Belize er et slikt land folk flest ikke har hørt om. Det betyr ikke at det er et land det ikke er verd å besøke. Vår uke på Reef´s End Lodge ble et tropisk eventyr.

Av: Endre Hopland

Det er trangt om plassen i det vesle innlandsflyet som frakter oss fra Belize City International Airport til det som i praksis er et venteskur og 120 meter med flystripe i Dangriga. Etter 37 timer på reisefot er både Eskil Røkke og jeg mer enn klare for å komme frem, og nå nærmer vi oss veldig.

Vi har en jobb å gjøre her borte på den sentralamerikanske østkysten, men det er unektelig en jobb vi gleder oss til. Det skal fiskes, det skal filmes og det skal lages underholdning. Og det hele skal foregå i 30 plussgrader. Minst. Hva kan vel gå galt med et slikt utgangspunkt?

På flyplassen i Dangriga er Eskil og jeg snart de eneste som ikke har noe fornuftig der å gjøre. Alle de andre turistene om bord i propellflyet, som med hånden på hjertet er mindre enn russebilen vi ragget rundt i våren 2002, er hentet av diverse velkomstkomiteer. Oss er det derimot ingen som vil plukke opp.

Vi prøver å ringe Vilhelm Skilhagen, som har reist bort et par dager i forveien for å lære seg de lokale skikkene og tjuvstarte fisket, men han er ikke å få fatt i. Det er heller ikke Hannes Ribbner, vår svenske vert og guide. Antagelig er de ute og fisker. Det hadde trolig vi også vært om vi hadde stått i deres sandaler. Men det gjør vi altså ikke. Vi står i sneakers og dongeri, i 34 plussgrader, ved et venteskur midt inne i en mangroveskog, i et land folk flest ikke har hørt om.

Akterutseilte

Snart skjønner også de innfødte at vi er akterutseilte, men karene på flyplassen vet råd. Når vi forteller dem at endestasjonen vår er Reef´s End Lodge, mener de at dette er en plass vi fint kommer oss til uten å bli hentet. Vi tenker vel vårt, men er enige om at det i alle fall er slike ting det blir eventyr og gode historier av. Snart sitter vi da også i dype skinnseter i en svært firhjulstrekker, og med svalende aircondition i trynet og tung gangsterrap fra seint 90-tall som bakgrunnsstøy, cruiser vi snart nedover Dangrigas slitte sentrumsgater.

Turen ned til havnen, som naturlig nok er stedet vi må ta utgangspunkt i med tanke på at Reef´s End Lodge ligger på en liten øy midt ute i havet, blir minneverdig. Gatene er i praksis et eneste stort slaghull, men mannen bak rattet har kjørt her før. Han tar det også på alvor at han har Belize-ferskinger i bilen, og det guides over en lav sko. Vi får se både den katolske skolen, huset til pastoren, brakkene til nonnene, politistasjonen, brannstasjonen og den lokale butikken. I tillegg får vi et søvnig vink fra fetteren hans, som tar dagens siesta i en av byens mange hagebåter.

Kjøreturen mellom havnen og flyplassen kunne sikkert vært unnagjort på to minutter, men vi synes det er helt greit at det går ti. De hullete veiene, de slitte bygningene og det meget døsige havnelivet er nemlig ting som neppe hadde fått plass i en turistbrosjyre. Men dette er realiteten. Dette er ekte omgivelser og ekte mennesker, og vi får altså se det hele på nært hold, uten helt å vite hvor vi er på vei og hvordan vi faktisk skal komme oss dit. Det er en slags frihetsfølelse å ikke ha kontroll, men bare om en lar det være det. Og bare om en klarer å glemme at en har kamera- og fiskeutstyr for en del beliziske årslønner i bagasjen, selvsagt.

Båttaxi

Vel nede på havnen stopper vi foran den eneste baren på stedet. Å kalle vannhullet spartansk er en overdrivelse. Inne i lokalet er det seks bord med tilhørende stoler, og ingen belysning. Ved det ene av bordene sitter to tyske dykkere og spiser pølser og drikker øl. Foran bardisken sitter en lokal dranker og ser på «Falcon Crest» i full snøstorm og bak disken har en ung jente allerede jekket to kalde pils. Det er neppe vanskelig å se at vi har reist et stykke, og at litt styrkedrikk hadde gjort seg.

I det vi tar fatt på pilsen, kommer sjåførguiden vår inn i baren sammen med en guttunge i konfirmantalder. Han blir presentert som båttaxisjåfør, og gliser bredt mellom solide dreads-gardiner. Beskjeden er enkel og grei: Dersom ikke skyssen vår dukker opp, er det bare til å ta kontakt med ungdommen. Han kjører oss hvor det måtte være.

Vi takker for det, men gir Vilhelm og Hannes litt mer tid. Fire timer, seks pils og 13 telefoner seinere, gir vi opp både svensker og trøndere, til tross for at Eskil faktisk er trønder han også. Båttaxisjåføren og et knippe andre karer sitter nede ved sjøen og tar livet med knusende ro, men da vi forklarer situasjonen er vår venn med den friske sveisen straks klar for å legge i vei ut på havet. Men han må ha betaling på forskudd. Bensinpenger. 40 amerikanske dollars skifter eier, men om dette gjør at vi faktisk kommer oss til Reef´s End Lodge eller ikke, aner jeg ærlig talt ingenting om på dette tidspunktet.

Ti minutter seinere er han tilbake med drivstoffet og klar til å ta sjøen fatt, og vi er en tanke mer optimistiske. Vi lesser bager og utstyr om bord i den åpne båten, og snart tøffer vi innover i havnen. Her kommer ytterligere to innfødde om bord, en gutt og en jente. Antagelig er de med som ballast, for det er godt med sjø denne dagen.

Solkrem er for pyser

I det vi skal til å sette kursen mot det åpne havet, ringer omsider Vilhelm opp igjen. Han lurer på hvor vi blir av. Det samme gjør egentlig vi, også. Det viser seg at en telefonstolpe har blåst ned der ute i øyene, og at det har vært umulig for folk å få kontakt med noen på fastlandet. Skyss skulle likevel være i orden, avtalt for lenge siden. Hvorfor det ikke dukket opp noen er det ingen som har noen god forklaring på, men det spiller uansett liten rolle. Nå er vi nemlig i gang med den aller siste etappen ut til det som skal være hjemmet vårt den neste uken. Hvis vi overlever ferden ut, selvsagt.

Det gjør vi for øvrig med god margin. Selv om det er bra med bølger, suser vi utover i 30 knop. Den unge mannen som sitter til rors har stålkontroll, og manøvrerer den langstrakte, men smale båten elegant mellom brottsjøene. Vi hopper og danser en del, men det hele går smertefritt for seg. Etter 40 minutters kjøring ser vi også endestasjonen vår.

