More
    Home Blog Page 133

    Snelledoktoren (Hooked+)

    Det siste halvannet året har Jon Kolstad demontert og satt sammen igjen flere fiskesneller enn han har tall på selv, til stor glede for sportsfiskere med kranglete finmekanikk landet over. Det hele begynte med et ønske om å fullføre en jobb hans Parkinson-syke far aldri fikk gjort.

    Av: Endre Hopland

    – Det var min far som fikk meg interessert i fiske som liten gutt, og da han var frisk og holdt på med fiske, hadde han en Ambassadeur han var veldig glad i. Da han ble syk fant jeg ut at jeg ville reparere denne gamle snellen, som et minne om de mange fisketurene vi hadde sammen. Det ble raskt klart at snellen manglet noen deler og ikke kunne repareres slik den lå, men bare det at jeg åpnet den og tok en kikk, gjorde at jeg fikk lyst til å se litt nærmere på mine egne sneller, forteller Jon Kolstad.

    35-åringen fra Bø i Telemark har altså fisket hele livet. Han landet sin første fisk som fireåring, og på samme måte som hos så mange andre var det en liten ørret som startet ballet.

    – Jeg har jo vokst opp i innlandet, så det ble mye ferskvannsfiske på meg, men min far kjøpte båt da jeg var syv år gammel, og alle barndomsferiene gikk til Langesund og Kragerø. Dermed fikk jeg også fisket mye i sjøen, sier han til Hooked.

    Unge Kolstad fisket mye på egenhånd selv som helt ung. Så lenge han var synlig fra hyttevinduet var alt greit. Dette er en tid han har mange gode miner fra.

    – Det var jo sommerfiske med alt det fører med seg. Altfor mange timer i solen uten solkrem, men også mye fisk. Jeg husker spesielt godt da jeg fikk min første sild. Da var jeg utpå sammen med min bror, og fisken tok en klassisk svart og rød Jensen-pirk. Det var skikkelig stort den gangen, forteller han.

    I beinmargen

    Sommerfisket var også synonymt med grytidlige morgener langt til havs. På fiskefronten var nemlig Kolstad senior av den gammeldagse typen som mente at makrellfeltene lå langt fra land, og at en måtte opp før fuglene for å komme i kontakt med de stripete sommergjestene.

    – Den gangen hadde vi ikke lært oss at makrellen er overalt om sommeren, så det var opp klokken tre på natten for å komme oss langt nok ut før morgenbettet. Det var moro den gang, og det er moro å tenke på disse turene i dag også, selv om de nok inneholdt en del helt unødvendige elementer, gliser Kolstad.

    Kolstad med piggvar
    DRØMMEFISK: Jon Kolstad fisker i både ferskvann og saltvann, og han har noen drøye fangster på samvittigheten. Denne digre piggvaren stiller i en egen klasse. (Foto: Andreas Næristorp)

    Borte fra skjærgården var det ferskvannsfisk, og da spesielt gjeddene, som fascinerte unge Kolstad. Med en bestefar som fisket mye med garn, var det slett ikke uvanlig at det ble gjedder med hjem.

    – Jeg syntes alltid gjeddene var veldig skumle og spennende, og jeg kunne stå og fikle med døde gjedder i timevis. Lenge før jeg kunne noe om gjeddefiske hadde jeg også en del håpløse forsøk med små jigger i hjemlige vann, men resultatet ble magert, forteller han.

    Les også: Han har jobben alle fiskere har lyst på

    Fiskeinteressen satte seg altså raskt i beinmargen til telemarkingen, og der ble den sittende. Som de fleste andre fiskeidioter måtte han gjennom en nokså fiskefattig periode i ungdommen, der livets andre gleder plutselig åpenbarte seg, men i 2006 ble interessen kickstartet igjen for alvor.

    – Jeg hadde fulgt med litt på Fiskersiden en stund, og en isfisketur med nokså råttent utstyr kastet meg ut i fiskegalskapen, igjen. Fra isen fikk jeg nemlig en makrell på 1250 gram, midt i sjøen, og en så stor makrell hadde jeg aldri sett før. Denne var mer enn nok til å gi ny giv til fiskeinteressen. Siden den gang har jeg vel egentlig bare blitt mer og mer ødelagt, ler han.

    Tilbake på gamle trakter

    Etter å ha bodd noen år i Trondheim, vendte Kolstad nesen mot hjemlige trakter igjen tilbake i 2010. Samboer Hanne og stedatter Tilde ble med på flyttelasset, og en enebolig med mye uteareal på Gvarv, bare et lite kvarter unna stedet der han vokste opp, ble deres nye hjem.

