Mye morsomt i småbåthavner!

28. april dro jeg og Leif, Andreas, Irvin og Marius på tur til Åkrafjorden i Etne kommune i Hordaland. Målet var nye arter og nye perser på de slagene vi kunne få det på. På dag 2 (29. april) kunne jeg dra opp art nummer 38 i «52-52»; hågjel. Deretter fikk jeg hovedmålet mitt for turen, art 39 i «52-52» og art nummer 88 på min egen artsliste; blålange. På dag 3 kom agntyv nummer en på dypt vann, svarthå som art nummer 40.

Mens svarthåen ble konstatert å være i området, kom Irvin også putrende inn ute fra fjorden etter et lengre pass ute på dypt vann, og vi tøffet i samlet flokk tilbake til havna. Der disket Leif opp med elgkarbonader fra min fryser, mens Andreas og jeg renset dagens fangst på brygga. Og jeg stakk meg noe vederstyggelig på en lusuer.

Så hadde vi kommet til turens siste dag, tirsdag 1. mai, og nå viste været seg fra sin beste side. Som vanlig når man skal dra. Dermed ble det en drøyere dag enn først planlagt for de andre gutta, for man vil jo ikke gjerne reise fra en plass når forholdene er gode.

Leif og jeg hadde uansett planlagt å fiske en del denne siste dagen. Strategien var klar: nå skulle det satses på at Leif skulle få brungylt på artslista si, og når den (forhåpentligvis) var i boks, skulle vi fiske på dypt vann. Jeg fikk imidlertid store problemer med motivasjonen for denne planen da Irvin spottet en rognkjeks som gikk og surret inne i havna. Jeg mangler arten, og dermed bare MÅTTE jeg prøve litt på den før vi dro utpå. Men den ville ikke. Den var i grunn ikke interessert i reka i det hele tatt, og ség etter hvert under brygga. Og jeg måtte til slutt rive meg fra, og sette meg i båten der Leif satt og ventet.

Vi kjørte først til plassen fra den første dagen der vi hadde fått noen blåstål, og fikk raskt en til. Når vi nå lå rolig og ikke drev så fikk vi avklart dypet på plassen, og det var faktisk ikke mer enn 25-30 meter. Det er litt grunt for brungylt, som gjerne finnes på 30-100 meters dyp. De gyltene de andre gutta hadde fått i løpet av turen hadde for det meste blitt tatt på 50-60 meters dyp, så jeg gransket litt kart og kjørte noen hundre meter til langs land. Der var det en ganske bratt fjellkant som gikk ned i vannet, og ut fra høydekotene på sjøkartet så det ut til å være en ganske bratt skråning som fortsatte nedover i vannet.

Etter litt justering slapp vi ned, og klokket inn et dyp på 75 meter. Og så nappet det hos meg – tre ganger dro jeg bom, før det ble stille. Deretter var det Leif sin tur, men han satte kroken i fisken på første forsøk. Spenningen steg under oppsveiving, men snart lå en brungylt på 75 gram og sprellet i overflaten. Artsjegerstillingen var igjen satt til uavgjort: 88-88. Leif humret fornøyd; «endelig, den satt langt inne».

Brungylt på 75 gram 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

GPS’en sa snart at vi hadde drevet av området med cirka 50 meter, så vi kjørte tilbake igjen for et nytt dropp. Snart hadde jeg to nye napp, men intet satte seg på kroken, og så drev vi av igjen. Vi prøvde tre-fire drift til over området, men det ble ikke mer enn ett napp til på meg. Fisken ville bare ikke sitte på kroken.

Da lot vi brungylt være brungylt. Leif hadde jo fått sin nye art og jeg hadde den fra før, så dermed kikket jeg på kart igjen, og vi kjørte ut til et område der jeg mente det burde være cirka 450 meter dypt. Vi rigget opp med grøvre utstyr, dog med noen reker som opphengere i håp om noen spennende arter, og slapp ned. 441 meter sto det på telleren til Leif da han nådde bunnen. Og null avdrift. To 350-grams søkker fungerte effektivt som dregg nå som det var vindstille, så det var bare å legge seg tilbake i båten og nyte sola.