Vilhelm er nokså rød i toppen i det han tar imot oss nede på bryggen, men det er ikke fordi han er flau. Solen i Belize er nemlig ugjestmild mot nordboere som synes solkrem er for massen i distriktet, og assosiasjonene til nykokt hummer er såpass tydelige at en nesten blir sulten der en sitter. Til pass for ham, egentlig. Nedblåst telefonstolpe du liksom. Selv takker vi båttaxisjåføren og ballasten hans for turen og steger i land. Endelig er vi her.

Idyll

Reef´s End Lodge ligger idyllisk til på sørspissen av den vesle øyen Tobacco Caye noen nautiske mil utenfor havnebyen Dangriga. Stedet er i sannhet et lite stykke paradis, og har da også vært et yndet sted for spesielt dykkere i en årrekke. Hardt vær og mangelfullt vedlikehold har likevel satt sine spor på bygningene de siste årene, og det var unektelig et oppussingsobjekt det svenske ekteparet Par og Christina Ribbner punget ut for i juli 2014. Siden den gang har det derimot skjedd mye ytterst på revet. Det jobbes riktignok fremdeles med å få alle utleiesoverommene i topp stand, men det er likevel ingen tvil om at vi er gjester på en lodge med god standard.

Luksuriøst er det ikke, men det er heller ikke meningen. Med god standard på små, karibiske øyer menes rene rom, innlagt vann og strøm, ryddige omgivelser og en restaurant som serverer varm mat og kald drikke. Her finnes ingen TV-er, men det er bare deilig. Kulissene vi bor midt inne i er nemlig så spektakulære og nydelige at det ville vært synd og skam å ikke vie all sin oppmerksomhet mot nettopp disse.

Det er en lettere stresset Hannes som sammen med Vilhelm hjelper oss med bagasjen. Han har hele tiden trodd at skyssen var i orden, og på grunn av den nedblåste telefonstolpen har han ikke fått med seg at den planlagte skyssen vår har måttet avlyse. Vi spiller kostbare, og lar svensken svette i et lite halvminutt. Som flerårig fiskeguide i Nord-Norge har han møtt både likegyldige og svært kravstore fiskere, og etter godt over 40 timer på reise er det kanskje ikke så lett å si med sikkerhet hvilken kategori vi faller innunder. Lettelsen i fjeset hans er derfor tydelig da glisene like etter er på plass, og han skjønner at det ikke er den vanskelige sorten han her har med å gjøre. Eventyret kan begynne.

1 of 29

Fiskeskrøner

Vilhelm er allerede innlosjert i hovedhuset, og siden det er en god del andre gjester på lodgen, flytter vi like godt inn til ham. Solen er i ferd med å gå ned, men det er fremdeles godt og varmt i både luft og sjø. Derfor blir det kveldssnorkling på hele gjengen, og vi får en liten smakebit på det fantastiske artsmangfoldet som finnes her langs revet. I løpet av en liten halvtime svømmer vi side om side med både barracuda, store stingrays, jacks og tarpoon, i tillegg til de mange tusen fargerike småfiskene som surrer rundt på og like over korallene under oss.

Sjøen er krystallklar, og kveldssolen gir oss fint snorklelys. En stor havskilpadde som stryker langs korallrevet setter prikken over i-en, og hele delegasjonen fra det kalde nord er både overveldet og fulle av forventninger når vi en times tid senere inntar en bedre middag bestående av grillet snapper og boxfish. Vi deler fiskeskrøner med et par fluehoder fra Montana, og permitene som herjer ute på flatsene blir bare større og større etter hvert som konsumet av ildvann øker.

Til slutt tar sjefsskrøneren kvelden i hengekøyen på restaurantterrassen, og vi skjønner tegningen. Klokken er ikke mer enn 22.00 lokal tid, men det har vært mørkt noen timer allerede. Morgenen kommer tidlig i Karibia, og vi kjenner alle på at det har vært en lang dag. Noen timer på puten før første fiskeøkt er derfor musikk hele reisefølget kan sette pris på.

Ikke plukke-fisk

Det skal vise seg at vi har en magisk uke i vente. Vi er riktig nok litt uheldige med været, og får mye vind å hanskes med gjennom hele oppholdet, men opplevelsene blir likevel store. Det eneste som er litt kjipt er at det er dårlig sikt på en del av de beste flatsene og at vi ikke kommer oss på utsiden av revet etter de virkelig store fiskene Belize har å by på.

I utgangspunktet var planen vår tre fulle fluefiskedager med guide etter tarpon, permit og bonefish, en dag vadende på revet etter alt som holder til her og tre dager offshore med agn og spinnutstyr. Den kraftige vinden gjør at vi må improvisere litt, men fluefiskedagene går omtrent som planlagt.

Det er Kurt Godfrey, eller Mambo som han vanligvis kalles, som er hyret inn for å finne fisken til oss, og at guideveteranen vet hva han holder på med er hevet over all tvil. Dessverre er fisket etter de på papiret mest gjeve artene veldig tregt. Bonefishen er riktig nok litt i dytten den første dagen, men å lande de råsterke fiskene viser seg som en tøff oppgave. Vilhelm får riktig nok en sprek liten knott opp på dørken, men den er i sjøen igjen før noen rekker å fotografere den.

Ellers ryker det noen fluer i for kraftige tilslag og fisk som kjører seg fast i turtlegrass, bryggepåler og annet snacks. Vi setter det meste av dette på kvoten for uvant fiske, men innser kjapt at det ikke bare er å plukke de tropiske grand slam-fiskene.

Oddsene kunne vært bedre

Det er utvilsomt tarpon som henger høyest hos samtlige i følget, og Mambo, som har fått kallenavnet sitt fordi han i yngre dager var en racer på dansegulvet, setter derfor størsteparten av sin tilmålte tid av til kjempesilden. Fisken sitt spisemønster følger ifølge vår eminente guide månefaser og tidevann, og han kan derfor ikke garantere at fisken spiser. Dessuten er mars måned litt tidlig på året, så oddsene våre kunne nok vært bedre. Vi trøster oss med at svenskene som var på lodgen uken før oss hadde noen helt utrolige tarponøkter. Det ble riktig nok ikke landet noen fisker, men 17 hugg og en 50-plusser mistet eter knallhard kamp, vitner likevel om actionfylte dager.

