Lillebroren til abbor og gjørs!

15. juni skulle Leif og jeg forsøke å få våre første gjørs i Tunevannet. Arten ble satt ut i vannet på midten av 2000-tallet, og det har de senere årene blitt tatt en og annen fisk som bifangst under fiske etter abbor. Vi var ikke sikre på om vi ville få noen i det hele tatt, men etter kun 15 minutter kunne jeg notere meg for gjørs som art nummer 50 i «52 arter-52 uker». Og da en kort kveld var omme kunne vi oppsummere med 4 gjørs totalt, der den største veide 1500 gram.

Min kone skulle reise på feltarbeid med jobben fra søndag – torsdag den påfølgende uka, og dermed var løpet lagt for min del. Greit nok det, men når minstemann Jacob begynte å få røde prikker over hele kroppen på fredag ettermiddag så det ut til å kunne bli ei hektisk uke. Vannkopper, ja…

Når yr.no så meldte at vinden skulle stilne på lørdagskvelden (16.6), ble det veldig fristende å ta en kort opplading til neste uke med å ro en tur med båten på innsjøen Langen og kaste jig etter abboren et par timer. Etter å ha måttet snu og hente den gjenglemte flytevesten (den må alltid med!), var jeg på plass ved Langen klokka 2000.

Det var en litt treg kveld på abboren, men jeg klarte å lure 2 abbor på jig og en på agnfisk, i tillegg til et par smågjedder. Faktisk bet sviknotten bedre utpå vannet enn abboren. Men da de to største abborene veide over halvkiloen var jeg ganske fornøyd allikevel. Den største abboren jeg hadde registrert på «52-52» så langt var på veldig stusslige 200 gram, så en forbedring til 540 gram lot seg høre.

Aahhh, endelig en mer anstendig abbor – 540 gram 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var mutter’n som måtte trå til og hjelpe meg slik at uka gikk i hop. Med vannkopper kunne jo ikke Jacob reise i barnehagen, men jeg hadde jo flere aktiviteter på jobben som jeg var lei å måtte droppe. Først hadde jeg lovet min kollega Hanne å være med henne som fiskespesialist når hun skulle ta med en 1. klasse på Mysen videregående skole på fiske- og friluftslivsdag mandag 18. juni.

Etter å ha kjørt Marion på skole og Jacob til bestemor, var jeg på plass ved Mysenelva klokka 0900. Det skulle etter planen gi meg cirka 30 minutter til å rigge opp en duppmeitestang, en bunnmeitestang og en agnfiskstang til gjeddefiske, og i tillegg forsøke å få flest mulig arter og fisk i keepnettet innen klassen kom. Ja, det var tight, men heisann, det fikk bare bli så godt det ble.

Susebakkefossen i Mysenelva 18-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Klokka 0920 var jeg fortsatt fiskeløs, mens dagens medhjelper Bjørn Myrvang fikk lugget opp ei laue (den rømte for øvrig igjen fra mitt musespiste keepnett…). Så begynte morten å finne foret på duppmeiteplassen, og det ble to kjappe småmort, før det tredje nappet resulterte i at en utrolig kraftig og høyrygget 390-grammer endte i keepnettet. Ny bestenotering på «52-52».

Neste fisk var enda hvassere. Den gikk rett opp i overflaten og la bredsiden til meg før den gikk ned igjen, noe som gjorde at jeg overvurderte størrelsen på morten, og fikk den store fiskeskjelven mens jeg kjørte den. Og jammen var det en friskus av en fisk! Bjørn kom til med håven, og etter hvert fikk jeg lurt fisken opp i den. Da jeg kikket oppi nettet så jeg at den var langt mindre enn jeg først hadde trodd, men 500 gram er en flott mort, og jeg jublet av glede over å ha tatt årets og «52-52» sin første godkjent store mort. Jeg må si at det er få andre fisk jeg synes er så flotte som store mort, og jeg elsket Mysenelva der og da!

Herlige mort på 500 og 390 gram fra Mysenelva 18-6-12 (Foto: Bjørn Myrvang).

Og så kom klassen, og det var bare å prate i vei, løse floker og lære bort det jeg kunne de neste timene. De fikk flere mort, dog ingen store, mens jeg tok to gjedder på agnfisk og de tok to gjedder på sluk.

Matpause 18-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Mysenelva er for øvrig verdt noen ord. Denne lille elva renner gjennom/rundt Mysen sentrum og har i mange år blitt mer eller mindre ignorert, med unntak av meitefiskere på jakt etter stormort. Så er dog ikke tilfelle lenger. 30. juni 2011 ble interesseforeningen «Mysenelvas venner stiftet», se: http://www.mysenelva.no/

Målet er å sette elvebredden i stand slik at alle kan bruke elva, og ha glede av den til vanns og til lands. Det meste av denne jobben blir gjort på dugnad. «Mysenelvas Venner» er stiftet for å kunne organisere arbeidet. Foreningen ser for seg en sti langs elva med trivelige bruer, koselige fiskeplasser og idylliske steder hvor alle kan ferdes også for rekreasjonens skyld. Elva skal «tas tilbake».

Og de har lykkes! Ved Susebakkefossen hvor vi fisket var det tidligere gjengrodd og søppelfylt. Det er nå anlagt sti langs elva, og det er ryddet for kvist og kvas og nedfalne trær langs bredden. Det er satt opp griller og stokker til å sitte på, og det er laget en utsiktsplattform ved fossen. Tilsvarende skjer også langs resten av elva. Dette har ikke gått upåaktet hen, og blant annet har Gjensidigestiftelsen kommet med midler til arbeidet. Stå på folkens, dere gjør et kjempearbeid som flere kunne lære av!