    – Det var en kombinasjon av flere ting som gjorde at vi flyttet, men ønsket om å være i nærheten av min kronisk syke far var stort. Det er ikke så lett å overbevise folk om at det er en bra ting å flytte til banjoland, men Hanne var lei av bylivet og ville bo landlig, så det løste seg veldig fint, forteller han.

    Tilbake i Telemark ble også gamle prosjekter gjenopptatt, blant annet jakten på de store gjeddene som finnes i området. Sommeren 2010 var Kolstad ute med gjeddestengene nesten hver eneste kveld, og han satte seg også skikkelig inn i utstyr og metoder. Belønningen ble mange fine gjedder, med en nydelig fisk på 11,4 kilo på topp.

    – Gjeddefisket ble veldig praktisk for meg. Kjapp rigging, nokså lite utstyr og kort vei til fiskeplassene spilte helt klart en rolle. I tillegg visste jeg jo at det gikk grov fisk i vannene der jeg fisket. Det inspirerte til å fortsette, sier han til Hooked.

    Kolstad med gjedde
    GJEDDEFISKER: Jon Kolstad har alltid vært fascinert av store gjedder, og han bruker mye tid på jakt etter den glupske rovfisken. (Foto: Privat)

    Det var også på denne tiden han for første gang tok en nøye kikk på sine egne fiskesneller, som nevnt innledningsvis. Etter å ha skrudd opp sine egne sneller og gitt de full service, forstod han at dette var noe han hadde et godt håndlag med.

    – Jeg fant ut at så lenge jeg tok ting i et rolig tempo, og hadde et system for hvor jeg plasserte de forskjellige delene, så gikk dette veldig fint. Ikke lenge etter kikket jeg litt på et par kranglete sneller Andreas (Næristorp) kom med, og så begynte ballen egentlig å rulle av seg selv, forteller han.

    Snelledoktoren

    På internett sprer ting seg som kjent raskt, og før Kolstad visste ordet av det hadde det tikket inn ytterligere et par meldinger fra folk som hadde snelletrøbbel. Magikeren fra Bø la sine hender på bråkmakerne, og ikke lenge etter var de gode som nye, igjen.

    – Etter hvert fikk jeg ideen om å sette meg enda litt mer inn i hvordan forskjellige sneller er skrudd sammen og fungerer, og tidlig i 2015 opprettet jeg Facebook-gruppen Fiskesneller – Vedlikehold og reparasjon. Tanken min var egentlig at dette skulle være en gruppe der en liten kjerne som var litt ekstra interessert i emnet kunne utveksle erfaringer, men nå nærmer vi oss 1000 medlemmer og folk blir også værende. Dette har tatt meg veldig på sengen. Jeg hadde aldri i verden sett for meg en slik oppslutning, men det er jo utrolig moro da, sier han.

    At gruppen skulle resultere i så mye arbeid som det den faktisk gjør, hadde han heller aldri drømt om. Men arbeid, det genererer den altså, i form av lassevis av fiskesneller med desperat behov for litt omtanke og kjærlighet.

    – Det begynte med en Stradic som hadde fått kjørt seg ganske hardt, og så har det bare gått slag i slag. I begynnelsen handlet mye om å olje opp deler og få ting som hadde glidd ut av posisjon på plass igjen, men etter hvert har det blitt mer og mer fullstendige servicer, med bestilling av nye deler, utskifting av dårlige komponenter og hele pakken, forteller han.

    Akkurat hvor mange sneller han har demontert, restaurert, skrudd sammen igjen og sendt tilbake til eier det siste halvannet året har han ikke kontroll på, men at det er et tresifret antall er helt sikkert. Det meste av merker og modeller har vært innom arbeidsbenken hans, og det har blitt mange seine netter. Men han ville ikke vært det foruten.

    – Det er jo litt slitsomt til tider, men det er utrolig lærerikt. Det finnes så mange mekanismer og funksjoner, og ting varierer så utrolig mye fra merke til merke, så det er helt nødvendig å ta seg god tid og google mye, sier han til Hooked.

    En snelle på bunnen av elven 

    Da meldingene om snelleservice begynte å bli mange, satte Kolstad seg ned for å skaffe seg noen gode kontakter i reservedelmarkedet. Kulelager AS ble raskt hans mest betrodde samarbeidspartner, og han kan ikke få skrytt nok av selskapet.

