Med agn får du mer fisk, også når du fisker fra land (Hooked+)



Del dette:

Det finnes knapt noe i hele verden som er mer spennende enn når det begynner å tikke fra en frikoblet snelle. Kystmeite er også så enkelt at en egentlig bare må prøve det.

Av: Endre Hopland

Sjømeite fra land blir stadig mer populært i gamle Norge. Det er ikke uten grunn. Det rike artsmangfoldet vi har i sjøen, og de svært gode sjansene for å få fisk, er kanskje den viktigste årsaken til den økende populariteten. At en alltid har mulighet til å komme i kontakt med både store fisker og – i alle fall for den vanlige sluk- eller fluefisker – uvanlige arter, gjør ikke fisket mindre attraktivt. Det er også verd å nevne at kystmeite fint kan være et lavterskelfiske, som ikke trenger å koste skjorten. Med mindre en har mange skjorter å avse, selvsagt. Når det er sagt, litt greier må en jo ha med seg når en skal meite i sjøen, for en ønsker jo å presentere agnet på best mulig måte. Da spiller både takkel, kroker og søkker en rolle.

For å ta det siste først: Bruk kroker tilpasset fisken du i utgangspunktet er på jakt etter. En fisker ikke lomre og havål med samme rigg. Selvsagt vet en aldri hva som kan ta agnet under fiske i sjøen, det er tross alt litt av moroa, og at stor fisk bare tar store agn er en grovt overdrevet myte. Men en har vanligvis et utgangspunkt, noe en er på jakt etter, og det er også dette en rigger for.

Som en tommelfingerregel kan en likevel ha i bakhodet at kroker med godt stål og spiss tupp trumfer kroker med dårlig stål og sløv tupp. Dette høres banalt enkelt ut, men når valget står mellom fem kroker til 59 kroner eller 10 kroker til 29 kroner, er det lett å tenke kvantitet fremfor kvalitet. Det angrer du på den dagen kroken knekker i kjeften på en storfisk. Og det skjer. Tro meg.

Selv sverger jeg stort sett til Owner-kroker i forskjellige størrelser, men dette er en smakssak. Det finnes mye bra på markedet.



Tre smarte takkel

Krokene er viktige under kystmeite, men takkelet kan være selve forskjellen på suksess eller fiasko. Noen fisker er sky, og spytter agnet ved det minste tegn til at noe er galt. Andre fisker igjen er avhengig av å se eller lukte agnet godt, og gir blanke i alle faresignaler når godsakene først er funnet. Kunnskap om fisken du er på jakt etter sitt levesett øker derfor mulighetene for en vellykket fisketur betraktelig, så litt bakgrunnsarbeid skal aldri undervurderes.

Men så var det selve presentasjonen av agnet, da. Et kystmeitetakkel kan være så mangt, og ofte kan en sluk med en snørestump og en egnet krok i enden være mer enn nok for å få fisk, spesielt på grunnere vann. Men om vi nå tar utgangspunkt i litt dypere fiske, er det grovt sett tre ulike takkel som gjelder, i alle fall for mitt vedkommende: Pulley, glidende og paternoster (se faktaboks nederst i saken).

Varianter av disse finnes det nok av, og her er det egentlig bare fantasien som setter grenser. Men nå gjør vi det altså så enkelt som mulig. Veldig grovt regnet fisker det glidende takkelet helt nede ved bunnen, mens pulley- og paternostertakkelet serverer agnene over bunn. Hvor mye over er det du selv som avgjør når du knyter opp takkelet. Glidende er fint til fisk som tar med seg agnet, og bruker litt tid på å få det i seg. Pulley og paternoster er i utgangspunktet for nokså kjappe tilslag.

Ytre påvirkning avgjør søkkevalget

Når det kommer til søkker har vi også mye å velge blant. Her er det vanligvis ytre påvirkning som avgjør hva en skal, eller i det hele tatt kan fiske med. Om det blåser stiv kuling midt imot kommer du ikke langt med et pæresøkke på 20 gram. Under rolige forhold og lite strøm kan dette søkket derimot være midt i blinken. Vanlige kystmeitesøkker er de klassiske pæresøkkene, sandsøkker og spilesøkker.

Den viktigste funksjonen til et søkke er naturlig nok å få agnet ned til bunnen. Dette er en oppgave det meste som synker klarer. Men så var det dette med ytre påvirkning, da. Under kraftig strøm vil et spilesøkke holde takkelet ditt på plass ved bunnen. Et sandsøkke vil på sin side holde bedre fast i fine sedimenter enn for eksempel et pæresøkke, som på en sandstrand med skvulpende bølger vil rulle rundt.