Nå var egentlig min neste plan på fiskefronten å fiske etter stor vederbuk igjen. Glomma begynte imidlertid å stige, og snart var det en miniflom på gang. Da var det bare å glemme vederbukfisket. 10.-20. juni er den store skole- og fritidsaktivitetgrilleavslutningsperioden (det var et ord med bra lengde, eller hva?). Det medfører at eventuelle fisketurer må klemmes inn og times i enda større grad enn vanlig. Det eneste jeg fikk til denne uka var en 2,5-timers tur etter stam etter korpsavslutning torsdag kveld (20.6.). Og det var bra med vann, ja.

Mye vann i Vammafossen 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det ble to missede napp og en stam på 940 gram på land. Jeg tror neppe jeg noen gang har slitt så mye for å få stam over kiloen som denne sesongen. Men da får jeg tro det er en desto bedre fisk som dukker opp når det først kommer.

For en gangs skyld hadde jeg valgt å legge igjen speilreflekskameraet hjemme, og ta med kompaktkameraet i stedet. Forbannet dårlig ide. En stålorm lå og krøllet seg så flott rett bak meg og fotolyset var bra, men det ble bare middelmådig kvalitet på bildene. Mental note: Velg alltid speilrefleks, selv om du ønsker å kutte vekt…

Aisann en levende skolisse 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Eller mer korrekt, en stålorm 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste tur hadde jeg gledet meg til en stund. 25.-26. juni. Min første tur til det velkjente storgjørsvannet Akersvannet i Stokke i Vestfold. Og det innfridde. Mye action, og en rekke fine fisker. Dog er størrelsen på gjørsen i dette vannet hinsides alt annet gjørsfiske i Norge, så resultatet var neppe spesielt bemerkelsesverdig der. Men for førstegangs gjørsfisker Bernt og undertegnede (som bare har tatt to over 4 kilo tidligere), var 5 gjørs mellom 4,2 og 5,1 kilo mer enn nok. Men mer om dette sto det under art 50 (gjørs), så lurer du på mer får du lese der.

Dagen etter (27. juni) skulle jeg være fiskespesialist på NJFF Østfolds sommerfiskeskole for unger i Indre Østfold. Et nytt prosjekt av året dette; å tilby 3-dagers sommerkurs for unger i alderen 9-14 år. Begge gruppene ble fulltegnet før fristen løp ut, så her traff vi blink. Dag 1 hadde vært i stille, næringsrikt vann med mange arter og inkluderte også fluekasting (Lundebyvannet), dag 2 var i en næringsfattig skogssjø, inkludert kanopadling, og dag 3 var i Glomma med fokus på å bruke alle metoder, og nye temaer fiskekunnskap og bunnmeite. Og her kom jeg inn i bildet. Det var en engasjert gjeng som deltok, og dyktige var de også!

Aktive fiskeskoledeltagere 27-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Utover dagen satte jeg i gang med bunnmeitet, og kapret også et par fisk selv. Og en av disse var jammen art nummer 51:

Art 51 ble hork 27-6-12 (Foto: Hanne Frøyset Herland).

Hork 13g 27-6-12 (Foto: Hanne Frøyset Herland).

Hork. 13 gram. Ingen uvanlig størrelse på denne krabaten det. Men flere av deltagerne på skolen fikk hork når jeg skulle lære bort bunnmeite etterpå. Den største veide 45 gram, og den ble mottatt med stor begeistring av fiskerne.

Senere fiske av arten:

Uka etterpå (2.7.) var det en ny fiskeskolegruppe på samme plass, og jeg var igjen på plass som instruktør. Da ble det mer bunnmeite og flere hork. Av de to jeg fikk var denne den største – litt større enn forrige gang med sine 20 gram.

Glomma Skjørshammer brygge Hork 20g 2-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Om hork

Horken er den minste av de tre artene vi har av familien abborfisk i Norge. Det er egentlig ganske fascinerende hvor forskjellige disse tre artene er. Blant karpefiskene må man ha en del kunnskap for å skille alle artene, men de tre abborfiskene er fullstendig forskjellige.

Horken er lillebroren i familien. I Norge oppnår den bare en størrelse på litt over 100 gram, og som oftest veier den fra 5-50 gram. Den liker seg ved bunnen, og er mest aktiv om natten. Dog er den også ganske dagaktiv i vann og elver på dypere vann eller der vannet er mer grumsete.

På natten kan den påtreffes helt inne i vannkanten, ellers står den gjerne på et par meters dyp eller mer. Den spiser det meste av smådyr, og førstevalget om man ønsker å ta en hork på krok er nok mark, da helst på eller ved bunnen.

Horken har en grunnfarge som er kombinasjon av grå, brun og grønn, med små svarte flekker over det meste av kroppen. Den har ikke bare piggfinne på ryggen, men også en rekke pigger på gjellelokket – som den spriker med når den er fanget. I tillegg er den ganske slimete, i alle fall i forhold til gjørs og abbor. Merk også at den har en sammenhengende ryggfinne.

Hork fra Ågårdselva i Østfold mai 2011 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I Norge finnes den på Østlandet nord til og med Mjøsa.

Det er fiskekompis Leif Andersen som har gjeldende norgesrekord på hork på 101 gram. Han har faktisk fått hork på 116 gram tidligere, men norgesrekorden var inntil noen år siden på hele 263 gram. Den ble imidlertid slettet pga. mangelfull dokumentasjon. NM Sportsfiske har satt specimengrensen (riktig stor fisk) til 100 gram, men du har faktisk fått en fin hork om du passerer 60-70 gram.

