“Give a man a fish, and he will eat for a day. Teach a man to fish, and he will sit in a boat and drink beer all day.”

– Ukjent poet

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her

*****

Del 3:

Også denne tredje fiskedagen var vi nokså tidlig i gang, og Sørvær, Sørøya og hele Finnmark viste seg fra sin beste side. T-skjortevær, blå himmel og høy sol er musikk i ørene for folk som skal til havs på jakt etter store og tunge sjøskapninger. Flere av de andre båtene, blant annet guidebåten, skulle på langtur denne dagen, og for en vestlending hørtes unektelig stor kveite litt fristende ut. Men vi holdt oss til planen. Sørøya er nemlig mye mer enn stor torsk og kveite, og det var disse andre svære vi hadde i tankene denne dagen, også. Planen var faktisk enda litt mer hårete på tredje fiskedag. Vi skulle nemlig begynne med et pass etter flekksteinbit, og seinere flytte oss ut på dypere vann etter de store uerne. Det skulle vise seg å bli et brukbart valg.

Resten av gjengen på vei midtfjords.

Først måtte vi likevel gjøre et stopp etter fersk agnsei, og stimen var ikke vanskelig å finne. Roger, den ålen, valgte å kjøre sitt eget løp i stedet for å høste til fellesskapet, og med ego-shaden sin fikk han snart skikkelig fleks i staget. Etter en fin fight kom den nye torskepersen hans til syne, en pen fisk på 12,5 kilo. Slikt gliser de av i Langesund, selv om det er fnysefisk nord for Florø.

Roger får kjapt fleks i staget. Og ny torskepers på 12,5 kilo er sikret. Både glis og dobbelthake er på plass

Selv slo jeg til med noen lusuere på heklen, og den største av disse viste seg faktisk å være ny camprekord hos NSA på Sørøya. Noe vi for øvrig fant ut etter at den hadde blitt agn. Nuvel, den var langt unna persen. Etter at torsken og en god del sei hadde funnet hvile i fiskekassen, bar det ut mot flekksteinbitland. Ingen av oss har verken fått eller fisket etter flekksteinbit før, så vi skjøt litt i blinde. Men vi gikk i alle fall for tungt skyts. Hel sild og hel sei, fisket på slep langs bunnen. Dette er medisin for mang en storfisk, og det var også en storfisk som skulle falle for den ene seien. Og den hadde flekker nok til alle.

Det var selvsagt hos Vilhelm det smalt, etter en liten halvtimes fiske. Plutselig hadde han kjempefleks i grovt utstyr, og etter noen minutter med sveiving meldte han at dette garantert var en stor fisk. 15 kilo. Minst. Vi hadde ikke akkurat troen på flekksteinbit noen av oss, men en vet jo aldri. De finnes tross alt der nede. Det var likevel ingen overraskelse at det var en stor torsk som kom sigende, med en hel sei stikkende ut av en uhorvelig diger kjeft. Fisken var utgytt, men lang som et ondt år. 142 centimeter for å være nøyaktig. Vekten stoppet på 23, 1 kilo. For et par måneder siden var dette en 35-kilosfisk. Garantert. Uansett, Vilhelm gliste godt. Over en torsk! Ikke så rart kanskje, 23,1 kilo er nemlig ny pers på arten, noe han virkelig ikke hadde regnet med. Og det skulle ikke bli den siste persen hans på turen, heller.

Flekkete var den, men noen steinbit var det ikke. Brukbar kjeft på disse skapningene.

Vi gav flekksteinbiten noen timer til, men det ville seg ikke. Noen småbrosmer og et par torsk dukket opp, blant annet en sekskilos som tok ikke mindre enn fire av fluene på heklen min, da jeg prøvde etter forbipasserende makrell, men ikke noe av det vi var ute etter. Derfor ble det til å sveive opp, og sette kursen mot dypere farvann, der forhåpentligvis de store røde var klare for middag. Først ble det likevel et kjapt stopp etter mer agnsei, og før vi visste ordet av det hadde også Jan nappet opp enda en ny camprekord. På lomre, av alle ting! 1280 pene gram veide flatfisken. Dermed ble det til at vi måtte planlegge litt lomrefiske en av dagene, men det kommer vi tilbake til senere. Nå skulle vi altså til havs etter ueren.