    – De er helt fantastiske på både utvalg og service, og delene er i posten i løpet av maksimalt to dager. Vil du ha noe de ikke har, skaffer de det stort sett i løpet av en dag eller kommer opp med et alternativ som fungerer like bra. Dersom ting tar så lang tid, sender de delene med ekspresspakke. Deres innsats er helt avgjørende for det jeg holder på med, forteller han.

    Kolstad 2
    SNELLEDOKTOREN: Jon Kolstad legger sine magiske hender på nok en snelle, og de døde vender tilbake til livet. (Foto: Privat)

    Kolstad har i skrivende stund en rekke sneller som trenger service liggende hjemme. Siden dette er noe han gjør på fritiden, for knappenåler og glansbilder, må han ta ting etter hvert som han har tid.

    – Dette har folk full forståelse for, og så langt har jeg ikke fått en eneste negativ kommentar på denne ordningen. Bank i bordet har jeg heller aldri hatt inne en snelle som jeg ikke har fått i orden igjen. Jeg tror mange etter hvert sitter med en følelse av at snellene de kjøper er laget for bruk og kast, for jeg blir stadig møtt med stor overraskelse når jeg forteller at dette nok er noe vi kan fikse. Og det er det jo vanligvis også, med mindre snellen er fysisk knust da, sier han.

    Et godt eksempel på hvordan et tilsynelatende håpløst utgangspunkt ble snudd til en solskinnshistorie, er karen som fikk en Calcutta-snelle i bursdagsgave, bare for at en annen fisker skulle miste både stang og snelle i elven ikke lenge etter.

    – Snellen lå på elvebunnen i to måneder før den tilfeldigvis ble fisket opp igjen av en som kjente snelleeieren. Da jeg fikk snellen var den fullstendig dekket av fint elveslam. Hadde en prøvd å sveive med den, hadde drivverket antagelig fungert som en kvern og ødelagt innmaten. Jeg plukket snellen helt fra hverandre, vasket alle de 103 delene for hånd og oljet de opp igjen. Det var litt av et prosjekt, men det fungerte. Tilbakemeldingen fra eieren var da også at snellen var bedre nå enn da den var ny. Slikt er selvsagt veldig artig å høre, forteller han.

    Ambassadeuren til far

    Kolstad hadde i utgangspunktet en målsetning om å føre logg over alle snellene han hadde inne til service, men dette måtte han slå fra seg. En god del beskrivelser og bilder ligger i den nevnte Facebook-gruppen, men ikke på langt nær alle.

    – Jeg fant nokså raskt ut at jeg bare måtte prioritere å få ting unna, og ikke ta på meg for mye. Det har egentlig vært den største utfordring i det siste, sier han til Hooked.

    Les også: Fluefiske handler ikke om hvor mange fisk man fanger, men om hvor det fører oss i livet

    Kolstad legger ikke skjul på at han synes det er moro at det hele har blitt så populært. Han har vært inne på tanken om å opprette et enkeltmannsforetak, men inntil videre er dette bare en tanke. Det er nemlig ny lærdom og det å kunne hjelpe andre som driver han. Slett ikke penger.

    – Jeg er vel ikke kjent for å være en spesielt usympatisk fyr, og jeg synes det er fint å kunne hjelpe med det jeg kan hjelpe med. Jeg blir også mer og mer opptatt av service, og det er viktig for meg at det jeg leverer fra meg er gjort skikkelig, forteller han.

    Blant de mange ventende snellene i verkstedet til Kolstad, ligger også den gamle Ambassadeuren til faren hans, som nå har flyttet på pleiehjem. Selv kommer han aldri til å bruke yndlingssnellen sin igjen, men det har sønnen store planer om.

    – Ambassadeuren til far har en egen liten avdeling hjemme, og en dag skal denne settes sammen igjen og bli så god som ny. Noe annet kommer ikke på tale gliser han.

    Trutta Raymarine mot den svenske eliten

    Denne helgen går tradisjonsrike Pater Noster Cup av stabelen i Mollösund i Sverige. På startstreken blant alle de svenske elitebåtene, stiller Trutta Raymarine fra Langesund.

    Av: Endre Hopland

    – Motstanden er formidabel, men vi har forberedt oss så godt vi kunne, og kommer til å gi det vi har, sier Roger Nilsen i Trutta Raymarine til Hooked.

    Sammen med skipper Espen Abrahamsen og stand-in Eirik Bjerke, som tok plassen til det tredje crewmedlemmet Nils-Tore Nilsen på kort varsel, er han nå på plass hos våre naboer i øst. Klokken 07.30 lørdag morgen går startskuddet for årets konkurranse, og med de ferske regelendringene ser ikke Nilsen bort fra at det kan bli en bra helg.

