Det ble litt tid til fiske etter mørkets frembrudd i forrige uke, noe som resulterte i både perser, nye arter og hyggelige overraskelser på en hittil uprøvd plass.
Det litt tyngre kystmeitet etter arter som havål og piggskate er noe av det mest artige jeg gjør, og høsten er høysesong for denne type fiske. Så langt i år har det bare blitt to havåløkter, men uttellingen har til gjengjeld vært veldig god. Tre åler og en piggskate på land på første tur og fire åler, der tre var over ti kilo på andre tur, sier egentlig det meste.
Årets tredje havåltur gikk av stabelen søndag, i selskap med Magnar, som jeg har lovet skulle få være med på dette spennende fisket i løpet av høsten. Til tross for at han var langt til havs da jeg sendte melding, var han ikke sein om å sette kursen mot land for å regruppere. Havålfiske fristet nemlig så mye at alt annet fint fikk vente.
Vi var på plass ute i øyene rundt klokken 21.00, og med lånt snelle og rigg fikk gjesten ut agnet. Ikke veldig langt, men det er da heller ikke nødvendig på denne plassen. Mens Magnar fisket med en stang, rigget jeg som vanlig to, og alt av agn var i sjøen en eller annen gang før klokken 22.00.
Magnar har fisket hele livet, men kystmeitets gleder hadde han før denne turen ennå ikke fått ta del i. Etter denne turen ble det derimot handling av både snelle, nappvarsler og diverse riggutstyr, for like over midnatt runnet det nemlig ute på høyreflanken. To tilslag, et puslete og et skikkelig, ble satt, og plutselig stod den robuste surfstangen hans i skikkelig bue.
Arten var det ingen som helst tvil om, men noen kjempefisk var det ikke. Kampen ble derfor nokså udramatisk, selv om fisken utvilsomt var sterk. Vel oppe på land stoppet vekten på 5,66 kilo, og havåldebutanten var smørblid og storfornøyd. Guiden også, for så vidt. Veldig ofte er det nemlig mer artig at det er de en er på tur med som får fisk, og ikke en selv. Spesielt når de en fisker med er førstereis på spesielle arter.
Resten av turen gikk ellers med til å flytte krabber og dra småhai. Flere havål ble det ikke denne gangen. Selv fikk jeg bare hågjel, en fisk en jevnt over aldri vil ha på kroken. Det eneste positive med de som ble tatt denne kvelden, var at den største faktisk var ny pers for meg. 1200 gram er ikke all verden, men likevel en brukbar hai her hos oss. Turens høydepunkt var den derimot ikke. Langt derifra. Havålen til Magnar troner soleklart øverst på den pallen. Magnar har for øvrig mange seine fiskenetter i vente i tiden som kommer. Slik er det nemlig å bli hektet på havålfiske…
Allerede neste kveld bar det ut på tur igjen. Denne gangen var det Geir og jeg som la av sted, og planen var piggskate på en av godplassene til Geir langt inne i fylket. Dessverre skulle det vise seg at skatene ikke var i dytten, eller i alle fall at de aldri slapp til i matfatet. I løpet av fem timers fiske var det nemlig fullstendig agntjuvbonanza, og det er ingen overdrivelse at vi sikkert landet 50 svarthå og hågjel, uten så mye som et skatenapp.
Innimellom dukket det også opp andre agntjuver som sypike, lyr og ikke minst vanlig ål. Sistnevnte er totalfredet, så alle fiskene vi fikk gikk rett i sjøen igjen. Den største måtte likevel en tur på vekten, og med sine 860 gram blir den faktisk stående som pers for meg. Aldri så gale at det ikke er godt for noe, liksom.
Men ganske gale var det, altså. Skatene var ikke i dytten i det hele tatt, så allerede neste kveld bestemte vi oss for å prøve en ny og hittil uprøvd plass der vi hadde stor tro på piggskate. Denne troen ble behørig bekreftet, for allerede etter noen minutters fiske runnet det fint hos Geir. Tilslaget ble satt, og det svarte tungt og skatete i motsatt ende.
Fisken gjorde litt utav seg på karpeutstyret til Geir, men snart kunne den håves. Vekten stoppet på 2,195 kilo. Dette er ikke noen voldsom fisk, men å få piggskate med det samme, på ny plass, er likevel helt nydelig.
Det blåste full storm denne kvelden, men i ly av fjell og knauser fisket vi under nokså fine forhold. Kastvindene som innimellom kom feiende flyttet likevel på både poder, stenger og håver, men bare en rull med agnstrikk havnet på sjøen.
Litt utpå kveldingen runnet det hos meg, da en lyr i tokilosklassen fant makrellagnet mitt før slimålen og skatene. Et større agn ble derfor sendt utover, og da neste run kom var det ingen som helst tvil om arten. Da jeg strammet opp snøret fikk også sirkelkroken feste i en fiskekjeft der nede på bunnen, og stangen slo fin krøll på seg.
Skaten kjentes bra ut, og jobbet egentlig ganske godt imot. Likevel hadde Geir få problemer med å håve den. Vekten stoppet på 4,4 kilo, og som sin artsfrend tidligere å kvelden, fikk også denne friheten tilbake etter noen kjappe bilder.
Det skulle bli ytterligere en skate på land denne kvelden, og det var hos Geir det hele skjedde. Etter en tung fight på karpeutrustningen, kunne hans nye pers på 4,3 kilo håves, fotograferes og settes tilbake. Siden vi begge nå var godt fornøyd og været var i ferd med å ta seg opp, bestemte vi oss for at dette også var en fin avslutning på fisketuren.
Det tyngre kystmeitet vårt har en nokså lik oppskrift, og etter de fleste arter kjører vi enkle glidetakler med krok og agn tilpasset arten vi er etter. Unntaksvis, for eksempel på store dyp, kjører vi med pulley- eller paternostertakkel. Alle fiskene som er avbildet i denne saken tok på glidende, som på generelt grunnlag er klart å anbefale under dette fisket. Kom deg ut og prøv selv da, vel. Å bruke høstkveldene foran TV-en hører ingensteds hjemme…