Slik får ikke vi det. Mambo finner selvsagt fisken, og vi får noen utrolige naturopplevelser i det den ene kjempetarponen etter den andre viser seg i fullfigur rundt båten. Dessverre spiser ikke fisken. Ikke skikkelig, i alle fall. Mambo kikker på stupende pelikaner og andre tegn i naturen, men i alle mangroverlagunene vi kommer til er situasjonen den samme. Vi håper å komme over et skikkelig etegilde, der tarponen flankerer store sardinstimer og tvinger småfisken sammen til en knute. Når dette skjer hugger de digre fiskene ifølge Mambo på alt.

Dessverre skjer det ikke. Et eneste tarponhugg er alt vi får til i løpet av tre brennhete dager i de lune lagunene. Dette er i tillegg en liten fisk som ikke klarer å ta fluen til Vilhelm skikkelig. Noen jacks og baracudaer bøter litt på stangbøyabstinensene, men ikke nok. Mambo er heller ikke helt fornøyd, men trøster oss med at slik er fisket. Av og til er de på, av og til er de umulige. Vi kan bare konstatere fakta.

Tarpon-hopp

Den første halvdelen av fiskeuken vår blir egentlig nokså fiskefattig. Den aller største opplevelsen for egen del er da jeg får noen kast på en permit i tikilosklassen. I kraftig motvind blir det med forsøket, men bare det å vade seg helt innpå denne diamanten av en fisk er et minne for livet. Ellers møter vi på enorme manatees ved to forskjellige anledninger, og Eskil er ikke sein om å hoppe i sjøen med kamera. Det finnes bare 550 sjøkyr i hele Belize, så at vi treffer på fire av disse er nokså spesielt.

Vi gir for øvrig ikke opp tarponen, og hver eneste kveld etter endt fiske, legger vi oss ut i kanalen like utenfor lodgen og meiter med sardiner som agn. Kanalen er den eneste dype passasjen i over 20 nautiske mil med rev, og her er det mye action når mørket senker seg. At tarponen er her har vi allerede sett under snorkling, men å få den til å ta er en helt annen historie. Vilhelm lykkes likevel med å kroke to eksemplarer to kvelder på rad. Begge fiskene henger på så lenge at vi får sett dem, og den ene varter til og med opp med et skikkelig hopp før den kaster kroken. Det hele er ganske mektig, selv om kokt napp neppe blir en vinner på middagsbordet med det første.

Kanalfisket får oss likevel skikkelig i gang, og vi får kjenne på kreftene til noen tropiske kraftplugger. Fisket er spennende, og når det hugger er det i aller høyeste grad med dødsforrakt. Dessuten vet vi at det lett kan gå tarpon på to meter rett under kjølen, så det er ikke mye hvilepuls inne i bildet.

I og med at vinden tvinger oss til å fiske på innsiden av revet, blir det også tid til mye blindkasting med flue inne på grunt vann i løpet av oppholdet. Det blir ikke fanget mye storfisk, men mangfoldet er godt og fargedraktene imponerende. Dessuten fighter det meste som lever i dette varmet vannet som om det skulle stått om livet, noe det jo gjerne gjør, også.

Cobia-race

Fisket på turen vår er lagt opp som en serie konkurranser, og Eskil filmer tålmodig dag ut og dag inn mens vi andre fisker. Sammen med sin bedre halvdel skal han videre til noen andre øyer i området etter at Vilhelm og jeg har vendt nesen hjemover igjen, så han sparer fisket til da.

Vi får etter hvert mye fisking på tape, men vi trenger også noe som virkelig kan få bøy i stengene. Derfor legges siste fiskedag til et helt spesielt område, et såkalt bluehole på innsiden av revet. Stedet kalles bare Shark cave, og det er ikke uten grunn. 15 meter under overflaten finnes det nemlig en stor hule, og her lever digre oksehaier.

Det er dykkeinstruktøren på Reef´s End, Eric Vasquez, som tar oss med ut denne dagen. Han har selv både dykket og fisket mye i området, og han har sett oksehaiene i hvitøyet mer enn en gang. Selv om det hadde vært fett å måle krefter med en av disse, har vi andre planer for dagen. Råsterke og potensielt store cobia patruljerer nemlig huleinngangen der nede i det asurblå vannet, og dette er en fisk som virkelig kan få snellene til å hyle.

Den siste fiskedagen blir ufattelig. Eric er ikke ukjent med å fiske cobia, men når han får de blir det vanligvis med et eksemplar. Denne turen lander vi fire fisker mellom ti og 18 kilo. I tillegg kjører en fisk seg fast mens en annen ryker wirefortommen som om det skulle vært sytråd. Tre av fiskene blir sluppet fri igjen, mens den fjerde blir med hjem til den ventende grillen. For en dag!

1 of 66

Vi må tilbake igjen

Det er vemodig å ta farvel med Reef´s End Lodge tidlig neste morgen, spesielt siden havet ligger paddeflatt for første gang i løpet av turen. Storviltfisket ligger og venter på oss bare noen hundre meter utenfor revet, men vi har ikke mulighet til å fiske. Vi har fly å rekke, og det blir derfor en tidlig båttur inn til fastlandet.

Cobia-måltidet fra dagen før var mektig og nydelig, slik all maten på Reef´s End har vært. Både barracuda, konkylie og snapper har stått på menyen, og sammen med ris, bønnestuing, brød og fersk frukt i forskjellige varianter, har disse utgjort det jeg vil kalle enkle luksusmåltider for folk i farta.

Det blir ikke sagt så mye på vei innover mot Dangriga. Folk er trøtte, men fornøyde. For en tur det har vært. Den varme og salte vinden båten forårsaker, får det til å flagre i skjorter og bagasjereimer i det Reef´s End Lodge forsvinner i horisonten. Gårsdagen sitter ennå friskt i minnet. For en måte å avslutte vår første fisketur i tropiske farvann på.

At tarponen, permiten og de svære og råsterke offshoreartene unngikk oss denne gangen har vi allerede lagt bak oss. Det betyr jo bare at vi må tilbake igjen, det. Om den saken hersker det ingen tvil…

PS: En egen miniserie fra Belize-turen begynnes sendt på HookedTV i løpet av sommeren.

André Brun har fisket siden han kunne gå, og det er fluestangen som har vært hans følgesvenn mesteparten av denne tiden. Dette har resultert i endeløse mengder ørret og en rekke artikler og filmer om fluefiske.

Av: Endre Hopland

– Det hele begynte, som hos så mange andre, med dupp og mark og stingsild, men min far var en ivrig jeger og fluefisker, og jeg syntes jo fluefiske så morsomt ut allerede i ung alder. Jeg var under ti år da jeg begynte å fiske med flue, og det har jeg fortsatt med, sier André Brun, for mange mest kjent fra filmserien «Ørretboms».