    – Opplegget er nokså likt det vi kjører i Langesund fiskefestival. Vi fisker som et lag, og det er bare det største eksemplaret av hver art som skal meldes inn. Nytt av året er dog at bare ti forskjellige arter kan meldes inn fra hver båt. På forhånd er det satt opp 23 arter som gjelder i konkurransen, og så kan hvert lag melde inn ett eksemplar av ti av disse, forteller Nilsen.

    Det skal fiskes både lørdag og søndag, og de aller fleste båtene som deltar faller innunder kategorien superbåter, med romslige skrog, store motorer og mye elektronikk. Båten til Trutta Raymarine står ikke tilbake for noen hva elektronikken angår, men på lokalkunnskapen skranter ting litt mer.

    – Heldigvis har Espen brukbar kontroll, da han har deltatt tre ganger tidligere. I tillegg samarbeider vi med et annet lag om å lete etter fisk, på samme måte som i Langesund. Det er vanlig prosedyre, sier Nilsen til Hooked.

    Mer om Pater Noster Cup finner du her. Hooked kommer tilbake med oppdateringer fra det norske alibiet sine prestasjoner borte hos de blågule.

    Bli med til The south coast

    Karene i Black Fly Eyes har teamet opp med Pro Fisker, og lagt turen til sørlandskysten på jakt etter sølvtøy. Fisket er ikke det samme som på Alphonse, men filmen er unektelig flott, og gir også et godt innblikk i sjøørretfisket langs våre langstrakte strender. Sett av noen minutter til denne.

    Svær ørret og steikende sol

    Det er langt mellom de virkelig store ørretene i Hordaland, men i Fusa kommune finnes det noen vann som huser skikkelige kubber. Disse er alt annet enn hentefisk, men av og til bare klaffer det.

    Den første fisken hugger på kast nummer to. Johnny har ikke startet motoren enda, og jeg tester egentlig bare gangen på den nye Rapala-wobbleren. Og gangen er fin. Så fin at den lokker en ørret til hugg med det samme. Fisken er liten, knappe 200 gram, men den er viktig for vannet. Kanskje bærer den på det samme genmaterialet som sine 10-, 20-, 30-, 40- og 50-ganger større artsfrender? Eller kanskje blir den mat for en av disse? Den får i alle fall svømme videre.

    Den 14 fot store Kulingen til Johnny glir rolig langs land, på vei mot storørretens jaktmarker lenger ute i vannet. Johnny kjenner Skogseid som sin egen bukselomme. Her drar han storrøye om vinteren og storørret om våren. Den største røyen han har landet var 8,5 kilo. Dessverre var den feilkroket, men det var likevel en stor opplevelse å holde den massive fisken i hendene. Ørretpersen er på 4,6 kilo. Dette er en brutal fisk uansett hvor i verden en fisker, men på Vestlandet er den helt latterlig diger. Det finnes likevel større eksemplarer i dette vannet.

    Johnny vet akkurat hvor vi skal begynne å håpe på storfisk. Han har kjøpt fiskekort for to stenger, og har rigget begge disse med favorittwobbleren med oransje buk. For meg er dette første dorgetur i vannet. Jeg har fisket en del etter røye her de siste årene, men det er noe helt annet. Også jeg har rigget den ene stangen jeg bruker med en Rapala-wobbler med oransje buk, etter tips fra kjentmannen. Smårøyene er nemlig hovedføden til storørreten i Skogseid, og da vil en helst prøve å etterligne disse så langt det lar seg gjøre.

    Storørretfiske Skogseid (6)
    Wobblere med oransje buk er rett medisin for storørreten i Skogseid.

    Tre minutter etter at Johnny har gitt signal om at vi nærmer oss den første godplassen, eksploderer det bak båten. Hele fisken er klar av vannet i det den kaster seg over den ene wobbleren til Johnny, og for en fisk det er. Johnny, som sitter med ryggen til, rykker stangen ut av stangholderen, og konstaterer kjapt at dette er en bra fisk. Det har jeg alerede visst i noen sekunder, siden jeg altså så hugget. Johnny ymter frempå om to-tre kilo kanskje, før han har sett fisken. I mitt stille sinn tenker jeg at det nok er et stykke unna sannheten.