Speilblank fjord 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det tok vel en knapp time før det begynte å smånappe hos meg, og da jeg omsider slo til satt noe tungt på kroken. Dessverre falt det av etter noen få runder på snella. Så var det Leif sin tur, tre-fire ganger hadde han en fisk som dro av gårde og ikke satt da han gjorde tilslag. Men til slutt satt fisken. Etter en lang tur opp kunne han notere seg for sin tredje blålange for turen, og denne gangen på 1750 gram. Med på lasset hang takkelet mitt i en salig vase. I dag blåste det altså for lite….

Når man fisker såpass dypt er det en nemlig fordel med litt strøm eller vind slik at man får strukket snørene bak båten. Dermed reduseres risikoen for at snørene krysses. Det bør imidlertid heller ikke være for mye strøm eller vind…

Etter enda en kryssing av snører, og totalt 2-3 timers fiske, ble vi kvitt snørekrysseproblemet. Da kom den elendige vinden igjen. Og det var tydeligvis ingen mellomting for vinden her – snart blåste det igjen slik at det gikk skumtopper på bølgene. Klokka begynte å nærme seg 1600, så vi bestemte oss for å avslutte fisket.

Vel i land ble vi møtt av Andreas og Marius, som hadde pakket ut i bilen og var klare for avreise. Marius hadde brukt dagen på mikromeite inne i havna, mens Andreas hadde fisket med Irvin på dypt vann. Det hadde kun blitt en blålange på dypvannsfisket, mens Marius fornøyd hadde kunnet notere seg for to nye arter: bergkutling og rognkjeks.

Rognkjeksen han hadde fått var ikke den samme som jeg hadde sett på morgenen, men derimot en annen fisk som sto 5 meter innenfor moloen som skjermet havna. Der sto den nede i mellom noen store steiner sammen med en annen rognkjeks, og voktet egg eller noe sånt. Jeg ble med gutta ut på moloen, og der var sannelig rognkjeksene fortsatt. Etter å ha sagt god hjemreise til gutta, beinet jeg opp i bilen for den lette stanga jeg hadde der. Jeg hev vekt, veienett, kamera og diverse småutstyr i ei kasse og skyndte meg tilbake til moloen. På vei ut så jeg at den havna som for noen dager siden var tom for fisk, nå var smekk full av forskjellige gylter, noen torskefisker og en stor stim med storsil. Enda en art jeg manglet.

Jeg var gira som søren på muligheten for en ny art, men holdt hodet kaldt og tok meg god tid til å knyte et passende takkel med passende krok ut fra hvor de sto og hvor store de så ut. Deretter satte jeg på en rekebit og lempet uti. Første kastet var ikke helt treff, men selv om jeg bommet på fiskene med en meter så jeg at rognkjeksen steg ut av hullet mellom steinene og åpenbart var interessert i hva som falt til bunnen. Neste kast var helt bom, så jeg sveivet raskt inn igjen. Det tredje kastet traff bare en halvmeter unna, og nå steg rognkjeksen opp og var ganske nær agnet før det falt ned i en masse alger, og jeg måtte sveive inn.

Det fjerde kastet traff perfekt og reka landet på en stein bare 30 cm unna hullet de to fiskene sto i. Rognkjeksen steg ut av gropa mellom steinene, og kom så mellom meg og rekebiten. Jeg så dog at den tippet halen opp og hodet ned for å ta agnet, og så svingte den ut til høyre igjen, og rekebiten lå ikke der lenger. Jeg satte tilslag.

Huuui, den satt. Den skjente utover til siden, og jeg sveivet inn. Jeg regnet med at det å lande en klump med finner skulle bli lett match, men jaggu kunne ikke rognkjeksen svømme også gitt. Hvem skulle trodd det? Først et lite utras, så et litt større, og da jeg hadde håven uti og nesten skulle håve den så dro den ut to meter snøre igjen! OK, jeg hadde en lettspinnstang type ekstra lett, men dog. Det var nok til at jeg rakk å bli litt nervøs for at den skulle falle av, før jeg omsider fikk rognkjeksen over håvkanten og art nummer 89 for min del var i boks. Og dermed også art nummer 41 i «52-52»!

ART 41 Rognkjeks 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jeg veide fisken til 720 gram og så tok jeg mange bilder, før jeg fant ut at det nå var på tide å sette den ut igjen. Vel i vannet snurret den forvirret rundt i ring 3-4 ganger før den skjøt fart rett mot meg som for å ta igjen. Naturlig nok så det litt komisk ut, og mindre komisk ble det ikke av at alt den lyktes med da den nådde vannflata var å få snuta tre centimeter opp av vannet før den skled tilbake og gjemte seg under ei tangklase.