Det var jeg som kom best i gang med uerfisket, og ganske kjapt hadde jeg fått et par halvannenkilosfisker. Vilhelm dro også en på samme sizen, men de store lot vente på seg. Helt til Roger, eller uer-Roger som vi gjerne kaller han, tok ansvar. På 200 meters dyp nappet det godt i et Esca-dandert sildestykke, og noen minutter senere kunne han lempe sin nye uerpers om bord. Vekten stoppet på pene 4,1 kilo, og gliset var på plass igjen. Jeg var nå den eneste i båten som ikke hadde fått uer over tre kilo. Eller to kilo for den saks skyld. Heldigvis er jeg dum og sta.

To og en halv kjipe (nuvel, alt er relativt) og nokså fiskeløse timer senere var resten av båten sånn passelig fornøyd, men med sol og pils gikk det helt greit å ligge her ute en stund til. Til slutt nappet det omsider hos meg også, 40 meter over bunn, på 220 meters dyp. Med et skrantende lager i Aveten gikk det seint oppover, men fisken var der hele tiden. Og omsider kunne også jeg juble for en bra uer. Den minste av de største riktig nok, men med sine 3,6 kilo var første delmål nådd. Fisken var også minimalt trykkskadet, og gjorde seg derfor svært godt på bilde, om jeg så skal si det selv.

Vi fisket videre noen timer, men det ble med brosmer og en og annen torsk. Kulissene var likevel så fine at vi ikke gadd å flytte oss. Truende skyer, men likevel klart. Litt havdønninger, men likevel oljeoverflate. En masse jagende tumlere og niser rundt båten. Havhest og lundefugl i hopetall. Nord-Norge er vakkert, og når en endelig har fått fornuftig fisk i båten får en også tid til å nyte det.

Kveldens økt ble avsluttet utenfor havnen, med flatfisk i tankene. Det ble da også en del av de, både sandflyndre, rødspette og småkveite. Noen steinbiter ble det også, men de store uteble. Selv fikk jeg en brukbar rødspette på 1,4 kilo, for øvrig den største jeg har fått de siste 17-18 årene, så jeg var egentlig mer enn happy.

Og mer happy skulle jeg bli, etter litt søvn og en bedre middag, bestående av kokt uer, steikt steinbit og poteter, signert kokken Vilhelm. Denne ble for øvrig servert klokken 03.15 på morgenkvisten, så det ble seint før vi kom oss på sjøen dagen etter. Uten at det gjorde så veldig mye. Dag fire skulle nemlig bli episk…

«A woman who has never seen her husband fishing, doesn’t know what a patient man she married.»

– Gammelt jungelord

*  Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her

*****

Del 2:

Det ble et par timer på puten denne natten, til tross for at midnattssol og fin temperatur der utenfor vinduet nærmest hylte det Vinni prøvde å få oss til å forstå i hele fjor (nei, ikke det med sommerfuglene). Roger, eller søvnmangel -Roger som vi gjerne kaller han, tok etter hvert ansvar, da den lange og skrale kroppen hans ikke tåler å ligge så lenge før han blir grinete. Med sine 124 kilo vekket han også meg på elegant vis, da han smøg seg ned fra toppkøyen i etasjesengen. Selv ikke den mest standhaftige komapasient hadde sovet videre etter det C-momentet der. Uansett, vi var på beina, og det var ingen tid å miste. Storhavet lokket nemlig som bare storhavet kan.

Etter litt egg, bacon, pils og knyting var vi omsider på vei utover. Hele besetningen er båtkyndige, og vant til å være både skipper og kartleser, men det var nokså brei enighet om at han som har fiske som levebrød skulle ha ansvaret for å finne storfisken for oss. Vilhelm tok oppgaven semialvorlig, og peilet oss etter et kryss på kartplotteren merket med «Uer».

Den på forhånd uttalte målsetningen med Sørøya-turen vår var målrettet fiske etter stor uer, samt noen visjonære forsøk etter flekksteinbit. Sistnevnte finnes det en del av i nord, men det er ytterst få som har fått de på stang. Ueren er derimot langt mer tallrik, og den blir stor på Finnmarkskysten. Uer på 3+ var målet til både Jan, Roger og meg, mens fisk på 5+ var drømmen. Vilhelm, som for sikkerhets skyld peiste til havs og fikk seg en uer på 6,3 kilo bare noen uker før avreise til Sørøya, hadde på sin side ikke noen uer-relaterte mål. I det hele tatt hadde ikke storfiskjegeren med det tvilsomme tarmsystemet troen på noen perser i det hele tatt i løpet av oppholdet, selv om han håpet på brosme over tosifret. Han skulle ta skammelig feil, men mer om dette på et senere tidspunkt.