    Fisken fighter godt, men må til slutt gi tapt. I det den sklir inn i håven skjønner også Johnny hvor stor fisken faktisk er. Vi tipper på 4,5 kilo. Minst. Vekten stabiliserer seg på 4,94. Smilet knyter seg i nakken til Johnny. Han hadde et håp om at vi skulle få en storørret i løpet av dagen, men at han selv skulle perse, og det omtrent før vi har kommet i gang, det hadde han aldri sett for seg. For en start!

    Storørret Skogseid
    Johnny med storørret på magiske 4,94 kilo.

    Etter veiing og fotografering får fisken svømme tilbake der den kom fra. For Johnny er dette fast prosedyre med all stor fisk. Jeg er av samme oppfatning. Stor fisk gjør seg best i sitt rette element. Det er nemlig en grunn til at disse har vokst seg store, og det er ikke noe de ville klart om de hadde blitt kakket i skallen, sløyd og bakt i aluminiumsfolie på 220 grader i 40 minutter. Om den saken hersker det ingen som helst tvil.

    Det er ganske drøyt å være fornøyd med dagen etter en halvtimes fiske, men slik er det faktisk nå. Johnny har aldri fått større ørret, og jeg har aldri sett større. Vi kunne nesten gitt oss, men så kan vi liksom ikke det, likevel. Kjøreturen til Skogseid tar halvannen time hver vei. Dessuten er det en fantastisk dag, med flatt vann og steikende sol. Vi må bare fiske videre.

    Storørretfiske Skogseid (3)
    Wobblerkrok etter møte med en storørretkjeft.

    Adrenalinet fra storfisken sitter i kroppen til både fiskeren og håveren lenge, men etter hvert senker vi skuldrene. De neste fire timene blir trege. Vi får et knippe fisk, syv-åtte stykker kanskje, men det er langt mellom huggene og ørretene er alle under halvkiloen med god margin. Ting er i det hele tatt litt mer normalisert. Det er nemlig fisk på denne størrelsen som befolker de fleste vannene på Vestlandet. Fisk som snuser på femkilosmerket er slikt en knapt våger å drømme om.

    Etter å ha krysset vannet et par ganger, og slept wobblere i alle farger og fasonger langs alle potensielle godplasser, bestemmer vi oss for å vende tilbake til området der storfisken hugg. Det blir et sjakktrekk. På ny smeller det nemlig til i overflaten, og denne gangen er det min wobbler som blir slukt av et beist av en ørret. Hugget kommer under hundre meter unna det forrige, og den myke Beastmasteren min slår knute på seg.

    Fisken er ikke like stor som Johnny sin, men at jeg kjører mitt livs ørret er likevel hevet over all tvil. Hvor mange minutter som går er jeg usikker på, men fisken oppfører seg nokså fint. Til slutt havner den også i håven, og jeg kan konstaterer pers med soleklar margin. Vi er enige om at den garantert er over tre kilo. Vekten bekrefter dette, og stabiliserer seg på nydelige 3,8. Uten tvil en av mitt livs fisker, i alle fall i ferskvann.

    Storørretfiske Skogseid (5)
    Dagens andre storfisk, og ny pers på undertegnede. 3,8 kilo.

    Om Johnny var i godt humør før, er han i perlehumør nå. Gang på gang gjentar han at dette nesten ikke kunne blitt bedre, og hvor herlig det er at begge to har fått hver sin store. Jeg er selvsagt enig. For en dag det har vært. Dette er spesielt selv for Johnny, som har fisket etter ørret her i årevis. Han har hatt mange fisker over to kilo i båten, men disse to havner faktisk på pallen over størst fisk i båten, begge to.

    Vi tøffer videre ytterligere en stund, og lander ytterligere et par småørreter. Flere store blir det deriomt ikke, og litt over normal arbeidstid går jeg i land og bytter plass med Reidar, som har kjørt oppover fra Bergen for å ta del i kveldsfisket. Jeg har små problemer med å overlate stafettpinnen til den nyankomne. Jeg har fått min drømmefisk, og unner Reidar en tilsvarende opplevelse.

    Se video fra turen her: 

    Å få stor ørret i Skogseidvatnet er ikke alle forundt. Dette er jeg veldig klar over. Jeg legger heller ike skjul på at det ligger en god porsjon flaks bak denne fangsten. Mest av alt handler det likevel om den gode lokalkunnskapen og erfaringen til Johnny. Han skal ha de aller fleste prosentene av æren for at min nye ørretpers nå er en fisk folk kan bli misunnelig på. Tusen takk for turen, Johnny. Det blir neppe den siste…

    Langt nede i Sognefjordens dyp

    Tradisjonen tro var vi en hel gjeng fiskekompiser som reiste til Nesheim Camping i Bjordal i begynnelsen av mai, og som så mange ganger før var den dype Sognefjorden gavmild.

