Nesten for mye eqaluk av det gode – rått røyefiske på Grønland (Hooked+)



Del dette:

Flak av digre sjørøyer, en fisker som går fullstendig berserk og et gammelt flyvrak. Fisketurer i Grønlands villmark er minneverdige.

Tekst og foto: Trond Andersson

Utenfor flyvinduet er det grått og regndråpene knuses brutalt mot det tjukke glasset. Slik har det vært siden vi passerte Island og mitt håp om se den grønlandske innlandsisen «fra oven» også blei knust. Derfor kommer glimtet av et kritthvitt isfjell rett under meg svært overraskende. Det vises flyktig gjennom ei revne i skodda – så blir alt grått igjen.

Noen minutter etter treffer flyhjulene bakken og bremsene blir hylende satt på. Det røde og hvite flyet til «Air Greenland» stopper langt ute på rullebanen til Narsarsuaq flyplass.

Narsasuaq betyr «den store sletten». På denne knøttlille boplassen hadde amerikanerne engang funnet det formålstjenelig å bygge seg en militær flyplass. Nå er flyplassen avmilitarisert til stor glede for oss fredelige sivilister.

Utenfor flyet blåser det kraftig og regnet pisker ned. Passasjerene småspringer rundt vanndammene for å komme hurtigst mulig til ankomsthallen.

Jeg drar hetta over hodet, skutter meg mot vinden og plasker rett ut i en vanndam. Mitt første møte med verdens største øy kunne godt ha vært litt mer gjestmildt …

Eiriksfjorden

Turen blei planlagt for mange måneder siden. For i månedsskiftet juli/august forlater røyene sjøen og begynner sin gytevandring opp i elvene. Da er fisket etter de grønlandske røyene på topp og vi skal være å plass.

Ilua er navnet på elva vi skal til. Jeg vet ikke hva det betyr, men elva renner ut innerst i Eiriksfjorden langt sør på Grønland. Vi er bare 20 mil fra Kapp Farvel, eller Nunaap Isua som det heter på inuit.

En skranglete bil frakter oss fra flyplassen ned til brygga. Der må vi vente en god stund før vi kan gå ombord i båten som skal frakte oss inn fjorden.

Det finnes ikke ly for regnet og regntrekket til ryggsekken har jeg glemt. Med stigende uro ser jeg hvordan regnet farger sekken mørkere og mørkere. Håpet om at klærne skal holde seg tørre blir også mørkere og mørkere.

Det eneste som trøster oss er utsikten tvers over fjorden. En fattig trøst for den vises bare sporadisk gjennom gråværet. Til gjengjeld ser vi da rett over til bygda Qassiarsuk eller Brattahlid, stedet som Eirik Raude bygde i år 982. Fra Brattahlid starta også sønnen Leiv sin berømte ferd mot Vinland, noe den enorme statuen av han er et synlig tegn på. Vår ferd inn Tunulliarfik, eller Eiriksfjorden, blir neppe så berømt.

Trang båttur

En eldre, værbitt og ordknapp, men svært blid inuit er kaptein. Han fører båten med stor autoritet mellom vindkast og isfjell. De siste kommer fra isbreen Qooroq, som kalver 200.000 tonn is i døgnet! Ikke rart at det er et kjølig drag i lufta …

I førerhuset og under dekk er det usedvanlig klamt, vått og trangt. Vi må ligge på de klissvåte ryggsekkene for å få strekt oss litt. Trøsten er at Leiv og hans menn sikkert hadde det mye verre på sin lange ferd mot Vinland. Vår ferd tok bare to og en halv time.
En liten båt frakter oss til land. Skodda er tett, regnet strømmer ned og det er klissvått overalt. Vårt inntrykk av landskapet må nok vente.

Fiskekamerat Ivar og jeg installerer oss så godt vi kan i et tomannstelt. Et slikt telt krever streng logistikk når to personer skal bo der i flere dager.

