For oss fluefisker er vinteren i Norge uutholdelig lang, spesielt når man som meg er under middels opptatt av nedoverski, bortoverski, Kvikk Lunch, solbærtoddy og kulde. Men det finnes håp.
Av Lotte Aulom og Rune Aasen-Vaksvang (foto)
La gå, det er helt greit å fiske med flue i sjøen. Og en sprek sjøørret er absolutt moro. Likevel gir ikke dette fisket meg det samme som det fluefiske i elv gjør. En liten tørrflue som rolig siger nedover en blank elveoverflate fremkaller noe helt spesielt, og det er nettopp på grunn av dette at den hjemlige vinteren blir et par måneder for lang for denne jenta.
Tidlig i januar i år fikk vi knallbra vær her på Østlandet, og jeg bestemte meg for å prøve meg på sjøørreten. Uten noe særlig hell. Der og da skjønte jeg at jeg ikke ville klare å vente helt til slutten av mai, eller kanskje til og med begynnelsen av juni, før tørrfluene fikk fukte seg i elvevann. Vel hjemme satte jeg meg derfor foran Macen med det samme, og uten videre dveling hadde jeg plutselig bestilt meg en tur til Slovenia.
Marble på hjernen
Jeg har fisket i Slovenia før, og vet hva som lurer i de klare elvene der. Stor regnbueørret, brunørret og flott harr dominerer, men det finnes også et gjevere bytte. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å komme hjem med et minne for livet i bagasjen, og da måtte en slik fisk til pers. En ekte marbleørret. Og den skulle selvsagt være tatt på tørt. Dette ville bli noe helt nytt for min del, da jeg tidligere bare har fått regnbueørret, brunørret og harr her.
Lykken var naturlig nok stor da jeg etter mye reising stod ved bredden av elven Soca, og kunne spotte fisk med det samme. Mange meter unna riktig nok, men i det glassklare, turkise vannet var det ingen tvil: En ivrig og sulten fisk beveget seg frem og tilbake i strømmen, godt synlig for en fiskesjuk jente fra det kalde nord. Det var bare å sette seg ned og nyte synet. Vel, i nesten fem minutter i alle fall. Så klarte jeg ikke å vente lenger. Syv måneder fikk være nok.
Denne gangen var jeg heldig. Etter å ha fisket litt på regnbueørret og harr, fikk jeg nesten kontakt med en marbleørret allerede første dagen. Dette var en vakker fisk, som med litt for lange mellomrom brøt overflaten for å plukke med seg noe flytende. Til min store overraskelse ville den også ha min lille døgnflueimitasjon med flash som rolig fløt forbi.
Fisken gikk sakte opp, gapte høyt og slukte hele stasen. Dessverre nappet en overivrig arm imitasjonen rett ut av munnen dens igjen, og fisken seg ned igjen på dypere vann. Utrolig bittert, men jeg kunne bare ikke la meg stoppe av en slik feil. Derfor startet den intense jakten. Jeg skulle ha en marbleørret, helst en som bikket kiloen, og den skulle tas på tørt. Først da ville jeg være fornøyd.
Storvokst fiskespiser
Marbleørreten er i utgangspunktet en fiskespiser, og de fleste som blir tatt faller for en streamer eller en diger nymfe. Fisken kan angivelig bli 20 kilo tung, og kan spise fisk som er opp mot 70 prosent av sin egen kroppsvekt. Med andre ord spiser den ikke så ofte. Men, en sjelden gang kan man være heldig og finne stor marble som står og sippvaker på små døgnfluer. Og da gjelder det å holde tunga beint i munnen. Det er nemlig ikke mange kastene en får før denne sky ørreten skjønner at det er noe som skurrer. En liten striping med flua, et litt for langt kast eller noen litt for harde skritt mot den lyse steinbunnen kan være nok til at fisken sklir sakte tilbake ned i mørket der den liker seg aller best, gjerne under en stein i et parti i elva hvor det er skygge og lite lys. Det er disse elementene som gjør det hele så mye mer spennende.
Rundt ti centimeter fra en bergkant som stuper rett ned i vannet fant jeg en fisk som spiste fra overflaten. Det var såvidt den brøt vannskorpen, der den plukket små døgnfluer. Det så egentlig ut som en 200-300 grams harr som sto der og vaket, men jeg har blitt lurt før, og ga den noen kast. Etter et par forsøk rett i fjellveggen, og noen i buskene bak, fikk jeg inn et bra kast.
Flua landet forsiktig på vannet en meter over fisken. Den tok først en nesten helt usynlig flue som lå ved siden av min. Så skled den rolig til siden og sugde i seg min flue. Etter en liten pause ble tilslaget satt, og fisken var kroket. Syv-åtte nervøse minutter senere lå den nesten 60 centimeter lange marbleørreten i håven, og jeg kunne puste lettet ut. Med skjelvende fingre ble fisken frigjort, beundret og sluppet tilbake der den kom fra. For en følelse!
Ventetid igjen
Jeg var så utrolig fornøyd. Hele turen tilbake til bilen surret tankene tilbake til det fine som akkurat hadde skjedd, og Sloveniaturen var nå komplett. Jeg hadde fått sett mange fine regnbuer, marbleørreter og harr. Naturen var som vanlig skjønn, urørt og grønn. Herlige og utrolige gjestfrie mennesker hadde jeg møtt, og krystallklare og fine elver med mye pen fisk hadde jeg besøkt. Og verket ble altså kronet med en drømmefisk.
Høstens tur er allerede under planlegging, for er det en ting som er sikkert så er det at jeg vil tilbake igjen så fort sesongen er over her hjemme.
Nå venter jeg igjen. Venter på fisking i norske elver. I Hemsedal, Rena, Trysil og de andre fine stedene. Venter på at insektlivet skal våkne til igjen, og på alle de fine stundene i skogen og langs elva med fluestanga. Og ikke minst på å få den flotte, norske brunørreten på en døgnflueimitasjon. Jeg vet jeg ikke er den eneste…
Når det klekker og svermer over blanke vannoverflater, kan selv ikke den største og mest lyssky ørret dy seg . Det tar tid å fylle magen med småkryp, men føden er næringsrik og matfatet er nesten utømmelig . Øystein Rossebø har foreviget dette fantastiske etegildet på lekkert vis . Vi lar bildene tale for seg.
Jeg har sovnet med Harry Hole på brystet og hodelykta på . Det er en mild og fin juninatt, og dersom jeg hadde vært våken kunne jeg sett ut over den blanke vannflata på det lille tjernet i skogen fra åpningen i teltet mitt . Men jeg sover altså . Jeg er på jakt etter karpe, og hovedingrediensen i dette fisket er tålmodighet .
Av: Åsmund Rønjom Isaksen
Litt tidligere samme natt konstaterer jeg at vannliljene endelig har begynt å dekke overflata etter en kald og treg vår. Rapporter jeg har fått i det siste tyder også på at det er mer enn bare plantelivet i vannet som har ristet av seg vinterstølheten.
En beverfamilie holder hus noen hundre meter nedenfor meg, og jeg kan med jevne mellomrom høre dem der ute i mørket. «Ikke kom for nær snørene mine nå, kjære bever», tenker jeg for meg selv, der jeg ligger i soveposen og titter ut i sommermørket, som ikke er fullstendig bekmørkt.
Et eller annet beveger seg i skogen bak meg. Etter lyden å dømme er det en rev, og jeg bryr meg fint lite om den. Bare det å ligge slik og høre på naturen er en velsignelse i mine øyne.
Inn i naturen
Det er selvsagt en fantastisk naturopplevelse å gå på fjellet med fiskestanga. Tusle rundt et vann og kaste flue eller sluk. Stå i ei elv og prøve å treffe vakende ørret med tørrflua. Dra langt til havs og prøve seg på digre fisk på store dyp. Alt dette er flotte opplevelser, og står ikke tilbake for noe. Det er likevel noe eget ved å sitte i vannkanten og vente på et run, titte på en dupp eller konsentrere seg om en stangtupp. Aldri kommer jeg så nær naturen som da.
Biologen Dag O. Hessen har sagt at han ikke går ut i naturen, han går inn i den. Sånn føler jeg det her jeg ligger. Helt alene i vannkanten. Jeg føler meg som en del av naturen og fullstendig usynlig for dyrelivet når en buorm kryper over føttene mine eller ei mus forsyner seg fra maisboksen jeg har ved siden av meg. Det er en naturopplevelse jeg ikke kan sammenligne med noe, og når jeg ligger der i soveposen og ser rådyr som spiser av trærne ti meter fra teltet er det nesten ikke så farlig med den fisken. Men bare nesten. For spenningen er der. Og den venter på å bli utløst.