    Den årlige Bjordal-turen er først og fremst en sosial happening, med fiske som den samlende fellesaktiviteten. Gjengen som deltar år etter år er jevnt over såpass fisketulling at det ikke er snakk om noe annet enn å fiske fra morgen til kveld, for så å samles til en bedre, hjemmelaget fiskemiddag og godt med ildvann – også det stort sett hjemmelaget – når solen har gått ned. Fisket i fjorden er varierende, men etter mange år med prøving og feiling, begynner vi å få god kontroll på de mest interessante artene, nemlig lysing, blålange, glassvar, sei og lyr.

    I år kunne jeg bare være med fra fredag til lørdag, og da jeg foreslo å legge inn et langpass etter spisskate, var det mange som istemte dette. Tre båter krysset derfor Sognefjorden tidlig fredag morgen, og snart hadde to bruceanker feste på 270 meters dyp inne i en av de mange sidearmene som forgreiner seg fra hovedfjorden. Roger, Espen og Martin fisket noen hundre meter lenger inne i fjorden enn der Åsmund og jeg fikk dreggfeste, mens Ojan og Kristian la seg en 50-meters taulengde bak oss. Nå kunne spisskatene bare komme.

    For å gjøre en lang fiskehistorie nokså mye kortere, glimret spisskatene med sitt fravær denne dagen. Og hele turen, for den saks skyld. Vi lå veldig fint til, og forholdene var egentlig perfekte, men spisskatefiske er sære greier, og en får slett ikke fisk hver eneste gang en er utpå. Fisk fikk vi riktig nok denne dagen, men altså ikke hovedtargeten. Bifangstene hadde derimot innslag av ting vi var fornøyd med, så det var slett ikke så galt at det ikke var godt for noe.

    Ute i de slakke dypbakkene trives blålangene godt, og disse er enklest å komme i kontakt med om en fisker et godt stykke over bunn. Åsmund, som mangler arten, gjorde nettopp dette, og etter et par svarthå og en hågjel, kroket han da også noe med litt bedre tyngde. Noen minutter senere kunne hans første blålange noen gang løftes om bord i båten, og et nokså bra jubelbrøl gav gjenklang i fjellsidene. Fisken var ingen kjempe, men med sine 3,3 kilo var den et helt godkjent førsteeksemplar.

    Bjordal (4)
    Åsmund med ny art i form av blålange. (Foto: Endre Hopland)

    Hos meg skjedde det lite de første timene. Litt smånapping på agnene som fisket på bunnen, men ikke noe som ble sittende. Dette endret seg da det dro godt av sted litt utpå formiddagen. Tilslaget satt som det skulle, men det var lite som minnet om skate i andre enden. Det viste seg at de to slepkrokene hadde fanget en brosme og en hågjel. Eller jackpot, som vi også kaller det. Ting kunne bare bli bedre.

    Utover dagen snudde vinden, og vi havnet midt inne på flaten. Dermed ble vi tvunget til å ankre opp på ny for å kunne fiske så effektivt som mulig. Det nye ankerfestet resulterte raskt i noen vassild på mitt skolesttakkel, før det runnet bra på den stangen som fisket på bunnen. Jeg hadde litt troen på skate, men på ny måtte jeg konstatere at dette nok var for lett. Litt bedre enn sist var det likevel, og en brosme på 4,5 kilo kunne lempes om bord etter noen hundre meter med sveiving.

    Og enda bedre skulle der bli. Nye agn hadde nemlig ikke mer enn så vidt truffet bunnen før det runnet igjen. Denne gangen var det enda bedre tyngde, men ikke nok til at det kunne være skate. Derimot var det en finfin blålange som etter hvert kom til syne. Vekten stoppet på 4,78 kilo, noe som faktisk er mitt nest største eksemplar av arten noen gang. Og den tok altså på slepet, helt nede på bunn.

    Bjordal (5)
    Undertegnede med en fin blålange på 4,78 kilo. (Foto: Åsmund Rønjom Isaksen)

    Hos Åsmund skjedde det egentlig ikke særlig mye mer resten av dagen. Ståa var omtrent den samme hos Kristian og Ojan. Kristian fikk to små svarthå i løpet av hele økten, mens Ojan så ut til å blanke. Etter mange timers fiske kroket han endelig noe, og da var det like godt en blålange/vassild-doublet. Ingen av fiskene var store, men artene er likevel kule, selv om han hadde de fra før.

