest populære artene å fange på fluestang:
Bonefish
Bonefishen er en av de mest populære og mest ettertraktede fisker du kan jage på flatsene (grunne sandbanker) i tropene. Den er vanligvis mellom 1 og 4 kilo stor og regnes som spøkelsesfisken fordi du ofte bare ser skyggene av den på de grunne områdene. Den er perfekt kamuflert og beveger seg forsiktig like over bunnen på jakt etter mat. Den jakter mest på reker, krabber, snegler og annen småfisk som den ofte graver frem med den karakteristiske støvsugende munnen. Når den først har funnet mat vil den ofte avsløre seg med at den grumser opp ett området, eller at ryggfinnen og halefinnen bryter overflaten (tailer) slik at du kan se den blinke på ganske lang avstand. Generelt er det best forhold når det er mer en 24 grader i vannet og sol fra klar blå himmel, og rolige vindforhold. Er det overskyet og mye vind kan selv store stimer med bonefish gå under radaren for både guider og fiskere. Fiske etter bonefish foregår enten vadene eller i fra en liten båt.
Når tidevannet er nede (lavvann) samles ofte bonefishen seg i større grupper ute på litt dypere vann eller i kanalene mellom flatsene. Her spiser de også, og du ser gjerne store hvite områder de har grumset opp i jakten på mat. Disse områdene med opp grumset vann kalles gjerne «milky water» fordi skyen av grums ofte nesten er melkehvit. Finner du et slikt område er det ofte enkelt å fange mange fisk hvis du bare blindkaster med en ganske tung flue inn i det melkehvite området. Dette er den letteste måten å fange bonefish på, men egentlig ikke på langt så morsomt som å jakte dem på grunt vann inne på flatsen. Bonfishen søker nemlig inn på svært grunt vann for å jakte når tidevannet stiger. Flatsen og områdene inne i mangrovene er nærmest tørre når tidevannet er nede, derfor benytter bonfishen seg av tidevannet og trekker inn i disse områdene som nærmest fråtser over av mat. Bonefishen kommer gjerne inn i mindre stimer eller enkeltvis for å jakte, men noen ganger kommer de også i store stimer (school) som kan telle hundretalls fisk. De er ofte sky og det krever at du holder hodet kaldt og kaster ganske presis spesielt når de er på veg inn eller ut av flatsen. Finner de ut at noe er galt er de nesten umulige å få lurt, og de forsvinner i et voldsomt tempo.
Er bonefishen på farten (crusing) er det viktig å legge fluen en meter eller to foran fisken, men står den stille og tailer (graver etter mat) bør du nesten treffe den rett foran nesen. Siden vannet ofte bare kan være 10 – 60 cm dypt begynner du å strippe inn fluen umiddelbart i et rykkvis mønster slik at den imiterer et lite byttedyr (reke-krabbe-småfisk). To korte stipp og et langt (ca 10 og 30cm) er en god metode som vanligvis fungerer. Bonefishen er sjelden kresen i kosten når den først er i gang med å spise, og hvis du ikke har avslørt deg og den ser fluen først, er det ganske sikkert at du får den til å bite. Siden bonefishen ofte kommer etter fluen og du stripper mot båten (som kanskje driver mot fisken) vil du ofte ikke kjenne noe hardt hugg. Derfor er det viktig å bare fortsette strippingen helt til du kjenner god motstand. Når du kjenner motstand må du sette kroken skikkelig siden den er knallhard inne i munnhulen. Det gjøres ved at stangtoppen fremdeles holdes mot fisken og du gjør et ekstra langt stripp med armen du holder snøret i. Den vanligste feilen er at du løfter stangen av refleks slik du ofte gjør på fluefiske i Norge, det resulterer nesten garantert at kroken løsner i første utras.
Når fisken er skikkelig kroket å begynner å rase ut, kan du løfte stangen å passe nøye på at løslinen ikke vaser seg på veg ut. Prøv å kontroller løslinen med hånden som ikke holder stangen og få fisken direkte inn på snellen å la den gå til den begynner å ro seg. Bonefishen regnes som en av de sterkeste fiskene i verden kilo for kilo, og selv små fisk kan ta ut noen voldsomt med snøre spesielt på grunt vann. Dette er selvfølgelig artig, men det er samtidig viktig å prøve å lande fisken så raskt som mulig, slik at den ikke blir totalt utslitt og ekstra utsatt for angrep av haier og barracudaer etter utslipp. En trofefisk (drømmegrense) på bonefish regnes som 10lbs + (ca 4,5kg) og er selvfølgelig en drømmefisk med en vanvittig fight.