Som sagt, jeg sover. Jeg har tre stenger fiskende, hver plassert i de beste vekkerklokkene jeg kan tenke meg, elektronisk nappvarsler fra Fox. Jeg våkner med makspuls. Trykksaken signert Jo Nesbø får seg en solid flyvetur i det alarmen går. Det skriker kraftig fra venstreflanken, og før jeg i det hele tatt kan kalles våken står jeg med støvler på beina og stanga i handa. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg havnet der, og det er nærmest et under at jeg ikke er klissvåt.
Underlaget jeg står på består i all hovedsak av gamle vannplanter, råtnende småtrær og greiner, og jeg har vann omtrent til kanten av støvlene. Det jeg er hundre prosent sikker på at det er fisk på kroken. Den gamle Century-stanga står i en vakker bue, og fisken drar snøre av snella i en skremmende fart der den har kursen mot liljeflekkene på motsatt side av vannet. Jeg klarer ikke tenke på annet enn å holde fisken på kroken og å holde kanten på støvlene klar av vannflata. Jeg klarer, med mye strev, begge deler.
Strømlinjeformet nikilos
Etter en nervepirrende kamp i liljer, siv og rundt sunkne stokker kan jeg til slutt brette håvnettet rundt en strømlinjeformet og vakker speilkarpe. Den er stor, men hvor stor? Skjelvende balanserer jeg innover, på råtne grener under vann, med stang i den ene hånda og en håv full av karpe i andre. Til slutt er jeg fremme ved avkrokingsmatta. Der, i juninattas tussmørke, alene i skogen, kan jeg veie fisken til nesten ni kilo. Mer søvn blir gnidd ut av øynene før jeg er sikker på vekta. Nesten ni kilo. Den største karpa jeg har fått. Med temmelig god margin. Den er både en drøm og en inspirasjon, og det er med et bredt smil rundt munnen jeg varsomt senker karpesek- ken med fisken ned i vannet, hvor den får gå og vente noen timer på bedre fotolys.
NY PERS: Fisken som dro meg ut av natte søvnen, et nydelig eksemplar på nesten ni kilo.
Det er vanskelig å få sove igjen etter noe slikt. Jeg blir liggende og tenke på fisken i karpesekken. Stengene som fremdeles fisker. Lydene fra juninatta. Det er ikke veldig sjelden jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette her, og det er øyeblikk som dette, når det har roet seg etter svært hek- tiske og actionfylte hendelser, jeg kan komme opp med gode svar.
Det er mange rolige netter mellom hver slik fisk. Altfor ofte blir jeg og Harry Hole liggende der hele natta. Uten at noe annet enn mygg forstyrrer nattesøvnen. Spenningen er alltid der, men det er ikke ofte den blir utløst, og dette er nok det mest frustrerende med dette fisket. Jeg gleder meg, planlegger og pakker. Rigger opp, får ut stengene og setter opp teltet. Jeg fôrer og forbereder meg, og når alt dette er gjort, stengene fisker, det begynner å lukte nytrukket kaffe og roen senker seg, ligger det hele tiden et tykt lag av spenning i lufta. Jeg slapper av og sitter på nåler samtidig. Hele tiden. Runnet, fighten og landingen av fisk hadde ikke vært i nærheten av like nervepirrende uten den- ne sitringen i kroppen i forkant.
Usikkert fiske
Det er alltid bra å være på karpetur. Det er sjelden jeg kan tømme hodet og slappe så mye av som når jeg sitter i stolen med kaffekoppen og ser solen gå ned over vannet. Lydene rundt meg. Lukten av myr, vann og skog. Men på tross av dette, og på tross av alle gode stunder man har gjennom hele turen, er det alltid med et lite stikk av skuffelse at man drar hjem uten fisk. Som karpefisker vet man at fangst er usikkert. Ofte mer usikkert enn når man fisker etter andre arter. Men likevel. Det er surt. Uforløst spenning. Derfor må man ut igjen fort. Både for å oppleve turen igjen, og for å få utløst spenningen. Dessverre tar det aldri slutt. Så fort man får en fisk, får man et enormt sug etter å få en til. Og enda en.
Det er tidlig morgen, og det ligger en bra fisk i karpesekken nede i vannet. Roger er en fin fyr. Han kommer innom med kaffe og skoleboller, og skulle egentlig hatt en pokal. Eller medalje. Mens vi sitter der og prater fisk kommer nok en gang skriket fra nappvarsleren. Pulsen øker automatisk, og på få sekunder er jeg ute ved stengene og kan løfte den det er fisk på. Roger får underholdning for kaffen og bollene, og etter en liten stund står jeg der med nok en bra fisk i håven. «Ikke sååå stor» sier jeg. «Den ække særlig liten heller da…» kommer det tørt fra Roger.
Han hadde i og for seg rett. Fisken blir løftet over på veienettet på matta, og veid til 7,5 kilo. Jeg er litt småsjokkert. En liten overnatting har gitt meg to karper. Begge over min gamle pers. Det er for godt til å være sant. Det er for bra. Det er ikke karpefiske slik jeg kjenner det. Det er et veldig bra øyeblikk. Fiskene blir grundig veid, målt og fotografert, for så å bli gjenutsatt. Det er noe eget ved å se slike fantastiske skapninger svømme rolig tilbake mellom liljene etter å ha fått blitt kjent med dem en liten stund. Det er en følelse av ro og tilfredshet veldig lite kan måle seg med.
Konstant fisketenking
Sportsfiske, om det får nå et visst nivå, er sært. Joda, jeg vet fisking er en folkesport, og at halve Norges befolkning dypper snøret minst en gang i året, men jeg snakker ikke om det. Jeg snakker om gutta som MÅ ut. De som jakter spesifikt etter de store. Eller etter nye arter. De som stort sett tenker fisking hele tiden. De som på vei hjem fra tur begynner å planlegge den neste. Som sagt, et visst nivå… Da er det sært, og i alt dette sære står karpefiske som noe av det særeste og tilsynelatende minst tilgjengelige. Det kan være utstyrskrevende, det kan være kostbart og det tar mye tid. I tillegg er det langt mellom fangstene, i alle fall de store, spennende. Det er ikke et lavterskelfiske. Det krever en del.
Nei, karpefiske, i ytterste konsekvens, der alle havner til slutt, er ingen folkesport. Derimot går det an å gjøre det enkelt. Stang, snelle, krok og en loff er egentlig alt man trenger. Hvis man vet om et sted med karpe da. Å få informasjon om et godt karpevann kan jo også være en prøvelse. Det ligger få lister på internett. Det trengs antagelig tortur på Guantanamo-nivå for å få lurt et godt karpevann ut av en introvert karpefisker. Sannsynligvis vil ikke det holde en gang…
Men det finnes vann som er lettere tilgjengelig. Heldigvis gjør det det. Og det finnes karper som er lettere å be. Det er heldigvis slik at med et lite minimum av kunnskap kan man fint ta med ungene på karpefiske, sørge for at alle får fisk og at det blir en trivelig tur. Det kan til og med være morsomt. Og lærerikt. For både små og store. Barns første møte med sportsfiske, fang og slipp, stillhet ved vannkanten… Det er en fantastisk opplevelse. Og det gjelder å gjøre det enkelt. Å fange ei karpe kan være enkelt. Å skaffe seg karpe som et nummer på ei artsliste er ingen vanskelig sak. Det er å lure de store som kan by på problemer. Og her bør man gjerne ikke lokke med seg utålmodige fireåringer med løfte om storfangst sånn med en gang.
Lytt til erfarne fiskere
Det er også noe som skjærer meg i hjertet når karpa blir redusert til en del av ei artsliste. Den skal liksom ikke være det. For det er noe spesielt med karpa. Den er relativt ukjent for det brede lag av folket. Den kan bli stor, den er sterk og det kan være omtrent helt umulig å få den til å ta agnet. Den er en myteomspunnet sportsfiskeutfordring av de sjeldne, og den er svært vakker. Langt dyktigere karpefiskere enn meg har brukt år av sitt liv på å prøve å forstå karpa, uten å komme av flekken. Det handler om å tenke større, og å lese vannet, været og forholdene for å forstå hva fisken vil gjøre. Som karpefisker blir man aldri utlært. Man kan kjøpe så mye teknisk og avansert fiskeutstyr man bare orker, men man kan aldri kjøpe seg kunnskap og erfaring.
Nå skal ikke jeg skryte på meg store mengder kunnskap og erfaring. Langt ifra. Dette er en observasjon gjort etter å ha brukt en del penger på utstyr opp gjennom årene. Du blir aldri en bedre karpefisker av det. Mer sliten kanskje, etter å ha båret alt utstyret frem til vannet. Men aldri en bedre fisker. Som alltid ellers i sportsfiske, det viktigste man kan gjøre er å lytte til dem som har holdt på lenger enn deg selv. De vet som regel mer. Det nest viktigste er å kunne sile ut den nyttige informasjonen man da får mellom alt bullshittet man samtidig får. Det er ofte det vanskelige. Og det krever også en del erfaring. Så lenge man er åpen for nye ideer blir man en bedre karpefisker for hvert år som går. For som tidligere nevnt er en ting sikkert: Man blir aldri utlært. Aldri!