Og der sto Leif nydusjet på terrassen på huset. Jeg ropte selvfølgelig 89-88!

Senere fiske av arten:

Nå var selvfølgelig Leif også gira på å få rognkjeks, så vi gikk litt på leting langs brygga for å se etter om vi fant noen flere. Den jeg akkurat hadde fisket opp var snart tilbake hos sin make, men hadde ikke lyst på mer reke. Ikke så merkelig, kanskje? Å blir lurt to ganger på en dag fikk kanskje holde?

Vi fant faktisk en fisk til. Den manøvrerte frem og tilbake langs en begrodd vaier som gikk fra brygga og til forankringen på bunnen. Leif ga seg ut på balansekunster for å komme i posisjon.

Leif på rognkjeksjakt 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Men fisken var av det sære slaget. Den var fremme og kikket på rekebiten Leif prøvde å friste den med sikkert ti ganger, men var ikke nærmere enn å dytte på søkkene ved et par anledninger.

Rognkjeksen står her rett under rekebiten og kikker på den, men snur igjen 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så når det etter hvert begynte å blåse også inne i havna var det bare å pakke sammen, og reise hjemover. Og siden da har jeg holdt meg i ferskvann.

Om rognkjeks

Rognkjeksen var et artig bekjentskap, må jeg si. Jeg hadde på forhånd et håp om å få sjansen til å fiske på en slik, da de ofte finnes inne i småbåthavner og på grunnere vann på våren i forbindelse med gyting. Resten av året er de nemlig ute og svømmer i de frie vannmasser i havet, og da er de ikke så lette å komme i kontakt med. Det var åpenbart at den fisken som passet på sin make var mye mer på hugget enn de andre fiskene som gikk enkeltvis inne i havna. Siden den var opptatt med å passe på var jeg også nøye med å lempe ut fisken så nært der den hadde stått som mulig.

Reka trygt plassert i munnen 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Artig type 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Fisken jeg fikk var en hann, altså det som kalles en rognkall. Den blir opptil 30 cm lang, mens hunnen (rognkjeksen) er den som blir størst – opptil 60 cm. Den som sto mellom steinene var dog langt fra i den størrelsesklassen – den var nesten mindre enn rognkjeksen jeg fikk. Rognkallen får oransje buk i gytetiden, mens hunnen er blågrå.

Rognkjeks 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Begge de andre rognkjeksene vi så svømme rundt for seg selv under bryggene var hanner. Den jeg fikk passet på sin make og eggene, og det gjør den til de klekker – det var derfor den var såpass mye mer aggressiv enn de andre hannene.

Et artig trekk ved rognkjeksen er den store sugeskiva den har under buken. Med den setter den seg fast på steiner og slapper av (eller hva nå den gjør…).

Her synes sugeorganet på undersiden godt 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Rognkjeksen er neppe mulig å forveksle med noen andre arter langs kysten vår. Dog finnes det tre andre arter i rognkjeksfamilien registrert i norske farvann. De er kun påvist på dypere vann i nordområdene og er ikke mer enn maksimalt 15 cm lange. Det er ikke overraskende ikke registrert norgesrekord på noen av disse, så det er bare å komme seg ut og jakte på de. Lykke til! (det trengs i så fall…).

Norgesrekorden på rognkjeks er massiv: 8635 gram og tatt i 2004 – den er verdt å linke opp til: http://www.klikk.no/produkthjemmesider/villmarksliv/article628209.ece

En specimenfisk (ordentlig stor fisk) i hht. NM Sportsfiske skal veie 2000 gram eller mer, så det sier litt. Og massiv er også et ord jeg brukte om fisken jeg fikk – den var overraskende tung i forhold til det den så ut til å veie.

Rognkjeksen (i alle fall hannen) er spiselig, men hvem vil vel spise en fisk som man fikk på kroken bare fordi den passet på sitt avkom? Den fiskes dog i ganske store kvanta langs kysten for rogna sin skyld – hvert år tas det opp nok rognkjeks til at det leveres 600-800 tonn rognkjeksrogn fra den norske fiskeflåten.

Fiskipedia har ennå ikke registrert noen tekst på rognkjeks.

Ukens apropos

Mye morsomt i småbåthavner.