Leif sin norgesrekord på hork på 101 gram 31.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Som man skjønner utfra størrelsen er ikke horken den store matfisken. Smaken er det imidlertid intet i veien med – den føyer seg fint inn blant sine storesøsken gjørs og abbor. Izaak Walton påpeker faktisk i sin ikke ukjente bok «The Compleat Angler» at «no fish that swims is of a pleasanter taste» enn hork. Det er jammen ikke noe dårlig skussmål! Så om du får en så er det bare å prøve – du kan bare rense og steke den som småabbor.

For mer om hork les her: fiskipedia

Ukens apropos

Enorme muligheter rett utenfor stuedøra.

OK, horken er kanskje ikke den første fisken jeg viser til om jeg skal oppfordre dere alle til å sjekke ut fiskemulighetene i nærområdet deres. Men det nærmer seg slutten på «52-52», og dette er et tema jeg definitivt ville innom før prosjektet er fullført.

De aller fleste i Norge har fersk- eller saltvann innen 15 minutters rekkevidde. Og de fleste steder der det er vann er det faktisk fisk. Hvis du satte deg ned med kartet og tegnet en ring rundt der du bor som omfattet potensielle fiskeplasser innen 15 minutters rekkevidde – hvor mange plasser ville du få med da, og har du fisket der?

Du vil kanskje si at; joda, det er både en rekke dammer og tjern og bekker/elver innenfor denne sirkelen, men at det er lite interessant fiske der eller at det er for små vann. Men har du faktisk prøvd? Og uten å ta med deg fordommer mot at den og den fisken ikke er interessant bytte?

Det er klart at ettersom man har fisket etter stadig flere arter stiger gjerne kravene til hvilken størrelse som er interessant å fiske etter. Men det er utrolig hva blå flater på et kart kan inneholde av overraskelser om man sjekker de ut.

Selv bodde jeg på Ås i noen år, og de første årene klaget jeg min nød over hvor lite fiskemuligheter det var der. Da var jeg ferskvannsfisker på min hals, men så begynte jeg å prøve i saltvann. Og en ny verden åpnet seg. Jeg fikk brått en rekke arter jeg knapt hadde tenkt tanken på tidligere.

Og da jeg kikket mer nøye på kartet kunne jeg se at landskapet var spekket med små dammer og pytter (bortsett fra Årungen da, som er en anstendig stor innsjø). Etter hvert begynte jeg å testfiske et utvalg av disse dammene, og det dukket opp karuss, suter opptil 1600 gram, mort opptil over halvkiloen, ål over kiloen, ørret i mengder i en dam, gjedde, en dam der det tidligere var tatt abbor på over 2500 gram, og dammer med karper over 5 kilo. Akkurat. Og jeg hadde klaget på elendige muligheter.

Og det samme konseptet gjelder resten av Norge. Begynner man å grave og teste nærområdet sitt dukker det opp både det ene og det andre. OK, det er et mindretall av turene det dukker opp nevneverdige fangster på, men noen dukker opp før eller senere! Og der er vi ved kjernen i det jeg prøver å si. Vi er verdens heldigste sportsfiskere her til lands. Innenfor kort avstand fra der vi bor finnes det sannsynligvis et strålende sportsfiske etter en eller annen art, bare vi prøver og ikke har en for snever forhåndsinntatt innstilling om at kun 1-2 arter er interessante. Og ikke minst: det er fremdeles vann der ennå ingen sportsfisker har dyppet sitt snøre!

Så skru av TV’en og kom deg ut!

Siden sist

Denne uka har jeg startet en sluttspurt hvor målet er å få så mange arter som mulig innen de 52 ukene er over (siste dag er 11. august). Jeg kommer ikke til å skrive like fyldige saker om artene 53 og utover, da blir det bare to samlesaker.

Mandag 30. juli kom art nummer 55 (ferskvann), og på en tur på natta fra tirsdag til onsdag kom art nummer 56 (ferskvann) den 1. august. Vi var ute igjen i saltvann torsdag 3. august og da kom art nummer 57. Dermed gjenstår kun en uke.

Per 4. august har jeg dermed vært på 34 turer i saltvann og 60 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer art nummer 52; en flott nybegynnerfisk å prøve seg på for ferske meitefiskere…

Ole-Håkon viser deg hvordan du fileterer og tilbereder gjørs.

Gjørs er etter min mening den beste matfisken vi har i ferskvann i Norge. Nå må det sies at jeg ikke er glad i fet fisk, så for meg er ikke laks noe alternativ til middag. Men alle som får en gjørs burde prøve den som mat. Her kommer en beskrivelse av hvordan du lager fine, beinfrie stykker:

Artikkelen er en del av :  Hvordan fiske Gjørs? – Art nummer 50 / 52

Først skjærer du av filetene fra begge sider av fisken.

Filetering av gjørs 1 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Deretter tar du av skinnet, og skjærer av den delen som inneholder beina rundt bukhulen. Den store delen er nå fullstendig beinfri.

Filetering av gjørs 2 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så legger du kniven inntil beina rundt bukhulen og tar av det rene kjøttet der. Og vips sitter du med beinfritt gjørskjøtt. Enklere fisk å rense finnes knapt.