Ofte kan denne rullingen være en fordel, da den gir liv til agnet, men om du ønsker at agnet skal ligge i ro, velger du noe annet enn et pæresøkke. Med mindre det er helt stille, og null strøm.

En har i det hele tatt mye å velge i også på søkkefronten. Selv kjører jeg vanligvis spilesøkker under kystmeite. Disse griper fast i det meste, og rykkes greit løs ved tilslag.

Agn for alle anledninger

Kystmeite er et vidt begrep, og på ingen måte noen eksakt vitenskap. Men som ved alt annet fiske gjør en det en kan for å optimalisere muligheten for fast fisk. Og det viktigste av alt i denne ligningen er derfor agnet, eller måten agnet blir fisket på.

Mange arter er utpregede jegere, som blir trigget av bevegelse. Disse tar det ofte ikke så tungt om det er en fiskestrimmel eller en reke som passerer. Små ting i bevegelse blir sett på som mat, uansett. Andre arter igjen tar helst agn som ligger i ro på bunnen. Å gi et godt fasitsvar på hva du på generelt grunnlag skal meite med i sjøen, er derfor vanskelig. Det er likevel fisk i forskjellige utgaver som funker best til det meste. Hel fisk, halv fisk, fiskebilter eller lange fiskestrimler.

Enkelte arter foretrekker til og med bare et fiskehode. Makrell og sild er bankers for det meste, men en bruker det en har tilgjengelig. Akkar er også et godt agn til mye, på lik linje med både kokte og rå reker. Forskjellige typer skjell er snacks for mange av havets skapninger, og børstemark, sandmark og vanlig meitemark blir neppe avslått heller, selv om sistnevnte tåler saltvann nokså dårlig. Ha ellers i bakhodet at det kan være lurt å flytte litt på agnet innimellom. Bevegelse trigger ofte angrep.

Oppgrader gradvis

Når det kommer til stenger og sneller er det hele ganske enkelt. Bruk det du har for å prøve deg frem, og oppgrader eventuelt etter hvert. Selv fisker jeg mye med surf- og karpestenger etter havål, piggskate og diverse flatfisk.

Surfstengene er laget for å tåle mye juling og tunge kastevekter, men det er ingenting i veien for å bruke en vanlig kastestang på ni-ti fot under kystmeite. Går du deg i en tikilos havål har du kanskje en case, men det skjer ikke hver dag. Eller rettere sagt natt.

Et godt utgangspunkt er å prøve seg frem. Takkel, lodd, kroker og agn som er beskrevet her kan fint tilpasses ens egne fiskeplasser. Noen kystmeiter i dype fjorder, og for å kunne fiske fornuftig på 200-300 meters dyp kreves kraftig utstyr. Andre igjen kaster 100 meter på hvite sandstrender, men havner ikke dypere enn to meter likevel.

Her kan utstyret med fordel være lettere. Med mindre det er mye vær, da. I det hele tatt handler det hele om å velge utstyr som passer til det du fisker etter og hvor. Det viktigste av alt er likevel å komme seg ut og prøve. En får ikke fisk hjemme i sofaen.

Disse taklene må du kunne:

* Paternostertakkelet består av en takkelstamme med en eller flere, utstikkende krokfortommer med krok på. Søkket festes i bunnen av takkelet. Et godt takkel om en ønsker å presentere agnet litt over bunn, men ikke ideelt for de lengste kastene.

* Pulleytakkelet består av en glidende takkelstamme med krokfortom i den ene enden og søkke og et såkalt impactskjold i den andre enden. Kroken festes i skjoldet før en kaster, og løses automatisk ut i det riggen treffer vannflaten. Dette er mitt soleklart foretrukne takkel under kystmeite på kupert bunn, mest fordi det er et takkel med god aerodynamikk, som en uproblematisk kan kaste langt.

* Glidetakkelet består av en glidebom, som topshoten fra hovedsnøret trekkes gjennom. Søkket festes i glidebommen, og krokfortommen i topshoten som er tredd gjennom bommen. Dette er mitt foretrukne takkel under kystmeite på flat bunn. Takkelet tillater at fisken kan ta med seg agnet et godt stykke uten å møte motstand, noe som ofte er en fordel.

Del dette:
Prev Alle disse kveitene er tatt på stang på over 500 meters dyp
Next Ti minutter med grov ørret – Team Gråstein oppsummerer vårfisket

Comments are closed.