Er man artsjeger kommer man ikke utenom å kravle rundt og kikke ned i vannet fra brygger, kaier og lignende. En rekke arter trives på slike plasser, og i mange tilfeller kan man se fiskene før man eventuelt fisker på de.

Her er det mange potensielle gjemmesteder for en liten fisk 29-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og greit – ser man bort fra gyltefiske så er det ikke så mange av disse artene som gir noen stor fight. De minste artene er det i grunn utfordring nok å finne en krok som er liten nok til. Men du verden så flotte mange av disse småfiskene er, og bare det er mer enn nok for meg til å prøve meg etter de inne i mellom. Noen er aktive om dagen, andre lokkes til lys på bryggekanten når det blir mørkt, mens andre igjen liker kun at det er mørkt.

På dagtid er det gjerne gyltene som dominerer. Du kan fange både blåstål, grønngylt, gressgylt, berggylt og bergnebb på bryggekanten.

Blåstål 205g 18.08.06 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Stingsild kan stå i store stimer i havner. Rognkjeksen er nevnt over. Diverse kutlinger holder også koken på dagtid, fra de bittesmå tang-, berg- og sandkutlingene, til den største kutlingen vi har: svartkutling. Sistnevnte biter dog også til en viss grad i mørket.

Sandkutlinger og Bergkutling 09.12.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Tangkutling 1.1g-5cm 09.12.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Arter som liker både lys og mørke er den tidligere nevnte svartkutlingen, sammen med torskefisker, tangstikling, tangsprell og nålefisker. Tangsprellen er en artig sak.

Tangsprell 18.1g-18cm 03.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Tangstiklingen og nålefiskene er noen av de vanskeligste man kan gi seg til å forsøke å lure på krok. Tangstiklingen er ille nok (den holdt på å drive meg til vanvidd før jeg fikk den), men enda verre er nålefiskene – jeg har fremdeles ikke klart å lure noen av disse til å ta agnet mitt skikkelig nok.

Tangstikling 3.3g-10.5cm 10.10.10 (Foto: Leif Andersen).

Nålefisken under prøvde både jeg og Leif og lure på krok i nærmere en time, men til slutt ga vi opp og fanget den med håv slik at jeg i alle fall fikk noen bilder av arten.

Stor Kantnål 03.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og i mørket dukker også fisker som ulker og ålekvabber opp fra sine skjulesteder, selv om denne dvergulka lot seg lure på dagen (den sto dog i en fjellsprekk under ei brygge).

Dvergulke 31.7g-12.5cm 03.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så for den som vil utvide artslista si og/eller bare finne ut mer om hvilke fisker som finnes i havet, er det bare å gå til anskaffelse av kroker og snører som fungerer til fiske etter småtasser. Du kan lese mer om dette under ukens apropos (mikromeite) på art 13 – svartkutling.

Siden sist

Så ble det sommer!!! Søndag 20. mai tok jeg en tur til samme vann jeg hadde vært i med ungene dagen før (se siden sist på forrige art), men nå skulle jeg sjekke ut mulighetene for storfisk i vannet. Jeg skjønte etter hvert at vannet hadde blitt rammet av fiskedød for 3-4 vintre siden, for det fantes ikke større fisk i det hele tatt. Selv om vannet bunnfryser kommer det ny fisk fra et nærliggende vann. Men art nummer 46 kom på land i det minste, i tillegg til en liten forbedring av bestenoteringen i «52-52» på art 42.

Neste tur gikk etter stor vederbuk tirsdag 22. mai, men det ble kun mort. Dog en liten forbedring av bestenoteringen på «52-52» til 300 gram.

Mort 300 gram fra Glomma 22-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Deretter (24. mai) skulle jeg prøve for alvor på tirsdagens bifangst; morten, men det ga ingen stor uttelling. Men det ble en solid fight med en real bonusfisk (kommer under art 47).

Fra fredag 25. til lørdag 26. mai tok jeg med familien på telttur i Degernesfjella. Det ble såpass med ørret og abbor at jeg frøs ned fisk til tre middager vel hjemme, i tillegg til en solid frokost på selve turen.

Per 26. mai har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 37 turer i ferskvann, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke går jeg tilbake til ferskvann i «52-52», og der forblir jeg nok til 52 arter er nådd, dersom alt går etter planen. Neste ukes art er liten, sølvblank og ufattelig hypp på alt som befinner seg i overflaten…

«Plagsomme fiskearter» skriver Ole-Håkon i et notis. Les hva han mener!

