Høsten legger seg som en klam sovepose rundt kalde tær, og mørket sender sola på Sydentur. Der de fleste forbereder seg til denne sesongen med å kjøpe større TV eller noen bøker og noen favner ved, er det noen tullinger som gnir seg i hendene av forventning.

Av: Helge Gabrielsen

Kystmeiterne, som har tilbrakt sommeren til å sulle med familien, reise til steder uten fiskestang og kanskje klart å skvise inn noen få forsøk på å fylle agnfryseren, kan endelig finne frem ordentlige kroker, store sneller og lange stenger når den kalde fine tida nærmer seg.

Sett utenfra kan det selvsagt virke underlig å komme bærende med store lass fiskeutstyr og rigge seg til for natten, og noen og enhver kan saktens lure på hva det er man går til slike anstrengelser for. Svaret er intet mindre enn Norges kuleste art. Og hvilken art som er Norges kuleste er det ingen tvil om, selv om det er trangt om andreplassen.

Agurknytt

Havmusa (Chimaera Monstrosa) er utbredt langs nesten hele Norges kyst, med unntak av det sentrale Østlandet, og er strengt tatt ikke sjelden i det hele tatt. Men fordi den lever slik den gjør, er den ikke den vanligste gjesten på mer tradisjonelt fiskeutstyr. Det er nok kystmeitingens inntog i Norge som har gjort den mer kjent de siste årene.

Det er for så vidt veldig vanlig agurknytt i lokalavisene med et bilde av en havmus, en tekst om hvilken underlig skapning dette kan være og en spesialist, gjerne fra instituttet for stamcelleforskning på ørekyte, som sier at det var en uvanlig fangst.

Det er forsket lite på denne spesielle fisken, sannsynligvis fordi det ikke er noe inntjening knyttet til den, men enkelte ting er rimelig sikkert: Den liker seg nede i mørket, og den kommer opp til kysten nå og da. Sannsynligvis er den rimelig stasjonær, og den er nysgjerrig, eller den haiske ekvivalenten av egenskapen, spesielt i forbindelse med lyspunkt i mørket.

Den navigerer nesten utelukkende etter lukt, lik alle andre haier. Og den har ikke hastverk.

Komfortsonen

Den gjeldende teorien om hvorfor havmusa vandrer inn på grunna er at den er på matauk. Men selv om det er åpenlyst at musa spiser på grunnere vann, gir ikke denne teorien forklaring nok. For det første ville den ikke trengt å komme så langt opp og inn for å finne mat, og for det andre ville den da også vandret inn på grunna i de lysere månedene.

Min teori er at havmusa har sin egen komfortsone som den aldri forlater, unntatt med krok i munn. Komfortsonen er betinget av lysforhold, muligens temperatur, mattilgang og sannsynligvis bevegelse i vannmassene.

Til vanlig lever havmusa på bunnen på dyp som tilsvarer den mesopelagiske sonen, det vil si 200 til 1000 meters dyp i åpne vannmasser. Forskning på mesopelagiske arter, som for eksempel vassild, viser at lysmengden spiller inn på bevegelsesmønstrene. Dette er direkte overførbart til havmus, som har flere fellestrekk med dem, der den mest iøynefallende er de store øynene.

Det er mulig at de mørke høst- og vinternettene rett og slett gjør det såpass mørkt at havmusa sin komfortsone flytter seg oppover. Det er også mulig at lysforholdene utvider sonen, og at havmusa vandrer oppover av andre grunner. Kanskje den faktisk liker å ta seg en kveldstur, noe som også stemmer overens med antagelsen om nysgjerrighet.

En ting som underbygger teorien er at de kveldene det er merkbare endrede forhold, slik som storm, springflo og store endringer i lysforhold, er det ingen havmus å få.

Forutsigbar rute

Resultater fra forskjellige plasser i landet viser at det er lokale betingelser i hvor grunt komfortsonen strekker seg. Dette kan skyldes tilfeldigheter eller grumsete vann, eller også være et resultat av at stammene har et svært avgrenset habitat og dermed tilpasser seg lokale forhold over generasjoner. Dette får man uansett ikke svar på før det er forsket litt mer på arten, og spesielt på vandringsmønstre.

Når havmusa kommer vandrende opp fra dypet, virker det som den benytter skrenter, kanter og juv til å navigere etter, på passe pelagisk avstand, og dermed får en forutsigbar rute, noe som er gunstig for oss som vil hilse på den.

Teoriene mine er basert på fangede havmus, rundt 100 fisk totalt, primært tatt av meg selv og Vetle Vestli. Tallmaterialet er i minste laget for reell forskning, og jeg skulle gjerne lest forskningsrapporter som går litt mer i dybden. Dette finnes det lite av dessverre, men kanskje i fremtiden? Det er mulig at veksten i både antall aspirerende havforskere og fisketurisme på sikt vil medføre forskning på catch and release-arter, og i så tilfelle vil nok havmusa være en av de mest aktuelle kandidatene.

