Svein J. Hellevik har fisket siden han kunne gå, og med fiskestang i hånd har bergenseren alltid kunnet finne roen. Fiskelysten forsvant derimot i oktober 2012, og ble erstattet med sorg og fortvilelse. Men en ekte bergenser reiser seg alltid. Bli bedre kjent med Fiskersidens egen Hunter.

Av: Endre Hopland

24. mars i år postet Svein J. Hellevik sitt første innlegg på det populære Fiskersiden-forumet på nesten et år. Dette var uvanlig kost. Under nicket Hunter har Svein nemlig vært en ivrig debattant, og etter hvert også moderator, på Norges største sportsfiskeforum det siste tiåret. Hans manglende tilstedeværelse i hele 2013 ble derfor lagt merke til. De nærmeste visste hvorfor han ikke var pålogget lenger, men ikke de som bare kjenner han som Hunter. Hva som var galt fikk de vite i innlegget som ble postet 24. mars. Innlegget, som hadde samme overskrift som denne artikkelen, var brutalt ærlig, og begynte som følger:

«Sist jeg var pålogget FS var tidlig i april 2013. Som tittelen over viser, hender det noen ganger at fiskelysten forsvinner. For mitt vedkommende skjedde nettopp det, og jeg sliter ennå med å finne tilbake til fiskegleden- og lysten. Siden jeg har vært borte fra FS såpass lenge, begynner ryktene å gå. Vel, nok om det. I oktober 2012 fikk min datter en alvorlig kreftdiagnose, og prognosene var lik null. I mars 2013 fikk min far samme diagnose. Min far døde i begynnelsen av mai 2013 og min datter i begynnelsen av juni 2013. Vi visste det kom til å skje, men når det skjer så får man et slag i ansiktet».

På fisketur med far

Vi skrur tiden 50 år tilbake. Svein J. Hellevik er bare en liten gutt, men allerede en ivrig fisker. Det er faren som har dradd han med på sjøen i området rundt Glesvær utenfor Bergen, og Hellevik junior storkoser seg. Fisk får han også, og det blir tidlig klart at fiske er en hobby som er kommet for å bli.

– Ja, det var slik det hele begynte. Vi var mye på campingen i Telavåg da jeg var liten. I begynnelsen leide vi båt, og siden kjøpte gamlingen en snekke vi hadde liggende der ute. Min far var veldig ivrig på fisking, og jeg var med. Det var han jeg lærte alt det grunnleggende av, forteller Svein i dag.

Fisking er ikke alltid en aktivitet som enkelt lar seg kombinere med det å bo i en by, i alle fall ikke når en er barn. Men i Bergen går det bra, og sammen med naboguttene var den unge Svein Hellevik rett som det var på fisketur på kaien ved Bontelabo. Den gangen var det fiskemottak på kaien, og fiskeavfallet gikk rett i sjøen. Dette lokket naturlig nok mye fisk inn i Skuteviken-bassenget, og de unge fiskerne var ikke ukjent med fine fangster. I datidens Norge var det også lov å være sin egen lykkessmed, og det ble bare sett på som sjarmerende at fangsten ble solgt.

– Vi fikk til og med sitte ved siden av torghandlerne med fisken vår, og de tok det hele veldig sporty. Det er gode minner, forteller han.

Hunter

I ungdomsårene flyttet interessen seg fra saltvann til ferskvann, og ørret og sjøørret fikk mye oppmerksomhet. I 1980 giftet han seg, og ikke lenge etter kom datteren Monica til verden. Siden kom ytterligere to barn til verden, en sønn og en datter, og som travel familiemann ble det på 90-tallet et opphold i fiskingen.

– Det ble mindre tid til fiske, men interessen lå jo der og lurte helte tiden. Er en fiskeidiot så er en fiskeidiot, slår han fast.

Med årene dukket likevel nye interesser opp, og den som virkelig utmerket seg var jakten.

– Jeg har alltid gått mye på tur i fjellet, men etter hvert trengte jeg litt mer spenning ute i skauen. Løsningen ble jakt, en løsning som etter hvert utviklet seg til en av de virkelig store interessene, og som jeg driver mye med ennå, forteller han.

Det er primært hjort Hellevik interesserer seg for, selv om han også har vært innom småviltjakt. Neste år håper han også å få prøve seg på skogens konge, og han har god tro på at han er en del av et elgjaktlag høsten 2015.

– Her jeg bor nå er de interessante fiskemulighetene så som så, men jaktmulighetene er gode. Og elgjakt har lenge vært en drøm, forteller han.

Fiskersiden-forumet

Svein har bodd i Bergen så å si hele livet. Det var her han oppdro sine tre barn sammen med sin daværende kone, og det var her han ble boende da de to gikk hver til sitt i år 2000. Det var også her han begynte å jobbe i den tradisjonsrike fiskeforretningen Campelen, som da lå i Wallendahlhuset i Strandgaten i Bergen. Her ble han kollega med Lars-Ivar Dale, som på samme måte som Svein var lidenskapelig opptatt av fiske. Det var også Jan Hinriksson, som jobbet i fiskeavdelingen i butikken ved siden av studiene tilbake på det tidlige 2000-tall. Noen år senere skulle de tre starte egen butikk sammen, midt på Bryggen i Bergen. De skulle også få overta det langt over 100 år gamle Campelen-navnet. Men dette var altså først noen år etter at de hadde begynt å fiske sammen.

De tre ble nemlig kjent med hverandre omtrent samtidig som mange av Norges fiskere fant sammen på det nevnte forumet på den da nystartede Fiskersiden. Forumet ble en liten revolusjon. Plutselig kunne folk utveksle erfaringer og dele fiskehistorier fra hele landet med bare noen tastetrykk. Svein var blant de aller mest ivrige, og fiskeinteressen nådde snart helt nye høyder. Morsomt nok var på barndommens brygge det smalt.

Havmus på Bontelabo

– Artsfiske var i ferd med å bli populært i Norge, og flere førte artslister på Fiskersiden. Hjemme i Bergen leste vi en dag i avisen om en fangst av en stor lange utenfor bryggen på Bontelabo. Jeg fortalte at her hadde jeg fisket som guttunge, og Jan mente at denne bryggen måtte vi prøve igjen. Jeg var ikke vanskelig å be, og det var heller ikke Åsmund (Rønjom Isaksen) eller Erling (Husa). Og snart var vi tilbake på gamle tomter, forteller Svein.

Erling hadde på dette tidspunktet fisket med surfutstyr i sjøen i noen år allerede, og var langt mer dreven enn de andre tre. På Bontelabo fikk han snart fast fisk, men krokfestet glapp i overflaten. «Jaja, det var jo bare en havmus», konkluderte Erling, som hadde fått mange eksemplarer av arten tidligere. De tre andre var ikke like rolige. Det var lettere kaotiske tilstander på bryggen, for i artsfiskesammenheng var dypvannsfisken havmus den gang som en liten sensasjon å regne. At østlendingen Åsmund, som den gang var student i Bergen, faktisk klarte å lande et eksemplar av den fascinerende fisken senere på kvelden, la ikke akkurat noen demper på stemningen. Gutta var på artskjøret, om den saken hersket det ingen tvil.

Havål-natt

Artsfiske ble nå det store for Svein, og artslisten fikk stadig påfyll. Fiskeopplevelsene ble også mange og store. På Bontelabo fikk han etter hvert både havmus og lange på over 12 kilo, men det var ute i havgapet i Nordhordland hans livs fiskeopplevelse fant sted. På en molo, i gode venners lag, kjempet han på land en havål på pene 13,4 kilo. Samme kveld fikk også Åsmund og Erling stifte bekjentskap med samme art. Og dette var altså lenge før folk hadde begynt å fiske etter havål, og hadde peiling på hva de holdt på med. Fangstene vakte oppsikt i fiske-Norge.

– Det var en utrolig spennende tid, med mange morsomme turer, erindrer Svein.

Gutta som fisket målrettet etter arter i Bergensområdet fikk kjapt tilnavnet Bergensmafiaen av de andre forumbrukerne. Det tok heller ikke lang tid før fiskere fra både nord, sør og øst begynte å valfarte til Hordaland for å fiske etter havmus og havål. Og Bergensmafiaen guidet. Når så gutta fra vest la ut på langtur, ble tjenestene gjengjeldt. Dermed vokste artslistene seg lange og gode.