Jeg har tatt inn agnene, ryddet bort stangstativet og satt stengene opp mot teltet. Jeg sitter og nyter solen med en nykokt kopp kaffe. Utstyret er altså delvis pakket sammen, og må snart bæres i bilen. Men jeg har god tid. Det er liten vits i å stresse på karpetur. Ting får ta sin tid. Det handler om å nyte øyeblikket. Der og da. Spesielt når man ikke får noe, selvsagt. Da er øyeblikket alt man har. Men når man får fisk… Da er øyeblikket noe mer. Da er det ferske minner om bøy i stanga og lyd i bremsen. Fisk i håven og fiskeslim på hendene. Slikt må man suge til seg. Tygge ordentlig på, slik at minnene varer lenger. Det kommer som regel ei arbeidsuke etterpå. Den blir det lettere å jobbe seg gjennom med slike minner i bakhodet.
Drømmer du om å måle krefter med en svær arapaima, men sliter med å få kona og ungene med på sommerferie til tjukkeste regnskogen? Det finnes heldigvis alternativer, og noen av disse er så gode at selv garvede specimenfiskere anbefaler de på det varmeste. Marius Iversen innrømmer gjerne at han har fått sansen for monsterlakefiske i Thailand.
Av: Endre Hopland
– Jeg skulle selvsagt gjerne reist til Amazonas med fiskestang altså, men det lar seg dårlig kombinere med familieliv. Det gjør derimot det nest beste alternativet, og det er ikke tilfeldig at vi har reist tilbake til Thailand flere ganger allerede, sier Marius Iversen.
Hjemme i Norge bruker den 37 år gamle Larvik-mannen mye av fritiden sin til specimenfiske, det vil si fiske etter spesielt store eksemplarer av forskjellige arter. Alle som fisker er selvsagt interessert i å fange de store, men dedikerte specimenfiskere legger unektelig ned en ekstra innsats i jakten. Utstyr, agn og teknikk perfeksjoneres, plasser blir grundig undersøkt og timene, de blir alltid mange.
Over 40 eksotiske arter
Iversen fisker nesten utelukkende i ferskvann, med karpe og gjedde som de foretrukne targetartene. Han reiser også utenfor landegrensene med stengene sine to-tre ganger i året, og siden 2010 har tre av turene gått til Gillhams Fishing Resort i byen Krabi sør i Thailand. Her har de store fiskeopplevelsene stått i kø, men den som tror det bare er å reise av sted og plukke seg en kjempefisk må pent tro om igjen.
– Det som gjør Gillhams så spennende reint fiskemessig er kombinasjonen av store og sjeldne arter. Det er mye fisk i sjøen, men ikke i nærheten like mye som i mange andre kommersielle sjøer i Thailand. Dette er på ingen måte som å fiske i et oppdrettsanlegg, sier Iversen.
Thailand har etter hvert blitt kjent for sine mange kunstige sjøer, der stor fisk fra alle verdenshjørner kan fiskes mot betaling. Det finnes dessverre mange useriøse aktører på markedet, og dermed også mange overfylte sjøer med dårlig fiskehelse. De som driver seriøst kan derimot tilby et veldig spennende fiske med stor variasjon i fangstene.
– Hos Gillhams svømmer det over 40 forskjellige arter i sjøen. Disse er hovedsakelig fra Asia og Sør-Amerika, men det finnes også fisk fra Afrika og Australia her, forteller Iversen.
Dette er for ordens skyld fisk som virkelig trives, og som får godt stell av profesjonelle ansatte. Blir det for mye fisk fjernes noen eksemplarer, slik at snittstørrelsen i sjøen skal holde seg høy.
– Eierne ønsker at dette skal være en specimensjø, og det skal være litt vanskelig å få fisk her, sier Iversen, og understreker samtidig at fisket utelukkende er catch and release.
– Det er faktisk ikke tillatt å ta fisken ut av vannet engang. Skal du ha poseringsbilde av fangsten må du selv hoppe uti, forteller 37-åringen, som etter hvert kjenner sjøen ganske bra.
Familieferie
Med seg på tur har Larvik-mannen både samboeren og datteren, og selv om jentene ikke deler far i huset sin noe over gjennomsnittet interesse for fiske, storkoser de seg likevel på tur.
– Gillhams er ikke bare en fantastisk fiskesjø. Resorten er en flott og lukket luksuscamp, med fine bungalower, basseng, og restaurant. Været er jevnt over upåklagelig, så dette er en super plass å feriere med familien om en ikke er ute etter heftig natteliv. Om en kjeder seg er det også bare 20 minutters kjøring til byliv, strender, bading og båtturer, så en har alle muligheter. Inne på campen handler det derimot om ro og fred. Og svære fisker selvsagt, forteller han.
Den første Thailand-turen Iversen tok med seg familien på var nøye planlagt. Han hadde drømt om å bryne seg på Gillhams storfisker lenge, og nå skulle drømmene realiseres.
– Det er klart det går an å ta med seg familien på utenlandstur, la de gjøre sine ting og selv reise langt av sted for å fiske hele dagen, men dette hadde jeg ikke lyst til. Det trengte jeg heller ikke her, forteller han.
PARADIS: Gillhams Fishing Resort, alle storfiskjegeres drøm. (Alle foto: Privat)
På første tur handlet det naturlig nok om å få stor fisk. Den mektige arapaimaen fra Sør-Amerika var den arten han hadde mest lyst på, sammen med store maller og karper av forskjellige slag. Etter hvert som det har blitt noen fiskedøgn ved den kunstige sjøen, har han derimot spesialisert seg mer og mer. Under sist tur nå i vinter brukte han blant annet mye tid på jakt etter den fantastisk flotte Julian´s golden carp, uten å lykkes.
– Det svømmer noen av arten uti der, men de er ikke enkle å få. Det er da også litt av sjarmen. Dette er et krevende fiske, selv om det er mye svær fisk samlet på et nokså lite område, sier han.
I løpet av sine turer til Thailand har det blitt mange fantastiske fisker på Larvik-mannen, og han har garantert ikke reist bortover for siste gang.
– Selv om jeg ikke setter disse fiskene like høyt som for eksempel en svær gjedde hjemme, byr nesten alt uti den sjøen der på utrolige kamper. Og om en skal se litt stort på det, hva er egentlig forskjellen på å fiske i en sjø med utsatt arapaima i Thailand og en sjø med utsatt karpe i Frankrike? I bunn og grunn handler det jo om opplevelsen, sier han, med klar adresse til de som kritiserer dette fisket uten selv å ha prøvd hva det handler om.
Nesten utryddet
Og om noen skulle være i tvil om hvilken opplevelser som venter i det grunne vannet ho Gillhams, er det bare å ta en kikk på bildene på disse sidene. Iversen har selv fått elleve-tolv av de gode 40 artene som finnes i sjøen, og det er ikke småfisk det er snakk om. Blant godfiskene finner vi den nevnte arapaimaen, siamesisk karpe, amazon redtail, asian redtail, shovelnosed tiger catfish og ikke minst mekongmalle, en fisk som er så godt som utryddet i det fri.
– Mekongen er noe helt spesielt. Å finne den i vill tilstand er nesten umulig, men de finnes altså i de kunstige sjøene. Gillhams-mekongene er også usedvanlige flotte og ikke minst store, forteller Iversen, som selv har flere prakteksemplarer på samvittigheten.
Selv fisker Iversen hovedsakelig med naturlig agn i Thailand, men det er også mulig å prøve seg på storfisken med fluestang. Alt utstyr er inkludert i prisen, men en kan også ta med seg eget utstyr. Stengene er vanligvis kraftige sekspundere på rundt tolv fot, og agnet varierer fra mais, via boilies til agnfisk. Guiding får en om en vil, og dette inkluderer alt fra gode tips til at kjentmenn fysisk kaster ut agnet for deg. Det er naturlig nok mest moro å lykkes på egen hånd.
– Det kan være smart å ha med seg litt rigger, agn og lignende selv dersom en ønsker å prøve noe utenom det som er standard, forteller Iversen.
Han har selv fisket kjempemaller i Spania, grom karpe i Frankrike og gigantisk stør i Canada, og burde være et bra sannhetsvitne når det kommer til svær ferskvannsfisk.
– Om du er lei av Sydenferiene er det ikke noe å lure på i det hele tatt. Du kommer ikke til å angre på en tur til Gillhams, forsikrer han.