28. april dro jeg og Leif, Andreas, Irvin og Marius på tur til Åkrafjorden i Etne kommune i Hordaland. Målet var nye arter og nye perser. På dag 2 (29. april) kunne jeg dra opp art nummer 38 i «52-52»; hågjel. Deretter fikk jeg hovedmålet mitt for turen, art 39 i «52-52» og art nummer 88 på min egen artsliste; blålange. Dermed var skuldrene senket for resten av turen.

Resten av fiskedagen den 29.4. gikk med til å drifte på forskjellige dyp i den store vika, men uten noen nevneverdige fangster. Vi prøvde også litt etter en art Leif mangler, brungylt, men uten noe mer enn et par napp. Vel inne i havna igjen så vi at en eneste dag med sol hadde medført saker og ting. På morgenen fantes bare svartkutling og en og annen bergnebb der, men på kvelden hadde det dukket opp en god del forskjellige gylter, tangsprell og flere typer kutlinger. Marius kravlet rundt på brygga og fisket etter både det ene og det andre, dessverre uten den helt store uttellingen hva angikk nye arter.

Mandag 30. april opprant med grått vær, en og annen regndråpe, men verst av alt: enda mer vind. Leif og jeg ble kjørende rundt fra det ene området til det andre uten å få til all verdens fiske, før vi fant et område der vi fikk noen ganske store lusuer. Utpå ettermiddagen dreide vinden, og vi hadde vel cirka 30 minutter med stille vær. Disse brukte vi på å finfiske litt lenger inn i vika, uten noe mer enn et par knurr i båten. Så dro vinden på igjen fra en annen kant. Vi flyktet derfor videre fra vinden til ei ny bukt der vi fant enda en plass med bra med stor lusuer, og Leif fikk en blåkjeft igjen.

Vinden ble i midlertid bare verre ettersom vi kom lenger utover ettermiddagen. Vi ble faktisk etter hvert så lei at vi begynte å snakke om å dra i land og fiske gylte i småbåthavna i stedet. Som et siste håp ringte jeg til Andreas og spurte hvordan det gikk der borte. Joda, de lå cirka 2 kilometer lenger bort i fjorden (hvorfra vi først hadde flyktet) og der var det nesten vindstille. Hæ?, sa jeg, nå tuller du eller? Neida, de fisket lyr langs en fjellvegg, og det var utmerkede forhold. Men vi kan jo se dere?, sa jeg, og her vi er blåser det jo småspiker? Og dere ligger jo midt i en utsatt posisjon for den vindretningen som er så plagsom? Neida, han tulla ikke han, sa han. OK, sa jeg, da kjører vi bort til dere (det tok litt tid da vi ikke akkurat hadde kraftige motorer på båtene), men tuller du nå, så river jeg hodet av deg!, sa jeg med et smil.

Så vi tuslet bortover skrått i mot vinden. Og av alle merkelige ting; ettersom vi nærmet oss stilnet det av mer og mer, selv om vinden ut fra der vi hadde vært skulle stått rett på der de fisket. Været i fjorder lever sitt eget liv, kan jeg i alle fall fastslå….

Nuvel, dermed steg fiskeinspirasjonen betraktelig hos Leif og meg igjen, og vi fisket litt etter både brungylt og lyr (dog uten uttelling), før vi fulgte de andre til en bratt fjellvegg de hadde fisket ved noen dager før. Her hadde Irvin fått specimen (riktig stor!) lusuer på 550 gram, og vi la oss til for å drifte og fiske på 200 meters dyp. Og du verden som det nappet. Det sto mengder med lusuer fulle av rogn i fjellveggen, og vi fikk både 1, 2 og 3 per nedslipp. Og vinden var historie.

Lusuer er en ganske pen fisk når ikke øya spretter ut 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Endelig rolige vindforhold 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vi fikk vel nærmere 60 lusuer på to båter i løpet av kvelden. Snittvekta per fisk lå på rett oppunder 300 gram De var altså såpass store at de var helt greie å ta til mat. Marius fikk den største – en specimenfisk på 530 gram, og var meget fornøyd med det. Jeg kunne notere meg for ny pers på 440 gram, og Andreas forbedret vel persen sin 4-5 ganger opp til litt over 400 gram, han også. Og inne i mellom kom det opp noen brosmer og smålanger (eller sykkelpumper, som de også kalles…). Og ikke minst fikk Andreas en småpen lyr på 3,7 kilo.