To kull

Hellevik var på dette tidspunktet i 40-årene, og hadde altså tre voksne barn. At han ennå hadde mange år foran seg med bleieskift og fotballtreninger, hadde han absolutt ikke sett for seg da han ble ungkar igjen noen år tidligere. Men det var før han traff Merete Ingvaldsen. I godt voksen alder ble artsjegeren nemlig selv truffet av en av Amors piler, og det ble snart giftemål. Tre sønner fulgte på rad og rekke, og livet smilte.

– Jeg pleier å si at jeg har to kull med unger, og da er det naturlig nok også alltid full fart, gliser han.

Seint på 2000-tallet åpnet Svein, Lars-Ivar og Jan den overnevnte Campelen på Bryggen. Den nokså ferske butikken med det fiskehistoriske navnet ble kjapt populær blant Bergens fiskere. Butikken ble også en opplagt møteplass for artsfiskere i området. Denne statusen har butikken opprettholdt, og selv om det nå er en ny generasjon fiskere som trakker rundt i lokalene på Bryggen, er stemningen og ideologien mye den samme som i oppstarten.

Tidligere jobbet Svein mye i butikken, men den tiden er nå forbi. Likevel betyr butikken fremdeles mye for bergenseren, og han sitter som styreleder i aksjeselskapet.

Utmattelsessyndrom

Som småbarnsfar ble det naturlig nok mindre tid til fiske. Samtidig ble Svein slått ut av et utmattelsessyndrom, trolig forårsaket av et flåttbitt. Den dag i dag sliter han med ettervirkningene, og han har innstilt seg på at han aldri kommer tilbake i full jobb igjen. Deltid går heldigvis bra, men femdagersuke har han ikke krefter til. Utmattelsessyndromet ble likevel bare en liten del av det som skulle bli den tøffeste perioden i Svein sitt liv.

Familien Hellevik ble boende i Bergen, og det ble også fisket når anledningene bød seg. Men ikke så mye som tidligere. I mai i fjor var derimot godt over et halvt århundre i Bergen over for seksbarnsfaren. Da hadde nemlig den dårlige vinterluften i byen mellom de syv fjell gjort astmaplagene til sønnene så store at det var på tide å flytte på seg. Valget falt på idylliske Ål i Hallingdal, og her fant familien seg umiddelbart til rette. Guttene fikk også en helt ny hverdag i den friske fjelluften. Fiskemulighetene var begrensede, men ting var likevel i utgangspunktet bare fryd og gammen. Men som nevnt: Perioden det ble flyttet i var likevel den verste i Svein sitt liv. Dermed er vi også tilbake til første avsnitt i denne artikkelen.

To dødsfall på under en måned

Den eldste av Svein sine barn hadde levd med en uhelbredelig kreftdiagnose i syv måneder da Svein, Merete og guttene sendte flyttelasset østover. Sykdommen slo ned som en bombe i oktober 2012, og Svein tok naturlig nok det hele veldig tungt. Vondt ble til verre fem måneder etter at Monica ble syk. Midt oppi elendigheten ble nemlig Hellevik senior, Svein sin far, også syk. Med samme diagnose som barnebarnet. Familien hadde tøffe måneder foran seg.

I begynnelsen av mai 2013 døde Svein sin far, og under en måned senere døde også datteren. To begravelser i den nærmeste familien på bare noen uker, ble veldig tøft for bergenseren.

– At min far døde var nå en ting. Han var tross alt over 75 år gammel, og hadde levd et godt liv. Men det å følge min datter til graven, så altfor tidlig, det var fælt, forteller Svein.

Nå, over et år senere, kjenner han fremdeles på sorgen og savnet, Det regner han med han vil gjøre resten av livet. Likevel var han tidlig fokusert på å gå videre. Nokså bokstavelig, faktisk.

Månemormarsjen

Månemormarsjen ble tidlig mer enn en plan, og i sommer ble den også en snakkis i Vest-Norge. Svein er nemlig en handlingens mann, og etter to kreftrelaterte dødsfall på under en måned, fant han ut at han ville gjøre noe nyttig i en tung tid. Sammen med broren Helge, bestemt han seg for å samle inn penger til kreftforeningen. Dette ville brødrene gjøre på en litt spesiell måte.

– 21. juni startet vi på en marsj fra Bergen, der min far ligger begravet, via RV7 til Ål og så videre til Stokke i Vestfold, der min datter ligger begravet. Tanken var at vi skulle samle inn mest mulig penger til kreftsaken, forteller Svein.

Månemormarsjen, som spiller på Monica sitt kallenavn fra barndommen, ble en opplevelse for Hellevik-brødrene. 580 kilometer ble tilbakelagt i løpet av 20 dager, og det ble skriverier i en rekke aviser. Brødrene fikk følge av kjente og ukjente på mange av etappene, og folk stilte også med husly, hjemmelaget mat og førsteklasses service langs ruten. Givergleden var også god, og privatpersoner og sponsorer sørget for at Svein og Helge kunne med glede kunne konstatere at kreftforeningen fikk inn 43 591 kroner gjennom marsjen.

Emosjonelt

– Det var en fantastisk tur på veldig mange måter, men det var veldig spesielt og emosjonelt å komme til kirkegården i Stokke. Å begrave sitt eget barn unner jeg ikke min verste fiende, men jeg er glad for at vi kunne gjøre noe positivt i hennes navn, forteller Svein.

I tiden etter marsjen har brødrene holdt foredrag om opplevelsene sine. De utelukker ikke at det også skal skrives noe om saken på et eller annet tidspunkt, men de konkrete planene er ennå ikke lagt. Det som derimot er nokså sikkert er at løypen skal trakkes flere ganger.

– Jeg har en svigersønn og to barnebarn i Stokke, og de skal jo besøkes. Det kan fort skje til fots igjen, sier Svein Hellevik.

Det er hardt å være tørrfluefisker, spesielt når sesongen er omme. I 2014 hadde vi den lengste sommeren på årevis, men kulden kom likevel krypende til slutt. Så nå venter vi igjen, og ser tilbake på det som har vært.

Av: Lotte Aulom og Rune Aasen-Vaksvang (foto)

Tørrfluesesongen startet i år i Slovenia (Hooked-magasinet #1, 2014), på selveste påskeaften. Det skulle vise seg at denne turen ble en kanonstart på sesongen.

Ikke lenge etter returen til gamlelandet, kunne vi også se de første norske vakene. Takket være en tidlig vår på Østlandet, landet jeg den første ørreten i rennende vann allerede i begynnelsen av mai. Den aller første, norske ørreten tatt på tørt er også den fisken som blir husket best gjennom sommeren, selv om størrelsen på den aktuelle fisken ikke er så mye å snakke om. Det er på en måte noe magisk over den første, uansett. Et solid tegn på at sommeren er på vei.

Sommerplaner

I mai og juni ble det mange småturer opp i de lokale vannene etter jobb. Det å sakte, men sikkert se at det blir mer og mer liv på denne tiden av året, er i seg selv terapi. Humøret stiger ved hvert vak, og plutselig er det hele i gang for alvor.

Allerede i vinter var planene for sommeren klare. Når jeg skulle reise, hvilke elver jeg ville besøke og hvordan de skulle fiskes. Og det ble tidlig bestemt at mye av tiden denne sommeren skulle gå med til fisking. Alle detaljer var på plass, men det er ting man ikke kan planlegge: Været. Allerede i juni begynte temperaturen på Østlandet å bli høy, og nedbøren uteble. Vadere ble byttet ut med shorts, og myggmiddel med solkrem. Det skulle vise seg å bli en vrien sommer, men på ingen måte helt håpløs.

Lite klekking

Rundt Sankthans gikk turen til Hemsedal, en tur jeg føler har blitt et must hver eneste sommer. Gleden var stor da jeg ankom, og fikk øye på det første, gulbrune hodet som brøt vannskorpa. Og som jeg gledet meg til å løfte sesongens første Hemsedalørret ut av håven, for så å se den svømme avgårde igjen!

Men det ble på ingen måte enkelt. De massive døgnflueklekkingene jeg hadde drømt om uteble, og fisken virket bestemt på kun å forsyne seg av de minste insektene som kom flytende, nemlig mygg.

Uten veldig mye erfaring fra myggfiske tidligere, skal det sies at jeg antagelig var gjennom alle døgnfluene i boksen før jeg beit i det sure eplet og satte på den minste av de små, bustete myggene jeg kunne finne.

Palmermygg

Da jeg ikke fikk noe annet til å funke, var det akkurat dette som ble redningen. Å få fisk på opp mot to kilo på en Palmermygg i størrelse 20 var ellers bare utrolig moro.

