Svein J. Hellevik har fisket siden han kunne gå, og med fiskestang i hånd har bergenseren alltid kunnet finne roen. Fiskelysten forsvant derimot i oktober 2012, og ble erstattet med sorg og fortvilelse. Men en ekte bergenser reiser seg alltid. Bli bedre kjent med Fiskersidens egen Hunter.

Av: Endre Hopland

24. mars i år postet Svein J. Hellevik sitt første innlegg på det populære Fiskersiden-forumet på nesten et år. Dette var uvanlig kost. Under nicket Hunter har Svein nemlig vært en ivrig debattant, og etter hvert også moderator, på Norges største sportsfiskeforum det siste tiåret. Hans manglende tilstedeværelse i hele 2013 ble derfor lagt merke til. De nærmeste visste hvorfor han ikke var pålogget lenger, men ikke de som bare kjenner han som Hunter. Hva som var galt fikk de vite i innlegget som ble postet 24. mars. Innlegget, som hadde samme overskrift som denne artikkelen, var brutalt ærlig, og begynte som følger:

«Sist jeg var pålogget FS var tidlig i april 2013. Som tittelen over viser, hender det noen ganger at fiskelysten forsvinner. For mitt vedkommende skjedde nettopp det, og jeg sliter ennå med å finne tilbake til fiskegleden- og lysten. Siden jeg har vært borte fra FS såpass lenge, begynner ryktene å gå. Vel, nok om det. I oktober 2012 fikk min datter en alvorlig kreftdiagnose, og prognosene var lik null. I mars 2013 fikk min far samme diagnose. Min far døde i begynnelsen av mai 2013 og min datter i begynnelsen av juni 2013. Vi visste det kom til å skje, men når det skjer så får man et slag i ansiktet».

På fisketur med far

Annonse

Vi skrur tiden 50 år tilbake. Svein J. Hellevik er bare en liten gutt, men allerede en ivrig fisker. Det er faren som har dradd han med på sjøen i området rundt Glesvær utenfor Bergen, og Hellevik junior storkoser seg. Fisk får han også, og det blir tidlig klart at fiske er en hobby som er kommet for å bli.

– Ja, det var slik det hele begynte. Vi var mye på campingen i Telavåg da jeg var liten. I begynnelsen leide vi båt, og siden kjøpte gamlingen en snekke vi hadde liggende der ute. Min far var veldig ivrig på fisking, og jeg var med. Det var han jeg lærte alt det grunnleggende av, forteller Svein i dag.

Fisking er ikke alltid en aktivitet som enkelt lar seg kombinere med det å bo i en by, i alle fall ikke når en er barn. Men i Bergen går det bra, og sammen med naboguttene var den unge Svein Hellevik rett som det var på fisketur på kaien ved Bontelabo. Den gangen var det fiskemottak på kaien, og fiskeavfallet gikk rett i sjøen. Dette lokket naturlig nok mye fisk inn i Skuteviken-bassenget, og de unge fiskerne var ikke ukjent med fine fangster. I datidens Norge var det også lov å være sin egen lykkessmed, og det ble bare sett på som sjarmerende at fangsten ble solgt.

– Vi fikk til og med sitte ved siden av torghandlerne med fisken vår, og de tok det hele veldig sporty. Det er gode minner, forteller han.

Haihai
HAIHAI: Svein med hågjel. Den vesle haien er en vanlig fangst i de dype sidearmene av Sognefjorden.

Hunter

I ungdomsårene flyttet interessen seg fra saltvann til ferskvann, og ørret og sjøørret fikk mye oppmerksomhet. I 1980 giftet han seg, og ikke lenge etter kom datteren Monica til verden. Siden kom ytterligere to barn til verden, en sønn og en datter, og som travel familiemann ble det på 90-tallet et opphold i fiskingen.

– Det ble mindre tid til fiske, men interessen lå jo der og lurte helte tiden. Er en fiskeidiot så er en fiskeidiot, slår han fast.

Med årene dukket likevel nye interesser opp, og den som virkelig utmerket seg var jakten.

– Jeg har alltid gått mye på tur i fjellet, men etter hvert trengte jeg litt mer spenning ute i skauen. Løsningen ble jakt, en løsning som etter hvert utviklet seg til en av de virkelig store interessene, og som jeg driver mye med ennå, forteller han.

Det er primært hjort Hellevik interesserer seg for, selv om han også har vært innom småviltjakt. Neste år håper han også å få prøve seg på skogens konge, og han har god tro på at han er en del av et elgjaktlag høsten 2015.

– Her jeg bor nå er de interessante fiskemulighetene så som så, men jaktmulighetene er gode. Og elgjakt har lenge vært en drøm, forteller han.