Utover kvelden ble det helt stille, og Andreas og Marius lot bare båten sin flyte utover stadig dypere vann.

Solnedgang over Åkrafjorden 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Da de sveivet opp for kvelden kunne Andreas konstatere at det som hadde smånappet en stund på stanga hans var en liten kolmule som hadde hengt seg på. Den arten mangler både Leif og jeg, så vi lot oss inspirere og drev utover fjorden selv også. Og snart merket jeg smånapping i stanga. Etter å ha dratt bom et par ganger satt det på noe. Jeg var litt spent da jeg sveivet opp, selv om jeg anså det som mest sannsynlig at det var småhai. Og jada, småhai var det definitivt. Jeg hadde begynt å tro at denne rakkern ikke skulle bli blant de 52 artene, men det unngikk jeg ikke gitt.

ART 40 Svarthå 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Også så liten da; anslagsvis 50 gram. Norgesrekordholderen på arten, Andreas, lo godt da han konstaterte at denne mikrofisken skulle bli tema for art nummer 40. Men sånn er reglene!

Senere fiske av arten:

Det ble ingen flere svarthå på meg turen, og jeg gråt ikke av den grunn. Og siden har det kun blitt ferskvannsfiske, og da hadde jeg blitt overrasket om jeg hadde fått svarthå, gitt: «Ånei, ikke her også!».

Om svarthå

Om enn svarthåen er en sterkt mislikt agntjuv, så er den dog en viktig brikke i økosystemet på dypt vann i havet, og den er jo en ganske vakker fisk (men som Rune Johansen sier i sin bok Meite: finnes det stygg fisk da?). På engelsk lyder den navnet Velvet Belly, og fløyelsmage er i grunn ikke så dumt navn på denne fisken. Den har dog to meget spisse pigger på ryggen, så akkurat der er den ikke mye fløyelsaktig. Når den i tillegg er veldig kjapp til å bukte seg, så innbyr den ikke til å tas på. Men er man forsiktig og løfter den opp etter halen og deretter tar tak under hodet, kan man føle at huden faktisk er som veldig fint sandpapir, nesten fløyelsaktig…

Jeg visste om piggene på forhånd første gang jeg fikk den, men jeg visste ikke at den var så kjapp. Så det endte med en skikkelig blodprøve på håndbaken. Noen har visstnok blitt dårlige av dette, men piggene er ikke giftige, så det skal ikke være noen grunn til bekymring. Jeg merket i alle fall ikke noe mer.

Her ser man piggen på bakkroppen 23.10.09 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svarthåen finnes i store stimer på dyp under 2-300 meter over mudderbunn. Den finnes også langs hele kysten vår opp til Finnmark. Den er ikke mulig å forveksle med noen av de andre vanlige småhaiene våre, da den er svart på mesteparten av kroppen med en lysere buk. Buken er faktisk besatt med lysorganer som sender ut blinkende lys i serie. Jeg har dog ikke lagt merke til dette hos de jeg har fått, så enten er de ikke særlig hyppe på å lyse på land, eller så er lyset veldig svakt (sannsynligvis det siste).

Svarthå 18.04.11 (Foto: Ole-Håkon Heier)

Svarthå 18.04.11 (1) (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svarthåen napper og drar litt i agnet. Naturlig nok får man aldri de store hoggene fra en så liten fisk. Og den har en helt egen egenskap til å tre seg inn på den største krok. Svarthåen under satt på en 9/0-krok under langefiske.

Langesund mikrosvarthå Leif 27.04.08 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svarthåen er Nord-Atlanterens minste hai. De fleste steder man får den veier den fra 100 – 400 gram, men den kan bli større enn som så. Området utenfor Langesund er kjent som en plass der svarthåen kan bli stor, og det er også her norgesrekorden ble tatt i 2011. Andreas var fangstmannen, og fisken veide 960 gram. NM Sportsfiske har satt grensen for specimenfisk (ordentlig stor fisk) til 750 gram, og du har fått en flott svarthå om den veier over 500 gram. Selv om man sjelden tenker på en svarthå som flott når man har blitt plaget av den noen turer…

Svarthå 580g 25.04.07 (Foto: Leif Andersen).