Nå var vi altså på vei ut til ueren, i storslåtte omgivelser. Det eneste som forstyrret den blanke vannflaten var niser, tumlere, dykkende lundefugl og en og annen makrellstim. Livet lekte rett og slett, og det var bare å leke med.

Det tok ikke lange tiden fra vi var fremme på den avmerkede uerplassen til de første fiskene satt. Vi fisket med sild, makrell og sei, og i begynnelsen dro vi mest småbrosmer. Noe som i seg selv ikke er noe godt tegn når det er fire karer som er på tur.

Etter hvert drev vi heldigvis litt dypere, og da kom også den første ueren opp. En liten tass på rett over kiloen, signert Vilhelm. Selv rotet jeg fælt de første timene, og bomtilslag fulgte bomtilslag. Løsningen ble å bytte takkel, og få vekk de altfor tjukke Gamakatsu Octopus-krokene. Med takkelbyttet snudde det hele, og jeg fikk et par uer i rask rekkefølge. Store var de da ikke, en rett under kiloen og en på 1,6. Den sistnevnte var faktisk pers enn så lenge, men det ble det ikke dvelt nevneverdig ved.

Turens første jubelbrøl var det Jan som stod for. Etter en litt tyngre sveiveøkt enn vanlig, brøt en solid uer vannflaten. Fisken ble heist om bord i Arroneten, og Jan konkluderte med at første delmål var  nådd. Ueren veide pene 4,2 kilo, og et stykk meget fornøyd drittlending kunne glise fra øre til øre.

Nå begynte et par gode fisketimer, for ikke lenge etter hadde Roger, eller flekse-Roger som vi gjerne kaller han, skikkelig fleks i staget. Troen på storfisk var skyhøy, og det er ikke fritt for at det var litt skuffelse å spore da en triplet, bestående av to femkilosseier og en trekiloshyse kom sigende opp fra dypet. Jaja, hva skal en gjøre. En kan ikke klage heller, liksom. Joda, litt kan en klage. Men glise, det kan en også. Femkilossei og trekiloshyse er tross alt ikke det en vanligvis får i Gunnekleivfjorden.

Roger, eller hyse-Roger som vi gjerne kaller han, hadde ikke mer enn så vidt fått kroket av fiskene sine før Vilhelm meldte om bra fisk på 220 meters dyp. Han avskrev torsk med det samme, og hadde troen på noe virkelig bra. Men å avskrive torsk er farlig, og om Roger hadde vært skuffet over tripleten sin, var det ingenting i forhold til Vilhelm, som håpte på tikilosuer, men fikk tikilostorsk. En kan selvsagt ikke grine for mye over en tikilostorsk, men når det hugger på slike dyp, på steder du vet det finnes uer med to siffer knyttet til navnet sitt, da er det lov å være bittelitt bitter.

20 minutter senere fikk nordtrønderen med de mange sponsorene likevel en bra revansje. På samme dyp hugg det nemlig hissig, og opp fra 20 meter over bunn kom turens til nå største uer, en skamsprengt fisk på 5,3 kilo. Så stor uer hadde ingen av oss sett før, med unntak av fiskeren selv selvsagt, og er det en ting som er helt forbanna sikkert, så er det at slike ting gjør de som ennå ikke har fått storuer å slå i bordet med skikkelig blodtørstige.

Det skulle likevel ikke bli noe særlig mer å vise til denne dagen. Jeg plukket meg en torsk på fire-fem kilo. Ellers ble det en del brosmer og mindre sei på alle sammen, før vinden tok seg opp, samtidig som sulten meldte seg. I all den tid en ikke trenger å ta hensyn til lyset der oppe i nord, spiller det liten rolle når på døgnet en fisker. Derfor sov vi når vi var trøtt, og spiste når vi var sultne, ikke ulikt Forrest Gump på hans ferd gjennom US of A. Med tiltagende vind gav vi oss tidlig denne dagen, for å kunne komme oss utpå med havblikket igjen tidlig neste morgen.

Det ble uerfilet med hjem til middag, men vi orket ikke å begynne å kokkelere, og gikk derfor opp på camp-restauranten og bestilte hamburgertallerkener i stedet. Dette skulle vise seg å bli en kulinarisk opplevelse. Ikke fordi maten var revolusjonerende, selv om burgeren var mer enn godkjent, men fordi en lokal helt i bermudashorts, skinnjakke og gangstercap bestemte seg for å holde oss med selskap under måltidet. Han kjørte tre vodkashots til forrett, falukorv til hovedrett og to gin and tonic til dessert.