    I superbåten til Trutta Raymarine gikk ting litt bedre. Både Martin og Roger landet hver sin brukbare blålange, mens Espen, som manglet både blålange, lysing og hågjel før turen, slo til med to nye arter. Hågjelen, som for oss her i vest bare er plagsom, finnes knapt østafjells. Espen var derfor den eneste i hele Sognefjorden som var fornøyd da han dro opp den vesle haien denne dagen.

    Litt fornøyd var han også med sin første blålange, til tross for at denne veide 450 gram. Da han senere hadde fått tre eksemplarer av arten, og enda ikke var oppe i halvannen kilo til sammen, var han ikke like happy. Men art er art, og av og til må en som kjent bare begynne i det små. Karene om bord landet ellers en del småhai, vassild, kolmule og brosme, men de store uteble.

    Bjordal (2)
    Espen med ny art, type kjempesvær. (Foto: Roger Nilsen)

    De som hadde dagens beste fiske var Elin og Jan, som ikke reiste utpå før langt utpå ettermiddagen. Det vil si, Elin hadde godt fiske. Jan fikk bare pigghå, til tross for at han kjørte på med hel makrell som agn. Elin, som fisket med små pilker høyt i sjøen, fikk derimot flott sei, med en råsterk fisk på pene 9,5 kilo på topp. Som var eneste høne i flokken denne turen, gjorde hun ellers helt av seg på kveldingen, da hun snekret sammen et herremåltid bestående av ovnsbakt blålange med bacon, pesto og eggesmør. Ikke en fiskebit lå igjen etter etegildet.

    Bjordal (3)
    Elin med turens beste fisk, en sei på pene 9,5 kilo. (Foto: Jan Hinriksson)

    Årets Bjordaltur ble som alltid sosial og moro. Vi fikk mye fin fisk, selv om vi har hatt bedre fiske tidligere. Ting tok seg litt opp med noen fine lyrer og ytterligere noen blålanger på siste fiskedag, men vi var nok litt for tidlig ute denne gangen. Neste år er hyttene booket i slutten av mai, og både planer og forhåpninger er store…

    – Det var ingen vits å fiske videre

    Håkon Kile (30) fra Oslo trodde først at shaden hans hadde satt seg fast i bunn. Så ble det liv i andre enden, og en halvtimes kamp med 150 kilo fisk var i gang.

    Av: Endre Hopland

    Kile var på langtur til Harstad sammen med kameratene Eivind Rimstad (31) og David Volent Lindberg (30) da han kroket sitt livs fisk ikke langt fra Grytøya. De tre fisket på fjerde dagen, og hadde allerede fått flere fine kveiter og mye torsk da den 30 centimeter lange Big Bob-shaden til Kile ble for fristende for en av havets virkelige giganter.

    – Da de første hoderistningene kom, skjønte vi at dette var en stor fisk og at kampen kom til å ta lang tid. Hvor stor den fisken faktisk var, skjønte vi likevel ikke før senere. Håkon var ganske sikker på at fjorårets pers på 22 kilo kom til å ryke, og det gjorde den noe så til de grader, sier fiskekompis Lindberg til Hooked.

    Les også: Kveitefiskeren fikk sjokk da han sjekket undervannsfilmen

    Kampen med kjempefisken ble hard, og først etter en halvtimes tid fikk fiskeren den store flyndren til overflaten. Da fisken viste seg for første gang fikk all om bord sjokk.

    – Det var en enorm fisk som kom til overflaten. I løpet av kampen hadde fisken hatt to-tre utras ned mot bunnen, og vi kunne følge den med ekkoloddet, men vi skjønte ikke at den var så stor. Håkon var ellers passe nervøs for at vi sakte men sikkert drev mot dypere vann. Det var mer enn nok sene på snella, men det fristet likevel lite å pumpe et uvillig salongbord with an attitude opp fra over 200 meters dyp, sier Lindberg til Hooked.

    De tre kameratene fikk etter hvert sikret fisken ved siden av båten. De vurderte først å slepe den inn til en strand for å få tatt gode bilder, men slo det hele fra seg. På forhånd hadde de nemlig bestemt seg for at dersom de fikk en skikkelig storkveite, skulle denne få svømme videre.

    – Vi hadde tidligere diskutert, mest på spøk, hva vi kom til å gjøre dersom vi fikk en monsterkveite, og vi var alle enige om at vi i så fall ville sette den tilbake. Vi hadde hørt at så store kveiter ikke er den beste matfisken, og at de i tillegg er bra for reproduksjonen. Det fristet selvfølgelig litt å ta den med inn til havnen i Harstad og bli lokale helter for en kveld, men vi slo det fra oss, forteller han videre.