Utrustningen som vanligvis brukes på bonefish er en 9 fots stang i klasse 7 men du kan både gå ned eller opp en klasse, hvis du ønsker det. En saltvannsbestandig fluesnelle med stor og høys spole og god brems er å anbefale. Det er også viktig at du bruker et flytende WF snøre som er tilpasset tropisk fiske. De er ofte litt stivere i utgangspunktet og har en utforming som er tilpasset fiskeformen med tyngre fluer i varme omgivelser. Det er viktig og ha minimum 250 meter backing. Min favoritt utrustning er som følger: Hardy Zephrus SW 9 `#7, med en Hardy Ultralight CADD 6000 snelle og et SA Bonfish WF F #7 snøre. Som backing bruker jeg Fire Line 0,25mm for å få maksimal glatthet og slitasjestyrke. En ferdig tapert fluorocarbon fortom med 16lbs spiss er vanligvis greit. Den kan gjerne forlenges med en bit fluorcarbon i tykkelser fra 12-16 lbs avhengig av forholdene. PS! Hvis du ikke vil investere i helt nytt utstyr kan du godt bruke samme utstyr som du fisker sjøørret med her hjemme, men sørg for å skaff deg et nytt tropisk snøre og at det er nok backing på snellen. Når det kommer til fluer bruker jeg alltid perfection eller rappala knuten slik at de får fri gange i en liten løkke. Imitasjoner av reker, småfisk og krabber fungerer vanligvis godt i størrelse 4 og 6. Som tommelfinger regel kan en si at en bruker fluer som har samme farge som bunnen, altså lyse fluer på sand og noe mørkere hvis det er mye vegetasjon. Husk å ha forskjellige tyngder på fluene slik at du kan fiske effektivt på alt fra 10 cm til 2 meters dyp.
De mest kjente plassene for fiske etter bonefish ligger i området rundt Mellom-Amerika men det finnes også noen steder i det indiske hav. Googler du følgende steder vil du finne en rekke destinasjoner: Key West USA, Belize, Cuba, Bahamas, Mexico , Christmas Irland, Venezuela og Seychellene. Husk også at det er lav og høysesong for de fleste fiskearter også for bonefishen. Vanligvis er det den varme årstiden som er best, og det avhenger jo litt av hvilken destinasjon du velger.
Tarpon
Tarponen regnes som tropenes akrobat siden den alltid gjør mange og høye hopp ut av vannet. Den digre blanke fisken kan bli over 100 kilo stor og du kan sikkert tenke deg hvor rått det er når en slik mega fisk tar fluen og eksploderer i noen kjempe hopp like foran deg. Tarponen er en utpreget fiskespiser selv om den også kan ta små svømmende dyr, amfibier og fugler. Den jakter og får med seg det meste som skjer over den med de store øynene sine. Når den ser bytte setter den fart under i fra og åpner den digre oppover vendte munnen slik at byttet blir sugd inn i gapet. I tillegg til at du ofte vil se at tarponen bryter overflaten når den tar byttefisk vil den ofte vise seg i overflaten for å ta til seg oksygen. Den har nemlig mulighet til det hvis vannet er stillestående og oksygenfattig. Rullende tarpon er et helt vanlig syn hvis det finnes mange av dem i et område. Det er derfor like viktig å speide etter blanke fiskefinner og bølger, som det er å speide etter de store mørke ryggene som er ganske lette og observere hvis lysforholdene er gode.
De mindre tarponene (babytarpon) blir født og oppholder seg inne i og rundt mangrovene hvor de svømmer rundt i små grupper på jakt etter mat. De større individene oppsøker gjerne friere vannmasser og kanaler hvor de jakter på byttefisk som for eksempel sardiner. Dypere kanaler er også kjente områder hvor tarponen patruljerer. Det hender imidlertid ganske ofte også at disse store fiskene tar seg inn på grunne flats på høyvann. Når disse store «togene» med tarpon kommer inn på så grunt vann kan en ikke komme særlig nærmere det råeste fluefiske som er å oppdrive på kloden. Ofte kommer 5-10 fisker inn i en stor plog, og det skal virkelig et sterkt hjerte til for å ikke bryte sammen når det er din tur til å kaste fluen.
