Karpenatt



Del dette:

Jeg har sovnet med Harry Hole på brystet og hodelykta på . Det er en mild og fin juninatt, og dersom jeg hadde vært våken kunne jeg sett ut over den blanke vannflata på det lille tjernet i skogen fra åpningen i teltet mitt . Men jeg sover altså . Jeg er på jakt etter karpe, og hovedingrediensen i dette fisket er tålmodighet .

Av: Åsmund Rønjom Isaksen

Litt tidligere samme natt konstaterer jeg at vannliljene endelig har begynt å dekke overflata etter en kald og treg vår. Rapporter jeg har fått i det siste tyder også på at det er mer enn bare plantelivet i vannet som har ristet av seg vinterstølheten.

En beverfamilie holder hus noen hundre meter nedenfor meg, og jeg kan med jevne mellomrom høre dem der ute i mørket. «Ikke kom for nær snørene mine nå, kjære bever», tenker jeg for meg selv, der jeg ligger i soveposen og titter ut i sommermørket, som ikke er fullstendig bekmørkt.
Et eller annet beveger seg i skogen bak meg. Etter lyden å dømme er det en rev, og jeg bryr meg fint lite om den. Bare det å ligge slik og høre på naturen er en velsignelse i mine øyne.

Inn i naturen

Det er selvsagt en fantastisk naturopplevelse å gå på fjellet med fiskestanga. Tusle rundt et vann og kaste flue eller sluk. Stå i ei elv og prøve å treffe vakende ørret med tørrflua. Dra langt til havs og prøve seg på digre fisk på store dyp. Alt dette er flotte opplevelser, og står ikke tilbake for noe. Det er likevel noe eget ved å sitte i vannkanten og vente på et run, titte på en dupp eller konsentrere seg om en stangtupp. Aldri kommer jeg så nær naturen som da.



Biologen Dag O. Hessen har sagt at han ikke går ut i naturen, han går inn i den. Sånn føler jeg det her jeg ligger. Helt alene i vannkanten. Jeg føler meg som en del av naturen og fullstendig usynlig for dyrelivet når en buorm kryper over føttene mine eller ei mus forsyner seg fra maisboksen jeg har ved siden av meg. Det er en naturopplevelse jeg ikke kan sammenligne med noe, og når jeg ligger der i soveposen og ser rådyr som spiser av trærne ti meter fra teltet er det nesten ikke så farlig med den fisken. Men bare nesten. For spenningen er der. Og den venter på å bli utløst.

Som sagt, jeg sover. Jeg har tre stenger fiskende, hver plassert i de beste vekkerklokkene jeg kan tenke meg, elektronisk nappvarsler fra Fox. Jeg våkner med makspuls. Trykksaken signert Jo Nesbø får seg en solid flyvetur i det alarmen går. Det skriker kraftig fra venstreflanken, og før jeg i det hele tatt kan kalles våken står jeg med støvler på beina og stanga i handa. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg havnet der, og det er nærmest et under at jeg ikke er klissvåt.

Underlaget jeg står på består i all hovedsak av gamle vannplanter, råtnende småtrær og greiner, og jeg har vann omtrent til kanten av støvlene. Det jeg er hundre prosent sikker på at det er fisk på kroken. Den gamle Century-stanga står i en vakker bue, og fisken drar snøre av snella i en skremmende fart der den har kursen mot liljeflekkene på motsatt side av vannet. Jeg klarer ikke tenke på annet enn å holde fisken på kroken og å holde kanten på støvlene klar av vannflata. Jeg klarer, med mye strev, begge deler.