Fiskersiden-forumet

Svein har bodd i Bergen så å si hele livet. Det var her han oppdro sine tre barn sammen med sin daværende kone, og det var her han ble boende da de to gikk hver til sitt i år 2000. Det var også her han begynte å jobbe i den tradisjonsrike fiskeforretningen Campelen, som da lå i Wallendahlhuset i Strandgaten i Bergen. Her ble han kollega med Lars-Ivar Dale, som på samme måte som Svein var lidenskapelig opptatt av fiske. Det var også Jan Hinriksson, som jobbet i fiskeavdelingen i butikken ved siden av studiene tilbake på det tidlige 2000-tall. Noen år senere skulle de tre starte egen butikk sammen, midt på Bryggen i Bergen. De skulle også få overta det langt over 100 år gamle Campelen-navnet. Men dette var altså først noen år etter at de hadde begynt å fiske sammen.

De tre ble nemlig kjent med hverandre omtrent samtidig som mange av Norges fiskere fant sammen på det nevnte forumet på den da nystartede Fiskersiden. Forumet ble en liten revolusjon. Plutselig kunne folk utveksle erfaringer og dele fiskehistorier fra hele landet med bare noen tastetrykk. Svein var blant de aller mest ivrige, og fiskeinteressen nådde snart helt nye høyder. Morsomt nok var på barndommens brygge det smalt.

Havmus på Bontelabo

– Artsfiske var i ferd med å bli populært i Norge, og flere førte artslister på Fiskersiden. Hjemme i Bergen leste vi en dag i avisen om en fangst av en stor lange utenfor bryggen på Bontelabo. Jeg fortalte at her hadde jeg fisket som guttunge, og Jan mente at denne bryggen måtte vi prøve igjen. Jeg var ikke vanskelig å be, og det var heller ikke Åsmund (Rønjom Isaksen) eller Erling (Husa). Og snart var vi tilbake på gamle tomter, forteller Svein.

Erling hadde på dette tidspunktet fisket med surfutstyr i sjøen i noen år allerede, og var langt mer dreven enn de andre tre. På Bontelabo fikk han snart fast fisk, men krokfestet glapp i overflaten. «Jaja, det var jo bare en havmus», konkluderte Erling, som hadde fått mange eksemplarer av arten tidligere. De tre andre var ikke like rolige. Det var lettere kaotiske tilstander på bryggen, for i artsfiskesammenheng var dypvannsfisken havmus den gang som en liten sensasjon å regne. At østlendingen Åsmund, som den gang var student i Bergen, faktisk klarte å lande et eksemplar av den fascinerende fisken senere på kvelden, la ikke akkurat noen demper på stemningen. Gutta var på artskjøret, om den saken hersket det ingen tvil.

Havål-natt

Artsfiske ble nå det store for Svein, og artslisten fikk stadig påfyll. Fiskeopplevelsene ble også mange og store. På Bontelabo fikk han etter hvert både havmus og lange på over 12 kilo, men det var ute i havgapet i Nordhordland hans livs fiskeopplevelse fant sted. På en molo, i gode venners lag, kjempet han på land en havål på pene 13,4 kilo. Samme kveld fikk også Åsmund og Erling stifte bekjentskap med samme art. Og dette var altså lenge før folk hadde begynt å fiske etter havål, og hadde peiling på hva de holdt på med. Fangstene vakte oppsikt i fiske-Norge.

– Det var en utrolig spennende tid, med mange morsomme turer, erindrer Svein.

Legendarisk bilde
LEGENDARISK BILDE: Svein med sitt livs fisk, en havål på 13,4 kilo. Akkurat dette bildet fikk raskt legendestatus i det norske artsmiljøet da det s dagens lys tilbake på midten av 2000-tallet. (Foto: Øyvind Hauge)

Gutta som fisket målrettet etter arter i Bergensområdet fikk kjapt tilnavnet Bergensmafiaen av de andre forumbrukerne. Det tok heller ikke lang tid før fiskere fra både nord, sør og øst begynte å valfarte til Hordaland for å fiske etter havmus og havål. Og Bergensmafiaen guidet. Når så gutta fra vest la ut på langtur, ble tjenestene gjengjeldt. Dermed vokste artslistene seg lange og gode.

To kull

Hellevik var på dette tidspunktet i 40-årene, og hadde altså tre voksne barn. At han ennå hadde mange år foran seg med bleieskift og fotballtreninger, hadde han absolutt ikke sett for seg da han ble ungkar igjen noen år tidligere. Men det var før han traff Merete Ingvaldsen. I godt voksen alder ble artsjegeren nemlig selv truffet av en av Amors piler, og det ble snart giftemål. Tre sønner fulgte på rad og rekke, og livet smilte.

– Jeg pleier å si at jeg har to kull med unger, og da er det naturlig nok også alltid full fart, gliser han.

Seint på 2000-tallet åpnet Svein, Lars-Ivar og Jan den overnevnte Campelen på Bryggen. Den nokså ferske butikken med det fiskehistoriske navnet ble kjapt populær blant Bergens fiskere. Butikken ble også en opplagt møteplass for artsfiskere i området. Denne statusen har butikken opprettholdt, og selv om det nå er en ny generasjon fiskere som trakker rundt i lokalene på Bryggen, er stemningen og ideologien mye den samme som i oppstarten.

Tidligere jobbet Svein mye i butikken, men den tiden er nå forbi. Likevel betyr butikken fremdeles mye for bergenseren, og han sitter som styreleder i aksjeselskapet.