Brun sin tidlige fluekarriere handlet stort sett om klassisk våtfluefiske, for på 80-tallet var det ikke mange nordmenn som hadde hørt om imitasjonsfiske. Det var primært ørreten og harren i Ottaelva, Lågen og Sjoa som fikk kjørt seg, og dette fisket holdt Brun på med i mange år. Da imitasjonsfisket dukket etter hvert kom snikende, var det likevel dette den ivrige fluefiskeren virkelig ble grepet av.

– Min far sendte meg på fluebindekurs da jeg var ti-tolv år gammel, og her kom det spørsmål om kursholderen hadde sett disse rare insektene som har vingene rett ut. Det hadde han ikke, og det ble ikke dvelt mer ved det. I dag hadde alle fluebindere visst at det var snakk om spinnere, men den gangen var ikke tørrfluefiske noe folk drev med. Noen år senere, tidlig i mine tenår, var det fremdeles ikke spesielt populært å fiske med tørt, men jeg lot meg fascinere. Jeg slukte alt av litteratur som fantes om temaet rått, og galskapen dette fisket førte med seg har bare vedvart, forteller han.

Mer kunnskap

Det var på denne tiden Brun begynte å forme sitt eget fluefiske, og selv om det endte opp med en sterkt dragning mot det tørre, forsikrer han at han er glad for at han fikk den introduksjonen til fluefisket som han faktisk fikk.

– Jeg ville ikke vært foruten ballasten med våtflue på noen som helst måte. Dette var noe jeg lærte av min far, og vi fisket også mye sammen. Den gangen ble all fisk som ikke var for liten med hjem som mat, og det var stor stas å komme inn igjen med ørret og harr, og spise disse til kvelds med rømme og flatbrød, erindrer han.

I dag tar ikke Brun med seg like mye fisk lenger, men han er på ingen måte noen fanatiker. Den saken er han krystallklar på.

– Jeg mener det er viktig å bevare litt av høstingsprinsippet. Dersom vi blir altfor urbane no kill-fiskere, mener jeg noe er feil. Når det er sagt har vi i dag mye mer kunnskap enn vi hadde for 20-30 år siden, og vi skjønner at det er smart å bevare stor og sårbar fisk. Jeg tar gjerne med meg matfisk, men da er det alltid mindre eksemplarer. De store får alltid svømme tilbake igjen, sier han.

Ørretbomsen

Etter over 30 år med veldig mye fluefiske, har André Brun blitt en av landets dyktigste innen sitt felt. I fluefiskemiljøet er han en respektert kar, ikke bare fordi han er flink, men fordi han villig deler av all kunnskapen sin, og han gjør det med godt humør og mye innlevelse. Siden slutten av 90-tallet har han jevnlig levert gode og informative fluefiskeartikler til en rekke magasiner, og de flotte bildene hans har også prydet mange forsider opp gjennom årene.

Det er likevel de levende bildene av Brun i aksjon med fluestangen som nok har inspirert flest. Prosjektet «Ørretboms» ble egentlig til ved en tilfeldighet, da Brun sin kamerat Odd Christian Hagen ønsket å filme litt av fiskingen hans.

– Dette var jo en sped start, men jeg fikk et skikkelig kick av å plutselig tenke fisking og fine bilder samtidig. Dermed ble det mer filming, og resultatet ble filmen «Ørretboms 1», som kom ut tidlig på 2000-tallet, forteller han.

På dette tidspunktet var det egentlig ikke lagt noen planer for flere filmer, men både Brun og filmskaper Hagen var enige om at det hadde vært moro å lage den første filmen. Etter hvert fant de også ut at de ville gjøre mer i samme gaten, og ytterligere tre «Ørretboms»-filmer så dagens lys de kommende årene. Siden har to av tre deler av «Ørretboms 5» blitt produsert, men disse har Brun stått for på egenhånd. Til høsten kommer også del 3.

Balkandagbøkene

– Veien over til filmformatet har vært morsom og lærerik, og jeg håper og tror at jeg også har fått lært fra meg en del ting i løpet av filmene, sier Brun, og understreker samtidig at han ikke har tenkt å gi seg med videoproduksjon med det første.

– Det er plenty filmprosjekter å ta tak i, så det kommer nok mer. Planene etter del 3 er riktig nok løse, men jeg har vært en del ganger i Bosnia, og jeg har blant annet lyst til å lage Balkandagbøkene. Fisket i de klare kildeelvene med den jevne temperaturen er helt spesielt, forteller han.

I løpet av tre tiår med fluefiske har André Brun fått sett litt av verden. I tillegg til Bosnia og Norge har han fisket med flue i Sverige, Russland, Argentina og på Island. Selv er han ikke i tvil om hvilken destinasjon som rager høyest.

– Det er ingenting som overgår Kola i Russland. Dette er Finnmarksvidda på steroider. Jeg var borte første gang i 1997 og så igjen tidlig på 2000-tallet. I 2013 og 2014 var jeg guide på turer til Kola, og det er jeg i år også. Det er bare en slik plass en må tilbake til, sier han.

Det som gjør at han setter Kola så høyt er de store og ville brunørretene som lever her, i helt perfekte omgivelser. Det må ifølge Brun selv bare oppleves.

Søker opplevelser mer enn størrelse

Alle som har sett «Ørretboms»-filmene har selvsagt fått med seg eventyret i Argentina. Her får Brun regnbueørret på 5,6 og 7 kilo på flue, den førstnevnte på tørt. Dette er vill regnbue som kjemper steinhardt, og det er ikke vanskelig å forestille seg at dette var store opplevelser.

– Dette er de største ørretene jeg har fått. Her hjemme har jeg fått noen brunørreter over tre kilo på streamerfiske, men 3,4 på topp. På tørt er rekorden 2,8 kilo. Det er likevel ikke dette jaget etter et par ekstra hekto jeg bryr meg mest om. Egentlig synes jeg det er mye mer enn stor fisk som kan gjøre opplevelsene minneverdige. Spesielt er det å lykkes under vanskelige forhold noe jeg liker. Det betyr mye mer enn noen hundre gram med fisk ekstra, sier han.

Hans beste tips til fluefiskere som ønsker å utvide horisonten og bli bedre til det de holder på med, handler også om nettopp dette.

– Let etter gode situasjoner, ikke bare de aller største fiskene. Voksen og sær fisk, mye insekter og testing av tålmodighet er slikt som kan gjøre en fluefisker sprø, men det er også slikt en lærer av. Og når en så lykkes er det helt fantastisk, forteller han.

Balansert

Tidligere år var 42-åringen gjerne oppe i 100 fiskedager i løpet av en sesong. Nå fiskes det mindre, men mer målrettet og på gode forhold.