Filetering av gjørs 3 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Selvfølgelig må jeg da også ta med et middagstips, her starring halvannenkilos-gjørsen fra turen til Tunevannet. Enkelt og greit. Legg gjørsbitene på papir slik at de ikke lenger er våte, men kun fuktige. Så har jeg snudd de i en blanding av mel, salt og pepper før de stekes gyllenbrune. Ved siden av har jeg kokt brokkoli og stekt skiver av squash. Pastaen var et ønske fra min sønn, og ble ikke med på min tallerken til slutt…

Middagen er underveis 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så har jeg servert dette med skivede tomater, en rømmeklatt med gressløk fra hagen og et glass med eplejuice, og det smakte jammen ikke verst.

Gjørs til middag 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Les også:

Gjørs er en fantastisk sportsfisk som er uhyggelig populær i våre naboland. I Norge svømmer det noen skikkelig flotte eksemplarer 

Onsdag 13. juni jaktet jeg på stor vederbuk, men jeg endte opp med en ikke alt for uvanlig bifangst på plassen; gullbust, som dermed ble art nummer 49.

På vei hjem fra suterfiske uka før stoppet Leif og jeg ved Tunevannet i Sarpsborg. Allerede rundt 1990 ble det satt ut noen gjørs her, men som ledd i en større restaurering av vannet ble det sluppet et hundretalls gjørs der i 2005 og 2006. Og da de gjørsene som ble sluppet var opptil 4-5 kilo og det i tillegg hadde blitt et par bifangster av disse på isfiskere og båtfiskere i løpet av de siste årene, hadde Leif et ønske om å prøve om det lot seg gjøre å fiske gjørsen målrettet der nå. Han hadde også tenkt seg frem til en mulig fiskeplass.

Der han først hadde tenkt vi skulle kunne sitte, var sivet alt for tett, høyt og gikk for langt ut, men lenger bort langs kanten av vannet var det sannelig flotte plasser.

På fredagen (15. juni) hadde jeg fiskemulighet igjen på kvelden, og siden det var såpass trafikk på vederbukplassen, i tillegg til høy vannstand, tenkte jeg at jeg likeså godt kunne gi gjørsen i Tunevannet et forsøk i stedet. Og Leif var ikke lei å be. Jeg fant også et dybdekart, og det bekreftet at plassene vi hadde funnet definitivt var spennende.

Vi var på plass klokka 2100 og klokka 2115 var agnene i vannet. Jeg hadde ikke kommet lenger enn til å rigge stang nummer tre da jeg så tuppen på stang nummer en bøye seg. Eller hadde jeg blingset? Den var i alle fall rolig nå. Jeg tok til å rote med stang nummer tre igjen, men hadde et øye på stanga i stangstativet. Joda, der rykket det igjen. Jeg hoppet bort til stangstativet og det rykket ujevnt videre, dog uten å dra ut snøre fra baitrunnersnella. Jeg klinte til, og dro et stort hull i lufta.

Jaja. Men det nappet der hadde da lignet veldig på et gjørsnapp? Jeg satte på ny agnfisk, og kastet ut. Så fikk jeg også ut stang nummer tre, og satte meg på fjellet og nøt synet av tre ladede stenger i stangstativ. Så jeg bare måtte løfte kameraet for å ta et i meitesammenheng nesten like klassisk motiv som «elg i solnedgang»; stangstativ i det som kunne vært solnedgang, men nå var overskyet kveld.

Stangstativ som kunne vært i solnedgang, hadde det ikke vært overskyet og sola i tillegg gikk ned bak meg 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det tok ikke mer enn en veldig snau halvtime før en fisk igjen var bortpå samme stanga som sist. Jeg løftet stanga, ventet, så at fisken tok snøre og klinte til. Joda, fisken satt! Den var ikke veldig stor, men det skulle bli spennende å se hva som dukket opp. Og etter noen titalls sekunder (jeg kastet bare 20 meter ut fra land) kom en fisk sigende opp: en gjørs!

Gjørs 830 gram 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så utrolig fett! Første gangen i et vann der kanskje ingen eller i alle fall veldig få har forsøkt å fiske gjørs målrettet fra land med agnfisk, og så sitter den allerede etter 30 minutter. Det ble fangstbilde der fiskeren er utrolig mye gladere enn størrelsen på fisken skulle tilsi. Men her var virkelig ikke størrelsen alt.

ART 50 Gjørs 15-6-12 (Foto: Leif Andersen).

Turen var en suksess!

Senere fiske av arten:

Vi ga oss selvfølgelig ikke med å fiske bare fordi vi hadde fått det vi var ute etter. 20 minutter etter at min første Tunevanngjørs var landet, etter å ha slått i hjel et titalls sviknott og feiret med noen never peanøtter og sjokolade, var det fisk på igjen. Denne gangen kjentes fisken større ut, og ganske riktig; det var en ny gjørs – denne gang på 1500 gram og 57 cm.

Gjørs 1500 gram og 57 cm 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jeg løp bort til Leif med fisken og han tok et flott bilde av gjørs og gjørsfisker i solnedgang:

Gjørs er en flott fisk 15-6-12 (Foto: Leif Andersen).

Nå begynte jeg å håpe litt på at Leif også skulle få et napp snart, men sånn skulle det ikke bli. Klokka 2230 kunne jeg lande ei gjedde på 2300 gram, før jeg klokka 2310 fikk dobbelthugg, og landet dagens tredje og fjerde gjørs på 1230 og 800 gram. Det var jeg ikke så lei for, da jeg synes gjørs er den beste matfisken vi har i ferskvann i Norge. Leif hadde dog også fortjent et napp, syntes jeg, men det er ikke alltid at det å fortjene et napp betyr noe på fiske, gitt.

