Et spennende utseende og fighting spirit gjør lake til en attraktiv sportsfisk.

Etter at ålekvabba var i boks som art nummer 32, tok jeg en tur etter harren i Glomma Sarpsborg torsdag 10. november. Etter mange kveldsmøter på jobben var det helt ålreit å slappe av litt ved elvebredden, selv om det vel ble en knapp time med jobbsamtaler på telefonen også da. Men det må man bare regne med når man velger å sitte og fiske mens andre er på jobb. Det var ikke det helt store fisket, men som nevnt før kunne jeg notere meg for ny bestenotering på harr i ”52-52” (se art 28).

Min datter Marion på 8 år hadde mast om fisketur noen uker. Jeg er i grunn ikke så lei å be, men vil jo gjerne at hun skal oppleve å faktisk få fisk når vi er ute. Og en del av fisket jeg bedriver om høsten er enten for vanskelig for en 8-åring, gir for lite action eller foregår for sent om kvelden.

Men jeg hadde etter hvert fått en temmelig klar plan for hvordan få til en vellykket tur, og søndag 13. november var det på tide å gjennomføre planen. Målet var lake fra land i Haldenvassdraget. Klok av tidligere erfaringer tok vi med både hennes Playstation DS og en termos med kakao, i tillegg til at hun fikk på seg mer enn nok klær. Det var under en halvtime å kjøre, og kort vei å gå fra bilen. Vel fremme fikk jeg imidlertid kjapt påpekt av henne at jeg hadde glemt kjeks. Jaja, neste gang, tenkte jeg.

Jeg rigget kjapt en stang, agnet med en fiskebit på glidende takkel og lempet uti. Så fikk jeg påpekt at hennes lykt var mye dårligere enn min, og vi måtte bytte. Og hun hadde helt rett i det – tiden hadde åpenbart gått fra min forrige hodelykt, så jeg innså at det ikke ble å sitte i stolen og vente på napp, men å stå rett ved stengene for i det hele tatt å klare å se noe.

Vi hadde på forhånd avtalt at jeg skulle få ta den første fisken, om den kom, og deretter var det hennes tur. Jeg trengte jo arten til ”52-52”, og i tillegg var det jo greit at hun fikk sett hvordan jeg gjorde dette.

Jeg satte meg ned for å rigge stang nummer to, da jeg så et rykk i stangtuppen på stanga jeg akkurat hadde satt ut. Jeg spratt opp og kunne kjapt bekrefte at det var napp. Tilslaget ble satt og jeg trodde det satt fisk der, men var jammen ikke sikker før takkel og fisk hoppet opp fra vannet og rett på meg. Ikke rart jeg lurte på om det i det hele tatt var fisk!

Lake 170g art 33 13-11-11 (foto: Marion Andrea Heier).

Jo da, lake var i boks som art nummer 33, men stort mindre lake har jeg sjelden fått. Marion synes dog den var fin, og var veldig fornøyd.

Deretter satte jeg ut både stang 1 og stang 2, og så var det hennes tur. Det tok vel ikke mer enn to minutter før stanga hoppet igjen, og jeg sa: ”vent!” til en ivrig fisker. Jo da, det var fisk på; stanga hoppet igjen, og Marion fikk beskjed om å ta opp stanga og gjøre seg klar. Det ble ikke mye til tilslag – det jobber vi med hver gang – men fisken satt, og Marion sveivet. Jeg ante i grunn ikke noe om størrelse, men heiet henne frem, og snart viste det seg en lake nede i vannet ved land.

Pappa løftet sikkert opp fisken, og Marion kunne notere seg for sin art nummer 7; lake. Og hun påpekte veldig kjapt at den var mye større enn min, og lurte også ganske snart på om jeg hadde fått en så stor noen gang. Etter veiing kunne jeg opplyse om at jo, jeg hadde nok fått en del som var større enn 670 gram, men at det var en flott fisk, og bilder av en glad fisker ble tatt.