Et vann, en elv og en fjord

Nedenfor teltet oppdager vi et stort vann. Derfra renner det en liten elvestubb ned til fjorden. Ved flo sjø er elva omtrent 50 meter lang. Nå er det på høy tid å klargjøre stengene. Vi er klar til å møte de grønlandske sjørøyene!

«Hva er den store mørke flekken på bunnen av elva?».



Den tunge skodda og regnet gjør det vanskelig å se hva vi ser.

«Jøss, den beveger seg».

«I all verden! Det er jo fisk!».

Den mørke flekken kommer rett mot oss. Inne ved land bøyer den av og vender elegant tilbake. Det er hundrevis, kanskje tusenvis av sjørøyer som har kommet inn med floa. Enkelte eventyrlystne individer tar en tur på egen hånd. De mørke ryggene og de hvite tegningene på finnene avslører dem. Men så samler fiskene seg igjen og beveger seg i en jevn, rolig rytme. Fullkomment behersker røyene synkronsvømmingens kunst.

Det første kastet

Regnværet gir nytt liv til elva. Den er fortsatt steinete og grunn, men det er sjørøyer overalt! Fisker presser seg forbi steiner og plasker over grunner. Så forsvinner de som mørke skygger ut i vannet. Nå er hovedelva det neste målet …

Ivar har lagt ut sitt første kast. Nå står han å kjører på sin første røye eller eqaluk som det heter på inuit. Fisken veier 1,3 kg. Det tar ikke lang tid før jeg også får kjenne de grønlandske røyenes enorme krefter.

Nå velsigner vi regnværet som hjalp fiskene opp det siste stykket. Vi har egentlig hatt kjempeflaks med været. Det skjønner vi nå! Optimistisk tenker vi på morgendagen. Ilua må være full av nygåtte sjørøyer …

Et forvirrende delta

Grytidlig er vi klar. Sola skinner fra en skyfri himmel og det er varmt og godt. Frokosten blir unnagjort i en fei og matpakkene blir heller ikke smurt for å imponere noble matskjønnere. Men vi har nok mat for en dag og det er det vi trenger. Langs vannet er det en godt opptråkka sti, så her har sportsfiskere traska før.

Før Ilua renner ut i vannet har den delt seg et komplisert delta. Det forvirrer oss litt, men snart finner vi hovedløpet og lister oss forsiktig fram.

Elva er krystallklar, men overraskende liten og svært grunn. Hjemme ville jeg ikke drømt om at en så liten elv kan huse mye og stor fisk. Men nå er vi ikke hjemme og jeg vet at elva er full av nygåtte sjørøyer.

Mellom oss og elva er det flere meter med tørrlagt steingrunn. Vi huker oss ned bak noe kortvokst vier. Der trekker vi strå om hvem som skal ta det første kastet. Ivar trekker vinnerstrået og lister seg rolig framover.

Vi har rigga både spinner- og fluestenger. Ivar har tydeligvis gjort sitt valg og rekker fluestanga forsiktig over til meg. Så løsner han den lille spinneren fra stangringen. Rett utenfor oss er det litt djupere vann og dit styrer han metallbiten.

Jeg vet ikke om det kan kalles en høl, men i dagene som kommer ga Ilua et helt nytt innhold til begrepet høl: Var det nok vann til å skjule en fisk var det en høl. Ferdig med det!
Plupp! Et lite vipp med stangtuppen er nok til at spinneren lander der den skal. Et innsveiv på snella en nok! En plog kommer øyeblikkelig skjærende gjennom vannskorpa. Et kraftig hogg følger og røya forlater vannet i et høyt sprang. Spruten står høyt da den lander!

Så bærer det nedover elva i vill fart og Ivar må småspringe for å holde følge med fangsten sin. Fisken viser krefter og det tar uvanlig lang tid før den kommer på land. Vi veier den til 1,4 kilo før den blir satt tilbake. Et nytt kast lander omtrent på samme sted og jammen skjer det samme igjen. Den røya veier «bare» 1,2 kilo!