Ut av komfortsonen

En ting er å teoretisere om en fisk, en annen ting er å få den. Og havmusa er ikke vanskelig å be opp til dans. Det er bare å tenke som en eiendomsmegler: Lokasjon, lokasjon og lokasjon. Det går fint an å fiske havmus fra båt, men det fordrer at agnet ligger stille, noe man oppnår med dregging, eller så svak drift at man kan la snøret tikke av snella. Men det er langt mer stemningsfullt å ta dem på kystmeite.

Bynære områder som ikke ser all verdens ut i dagslys, blir gjerne en eksotisk setting i høstmørket, ikke minst med tanke på at man fisker etter en eksotisk fisk. De fleste som har plukket arten har dratt til kjente steder som Bontelabo (Bergen) og Skarnsundet (Barteland), men det er ingen nødvendighet.

Det eneste du trenger er å finne et sted der du kommer ned på 30-70 meter, enda grunnere i de mørkeste nettene, med nærhet til større dyp (200-300 meter), og så er det bare å studere sjøkartet. Havmusa følger skrenter, kanter og slikt inn mot grunne områder med mye næring virvlet opp, det vil si sund eller viker med mye småfisk, krabber og slikt utøy. Bunntype virker ikke til å ha så mye å si, men sandbunnsområder mister du ikke fullt så mange takler og søkker på.

Spiser det meste

Hvilket takkel du velger er heller ikke så nøye. Havmusa biter på små og store kroker, på makrell, hvitting, reker, blåskjell, sure sokker og smågodt fra Nidar, og liker alt av attraktorer, fra små perler til juletrær med granbar på. Men et par tommelfingerregler er det like fullt lurt å følge: Sirkel- eller semisirkelkrok er klart å foretrekke. Havmusa skal helst overleve ut-av-havet-opplevelsen. Hvis du har lyst på bifangst kan du gå ned til 1/O. Festlige bifangster for mitt vedkommende er blant annet kloskate, glassvar, svartkutling og hornkvabbe. Sistnevnte veide 7 gram og var klokkerent kroket. Hvis du ikke har lyst på så mye bifangst, kan du gå opp til for eksempel 7/O. Jeg bruker hovedsakelig 3/O.

Havmusa er nysgjerrig på ting som lyser, noe alle Nordsjødykkere kan bekrefte, og med en lyskilde avfisker du et større område (se illustrasjon).

Det finnes mange typer kunstig lys å hekte på, men man kommer ikke helt utenom at det fungerer hakket bedre med Lopez-produkter og Esca enn knekklys og billige slanger. Vel å merke er dette underordnet riktig lokasjon på agnet

Krabbeflytting og hvittingmating

Selv om havmusa ikke er sjelden, er den ikke en utpreget stimfisk, så man har som regel langt mer kontakt med andre skapninger i løpet av en økt. De vanligste agntyvene er krabbe, hvitting, hågjel og kveite. OK, den siste var ønsketenkning. Krabbeflytting er irriterende, selv om krabber på bortimot flere kilo er fascinerende skapninger, og gir litt spenning hvis de ikke vil slippe.

Hvitting er det ingenting positivt å si om, annet enn at de faktisk smaker helt ok. Hågjelen er morsom på sitt vis, og den mest takknemlige arten for antropomorfikasjon, det vil si billedtaking der man gir den menneskelige egenskaper. Men der den første og andre for kvelden er festlig, er den tyvende kun en rekke tegn fra øverste del av tastaturet. Men det å lære seg å kjenne igjen hågjelnapping kan være en nyttig egenskap. Den tar gjerne enda mer forsiktig enn havmusa, og drar litt (halvmeter eller så) og slipper, og fortsetter slik en god stund. Hvis man ikke kjenner igjen dette kan det se så spennende ut, men når du kjenner musa, eh.. lusa, på gangen, kan du nøkke agnet unna. Og det kan i noen tilfeller være nok til at en annen fisk rekker å komme til.

Bifangst

Småkveiter er faktisk ikke så uvanlig som bifangst, og gir i likhet med skater, spetter, varer, kvabber og tusselusser (decapoder) en morsom avveksling. Lange i størrelser fra sykkelpumpe til mordvåpen er relativt vanlig, og gir om ikke annet litt kamp, og gjerne litt plunder å få opp hvis du står på en høy brygge. De fleste kystmeitere har nok en episode eller ti hvor de har fått fingrene ned i gjellene, med påfølgende blodsutredelser, noe som dermed gjør det fristende å bruke fisken som mordvåpen.