I år igjen ble det en fantastisk tur til Hemsedal, med mange fine og lærerike dager ved elva. Enkelte dager klarte jeg ikke å kroke en eneste fisk, andre dager gikk alt etter boka. Jeg sitter igjen med mange erfaringer og hyggelige møter med nye folk langs elva, noen kanskje like frustrerte som meg over det som ble en litt rar, men utrolig morsom uke med myggfiske. Slik er det av og til, spesielt med tanke på at vi ikke kan kontrollere været. Eller for den saks skyld klekkingene.

Varmt også i fjellet

Juni ble til juli, og varmen ble mer og mer intens for hver dag som gikk. Elvene vi kom til hadde lite vann, og vanntemperaturen var høy. Fisken var lat, og det ble jeg også.

Mengder av timer gikk med til å sitte langs elvebreddene og vente på klekkinger som aldri kom i gang, regnvær som glimret med sitt fravær og fisk som aldri vaket.

Jeg avsluttet juli på Hivjubakka, oppe i fjellet, i håp om at tynnere luft og lavere temperaturer skulle gi oss bra fiske. Men det ville seg ikke slik. Temperaturen holdt seg høy. Derfor brukte jeg tiden til å oppleve storslått norsk natur, med glovarme sommerdager i hyggelig selskap.

Sjøørret

Så kom høsten, og den kom fort. Og til tross for at sommeren var lang, var den raskt over. I alle fall kjentes det slik ut. Med høsten blir fokuset flyttet fra tørt til vått, og jakten peilet over på sjøørreten. Det er ikke det samme som tørrfluefiske, ikke på langt nær, men det er bedre enn ingenting.

Når vinteren nå banker på døra, har det blitt et par turer til sjøen for å holde de verste abstinensene nede. En og annen ørret har også lurt seg på Deciveren min, så det er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Håpet er nå at vi får en fin vinter med mange fiskemuligheter ved sjøen, slik at sommeren, som er så altfor langt unna, kan komme enda litt fortere.

Og ja, planene for neste sommer er allerede lagt. Vips så er vi der!

1 of 5

Det er få ting som slår en skikkelig fin, nordnorsk sommer. Naturen er en opplevelse i seg selv, og kombinert med jakten på de store sølvbarrene i de krystallklare elvene, er man egentlig så nært paradis man kan komme.

Av: Espen Ørud

Laksefisket i Finnmark er som ellers i landet meget variert. Det går fra de største elvene som Tana og Alta til en rekke mindre vassdrag, med navn som både er kjente og ukjente for mange. Personlig vil jeg si jeg trives best i elver av medium størrelse til mitt «dagligfiske». Enhver laksefisker har vel en liten drøm om en gang å fiske i Alta, der sjansen for virkelig storlaks er til stedet, i tillegg til at elven har en historie og beliggenhet som virker tiltrekkende på mange laksefiskere. Men om man leser fangststatistikken for noen av de andre elvene og sidevassdragene, vil man se at enten man velger ut fra høy gjennomsnittsstørrelse på fisken eller antall fisk som blir fanget i løpet av sesongen, så er det mange flere elver å velge mellom. Selv har jeg prioritert å bli kjent med elvene nærmest dit jeg har flyttet i Vest-Finnmark, for så å jobbe meg litt og litt utover i fylket.

Selv om en del av elvene i Finnmark også er by- og veinære, så trives jeg godt med at man kan finne gode fiskemuligheter i også litt mer avsidesliggende elver, der man kan kombinere laksefiske og friluftsliv i naturen. En av de tingene jeg liker godt med organiseringen av elvene i Finnmark er at der man i en del elver sørpå er vant med at det er delt opp i vald, så er det i mange av elvene i Finnmark delt opp i soner som kan være flere kilometer lange. Dermed har man en lang rekke fiskeplasser å velge mellom. Selv om det kan forekomme at det tidvis blir folksomt på enkelte «gode» plasser, så betyr dette som regel at det er mindre folk på andre plasser som ikke nødvendigvis fisker dårligere. De mindre besøkte plassene har også den fordelen at du oftere fisker på urørt elv når du ankommer eller starter fisket. Å fiske på en elv som har fått hvile synes jeg gir både mer spenning og høyere sjanse for fangst.

For de som kjenner meg eller har kontakt via noen av de sosiale mediene som Facebook, Twitter, Instagram eller andre nettfora, så er det neppe noen hemmelighet at vi setter trivsel og avslapping på elvebredden minst like høyt som selve fisket. Å kunne slappe av i naturen og lage god mat, kaffe og stemning på elvebredden er for meg en betydelig trivselsfaktor. Detter forsøker jeg tidvis å formidle ved hjelp av bildene jeg tar. Om jeg lykkes er i grunn opp til betrakterne å avgjøre…

1 of 69

Fakta:

Espen Ørud er av 1971-årgang, og levende opptatt av både fotografering og fluefiske. Sommerstid er det hovedsakelig laksen i elvene som blir utfordret med fluestang og kamera, men dersom tiden strekker til blir også et utvalg av arter i ferskvann og saltvann fisket med flue. Ørud er oppvokst i Oslo, men fant etterhvert ut at avstanden til det beste fluefisket og de beste fotomotivene i landet ble for stor, og flyttet derfor til Vest-Finnmark i 2008. Han har tidligere vær redaktør for Fiskersiden.no, og leverer bilder til en rekke formål til forskjellige medier.

Høsten legger seg som en klam sovepose rundt kalde tær, og mørket sender sola på Sydentur. Der de fleste forbereder seg til denne sesongen med å kjøpe større TV eller noen bøker og noen favner ved, er det noen tullinger som gnir seg i hendene av forventning.

Av: Helge Gabrielsen

Kystmeiterne, som har tilbrakt sommeren til å sulle med familien, reise til steder uten fiskestang og kanskje klart å skvise inn noen få forsøk på å fylle agnfryseren, kan endelig finne frem ordentlige kroker, store sneller og lange stenger når den kalde fine tida nærmer seg.

Sett utenfra kan det selvsagt virke underlig å komme bærende med store lass fiskeutstyr og rigge seg til for natten, og noen og enhver kan saktens lure på hva det er man går til slike anstrengelser for. Svaret er intet mindre enn Norges kuleste art. Og hvilken art som er Norges kuleste er det ingen tvil om, selv om det er trangt om andreplassen.

Agurknytt

Havmusa (Chimaera Monstrosa) er utbredt langs nesten hele Norges kyst, med unntak av det sentrale Østlandet, og er strengt tatt ikke sjelden i det hele tatt. Men fordi den lever slik den gjør, er den ikke den vanligste gjesten på mer tradisjonelt fiskeutstyr. Det er nok kystmeitingens inntog i Norge som har gjort den mer kjent de siste årene.

Det er for så vidt veldig vanlig agurknytt i lokalavisene med et bilde av en havmus, en tekst om hvilken underlig skapning dette kan være og en spesialist, gjerne fra instituttet for stamcelleforskning på ørekyte, som sier at det var en uvanlig fangst.

Det er forsket lite på denne spesielle fisken, sannsynligvis fordi det ikke er noe inntjening knyttet til den, men enkelte ting er rimelig sikkert: Den liker seg nede i mørket, og den kommer opp til kysten nå og da. Sannsynligvis er den rimelig stasjonær, og den er nysgjerrig, eller den haiske ekvivalenten av egenskapen, spesielt i forbindelse med lyspunkt i mørket.

Den navigerer nesten utelukkende etter lukt, lik alle andre haier. Og den har ikke hastverk.

Komfortsonen

Den gjeldende teorien om hvorfor havmusa vandrer inn på grunna er at den er på matauk. Men selv om det er åpenlyst at musa spiser på grunnere vann, gir ikke denne teorien forklaring nok. For det første ville den ikke trengt å komme så langt opp og inn for å finne mat, og for det andre ville den da også vandret inn på grunna i de lysere månedene.

Min teori er at havmusa har sin egen komfortsone som den aldri forlater, unntatt med krok i munn. Komfortsonen er betinget av lysforhold, muligens temperatur, mattilgang og sannsynligvis bevegelse i vannmassene.

Til vanlig lever havmusa på bunnen på dyp som tilsvarer den mesopelagiske sonen, det vil si 200 til 1000 meters dyp i åpne vannmasser. Forskning på mesopelagiske arter, som for eksempel vassild, viser at lysmengden spiller inn på bevegelsesmønstrene. Dette er direkte overførbart til havmus, som har flere fellestrekk med dem, der den mest iøynefallende er de store øynene.