Kanskje det viktigste du som sportsfisker gjør med hobbyen din er å inkludere andre. Ta med deg både dine egne og andres unger på fisketur, er min innstendige oppfordring.
Av: Ole-Håkon Heier
Det burde nesten være en menneskerett å ha prøvd å fiske. Gjennom arbeidet mitt som fylkessekretær i NJFF Østfold har jeg etter hvert fått mye erfaring med å ta med barn på fisketur, og ikke minst en oppfatning av hvordan det står til med sportsfiskekunnskapene hos barn og unge i dag. I tillegg har jeg egne barn som nå er syv og ti år gamle. Her får du noen tips om hvordan du gjør ditt for å så spiren til neste generasjon sportsfiskere.
En ikke ubetydelig andel av de vi tar med på tur i NJFF har faktisk aldri fisket i det hele tatt. Jeg tviler sterkt på om vi hadde opplevd det samme for 40-50 år siden. Da jeg vokste opp på 80-tallet kan jeg ikke huske annet enn at i alle fall alle gutta i klassen hadde fisket, og en del fisket også mye.
Foreldreansvar
Undersøkelser bekrefter at dette stemmer. Rekrutteringen til denne beste av hobbyer har krympet de siste tiårene. Nå skal det sies at det fortsatt er to millioner norske menn og kvinner som fisker minst en gang i året, men den negative trenden er tydelig.
Så hvordan bøte på det? Man kan skylde på at det er et mye større utvalg av alternative fritidsaktiviteter i dag, eller at data, spill og TV stjeler mye av de unges tid. Joda, det kan stemme. Men da peker jeg igjen på det faktum jeg selv har opplevd, nemlig at en stor andel barn og unge aldri en gang har forsøkt å fiske. Derfor: Ta med ungene ut på fisketur!
Når det er en stor andel av dagens unge som ikke en gang har forsøkt å fiske, er dette fordi foreldre eller andre familiemedlemmer ikke har tatt de med på tur. Joda, jeger- og fiskerforeninger og andre gjør en stor innsats for å få de unge ut med fiskestang, men til syvende og sist vet vi at familien er nøkkelen til å rekruttere kommende sportsfiskere.
På veien skal du få noen gode tips, men først: Er du selv usikker på hvordan du skal fange en fisk, spør noen du kjenner om hjelp. Du kjenner helt sikkert noen som du vet fisker en del. 10 prosent av oss fisker jo ti turer eller mer i året. De fleste sportsfiskere er ikke leie å be om du spør om å få bli med en tur.
Så til de konkrete tipsene:
* Få fisk! Dra et sted hvor barna faktisk får fisk. Størrelsen på fisken betyr ingenting til å begynne med. Det er action som er saken. Fisk etter arter som mort, abbor og småørret i ferskvann eller hvitting, kutlinger, makrell eller gylter fra kaien i sjøen. Det er enkelt og det gir fisk.
* Ikke tenk på å fiske selv. Alt fokus må være på ungene, og dine fiskebehov får du fylle senere. De må lære seg alt fra scratch, og jeg skal love deg at du har hendene fulle dersom du har med deg to nybegynnere. Det blir mye snørevaser som må ryddes opp i, for å si det slik.
* Gi ungene skikkelig fiskeutstyr. Ikke la de begynne sin karriere med en dårlig Snoopy-stang, men bruk en skikkelig stang. En toppknytt stang er som regel aldri feil under meitefiske. Bruk en åpen haspelsnelle fremfor en lukket, det lærer de seg like fort.
* Lag en skikkelig tur av fisketuren. Ta deg tid til å kikke på planter og dyr sammen med barna, gå på bruer, kast stein i vannet (helst på slutten av turen), ta med primus og lag mat i det fri, eller ta med akebrett eller finn på noe moro med snøen eller isen på vinteren.
* Akvarium er en sikker vinner. Putt fiskene oppi og se hvordan de oppfører seg i vannet. Å bruke en finmasket håv til å fange andre vanndyr er moro. Hva spiser fisken? For ungene er det helhetsopplevelsen som teller, ikke bare selve fisket. Er det ikke det for deg også?
* Start opplæring i riktig behandling av fisken fra tur nummer en. Får dere store fisker, så behandle de forsiktig, sett de ut igjen og forklar hvorfor. Hvorfor? Jo, fordi store fisker er sjeldne, de er mindre eller ikke egnet som mat, de er viktige for å spre godt arvemateriale videre og kanskje du eller en annen fisker får gleden av å fange samme storing en gang til, bare enda større!
* Får dere, som oftest er tilfelle, små fisker kan dere prøv å lage mat av de uansett hvilken art det er. Ta deg gjerne god tid under rensingen, og forklar om fiskens organer. Mageinnhold er alltid et høydepunkt.
* Dra hjem når ungene begynner å bli forsynt. Det er ingen grunn til å presse videre når ungene gir uttrykk for at de har fått nok. Det er jo bare å ta en ny tur senere. Dessverre er det slik at et dårlig minne fra en fisketur sitter bedre enn to bra. Sier ungene at de vil hjem eller ikke vil fiske mer, så gi dere.
En ung mortfisker
Til slutt en liten selvopplevd fiskehistorie fra den sommeren min sønn Jacob var seks år gammel. En fin høysommersettermiddag spurte jeg om vi skulle ta oss en fisketur, og han svarte ja. Jeg hadde på forhånd tenkt på en fin plass der det var mye mort. Det var bare en timinutters kjøretur hjemmefra, og en timinutters spasertur i tillegg. På vei til plassen fortalte jeg at jeg regnet med at det var bra med mort der, og Jacob ville ha en fiskekonkurranse. Vi ble enige om at den som fikk den største fisken skulle få en potegullpose i premie, som skulle spises neste helg.
Vel fremme rigget vi opp stenger sammen, blandet fôr sammen og Jacob fikk fôre etter litt anvisninger fra meg. Så fikk jeg fiske litt inntil de første nappene kom. Mens vi ventet på at fisken skulle kommer, gikk Jacob bare rundt og kikket litt på det som var å kikke på i nærområdet. Han fikk ta første fisken, og fortsatte å dra opp fisk inntil han syntes at det var min tur. Da hadde han allerede fått et par ganske bra fisker på rundt 200 gram. Jeg slet med å toppe disse, men han sa jeg måtte fiske videre. Han syntes nok litt synd på meg, siden han hadde fått de tre største. Men etter hvert ville han prøve litt igjen.
Det tok ikke lange tiden før han kroket en solid mort, og jeg måtte hjelpe han litt med anvisninger på kjøringen, mens jeg fikk hentet håven. Morten veide solide 440 gram. Det er på ingen måter noen dårlig mort, og det passet jeg på å understreke. Vi tok mange bilder av fisk og fisker. Det er herlig å se på bildet hvor stolt og fornøyd han er med denne fisken. Etter dette insisterte han på at jeg måtte fiske mer, da han nå syntes at han hadde gjort det skikkelig bra.
Etter halvannen time ga vi oss for dagen. Det var en stolt gutt (og pappa) som kunne fortelle mamma om storfisken da vi kom hjem, og viste frem bilder. Og helga etterpå ble det potetgull.
Da gjenstår bare å be dere innstendig om å legge ned en innsats for å skape neste generasjon sportsfiskere. Jeg ønsker skitt fiske!
Ingen andre norske ferskvannsfisker har mer mystikk knyttet til navnet sitt enn gjeddene. Det skulle egentlig bare mangle. De blir nemlig svære, og har i tillegg en helt drøy appetitt. Fangstmetodene er mange, men spinn- og jerkfiske blir stadig mer populært. Roger Hoftvedt fra Team Pikewallis lover et fiske med makspuls.
Av: Endre Hopland og Erik Walmann (foto)
Gjeddene har tradisjonelt sett ikke hatt det beste ryktet her til lands. Det er gjerne slik det blir når dietten består av ørret, fisken veldig mange sportsfiskere ser på som det edleste vi har i kongeriket. Det er egentlig bare fantasien som har satt grenser når det har vært snakk om å ta livet av de uønskede gjeddene, og grovmaskede garn, gjeddesakser og hagler er bare noen av våpnene som har blitt brukt opp gjennom årene.
Heldigvis begynner kunnskapen til folk å ta seg opp. Det blir for all del jaktet gjedde med hagle og høygaffel ennå, og jegeren har til og med loven på sin side, men det genuine hatet til toppredatoren blekner likevel stadig flere steder. Hatet blir også erstattet av fascinasjon og søken etter ny lærdom. Det er også når en legger hatet til side at en for alvor kan få opp øynene for hvilken fantastisk sportsfisk en her har med å gjøre.
