I kasteavstand fra Stonehenge – put and take-fiske med bismak (Hooked+)



Del dette:

En historie om en engelsk put and take-dam, degenerte regnbueørreter, Donald Duck og trollmannen Merlin, et langt fluekast fra Stonehenge.

Tekst og foto: Trond Andersson

«Angling wouldn´t be fun at all if we could always predict what was going to happen, if we all fished in standardised ponds, each stocked with the standardised fish providing standardised entertainment with no danger of surprise, disappointment or too much exitement. The idea of the angling theme park fills me with horror. It inspires a vision of hell where every fishery is either commercially or charity sponsored, where everything is artificial and even the fish are not allowed to brake the rules».

– Chris Yates «Falling in Again» Merlin Unwin Books, England 1998

«15 pund for en fisk»! Jeg snur meg forskrekket mot Steinar.

Vi har kjørt direkte fra River Itchen til Avon Springs i Sør-England. Her skal jeg debutere som «put-and-take-fisker». Det er, mildt sagt, med blanda følelser.

Steinar og Tom har erfaring og vet hva de går til. Det gjør ikke jeg. Vi kjøper tre fisk hver.

En alvorlig fyr gir oss streng beskjed om at det er forbudt å sette fiskene tilbake. Har du først fått en fisk på land, skal den også ende sine dager der. Han forkynner også mange andre formaninger, uten at jeg biter meg så godt merke i dem.

Avon Springs består av to store kunstige vann og ei lita elv som bukter seg stillferdig rundt herligheten. I elva svømmer det både brunørret, regnbueørret og harr. Er du riktig (u)heldig kan det også gå på ei gjedde! I dammene derimot er det bare regnbueørreter og de kan visstnok bli stooore.

I Avon Springs er det kun tillatt med fluefiske. Av fluemønstre blir vi anbefalt kun å bruke Daddy Longlegs, i forskjellige varianter, eller grønne damsellnymfer.

Well stocked

Elva frister mest og blir derfor mitt førstevalg. Vannet er klart og det er lett å «spotte» fisken. Regnbuer, brunørreter og harr står i kø. Med andre ord «well stocked», altså har dammen nettopp fått påfyll av nye oppdrettsfisker. Dermed er den totalt uinteressant for meg. Dette er ikke sportsfiske etter min oppfatning.

Steinar har allerede begynt å kaste en damsell langt ut i den nærmeste dammen. Jeg tusler over til han.

Bird droppings

På den store grassplenen mellom de to dammene er det et yrende liv av ender og gjess. De sprader høylydt rundt i flokk og det er umulig å unngå å tråkke i etterlatskapene deres.

At så vakre fugler er så fulle av skitt er nesten utrolig. En evig strøm renner fra dem. Regnværet gjør at skitt og grass limer seg ekstra godt til skosålene …

Over the rainbow

En ung engelskmann, i fullt fluefiskerutstyr og vel så det, har plassert seg øverst i dammen. Med en voldsom «bend on the rod» kjemper han med en uvillig krabat nede i det grå vannet.



Han er tydeligvis stolt over å ha skapt denne situasjonen og søker beundrende blikk. Han får ikke mitt.

Ikke akkurat villfisk

Under greinene til en eldgammel eik legger jeg fra meg utstyret. Derfra tusler jeg ned til vannkanten. Omtrent 20 meter fra land oppdager jeg en fisk som er oppe og sipvaker (eller gisper etter luft?).

Den lange, tørre lyden av fluesnøret som glir gjennom stangringene blir etterfulgt av et lite plupp. Damsell-nymfa synker noen sekunder før jeg napper den forsiktig mot meg. Det tar ikke mange sekundene før jeg kjenner noe tungt som drar i motsatt retning. Det er fast fisk.

Det grumsete vannet gjør fisken usynlig for meg. Jeg ser den ikke før den er klar for håven. Ikke et eneste utras klarer den å prestere … «Stakkar», sier jeg og stikker håven ned i vannet.

Regnbueørreten ligger helt urørlig i håven. På land slår den litt resignert med sporden et par ganger – det er alt. To kakk med «presten» og så avsluttes også den aktiviteten.

Det er trist å studere den degenererte fisken som ligger foran meg. Den minner om oppdrettsørretene fra frysedisken på butikken hjemme.

Jeg har fisket vill regnbue i Chilensk Patagonia. Elvene som renner fra Andesfjellene ned til Stillehavet er ville og vakre. De er omgitt av tett urskog, isbreer og vulkaner – og de huser fantastiske fisker.