Lake 670g Marion 13-11-11 (1) (foto: Ole-Håkon Heier).

Lake 670g Marion 13-11-11 (2) (foto: Ole-Håkon Heier).

Deretter var det min tur igjen, og det nappet igjen temmelig raskt. Fisken ga seg imidlertid med nappingen, men så nappet det på den andre stanga. Jeg dro imidlertid bom, og deretter ble det stille. Og Marion fikk oppleve den andre siden av lakefiske, venting i mørket uten napp.

Det fikset hun ikke veldig lenge etter den pangstarten hun hadde hatt på sin lakekarriere. Hun fant i stedet ut at det var mye morsommere å blende meg ved å lyse meg rett i øynene, eller dulte borti stangstativet og lure meg til å tro det var napp. Sånn holdt vi på en halvtime, og så var vi enige om at det hadde vært en fin tur, pakket sammen igjen og reiste hjem. Vi klarte imidlertid ikke å enes om hvilken premie den med den største fisken skulle få, da det stort sett fra hennes side dreide seg om relativt drøye premiekrav…

Senere fiske av arten:

Det skulle ikke akkurat mye til for min del for å forbedre den beste «52-52»-noteringen på lake etter den første turen. Den 16. november dro jeg og Leif til Hobølelva på årets andre laketur, og jeg fikk to laker på mer normale 780 og 680 gram.

Laker på 780 og 680 gram 16-11-11 (foto: Leif Andersen).

Neste tur etter lake gikk til Glomma i Eidsberg (17.12.) – til en kjent lakeplass som i mange år har levert bra på isen. Is var det langt fra denne gangen, men sist det var isfritt på denne tiden – i 2008 – hadde jeg tre bra turer hit i desember, med en flott fisk på 3220 gram som den beste.

Dog ikke denne gangen. Hooked-sjefen sjøl, Bernt Nor, var med, og fikk sin første målrettede lake, men det ble bare med to småtasser på oss. Så fangstmessig ble det skuffende. Vi hadde det imidlertid trivelig allikevel.

Så var det tur til Strømselva i Aremark 22.12. Med 5 napp, dog uten fisk på land. Det fine med fiske er dog at fangsten ikke alltid betyr så mye – etter en hektisk arbeidsuke var det viktigste målet å bare slappe av i stillhet noen timer, og det oppnådde jeg.

Jeg fikk ikke riktig fred med tanken på at det faktisk skulle være SÅ mye dårligere fiske i 2011 kontra 2008 på den lakeplassen jeg hadde besøkt sammen med Bernt 17. desember. Derfor ble det ny tur til samme plass den 30. desember. Denne gangen sammen med Einar fra Meiteforeningen Meitas (www.meitas.net). Og plassen sviktet like formidabelt igjen på tross av strøkne fiskeforhold. Så nå sitter jeg som et stort spørsmålstegn. Hva skjer med denne plassen a?

Det ble ikke mer lakefiske på meg før fredag 17. februar. Rune var klar for å prøve seg på en ny art, og det var like hyggelig at Jørgen Ødmann Andersen ble med på tur. En meget trivelig kar fra Særp som jeg «dessverre» snakker oftere om fisk med på telefon enn å fiske med «live». Vi skulle prøve oss på for oss nytt territorie – Femsjøen i Halden inneholder lake, men vi hadde aldri prøvd der før etter denne arten på isen. Vi var på plass i god tid før det ble mørkt, og fikk snart selskap av to Volvoer som sladdet rundt på isen bak oss. At lakefiske skulle være stemningsfylt og stille var bare å glemme.

VIDEO

http://www.youtube.com/watch?v=7Rq2XR4FKng&feature=youtu.be

Først ser dere bilene, deretter Jørgen på vei utover isen, og til slutt Rune og stengene mine.