I våre naboland har gjeddefisket for lengst tatt av, men også her hjemme blir det stadig flere gjeddefiskere. Det satses også langt hardere på spinn- og jerkfiske enn tidligere, noe storgjeddejeger Roger Hoftvedt i Team Pikewallis ikke har problemer med å forstå. Selv sverger han nå til ulike former for agnfiske i sin konstante søken etter de store, men han har flere år med spinn- og jerkfiske etter gjedde på nakken fra tidligere.
– For mange en stor gjedde på spinn liksom det grommeste en kan få til innen gjeddefiske, sier Hoftvedt, en av fire predatorhuntere i Team Pikewallis
Han har selv ufattelige 41 gjedder over den magiske tikilosgrensen på samvittigheten, med en skikkelig krokodille på hele 18,02 kilo på topp. Selv om han ikke fisker så mye med spinnutstyr selv lenger, er metoden populær i teamet hans. For fiskere som er ferske i faget anbefaler han også å begynne med spinnutstyr.
– Det finnes mange entusiastiske gjeddefiskere som bare spinnfisker, og fnyser av for eksempel meite og dorging. Spinnfiskeren blir ofte utfisket på både antall og størrelse av de to andre, selv om han på riktig tidspunkt kan stikke av med seieren, han også. Premien holder likevel spinnfiskeren gående. Det å kjenne det brutale hugget langt inn i beinmargen i det en stor gjedde tar et rolig innsveivet kunstagn en kald høstdag, det er uten tvil noe av det råeste en sportsfisker kan oppleve, sier Hoftvedt.
Som å vente på laksen
Hugget kommer gjerne etter at en har stått og kastet i det samme området i timevis. Dette er nemlig noe en spinnfiskende gjeddejeger må gjennom, da en slett ikke alltid treffer huggperioden på direkten.
– Men i det gjeddene begynner å spise, gjelder det å være på rett plass og ha det rette agnet i enden av fortommen, sier han.
Spinnfiske etter gjedde er ifølge Hoftvedt en helårsaktivitet, så lenge det er åpent vann.
– Båt er å foretrekke, men i enkelte områder er det fullt mulige å ta de fra land, også. Steder som Nitelva ved Lillestrøm og Åkersvika ved Hamar er plasser som om våren trekker haugevis av fiskere med storgjedde på gytevandring som target, sier Hoftvedt, som selv mener han tenker på gjedde og gjeddefiske omtrent 80 prosent av døgnet.
– For å lykkes med førleksgjeddene kan det lønne seg å fiske med agn som tåler å fiskes sakte, siden vannet er kaldt og gjeddene er vinterstøle. Vanlig haspelutstyr med sluk, spinnflue, jigg eller wobbler fungerer utmerket når en skal trigge en doven vårgjedde til hugg, sier Hoftvedt, og sammenligner jakten med laksefiske.
– Å stå i Nitelva på denne tiden blir litt som å stå i Gaula og vente på at laksen skal passere og slafse i seg fluen din. Det kan fort gå en uke mellom huggene, men gevinsten kan til gjengjeld være stor hvis det er monstergjedder du søker, sier han.
Tiden vi nå er på vei inn i er veldig spennende for gjeddefiskerne.
– Om sommeren finner en gjeddene overalt, og de er vanligvis bitevillige. I større sjøer trekker fisken oftest ut i de frie vannmassene, der de beiter på byttefisk. En måte å komme i kontakt med disse gjeddene på, hvis man ikke er kjent på stedet fra før, er å dorge. Skulle du derimot finne et område med fisk, er det bare å skru av motoren og begynne å kaste, er den klare oppfordringen fra den rutinerte gjeddefiskeren.
Hoftvedt anbefaler også å bruke vinden til å drifte over plassene mens du fisker.
– Det er en myte at storgjeddene lurer i sivet. Om sommeren er de midt ute i sjøen og spiser seg feite. Frittliggende grunner og trange sund er plasser som tiltrekker seg byttefisk, og der vil også gjeddene være, forteller han.
I elver har gjeddene ofte faste standplasser der de venter på byttefisken i stedet for å oppsøke den. Her kan det ifølge Hoftvedt lønne seg å lete opp fisken i dyphøler og på steder med mindre strøm.
– Sommergjeddene er ikke kresne, og kan tas på agn med mye bevegelse. Du kan også fiske agnet med større hastighet enn andre årstider, sier han.
– En prøvelse
Høsten er i manges øyne den beste tiden hvis en er ute etter store gjedder.
– Dagene blir kortere og vannet kaldere, og nå driver gjeddene på med oppfeitingen før vinteren setter inn. Det er ofte langt mellom huggene, da smågjeddene gjerne glimrer med sitt fravær på denne årstiden. Fisken finner en helst langs kanter og ved elveutløp der eventuell byttefisk har samlet seg etter sommeren, forteller han.
Større shader og wobblere fungerer godt under dette fisket, og disse bør ifølge Hoftvedt sveives relativt sakte inn, da gjeddene blir tregere når vanntemperaturen synker.
– Spinnfisket på denne tiden kan være en prøvelse, men belønningen kan komme i form av en diger gjedde i strøken høstkondisjon. Når en legger til det faktum at høstgjeddene er grisesterke, er det absolutt verd det, sier han.
Isfrie vintre er et Vestlandsfenomen, og ikke noe østlendingene er bortskjemt med. De største gjeddene våre svømmer østafjells, så dermed er det ikke hvert år det blir tatt storgjedder under spinnfiske i den kalde årstiden.
– Men skulle det skje at du får satt ut en båt i gjeddevannet ditt, kan det lønne seg å bruke mellomstore agn i form av en shader eller lignende, og fiske disse sakte. Melodien blir litt den samme som under høstspinnfisket, bare at du må fiske enda saktere og være enda mer tålmodig. Til gjengjeld er kanskje fisken enda litt større når det først smeller, forklarer Hoftvedt, som selv har spinnfisket gjeddepers på 12 blank.
En fisk på 30 gram byr ikke på rare motstanden. Den havner heller ikke i riksdekkende media under en eller annen monsterrelatert overskrift. I det store og hele er og forblir den en liten fisk. Det betyr ikke at den bare er kjedelig. Bli med på artsfiske i ferskvann.
Av: Endre Hopland og Andreas Næristorp (foto)
Fra tid til annen kommer de aller fleste til et punkt i livet der de begynner å lure på seg selv. Jeg har ikke ryggdekning for påstanden, men jeg er nokså sikker på at vi sportsfiskere når dette punktet oftere enn andre. For egen regning skal jeg ærlig innrømme at mitt punkt var passert med god margin da dørene på flytoget fra Gardermoen ikke ville åpne seg for oss på Lillestrøm, og toget i stedet suste av sted mot Oslo S. Dette skjedde grisetidlig en lørdag morgen seint i oktober i fjor, og både min bror Torbjørn og jeg fant det helt nødvendig å konstatere det vi egentlig alltid har visst: Østlandet er et drittland!
På vei mot hovedstaden kom flytogkonduktøren innom vognen vår, og jeg forklarte som sant var at døren bare hadde åpnet seg halvveis på Lillestrøm før den hadde lukket seg igjen, og toget hadde rullet videre. Konduktøren unnskyldte seg med at hun ikke hadde sett tegn til at noen ville av, men hele unnskyldningen var egentlig syltynn suppe.
Greit at vi ikke har mye utstråling vi Hopland-karer, men fysisk synlige er vi nå i alle fall. Det var uansett lite å gjøre med den saken nå. Selveste Oslo S ventet om et par minutter, og denne perlen av et byggverk blir av en vestlending som vokste opp på 80- og 90-tallet forbundet med en eneste ting: Døden! En kan bli nervøs av mindre…
Vel fremme på Oslo S ble alle våre fordommer bekreftet. Minus døden, da. Heldigvis. Førstemann vi møtte på så ut som han var tygd og utigjenspyttet, og hosten hans hørte ut som en T-Ford som ikke vil starte. Sjarmerende. Andremann så litt mer normal ut, der han kom springende ned en trapp. Men begrepet normal er som kjent relativt. At vi fremdeles var i The Twilight Zone ble bekreftet da fyren bråstoppet, plukket opp en liten del fra en kulepenn som lå på bakken, studerte denne nøye, puttet den i lommen og løp videre. Her var det bare å komme seg på første tog til helvete vekk fra galskapen.
Dassavgift
Noe slikt som 25 minutter bak skjema stod vi omsider på Lillestrøm stasjon. Å si at det føltes som hjemme ville være en kraftig overdrivelse, men det regnet i alle fall gamle trollkjerringer, så helt ulikt var det ikke. Kjentmann, guide, utstyrsprovider og sjåfør Andreas Næristorp var i følge rapportene på beina og ikke så veldig langt unna, men litt logistikk måtte han ennå gjennom.