Røyer, røyer og atter røyer!

Jeg klarer ikke å se på dette lenger. Nå må jeg prøve sjøl. Derfor avtaler vi kort at jeg skal følge elva oppover. Før eller seinere vil vi garantert møtes og da kan vi ta ei matpause. En svært lite gjennomtenkt avtale, for det er Ivar som har all maten i sekken sin. Slikt kan straffer seg …

«Ha det bra og lykke til!». Så rusler jeg aleine innover i den vakre grønlandske naturen – en herlig følelse!

Elva er ikke så innbydende det første stykket. Den er brei, grunn og full av steiner, ikke en liten høl er å se. Men så åpenbarer det seg et vakkert syn like foran meg: En stor høl. Øverst blir vannet klemt sammen mellom to høye berg, men så blir hølen vid, langstrakt og krystallklar.

På høyre side er vannet djupt og et berg skygger for sola. Først vurderer jeg å liste meg opp på berget for å se etter fisk, men forkaster straks tanken. Om det står fisk der, vil de sikkert bli skremt.

Jeg satser på et blindkast. Den lille blanke og blå spinneren lander med et lite plask og jeg styrer den inn mot berget. Der lar jeg den synke litt før jeg begynner å sveive inn.
Plutselig, og helt uten forvarsel, kjenner jeg kraftig motstand. Jeg rekker knapt å reagere før kampen er igang. Fisken drar ut sene og svømmer på kryss og tvers gjennom det krystallklare vannet.

Det tar lang tid å lande fisken som veier ganske nøyaktig to kilo. Jeg har heldigvis fjernet mothakene, så det går greit å frigjøre fisken. Den slår kraftig med sporden og forsvinner inn i skyggen under berget. Jeg parkerer spinnerstanga for godt og gjør klar fluestanga.

Et dystert minnesmerke

Mens jeg fisker meg oppover elva oppdager jeg en underlig kontur mot den blå himmelen. Den ligner ikke på noe naturlig. Nysgjerrig legger jeg om kursen. Framme ser jeg de forvridde restene av et gammelt fly. Deler av flyet ligger spredd vidt omkring.

Seinere fant jeg flere flydeler i elva, langt fra ulykkesstedet. Flyet styrta visstnok en gang på 1950-tallet. Flere mennesker omkom, men flyvraket blei stående som et dystert minnesmerke langt inne i den grønlandske ødemarka. Det var for langt å frakte det ut.

Fjeldørred

Jeg går tilbake til elva og fisker meg videre oppover. Nesten hvert kast blir belønna med en vakker fisk. Det er likegyldig om jeg bruker tørrflue eller nymfe for røyene er begeistra for dem begge!

Det mørke området i elva er fisk!
Jeg stakk kameraet under vann og knipsa tilfeldig.

Helt øverst, der et fossefall stopper fiskenes videre vandring, skal det ligge en helt utrolig fiskerik høl. Ifølge vår danske informasjon er den alltid «fuld af fjellørreder». Av en eller annen merkelig grunn kaller danskene røyer for «fjeldørreder». Jeg aner ikke hvorfor røye blir til fjeldørred, men dem om det.

Et merkelig møte

En effektiv «cut-across» gjennom landskapet fører meg hurtig opp til «hølen under fossen». Da jeg nærmer meg oppdager jeg at flere fiskere er samlet der. En stor og dominerende fyr, i fullt fiskeutstyr, står og skriker på engelsk: «Next fisher, come on – come on!».

Han gestikulerer med armene for å få opp tempoet til «the next fisher». Denne stakkaren kommer nølende og skrider uerfarent ut i vannet med ei fluestang i handa.