Videre fulgte han opp med å æreskjelle hele klientellet, som han påstod hadde lovet han fårikål. Han hadde nemlig ikke funnet verken kål eller får i falukorven. Forståelig nok. Når han ikke fikk gehør, fant han ut at han skulle lære oss svensker litt om norske tradisjoner. Han ville derfor ha oss med på holmgang ute på plenen, etter tur, for å vise oss hvor sterk han var. Vilhelm vurderte pros og cons en liten stund, men fant til slutt ut at han ikke var i brytemodus. Jan syntes på sin side det hele var så underholdende at han sovnet midt i hele middagen, sittende rett opp og ned.

Bermudashortsen respekterte for så vidt at vi ikke ville slåss. På en betingelse: At vi i alle fall ville sykle om kapp (!) med han seinere på kvelden, sånn at han kunne skaffe seg noen lettjente penger. For husfredens del gikk vi med på dette. Dessverre dukket han aldri opp igjen, så noe godt svar på hvem som sykler best av drita finnmarkinger og søring-svensker fikk vi aldri. Det får bli en annen gang.

Etter middag begynte Jan og Vilhelm, som da er gamle svirebrødre fra studiedagene, på whiskyen, og historiene fra farne tider satt løst. Siden det ennå var en stund til det var dags for å finne pennalet, tok Roger og jeg oss en liten stripe ut for å dumpe fiskeslo. I samme rennet ble det et halvhjertet forsøk etter kveiten, som endte med at Roger, eller slite-Roger som vi gjerne kaller han, ble en shadjigg fattigere. Alt i alt en dag uten den store suksessen for noen av oss to, men troen var fremdeles på topp. Og belønningen for tålmodigheten skulle komme…

“There’s a fine line between fishing and just standing on the shore like an idiot.”

– Steven Wright

Prolog:

Det er vel snart et kvart århundre siden jeg begynte å lese fiskelitteratur. Siden den gang har det blitt mye fisking, men også mye fiskedrømming. Svære beist fra alle verdens hjørner har vært hyppig nattunderholdning inne i hodet mitt siden jeg memorerte Jens Ploug Hansens «Der storfisken biter» på barneskolen. Men først og fremst er det storfisken innenfor våre egne landegrenser som har fascinert meg. Og det er en destinasjon som har gått igjen i veldig mange drømmer: Vakre, ville og makelaust fiskerike Sørøya i Finnmark. Jeg trengte derfor ikke lange betenkningstiden da Roger i fjor sommer mente at vi måtte på en skikkelig fisketur i løpet av sommeren 2013, fortrinnsvis til nettopp Sørøya.

Siden den gang har det vært mye frem og tilbake, både hva tidsrom, reisefølge og faktisk mest av alt destinasjon angår. For meg var Sørøya det klare førstevalget hele veien, men når alternativer som mallefiske i Ebron og storskatefiske i Skottland dukker opp, må en jo en runde eller to innom tenkeboksen. 3. januar 2013 hadde juryen likevel fattet sin beslutning. Det ble Sørøya, med 2,25 stemmer mot 1,75, sånn cirka. Da stemmene var talt opp, og vi hadde en vinner, var reiselederen kjapt fremme med kickstarteren, og fikk hjulene i gang. 14. januar kom da også bekreftelsen fra Nordic Sea Angling: Gutta skulle på tur 27. juni til 4. juli inneværende år. Oh, happy days!

Mens isen og snøen lå tjukk her hjemme, gikk fire klovner rundt og drømte om sommer og nordnorsk storfisk. I utgangspunktet var det Roger, Jan, Torbjørn og meg selv som skulle av sted, men så fikk Torbjørn den nye seilingsplanen i hende, og da var avbudet kjapt et faktum. Trøsten var at fartøyet hans skulle nordover, og at det kom til å by seg fiskemuligheter, der også. Inn fra venstre kom Vilhelm skliende på et bananskall (uttales med brei Skåne-dialekt, og 14 å-er i stedet for den siste a-en i banan), og 15. februar var alt spikret. Et mannskap på fire, bestående av en østlending, en drittlending, en trønder og en slostril skulle ta havområdene utenfor Finnmark nærmere i øyesyn. Se i nåde!