– Kall det gjerne kvalitet foran kvantitet. Jeg er ikke lenger slik at jeg må stå dag ut og dag inn dersom forholdene er dårlige. Det viser seg at erfaring kommer med årene, og jeg prioriterer nå annerledes enn jeg gjorde før. Jeg har en datter på elleve år og en ny kjæreste som jeg bruker mye tid på, og jeg har lært meg at balansegang er viktig. Sist fisket jeg meg vekk fra det hele, det har jeg ikke tenkt å gjøre denne gangen, forteller han åpenhjertig.

André Brun jobber som lærer, både fordi han liker å lære fra seg men også fordi et skoleår fører med seg en del lengre friperioder. Disse blir selvsagt brukt godt. De konkrete fiskeplanene fremover er Island, Kola, Rena og Hemslia, og del 3 av «Ørretboms 5», samt en kortfilmplan ligger i bakhodet på alle disse turene.

– Nå håper jeg på en bra sesong med mange gode opplevelser. Jeg har blitt så gammel at jeg ikke har større ambisjoner enn det, gliser han.

Du har kanskje sett dem på TV, eller lest om opplevelsene deres på den populære bloggen NKML.no? Har du vært på Gulkroken har du i alle fall lagt merke til dem. Det er faktisk ikke til å unngå. Men hvem er egentlig Nidaros kystmeitelag? Her er historien…

Av: Endre Hopland

Det er ikke uvanlig at det er i studietiden langvarige vennskap mellom mennesker blir knyttet, og naturlig nok er det ofte felles interesser som fører folk sammen. Slik var det også for Arve Lynghammar fra Røldal og Irvin Kilde fra Tønsberg. De to var studenter ved NTNU midt på 2000-tallet, og siden begge likte å fiske ble det raskt til at mye av fritiden gikk med langs svaberg og bredder i hverandres selskap. I dag beskriver Kilde disse turene som «halvhjertede ørret- og torskeøkter», men det er likevel ingen tvil om at disse var viktige som ballast da det som etter hvert skulle bli Midt-Norges eneste, frittstående sportsfiskeforening med hovedvekt på arts- og specimenfiske skulle dannes.

Midt på 2000-tallet var ikke folk på Facebook, men Fiskersiden og forumet her var i ferd med å bli virkelig stort. Lynghammar og Kilde var begge ivrige brukere, og det tok ikke lang tid før artsfisket de drev på med lenger sør i landet fattet deres interesse. Snart var det bare artsfiske det handlet om blant studentene også, og nattlige økter etter havmus på Børsa og hvitting på Trolla ble plutselig helt vanlige aktiviteter. Flere andre av Trondheims sportsfiskere kastet seg på den samme artsfiskebølgen, og ofte var det store delegasjoner som reiste på fisketur sammen.

Mest ivrig av dem alle var Christer Gjøvaag og Simon Wold Aune. Sistnevnte var også NTNU-student, mens førstnevnte fremdeles gikk på videregående. Sammen med Lynghammar og Kilde fisket de mye og målrettet etter nye arter i denne perioden, og etter hvert bestemte de seg for å danne en egen klubb. Sent i 2007 ble Nidaros kystmeitelag (NKML) stiftet, og det er her historien begynner.

Møtet med Løgnin

Enhver forening med respekt for seg selv har klare retningslinjer og statutter. NKML hverken er eller var noe unntak. Første volum av NKML-statuttene er datert 10.12.2007, og viser tydelig hva foreningen skal jobbe for. Se bare her.

Nidaros kystmeitelag har som mål og fremme følgende:

• 3.1. Mangfoldet innen sportsfiske, i særdeleshet kystmeite, ferskvannsmeite, havfiske og mikromeite.
• 3.2. Respekt for alle former for sportsfiske, herunder fluefiske.
• 3.3. ”Fang og Slipp”, der mulig.
• 3.4. Ny kunnskap om arters utbredelse.

– Som en ser hadde vi både ambisjoner og selvtillit i orden allerede den gang, og vi hadde da også flere fine år med mye fiske og stadig voksende artslister, erindrer Kilde i dag.

Parallelt dro de fire karene også med seg en annen NTNU-student, nemlig Sverre Magnus Selbach.

– Han hadde Arve og jeg kjent igjen i gangene på Gløshaugen, etter å ha lest alle rapportene han hadde lagt ut på Fiskersiden. Sammen med Hugo Kystvåg var han en av pionerene innen meitefiske i Trondheim, og han var aktiv allerede fra 2005. Han fikk blant annet heltestatus på Fiskersiden for svarthåklaff fra land, og ikke minst var han først ute med mortfisket i Bymarka, forteller Kilde.

På denne tiden gikk det mye i kystmeite, både i Trondheimsområdet og nordover mot Namsos. Her ble NKML-karene også kjent med nordfylkets artsfiskere, med Vilhelm Skilhagen, Jim Frode Rygh og Trond Reitan i spissen.

– For sikkerhets skyld fikk jeg spisskate på min første tur til Løgnin, og om jeg ikke var hektet på sære arter før, så ble jeg det definitivt da, sier Kilde, og forteller videre om mange minneverdige turer med blant annet tokiloshvitting, kveite, piggskate og havmus.

– Vi gikk også mer og mer over til båtfiske, både fra Sverres gummibåt og ellevefoteren de leide ut på bensinstasjonen i kanalen. Blåkjeftkoden ble raskt knekt, og vi fikk også mye lange, brosme, kolmule og annet som var moro den gangen. I sommermånedene lærte SMS oss mortfiske, og vi høstet stor suksess med det. Fellesferiene i disse årene gikk stort sett med til artsturneer til Østlandet og Vestlandet, og i 2008 fikk vi også muligheten til å bli med på håkjerringfiske med Frederic Kullin. Og for en tur det ble. Dette var virkelig good times, sier han.

Nytt blod

Tiden gikk, og etter hvert begynte ting å skli litt ut. Gjøvaag flyttet til Ålesund for å studere, mens artsfiskeinteressen til Wold Aune dabbet av.

– Vi tre gjenværende fisket fremdeles mye, men NKML var litt i bakgrunnen. Så, i 2009, kom en ny figur inn i artsmiljøet, nemlig Carl Oscar Raphaug. Ikke lenge etter kom Bjørn Florø-Larsen på banen. Han hadde også vanket i gangene på Gløshaugen, og hadde litt av den samme ærefrykten for Arve og meg som vi hadde for Sverre tidligere. Men det var det jo ingen grunn til, og snart både fisket vi sammen og tilhørte den samme sportsfiskeforeningen, forteller Kilde.

Med nytt blod i rekkene var også iveren rundt NKML større enn noen gang, men i 2011 flyttet Lynghammar til Tromsø for å ta doktorgrad, og dermed gikk fokuset hans mer over på forskning enn fisking. Samtidig var artsfiske på vei opp og frem i Trondheim.