Takk og pris ga de seg med kjøringen når det begynte å mørkne for alvor. Vi satset på å både «dunke lake» (se lenger ned i saken), og å ha agn liggende på bunnen med noen stenger med elektronisk nappvarsler. Vi begynte på hver vår plass for å sjekke et større område, men ganske snart kunne Rune notere seg for ny art: en lake på knappe halvkiloen. Jubelbrølene gjallet utover isen.

Dermed trakk vi etter hvert nærmere mot plassen til Rune, som også hadde flere napp, dog uten kroking. Jeg boret hull etter hull uten å kjenne noe mens jeg kom stadig nærmere hans plass. Og etter et par timer fikk han jammen en til. Så fikk også Jørgen en laketass på halvkiloen. Vi var på sporet av noe, men det var bare enkeltstående hannfisk. Det er ikke bare bare å lete seg frem til laker under gytingen. Treffer man godplassen eksakt kan man ha et strålende fiske, men ellers kan det bli mye leting. God lokalkunnskap er en stor fordel. Vi visste ikke om de presise godplassene, så vi måtte lete. Så da var det bare å bore hull med 205 millimeters boret til armene hang slapt ned, og de gjorde de i alle fall på meg etter hvert…

Vi kunne oppsummere med at Rune ble dagens mann da vi omsider ga oss litt over midnatt – da hadde han totalt fått 4 laker, med den største på 1200 gram. Jørgen måtte nøye seg med sin ene, men knuste meg som måtte fastslå at jeg ikke hadde flyten på min side denne kvelden og ikke hadde et eneste napp. Sånn kan lakefiske være – da er det bare å bite tennene sammen og tenke at man lykkes bedre neste gang.

Lake 1200g Rune A. 17-2-12 (foto: Ole-Håkon Heier).

Jørgen fotograferer Rune 17-2-12 (foto: Ole-Håkon Heier).

Det ble ikke så lenge til neste tur. Etter en periode med mye jobbing både dag og kveld valgte jeg en stille aften i Strømselva for å lade batteriene (2.3.). Det ble både batterilading og fisk; 2 laker lot seg friste av bunnmeitet fiskebit – den største på 760 gram.

Og jeg hadde lyst til å prøve mer her. Så søndag 4. mars var Rune A. og jeg på plass for å teste en ny plass i denne lille elva, og det var blink. I alle fall hva gjaldt antall fisk på land, og nydelig vær; klart, vindstille og månelyst. Men ikke angående størrelse på fisken. Etter knappe tre timer ved elvebredden kunne vi oppsummere med 7 laker på land, dog med den største på kun 560 gram. Så vi tok en svipptur innom «gamleplassen» min for å sjekke om det var kommet til noen nye laker siden fredagen, og fikk 2 fisk på 45 minutter der. Deriblant denne på 1000 gram prikk – da var jeg i det minste oppe på kiloen hva angår lake i «52-52».

Lake 1000g-51 cm 4-3-12 (foto: Ole-Håkon Heier).

Dessverre var godfisket over når vi var tilbake på samme plass torsdag 15. mars – da ble det faktisk ingen napp i det hele tatt…

Men andre plasser leverer senere på året. Så 21. mars bar det oppover til Glomma i Sørum for å ta med min kollega i NJFF Akershus, Hjalmar Eide, på lakefiske fra land. Det leverte definitivt. Vi fisket litt over 4 timer med to stenger hver, og da vi ga oss kunne vi oppsummere med 15 laker på land og mer enn dobbelt så mange napp. Dagens største fikk jeg og den veide 1560 gram, så en ny forbedring av bestenoteringen på «52-52» var i boks.

Lake 1560g-59cm 21-3-12 (Foto: Hjalmar Eide).

Hjalmar med lake 21-3-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Kveldens mest pussige fangst var det ingen tvil om. Bunnen kan være slem på denne plassen, derfor var det ikke så uventet at jeg før eller senere ville sette meg fast og ende opp med å miste et takkel. Det gikk bra en time eller så, men så kom det første tapte takkelet. På neste napp satt det en fisk. Men etter at denne var på land viste det seg at den ikke hadde tatt agnet på stanga jeg fisket med. Derimot hadde jeg klart å hekte tak i takkelet jeg hadde mistet – og der satt det en lake!