Fiske etter tarpon skjer nesten alltid i fra båt siden de ofte er å finne på litt dypere vann eller i området hvor det er myk bunn. Uansett om du kaster blindt i kanalene eller kaster på tarpon du ser, så bør du legge fluen litt foran og litt forbi fisken siden den nesten alltid er i bevegelse. Begynn kjapt og strippe fluen mot deg i lange bestemte drag. Stripper du fluen i forkant av fisken vil den garantert se den, og ofte vil en eller flere fisker skjære ut og åpne kjeften i en eksplosjon. Da er det utrolig viktig å holde hode kaldt å fortsette å strippe til du kjenner god motstand. La fisken få et par sekunder for å snu seg før du drar til et par ganger med hånden du har snøret i mens du fortsatt har stangtuppen pekende mot fisken. Tarponen vil ganske sikkert umiddelbart skyte opp i luften og du bør derfor sette kroken med et par kraftige drag med stangen til høyre eller venstre etter det første hoppet. Tarponen er nemlig så hard i kjeften at et lufthopp ofte løsner kroken. På grunn av størrelsen og kraften vil de ofte gjøre lange utras, men heldigvis vil hoppene gjør at de bruker mye energi og de er derfor sjelden så utholdende som mange av de andre fiskene der nede. De er imidlertid seige og du må påregne lang tid for å presse fisken inn de siste meterne. Ofte vil de sirkle i 8 tall rundt deg, pass derfor på å alltid legge press motsatt vei slik at den må bruke krefter for å holde seg på rett kjøl. Når den viser siden er den klar for landing, men husk at de kan gjøre kraftige hopp helt til siste slutt. Ikke sjelden havner de også oppi båten for egen maskin.
Du bør altså ha litt kraftigere utstyr når du skal håndtere tarponen, også inne i mangrovene etter babyer må du mange ganger holde igjen fisken slik at den ikke forsvinner under eller opp i trærne. Det vil imidlertid ofte være greit med en klasse 10 utrusning der. Skal du gå etter de større individene er en klasse 12 utrusning absolutt å anbefale. Vanligvis er fisken mellom 10 og 40 kg og da må du ha kvalitetsutstyr for å få temmet dem. Mitt favoritt utstyr er en Hardy Sephrus 9 fot klasse 12 med en Hardy Ultralite 1000 SDS eller en Hardy Fortuns 3X snelle fylt med minst 500 meter 0,32 Fire Line som backing. Det er alltid lurt å ha med to snører på tarpon fiske. Du bruker gjerne intermediet når fisken går grunt eller høyt i vannet, mens du bør ha et fast sink når du må ned dypt i kanalene. Både SA og flere andre produsenter har spesialsnører for tarpon som er å anbefale. Som fortom bruker jeg en hel 0,70 mm sene med en sjokk spiss på ca 50 cm av 1 mm fluorocarbon. Denne tykke sjokk spissen må til for å tåle den store påkjenningen den får i fiskens munn når den tar, hopper og kjøres. Som fluer brukes større fiskeimitasjoner med mye bevegelse i størrelsen 1-3/0 med en ekstra sterk krok. Fluen bindes på med en løkke av perfection loop.
De mest kjente stedene for Tarpon fiske er i Mellom-Amerika men det finnes destinasjoner i Afrika også. Google du deg frem på følgende plasser finner du mange gode fiske destinasjoner for denne fantastiske fisken: Florida og Key West USA, Cuba, Belize, Mexico, Nicaragua, Guinea Bissau, og Sierra Leone.
Permit
Permiten regnes for å være den vanskeligste og den særeste fisken å fange på flatsen. Den er mer kresen, mer sky og sterkere enn de andre fiskene som finnes der, og det sier vel alt. Derfor står også permiten øverst på ønskelisten til de mange fiskerne som bedriver dette fiske. Permiten er en fisk som spiser krepsdyr, reker og krabber som den finner på rev som ligger fra 2-10 meters dyp. Ute på revene er de ganske lett å komme i kontakt med hvis du fisker med agn og tradisjonelt utstyr. Det er først når disse fiskene kommer inn på grunt vann (flatsene) at de er mest aktuelle å fange på fluestang, problemet at de der inne er langt mer sky og overvåkne der enn på dypere vann. På flatsene trives de best på områder med vann fra 1-2 meter, men trekker gjerne helt opp på de grunneste partiene når tidevannet er oppe. De er imidlertid veldig vare i hele dette området, og stikker av med den minste bevegelse. Ofte rekker du ikke en gang å løfte fluestangen for å gjøre et kast før de er borte. Det er vanligst å jakte permit i fra liten båt med guide, men den er absolutt innenfor rekkevidde vadene også, spesielt når det er høyvann og de trekker helt inn på de grunneste områdene på jakt etter mat.