Det er mulig at de mørke høst- og vinternettene rett og slett gjør det såpass mørkt at havmusa sin komfortsone flytter seg oppover. Det er også mulig at lysforholdene utvider sonen, og at havmusa vandrer oppover av andre grunner. Kanskje den faktisk liker å ta seg en kveldstur, noe som også stemmer overens med antagelsen om nysgjerrighet.

En ting som underbygger teorien er at de kveldene det er merkbare endrede forhold, slik som storm, springflo og store endringer i lysforhold, er det ingen havmus å få.

Forutsigbar rute

Resultater fra forskjellige plasser i landet viser at det er lokale betingelser i hvor grunt komfortsonen strekker seg. Dette kan skyldes tilfeldigheter eller grumsete vann, eller også være et resultat av at stammene har et svært avgrenset habitat og dermed tilpasser seg lokale forhold over generasjoner. Dette får man uansett ikke svar på før det er forsket litt mer på arten, og spesielt på vandringsmønstre.

Når havmusa kommer vandrende opp fra dypet, virker det som den benytter skrenter, kanter og juv til å navigere etter, på passe pelagisk avstand, og dermed får en forutsigbar rute, noe som er gunstig for oss som vil hilse på den.

Teoriene mine er basert på fangede havmus, rundt 100 fisk totalt, primært tatt av meg selv og Vetle Vestli. Tallmaterialet er i minste laget for reell forskning, og jeg skulle gjerne lest forskningsrapporter som går litt mer i dybden. Dette finnes det lite av dessverre, men kanskje i fremtiden? Det er mulig at veksten i både antall aspirerende havforskere og fisketurisme på sikt vil medføre forskning på catch and release-arter, og i så tilfelle vil nok havmusa være en av de mest aktuelle kandidatene.

Ut av komfortsonen

En ting er å teoretisere om en fisk, en annen ting er å få den. Og havmusa er ikke vanskelig å be opp til dans. Det er bare å tenke som en eiendomsmegler: Lokasjon, lokasjon og lokasjon. Det går fint an å fiske havmus fra båt, men det fordrer at agnet ligger stille, noe man oppnår med dregging, eller så svak drift at man kan la snøret tikke av snella. Men det er langt mer stemningsfullt å ta dem på kystmeite.

Bynære områder som ikke ser all verdens ut i dagslys, blir gjerne en eksotisk setting i høstmørket, ikke minst med tanke på at man fisker etter en eksotisk fisk. De fleste som har plukket arten har dratt til kjente steder som Bontelabo (Bergen) og Skarnsundet (Barteland), men det er ingen nødvendighet.

Det eneste du trenger er å finne et sted der du kommer ned på 30-70 meter, enda grunnere i de mørkeste nettene, med nærhet til større dyp (200-300 meter), og så er det bare å studere sjøkartet. Havmusa følger skrenter, kanter og slikt inn mot grunne områder med mye næring virvlet opp, det vil si sund eller viker med mye småfisk, krabber og slikt utøy. Bunntype virker ikke til å ha så mye å si, men sandbunnsområder mister du ikke fullt så mange takler og søkker på.

Spiser det meste

Hvilket takkel du velger er heller ikke så nøye. Havmusa biter på små og store kroker, på makrell, hvitting, reker, blåskjell, sure sokker og smågodt fra Nidar, og liker alt av attraktorer, fra små perler til juletrær med granbar på. Men et par tommelfingerregler er det like fullt lurt å følge: Sirkel- eller semisirkelkrok er klart å foretrekke. Havmusa skal helst overleve ut-av-havet-opplevelsen. Hvis du har lyst på bifangst kan du gå ned til 1/O. Festlige bifangster for mitt vedkommende er blant annet kloskate, glassvar, svartkutling og hornkvabbe. Sistnevnte veide 7 gram og var klokkerent kroket. Hvis du ikke har lyst på så mye bifangst, kan du gå opp til for eksempel 7/O. Jeg bruker hovedsakelig 3/O.

Havmusa er nysgjerrig på ting som lyser, noe alle Nordsjødykkere kan bekrefte, og med en lyskilde avfisker du et større område (se illustrasjon).

Det finnes mange typer kunstig lys å hekte på, men man kommer ikke helt utenom at det fungerer hakket bedre med Lopez-produkter og Esca enn knekklys og billige slanger. Vel å merke er dette underordnet riktig lokasjon på agnet

Krabbeflytting og hvittingmating

Selv om havmusa ikke er sjelden, er den ikke en utpreget stimfisk, så man har som regel langt mer kontakt med andre skapninger i løpet av en økt. De vanligste agntyvene er krabbe, hvitting, hågjel og kveite. OK, den siste var ønsketenkning. Krabbeflytting er irriterende, selv om krabber på bortimot flere kilo er fascinerende skapninger, og gir litt spenning hvis de ikke vil slippe.

Hvitting er det ingenting positivt å si om, annet enn at de faktisk smaker helt ok. Hågjelen er morsom på sitt vis, og den mest takknemlige arten for antropomorfikasjon, det vil si billedtaking der man gir den menneskelige egenskaper. Men der den første og andre for kvelden er festlig, er den tyvende kun en rekke tegn fra øverste del av tastaturet. Men det å lære seg å kjenne igjen hågjelnapping kan være en nyttig egenskap. Den tar gjerne enda mer forsiktig enn havmusa, og drar litt (halvmeter eller så) og slipper, og fortsetter slik en god stund. Hvis man ikke kjenner igjen dette kan det se så spennende ut, men når du kjenner musa, eh.. lusa, på gangen, kan du nøkke agnet unna. Og det kan i noen tilfeller være nok til at en annen fisk rekker å komme til.

Bifangst

Småkveiter er faktisk ikke så uvanlig som bifangst, og gir i likhet med skater, spetter, varer, kvabber og tusselusser (decapoder) en morsom avveksling. Lange i størrelser fra sykkelpumpe til mordvåpen er relativt vanlig, og gir om ikke annet litt kamp, og gjerne litt plunder å få opp hvis du står på en høy brygge. De fleste kystmeitere har nok en episode eller ti hvor de har fått fingrene ned i gjellene, med påfølgende blodsutredelser, noe som dermed gjør det fristende å bruke fisken som mordvåpen.

Når havmusa kommer, følger den som regel tregangen. Det vil si at først sirkler den rundt agnet og titter, pussig nok kan man av og til merke dette, deretter smaker den forsiktig og slipper, før den kommer bort og spiser. En vanlig feil når man har sittet i timevis uten at noe skjer er å røske til når fisken smaker. Har man flaks trigger dette nysgjerrigheten og man får et nytt napp noen minutter senere. Men som regel betyr det at musa svømmer videre.

En god hodelykt

Man ser ofte på stangtuppen at musa tygger på agnet. Den karakteristiske gyngingen er et hyggelig syn, og betyr i de fleste tilfeller at du får et run i løpet av det nærmeste minuttet. Hvis runnet ikke kommer, betyr det at musa studerer takkelet ditt nøyere, eller svømmer innover. Stram opp med en jevn bevegelse, ikke hardt tilslag, og så kan du kjenne gleden over å kjøre på fisken. Havmusa er ingen stor fighter, men det er spennende nok å forsere den forbi kanter og tang og slikt.

Et must når du fisker havmus er god hodelykt. Og hvis den er rettet riktig, ser du et grønt lys langt der nede i dypet. Og et gult når du ikke har fått havmus likevel, men en av slektningene (fandens oldemor, eller lignende).

Når man får opp en havmus ser den aliensk ut. Men egentlig er ikke formen rar i det hele tatt. Den samme formen går igjen mange steder i naturen. Hvis man tenker på havmusa som svevende, er den fornuftig bygd. Kroppen har lav vekt i forhold til volum, og store vinger og haleror. Dette gjør at den blir nesten vektløs og kan sveve rundt uanstrengt.

Fang og pang

Når du har en havmus på land, kan du tenke litt på behandlingen. Enkelte hevder at havmusa er en delikatesse. Men selv om kjøttet minner veldig om breiflabbens, som mange liker, og smaker et sted mellom breiflabb og krokodille men ikke som kylling, så er det å anbefale å slippe den ut igjen. En ting er at man ikke har noe tall på bestanden. En viktigere ting er at man kan fiske den opp igjen senere når den er blitt større.