Med såpass godt fiske der oppe den 21.3., var jeg meget fristet til å gi det er forsøk til. Stein Johannessen ville gjerne være med søndag 25. mars på tross av fotballkamp mellom Brann og hans favorittlag Rosenborg (ja, han er trønder). Dog fikk han live oppdatering fra kona underveis i kampen. Jeg var forberedt på dårligere fiske denne dagen siden sist tur hadde vært såpass actionrik, og det slo til. Årets lakesesong ble avsluttet med 7 fisk på land på oss to, og med den største på mer beskjedne 950 gram.

Om lake

Når jeg setter meg ned og blar gjennom fiskeloggen min kan det se ut til at min absolutte favoritt i ferskvann de senere årene har vært lake. Og jo, jeg synes lakefiske er fascinerende og byr på flotte opplevelser. Men like viktig har det kanskje vært at lakefiske gjør at en småbarnsfar kan komme seg ut og fiske hele året gjennom. Det er ikke alltid like lett å sette av halve helga vinteren gjennom slik at man får seg en ukentlig luftetur med fiskestanga. Laken redder imidlertid hele opplegget, for den er aktiv når det er mørkt i den kalde delen av året. Og en kveld er mye lettere å få satt av til fiske enn en helgedag!

Når den i tillegg kan fiskes både fra land, båt og is har den vært en avgjørende årsak til at jeg stort sett er ute på en fisketur i uka året igjennom. Så er det en annen side av saken at intet annet fiske har brakt meg ut i så mange forskjellige typer vær- og fiskeforhold. Dog, hver gang jeg kjører ut i mørket med tykke klær og lurer på hva som venter meg i dag, ser jeg TV-skjermene blafre inne i husene langs veien og tenker at jeg er heldig som gjør det jeg gjør. Eller bare gal…

Snø utgjør et av de mindre problemene med stangfiske på vinteren 24.1.06 (foto: Ole-Håkon Heier).

Tradisjonelt har det vært isfiske etter lake som har vært den dominerende metoden. De siste tiårene er det imidlertid stadig flere av lakejegerne som også fisker i åpent vann deler av sesongen. Men la oss for tradisjonens skyld begynne med isfiske.

Vi kaller det å «dunke lake», men det må ikke forveksles med den gamle tradisjonen med klubbing av lake på tynn is. Lakedunking er sportsfiske, mens klubbing ikke er det. Skal man dunke lake på den klassiske måten er det en pinne med murertråd og en 100 grams pilk med agnet treblekrok som gjelder. Det beste agnet er fiskebiter, og det gjelder uansett hvordan man fisker. For min egen del bruker jeg stang og snelle under dunkingen. Hele sulamitten ser slik ut:

Ferdigriggede stenger for lakedunking (foto: Ole-Håkon Heier).

Her er det bare å improvisere i vei, for det viktigste er nok teknikken og plassen. Takkelet skal vekselvis dunkes i bunnen, løftes 10-20 cm opp og holdes i ro. Nappet kan komme som alt fra en følelse av at noe er annerledes til et skikkelig hugg. Husk å bruke 205 millimeters bor eller større, for laken kan krølle seg godt når den skal opp gjennom hullet.

Når det gjelder gode plasser varierer gjerne disse gjennom året, alt etter om det er gyting eller næringsvandring det er snakk om. Så en god begynnelse kan være å få rede på velkjente lakeplasser og begynne fisket der, og så får man prøve seg på nye plasser ettersom erfaringen øker. Laken finnes vel i de fleste fylkene som grenser mot Sverige, så her skulle det være muligheter for mange.