Regnbueørreten i Patagonia ligner på smålaks, de er strømlinjeforma, blanke og er fightere av første klasse. Og de smaker himmelsk! Derfor opplevde jeg det ekstra trist å se denne degenererte «put-and-take-fisken».

Litt tafatt tar jeg med meg fisken og tusler videre. Steinar dukker opp og vi bestemmer oss for å finne Tom.

Brown trout

Kraftig hojing bryter stillheten. Det er Tom som viser fram en stor fisk. Han vinker oss over til seg. Elva har akkurat belønnet han med dagens eneste brunørret.

Nede i elva kan jeg se mange store fisker. Elva er i sannhet «well stocked». Under ei bru står det så tjukt med fisk at jeg kan «gå tørrskodd over», men der er det ikke lov å fiske. Det passer meg bra, for å fiske der må vel bli det samme som å fiske i et oppdrettsanlegg.

Nei takk, men helt uten erfaring fra slike anlegg er jeg ikke.

Som en Carl Barks-historie

Den erfaringa fikk jeg for noen år siden. Garnfisket i fjellet hadde vært elendig og langt fra nok til å fylle høstens rakfiskbutter. Krisa var et faktum!

Jeg måtte «krype til korset» og sette min lit til nabodalføret, Valdres. Der kontaktet jeg en kjenning som er rakfiskprodusent. – Om det var mulig å få kjøpt noen kilo regnbueørret? Joda, det var greit.

Vi skulle møtes dagen etter ved fiskekummene. Som reisefølge har jeg med en kamerat. Sammen studerer vi fiskene som hvileløst svømmer rundt og rundt.

Alle kummene har ei flytebrygge. De består av lange planker som hviler på noen plastdunker. Flytebryggene blir brukt når kummene skal inspiseres. Det tar ikke lang tid før to tullinger kjekt balanserer utover.

Fiskene begynner straks å bli urolige. Etterhvert som vi beveger oss utover svømmer fiskene hurtigere og hurtigere. Kameraten aner uråd og kommer seg klokelig på land. Jeg går lenger og lenger ut. Plutselig kommer tusenvis av fisk bølgende rett mot meg. Det er med nød og neppe at jeg klarer å holde balansen.

Nederst i kummen bremser de kraftig opp. Så snur de og returnerer i full fart. Da de passerte meg for tredje gang skjønte jeg at det var på høy tid å søke landkjenning …

Nå klarer ikke fiskene oppbremsinga og mange skvetter ut av kummen. Der blir de liggende å sprelle på grassbakken. Krise! Dette kan få utrivelige konsekvenser både for meg og fiskene, tenker jeg.

Desperat begynner vi å kaste fiskene tilbake i vannet. Akkurat da kommer eieren gjennom porten. Jeg likte ikke uttrykket i blikket hans …

Situasjonen minner sterkt om Donald Duck i den klassiske Carl Barks-historien «Supereksperten» fra 1952. Donald skal bevise ovenfor de tre nevøene sine at mennesket er overlegen naturen. Kunnskapen henter han fra boka «Om mennesket» av professor Wåsenstrøm.

Ole, Dole og Doffen leser samtidig boka «Da naturen hevnet seg» av Tom A. Hawk og mener selvsagt det motsatte. For å bevise sin teori får Donald jobb som ekspert på et ørretanlegg. Det ender, som seg hør og bør, i et fullstendig kaos.

Hans nemesis er en isfugl som skremmer fiskene mens han står nede i dammen og feier(!) bunnen. Ørretene danner en kraftig bølge som velter Donald. Han går kast i kast rundt i kummen.

Både Donald og jeg lå syltynt an da de respektive eierne dukket opp. Donald får øyeblikkelig sparken og blir kjeppjaga fra anlegget. For meg går det heldigvis bedre, men det var ikke akkurat min fortjeneste …

(For uinnvidde i Donaldismen: Carl Barks (1901-2000). Amerikansk tegneserietegner- og forfatter som skapte en rekke klassiske Donald Duck-historier i perioden 1942-66).

Et monster?

Fortsatt har jeg to fisk til gode i Avon Springs. Jeg flytter meg til en ny brygge som er plassert ytterst på en liten odde. Etter et par kast kommer det et kraftig rykk. Fisken forsvinner ut i dammen og drar med seg både fluesnøret og flere meter backing. Deretter svømmer den mot brygga der Tom står.

Med et høyt rop gjør jeg han oppmerksom på situasjonen. Han rapper inn snøret sitt og trekker seg høflig ned til neste byggverk. Det tar ikke lang tid før fisken krever at han må flytte seg nok en gang. «Hvor stor er den?», roper han opp mot meg. «Aner ikke, men den må være diger – jeg klarer ikke å bremse den».