Utpå kvelden ble det faktisk litt solnedgang på ordentlig, da skylaget var litt tynnere lenger bort i horisonten.

Nydelige farger i solnedgangen 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Rundt midnatt begynte det å blåse opp. Etter hvert (klokka 0030) blåste det såpass at vi bestemte oss for å reise hjem. Vi hadde uansett lykkes med det i hadde satt oss fore.

Og mørket siger på 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste tur etter gjørs hadde jeg gledet meg til en stund. Hooked-sjefen Bernt og jeg snakket sammen tidligere i juni om at vi burde få til en tur sammen før «52-52» var fullført, og jeg foreslo at vi skulle prøve Norges beste gjørsvann; Akersvannet i Stokke. Vi booket båt 25.-26. juni og krysset fingrene for godt vær.

Da jeg dro hjemmefra så det dog ikke akkurat lovende ut. Det høljet ned regn. Hjemmefra og til Sarpsborg kjørte jeg stort sett i 60 km/t, både fordi jeg hadde problemer med sikten og fryktet vannplaning. I Særp kom jeg imidlertid foran fronten som kom sigende fra øst, og dermed ble det både lite vind og delvis skyet pent vær. Det samme gjaldt ved Akersvannet, men i horisonten så vi at uværet kom etter meg.

Uværet er på sporet av meg igjen 25-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jaja. Ikke så mye å gjøre med været uansett. Vi bar fiskesakene ned i båten (som for øvrig så ut som om den var hentet fra restelageret av rekvisitter fra 70-talls-TV-serien M*A*S*H), og jeg rigget en duppmeitestang for å røske opp noen kjappe agnfisk.

Eller nei, det skulle visst ikke være så lett. Vi endte opp med å bruke to timer på å få opp 10 sørv og noen brasme x sørv-hybrider. Egentlig litt store som agnfisk, men jeg har tidligere brukt fiskebiter når jeg har fisket etter gjørs, og tiden gikk fra oss, så vi bestemte oss for at det fikk bare fungere. Vi skjøv båten på vannet og gled nesten lydløst (mmmm, så deilig det er med elmotor) ut over vannet.

Bernt styrer båt og kikker på ekkoloddet 25-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Uværet streifet oss bare der det gled forbi og vi slapp med bare noen regndråper. Vi la båten på 6,6 meters dyp og la ut en dregg i hver ende slik at den ikke skulle vri seg. Jeg hadde tatt med stangstativ og vi skulle fiske med to bunnmeitestenger på hver side. Båten var ikke blant de mest stødige, så vi innså snart at vi måtte sitte ganske stille for å ha full kontroll på eventuelle forsiktige napp.

Den første timen hadde vi to fisk bortpå, men vi var ikke i nærheten av å kroke de en gang. Den neste timen skjedde det fint lite.

Etter vel en time i båten så det slik ut 25-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste napp kom klokka 2330, og den fisken lurte oss godt. Den tok nemlig agnet og gikk sideveis mot båten. Søkket må ha hengt seg opp for den dro ikke ut snøre fra baitrunnersnella i det hele tatt. Det var ikke før Bernt så et rykk i stanga si at vi oppdaget at snøret sto i en helt annen vinkel enn dit Bernt hadde kastet. Bernt gjorde tilslag og snart var han i kamp med en tung fisk. Men etter 30 sekunder ble plutselig snøret slakt…

Det viste seg at snøret bare hadde gått kutt av. Det er slikt som ikke skal skje, og jeg svært sjelden opplever, men det var nok en skade på sena et stykke over taklet som jeg ikke hadde oppdaget da jeg rigget stengene. Bittert! Både med tanke på fisken og fiskeren.

Men solnedgangen var nydelig over det stille vannet 25-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så skulle det gå en ny time før neste napp kom. Denne gangen var det min tur. Og også denne gangen gikk det skeis. For noen surrehuer! Denne gangen hadde jeg plassert håven slik at jeg ikke fikk satt ordentlig tilslag (jeg hadde akkurat byttet om på stangplasseringen), og dermed var sjanse nummer fire for turen forspilt. Da jeg atter igjen misset et tilslag klokka 0130 ble selvironien temmelig stor, og jeg fastslo at vi nok måtte anses å være to skikkelige amatører på tur. Ved dette tidspunktet begynte Bernt å bli trøtt, og snart kunne jeg høre lett snorking fra andre enden av båten.

Det varte dog ikke så lenge. Ti på to på natta kravlet han seg opp igjen. Og det var intet dumt tidspunkt å sette seg opp på. Bare noen minutter senere var det fisk på stanga hans. Og denne gangen satt den på i tilslaget. Det ble en heftig kamp med flere utras der fisken gikk fra overflaten og helt ned til bunnen, og der jeg forsøkte å filme med kameraet hans men kun klarte å ta en stillbildeserie….

Til slutt kunne jeg la håven omslutte turens første gjørs, og faktisk Bernt sin første gjørs noensinne.

Endelig 26-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

5080 gram er det jeg vil kalle en solid debut for en gjørsfisker! Etter vel 150 gjørs tatt på stang har jeg ennå ikke kommet over 5 kilo. Men så hadde jeg heller ennå ikke fisket på Akersvannet ennå da…

Jeg hadde knapt rukket å gjenutsette gjørsen til Bernt da en av mine stenger satte i gang med å gi ut snøre. Og jada, fast fisk på meg også. Etter en litt slappere kamp enn det Bernt opplevde kunne han håve min første gjørs for turen. 4280 gram og min tredje største noensinne. Hadde Bernt også husket og ikke holde fingrene foran blitsen hadde den sikkert hatt et hode på bildet ogsåJ

Flott gjørs på 4280 gram 26-6-12 (Foto: Bernt Nor).