Utmattelsessyndrom

Som småbarnsfar ble det naturlig nok mindre tid til fiske. Samtidig ble Svein slått ut av et utmattelsessyndrom, trolig forårsaket av et flåttbitt. Den dag i dag sliter han med ettervirkningene, og han har innstilt seg på at han aldri kommer tilbake i full jobb igjen. Deltid går heldigvis bra, men femdagersuke har han ikke krefter til. Utmattelsessyndromet ble likevel bare en liten del av det som skulle bli den tøffeste perioden i Svein sitt liv.

Familien Hellevik ble boende i Bergen, og det ble også fisket når anledningene bød seg. Men ikke så mye som tidligere. I mai i fjor var derimot godt over et halvt århundre i Bergen over for seksbarnsfaren. Da hadde nemlig den dårlige vinterluften i byen mellom de syv fjell gjort astmaplagene til sønnene så store at det var på tide å flytte på seg. Valget falt på idylliske Ål i Hallingdal, og her fant familien seg umiddelbart til rette. Guttene fikk også en helt ny hverdag i den friske fjelluften. Fiskemulighetene var begrensede, men ting var likevel i utgangspunktet bare fryd og gammen. Men som nevnt: Perioden det ble flyttet i var likevel den verste i Svein sitt liv. Dermed er vi også tilbake til første avsnitt i denne artikkelen.

To dødsfall på under en måned

Den eldste av Svein sine barn hadde levd med en uhelbredelig kreftdiagnose i syv måneder da Svein, Merete og guttene sendte flyttelasset østover. Sykdommen slo ned som en bombe i oktober 2012, og Svein tok naturlig nok det hele veldig tungt. Vondt ble til verre fem måneder etter at Monica ble syk. Midt oppi elendigheten ble nemlig Hellevik senior, Svein sin far, også syk. Med samme diagnose som barnebarnet. Familien hadde tøffe måneder foran seg.

I begynnelsen av mai 2013 døde Svein sin far, og under en måned senere døde også datteren. To begravelser i den nærmeste familien på bare noen uker, ble veldig tøft for bergenseren.

– At min far døde var nå en ting. Han var tross alt over 75 år gammel, og hadde levd et godt liv. Men det å følge min datter til graven, så altfor tidlig, det var fælt, forteller Svein.

Nå, over et år senere, kjenner han fremdeles på sorgen og savnet, Det regner han med han vil gjøre resten av livet. Likevel var han tidlig fokusert på å gå videre. Nokså bokstavelig, faktisk.

Månemormarsjen

Månemormarsjen ble tidlig mer enn en plan, og i sommer ble den også en snakkis i Vest-Norge. Svein er nemlig en handlingens mann, og etter to kreftrelaterte dødsfall på under en måned, fant han ut at han ville gjøre noe nyttig i en tung tid. Sammen med broren Helge, bestemt han seg for å samle inn penger til kreftforeningen. Dette ville brødrene gjøre på en litt spesiell måte.

– 21. juni startet vi på en marsj fra Bergen, der min far ligger begravet, via RV7 til Ål og så videre til Stokke i Vestfold, der min datter ligger begravet. Tanken var at vi skulle samle inn mest mulig penger til kreftsaken, forteller Svein.

Månemormarsjen
MÅNEMORMARSJEN: I sommer gikk Svein og broren Helge fra Bergen til Stokke, der Svein sin datter Monica ligger begravd. Turen fikk navnet Månemormarsjen, etter kallenavnet til Monica, og de to brødrene gikk inn 43 591 kroner til kreftforeningen. Foto: Bernt Nor)

Månemormarsjen, som spiller på Monica sitt kallenavn fra barndommen, ble en opplevelse for Hellevik-brødrene. 580 kilometer ble tilbakelagt i løpet av 20 dager, og det ble skriverier i en rekke aviser. Brødrene fikk følge av kjente og ukjente på mange av etappene, og folk stilte også med husly, hjemmelaget mat og førsteklasses service langs ruten. Givergleden var også god, og privatpersoner og sponsorer sørget for at Svein og Helge kunne med glede kunne konstatere at kreftforeningen fikk inn 43 591 kroner gjennom marsjen.

Emosjonelt

– Det var en fantastisk tur på veldig mange måter, men det var veldig spesielt og emosjonelt å komme til kirkegården i Stokke. Å begrave sitt eget barn unner jeg ikke min verste fiende, men jeg er glad for at vi kunne gjøre noe positivt i hennes navn, forteller Svein.

I tiden etter marsjen har brødrene holdt foredrag om opplevelsene sine. De utelukker ikke at det også skal skrives noe om saken på et eller annet tidspunkt, men de konkrete planene er ennå ikke lagt. Det som derimot er nokså sikkert er at løypen skal trakkes flere ganger.

– Jeg har en svigersønn og to barnebarn i Stokke, og de skal jo besøkes. Det kan fort skje til fots igjen, sier Svein Hellevik.

Emosjonelt
EMOSJONELT: Svein ved graven til sin datter, etter at den lange turen fra vest til øst er tilbakelagt. Et emosjonelt øyeblikk for bergenseren. (Foto: Privat)

Din kommentar

kommentarer