Dermed fikk vi oss en halvtimes tid på en benk utenfor nærbutikken Joker. Ventingen gikk tålig greit. Et lite minus var det at pizzahornene som så veldig gode ut i butikkhyllen viste seg å bare inneholde luft. Det taler heller ikke til Lillestrøm sin fordel at det koster ti kroner å gå på kaggen her. Eller for den saks skyld at du kan betale tieren med kredittkort. Then again, en stril klager aldri. Men han observerer.
Det ble unektelig en innholdsrik morgen, men optimismen var på topp da Andreas kom og hentet oss helt synkront med at det sluttet å regne. Et kjapt stopp innom Strømmen og kommandosentralen til mannen som skulle guide oss til nye arter måtte til, slik at vi fikk hentet nødvendig fiskeutstyr og agn. Så var vi omsider på vei på fisketur.
Ørekyte og steinsmett
Kursen ble lagt til Nitelva, og første stopp var ved Rotnes. Her ble vi møtt av et stort og hyggelig skilt som ønsket oss velkommen til å fiske. Jeg våger påstanden at slike skilt ikke finnes vestafjells. Derimot har vi mange fine skilt som forteller at dersom du fisker her blir du gjella med gaffel, rævkjørt med en kongle eller skutt med hagle uten rettssak og dom. Noen ytterst få steder kan du få fiske på nåde, men bare om blar opp godt med penger. Og kredittkort, som de altså tar selv på dassene østpå, kan du bare glemme.
Men i Nitelva, der er en altså velkommen til å fiske. Og dagens første targetart her var selve beistet over alle beist: Ørekyten. Andreas brukte kanskje et minutt på å fôre den lille karpefisken inn, og jeg hadde min stangfiskede art nummer 68 i Norge på land i løpet av omtrent like kort tid. Supert, let´s never do that again.
Torbjørn kålet derimot mye mer. Kytene nappet i markbiten han serverte, men de ville ikke ta hele agnet for alle pengene i verden. En time senere var han passelig oppgitt, men han nektet å gi opp. I mellomtiden gikk jeg og leitet etter steinsmett, og plutselig lå det en der rett foran meg. Den tok den lille marken på direkten, men kroken mistet festet i luften. Uten at fisken tok skrekken av den grunn. 20 sekunder senere tok den på ny, men denne gangen satt ikke tilslaget. Da var det også nok for den lille tassen, som stakk ned på dypere vann.
På dette tidspunktet var jeg ikke akkurat helt fornøyd med egen innsats. Heldigvis har Andreas gjort dette før, og der det er en steinsmett er det ofte flere. Guiden fant da også en ny en under en flytetorv ti sekunder senere, og denne havnet på land på første forsøk. Med dødsforakt. Art nummer 69 og great success!
Hos Torbjørn gikk det fremdeles trått, men i det han bikket halvannen time med intens ørekytejakt, forbarmet omsider en av de små jævlene seg over han. Art nummer 52 – aldri mer!
Gullbust og harr
Vi hadde things to do og people to see bare et par timer frem i tid, så vi kastet oss i bilen og kjørte lenger nedover i elven. Her skulle det være mulighet for hork, mort, laue, asp, harr og gullbust. Minst. Men det er da i sommerhalvåret. Godt utpå høsten er en litt annen sak. Det tok da også litt tid før det skjedde noe, da det var litt mer strøm i elven enn det burde være.
Torbjørn hadde første kontakt, men fisken slapp i et voldsomt tilslag, godt synlig over vannoverflaten. Hork! Så var det stille en stund før duppen min gikk under. Andreas var faktisk overrasket over motstanden fisken gav, da denne delen av elven jevnt over leverer småfisk. Denne var heller ikke svær akkurat, men fin likevel. En harr på rundt tre hekto. Dessverre glapp krokfestet i det fisken ble svingt inn på land, og selv om Andreas var halvveis ute i elven for å berge fisken, seg den rolig vekk fra oss. Close, but no cigar.
FAST FISK: Min bror Torbjørn Hopland kjører fisk i Nitelva. Guide og kjentmann, Andreas Næristorp, assisterer i landingsfasen. (Foto: Endre Hopland)
Men, det var liten grunn til å fortvile, for nå var det bett i fisken. Allerede på neste kast kunne jeg uproblematisk lande art nummer 70, en pen gullbust på 130 gram. Og det stoppet ikke der. Harren måtte nemlig på land, og det tok ikke lang tid før en ny en hadde funnet marken der ute i sjokoladestrømmen. Omtrent halve størrelsen av den første, men likevel en pen fisk å se på. 160 gram og art nummer 71.
Non stop-fisken
Hos Torbjørn, som strengt tatt knapt har fisket i ferskvann før, gikk det fremdeles tregt. Men på samme måte som broren er også Torbjørn sta som en sitkagran på en forblåst Hordalandsøy, og til slutt hadde også yngstemann fast fisk. Opp kom art nummer 53, en harr på 190. Winning!
Vi gav det hele ytterligere litt tid, men nå begynte vi å få det travelt. Jeg fikk en gullbust til, men denne var mindre enn den første, så den ble aldri fotografert. Og plutselig var vi på veien igjen, retning Oslo, Årvoll og Hovinbekken. Her skulle den eneste arten Andreas våget å garantere på forhånd hentes, den beryktede Non stop-fisken.
Underveis fikk vi stå litt i kø, sett skiltet med pil mot Bjerke travbane og hørt på Østlandsradio. Det var egentlig ganske eksotisk, bortsett fra at de spiller Gabrielle på kav bergensk også østafjells.
Snart var vi fremme ved dagens siste fiskedestinasjon, den beryktede Hovinbekken. Her rigget vi veldig enkelt, krok med mark og to splitthagl, og gav oss bekkerøyene i kast. Både Torbjørn og jeg hadde arten innen to minutter, nummer 54 og 72. Sjef!
Jeg har jaktet på forskjellige fiskearter siden East 17 var det kuleste en kunne ha i walkmanen, men i vest begrenser jakten seg litt selv. Vi har riktig nok mye sjø, og her er jo som kjent artsrikdommen stor. Likevel kommer en til et punkt der det sier stopp, og en må over i ferskvann. Da må en også raskt til andre kanter av landet, da tallet på ferskvannsarter hos oss er sterkt begrenset. Heldigvis er det bare en 40-minutters flytur til Oslo, der elver og vann er fylt av rariteter.
Både Torbjørn og jeg var godt fornøyd etter fjorårets høsttur til hovedstaden, men mye vil som kjent ha mer. Så da våren kom snikende for bare noen uker siden, ble det en ny tur over fjellet på undertegnede. Torbjørn ble igjen hjemme, men Andreas stilte nok en gang opp som guide og utstyrsleverandør. Med på galskapen ble også Jon Kolstad, som hadde tatt turen fra Telemark.
Nok en gang var jeg på farten grisetidlig, men denne gangen overvant jeg de forræderske flytogdørene på Lillestrøm uten nevneverdig dramatikk. Dermed kunne jeg møte gutta i det solen brøt gjennom skydekket over Strømmen. Troen på nye arter steg proporsjonalt med lufttemperaturen.
Liten, men kjærkommen
På samme måte som høsten i forveien var det også denne gangen Nitelva det handlet om. Etter litt bunkring av proviant ble turen lagt til en av norsk sportsfiskes mange «Must visit»-steder, den sjarmerende Dynovika. Da vi ankom bukten med den røde lensen, møtte vi noen nye landsmenn som var i ferd med å pakke sammen etter morgenfisket. Med seg hjem til grillen hadde de både gjedde og brasme. Forstå det den som kan.
Uansett, vi hadde stedet for oss selv, og nå skulle artslisten utvides. Min artsliste, i alle fall. De andre to er jo vant til Østlandsfiske.
Dagens første fisk satt etter et minutt. Opp kom en liten laue, og art nummer 73 var et faktum. Den årvåkne leser ser gjerne at jeg ikke har fylt på listen siden forrige besøk østpå. Det er ikke fordi jeg ikke har prøvd. Både blåkjeft, spisskate og skolest har fått sine forsøk, men resultatet har ikke vært mye å skrive hjem om. Derfor var den lille sølvfisken på knappe 20 gram en kjærkommen gjest. Faktisk så kjærkommen at den straks ble avlivet, rigget på et tandemtakkel og kastet ut i strømmen som potensiell lunsj for en sulten asp eller gjørs.
Mens Jon drev overflatefiske etter rovfisk med diverse kunstagn, lot jeg en liten markkrok under en dupp gjøre jobben. Andreas pekte og forklarte, mens jeg fisket. Dette resulterte i så mange lauer at vi kjapt kom ut av tellingen. Agnfisk er uansett noe en alltid trenger, og det var nok å ta av her.