Jeg så snart hvorfor gjørsen min hadde vært litt slappere. Den ene kroken hadde fått feste i den ene gjellebua og dermed blødde fisken litt. Gjørsen er følsom for skader, i tillegg til at den også er følsom for store trykkendringer, og langvarig kjøring kombinert med lite oksygen i vannet. Bernt hadde aldri smakt gjørs før, så etter en forespørsel valgte jeg å avlive denne fisken slik at den kunne gjøre nytte på hans middagsbord. Like greit det fremfor å sette den ut til en uviss skjebne. For et såpass lite vann som Akersvannet (2 km²), bør bestanden beskattes med omhu for å bevare fisket, så gjenutsetting bør være hovedregelen på større fisk. Men er fisk under 5 kilo større fisk i Akersvannet?

Nå hadde begge fått fisk, og stemningen var høy. Men det var den åpenbart hos gjørsen også. Vi hadde to napp til som vi misset før jeg igjen hadde fast fisk klokka 0250. Denne fighten var heftigere, men så satt også krokene akkurat der de skulle langt fremme i munnen. 4500 gram, bare 150 gram unna persen min, og min nest største gjørs noensinne.

4500 gram, og jeg tipper at jeg ser på den andre stangtuppen 26-6-12 (Foto: Bernt Nor).

Jeg hadde veid fisken og Bernt hadde tatt poseringsbilde, og jeg var på vei til å ta bilde av fisken ved siden av meterstokken på avkrokingsmatta (jeg avkroker for øvrig de fleste fiskene i vannet og har de der når jeg ordner med matter, vekter etc.), da det dro i vei på stang nummer to. Det var bare å pælme fisken på vannet (den skjøt av gårde som et skudd), og sette i gang og kjøre fisk nummer to. Bernt fikk det travelt med å løsne kroken fra håven. Han tråklet imidlertid fælt med det, så jeg ba han til slutt bare kappe snøret og la kroken henge inntil videre. Ny heftig fight på meg, og etter hvert en fisk på 4200 gram i båten – min tredje på en time.

Fornøyd fisker med sin tredje 4-pluss gjørs på en time 26-6-12 (Foto: Bernt Nor).

Så var det Bernt igjen. Heller ikke denne gangen fikk jeg tatt noe bilde av fisken på matta, jeg pælmet den uti og bøyde meg over håven for å løsne kroken fra i sted. I det jeg snudde meg hørte jeg et brak og hoiing, og hev meg ned for ikke å miste balansen da båten gynget voldsomt. Da jeg snudde meg så jeg Bernt ligge og kave i båten (takk og pris ikke utenfor), mens han holdt en stang, nå uten napp, i hånda. Han hadde glidd da han reiste seg og skulle gjøre tilslag. Tydelig at adrenalinet var i ferd med å ta oss helt.

Da var det bra at det tok en knapp halvtime før neste napp kom, slik at vi fikk roet det verste. Bernt fikk en ny sjanse, og denne tok han bedre vare på. Etter en bra fight kunne jeg håve en fisk på akkurat 5000 gram.

Nå var klokka blitt såpass mye at sola begynte å stikke frem i horisonten. Med det så også gjørsen ut til å ha gjort seg ferdig med sin mest voldsomme huggperiode. Den siste timen frem til klokka 0500 hadde vi fem forsiktige napp akkurat som vi hadde hatt tidlig på kvelden, der jeg kun klarte å lande en kilosfisk på ett av disse.

Men vi var veldig fornøyde, og Bernt MÅTTE på do.

Bernt tvinger frem et smil i morgensolen, men tenker på helt andre ting… 26-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

For en morgen!

Speilblank vannoverflate 26-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var deilig å legge seg da jeg endelig var hjemme igjen klokka 0800 og jeg sov godt frem til klokka 1400. En vel anvendt avspaseringsdag!

Det var såpass morsomt å fiske gjørs på Akersvannet at jeg bare måtte prøve en gang til snarest. Denne gangen (4.-5. juli) ble Leif med, og vi var hakket mer hvassere til å skaffe agnfisk enn sist. Man lærer jo litt. Vi var dog senere på plass enn jeg hadde vært uka før, så gjørstengene var i vannet klokka 2100, akkurat samme tidspunkt som sist. Og vi fisket på akkurat samme plass.

Men fisket var svært annerledes. Denne gangen var det masse smånapping fra klokka 2130 – 2330, og det var åpenbart mye mer smågjørs inne. Leif satte imidlertid dobbeltpers innen midnatt med to fisker på 4330 gram og 4340 gram, så han var veldig fornøyd.

Leif med ny pers på gjørs på 4340g 4-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så roet all nappinga seg (vi hadde sikkert 20 napp før midnatt), og vi begynte å håpe på at det ville bli flere storgjørs når det ble mørkt. Og klokka 0030 fikk jeg min tredje største gjørs noensinne på 4400 gram.

Gjørs på 4400 gram 5-7-12 (Foto: Leif Andersen).

Lovende. Men det skulle bli med det. Det kom et par tokilosgjedder i båten, og Leif mistet et beist av ei gjedde etter en hard kamp, før sola begynte å stige igjen og smånappingen igjen kom tilbake. Da klokka var blitt 0430 hadde det gitt seg helt med å nappe. Vi kunne oppsummere med 7 gjørs i båten, der 3 veide over 4 kilo, mens resten veide under halvannen kilo. Men for all del, vi klaget ikke for det, dog var jeg veldig mye trøttere på vei hjem enn jeg hadde vært sist.