Havmusa tåler i likhet med de andre haiene ganske røff behandling på land, og plages neppe nevneverdig om den får en rift i leppa av kroken. Men den bør ikke få tørke ut. I Bergen er ikke dette en mulighet, siden det som regel er like vått på land som uti havet, men andre steder i landet kan et hendig underlag være lurt. En plastpose er nok til å hindre at det kommer sand og slikt på fisken. En viktig ting å huske på er å ikke løfte bruskfisk etter sporden, da dette kan ødelegge ryggvirvlene. Og du har et minutt eller to på å få veid og tatt bilde av halve fisken før den hiver etter pusten.

Ti hågjel per havmus

Men når den skal ut igjen er det noe du bør tenke på. De fleste havmusfiskere får mye hågjel. I Bergen er standardraten ti per havmus, og når man hiver dem uti ser man ofte at hågjelen svømmer rett på land, eller svømmer seg fast i en sirkel. Dette gjør den ikke fordi den er dum, men fordi møtet med vannflaten har vært uheldig. Haier har nesten alle sensorene sine plassert i det bløte partiet på snuten, og når dette treffer vannet først får den seg en smell som gjør den desorientert og kan føre til døden.

Det beste er selvfølgelig å senke den ned i håv, men om den ikke er tilgjengelig eller det er for langt ned, er det best å prøve å få den til å lande med haleroten først. Det vil ofte gi den et lite mageplask. Sannsynligvis kommuniserer havmus med enzymer, og et slikt mageplask vil nok avstedkomme noen saftige kombinasjoner, men den vil ikke få varige mén av det. Og så kan du nyte et av de vakreste skuer fisking byr på, hvis hodelykta di er god nok. Havmusa svever vakkert av sted tilbake mot dypet, totalt uten hastverk eller panikk.

Deretter er det bare å skrive rapporter, dele på Facebook og vite at selv om det finnes mange andre arter å jakte på, så er dette et av de store høydepunktene

1 of 6

Fakta:

På verdensbasis finnes det rundt 40 kjente Chimearidae, altså havmusarter. Noen dør snart ut på grunn av habitatsfjerning (Japanhavet), mens andre stadig blir oppdaget. I det store og hele er det tydeligvis en familie som har funnet seg sin nisje, holder seg til denne, og antageligvis har gjort det i millioner av år. Men her i Norge er det bare Chimaera Monstrosa, «spælstrengshysa», vi treffer på. Havforskningsinstituttet har likevel ved flere anledninger fanget blåvinget havmus (Hydrolagus mirabilis) ganske nært kysten, noe som jo betyr at det finnes en teoretisk mulighet for at det svømmer et par eksemplarer i de dype Vestlandsfjordene. Og hvis jeg skulle velge en fisk i hele verden jeg helst ville ha, er det nok denne, forutsatt at den tas i norske kystfarvann.

Har du noen gang fått hjertet i halsen når en kilosørret skjønner at den er kroket, og hopper en meter til værs? Forestill deg da hvordan hjertet oppfører seg når en hvitstør på to meter gjør det samme.

Av: Marius Iversen

Året er 2008. Det er midten av oktober, og høsten er unektelig over oss. Men det er en smule bedre vær enn vi er vant til hjemme, det er det liten tvil om. Jeg sitter i en oppankret båt i en diger bakevje i den mektige Fraser River i British Columbia i Canada. Rundt oss er det en fantastisk og mektig natur. Både i tretoppene og langs elvebredden kan vi se hvithodeørn, og er en heldig kan en også komme tett på bjørn.

Elva er levende. Overalt er det flere arter av stillehavslaks oppe og hopper og plasker, men de får bare hoppe. Akkurat nå er det nemlig bare en ting som står i hodet mitt: Stør! Nærmere bestemt hvitstør, en urtidsfisk som kan nå enorme størrelser og som jeg alltid har vært fascinert over.

Kjempeplask

Guiden og skipperen på båten er sikker på at denne plassen vil gi fisk. «Vanligvis står det en til to store stør her til enhver tid», forklarer han entusiastisk. Jeg nistirrer på stangtuppene. Noen småfisk har plukket litt i agnet, men jeg venter på den karakteristiske myke bukkingen i stangtuppen som indikerer at en stør suger på agnet. Drømmen om storfisk har aldri vært nærmere realitet enn den er nå.

Så skjer det jeg har ventet på. En av stengene bøyer seg dypt og mykt. Jeg reagerer instinktivt, og gir et hardt tilslag. Kroken skal drives godt inn i en seig munn. Guiden brøler at jeg skal klinke til en gang til, men det er ikke en sjanse. Det er full stopp der nede på bunnen. Så skjærer sena seg oppover og oppover før en enorm stør kaster seg en meter opp i lufta og lander med et kjempeplask. Samtidig ser jeg at søkke og krok flyr ut av fiskemunnen.

Knærne skjelver og hjertet hopper over et par slag. Det er bare å sveive inn igjen en tom krok. Jeg er forbanna på meg selv. Gjorde jeg for dårlig tilslag? Klarte jeg ikke å følge hoppet til fisken med stram sene? Det er mange tanker som raser rundt i hodet når du akkurat har mistet drømmefisken. Fra himmel til helvete på sekunder.

Plaster på såret

Et par dager seinere er vi tilbake på samme plass. I mellomtiden har vi fått noen hvitstør opptil rundt 40 kilo som et lite plaster på såret. Vi synes de er store, men guiden flirer, og sier de er som småfisk å regne i denne elva. Nok en gang sitter jeg og stirrer på stengene. Jeg føler på meg at noe kommer til å skje hvert øyeblikk, og er like spent som sist. Det handler om å gjøre tilslag på riktig tidspunkt og ikke minst hardt nok. Er du for treig kan krokinga bli dårlig, med dertil fatal utgang.

Så skjer det jeg venter på. Stanga nikker mykt og dypt. Jeg kliner til for gud og fedreland, men halvveis i tilslaget er det full stopp. Fast fisk, og den er stor. Det føles som om jeg har kroket et rasende lokomotiv. Støren raser ut i voldsom fart, og etter at et par hundre meter har forsvunnet fra snella i ett eneste langt utras, får guiden det travelt. Her må det følges etter, og ankeret kommer opp i full fart.

276 centimeter

Fisken går ut i tungstrømmen, og det er bare å følge etter. Noen kilometer nedstrøms har jeg fisken nesten inntil båten, og vi tror den er klar for landing. Jeg har ennå ikke fått sett den, men støren sirkler rundt bare tre-fire meter under båten. Da den siger opp mot båten, gir guiden litt gass for å få bedre vinkel på sena. Plutselig får fisken panikk og underarmen min blir slått ned i båtripa med full kraft da den raser ut i tungstrømmen igjen. Vi må følge etter en kilometer til, men det er tydelig at støren begynner å bli sliten. Det er for så vidt jeg også. Hvem av oss som er mest gåen på dette tidspunktet kan nok diskuteres, men jeg setter en knapp på at det er meg.

Guiden kjører båten inn på elvebredden, og jeg pumper støren inn de siste meterne. Når jeg omsider ser lengden på fisken, blir jeg helt satt ut. Og når guiden loser fisken inn på grunt vann, er det bare å slippe urbrølet løs. En drømmefisk. Once in a lifetime. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Lengden fra snute til halekløft blir målt til 276 centimeter og tabellen tilsier rundt 450 pund. Etter en kjapp fotosession svømmer fisken rolig ut igjen, etterfulgt av et slengkyss og en aldri så liten gledeståre. Det brenner i armer og rygg, jeg har vannblemmer i henda og et digert blåmerke tvers over underarmen. Men akkurat nå kjenner jeg ikke noe annet enn glede. Det er utrolig hva en fisk kan gjøre med oss sportsfiskere.

Over 100 år gammel

Hvitstøren finner vi i flere elver på vestkysten av Nord-Amerika, men de klart største bestandene er i Fraser River i Canada og Columbia River i USA. Hvitstøren er en anadrom art. Det vil si at den blir født i ferskvann, kan vandre ut i havet, men gyter i ferskvann. Vandringsmønsteret til hvitstøren varierer derimot mye. Fisken oppholder seg gjerne der det er mest mat å finne. Veldig mye stør følger laksens vandringer opp i elvene hver høst. Her lever de godt på en overflod av rogn og død laks.