Til høyre for den høylydte instruktøren står ei dame med spinnerstang. Den bruker hun, med en nybegynneres tydelige usikkerhet, til å få en spinner eller sluk ut i vannet. Øyeblikkelig får stanga en nydelig bue. Det er fast fisk og i følge den høytskrikende fyren skal hun øve seg på å kjøre fisk.

«Play the fish – play the fish – Lift your rod!», skriker han.

Det hele ser svært merkelig ut, men allikevel drister jeg meg framover til gruppa. De ser på meg med stor undring og det kan jeg forsåvidt skjønne. Jeg er like forundra over å treffe folk her.

Det viser seg at de er deltakerer på et fiskekurs og kommer fra Tyskland, Danmark, Island og Færøyene. Hvordan de er kommet hit spurte jeg ikke om. De var ikke kommet med båt, da ville jeg ha sett dem ved teltet. Ikke har det vært et helikopter å se og det er milevis til nærmeste grønlandske bosetning. Noen annen oppakning enn stengene kan jeg heller ikke se. Pussig.

Jeg sier «goodbye» og rusler nedover elva mot neste høl. Det tar ikke lang tid før jeg finner den. Den er lang og djup og jeg ser masse fisk.

En berserk

Jeg går forsiktig ned til brekket. Planen er å fiske meg oppstrøms for jeg regner med at de største fiskene står øverst. Nymfevalget blir ikke så nøye gjennomtenkt. Jeg bruker den nymfa som allerede sitter på. Det er en liten goldhead med dubba sort kropp og rosa halestubb. Den har vært populær tidligere på dagen, så hvorfor ikke nå?

Fluefisker Ole Johan Larsen fra Notodden har laget den og mange andre varianter til meg. Lignende nymfer hadde gitt han stor suksess i elva Kangia, som ligger lenger nord på Grønland.

Ved innnfallsoset er det en liten foss. Nedenfor brytes elva mot en bergvegg og forander retning. Langs bergveggen er vannet mørkt og strømmende. Perfekt! Nymfa forsvinner med et lite plupp og jeg er klar til å sette mothugg.

Da skjer det underlige ting. Ut av buskene kommer en mann brakende. Han har en merkelig hatt på hodet og ei spinnerstang i handa. Den er tydeligvis klar til bruk. Jeg roper til han og peker på fluesnøret mitt. Det bryr han seg ikke om, men sender spinneren sin brutalt ut i hølen – rett over mitt fluesnøre!

Jeg blir forbanna og viser det med kraftig stemmebruk og improviserte pantomimegester. Han bare ser på meg og skjønner tydeligvis ingenting. Det eneste jeg kan gjøre er å rappe inn snøret mitt hurtigst mulig. Utrolig nok unngår jeg spinneren hans …

Han kaster på nytt. Denne gangen treffer spinneren fjellveggen og derfra spretter den ned i vannet. Ingen fisk er interessert og aktiviteten hans blir mer og mer desperat. Jøss, dette blir interessant, tenker jeg og lurer på hva hans neste trekk blir. Det lar ikke vente på seg.
Han legger, nei det gjør han ikke – han slenger spinnerstanga fra seg og tar opp fluestanga. Den har han sjølsagt liggende på bakken – et under at stanga fortsatt er i et stykke.

Så drar han ut litt snøre og forsøker med rå kraft å få det ut i vannet. Det går ikke. Derfor drar han ut enda mer av snøret og veiver rundt med det. Totalt mislykka. Han tilhører garantert gruppa jeg nettopp forlot, men har tydeligvis ikke fått med seg noe av den grunnleggende undervisninga.

Irritasjonen har forlatt meg, nå er det latteren som sprenger på. Det er tydelig at et klimaks er nært forestående. Og ganske riktig: Det hele kuliminerer i et fantastisk og helt utrolig skue. Tro det eller ikke: Fiskeren blir innhylla av sitt eget fluesnøre, fra hodet og helt ned til beina. Han slipper stanga og griper tak i snøret og som det var en kjortel vrenger han hele stasen over hodet. Deretter hiver han med full kraft alt, inklusiv stanga, langt inn i krattskogen. Så tramper han hardt i bakken et par ganger og strekker hendene oppgitt mot himmelen.