Strømlinjeformet nikilos

Etter en nervepirrende kamp i liljer, siv og rundt sunkne stokker kan jeg til slutt brette håvnettet rundt en strømlinjeformet og vakker speilkarpe. Den er stor, men hvor stor? Skjelvende balanserer jeg innover, på råtne grener under vann, med stang i den ene hånda og en håv full av karpe i andre. Til slutt er jeg fremme ved avkrokingsmatta. Der, i juninattas tussmørke, alene i skogen, kan jeg veie fisken til nesten ni kilo. Mer søvn blir gnidd ut av øynene før jeg er sikker på vekta. Nesten ni kilo. Den største karpa jeg har fått. Med temmelig god margin. Den er både en drøm og en inspirasjon, og det er med et bredt smil rundt munnen jeg varsomt senker karpesek- ken med fisken ned i vannet, hvor den får gå og vente noen timer på bedre fotolys.

IMG_5864
NY PERS: Fisken som dro meg ut av natte søvnen, et nydelig eksemplar på nesten ni kilo.

Det er vanskelig å få sove igjen etter noe slikt. Jeg blir liggende og tenke på fisken i karpesekken. Stengene som fremdeles fisker. Lydene fra juninatta. Det er ikke veldig sjelden jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette her, og det er øyeblikk som dette, når det har roet seg etter svært hek- tiske og actionfylte hendelser, jeg kan komme opp med gode svar.

Det er mange rolige netter mellom hver slik fisk. Altfor ofte blir jeg og Harry Hole liggende der hele natta. Uten at noe annet enn mygg forstyrrer nattesøvnen. Spenningen er alltid der, men det er ikke ofte den blir utløst, og dette er nok det mest frustrerende med dette fisket. Jeg gleder meg, planlegger og pakker. Rigger opp, får ut stengene og setter opp teltet. Jeg fôrer og forbereder meg, og når alt dette er gjort, stengene fisker, det begynner å lukte nytrukket kaffe og roen senker seg, ligger det hele tiden et tykt lag av spenning i lufta. Jeg slapper av og sitter på nåler samtidig. Hele tiden. Runnet, fighten og landingen av fisk hadde ikke vært i nærheten av like nervepirrende uten den- ne sitringen i kroppen i forkant.

Usikkert fiske

Det er alltid bra å være på karpetur. Det er sjelden jeg kan tømme hodet og slappe så mye av som når jeg sitter i stolen med kaffekoppen og ser solen gå ned over vannet. Lydene rundt meg. Lukten av myr, vann og skog. Men på tross av dette, og på tross av alle gode stunder man har gjennom hele turen, er det alltid med et lite stikk av skuffelse at man drar hjem uten fisk. Som karpefisker vet man at fangst er usikkert. Ofte mer usikkert enn når man fisker etter andre arter. Men likevel. Det er surt. Uforløst spenning. Derfor må man ut igjen fort. Både for å oppleve turen igjen, og for å få utløst spenningen. Dessverre tar det aldri slutt. Så fort man får en fisk, får man et enormt sug etter å få en til. Og enda en.

Det er tidlig morgen, og det ligger en bra fisk i karpesekken nede i vannet. Roger er en fin fyr. Han kommer innom med kaffe og skoleboller, og skulle egentlig hatt en pokal. Eller medalje. Mens vi sitter der og prater fisk kommer nok en gang skriket fra nappvarsleren. Pulsen øker automatisk, og på få sekunder er jeg ute ved stengene og kan løfte den det er fisk på. Roger får underholdning for kaffen og bollene, og etter en liten stund står jeg der med nok en bra fisk i håven. «Ikke sååå stor» sier jeg. «Den ække særlig liten heller da…» kommer det tørt fra Roger.

Han hadde i og for seg rett. Fisken blir løftet over på veienettet på matta, og veid til 7,5 kilo. Jeg er litt småsjokkert. En liten overnatting har gitt meg to karper. Begge over min gamle pers. Det er for godt til å være sant. Det er for bra. Det er ikke karpefiske slik jeg kjenner det. Det er et veldig bra øyeblikk. Fiskene blir grundig veid, målt og fotografert, for så å bli gjenutsatt. Det er noe eget ved å se slike fantastiske skapninger svømme rolig tilbake mellom liljene etter å ha fått blitt kjent med dem en liten stund. Det er en følelse av ro og tilfredshet veldig lite kan måle seg med.