Kjapt om de som figurerer i dette reisebrevet:

Navn: Roger Nilsen
Alder: 37
Mental alder: 13, jevnt over
Jobber med: Systematisert kloakktransport
Meritter: Røye på 3,4 kilo på reke og ost i Skogseidvantnet, med surretråd.

Del 1:

Det var rett og slett fysisk tungt å stå opp denne torsdagsmorgenen. Grunnen var åpenbar. Klokken stod nemlig på 03.45, og jeg gikk og la meg klokken 02.30. Og sovnet kanskje 03.20. Hvis jeg i det hele tatt sovnet, da. Jeg lå i alle fall der med øynene igjen. Et kvarters tid. Kanskje. Men selv om det var fysisk tungt å stå opp denne torsdagsmorgenen, var hodet med fra første klokkekim. Avreise til Sørøya stod nemlig på agendaen, og jeg var lite sugen på å miste morgenflyet til Oslo.

Jan er alltid et stort usikkerhetsmoment når det kommer til tid, men når det gjelder fiske stiller han stort sett i nærheten av når vi har avtalt. Denne gangen var han på plass fem minutter før tiden, noe som bare kunne bety en ting: Det var ikke bare jeg som gledet meg til denne turen. Klokken 04.15 var en allerede godt full stang-bazooka proppet enda fullere, mens stasjonsvognkarosseriet til Jan hadde sunket enda en centimeter nærmere hjulene. Men viktigst av alt: Vi var på vei mot storfiskens rike!

Det skulle bli en lang dag med reising. Turen til Flesland gikk knirkefritt. Litt for knirkefritt. Det var nesten sånn at vi skjønte at noe kom til å gå til helvete inne på flyplassen. Likevel gikk ting overraskende bra. Det vil si, relativt overraskende bra. Hadde vi ikke beregnet så god tid hadde nok ting kjapt gått nedenom og ut til venstre.  Vi hadde nemlig en busslast med kinesiske turister foran oss på gjennomlysingen, og det var opplagt at ikke mange av disse hadde reist med fly før. Det tok vinter og vår å komme seg gjennom flaskehalsen, da den ene kineseren etter den andre måtte få inn med teskje at vannflasker, yoghurtbeger og deodorant ikke er bra håndbagasje på flyplasser. At ingen av de snakket engelsk gjorde ikke saken noe bedre. Men, vi tok det hele med et slags smil. Kineserne har tross alt vartet opp med verre landeplager enn dårlige sosiale antenner tidligere. Sars for eksempel. Og veggedyr. Og svartedauden. For å nevne noen.

Etter mye om og men kom vi oss omsider til hovedstaden. Her møtte vi Roger, eller juksemedbagasjen-Roger som vi gjerne kaller han, fikk av sted bagasje og spesialbagasje, drakk et par pils og rotet oss inn på flyet til Alta. Dette var halvfullt av våre venner kineserne (som for øvrig er tittelen på Are Kalvø sin bok om alle kinarestaurantene i Norge – kan anbefales). Utover kineserne var flysetene okkupert av en delegasjon franskmenn med moteriktige «I love Norway»-capser, en håndfull finnmarkinger og en solid porsjon svenske sportsfiskere. I tillegg kom altså innslagene av disse norske søringane. Til sammen ble vi reine Benetton-reklamen.

Turen til Alta gikk uproblematisk, til tross for at jeg hadde de to brødrene som har stemmene til den nordnorske utgaven av Snipp og Snapp foran meg hele veien oppover. De kranglet om Angry Birds i to stive timer, med et støynivå som flere ganger oversteg 200 desibel, og som lå i samme toneleie som en middels kastratsanger. Heldigvis hadde moren deres musikk på ørene hele veien, og sov gjennom hele oppdragelsen. Et par skikkelige nakkadrag hadde vært på sin plass, men jeg bet det i meg. Vi skulle tross alt på en uke med superfiske, og da får det heller våge seg at en har et snev av tinnitus i en dag eller fire.

Etter mye mas og lite soving landet vi til slutt på flyplassen i Alta, og bussturen mot Sørøya kunne begynne. Det vil si, bussturen endte i Alta sentrum, der vi ble sluppet av for å gjøre det vi måtte føle for i et par timer. Det var nemlig gjester fra to ulike fly som skulle utover i øyene, og det andre flyet var ennå et par timer unna. For vår del ble det Peppes-frokost og handling av tannbørster og sokker. Og venting. Til slutt var også ventetiden over, og vi ble plukket opp igjen. Denne gangen ble også kursen vendt mot det endelige målet: Den sagnomsuste Sørøya.