Jeg er sprekkferdig av latter – dette er det verste jeg noensinne har sett! Nå må jeg komme meg nedover elva før galningen oppdager at jeg holder på å le meg skakk.

Vinkelhølen

Terrenget blir etterhvert mer ulendt og jeg må buksere meg mellom store steiner og irriterende høy vier.

Det er, som sagt, aldri langt mellom hølene i Ilua og snart oppdager jeg en som blir en av favorittene mine i dagene som kommer. Av naturen er den formet som en vinkel og jeg kaller den sjølsagt for «Vinkelhølen». Den er beskytta av høye berg på begge sider. Her får vinden ikke så godt tak. Noe myggen vet å utnytte!

De fleste store fiskene står nok øverst og jeg går i en stor bue for å komme i posisjon bak dem. Den stille vannflata og det krystallklare vannet avslører hver eneste fisk som står mot strømmen – og det er ikke få! Den lille nymfa lander øverst og en stor røye tar den resolutt! Fisken tverrvender og kommer mot meg i rasende fart.

Denne tar vi til middag.

Artsfrendene piler til side og jeg drar inn snøre på harde livet. Plutselig tverrvender fisken og piler oppover. Jeg får snøret i klem rundt en finger. «Au!». Den kjente jeg godt. For fisken veide to kilo og den blei ikke den største jeg tok i denne hølen.

En djevelsk teknikk

Etter en times tid vil jeg tilbake til hølen under berget. Nå er tullingen sikkert forsvunnet og fiskene har muligens fått roen tilbake. Men der tok jeg dugelig feil!

Det første jeg ser er en fyr som står oppe på berget. Han har hatt på hodet og sannelig er det ikke den samme fyren som sist. Nå har han pønska ut en ny og djevelsk fisketeknikk. Jeg skjønner straks hva han har fore. Spinneren blir sluppet ned fra det tre meter høye berget og der står han og rykker fisk! Det er for jævlig!

Nå blir jeg skikkelig forbanna og gjør han tydelig oppmerksom på hva jeg mener om slik adferd. Han skjønner tydeligvis ikke norsk, men tonefallet skjønner han. Aktiviteten avsluttes brått og han forsvinner i buskene. Heldigvis uten synlig fangst.

En interessant observasjon

På min vandring nedstrøms oppdager jeg stadig nye høler med bitevillige røyer. Gjennomsnittet på fiskene er i overkant av halvannen kilo. Flere er langt større, men nesten ingen er under ett kilo. Men så gjør jeg en veldig interessant observasjon …
Det ser nemlig ut til at enkelte høler er forbeholdt færre, men større fisk. Spesielt er det ett sted jeg har merket meg.

Jeg lister meg forsiktig fram for å få et glimt av eventuelle fisker. Og et glimt er alt det jeg får … Tre skikkelige rugger står i hølen rett under meg. Den største er et skikkelig «monster» og de to andre er heller ikke småfisk!

Da jeg stikker hodet utover berget reagerer de to «minste» fiskene øyeblikkelig og forsvinner. Den største reagerer noe seinere, men plutselig er den også søkk borte.
Hvordan i all verden kan de ha oppdaget meg? Berget er flere meter høyt og jeg var usedvanlig forsiktig da jeg stakk hodet fram. Sola har jeg i ryggen, men allikevel blir jeg øyeblikkelig oppdaga. Jeg får legge en skikkelig slagplan, for imorgen skal jeg tilbake …

Jeg kjennner på kroppen at den trenger mat. Ivar har jeg ikke sett snurten av hele dagen og det er han som hadde all maten i sekken sin! Ja, ja – vi får avtale bedre i dagene som kommer. Langt framme ser jeg den blå fjorden som er dekorert med hvite isfjell. Det er bare å traske i vei …

Ruggene er på plass

De store fiskene hadde vært utrolig vare igår, men i dag skal de ikke skremmes. Jeg vet hvor de står og planen er lagt.