Det hender imidlertid at permiten er så pass opptatt av å fange mat at du kan komme langt nok inn på dem til å kaste med fluestang. Eller at en enkel permit eller to følger en stingray (skatetype) som gjør at oppmerksomheten dens er på byttedyr stingrayen jager frem, og ikke så mye på omgivelsene rundt. Det er da fluefiskeren har sin livs sjanse på å fange drømmefisken. Da er det ekstremt viktig at første kast sitter som det skal, du får sjeldnere flere forsøk på samme fisk. Kastet skal gjerne være en meter forbi og en meter foran permiten. Du lar så fluen synke et sekund eller to for så å ta den inn i et gjentagende mønster av to små og et lengt stripp. Er kastet perfekt og fisken fortsatt er der vil den ganske ofte følge etter for å ta en titt på fluen, for så kanskje bare sige bort igjen. Det virker nesten som om den nesten alltid gjennomskuer fluen som falsk mat.
En sjelden gang vil du komme bort i permit som er skikkelig på hugget, og tar fluen uten å nøle. Siden mange bare følger fluen tett og ikke tar, kan det være vanskelig å kjenne om den har tatt fluen eller ikke. En permit som har tatt fluen vil ofte vinkle seg med hode ned og halen opp når den smaker. Skjer det er det usedvanlig viktig å fortsette strippingen til du kjenner motstand, for så og sette kroken i et langt strip med hånden du holder fluesnøre i. Hvis du er så heldig å får en til å ta, vil du garantert få et utras du aldri vil glemme. Den ekstremt raske halen i kombinasjon med den brede og høyreist kroppen gir den ufattelig fart og kraft. De er viktig å holde hode kaldt å følge fisken slik at snøret alltid er stramt. Plutselig er fisken på full fart mot deg, og da gjelder det å sveive inn i en enorm fart for å holde følge. Etter flere lange utras vil du vanligvis også måtte bruke lang tid på å få en stor fisk til å vise side, slik at den blir klar for landing.
Til permit fiske er det mest vanlig å bruke en klasse 9 eller 10 stang på 9 fot. En saltvannsbestandig snelle med rikelig med backing, og et WF flytende tropisk snøre med en ferdig tapert fortom av fluorcarbon. Den forlenges gjerne med en spiss av 18-20lbs fluorocarbon. Fluene som imiterer krabbe eller reke festes med en løkkeknute av typen perfectionloop eller rappala knute. Mitt favoritt utstyr er som følger: Hardy Zephrus SW 9 # 10 stang, Hardy Ultralite SDS 8000 snelle med et SA Flytende tropisk snøre og minimum 400 meter 0,32 Fire Line som backing. Som fluer brukes mest krabbe og reke imitasjoner i størrelsene 1-4, som er godt fortynget.
Gode fiskeområder for permit kan være Cuba, Belize, Mexico, Venezuela, Honduras, Bahamas, Florida. Igjen er det bare å søke opp etter destinasjoner som tilbyr dette fiske.
Snook
Snook er den siste av grandslam-fiskene som det jaktes heftig på av sportsfiskere med fluestang i gruntområdene i varmere strøk. Snooken skiller seg litt fra de andre fiskene fordi den vanligvis holder seg tett ved vegetasjon i svært grunne områder som kan være vanskelige å nå. Den trives også i og langs kanaler eller ved utløp av elver, derfor er det mest hensiktsmessig å fiske snook i fra liten båt. Snooken regnes nesten som en litt mystisk fisk som kan gjemme seg i store perioder, men kommer ut for å jakter når tidevannet er oppe. Snooken er en utpreget fiskespiser men kan ta de fleste byttedyr fra reker til frosk. Den patruljerer ofte ut og inn under mangrovene alene eller i små grupper på 2-4 fisker, men den kan like ofte stå i bakhold og eksplodere ut for å ta et byttet eller fluen din.