Mye fisk kan bli igjen i elvene i mange år uten å vandre ut i havet igjen, mens andre kan bli i havet i mange år uten å gå opp i ferskvann. Hvitstøren gyter flere ganger i løpet av livet, og kan bli godt over 100 år gammel. Den blir av mange sett på som en slags urtidsfisk. Den har i hvert fall forandret seg svært lite siden arten oppstod for mer enn 100 millioner år siden, noe som burde bety en ganske så perfekt utforming. Hvitstøren sies å kunne nå en maksstørrelse på over seks meter og rundt 800 kilo, mens rekorden på stang ble tatt av en engelskmann i 2012 og var 3,75 meter og estimert til 498,9 kilo.

Merkes

Hvitstøren finner stort sett all mat på bunnen. Det kan være lakserogn, døde laks, niøyer, muslinger og lignende, men jeg tipper det meste matnyttig går ned på høykant. Munnen er omtrent som en støvsuger, og mat blir sugd inn og spyttet ut, omtrent som ei karpe. Størfisker er derfor naturlig nok bunnmeite. Man fisker fra oppankret båt, både ute i elva og i bakevjer og dypere hull, som er typisk gode plasser. I Fraser River kan en fiske med en stang per mann, det vil si at dersom man tre fiskere og en guide i båten, kan man maks fiske med fire stenger til enhver tid. En rullerer gjerne på fisket, slik at to mann fisker til enhver tid og passer på to stenger hver.

Utstyret består av spesialbygde stenger med testkurve på 40-80 pund, en gode multiplikatorsneller og braid som hovedsene, med en bruddstyrke på 200 pund. Riggen er glidende med en stor, mothakeløs krok og et tungt søkke for å holde bunnen. Av agn er lakserogn surret inn i strømpebukse til en golfballstor størrelse, det mest populære, tett etterfulgt av små stykker av niøye eller død agnfisk. Fóring er strengt forbudt (dessverre, for det hadde nok fungert ypperlig) både i forkant av og under fisket. Alt fiske etter hvitstør er catch and release, og all fisk skal merkes med en mikrochip ved fangst med mindre de er merket fra før. All fisk registreres også med lengde og chipnummer på et skjema som guidene sender inn. Det pågår ett stort prosjekt der borte for å finne ut mer om vandringsmønstrene til støren, og for å kunne vurdere bestanden.

Får hva en betaler for

Planlegger du selv en tur for å måle krefter med hvitstøren, anbefaler jeg på det sterkeste å kontakte noen av de anerkjente guidingselskapene direkte, eller booke en organisert tur. Det finnes flere aktører som tilbyr reiser til Canada og størfiske, blant annet Getaway Tours som jeg har brukt. Alt fungerte knirkefritt, så det er en enkel løsning om man ønsker alt organisert av et profesjonelt selskap. Personlig har jeg kun erfaring med BC Sportfishinggroup, som er det største guidingselskapet, og de som startet eventyret med målrettet sportsfiske etter hvitstøren i Fraser River. Disse har fantastisk trivelige guider, som kjenner elva ut og inn og som virkelig vet hva de driver med. Fisket foregår som nevnt fra båt, og man er avhengig av kvalitetsutstyr og lokalkjente guider som gjør alt i sin makt for at kundene skal få sine livs fiskeopplevelser.

Som ellers i utlandet får en gjerne hva man betaler for, og å skulle spare småpenger på å vurdere mindre seriøse aktører når en først har dratt så langt, vil jeg ikke anbefale. En typisk dag består gjerne av at en blir hentet på hotellet tidlig på morgenen etter en solid frokost, for deretter å bli kjørt til elva og båten. Båtene som blir brukt er stabile, flotte båter med kraftig jetmotor. Deretter fisker en i åtte-ti timer, før en blir kjørt tilbake til hotellet. En prøver seg gjerne på fire-fem fiskeplasser i løpet av en dag.

Laksefiske

Inkludert i fisket er også drikke og en enkel lunsj om bord. På kvelden samles resten av gjengen som er på tur over en bedre middag, med dertil tilhørende øl og juging. En perfekt avslutning på en forhåpentligvis begivenhetsrik dag. Om en ønsker kan en også variere fisket med for eksempel noen dager med størfiske og noen dager med laksefiske. I elvesystemet finnes blant annet alle de fem artene med stillehavslaks, i tillegg til regnbueørret/steelhead, bull trout, cutthroat og diverse annet knask.

Vi nevnte for guiden vår en dag at det hadde vært moro å prøvd seg litt på laksen også, så vi fisket en halv dag etter laks, der vi dro så mange ketalaks vi bare ville. Et morsomt fiske med fluestang og lettspinnutstyr, med laks på opptil åtte kilo.

Størfisket i Nord-Amerika blir gjerne referert til som big game-fiske i ferskvann, og jeg kan skjønne hvorfor. Støren er brutalt sterke fisk med lange sugende utras, og de fleste fiskene hopper gjerne klar av vannet to-tre ganger i løpet av kampen. På en tur er det normalt å få fisk over to meter, og snittstørrelsen er rundt 160-170 centimeter. På ei ukes fiske er det ikke uvanlig med 40-60 fisk per båt, og noen ganger mer. Noen ganger mindre også selvsagt, men snittet er altså veldig bra og fisket er sterkt vanedannende. Faktisk så mye at jeg var tilbake allerede året etter. Men det er en annen historie…

1 of 12

En varm kveld i begynnelsen av juni var jeg ute og arbeidet i hagen. Sola var i ferd med å avslutte dagen. Et eksempel til etterfølgelse, tenkte jeg, og startet innsamlingen av hageredskapene. Til slutt kastet jeg et fornøyd blikk over kveldens gartnerarbeid. Steinbedet var nesten ferdig og jeg hadde virkelig fortjent en kald forfriskning. Og det er her fortellingen begynner.

Av: Trond Andersson

Akkurat da kommer en enslig døgnflue elegant dansende over kveldshimmelen. Navigeringen er ikke helt perfekt, for det er ikke mye vann oppe i bakkene her vi bor. Bortsett fra i froskedammen min da, men det var nok ikke der den kom fra. Den milde kveldsbrisen var nok hovedansvarlig for den fatale feilnavigeringen.

Døgnflua bevilget seg en kort pause på et av bladene i en hyllebærbusk. Så lettet den og fløy videre.

«Gratulerer med dagen! Det må være deilig å komme opp i lufta etter et par år nede i mudderet. Ikke sant?». Jeg prøvde å være hyggelig med den lille skapningen.

Døgnflua danset uforstyrret videre mot undergangen og var, naturlig nok, helt uberørt av spørsmålet mitt. Vinden tok et kraftigere tak i insektet, løftet det høyt opp mot kveldshimmelen og vips så var det borte. Men synet skapte drømmebilder av klekkende døgnfluer i min uhelbredelig sportsfiskerhjerne. Hurtig gikk tanken over til konkret handling, og det tok ikke mange minuttene før jeg var klar med utstyret. I kveld ble det tørrfluefest i Hallingdalselva. Ingen tvil om den saken!

En gammel sti

Den varme kveldslufta forsterker lukta av mose og furuskog når jeg nærmer meg elvebredden. Stien er dekket av barnåler som sporadisk er dekorert med elgmøkk og avspiste konglefrø. Her har ekorna virkelig fråtset i de høythengende delikatessene.

Langs stien står det gamle furutrær som for lengst har passert klassifiseringsgrensa for hogstmoden skog. De store røttene krysser stien i et sinnrikt mønster. På oversida er røttene nedslitt av generasjoners vandringer. I mørke høstnetter, når fiskerne famlet seg hjemover, har nok mange fantasifulle ukvemsord falt over disse snubletrådene.

Stiens eneste oppgave er å lose fiskerne trygt ned til elva for ved et langstrakt og bratt berg forsvinner den. Herfra må en sjøl velge den mest hensiktsmessige ruta ned det blankskurte berget ved Ruggehølen.

Jeg stopper ikke her, men fortsetter et par hundre meter nedstrøms til Rognhølen. Hølen er stor, nærmest som et tjern, og den er alltid rik på ørret.

Øverst er bunnen dekket av mudder, men nedover mot brekket, der vannet får større fart, er det sand- og steinbunn. Langs breddene er hølen ganske grunn, og den kan med letthet vades helt ned til brekket. Men vegetasjonen er tett med greiner som strekker seg langt utover vannflata.

Forfulgt

Midt ute i hølen ligger det et stort undervannsberg. Ved lav vannstand stikker bergryggen litt over vannflata. Kryper du sammen bak den har du et glimrende skjulested og ditto utgangspunkt for å nå de vakende ørretene på motsatt side. Her er ikke bakslengen noe stort problem.

