En varm kveld i begynnelsen av juni var jeg ute og arbeidet i hagen. Sola var i ferd med å avslutte dagen. Et eksempel til etterfølgelse, tenkte jeg, og startet innsamlingen av hageredskapene. Til slutt kastet jeg et fornøyd blikk over kveldens gartnerarbeid. Steinbedet var nesten ferdig og jeg hadde virkelig fortjent en kald forfriskning. Og det er her fortellingen begynner.
Av: Trond Andersson
Akkurat da kommer en enslig døgnflue elegant dansende over kveldshimmelen. Navigeringen er ikke helt perfekt, for det er ikke mye vann oppe i bakkene her vi bor. Bortsett fra i froskedammen min da, men det var nok ikke der den kom fra. Den milde kveldsbrisen var nok hovedansvarlig for den fatale feilnavigeringen.
Døgnflua bevilget seg en kort pause på et av bladene i en hyllebærbusk. Så lettet den og fløy videre.
«Gratulerer med dagen! Det må være deilig å komme opp i lufta etter et par år nede i mudderet. Ikke sant?». Jeg prøvde å være hyggelig med den lille skapningen.
Døgnflua danset uforstyrret videre mot undergangen og var, naturlig nok, helt uberørt av spørsmålet mitt. Vinden tok et kraftigere tak i insektet, løftet det høyt opp mot kveldshimmelen og vips så var det borte. Men synet skapte drømmebilder av klekkende døgnfluer i min uhelbredelig sportsfiskerhjerne. Hurtig gikk tanken over til konkret handling, og det tok ikke mange minuttene før jeg var klar med utstyret. I kveld ble det tørrfluefest i Hallingdalselva. Ingen tvil om den saken!
En gammel sti
Den varme kveldslufta forsterker lukta av mose og furuskog når jeg nærmer meg elvebredden. Stien er dekket av barnåler som sporadisk er dekorert med elgmøkk og avspiste konglefrø. Her har ekorna virkelig fråtset i de høythengende delikatessene.
Langs stien står det gamle furutrær som for lengst har passert klassifiseringsgrensa for hogstmoden skog. De store røttene krysser stien i et sinnrikt mønster. På oversida er røttene nedslitt av generasjoners vandringer. I mørke høstnetter, når fiskerne famlet seg hjemover, har nok mange fantasifulle ukvemsord falt over disse snubletrådene.
Stiens eneste oppgave er å lose fiskerne trygt ned til elva for ved et langstrakt og bratt berg forsvinner den. Herfra må en sjøl velge den mest hensiktsmessige ruta ned det blankskurte berget ved Ruggehølen.
Jeg stopper ikke her, men fortsetter et par hundre meter nedstrøms til Rognhølen. Hølen er stor, nærmest som et tjern, og den er alltid rik på ørret.
Øverst er bunnen dekket av mudder, men nedover mot brekket, der vannet får større fart, er det sand- og steinbunn. Langs breddene er hølen ganske grunn, og den kan med letthet vades helt ned til brekket. Men vegetasjonen er tett med greiner som strekker seg langt utover vannflata.
Forfulgt
Midt ute i hølen ligger det et stort undervannsberg. Ved lav vannstand stikker bergryggen litt over vannflata. Kryper du sammen bak den har du et glimrende skjulested og ditto utgangspunkt for å nå de vakende ørretene på motsatt side. Her er ikke bakslengen noe stort problem.
For noen år siden skjedde det noe artig her. Jeg hadde lagt ut en liten Black Gnat, og en ørret snappet den kontant. Men fisken var liten, så jeg tok den hurtig inn på snøret. Da den var noen meter foran meg oppdaget jeg en mørk skygge som truende nærmet seg den lille fisken. Skyggen var en diger ørret med kjeften på vidt gap. Hensikten var ikke til å ta feil av.
«Men døgnfluens bryllupsdans er ikke for beskrivelse, så skjær og ugripelig den er, gynger den flammende i kveldens soldis og samler seg til et langsomt flagrende slør. Og særlig denne første svermingen på året er en selsom opplevelse. Det er som om naturen vil vise fram noe av det vakreste den har å by på …».