Jeg lister meg oppover bredden og holder meg helt inne ved bergveggen. Heldigvis er berget på min venstre side, slik at jeg kan bruke den høyre armen til å kaste med. Jeg stanser da jeg er kommet i kasteavstand. Der står jeg helt stille i noen minutter før jeg drar ut noen meter snøre.

Den største fisken hadde stått like utenfor en stor stein. Jeg regner med at den står der i dag også og legger kastet en meter ovenfor steinen. Nymfa lander omtrent der den skal.
Plupp og pang! Fisken tar tvert, tverrvender i samme øyeblikk og kommer mot meg i hurtigtogfart. Så stopper den plutselig og returnerer målbevisst og tungt tilbake til steinen sin. Der står den avventende en liten stund. Så blir det full eksplosjon igjen. Fisken tar noen hastige runder i hølen før den bestemmer seg for å dra nedover elva.

Hjelp! – tenker jeg og hopper fra stein til stein for å holde følge med krabaten. Jeg er redd for å gi den langt snøre, for det er tryggere å holde nærkontakt her hvor elva er brei og full av steiner.

De grønlandske røyene gir seg ikke før alle kreftene er tømt og det tar tid! Til slutt er fisken fullstendig kjørt og jeg kan løfte den forsiktig opp. Det er den største røya jeg har tatt så langt. Om det er «røyemonsteret» fra igår er jeg litt usikker på, for den var nok enda større.

Myggfri matpause

Øverst på berget oppdaget jeg en kjent siluett. Det er Ivar som kommer fra «hølen under fossen». Det passer bra, for nå er det på tide med en matbit.

«Kan ikkje halde på der! Fiskane tek på kvart einaste kast». «Om dei ikkje bit så hukar du dei – ikkje akkurat sportsfiske». Jeg har gårsdagens «fiskere» i friskt minne og skjønner hva han mener.

Vi finner fram maten og tar ei lang pause inkludert en times nesten myggfri søvn i den mjuke lyngen. En liten bris har blåst hele dagen, så idag er heldigvis ikke myggen særlig plagsom.

Rekordfisk?

«Ser du det berget»? Jeg peker ut stedet for Ivar. «Utenfor er vannet ganske djupt og der står det sikkert noen fine fisker». Jeg reiser meg og plukker opp stanga. Ivar har sett seg ut et sted litt lengre ned og går i en lang bue utenom «mitt sted».

Jeg kommer i fin posisjon og da nymfa er rett utenfor berget skjer det. Et kraftig rykk og snøret forsvinner ut i rasende fart! Dzzzzzzzzzz!

Fisken drar lynraskt oppover djuprenna og stopper ikke før den har dratt ut mange meter fra snella. Så skjærer den tvers over elva og plasker helt inne ved land på motsatt side. Er det rekordfisken min?

Røya drar videre og passerer steiner og grunner i vill fart. Jeg sveiver som en gal. Dette kan da aldri gå bra?

Jeg plasker avgårde og er nær ved å snuble flere ganger. Jeg ser at Ivar følger med på det som skjer ute i elva. Endelig finner jeg et sted hvor det er mulig å lande den store fisken. Vekta bekrefter mistanken min: Det er rekordfisken – så langt …

Ivar kommer opp og gratulerer med min nye rekordfisk. Det blir ikke siste gangen vi gratulerer hverandre ved bredden av denne lille, men utrolig vakre og gavmilde elva.

Del dette:
Prev Drømmefisken: Her er de største ørretene som er meldt inn i konkurransen
Next De norske kjempehaiene

Comments are closed.