For noen år siden skjedde det noe artig her. Jeg hadde lagt ut en liten Black Gnat, og en ørret snappet den kontant. Men fisken var liten, så jeg tok den hurtig inn på snøret. Da den var noen meter foran meg oppdaget jeg en mørk skygge som truende nærmet seg den lille fisken. Skyggen var en diger ørret med kjeften på vidt gap. Hensikten var ikke til å ta feil av.

«Men døgnfluens bryllupsdans er ikke for beskrivelse, så skjær og ugripelig den er, gynger den flammende i kveldens soldis og samler seg til et langsomt flagrende slør. Og særlig denne første svermingen på året er en selsom opplevelse. Det er som om naturen vil vise fram noe av det vakreste den har å by på …». 

– HANS LIDMAN: «DØGNFLUEDAMMEN», FRA BOKA «DET BITER I SVARTELVA», GYLDENDAL 1962

Jeg senket farten for å gi den store ørreten tid til å glefse i seg artsfrenden sin. Men fartsforandringen var nok til å gjøre forfølgeren usikker. Etter noen nølende sekunder snudde den ryggen til og forsvant.

Det var ikke få kast jeg sendte utover elva den kvelden i håp om å få den til å ta. Men de store ørretene er som kjent svært sky…

Vakringer

På varme sommerkvelder er det vanligvis stor aktivitet av klekkende insekter i Rognhølen. I kveld er døgnfluene i flertall. Allerede før jeg er kommet ned til elvebredden, møter jeg den første svermen av nyklekkede døgnfluer. Dette lover jo riktig bra, tenker jeg, og studerer de utallige vakringene ute på den vindstille vannflata.

Døgnfluene virrer rundt meg hele tiden, og med en rask håndbevegelse fanger jeg et eksemplar. Den lille døgnflua plasseres øverst på flueboksen. Der sitter det lille insektet helt stille, som en instruert modell, mens jeg foretar mitt imitasjonsvalg. Det blir en naturlig gråbrun imitasjon, bundet på 14-krok.

Jeg legger ut det første kastet og følger spent den lille fluas ferd nedover det stilleflytende vannet. Har jeg gjort et riktig valg? Joda, det har jeg tydeligvis, for allerede på første kastet er det fast fisk. Det en kampvillig ørret som iherdig forsøker å frigjøre seg. Egentlig en helt unødvendig aktivitet, for i kveld har jeg bestemt at all fisk, uansett størrelse, skal settes tilbake. Men det vet jo ikke den hardtarbeidende fisken.

Forsiktig løsner jeg kroken og slipper den «rødprikkete» ned i vannet igjen. Fisken er ikke så stor, kanskje tre-fire hekto, men ute på vannet ser jeg vakringer etter atskillig større eksemplarer.

Tunge vakringer

Midt ute i elva stikker det opp en stor stein og i det stille vannet bak den er det intens ørretaktivitet. Vakringene forteller meg at det er her energien min skal brukes. De er tyngre enn alle andre vak jeg kan se. Det må være en stor fisk.

Jeg følger med på fiskens adferd en stund før jeg får det svaret jeg venter på: Spissen av en diger hale dukker opp og skjærer sakte gjennom vannflata. Elegant vender den i en halvsirkel før den dukker og forsvinner. Tunge ringer flyter sakte nedover.

Nå er det på tide at jeg presentere meg! Forsiktig vader jeg et par skritt ut i elva samtidig som jeg drar ut snøret. Etter et par blindkast senker jeg stangtuppen og lar flua lande noen meter oppstrøms min utvalgte. Derfra flyter den korrekt og stripefritt inn i området til den store fisken. Jeg er mer enn klar til å løfte stanga, men ingenting skjer. Jeg prøver et par kast til, så tør jeg ikke mer. Denne fisken skal ikke skremmes vekk… Er du så nøye på det kan jeg servere deg en annen variant, tenker jeg og vader stille tilbake.

Hva er dette for noe?

Jeg setter meg ned på berget og åpner flueboksen. I øyekroken blir jeg oppmerksom på at noe underlig skjer. Omtrent 30 meter nedstrøms kommer et dyr svømmende på tvers av hølen! Bever, tenkte jeg. Bever? Det finnes faktisk noen meget få beverkolonier i Hallingdal, men definitivt ikke her. Er dette en bever må det i hvert fall være verdens største eksemplar.

Hva i all verden kan det være for noe? Jeg tenker hurtig gjennom alle muligheter: Elg? Nei, da ville hodet og halsen vises helt tydelig. Svømmende elger har jeg sett mange ganger så det er det definitivt ikke. Hjort og rådyr har jeg aldri sett i svømmende tilstand, men de ville helt sikkert oppført seg på samme måten. Kyr? Sau? Hest? Hund? Oter? Gris? Jeg tenker gjennom hele artsmangfoldet av dyr som er representert på disse kanter av landet. Både sannsynlige og usannsynlige. Jeg har heller ikke sett plakater for noe sirkus den siste tida, så noe rømt, eksotisk dyr kan det heller ikke være. Ingenting stemmer. Hva i all verden kan det være?

«Herregud, det kan da ikke være…?»

Nei, det er helt utenkelig. Riktig nok ble det for kort tid siden observert bjørn lengre nede i dalen, men her oppe har det ikke vært positive observasjoner på lange tider.

Uansett, dyret begynner å nærme seg land på min side, og jeg kjenner hvordan spenningen i kroppen stiger for hvert svømmetak den gjør. «Mobilen!».

Etter noen skjelvende feiltastinger kommer jeg fram til Ivar, som bor noen mil lengre oppe i dalen. Han er jeger og fisker, og trives best milevis fra all såkalt sivilisasjon. Alt som lever i Hallingdalsnaturen har han førstehåndskjennskap til. Derfor er han et naturlig konsulentvalg.

«Har du tatt storfisk igjen nå, siden du ringer så seint på kvelden?» var hans første kommentar.

«Nei, nei, nå skal du høre…»

Jeg setter han inn i situasjonen, og han blir ganske stille.

«Jøss, det må vere ein bjørn».

Ikke før har han sagt det, så er dyret kommet inn til land. Utenfor et buskas hviler den seg en kort stund. Jeg kan bare se hodet og litt av kroppen på dyret, men så reiser den seg opp. Den veldige, mørkebrune kroppen levner ingen tvil om hva det er!

«Det er en diger bjørn, ingen tvil…», hvisker jeg inn i telefonen

«Kjem du nærare?», spør Ivar.

«Ja, det kan jeg, men jeg gjør det ikke! Vær du trygg!»

«Dæven, nå leggern på svøm igjen».

Det store dyret går ikke inn på tørt land, men snur inne på grunna og begynner å svømme tilbake. Noe må ha skremt den.

«Har du fotoapparatet med deg», roper det fra Geilo.

«Ja, ja, vent litt…»

Jeg finner fram kameraet og begynner å stille det inn. Nå må du være riktig flink Andersson, tenker jeg.  Finn riktig innstilling, riktig avstand, riktig alt. Ja, alt må bli riktig. Jeg fomler og skrur på kameraet, og knipser i vei.

«Nå er det dokumentert, og du kan glede deg til fantastiske bilder», hvisker jeg stolt inn i mobilen.

Bjørnen svømmer et stykke utover. Så forandrer den kurs, og forsvinner bak noen busker.

«Stikk ned og fotografer spora etter den», formaner Ivar som sitter trygt i huset sitt langt unna.

«Nei, takk, da må jeg over på den andre sida av elva og det blir for langt i kveld. Men i morgen skal jeg gjøre det. Vi snakkes›.

Den store fisken bak steinen fortsetter å kose seg med de klekkende døgnfluene og er totalt uanfektet av all dramatikken. Det er ikke jeg. Så etter noen uinspirert kast pakker jeg likegodt sammen.

Som i eventyret

Om natta kommer det et kraftig regnvær, men om morgenen skinner sola igjen. Jeg kjører spent nedover skogsbilvegen mot Rognhølen. En hare krysser muntert veien, og like etterpå passerer en rev med stor og buskete hale. Selv om regnværet har slettet ut alle spor etter bjørnen, tar jeg dette som et morsomt tegn. Først møtte jeg bjørnen, så haren og til slutt reven, akkurat som i folkeeventyrene.

Så var det bildene, da? Uffda, de lignet mer på et impresjonistisk maleri på et tidlig skissestadium enn på et foto. I all min oppstemthet hadde jeg stilt inn kameraet totalt feil, og det er vel bare jeg, om jeg legger godviljen til, som kan skimte bjørnen inne i de diffuse fargene. Ganske tåpelig når en møter bjørn for første gang i naturen.