Etter en hel liten stim med laue, nappet jeg omsider opp en fisk som så litt annerledes ut. Den var liten og blank denne også, men det var ingen laue. En mort ble art nummer 74, og ting gikk seg stadig mer til. Nå trengte vi bare en rovfisk på agnfisken.
Og rovfisken kom. Det første runnet endte med klippet fortom i tilslaget. Uten tvil en gjedde. Like etter runnet det igjen, og denne gangen satt fisken. Håpet om asp eller gjørs levde i fem sekunder. Så viste en liten gjedde seg, og håpet ble knust. Gjedde har vi nemlig hjemme, også. Årets første var det uansett. Det var også litt mer futt i denne enn i lauene.
Folk er idioter
Etter et par timer som guide og tilskuer, fikk Andreas den lette meitestangen og gjorde et forsøk. Det endte med to små flirer på like mange kast, til hans egen store frustrasjon. Han tar nemlig guidejobben seriøst, og kan ikke være bekjent av at han plukker arter som gjestene er på jakt etter. Derfor fikk jeg kjapt stangen tilbake, og sendte ut marken på ny. Fem minutter senere kunne også jeg notere flire som art nummer 75. At den var så liten at selv katten ville blitt fornærmet er en detalj vi ikke trenger å henge oss opp i.
Det var unektelig liv i Dynovika denne lørdagen, men det tok liksom ikke helt av. Jeg prøvde meg etter brasme, men disse glimret med sitt fravær. Det kan selvsagt henge sammen med at det lå en hel haug med døde og halvspiste eksemplarer av arten inne ved elvebredden, men det skal jeg ikke si sikkert. Ufint var det like fullt, og at folk er idioter fikk vi her nok et eksempel på.
Men unntak av de nye artene var det ellers Jon som stod for høydepunktet under Dyno-besøket. Han var nemlig bare millimetere unna å kroke en stor asp som kom skytende. Dessverre bommet fisken på kunstagnet. Til gjengjeld laget den et voldsomt leven i overflaten. En stilig opplevelse.
Med tre nye arter notert, la vi kursen mot nye jaktmarker. Et kjapt stopp etter stam som ikke var til stedet, ble fulgt av et forsøk etter den stilige dvergmallen som finnes et par steder østpå. Dette er nattaktive fisker, og til tross for iherdig fôring, ville de ikke komme ut og leke. Mens vi ventet nappet Jon opp en mort. Selv fikk jeg fikk en liten abbor, men ingen av disse var nye arter. Likevel var de pene å se på, små skogsfisk med flotte farger.
Ettersom mallene ikke spilte på lag, ble det bestemt at vi skulle prøve oss på rødgjellet solabbor og suter. En 20-minutters biltur senere var vi på plass der disse bor, og det tok ikke mange sekundene før jeg kunne notere art nummer 76. Suteren var, som det meste andre jeg klarer å fange på Østlandet, veldig liten. Art er likevel art.
Solabboren er i utgangspunktet veldig enkel å få til å ta, men det fordrer naturlig nok at fisken er til stedet. Det var den ikke denne lørdagen. Jeg hadde troen da duppen fikk en litt annen bevegelse enn det de etter hvert nokså tallrike småsuterene sørget for, men det viste seg å være en trepigget stingsild som hadde tatt marken. Denne har vi også hjemme, så ingen ny art der. Stingsilden ble også siste nye ferskvannsart i løpet av turen.
Voksende artsmiljø
Artsfiske er snodige greier, men det er både moro og veldig lærerikt. Hvem som helst kan nemlig spesialisere seg på en fiskeart, og selv om det tar tid å lære seg ørretens huggperioder og laksens vandringsmønster, kan jeg garantere at det tar lengre tid å bli klok 100 forskjellige arter. Eller 50 for den del. Artsmiljøet i Norge er stadig voksende, og med flere fiskere stiger også kunnskapsnivået. Koder for nye arter blir knekt jevnlig, og fisker som for bare et par år siden ble sett på som nærmest umulige å få på stang, blir i dag tatt rett som det er.
Nettforum og sosiale medier gjør det også lett å komme i kontakt med folk som deler samme interesse som deg rundt om i hele landet, og med lokalguide stiller du alvorlig mye bedre på ukjente fiskeplasser enn på egenhånd. Tjenestene går selvsagt også begge veier. That goes without saying.
For egen del har jeg ennå mange arter å fiske på, spesielt i ferskvann. Det er egentlig moro å tenke på. Det er nemlig langt gøyere å være samler enn eier. Det skal riktig nok sies at art nummer 77 ble notert i løpet av Østlandsturen også, men dette var en saltvannsfisk, og det er en historie for en seinere anledning…
Fluene du kan lese om i denne artikkelen er slike jeg bare må ha med meg ut nå i vårsesongen . Ingen nyheter akkurat, men dette er fluer som ofte innfrir de dagene det vaker.
Av: Robert Sørvik
Bug Bond Maur begynte jeg å fiske med for noen år siden, etter inspirasjon fra Rune Stokkebekk. Mønsteret som presenteres i denne artikkelen er mitt førstevalg når disse skapningene havner på vannflaten. Dyppet i såkalt Dry-Dip ligger disse perfekt halvdrunknet i vannfilmen, noe det ekte insektet også ofte gjør.
Flua kan man variere i farger og størrelse, men jeg ender ofte opp på denne varianten med litt kurvet krok i størrelse 14-16. Jeg lager også en variant med splittet CDC-vinge, men disse er noe mere tidkrevende å binde. Jeg bruker ellers enklere mønstre, men synes jo det er litt kos å binde i de kalde vintermånedene, og når fluene fungerer så er det verd det. Med denne flua kan man prøve seg frem med forskjellige farger, men annet vingemateriale enn CDC har jeg dårlig erfaringer med. Dette er en tung flue som flyter best og riktig med CDC.
Kjappe å binde
På marginata- og vespertinafisket bruker jeg mye nymfer. Det er ofte dødelig effektivt. Men når jeg setter på tørt, er det som regel en compa- radun jeg tester først. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn, men dette er en fluetype jeg har godt fiske med. Dette gjelder for øvrig ikke bare vespertina, men nesten alle døgnflueimitasjoner, bortsett fra de største som for eksempel vulgata og lignende. Jo mindre arten er, jo bedre føler jeg ofte disse comparadunene fungerer.
De er ganske kjappe å binde når man har laget et par, også. CDC av god kvalitet er ellers avgjørende. De fleste select-typer fungerer godt. Bindemetoden er den samme på andre arter jeg imiterer. Her kan man gjerne bytte ut dubbingen i kroppen, og bruke ulike typer quill. Dubbing i thorax har jeg på alle varianter.
Nå er det ikke til å komme utenom at de fleste dager er langt fra vindstille, og ofte uten vak. Da liker jeg å sette på litt tungt skyts. Har man først satt av dagen til fiske, så skal det jo fiskes. Med synkeliner over en marbakke er det sjelden en Craftfurigle eller en Zonker får svømme lenge før den blir nafset på.
Jeg har rett og slett ikke ro i kroppen til å nøye meg med at jeg så et par vak. Det må fiskes, uansett om det er vind eller regn, og ofte blir sesongen reddet tidlig av stor fisk på streamer. Da kan skuldrene kan senkes, og en fisker mye mer effektivt resten av sesongen.
Stressfaktoren når den store først vaker er heller ikke like stor når man allerede har fanget noe litt stort på synkefluer tidlig i sesongen. Bundet små nok kroker og servert med flyteline på en 4-5-erstang byr også disse fluene på et nokså delikat fiske i mørketimen. Dette er like spennende som tørrfluefiske. Minst!
De fire smarte:
Krok: TMC 777 SP, størrelse 6–8 Bindetråd: Bennechi sort 10 .0 Hale: Tre bunter craft fur extra select sort Kropp: Sort marabou X-select Vinge: Fem-seks fibre sort marabou bundet inn i tre seksjoner . Hode: Sort beadchain eyes small Overvinge/undervingfront: Fem-seks fibre sort marabou på over- og underside .
1 of 8
Fish- Mask Zonker Krok: Daiichi 2450 størrelse 6–8 Bindetråd: Bennechi 12 .0 Hale: SSS dubbing orange in flames Kropp: 50 % ice dubb golden brown / 50 % SSS-dubb octo pussy red Zonkerstrips: Blackbarred rabbitstrips, gold-variant Hackle/krage: Black barred rabbit strips, gold-variant (Magic Tool) Hode: Fish-Mask #3 Øyne: Molded 3D-eyes 3mm
1 of 13
Bug Bond Maur Krok: TMC 2488 størrelse 12–14–16 Bindetråd: TMC 16 .0 og Bennechi 8 .0 Kropp: Sort bindetråd 8 .0 med bug bond lite, eller tilsvarende UV-lim Ribb: Stripped peacock quills naturell Vinge: Dark brown CDC select Hackle: Grizzly dyed brown Fremkropp: Sort fine og dry dubbing
1 of 10
Vespertina Comparadun Krok: TMC 112-Y størrelse 15–17 Bindetråd: TMC 16 .0 Hale: Microfibbets Kropp: Fine og dry chocolate brown Wing: Dark brown cdc select, tre stykk
Det er nok en dag med stiv kuling og krevende forhold. I motsetning til kanonværet og sommerstemningen hjemme i Norge, har våren stagnert på Island. De siste dagene har det til og med kommet en del nysnø, og det er elendige fiskeforhold. Det er her skal vi i Tørt Fly Fishing skal tilbringe påsken.