Når havmusa kommer, følger den som regel tregangen. Det vil si at først sirkler den rundt agnet og titter, pussig nok kan man av og til merke dette, deretter smaker den forsiktig og slipper, før den kommer bort og spiser. En vanlig feil når man har sittet i timevis uten at noe skjer er å røske til når fisken smaker. Har man flaks trigger dette nysgjerrigheten og man får et nytt napp noen minutter senere. Men som regel betyr det at musa svømmer videre.

En god hodelykt

Man ser ofte på stangtuppen at musa tygger på agnet. Den karakteristiske gyngingen er et hyggelig syn, og betyr i de fleste tilfeller at du får et run i løpet av det nærmeste minuttet. Hvis runnet ikke kommer, betyr det at musa studerer takkelet ditt nøyere, eller svømmer innover. Stram opp med en jevn bevegelse, ikke hardt tilslag, og så kan du kjenne gleden over å kjøre på fisken. Havmusa er ingen stor fighter, men det er spennende nok å forsere den forbi kanter og tang og slikt.

Et must når du fisker havmus er god hodelykt. Og hvis den er rettet riktig, ser du et grønt lys langt der nede i dypet. Og et gult når du ikke har fått havmus likevel, men en av slektningene (fandens oldemor, eller lignende).

Når man får opp en havmus ser den aliensk ut. Men egentlig er ikke formen rar i det hele tatt. Den samme formen går igjen mange steder i naturen. Hvis man tenker på havmusa som svevende, er den fornuftig bygd. Kroppen har lav vekt i forhold til volum, og store vinger og haleror. Dette gjør at den blir nesten vektløs og kan sveve rundt uanstrengt.

Fang og pang

Når du har en havmus på land, kan du tenke litt på behandlingen. Enkelte hevder at havmusa er en delikatesse. Men selv om kjøttet minner veldig om breiflabbens, som mange liker, og smaker et sted mellom breiflabb og krokodille men ikke som kylling, så er det å anbefale å slippe den ut igjen. En ting er at man ikke har noe tall på bestanden. En viktigere ting er at man kan fiske den opp igjen senere når den er blitt større.

Havmusa tåler i likhet med de andre haiene ganske røff behandling på land, og plages neppe nevneverdig om den får en rift i leppa av kroken. Men den bør ikke få tørke ut. I Bergen er ikke dette en mulighet, siden det som regel er like vått på land som uti havet, men andre steder i landet kan et hendig underlag være lurt. En plastpose er nok til å hindre at det kommer sand og slikt på fisken. En viktig ting å huske på er å ikke løfte bruskfisk etter sporden, da dette kan ødelegge ryggvirvlene. Og du har et minutt eller to på å få veid og tatt bilde av halve fisken før den hiver etter pusten.

Ti hågjel per havmus

Men når den skal ut igjen er det noe du bør tenke på. De fleste havmusfiskere får mye hågjel. I Bergen er standardraten ti per havmus, og når man hiver dem uti ser man ofte at hågjelen svømmer rett på land, eller svømmer seg fast i en sirkel. Dette gjør den ikke fordi den er dum, men fordi møtet med vannflaten har vært uheldig. Haier har nesten alle sensorene sine plassert i det bløte partiet på snuten, og når dette treffer vannet først får den seg en smell som gjør den desorientert og kan føre til døden.

Det beste er selvfølgelig å senke den ned i håv, men om den ikke er tilgjengelig eller det er for langt ned, er det best å prøve å få den til å lande med haleroten først. Det vil ofte gi den et lite mageplask. Sannsynligvis kommuniserer havmus med enzymer, og et slikt mageplask vil nok avstedkomme noen saftige kombinasjoner, men den vil ikke få varige mén av det. Og så kan du nyte et av de vakreste skuer fisking byr på, hvis hodelykta di er god nok. Havmusa svever vakkert av sted tilbake mot dypet, totalt uten hastverk eller panikk.

Deretter er det bare å skrive rapporter, dele på Facebook og vite at selv om det finnes mange andre arter å jakte på, så er dette et av de store høydepunktene

Fakta:

På verdensbasis finnes det rundt 40 kjente Chimearidae, altså havmusarter. Noen dør snart ut på grunn av habitatsfjerning (Japanhavet), mens andre stadig blir oppdaget. I det store og hele er det tydeligvis en familie som har funnet seg sin nisje, holder seg til denne, og antageligvis har gjort det i millioner av år. Men her i Norge er det bare Chimaera Monstrosa, «spælstrengshysa», vi treffer på. Havforskningsinstituttet har likevel ved flere anledninger fanget blåvinget havmus (Hydrolagus mirabilis) ganske nært kysten, noe som jo betyr at det finnes en teoretisk mulighet for at det svømmer et par eksemplarer i de dype Vestlandsfjordene. Og hvis jeg skulle velge en fisk i hele verden jeg helst ville ha, er det nok denne, forutsatt at den tas i norske kystfarvann.