Det heter jo seg at det viktigste er opplevelsen, men det hadde jo vært fryktelig morsomt å få gode bilder i tillegg. Det er derfor at denne bjørnehistorien er illustrert med et manipulert Photoshopbilde, fritt etter hukommelsen en vakker sommerkveld i Hallingdalselva.

En stor takk til en liten døgnflue som var kommet litt ut av kurs, og som skapte lokkende bilder i sportsfiskerhodet mitt. Jeg håper at dine siste timer ble vakre, og at du ikke havnet i et fuglenebb før din tilmålte tid var over.

Gjennom fotoprosjektet LUS(END) ønsker fotograf Kristian Leraand å hjelpe den hardt prøvde villaksen i vårt langstrakte kongerike.

Av: Endre Hopland 

LUS(END) er ifølge fotografen selv et fotoprosjekt med fokus på en kompleks raritet. I prosjektet er kjente, norske sportsfiskere og deres utstyr avbildet i en setting vi kjenner dem fra, men hvor noe er galt, enten tydelige eller mer utydelige detaljer.

– Bildene er ment om en parallell til hvordan vi leser dagens oppdrettsnæring, sier Leraand, som selger høyoppløselige, digitale bildefiler for 1000 kroner stykket, og donerer 85 prosent av alle inntektene til Redd Villaksen.

– Hvem har ikke gode barndomsminner relatert til fiske? Her gjelder det at folk engasjerer seg, sier Leraand.

Bildene som er til salgs kan sees i bildeserien under. Interesserte kan ta kontakt med Kristian Leraand på e-post: leraandphototgraphy@gmail.com

1 of 5

Fascinasjonen for ørret og laks har Frank Ronny Johansen hatt siden guttedagene, men det var først midt på 90-tallet han oppdaget trollingen sine gleder.

Av: Endre Hopland

– Det hele begynte i 1995 eller 1996, da min gode kamerat Roy Idar Brandlistuen fikk meg med på trollingfiske på Hurdalsjøen. Vi fisket med Roy Idar sin Mørebas på 16.5 fot, og lærte oss raskt at dette var en tålmodighetsprøve. Det kunne fort gå nesten 100 timer mellom hver ørret. Gjeddene var derimot mer bitevillige, sier Frank Ronny Johansen.

Trolling var på dette tidspunktet noe helt nytt for tobarnsfaren fra Råholt i Akershus, men han var på ingen måte ukjent med laks- og ørretfiske.

– Nei, jeg begynte vel å fiske i 10-12-årsalderen, primært i småvann og elver i nærområdet. Den gangen var jeg sånn middels interessert, så jeg tok et opphold i ungdomstiden, der andre ting var viktigere. Da jeg var 24 år tok jeg opp igjen fiskingen, med lakseturer til Orkla, Eira, Namsen og Drammenselva. Og så oppdaget jeg altså trollingen, forteller han.

Tømmer ikke sjøen for fisk

Trolling er enkelt fortalt dorging for viderekomne, og fullriggede trollingbåter ser imponerende ut. Båtene har stenger overalt, dyprigger, paravaner og mye annet snacks, alt for å forbedre sjansene for fisk. Ifølge Johansen er det slett ikke nødvendig å gjøre ting avansert, men flere stenger gir naturlig nok større sjanse for fisk.

– Mange tror nok at vi trollingfiskere tømmer sjøen for fisk fordi vi bruker flere stenger, men det kan jeg avkrefte på det sterkeste. Det ligger mange timer bak hver fisk, selv om vi bruker mye utstyr. Det er nemlig store områder som skal fiskes av, og sjansen for å treffe på fisk som er på hugget er nokså små. Mye utstyr øker naturlig nok sjansene for hugg, og når man først finner ett godt område, er det veldig befriende å høre knarren på snella hyle på taket, sier den 42 år gamle elektrikeren.

Mer dorging enn trolling

Johansen er klar på at alle kan drive med trolling, eller dorgefiske som han helst kaller det her hjemme i Norge. Trollingbåter med ti stenger er nemlig ikke noe en bruker i særlig grad her til lands.

– Nesten alle sjøer i Norge har et regelverket basert på stangbegrensning, og det er stort sett maksimalt fire fiskestenger per båt. Men det er ingen fangstbegrensning. Etter min mening burde det vært omvendt, eller i alle fall en kombinasjon som for eksempel fangstbegrensning og stangbegrensning på maks ti stenger. I Norge kaller jeg det dorging, selv om det per definisjon jo er trolling. Trollingfiske er noe jeg gjør når jeg fisker i utlandet, for eksempel på Vänern eller i Østersjøen, sier han.

Selv startet Johansen altså med en Mørebas, og selv om han nå har oppgradert nokså kraftig, understreker han at en slett ikke trenger det råeste utstyret for å komme i gang,

– Man trenger rett og slett en båt, noen fiskestenger og diverse agn. Verre er det ikke, sier han.

Laksefiske i verdensklasse

For Johansen er det laks og ørret som gjelder når han er ute og fisker. Det blir en del gjedde også, men disse samler han ikke på. Persen på trollet ørret er en Mjøsa-fisk på småpene 7,68 kilo. Laksepersen stammer derimot fra Bornholm, og viser hele 16,5 kilo. Det er også Bornholm som er den absolutte favorittdestinasjonen til trollingfiskeren.

– Området Bornholm/Ystad/Simrishavn besøker jeg hvert år. Som regel blir det bare et par turer ned dit i året på grunn av lang reisevei og familiesituasjon, men det er turer jeg setter høyt, forteller han.

Trolling Master Bornholm er en klassiker i miljøet, og denne konkurransen får Johansen med seg hver eneste vår.

– Dette er, og kommer alltid til å være årets høydepunkt. Laksefisket der nede er i verdensklasse, sier han, og avslører samtidig at den store drømmen er en laks på over 20 kilo.

200-300 motortimer

Opp gjennom årene har tobarnsfaren prøvd mye forskjellig fiske, men i dag er det trollingen som får all ledig fritid. Med 200-300 motortimer i året ser han likevel på seg selv som en moderat troller.

– Det er mange som bruker mye mer tid enn meg på dette, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor folk blir hektet, sier han.

Å ha suksess under trollingfiske er absolutt ingen selvfølge, og Johansen innrømmer gladelig at det hele handler om å treffe bettet.

– Trollingfiske går utvilsomt mye på flaks, men jo flinkere man blir, jo mindre flaks trenger man jo. Alle kan få fisk, og stor fisk også, men jo mer erfaren en er, jo bedre sjanser har en i det lange løp, sier han.

Trollingentusiasten oppfordrer alle som trives i båt og med fiske om å gi trollingen et forsøk. Et par tips på veien varter han også opp med.

– Når det først biter, gjelder det å fortsette å fiske i det samme området. Er det kaldt i vannet, leter du etter områder der det er varmere vanntemperatur, og omvendt hvis det er varmere i vannet. Slike småting kan fort være forskjellen på suksess og fiasko, forteller han.

Lært av fluefiske

Johansen legger ikke skjul på at kameraten Brandlistuen skal ha mye av æren, eller skylden om du vil, for at trollingbasillen fikk satt seg skikkelig.

– Han har vært mentoren min fra starten av. Det var han som fikk meg interessert i trolling, og jeg har lært veldig mye av han. Roy Idar er en utrolig dyktig fluefisker, og mye av hans kunnskaper innen fluefiske har vi tatt med oss inn i trollingfisket. I dag eier vi båt sammen, forteller han.

Trollingfiske kan du bedrive hele året, men i de mest populære sjøene og områdene er det sesongavgrensinger. Johansen setter også egne grenser.

– For min egen del blir det stort sett satt av tid til trollingfiske fra mars og til og med juni. Deretter blir det en pause om sommeren, før jeg starter opp igjen i september, og til snøen kommer, sier han.

På Mjøsa, Norges mest populære trollesjø, er det ellers fredning fra januar og ut april, samt september. Trolling i sjøen og mange steder utenlands kan du derimot gjøre hele året. Sesong er nemlig for blåbær og tulipaner…

1 of 10

Fakta:

Navn: Frank Ronny Johansen

Alder: 42 år

Sivil status: Gift med Lena, sønnene Andreas (18) og Jakob (16)

Bor: Råholt

Jobber som: Elektriker/kontrollør