Snooken er altså en utpreget rovfisk som kan være vanskelig å finne. Når du først finner den er den ganske lett å se, og komme innenfor kasteavstand på. I tillegg til at den ofte er meget vanskelig å få til å ta fluen, må du også ofte kaste med stor presisjon inn under mangrovene. Det virker som den har utpregede huggperioder og viser bare tilbakeholden interesse når den ikke er i slag. Den snur seg ofte etter fluen men avviser den som regel de fleste gangene. Det faktum at snooken ofte oppholder seg i områder hvor du kun får noen få meters fiske før fluen er full av vegetasjon, gjør det også ekstra vanskelige å få til å bite. Teknikken er ganske enkel å prøve å finne så mange snook som mulig, og fiske så effektivt og nærme mangrovene du kan klare uten at du setter deg fast. Dette fiske krever ofte mye av kasteren som gang etter gang må treffe hullene mellom mangrovene, eller legge fluen centimetere fra de ytterste grenene. Vanligvis bruker vi en klasse 10 stang og flytende line, ladet med store men lette fluer som holder seg høyt i det grunne vannet over vegetasjonen. Når først snooken bestemmer seg for å ta eksploderer den i høy fart for å ta fluen. Da bruker en tradisjonell tropisk krokning med et ekstra langt og hardt stripp, der etter er det viktig å styre unna eller holde fisken i sjakk slik at den ikke setter seg fast i mangroverøttene eller annen vegetasjon på veg inn til båten.
Du anvender i prinsippet det samme utstyret som du bruker på permiten. Den eneste forskjellen er fluene og at du tenger en sjokkfortom av ca 0,60mm fluorcarbon slik at den har noe å bite i. Vi har vanligvis brukt en forkortet laksefortom med 0,60 spiss. Siden du fisker så tett på vegetasjonen og det faktum at snooken ikke er særlig sky så holder det lenge med en fortom på to meter. Den korte fortommen gjør også sitt til at det er lettere å treffe nøyaktig på korte kast med stor flue.
Populære steder å fiske snook er store deler av Mellom-Amerika. Florida USA, Cuba, Belize, Costa Rica, Panama er bare noen av en rekke destinasjoner du kan google deg frem til for å fiske snook. Snooken er imidlertid aller mest ettertraktet for Grand Slam jegeren, fordi den inngår som en av 4 fisker i den ettertraktede inshore grand slam klubben til IGFA.
Diverse arter
Nå har jeg gått igjennom de 4 mest ettertraktede artene og samtidig de 4 artene som inngår i IGFA sin Inshore Super Grand Slam Club. Får du tre av disse på en dag har du klart en «Grand Slam» klarer du alle 4 får du en «Super Grand Slam». Den eksklusive «Super Grand Slam»-klubben teller bare rundt 80 fiskere, selv om tusenvis jakter disse artene daglig. Kun 4 Nordmenn har klart det. Cato Vivelid Nilssen, Martin K. Ellingsen, Asgeir Alvestad og Ted M. Pettersen. Sistnevnte har greid dette hele 5 ganger!
Utover disse Grand Slam-artene finnes det en rekker andre spennende arter å jakte på i samme områdene. Arter som ofte kommer litt i skyggen av de 4 Formel 1 fiskene. Jeg kan allikevel garantere at arter som barracuda, hai, snapper og forskjellige typer jack ikke står særlig tilbake når det kommer til utfordringer og fight på en fluestang. Jeg har faktisk brukt mer og mer tid å jakte disse andre arten de siste årene og hatt stor glede av det. Jeg kommer tilbake til det ved en senere anledning, eller så er du velkommen til å søke opp informasjon om disse på bloggen min.
Til slutt vil jeg ønske deg en god tur! Husk å ta med rikelig med solkrem, polaroidbriller, caps og lette gode klær som beskytter mot solen og tørker raskt. Husk å drikke god og vær forsiktig med alkohol og andre nattlige aktiviteter som påvirker dagene på sjøen. Det kan nemlig være ganske krevende å fiske en hel dag fra morgen til kveld i sterkt sollys og varme omgivelser. Bruker du reiseselskaper er det viktig å undersøke med fiskere som har reist med dem tidligere. Ellers er det vanligvis fult mulig å organisere reisen selv, men det krever mer kunnskap om fiske, sesong og utstyret du trenger på det aktuelle stedet.
Til slutt en liten filmsnutt fra min siste tur:
Skitt tropefiske!
/Asgeir