Settefiskinstitusjoner som OFA hevder de ikke driver med oppdrettsfisk men kultiveringsfisk, da fisken som settes ut er et produkt av rogn og melke hentet fra Marka, og det som bedrives bare er en form for fødselshjelp.
I Oslomarka finnes hundrevis av vann – fra sure myrtjern via kalkvann med høy pH til store vassdrag. Diversiteten er enorm. Rogn og melke til ”kultiveringsfisken” hentes fra et knippe lokaliteter i Nordmarka, og avkommene settes i alle mulige typer vann, de fleste av en helt annen karakter enn der fedrene bor. Den eneste likheten på eksempelvis Blankvann og Svartkulp (settefisklokaliteter) og Sandungen (stamfisklokalitet) er at de ligger innenfor samme geografiske område .
Variasjonene i topografi og vannkvalitet i de ulike vann, tjern og vassdrag i Oslomarka er så store at det er misvisende å snakke om et enhetlig område hvor ”Nordmarkstammen” er den mest egnete eller ”genetiske riktige”. Tar en utsettingshistorikken i Oslomarka i betraktning, blir ideen om den stedegne Oslomarkaørreten enda mer tåpelig. I perioden fra 1947 til 1970 ble det kun satt ut avkom av dansk bekkeørret i Osloskogene, og den årlige utsettingen var som regel oppe i 150.000 individer. I nesten 25 år kjøpte OFA befruktet rogn fra Danmark, fikk den fløyet inn til Fornebu hvor den ble klekket og yngelen foret opp å anlegget før utsetting i Marka. Dette var for øvrig en vanlig praksis også mange andre steder i landet.
Kall en spade en spade. De såkalte støtteutsettingene av kultiveringsfisk er et rent retorisk grep for å forsvare en utsettingspraksis som tilhører en tid da nødvendigheten av settefisk var langt større enn den er i dag for å opprettholde et godt fiske.
Vi som er skeptiske til dagens utsettingsregime mange steder i landet er ikke motstandere av settefisk, selv om enkelte kritikere har et langt mer fundamentalistisk syn på det å sette ut kunstig befruktede ørreter enn undertegnede.
Selv er jeg tilhenger av å sette ut ørretunger i vann og vassdrag hvor det ikke finnes naturlig reproduksjon, selv om det ikke er en selvfølge at hver minste myrputt skal inneholde ørret. Dette bør imidlertid gjøres med nennsom hånd og ikke være hovedfokus og den viktigste aktiviteten til en kultiveringsorganisasjon.
Der det finnes naturlig formering, hvilket er blitt tilfelle i langt flere lokaliteter enn det mange som bedriver «kultiveringsarbeid» er klar over, bør en i framtida sette sterile ørretunger der en ønsker mer ørret enn det naturen selv skaper. I mange land det er naturlig å sammenlikne seg med er dette påbudt. Steril settefisk har i tillegg til manglende evne til å formere seg også den egenskapen at de vokser hele livet i langt større grad enn fertile ørretunger, som både mister veksten etter kjønnsmodning og blander sine gener med det som har utviklet seg til naturlige populasjoner.
Manipulering av naturen? Ja visst, men det gjør vi uansett.
– Lars Nilssen