– Vi som var igjen måtte klare oss uten Arve, men artsmiljøet vokste likevel videre, og det var mye liv og røre i byen. Vi bestemte oss også for å prøve å samle de ivrigste, og fra 2011 til 2013 tok vi inn flere lovende personer i foreningen. Dette har resultert i de 13 medlemmene vi er i dag, og det er ingen tvil om at nesen er vendt fremover, sier Kilde, som nå selv har flyttet fra Trondheim til Stavanger, men som fremdeles er svært aktiv i NKML.

Utenom Kilde selv består Nidaros kystmeitelag i dag av Thomas Tofte, Adam Andrén, Vegar Seljestokken, Sigve Arntzen, Sindre Bøe, Frank Sande, John Olav Florø-Larsen, Sven Jørund Kolstø, Adrian Kilde, Bjørn Florø-Larsen, Sverre Magnus Selbach og Carl Oscar Raphaug. Foreningen har fremdeles base i Trondheim, men de 13 medlemmene har en geografisk utbredelse som inkluderer mye av den norsk kyststripe. En drammenser, to tønsbergensere, tre rogalendinger, to sunnmøringer, fire trøndere og faktisk også en svenske utgjør i dag medlemsmassen.

1 of 13

NRK-suksesser

Sammen med Kilde er det siddisen Bjørn Florø-Larsen som er mest aktiv i foreningsarbeidet. Selv om han ikke var med fra oppstarten av, har han lagt liv og sjel i NKML siden sitt inntog tilbake i 2010 og han har aldri lagt skjul på at han er stolt av å bære logoen med de fire bokstavene. Florø-Larsen er også helt klar på at NKML nå har fått et så stort navn i det norske sportsfisket at medlemmene må se på seg selv som ambassadører for artsfisket i kongeriket.

– Først og fremst er vi en kameratgjeng som liker å fiske, men det vi som forening ønsker å gjøre fremover er å fremme kunnskap om artsmangfoldet vårt, og fortsette å være ambassadører for artsfisket. Det blir formidling gjennom vår vanlige aktivitet på bloggen, nå med mer fokus på film, og ellers gjennom foredrag og forskjellige eventer. Vi skal også gripe muligheter som dukker opp gjennom større medier, slik at vi kan få artsfisket ut til så mange som mulig, sier en alltid like engasjert Florø-Larsen.

Både han selv og flere andre fra NKML har allerede medvirket i flere NRK-programmer, blant annet «Newton» og «Ut i naturen». Enkelte av medlemmer av foreningen, spesielt Florø-Larsen senior, er også til stadighet å finne i saker på landets mange nettaviser, og da oftest med en helt spesiell fangst å rapportere om.

I artsfiskemiljøet blir det praktisert møysommelig listeføring, og de aller fleste av artslistene til fiskerne er samlet på forumet til Fiskersiden. Nå kan en selvsagt aldri være sikker på at alle som driver med artsfiske fører opp sin liste her, men oversikten gir i alle fall en meget god pekepinn på hvilke arter som faktisk er tatt på stang i Norge. I de Fiskersiden-registrerte listene er det i skrivende stund notert hele 150 arter, og 13 av listene inneholder mer enn 100 forskjellige fiskeslag. Medlemmer av NKML innehar de fire øverste plassene i sammendraget, med Irvin Kilde sine 118 arter på topp. At det ligger utrolig mange fiske- og planleggingstimer bak slike lister er unødvendig å skrive for mye om.

Alle arter er verdifulle

Florø-Larsen mener mye har skjedd i NKML siden oppstarten for snart åtte år siden, og han har stor tro på at utviklingen bare vil fortsette i riktig retning.

– I 2007 var Nidaros kystmeitelag en kompisgjeng som ønsket å ha et felles flagg å fiske under. Selv om verdiene for så vidt er de samme i dag, har vi også blitt noe mer. I takt med inntoget til sosiale medier og bedre teknologi, har vi også blitt langt bedre på formidling. Etter at vi ble en registrert forening og medlemstallet økte, er det vel også fair å si at vi ble en ganske rar gjeng med mye utskudd av personligheter, men jeg føler vi har gått fra å være en ren kompisklubb til å bli en formidlingskanal innen vårt felt, sier han.

I NKML er alle arter verdifulle og aktuelle targetfisk, selv om den gjengse oppfatning av at ørret, laks og torsk er guds gave til sportsfiskeren ikke får stående ovasjoner i foreningslokalet.

– Jevnt over er fiske-Norge for ensformig, men jeg synes jeg ser en klar endring. Jeg jobber i forvaltningen til vanlig, og denne er stort sett er rettet mot laks og ørret. Likevel ser jeg en klar interesseøking og bevissthet rundt andre arter blant kollegaer rundt om i landet innen mitt fagfelt. Det er også flere og flere som ønsker at vi skal stille opp og holde foredrag om det vi driver med, nå sist under Oslofjordkonferansen, der tilbakemeldingene fra publikum var fantastiske. Dette handler jo selvsagt om opplysning og hva folk faktisk vet. Straks en kan noe om noe, blir det mye mer interessant. Det er klart en ikke reiser ut for å fiske berggylte om en ikke vet hvordan, og har lært at det eneste som gelder er ørret, sier Florø-Larsen, og legger til at det fremdeles er mye å gå på.

– Jeg tipper det er en stund til målrettet tangbrosmefiske tar helt av på nasjonalt nivå, men at interessen for arter uten fettfinner øker, det er helt klart positivt for det norske sportsfisket. Løgnin-NM har allerede blitt en slager, og jeg får også mange spørsmål rundt både vindusfiske og dypvannsfiske. Det viser at folk er nysgjerrige. Stor fisk og visuelt fiske er noe alle fiskere kan like, uavhengig av art, sier han.

Humorfundament

Florø-Larsen er, som så mange andre av sine klubbkamerater, en kar som snakker rett fra leveren, og selv om han er dønn seriøs i hobbyen sin, er det også mye humor og sprø påfunn med i deigblandingen. NKML tar unektelig mye plass, spesielt når de ferdes i flokk, og det er ingen statshemmelighet at ikke hele fiske-Norge er blodfans av gjengen med de gule genserne.

Listen over tilhengere er likevel mye lengre enn motpolen, og de aller fleste som har hatt kontakt med de 13 vil kunne skrive under på at foreningen består av veldig trivelige folk som er i besittelse av enormt mye kunnskap de villig deler vekk. I jantelovstyrte Norge er det ofte farlig å mene eller kunne for mye om noe, men heldigvis er det også mange som mener at både Jante og loven hans kan ta seg en bolle. Der det ikke er rom for tøys og påfunn, der blir det ne,lig fort kjedelig.