Og med det ble det ikke mer fiske etter gjørs på «52-52».

Om gjørs

Jeg fikk min første gjørs 15. juni 1999. Den ble tatt i utløpselva fra Skinnerflo, Kjølbergelva, i Fredrikstad. Vi var ute etter gjørs og fisket med agnfisk på bunnen, men det var på marken at min første ble landet. Ganske snart begynte vi å fiske i Skinnerflo i stedet, og det ble mange turer etter gjørs der i 2000 – 2004. Og det ble mange gjørs også – det kryr av de der nede!

Min første gjørs 15.06.1999 (Foto: Lene Sørlie Heier).

Størrelsen er imidlertid litt mer så som så – den store mengden man får under landbasert bunnmeite med fisk er på 0,5 – 1,5 kilo. Lykken var derfor stor da jeg fikk en fisk på solide 4,35 kilo i mai 2004. For øvrig et lite vellykket selvutløserbilde der fokus ligger på stråene i forkant. Men så fikk sørvfisket der nede langt større fokus (se art 44).

Skinnerflo-gjørs på 4350 gram 24.05.2004 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste runde med gjørsfeber fikk jeg i 2006-2007, da jeg fisket i Nærevann i Ski. Her var fisken sjelden under 2 kilo, og jeg satte ny pers med en fisk på 4,65 kilo. Men vannet har få fiskeplasser fra land, og ganske snart ble også noen av disse gjort ufiskbare av grunneiere som nok ønsket mindre trafikk der. Når jeg så flyttet fra Ås og til Degernes høsten 2007 var runde to med gjørsfeber over.

Nærevann-gjørs på 4650 gram og 80cm 31.05.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter dette har jeg prøvd på gjørsen litt av og til, og jeg har hvert år sikret meg noen matfisk under sørvfisket i Skinnerflo. Ved å ha en agnfiskstang stående ute mens jeg fisker sørv, blir det fort 2-4 gjørs på en kveld i flott størrelse til mat.

Nå er spørsmålet om jeg igjen er i ferd med å pådra meg en tredje runde gjørsfeber i 2012…

Gjørsen er lett å kjenne igjen. Vi har kun tre abborfisker i ferskvann i Norge; abbor, hork og gjørs. Horken er liten (opptil vel 100 gram), mens abboren er grønn med svarte striper og røde finner. Gjørsen blir desidert størst av disse tre artene, og er gråfarget med litt utydelige mørke tverrstriper langs siden. Alle tre artene har piggfinne på ryggen. Gjørsen er mer langstrakt enn abboren, og den har i tillegg to pluss to «vampyrtenner» oppe og nede fremst i munnen.

Merk ryggfinna og hoggtennene 1120g 23.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I Norge var gjørs en av de fiskeartene som vandret inn senest etter siste istid. Opprinnelig fantes gjørs naturlig i nedre del av Haldenvassdraget, i Glomma opp til Bingsfoss, inkludert Øyeren og nedre del av Nitelva og Leira og i Vansjøvassdraget. Den døde ut i Haldenvassdraget så sent som rundt 1990, uten at man riktig vet hvorfor. Samtidig har den blitt satt ut og har slått an i Gjersjøen i Oppegård, i Nærevann i Ski, i Akersvannet i Stokke i Vestfold, og, som det nå ser ut, i Tunevannet i Sarpsborg. Det har gått dårligere med utsettinger i Årungen i Ås og i Borrevannet i Vestfold.

Gjørsen trives best i næringsrike lavlandssjøer med grumsete vann der det er bra med næringsfisk og temperaturen blir ganske høy på sommeren. Dette gjør nok at den ikke nødvendigvis har slått an alle steder der den har blitt utsatt.

Voksen gjørs jakter primært når det mørkner eller lysner, selv om vi i Akersvannet opplevde mest action når det var på det mørkeste. Dog var det jo nesten årets lyseste natt. Den jager gjerne i stimer eller grupper. Selv om den gjerne går helt opp i overflaten for å ta byttefisk, er den nok mesteparten av tiden å finne ikke så langt fra bunnen. Når den ikke jager, går den gjerne dypere hvor den står og hviler ved bunnen. Den er imidlertid også da fullt mulig å lure. Om den står dypt kan imidlertid gjenutsetting være vanskelig.

En meget effektiv måte å fiske gjørs på er å bunnmeite med fisk eller fiskebiter. Gjørsen har ikke så stor munn, så man bør ikke bruke agnfisk som er særlig større enn 15 centimeter. I motsetning til abboren, som ofte ser ut til å foretrekke et agn i bevegelse og i alle fall hel fisk, ser det ikke ut til å bety noe under gjørsmeite om man bare bruker fiskebiter. Den kan imidlertid være ganske forsiktig til å nappe, så det er viktig å redusere motstanden så mye som mulig og være rask med tilslaget.

Gjørstakkel 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Gjørstakkel med agn 15-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Solnedgang over bunnmeitestenger etter gjørs er ikke å forakte 25.05.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Man kan også fiske gjørs med wobblere og forskjellige typer jiger. Her er svenskene kommet langt, men så er da også gjørsen mer utbredt i Sverige og den er blant de mest populære sportsfiskene der. For eksempel fireball (jighode med agnfisk) og vertikaljigging er metoder som bør prøves mer i Norge.