    Les også: Denne kveiten veier 170 kilo

    Dersom en ikke ønsker å ta livet av de store kveitene, finnes det en god tabell for å regne ut tyngden på fisken basert på lengden. Denne er jevnt over svært nøyaktig. Karene fikk bare tatt grovmål av kjempefisken til Kile, men disse viste at den var et sted mellom 215 og 225 centimeter lang. Dette tilsvarer mellom 135 og 155 kilo.

    Her kan du se en videosnutt av kampen med kjempefisken:

    – Selv om Håkon er en relativt erfaren havfisker, tok dette virkelig på. Han fikk absolutt value for tid og penger brukt på treningsstudio i vinter, for å si det slik. Han kunne ikke fiske i en time etterpå på grunn av en helt gåen underarm, men det var uansett ingen vits å fiske videre. Dette er uten tvil hans livs fisk, og en opplevelse som kommer å sitte i hos alle som var med resten av livet, forteller Lindberg, og legger til at det hele er både en velsignelse og en forbannelse.

    – Jeg føler meg ganske sikker på at vi har hatt våre livs fiskeopplevelse, som aldri kommer til å overgås. Derfor er nåværende tilstand et lite antiklimaks. Men vi er lidenskapelige fiskere alle sammen, så vi kommer oss nok ut igjen om ikke lenge, sier han til Hooked.

    Kjempefisken tok altså på en 30 centimeter lang Big Bob-shad i fargen rainbow. Denne ble fisket på 35-45 meters dyp. De øvrige syv kveitene karene fikk i løpet av turen nordover, tok enten på shad eller på store Rapala X-rap Magnum-wobblere.

    Fantastiske rabatter hos XXL Adventure (Hooked+)

    XXL Adventure tilbyr fiskereiser til nesten hele verden, og nå har vi gleden av å tilby tre flotte fisketurer til spesialpris for Hooked+-abonnenter.

    Drømmer du om storlaks i Alaska eller tropiske muskelbunter i Belize eller Costa Rica? Som Hooked+-medlem får du fantastiske priser til tre av XXL Adventure sine populære reisemål. Les mer om tilbudene her.

    10 prosent rabatt på en mengde varer hos Villmarksbutikken (Hooked+)

    Villmarksbutikken er en av Norges aller største spesialbutikker innen jakt, fiske og friluftsliv. I butikken på Jessheim tilbyr de et meget stort utvalg av varer, til en kundemasse som strekker seg over hele landet.

    Som Hooked+-medlem får du 10 prosent rabatt på en mengde av Villmarksbutikkens varer. Tilbudet gjelder bare ved fysisk oppmøte i butikken og fremvisning av medlemsbevis. Les mer om rabattfordelene og Villmarksbutikken her.

    Gratulerer Erik med 5 fluer i verdensklasse!

    Her forleden hadde vi en kjapp konkurranse på Fjesboka om å vinne 5 av Robert Sørvik’s favorittfluer, bundet av mesteren selv. Dette i forbindelse med lanseringen av den nye serien «Fluebinding favoritter» som du finner på YouTube.

    Vi gjorde det enkelt og trakk en vinner blant alle som gadd bruke 1 kalori på å skrive «Fluehue!» i kommentarfeltet.

    Vinneren ble Erik Nipedal (19) fra Hisøy utenfor Arendal. Gratulerer!

    Hr. Nipedal er en ivrig sjøørretfisker som samtidig klør i fingra for den nært forestående lakseåpningen. Så det er ikke annet enn å ønske skitt fiske og grattis med 5 superbe fluer i boksen!

     

     

    Fluebinding Døgnflueklekkern

    Fluebinding Døgnflueklekkern

    I en serie videoer viser vi deg alt du trenger å vite om fluebinding. I denne videoen binder programleder Jon-Erlend Sundnes en allsidig døgnflueklekker.

    Ingredienser for episode 10 – Fluebinding Døgnflueklekker

    • Krok: TMC 102y (eller annen rett krok)
    • Tråd: Den fargen klekkeren din skal ha.
    • Klekkerskall: Hvit antron (eller z-lon, vanlig antron)
    • Kropp: Bindetråd i en fargen klekkeren din skal ha.
    • Stamme: Antron av eget valg (kan være fordel med en synlig farge for deg).
    • Thorax: Mørk CdC