Kjøreturen oppover var underholdende nok. Bussjåføren var en pratsom kar, som kunne mye om andre verdenskrig og tyskerne sine bedrifter i nord i krigsårene. Siden jeg jevnt over er lett å få i prat, og desto vanskeligere å få til å holde kjeft, ble det mye masing. Da det viste seg at vi hadde både felles kjente og felles kjente av kjente, falt både Jan og Roger, eller sove-Roger som vi gjerne kaller han, rolig i søvn. Selv maste jeg og kikket på reinsdyr langs veien om hverandre. Og slik gikk de gode to timene til ferjeleiet tålig kjapt. Fremst i ferjekøen ventet også Vilhelm i kassebilen til Andørja Adventures, og dermed var mannskapet fulltallig.

Ferjeturen ut til Sørøya tar halvannen time, og til tross for at vi nå begynte å få noen reisetimer på nakken, var motet fremdeles på topp. Etter en del vafler klappet vi også til kai, og la bak oss det siste stykket bilvei ut til campen på Sørvær. Gode 17 timet etter at jeg gikk ut døren hjemme var vi endelig fremme, og det var havblikk og sol hele veien til banken. Søvn kom ikke på tale, her skulle det fiskes.

Etter en kjapp runde i butikken, og et lite informasjonsmøte med camp-crewet, guidene og resten av gjengen som ferierte hos Nordic Sea Angling denne uken, kunne vi omsider rigge fiskeutstyr for nordnorsk storfisk. Klokken viste 21.40 da 115 spreke hestekrefter fikk fart i Arronet-en vi hadde til rådighet denne uken. Forventningene var skyhøye.

Det blåste noen sekundmeter denne kvelden, så vi peiste ikke til havs på direkten. I stedet la vi oss til like utenfor båthavnen, på jakt etter flatfisk og steinbit, men med primærmål om å komme i gang med fisket. Vi skulle ikke bli skuffet.

Det tok ikke mange sekundene fra vi traff bunn til jeg hadde fisk. Men den ble ikke med hele veien opp. Dagens første fisk var det Jan som landet like etter, en hissig liten steinbit (fisken altså, ikke Jan. Eller tja…). Like etter hadde både Vilhelm og Roger, eller pilke-Roger som vi gjerne kaller han, fast fisk, og en liten kveite og en rødspette havnet i båten. Jeg kvitterte med en sandflyndre, og dermed var de fleste artene vi kunne regne med her inne på grunna et faktum. Og vi hadde fisket i 20 minutter!

Vi fisket et par timer, og dro godt med fisk. Roger, eller spette-Roger som vi gjerne kaller han, perset på rødspette med en fisk på 1250 gram. Han noterte seg også for ny art i form av en babykveite. Steinbitpersen sin mistet han i overflaten, men tok ikke det så tungt. Både Jan, Vilhelm og jeg fikk noen steinbiter og en rødspette hver, men ingen av de var spesielt store. Sandflyndrer dro vi i hopetall, og snittet på rundt 500 gram var også brukbart. Dessverre var ingen fisker større enn 740 gram, med unntak av kilosfisken Roger, eller sandskadda-Roger som vi gjerne kaller han, feilkroket. Ellers dro jeg et par ulker, en art Roger, eller ulke-Roger som vi gjerne kaller han, mangler. Så da ble det jo litt moro, selv om de ikke var så store.

Etter hjemlig standard var fisket eventyrlig, selv om vi bare var noen hundre meter fra hytten. Men ute på sjøen begynte all reisingen å ta på, og det ble kjapt klart at dette ikke kom til å bli et nattlig prosjekt. At Vilhelm hadde vært innom Finland og handlet øl til den store gullmedalje trakk heller ikke ned hva en ikke altfor sen retur angikk. Værvarselet for den kommende uken ble tungen på vektskålen. Sol og vindstille så langt vi kunne se var nesten for godt til å være sant. Men av og til skal en jo ha flaks, også.

Det ble ingen beist i båten i løpet av den første, korte økten, men vi var like fullt i gang. På dette tidspunktet visste vi heller ikke hva vi hadde i vente de kommende dagene, og det var gjerne like greit. Vi hadde neppe trodd på det uansett…

Gå for all del ikke glipp av del 2 i Reisebrev fra Sørøya, som blir postet her på Hooked onsdag.