– HANS LIDMAN: «DØGNFLUEDAMMEN», FRA BOKA «DET BITER I SVARTELVA», GYLDENDAL 1962
Jeg senket farten for å gi den store ørreten tid til å glefse i seg artsfrenden sin. Men fartsforandringen var nok til å gjøre forfølgeren usikker. Etter noen nølende sekunder snudde den ryggen til og forsvant.
Det var ikke få kast jeg sendte utover elva den kvelden i håp om å få den til å ta. Men de store ørretene er som kjent svært sky…
Vakringer
På varme sommerkvelder er det vanligvis stor aktivitet av klekkende insekter i Rognhølen. I kveld er døgnfluene i flertall. Allerede før jeg er kommet ned til elvebredden, møter jeg den første svermen av nyklekkede døgnfluer. Dette lover jo riktig bra, tenker jeg, og studerer de utallige vakringene ute på den vindstille vannflata.
Døgnfluene virrer rundt meg hele tiden, og med en rask håndbevegelse fanger jeg et eksemplar. Den lille døgnflua plasseres øverst på flueboksen. Der sitter det lille insektet helt stille, som en instruert modell, mens jeg foretar mitt imitasjonsvalg. Det blir en naturlig gråbrun imitasjon, bundet på 14-krok.
Jeg legger ut det første kastet og følger spent den lille fluas ferd nedover det stilleflytende vannet. Har jeg gjort et riktig valg? Joda, det har jeg tydeligvis, for allerede på første kastet er det fast fisk. Det en kampvillig ørret som iherdig forsøker å frigjøre seg. Egentlig en helt unødvendig aktivitet, for i kveld har jeg bestemt at all fisk, uansett størrelse, skal settes tilbake. Men det vet jo ikke den hardtarbeidende fisken.
Forsiktig løsner jeg kroken og slipper den «rødprikkete» ned i vannet igjen. Fisken er ikke så stor, kanskje tre-fire hekto, men ute på vannet ser jeg vakringer etter atskillig større eksemplarer.
Tunge vakringer
Midt ute i elva stikker det opp en stor stein og i det stille vannet bak den er det intens ørretaktivitet. Vakringene forteller meg at det er her energien min skal brukes. De er tyngre enn alle andre vak jeg kan se. Det må være en stor fisk.
Jeg følger med på fiskens adferd en stund før jeg får det svaret jeg venter på: Spissen av en diger hale dukker opp og skjærer sakte gjennom vannflata. Elegant vender den i en halvsirkel før den dukker og forsvinner. Tunge ringer flyter sakte nedover.
Nå er det på tide at jeg presentere meg! Forsiktig vader jeg et par skritt ut i elva samtidig som jeg drar ut snøret. Etter et par blindkast senker jeg stangtuppen og lar flua lande noen meter oppstrøms min utvalgte. Derfra flyter den korrekt og stripefritt inn i området til den store fisken. Jeg er mer enn klar til å løfte stanga, men ingenting skjer. Jeg prøver et par kast til, så tør jeg ikke mer. Denne fisken skal ikke skremmes vekk… Er du så nøye på det kan jeg servere deg en annen variant, tenker jeg og vader stille tilbake.
Hva er dette for noe?
Jeg setter meg ned på berget og åpner flueboksen. I øyekroken blir jeg oppmerksom på at noe underlig skjer. Omtrent 30 meter nedstrøms kommer et dyr svømmende på tvers av hølen! Bever, tenkte jeg. Bever? Det finnes faktisk noen meget få beverkolonier i Hallingdal, men definitivt ikke her. Er dette en bever må det i hvert fall være verdens største eksemplar.
Hva i all verden kan det være for noe? Jeg tenker hurtig gjennom alle muligheter: Elg? Nei, da ville hodet og halsen vises helt tydelig. Svømmende elger har jeg sett mange ganger så det er det definitivt ikke. Hjort og rådyr har jeg aldri sett i svømmende tilstand, men de ville helt sikkert oppført seg på samme måten. Kyr? Sau? Hest? Hund? Oter? Gris? Jeg tenker gjennom hele artsmangfoldet av dyr som er representert på disse kanter av landet. Både sannsynlige og usannsynlige. Jeg har heller ikke sett plakater for noe sirkus den siste tida, så noe rømt, eksotisk dyr kan det heller ikke være. Ingenting stemmer. Hva i all verden kan det være?