Av: Simen Prestaasen
Jeg gløtter gjennom persiennen på soveromsvinduet. Utenfor renner elva feil vei. Den blåser nærmest oppover, og det røsker godt i de få buskene som finnes der ute i steppelandskapet. Det er vår, men det er lite som minner om dette utendørs. Flere centimeter med nysnø er ikke et godt vårtegn for en ørretjeger, og ifølge utleier og kjentmann, Þröstur, er det elendige forhold for årstiden. Nei, dette er dagen for å sove lenge og ta en rolig morgen. Vi er på tredje dagen i ørretparadiset Island, uten å ha fanget en eneste fisk.
Med et stort team på syv mann, og en haug av fiske- og kamerautstyr, har vi reist gjennom fjell og daler, over gule gressletter og gjennom svart lavasand under snøkledde topper. Første stopp på reisen er den sagnomsuste ørretelva Minnivallalækur.
På dag tre har vi allerede rukket å ødelegge ett par Simms-vadere og to fluestenger. Piggtråd og vind har fått en helt ny betydning på Island, og begge deler er det altfor mye av. For å toppe det hele røk både Bernt og jeg stor fisk under gårsdagens fiske. Vi trøster oss selv med at vi tross alt har det på film, men det hjelper så lite.
Vær og uvær
Været er uforutsigbart på Island, og værmeldingstjenestene er omtrent like gode, eller dårlige, til å spå været som det vi er. Væromslag kommer og går før du rekker å snøre igjen vadeskoene. Plutselig stilner vinden utenfor vinduet på lodgen, og vi kan se myggen surre og fisken vake i Husábreida, som er poolen utenfor den fasjonable fiskelodgen.
Etter flere dager uten nevneverdig action eller fangst forøvrig, sender vi Tony ned i poolen. For ikke å stille med helt blanke ark har vi fått lurt ham med oss, som kjentmann fra Norge. Tony har vært på Island mange ganger før, og fisket på langt flere Minni-fisk enn det vi har. Fra stuevinduet kan vi fort kartlegge at fiskene som vaker ikke er spesielt store, ikke til Island og Minnivallalækur å være, men vi trenger sårt en fisk i håven.
Det er kilent fiske i Husábreida. Fiskene har stilt seg opp rett nedenfor terrassen og stuevinduet på lodgen. De viser seg ofte helt i vannfilmen, der de fråtser i klekkende fjærmygg dag ut og dag inn. Det står to-tre fisk der, som alltid, og nærmest trygler om å bli fisket på. I loggboka ser vi at det allerede er notert flere fangster i poolen. Det føles litt som å komme til Hemsil for å fiske ved Ljugebenken i september, du bare vet at fisken har sett sin andel av kunstige fluer og fortom før. Likevel føles det fælt å skulle forlate en spisende fisk for å gå videre nedover. Etter flere fiskeløse dager må noe skje. Vi må bare prøve.
Nymfehybrid i vulkanvann
Tony legger et velplassert kast i overkant av en av fiskene, og flua lander en armlengde fra motsatt bredd. Den grønne steinfluenymfa, som også kan fiskes som en liten fiskeimitasjon, er tynget ned i forkant, og synker sakte i fri flyt nedover langs land. Til tross for at vannet i Minnivallalækur er klart, er det ikke alltid like lett å spotte fisken. Her gjelder det å følge med på snørespissen.
Men fisken vil ikke ha nymfen, kanskje fordi det er en uhorvelig stor mengde naturlige insekter som strømmer nedover i vannlagene. Ett kast til, og denne gangen setter Tony fart på den store steinfluenymfen. Ørreten i Minnivallalækur er territoriale skapninger, derfor kan oppstrøms nymfe- og streamerfiske ofte være en giftig trigger. Nymfehybriden får fart på seg og suser nedover, men brått blir det stopp. Det skvaler i overflaten og Tony har fast istidsfisk i enden. Det er virkelig kraft i disse urørretenem og etter to-tre minutter med intensiv kamp ligger en gul, flott fisk i håven. Halvannen kilo gull, og et stort moralsk løft for gruppen.
– Bare en fisk til nå, så er vi back on track, sier Tony oppløftende.
Bare én fisk til, så er den uheldige starten glemt.
Tsjekkisk i dyphølen
Med ferskt mot tusler gruppen, med Bernt i spissen, nedover mot kulpen hvor vi røk stor fisk dagen i forveien. Vi smyger oss ut til kanten, akkurat tidsnok til å se to fine fisk som cruiser langs land. Den hvite ørretmunnen åpnes og lukkes i ett sett. Fisken er tydelig på matsøk.
De forsvinner ned i midten av hølen, der det er så dypt at det er umulig å se bunnen i overskyet vær. Med skjelvende hender knyter en revansjesugen Bernt en ny nymferigg bestående av tre fluer. En tung gullhodenymfe på topp, en tsjekkisk vårfluepuppe i midten, og en liten myggbuzzer i enden. En virkelig dødelig kombo, og en saftig munnfull for enhver ørret.
Vinden har så smått begynt å ta seg opp, og spotteforholdene er dårlige. Likevel vet vi nesten nøyaktig hvor fisken står, helt i kanten på dyphølen.
Bernt ruller seg lenger og lenger ut i hølen. Kasteteknikken ser ikke spesielt pen ut, men den får jobben gjort, uten at nymfer, nappindikator eller blysøkke henger seg opp. Så fort nappindikatoren gjør utslag gjelder det å slå til, og det er fort gjort å bli for sen da fisken spytter ut ei kunstig nymfe raskere enn vi kan si «tsjekkisk nymfefiske».
Så skjer det. Snøret stopper opp, og den hvite ulldotten skjærer ned mot dypet. Etter et par kjappe sekunders uvisshet om nymfa sitter i bunn eller i fiskekjeft begynner fortommen å flytte seg rundt i dypet.
Stillhet og piggtråd
Det blir helt stille. Kjøringen utarter seg ganske så annerledes enn dagen før. Denne gangen er det ingen som sier et knyst. Bare ett og annet stønn fra fiskeren, som har mer enn nok med å presse en tung ørret på tynn fortom. 30 meter nedenfor kulpen går et piggtrådgjerde tvers gjennom strømmen, det gjelder å holde igjen fisken før den smyger seg gjennom piggtråden. Da kan det fort være over. Stanga ligger langflat, spent ned til kork- og snellefeste. Først da fisken bryter overflaten og hopper klar av vannet kommer det lyd fra de andre gutta.
– Å fyyy!
Det skal ikke bannes på film.
I enden av kulpen sniker håveren Tony seg ut. Det er lite håp om å slite ut en slik fisk. Ørreten går tungt ute i strømmen og samler krefter, og Bernt legger begge hendene på stanga for å presse fisken inn i det stille vannet. Nede på sokkelen vader Tony ut og opp bak fisken, og før noen av oss, inkludert fisken selv, helt skjønner hva som skjer ligger, en lang finprikket hunnfisk i det finmaskede nettet.
Boblebad og brennevin
Hele gjengen er kjapt på plass rundt håven. Gratulasjoner og klemmer går i hytt og pine, og tokilos-champagnen fiskes fram. Vekta passerer to og en halv kilo, soleklar personlig bestenotering for en tørrfluefisker fra Hedmarken. I høysesongen, etter noen måneder med myggspising, kunne nok en slik fisk sniffet på trekilosgrensa, men å doble rekorden på fluefanget ørret er ikke til å kimse av, uansett. Etter god dokumentasjon av fisken, som seg hør og bør med både stillbilder og video, glir den tilbake ned i dyphølen.
Fisken har fått livet og friheten tilbake, og Bernt har gjenvunnet humør og selvtillit. Med brede smil om munnen pakker vi sammen, og spaserer tilbake til lodgen, svært så fornøyde med laginnsatsen. Her venter røverhistorier, pizza, brennevin og boblebad. Slike ting er langt fra hverdagskost for en gjeng studenter og ørretbomser fra Norge. Det må vel for øvrig fisk på over to og en halv kilo også sies å være. Vi er back on track. Herfra er alt annet som ren bonus å regne…