I Nidaros kystmeitelag går seriøsitet og kødd hånd i hånd. Den interne lingoen, som gjerne går på en blanding av trøndersk og svensk ispedd skarre r-er og bløte g-er, er ikke enkel for en utenforstående å forstå, og i festlig lag får stort sett de aller fleste passet sitt påskrevet. Ikke alle tåler dette like godt, men det gamle NKML-slagordet «etterligning er cred» forteller egentlig det meste om seriøsiteten i det hele. Humor er nemlig en viktig del av fundamentet til foreningen, for fiske skal først og fremt være moro. Og en får som kjent ikke mer moro enn en lager selv.

Morten i bymarka

Dette blir behørig eksemplifisert av Sverre Magnus Selbach, populært kalt SMS. Selbach ble altså NKML-medlem nummer fem, og er sånn sett en av veteranene i foreningen. Han er krystallklar på hva et medlemskap i NKML har gitt ham.

– Mye champagne, sprut gale fiskekamerater og mange bra turer med gode tips, sier han, og poengterer samtidig at den varme følelsen av fellesskap han får av å få lov til å være en del av den nye vinen i det norske sportsfisket er noe han setter pris på.

– Jeg hadde jo prøvd meg på alt fra kutlinger til håkjerring før NKML kom inn i bildet, men fisket har blitt mer sært med foreningen, spesielt hva mikrofiske og satsing på dypt vann angår, sier han.

NKML har mange med et godt hode i rekkene, men Selbach er selve hjernen over hjernene. Han er av typen som ler av vitsene til Sheldon Cooper lenge før Leonard har forklart dem for Penny, og han jobber til dagen med ting folk flest ikke hadde forstått om de så hadde brukt hele livet på det. Også i fisket sitt er han ekstremt systematisk og beregnende, og avhandlingen hans om mortfisket i Bymarka i Trondheim er nesten skremmende lesing. Det er likevel vanskelig å være i nærheten av doktoren, som han også kalles, særlig lenge uten å begynne å le. Humoren er tørr som en pakke gamle Mariekjeks, men ler gjør du like fullt. Se bare for deg det som ifølge ham selv var scenariet der han ble tatt opp som ridder av Nidaros kystmeitelag:

– Ja, det var litt av en dag, du. Vi hadde en lukket seremoni der jeg drakk rekespray fra en torskeskalle og lovet evig troskap til Abbu. Det var hardt, men det måtte gjøres, og jeg er glad for at jeg stod distansen, forteller han.

Ponnier i en blomstereng

Som en av NKML-erne med lengst fartstid, har Selbach opplevd foreningen som både liten og stor. På spørsmål om han mener det var et riktig valg å utvide til 13 mann, er han ikke i tvil.

– Utvilsomt en bra avgjørelse. Flere folk betyr flere ideer, mer erfaring og et viktig skritt på veien mot verdensherredømme. Vi har jo fått med både møringer, juniorer, lillebrødre og storebrødre siden jeg ble medlem, og vi representerer nesten et demografisk gjennomsnitt. Det er ikke verst, sier han.

Sin egen rolle i foreningen mener han er veldig definert. Selbach omtaler seg selv som champagneekspert, gamling, feriefisker, fjerdefender og mortguide. NKML som forening har han langt høyere tanker om og forventninger til.

– Først og fremst mener jeg NKML skal bidra med mye jazz i fiske-Norge, men i sjeldne, gylne øyeblikk har vi jo tidligere vist at vi også kan knekke koder på nye arter. Særlig Bjørn og Irvin har jo også stått på med formidling av artskunnskap gjennom TV og foredrag, og bidrar dermed til å spre kunnskap om variert sportsfiske og hvor mange forskjellige muligheter som ligger i hobbyen vår i Norge. De gjør en viktig jobb, påpeker han.

Selbach har i dag 116 forskjellige arter i norske farvann. Antagelig har han hatt den lengste artslisten i landet over lengre perioder, og selv om han nå er forbigått med en art og to av noen av klubbkameratene, er han klar på at det ikke er snakk om noen rivalisering innad i foreningen.

– Om noe så er det heller et samarbeid, gjensidig guiding og utveksling av erfaringer som gjelder. Det er klart Irvin og jeg har knivet litt om flest arter opp gjennom årene, og Florø-Larsen-brødrene gjør jo det samme, men det er 99 prosent samarbeid. Etter at Irvin ble småbarnspappa og en myk mann har rivaliseringen innad i NKML også blitt like bløt som den er blant ponnier i en blomstereng, bedyrer Selbach, som ellers stort sett fisker i sommerferien og for øvrig lever etter mantraet «Kopier Karleif og gjør som JOFL sier».

Poeten fra Sunnmøre

Blant den ferskere garde NKML-ere finner vi Sindre Bøe. Som mange av sine klubbkamerater har også han vært aktiv på Fiskersiden i mange år, og de rasende festlige rapportene hans, ofte om fangster av svært laber kvalitet, har vært et av kjennemerkene hans hele veien. Da han flyttet til Trondheim for å studere for et par sesonger siden, kjente han som norske artsfiskere flest allerede til NKML.

At han skulle bli medlem i foreningen hadde han derimot ikke sett for seg. Det første møtet med resten av gjengen var for sikkerhets skyld på det årlige NKML-julebordet, og da han ikke tok skrekken av denne kvelden, ble det umiddelbart klart at nokså unge Bøe kunne være en god tilvekst til foreningen. På spørsmål om hvordan hans eget fiske har forandret seg etter innmarsjen i Nidaros kystmeitelag, er Bøe klar på at før og nå er to forskjellige verdener.

– Fisket har definitivt blitt mer allsidig. Jeg har blant annet rotet meg ut i ferskvann ved mer enn en anledning, noe som ikke er vanlig der jeg kommer fra. Det er kanskje ikke så rart, da Sunnmøre er ikke kjent for sitt store utvalg av ferskvannsfisk. Ellers har jeg, ironisk nok i et meitelag, oppdaget shad. Delvis under tvang. Jeg har også lært utrolig mye, og kanskje mest av alt sett verdien av å reise en hel gjeng på fisketur sammen, og gjerne på litt lengre turer. Jo flere, jo triveligere, og ikke minst blir det større sjanse for det Bjørn kaller jazzfisk, forteller han.

Alle som følger bloggen til Nidaros kystmeitelag vet at her dukker det opp mye nerdestoff. Uansett hvordan en vrir og vender på det er nemlig dyptgående avhandlinger om artsbestemmelse av fløyfisk kontra liten fløyfisk, uer kontra lusuer og sandkutling kontra leirkutling for de spesielt interesserte. Dette er ifølge Bøe en bevisst strategi.