«Herregud, det kan da ikke være…?»
Nei, det er helt utenkelig. Riktig nok ble det for kort tid siden observert bjørn lengre nede i dalen, men her oppe har det ikke vært positive observasjoner på lange tider.
Uansett, dyret begynner å nærme seg land på min side, og jeg kjenner hvordan spenningen i kroppen stiger for hvert svømmetak den gjør. «Mobilen!».
Etter noen skjelvende feiltastinger kommer jeg fram til Ivar, som bor noen mil lengre oppe i dalen. Han er jeger og fisker, og trives best milevis fra all såkalt sivilisasjon. Alt som lever i Hallingdalsnaturen har han førstehåndskjennskap til. Derfor er han et naturlig konsulentvalg.
«Har du tatt storfisk igjen nå, siden du ringer så seint på kvelden?» var hans første kommentar.
«Nei, nei, nå skal du høre…»
Jeg setter han inn i situasjonen, og han blir ganske stille.
«Jøss, det må vere ein bjørn».
Ikke før har han sagt det, så er dyret kommet inn til land. Utenfor et buskas hviler den seg en kort stund. Jeg kan bare se hodet og litt av kroppen på dyret, men så reiser den seg opp. Den veldige, mørkebrune kroppen levner ingen tvil om hva det er!
«Det er en diger bjørn, ingen tvil…», hvisker jeg inn i telefonen
«Kjem du nærare?», spør Ivar.
«Ja, det kan jeg, men jeg gjør det ikke! Vær du trygg!»
«Dæven, nå leggern på svøm igjen».
Det store dyret går ikke inn på tørt land, men snur inne på grunna og begynner å svømme tilbake. Noe må ha skremt den.
«Har du fotoapparatet med deg», roper det fra Geilo.
«Ja, ja, vent litt…»
Jeg finner fram kameraet og begynner å stille det inn. Nå må du være riktig flink Andersson, tenker jeg. Finn riktig innstilling, riktig avstand, riktig alt. Ja, alt må bli riktig. Jeg fomler og skrur på kameraet, og knipser i vei.
«Nå er det dokumentert, og du kan glede deg til fantastiske bilder», hvisker jeg stolt inn i mobilen.
Bjørnen svømmer et stykke utover. Så forandrer den kurs, og forsvinner bak noen busker.
«Stikk ned og fotografer spora etter den», formaner Ivar som sitter trygt i huset sitt langt unna.
«Nei, takk, da må jeg over på den andre sida av elva og det blir for langt i kveld. Men i morgen skal jeg gjøre det. Vi snakkes›.
Den store fisken bak steinen fortsetter å kose seg med de klekkende døgnfluene og er totalt uanfektet av all dramatikken. Det er ikke jeg. Så etter noen uinspirert kast pakker jeg likegodt sammen.
Som i eventyret
Om natta kommer det et kraftig regnvær, men om morgenen skinner sola igjen. Jeg kjører spent nedover skogsbilvegen mot Rognhølen. En hare krysser muntert veien, og like etterpå passerer en rev med stor og buskete hale. Selv om regnværet har slettet ut alle spor etter bjørnen, tar jeg dette som et morsomt tegn. Først møtte jeg bjørnen, så haren og til slutt reven, akkurat som i folkeeventyrene.
Så var det bildene, da? Uffda, de lignet mer på et impresjonistisk maleri på et tidlig skissestadium enn på et foto. I all min oppstemthet hadde jeg stilt inn kameraet totalt feil, og det er vel bare jeg, om jeg legger godviljen til, som kan skimte bjørnen inne i de diffuse fargene. Ganske tåpelig når en møter bjørn for første gang i naturen.
Det heter jo seg at det viktigste er opplevelsen, men det hadde jo vært fryktelig morsomt å få gode bilder i tillegg. Det er derfor at denne bjørnehistorien er illustrert med et manipulert Photoshopbilde, fritt etter hukommelsen en vakker sommerkveld i Hallingdalselva.
En stor takk til en liten døgnflue som var kommet litt ut av kurs, og som skapte lokkende bilder i sportsfiskerhodet mitt. Jeg håper at dine siste timer ble vakre, og at du ikke havnet i et fuglenebb før din tilmålte tid var over.