Motvillig må jeg innrømme at jeg faktisk kan føle litt spenning i kroppen.

Omsider drar fisken ut i dammen igjen. Der bryter den vannflata og avslører noe av ryggen sin. Jeg skimter noe grønt som henger i ryggfinna. «Hmmm – merkelig – det er noe som ikke er riktig».

Steinar har kommet opp til meg og jeg deler mistanken min med han. «Den er jaggu huka i ryggfinna». Vi ser det samtidig og sender et malplassert latterbrøl utover dammen.

Fisken er langt fra så stor som jeg håpet. Vekta viser to og en halv kilo. Jeg løsner flua og med et teatralsk utrop «mister» jeg den i vannkanten. Sakte forsvinner den tilbake i det grumsete vannet.

På pub

«Nå tar vi lunsjpause». Tom er kommet opp til oss og sier de forløsende ord. Nå skal det smake med en ekte publunsj og et par «pints of bitter» …

Puben har det lokkende navnet «Stonehenge Inn». Gateadressa er selvsagt Stonehenge Road. For det kjente og samtidig ukjente kultstedet ligger bare i «kasteavstand» fra puben.

Stonehenge har alltid hatt en magisk tiltrekning på mennesker fra hele verden. Forfatteren Geoffrey, som levde på 1100-tallet, er den første som nevner stedet. Han forteller at trollmannen Merlin, fra sagnet om kong Arthur, på mystisk vis fraktet steinene hit fra Irland.

Det er en spennende fortelling, men er nok ikke mer enn et eventyr. Hva ville de som en gang brukte Stonehenge ment om en put and take-dam i nærheten? Spørsmålet blei diskutert, men da tre pints (av det tunge slaget med handtak) kom på bordet skifta vi hurtig tema. Og da tallerknene med fish and chips blei servert stilnet praten helt.

Vi bevilget oss nok en ølrunde før vi vendte tilbake til dammene.

Fullt kjør

Fisket går bra og snart har vi fyllt kvota på ni fisker. Steinar har i tilllegg «mistet» et par helt inne ved land. Hmmm, merkelig av en så dyktig fluefisker! Så dukker et ubehagelig spørsmål opp. Hva skal vi gjøre med fangsten?

Steinar, som har fiska her tidligere, opplyser at regnbueørretene smaker fortreffelig. Han vil derfor ha med fangsten tilbake til Norge. Jeg er i sterk tvil, men det er ikke Tom. Han avviser forslaget meget bestemt.

Blodbad

Jeg lar meg tilslutt overtale av Steinars argumenter. Ok – vi deler fangsten. Scenariet er helt psykedelisk. Fiskeblod, innvoller og fileter flyter utover den velfriserte plenen. Dette er, ifølge reglementet, strengt forbudt. Tom og jeg må fungere som vakter, men heldigvis blir ikke aktiviteten vår oppdaget.

Restene blir til slutt skjult bak noen busker. Forhåpentligvis til glede for noen pelskledde eller nebbete naboer.

I nærheten av Oxford finner vi et hyggelig B&B. Der får vi også låne en dypfryser til alle filetene. Dagen etter skal vi hjem til Norge og heldigvis er fiskefiletene blitt hardfrosne i løpet av natta.

Retur med myrsmak

Klokka har passert midnatt da jeg kommer hjem til Ål. Filetene plasseres i fryseren, men en knallrød og innbydende filet legger jeg i kjøleskapet. Den skal bli middagsmat.

Fruen har kommet hjem før meg og er i gang med å steike fisken. En kraftig odør av mudder og annen elendighet strømmer mot meg. «Hva er dette for en stank?» Spørsmålet blir hurtig parert med et betimelig motspørsmål. «Hva er dette for slags fisk»?

Vi tar en smakebit. Den blir resolutt spytta ut og hele fileten forsvinner ned i søppelbøtta. Det gjør også resten av filetene. Trist, men fisken var ikke menneskemat.

Jeg tenker tilbake på engelskmannen som stolt landa fiskene sine i Avon Springs. Hjemme ble han sikkert tatt imot med stor entusiasme. Mitt håp er at han en gang får oppleve et skikkelig ørretfiske i Norge? I så fall: Tight Lines!

Del dette:
Jakttider Sverige
Prev Jakttider Sverige
Next Følg verdensmesterskapet i kveitefiske live fra Havøysund

Comments are closed.