Når det gjelder fiske fra land, gjør jeg det enkelt. Bunnmeite er tingen. Hvis ikke strømmen er veldig sterk på fiskeplassen, bruker jeg som regel glidende takler. Er strømmen sterk drar det uansett så mye i snøret at det ikke betyr noe om vekten av søkket kommer i tillegg når fisken napper. Jeg bruker enkeltkrok av typen Mustad Big Gun i størrelse 2 – 2/0 og agner som oftest med en fiskebit på 4-6 cm eller så.

Du verden for noen flotte stemninger man kan oppleve under lakefiske 27.12.04 (foto: Ole-Håkon Heier).

Som på isen er også lokalkunnskapen om plassene uvurderlig, men fisker man i rennende vann kan det være en god ide å starte med å fiske i kanten av dyprenner etc. Hva som er ei dyprenne kommer selvfølgelig an på elva, men 4-5 meter bruker å holde. I stille vann kan det være vanskeligere å peke ut opplagte steder, men kanten av dyphøler er også her fornuftige valg. Generelt har fisken næringsvandringer opp på grunnere vann når det mørkner og noen timer fremover, men i gyteperioden oppfører den seg annerledes og kan være langt særere.

Som under isfiske er nappene variable, men som oftest gjør stangstuppen små hopp og rykk – noen ganger med mange sekunder mellom hver bevegelse. De er generelt mer forsiktige enn man skulle forvente fra en såpass stor fisk som lake, så det gjelder å følge med. Det kan ofte lønne seg å vente litt før man gjør tilslag. Jeg fisker oftest med 2-3 stenger på 2,5 pund, og når det napper tar jeg opp stanga og kjenner nøye etter at fisken fortsatt er der før jeg gjør tilslaget. Hodelykt er selvfølgelig et must, og et godt triks for å se nappene er å feste lysstaver på tuppen av stengene.

Norgesrekorden på lake er 7 kilo, men en fisk på over 6 kilo er en drømmefisk, på over 4 er en knallbra fisk, og på over 2 er en bra fisk. Langt de fleste lakene man får på Østlandet er under 12-1300 gram, men f.eks. lenger nord i Glomma ser snittstørrelsen ut til å være langt bedre.

Min ultimate drømmelake på 6210 gram 09.01.11 (foto: Karl Johan Sæth).

Lake er en flott matfisk. Bare teknikken med å rense fisken er på plass går også den biten ganske greit. Jeg flår laken først, og skjærer ut filetene etterpå. Når jeg flår lager jeg et snitt akkurat dypere enn skinnet rundt hele fisken bak hodet. Deretter snitter jeg opp fra gattet og frem. Så stikker jeg filetkniven inn mellom skinnet og kjøttet fra området bak hodet bakover langs ryggen, slik at jeg får stukket inn ei tang i sporet. For tang trenger du. Deretter holder du laken etter hodet mens du drar av skinnet bakover langs fisken med tanga – man må ta i litt, men du får teken etter hvert. Til slutt sitter du igjen med en skinnløs lake hvor du enkelt kan skjære av filetene.

Så da passer det vel neppe bedre enn å avslutte med en liten oppskrift igjen – som alltid raskt og godt: Lake stekt i grillkrydder og mel med friterte poteter og tyttebærrømme.

Oppskrift

Lag beinfrie fileter av laken, og rull den i en blanding av mel og grillkrydder, før den stekes i stekepanne med smør. Ta salt på laken etter at den er ferdig stekt.

Samtidig har du snittet opp poteter i tynne skiver som du friterer i frityrolje til de er gyllenbrune.

Fritering av poteter 27-2-12 (foto: Ole-Håkon Heier).

Disse legger du på papir slik at olja renner av og trekker inn i papiret. Deretter salter du etter smak.

Her ser du overflødig olje renner av og trekkes inn i papiret 27-2-12 (foto: Ole-Håkon Heier).

Ved siden av dette er det skikkelig digg å blande rømme med tyttebærsyltetøy eller rørte tyttebær. Også kan du jo ta med kokt brokkoli for å få litt grønt på tallerkenen også. Vel bekomme!

Lake stekt i grillkrydder og mel med friterte poteter og tyttebærrømme 27-2-12 (foto: Ole-Håkon Heier).

