Kan forveksles med Brungylt. Farge brun til brunrød og grønn. Mørk flekk mellom 1. og 5. piggstråle i ryggfinnen og stor, svart flekk øverst på haleroten

Bergnebben har ingen stor betydning som sportsfisk, men de fleste kommer i kontakt med den, da den er en utmerket agntyv og meget tallrik.

Sportsfiskerekorden er på 126 gram fra Bergen.

Lever nærme kysten, øyer og skjær på dyp fra 0-50 meter. Er mer eller mindre altetende, men foretrekker snegler, skjell og krepsdyr. Gytingen foregår om sommeren hvor hannen velger ut et rede.

Les mer på www.fiskipedia.no

Blåstål og rødnebb er en leppefisk der hannen og hunnen er så forskjellige at de har fått egne navn. Hannfiskene blir kalt blåstål og hunnfiskene rødnebb.

Kroppen og hodet er slank og langstrakt. Hannfisken blir opptil 40 cm og 1 kg, mens hunnfisken blir opptil 30 cm og 500 g. Hunnen er rød eller oransje og har tre svarte flekker på bakerste delen av ryggen. Hannen er er oransj med lyse- og mørkeblå marmoreringer, mangler de tre svarte flekken som hunnen har.

Arten er hermafroditt og de fleste individer er hunner (rødnebb) i starten. Enkelte er primære hanner. Disse ser ut som hunner men er hannkjønn hele livet. Sekundære hanner er hunner (rødnebb) som utvikler seg til hanner (blåstål). Forvandlingen av de sekundære hannene (blåstål) er styrt av sosiale forhold. Hver blåstål har et harem av rødnebb, hvis den dør vil den primære hunnen forvandles til blåstål og overta haremet. Rollen til de primære hannfiskene er ennå ukjent, men de deltar trolig ikke i reproduksjonen av arten.

Les mer på www.fiskipedia.no og www.wikipedia.no

Berggylta har en massiv kraftig kropp med liten munn, tykke lepper og forholdsvis store tenner. Fargen på berggylta varierer veldig og man kan finne den med nær sagt hele fargespekteret. Imidlertid er det grønn- og brunnyanser som er mest vanlig.

Som sportsfisk er berggylta en av de fiskene i sjøen som yter tøffest motstand på lett til medium utstyr. Den har noen enorme krefter som gjør at man ofte tror man har en vesentlig større fisk på kroken. Etter at mann har kroken berggylta søker den ned mot bunnen, hvor den prøver å gjemme seg under en stein eller inne i et tangbelte.

Sportsfiskerekorden er på 3,2 kilo fra Hvaler.

Berggylta finnes normalt på grunt vann, 0-30 meter, i nærheten av stein, klipper og svaberg, der den livnærer seg av muslinger, snegler og krepsdyr. Unntaksvis kan den påtreffes ned til 50 meter. berggylta er født som hunnkjønn, men ved 4-14 måneders alderen skifter de kjønn. Gytingen foregår ved at hannen bygger et rede av alger som hunnen legger eggene i.

Maks lengde 66 cm, 4,35 kilo og 29 år.

Hvor finner man berggylte?

Gode plasser for berggylte er gjerne bryggeanlegg, kaier, fergeleier og fjellvegger/steinurer. Her finner den både mye mat og skjul. Den står som regel på dyp fra 3-4 meter og nedover til 20 – 30 meter.

Takkel og utstyr
Den elsker reker, og de kan gjerne brukes hele og upillede. Den er ikke akkurat beskjeden.

Husk håv med langt skaft, eller at du har tenkt gjennom hvordan du kan få opp fisken på kaia – å forsøke å løfte ei stor berggylte ender fort med seirende gylte.

Bruk en litt kraftig stang, og helst med minimum 0.35 millimeter sene. Sena slites nemlig raskt mot både stein og rur i kampenes hete.

Hvordan fighte

Den har også en taktikk for å komme av kroken som gjør at fightene alltid blir tøffe: den setter kursen mot nærmeste sted den kan finne skjul. Og den oppholder seg som regel aldri langt fra ett eller annet skjulested. Dette gjør at den eneste måten å lande en berggylte på er å sette hardt mot hardt og ikke fire en tomme. Hvis man jakter på store berggylter på over en kilo eller to er man derfor nødt til å ha utstyr som tåler kraftige påkjenninger.

Les mer: 52 arter – 52 uker – Hvordan fiske berggylt

Les mer på www.fiskipedia.no

Vanlig ulke har et stort og flattrykt hode med en rekke utvekster eller pigger. Kroppen smalner så av bakover mot halefinnen. Den er brun eller grønnlig på farge med mørke områder eller flekker på sidene. Den gode kamuflasjen kan gjøre den svært vanskelig å oppdage.

Vanlig ulke opptrer vanligvis fra fjæra og ned mot 30 m dyp, men det er fanget eksemplarer på 250 m dyp. Små individer finner man som oftest på steder med bunnvegetasjon, mens større individer gjerne oppholder seg på ren sandbunn. Vanlig ulke er en glupsk rovfisk som sluker byttet helt når den bykser frem fra skjulestedet sitt.

Kan bli opptil 60 cm lang og er den største arten i ulkefamilien i Norge.

Les mer på www.wikipedia.no

Knurren kjennetegnes på den langstrakte kroppen med beinknuter langs sidelinjen og pigger på gjellelokket. De nederste finnestrålene i brystfinnen er frie og benyttes til å gå på bunnen med. Brystfinnene når ikke frem til forkanten av gattåpningen, som sammen med beinknutene langs sidelinjen skiller den fra den beslektede rødknurren. Fargen er svært variabel, en grå og en rød variant skiller seg ut. Undersiden er lysere enn oversiden. En knurr blir opp til 45 cm og 1,2 kg.

Navnet knurr kommer av at den lager en markant knurrende lyd ved hjelp av sammentrekninger i svømmeblæren om den føler seg truet.

Knurren er en bunnfisk som liker seg på sandbunn, men finnes også på steder med andre bunnforhold som mudder- og steinbunn. De fremste 2-3 bukfinnestrålene er frie og benyttes av fisken som «ben» i hvilke den også har luktesansen. Om natten kan knurren svømme pelagisk nær overflaten på jakt etter mat. Man finner den vanligvis fra 10 – 150 meters dyp. Knurren lever av krepsdyr, mangebørsteormer og småfisk.

Det finnes flere ulike typer knurr; Rødknurr, Lyreknurr, Taggknurr og Tverrstripet knurr.

Les mer på www.fiskipedia.no

Seien er en torpedoformete torskefisk – og det som skiller den fra den snarlike lyren, er den lyse og rette sidelinja. Fargen er grå med innslag av brun eller grønt, undersiden er noe lysere. Unge fisker har en liten skjeggtråd, men denne er fraværende hos eldre individer. Munnen er svakt underbitt.

Seien kan bli opp til 130 cm og 30 kg.

Seien er en aktiv stimfisk som utnytter hele vannlaget, fra 0 til 300 meters dyp. Stimer med yngre individer holder gjerne til på grunt vann, og føden består av ulike pelagiske krepsdyr, som hoppekreps og krill. De større individene går dypere og har en mer fiskebasert diett, som består av sild, brisling og andre fiskeyngel.  Svært vanlig langs hele Norskekysten, men mest tallrik på Vestlandet og i Nord-Norge.

Som sportsfisk er sei meget populær, og en av de vanligste artene hobbyfiskere påtreffer. Størst blir den lengst nord i landet.

Sportsfiskekorden er på 22,7 kg.

Les mer på www.fiskipedia.no