– Vi har lenge diskutert at vi skal ha en mer opplysende vinkling på bloggen vår, og der har vi tatt grep. Det kommer også til å bli mer «how to» og biologi inn i fangstrapportene i tiden som kommer, selv om vi allerede har blitt bedre på det. Det jeg likevel mener vi er absolutt best på, er å formidle galskapen og iveren i den fiskedisiplinen vi utøver. Jeg tror det er mange i Norge som har fått øynene opp for artsfiske, og når en ser at det går an å bli hysterisk glad over en panserulke, fly på langs av landet på en dags varsel for å fiske mulle eller drive midtfjords i timevis i gummibåt etter skolest på 300 meters dyp, kan nok dette inspirere noen og enhver, sier Bøe, som i foreningshegemoniet ellers plasserer seg selv et sted mellom skald og «han som henger litt etter på artslistefronten».

Haifiskeren fra Karmøy

Også Sven Jørund Kolstø tilhører det som fremdeles kan kalles nytt blod i NKML-sammenheng. Han har riktignok vært hangaround i NKML-kretser ganske lenge, men det er først de siste årene han har vært medlem. Kolstø er opprinnelig fra Karmøy, og sammen med Florø-Larsen junior og senior, tilhører han da altså Vestlandsalibiet til Nidaros kystmeitelag. At vestlendinger flest har fantastisk humor er noe alle vet, og det er en Kolstø i storform som velvillig forteller om sin tid i NKML og sine bragder på fiskefronten.

– Den største forskjellen på Sven før og etter NKML er nok at jeg tidligere kunne nyte en tur på måfå etter hva som enn måtte befinne seg i fjorden. Nå er jeg avhengig av å i det minste ha en plan om hva som skal fanges. Jeg vil likevel påstå at alt har blitt endret til det bedre, og det er sikkert feil, så da er jeg vel på rett vei, sier Kolstø.

Selv mener han at NKML sin viktigste oppgave i sportsfiske-Norge er å beskytte konge og fedreland mot bjørnen i øst.

– Det betyr i klartekst at Bjørn altså ikke må flytte østover, for jeg er helt sikker på at det vil gå ille utover både kongen og hovedstaden. Og NKML, da. Vi trenger Bjørn i Trondheim, bedyrer han.

Sven har alltid likt å fiske, men etter at han ble en del av NKML har han også begynt å sette seg konkrete, fiskerelaterte målsetninger.

– I fjor var målet å få færre svarthå. Det tror jeg faktisk jeg innfridde, men bare ved å få tilsvarende mange flere hågjel. Mitt første mål for året er dermed å få færre hågjel. Dette har allerede gitt effekt i inneværende år, i form av flere svarthå. Kall det gjerne en ond sirkel. Ellers håper jeg på stor kveite en gang i livet, og siden alle herbergene er fulle skal jeg prøve meg på den i Saltstraumen snart, forteller han.

Som den observante leser sikkert har fått med seg varierer innvielsesritualene i Nidaros kystmeitelag nokså voldsomt. Kolstø sitt var derimot, i alle fall ifølge ham selv, nokså normalt.

– Jeg ble medlem på det jeg ble fortalt var den vanlige måten. Jeg tilbrakte henholdsvis en måned som au pair for Irvin og Mari (Kildes bedre halvdel), en måned som fiskesloansvarlig for Bjørn og en måned som undervisningsassistent for Sverre. Etter disse tre månedene kom den virkelige prøven, nemlig julebordet. Å oppleve dette unner jeg ikke min verste fiende. Overlever man julebordet tror jeg man automatisk medlem, forteller han.

På et litt mer seriøst plan kan Kolstø ellers opplyse om at han er takknemlig for å være i en fiskeforening som sitter på så mye dyktighet og kunnskap. Selv mener han at han bidrar med balanse.

– For å si det slik så er nok Bjørn en hvassere fisker enn meg, men på den andre siden vinner jeg i Settlers. Slik oppnås balanse, yin og yang og alt det der. Slikt er viktig i alle grupper, sier han.

Jesus og disiplene

De aller fleste NKML-medlemmene er mellom 25 og 35 år gamle, men ytterpunktene er mye eldre og nokså mye yngre. Vegar Seljestokken utgjør sammen med Sigve Arntzen junioravdelingen i foreningen, men det er bare i antall vintre. Fiskemessig står de nemlig ikke tilbake for noen, og spesielt Vegar er såpass dedikert at han allerede nå «tar fri» fra skolen for å overnatte under åpen himmel, i 30 centimeter overvann på rotten sjøis, på jakt etter fisk folk flest ikke vet finnes. Selv synes han medlemskapet i Nidaros kystmeitelag er stor stas.

– Da jeg jeg ble medlem av NKML havnet jeg i en gjeng spekket med kunnskap, erfaring og guts, og slikt gjør noe med en. Horisonten utvidet seg plutselig, og selv om jeg definerte meg selv som artsfisker før jeg ble med i NKML, var det jo dette mye på grunn av påvirkning fra miljøet her i byen, i tillegg til gjengen på Fiskersiden. At jeg nå i litt større grad enn før fisker med konkrete mål for øye, med både arter, perser og NM i sportsfiske i tankene, har nok mye å gjøre med miljøet jeg har havnet i. Det viktigste er likevel at jeg fisker sammen med en knallkjekk gjeng med mye kompetanse og vilje til gutsing, og disse kan jeg takke for mange gode fiskeopplevelser de siste årene, forteller han.

Hverken Seljestokken eller Arntzen var myndige da de ble medlemmer i NKML, og de ble da også spart for rituelle julebord med mye champagne og gullflak.

– Som ung og ikke minst velig nysgjerrig sportsfisker i Trondheim hadde jeg litt kontakt med karene i årene før jeg ble med. Det var Carl Oscar som tok meg med på min første kystmeitetur på Storsand en gang i tiden, og ettersom Sigve og jeg ble eldre og nok bittelitt dyktigere, fikk vi også bedre kontakt med NKML-gjengen. En morgen i desember 2012 poppet det inn en SMS fra Irvin der det stod: «Vanker NKML-medlemskap om du er interessert». Det var jeg selvsagt, forteller han.

Et medlemstall på 13 mann passer Nidaros-karene bra. Jesus og hans disipler var nemlig også 13 mann, og selv om interessene til de to entouragene er nokså langt fra hverandre, er dedikasjon et viktig stikkord i begge leirer. Og dedikasjonen til Nidaros kystmeitelag er det ingen som kan si noe på. Ei heller resultatene. Det er garantert ikke siste gang du leser om denne gjengen…