Som det meste av fisk kan den sikkert spises, men jeg har aldri prøvd, på tross av mitt prinsipp om at alt skal smakes på. Den er som regel såpass liten at det neppe hadde blitt mye kjøtt av en fisk. Den må nok renses umiddelbart slik som annen hai for å unngå ammoniakksmak.

For mer om svarthå les her: Fiskepedia

Ukens apropos

Plagsomme fiskearter.

Selv om jeg fiske etter alt med finner, og registrerer ti-på-topp-lister for samtlige arter fanget i Norge, er det ikke alltid jeg er like begeistret for å få fisk. Når man fisker etter en bestemt art eller store fisker, vil andre arter eller småfisk bare være forstyrrende for fisket. Man ender opp med både å bruke tid på å dra opp fisk man ikke ønsker, og man bråker og plasker unødvendig på fiskeplassen. Noen ganger kan man selektere bort de artene/fiskene man ikke ønsker ved å skifte agntype eller gå opp på agnstørrelsen, men i andre tilfeller hjelper ikke dette i det hele tatt, eller man må faktisk bruke det aktuelle agnet for å få den fisken man er ute etter.

Som vel kommer tydelig frem i teksten over kan svarthå være en pine og en plage under fiske på dypt vann, der den sakte, men sikkert gnager kroken ren.

Haigomlemerker på agnet 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Her havnet jeg tydeligvis midt i en stim med svarthå 09.04.10 (Foto: Leif Andersen).

En annen fisk i saltvann som kan være plagsom er hvittingen, og da spesielt langs Østfoldkysten. Uansett hvor man er så kryr det av hvitting. Og de biter på alt de ser. Det fungerer nå en gang om man fisker etter større fisk, men fisker man etter mindre fiskearter langs bryggekanten er det ingen vei utenom småhvittingen.

I ferskvann er det mange eksempler. Karpemeitere kunne for eksempel i mange tilfeller kommet langt med mark, mais eller tilsvarende agn, om ikke det hadde vært for at det fantes andre typer karpefisk i vannet som er mer frempå enn karpa selv. Dermed blir boilies det eneste gangbare alternativet.

Under abbormeite i vann med gjedde har man en utfordring. Abboren er vār for ting som ikke stemmer med agnfisken, så fortom er et minus. Fluorkarbon er det beste alternativet, men så er det disse gjeddetennene da. Kompromisset blir gjerne så tynn fortom av fluorkarbon som mulig samtidig som at man fortsatt har en fair sjanse til å berge gjedda. Så er det en annen sak de dagene på isen hvor man får 15 gjedder og ingen abbor…

Fisker man etter stor mort finnes det som regel alltid liten mort, og i mye større antall. Da kan utfordringen være stor når det gjelder å selektere bort de små fiskene.

Og for ørretfiskere i vann som også har mort er skuffelsen like stor hver gang duppen går under og en blank karpefisk dukker opp.

Dette er uansett en del av utfordringen knyttet til det å fiske, så det er bare å fundere videre på hvordan man kommer best mulig ut av denne typen problemstilling der du fisker. Lykke til!

Siden sist

Første delen av den siste uka var tettpakket med ikke-fiskerelaterte aktiviteter, men jeg fikk allikevel stukket inn et par timer etter stam på tirsdagskvelden (15.5.).

Etter at 17. mai var vel overstått ble det imidlertid både bedre vær, mer tid og mer fiske. Fredagen 18. mai hadde jeg satt av til min tradisjonelle årlige ørretmeitetur, og det gikk slettes ikke verst. Det ble bestenotering på ørret på «52-52» med en nydelig fisk på 1090 gram og 47 cm, bestenotering på mort på «52-52» med en fisk på 210 gram (mye igjen å gå på her) og art nummer 44 kom på land.

Ørret 1090 gram og 47 cm 18-5-12 (Foto: Rune Askautrud).

Mort 210 gram 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Lørdag 19. mai tok jeg med ungene på en etterlengtet tur, og det ble bra med fisk. Jeg er stort sett bare fulltids assistent på slike turer, men dro opp 4 fisk i forskjellige sammenhenger, derav forbedring på art 44 og sannelig også art nummer 45 i «52-52». En opptelling i keepnettet viste for øvrig vel 30 fisk etter endt økt.

Per 19. mai har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 33 turer i ferskvann, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer den artigste skruen av en fisk så langt i «52-52»….