Norgesrekorden på gjørs ble ettertrykkelig satt av Irvin Kilde i fjor, da han tok en fisk på 11500 gram i Akersvannet. Men det skulle ikke stoppe der. 27. mai i år fikk Robin Lystad Olsen en fisk på 11660 gram i samme vann. Rekorden er i skrivende stund til godkjenning, men det skulle overraske meg mye om den ikke ble godkjent. NM sportsfiske har satt grensen for specimen gjørs (ordentlig stor fisk) til 7500 gram.

Men det må bemerkes at Akersvannet er i en klasse for seg selv. De fleste steder hvor gjørsen finnes i Norge har du fått en flott fisk om den veier over 4 kilo. Og passerer du 7 kilo er det ikke mange fisk som landes per år, om du ser bort fra førstnevnte vann.

Leira-gjørs på 9180 gram tatt av Andre Olsen

LES OGSÅ: Gjørs – den beste matfisken i ferskvann i Norge

For mer om gjørs, les her: Fiskipedia

Ukens apropos

Restaurering av innsjøer.

Å restaurere enn innsjø som har blitt for næringsrik og har fått problemer med algeoppblomstringer og gjengroing (eutrofiering) er ikke bare-bare. Det koster både innsats og penger. Jeg har ikke satt meg inn i helhetsbildet hva gjelder restaureringsforsøket i Tunevannet, men mitt generelle inntrykk er at når slike tiltak skal skje i Norge, trår man til for lite.

Det er ikke vanskelig å avgjøre hva man bør begynne med. Tilførselen av næringsstoffer må reduseres så mye som mulig. Vanlige kilder er gjerne landbruksavrenning, og tilsig av avløpsvann fra spredt bebyggelse, renseanlegg eller avløpsnett. I en del tilfeller er det tilstrekkelig å kutte disse tilførselene. Hvordan man gjør dette går jeg ikke inn på her. Gir man vannet tid vil det etter hvert bli bedre vannkvalitet igjen. Næringsstoffene ender opp på bunnen og sedimenteres der. Dette tar imidlertid mange titalls eller til og med hundretalls år.

Er vannet kommet for langt i prosessen (det har blitt såkalt hypereutroft) har det blitt selvgjødslende og næringsstoffene resirkuleres i så stor grad i vannet at det står i fare for å gro helt igjen over tid.

Da må det kraftigere lut til enn å bare stoppe tilførsler. De samme tiltakene kan selvfølgelig vurderes dersom man ønsker å få opp farten på vannkvalitetsforbedringen i et vann som har kommet i en prosess der det vil bli bedre over tid.

Det man primært streber etter i et slikt tilfelle er å redusere konsentrasjonen av næringsstoffer i det frie vannet. Dette kan gjøres på en flere måter, og best resultat oppnår man dersom flere måter brukes samtidig.

Man kan dekke til sedimenter med duk og sand oppå på grunnere vann – da hindrer man bølger fra å virvle opp næringsstoffer igjen, og man hindrer dyr og planters tilgang på næringsstoffene i sedimentene, og dermed reintroduksjon av næringsstoffene i det aktive økologiske nettverket i vannet.

Man kan høste høyerestående vegetasjon i vannet med maskiner. Slik fjernes næringsstoffer direkte gjennom plantene (de må selvfølgelig ikke legges igjen i vannet). En mer direkte synlig effekt er at vannspeilet blir større og mer tilgjengelig (inntil nye planter vokser opp…).

Og som i Tunevannet: man kan fjerne (karpe)fisk fra vannet. Dette har flere effekter.  Store mengder næringsstoffer fjernes direkte gjennom å fjerne fisken. Ikke minst reduseres mengden fisk som spiser dyreplankton. Dyreplankton spiser igjen planteplankton, som jo er det som en algeoppblomstring består av. Ergo gir flere dyreplankton mindre planteplakton.

Og det er i denne sammenhengen at rovfisk kommer inn i bildet, og man setter ut gjørs slik som i Tunevannet. Gjørsen beskatter nemlig karpefisken, og teorien er at bestandene av karpefisk reduseres når en mer effektiv predator introduseres. Og nettopp gjørsen er en mer effektiv predator enn abbor og gjedde i vann med lite siktedyp. Den ser nemlig mye bedre enn de sistnevnte.

Så er det en annen sak i hvor stor grad det å sette ut gjørs faktisk hjelper i praksis da. Det er uansett bare et supplement. Kuttes ikke tilførslene, hjelper det fint lite med en ekstra predator.

Siden sist

Etter to uker på ferie på Vestlandet med familien, har jeg ikke hatt noen oppdatering på status siden 10. juli.

Siste uka før ferien var det mye lugubert vær, og en del jobbing. Jeg gjorde et nytt forsøk på karpe 13.-14. juli, men fikk ingen på land.

På ferieturen ble det fiske 18., 19., 21., 24. og 25. juli – alt sammen brygge/kaibasert fiske i sjøen. En fyldig oppsummering kommer etter hvert, men art nummer 53 og 54 kom på land, så det var ikke verst, all den tid hovedfokus var på familiefiske. Det ble også ny bestenotering på blåstål i «52-52» med en fisk på 310 gram, og tangering av bestenoteringene på bergnebb og grønngylt.

Per 28. juli har jeg dermed vært på 33 turer i saltvann og 58 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Nå er det bare to uker igjen til de 52 ukene er slutt, og om ikke været går meg alt for mye i mot håper jeg å få gjennomført en liten sluttspurt slik at den siste saken blir en oppsummeringen av en liten rekke arter utover de 52…

Neste uke kommer en liten, piggete og slimete lillebror….