Det var så godt at jeg ikke kom på å ta bilde før jeg nesten hadde spist opp altJ

Du kan også lese mer om lake her: HOOKED.no’s fiskeleksikon

Ukens apropos

Barn og fiske.

OK, jeg sier det med en gang: da mine barn fortsatt ikke er mer enn 5 og 8 år gamle vet jeg ikke om jeg faktisk har lykkes med min tilnærming til fiske for å få de interesserte. Men jeg har i det minste tenkt en del på dette, og kommet til noen regler for hvordan man skal få barn til å få en positiv opplevelse med sportsfiske. Siden vi i NJFF Østfold også satser på å ta med skoleklasser ut på fisketur har dette vært en mye omdiskutert tema på jobben som så testes ut i praksis.

Men mine kjøreregler er som følger:

1. Få fisk! Når du skal ta de med på tur, så dra et sted hvor barna faktisk får fisk. Størrelsen betyr ingenting til å begynne med, det som teller er at barna både får napp og fisk. Så glem lakse- og kveitefiske (for å sette det på spissen), og fisk heller etter mort, abbor, småørret eller gylter fra kaia i sjøen.
2. Ikke tenk på å fiske selv. I alle fall ikke de første turene. All fokus må ligge på ungene, og dine fiskebehov får du fylle senere. De må lære seg alt fra scratch, og jeg skal love at du har hendene fulle dersom du har med deg to nybegynnere. Det blir mye snørevaser som må ryddes opp i, for å si det slik.
3. Gi ungene skikkelig fiskeutstyr. Ikke la de begynne sin karriere med ei dårlig Snoopy-stang, men bruk ei skikkelig stang. Bare tenk på deg selv hvor frustrert du kan bli over dårlig utstyr. Men en toppknytt-stang er som regel aldri feil under meitefiske. Og bruk åpen haspel fremfor lukket – det lærer de seg like fort.
4. Lag en event av fisketuren. Ta deg tid til å kikke på planter og dyr sammen med barna, gå på bruer, kast stein i vannet (helst på slutten av turen…), ta med primus og lag mat i det fri, eller ta med akebrett eller finn på noe moro med snøen eller isen på vinteren. For ungene er det helhetsopplevelsen som teller, ikke bare selve fisket.
5. Start opplæring i riktig behandling av fisken fra tur nummer en. Får dere store fisker, så behandle de forsiktig, sett de ut igjen og forklar hvorfor. Får dere (som oftest tilfelle…) små fisker prøv og lag mat av de uansett hvilken art det er – det er slik jeg har smakt på både mort og laue selv… Og ta gjerne god tid under rensingen og forklar om fiskens organer – legg opp til disseksjon på høyt plan. Mageinnhold er alltid et høydepunkt!
6. Dra hjem når ungene begynner å bli forsynt. Det er ingen grunn til å presse videre når ungene gir uttrykk for at de har fått nok. Det er jo bare å ta en ny tur senere. Dessverre er det slik at ett dårlig minne fra en fisketur sitter bedre enn to bra.

Jaja, da er det vel bare å be dere innstendig om å legge ned en innsats for å skape neste generasjon sportsfiskere og ønske skitt fiske!

Marion og Jacob på fisketur i Nedre Hivann 29.05.10 (foto: Ole-Håkon Heier).

Siden sist

Etter å ha ligget langt foran skjema lenge, har det nå vært tørke på nye arter siden begynnelsen av januar. Nå er jeg bare 5 uker unna å bryte kravet som ble satt i 52-arters-prosjektet. Men jeg har et sterkt kort på lomma; meitesesongen er rett rundt hjørnet.

Denne uka har det kun blitt en tur, nemlig den siste laketuren omtalt over.

Per 31. mars har jeg dermed vært på 23 turer i saltvann og 22 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.11.

Neste uke kommer den siste nye arten i «52-52» i 2011; en flat sak i saltvann…