Konstant fisketenking

Sportsfiske, om det får nå et visst nivå, er sært. Joda, jeg vet fisking er en folkesport, og at halve Norges befolkning dypper snøret minst en gang i året, men jeg snakker ikke om det. Jeg snakker om gutta som MÅ ut. De som jakter spesifikt etter de store. Eller etter nye arter. De som stort sett tenker fisking hele tiden. De som på vei hjem fra tur begynner å planlegge den neste. Som sagt, et visst nivå… Da er det sært, og i alt dette sære står karpefiske som noe av det særeste og tilsynelatende minst tilgjengelige. Det kan være utstyrskrevende, det kan være kostbart og det tar mye tid. I tillegg er det langt mellom fangstene, i alle fall de store, spennende. Det er ikke et lavterskelfiske. Det krever en del.

Nei, karpefiske, i ytterste konsekvens, der alle havner til slutt, er ingen folkesport. Derimot går det an å gjøre det enkelt. Stang, snelle, krok og en loff er egentlig alt man trenger. Hvis man vet om et sted med karpe da. Å få informasjon om et godt karpevann kan jo også være en prøvelse. Det ligger få lister på internett. Det trengs antagelig tortur på Guantanamo-nivå for å få lurt et godt karpevann ut av en introvert karpefisker. Sannsynligvis vil ikke det holde en gang…

Men det finnes vann som er lettere tilgjengelig. Heldigvis gjør det det. Og det finnes karper som er lettere å be. Det er heldigvis slik at med et lite minimum av kunnskap kan man fint ta med ungene på karpefiske, sørge for at alle får fisk og at det blir en trivelig tur. Det kan til og med være morsomt. Og lærerikt. For både små og store. Barns første møte med sportsfiske, fang og slipp, stillhet ved vannkanten… Det er en fantastisk opplevelse. Og det gjelder å gjøre det enkelt. Å fange ei karpe kan være enkelt. Å skaffe seg karpe som et nummer på ei artsliste er ingen vanskelig sak. Det er å lure de store som kan by på problemer. Og her bør man gjerne ikke lokke med seg utålmodige fireåringer med løfte om storfangst sånn med en gang.

Lytt til erfarne fiskere

Det er også noe som skjærer meg i hjertet når karpa blir redusert til en del av ei artsliste. Den skal liksom ikke være det. For det er noe spesielt med karpa. Den er relativt ukjent for det brede lag av folket. Den kan bli stor, den er sterk og det kan være omtrent helt umulig å få den til å ta agnet. Den er en myteomspunnet sportsfiskeutfordring av de sjeldne, og den er svært vakker. Langt dyktigere karpefiskere enn meg har brukt år av sitt liv på å prøve å forstå karpa, uten å komme av flekken. Det handler om å tenke større, og å lese vannet, været og forholdene for å forstå hva fisken vil gjøre. Som karpefisker blir man aldri utlært. Man kan kjøpe så mye teknisk og avansert fiskeutstyr man bare orker, men man kan aldri kjøpe seg kunnskap og erfaring.

Nå skal ikke jeg skryte på meg store mengder kunnskap og erfaring. Langt ifra. Dette er en observasjon gjort etter å ha brukt en del penger på utstyr opp gjennom årene. Du blir aldri en bedre karpefisker av det. Mer sliten kanskje, etter å ha båret alt utstyret frem til vannet. Men aldri en bedre fisker. Som alltid ellers i sportsfiske, det viktigste man kan gjøre er å lytte til dem som har holdt på lenger enn deg selv. De vet som regel mer. Det nest viktigste er å kunne sile ut den nyttige informasjonen man da får mellom alt bullshittet man samtidig får. Det er ofte det vanskelige. Og det krever også en del erfaring. Så lenge man er åpen for nye ideer blir man en bedre karpefisker for hvert år som går. For som tidligere nevnt er en ting sikkert: Man blir aldri utlært. Aldri!

Jeg har tatt inn agnene, ryddet bort stangstativet og satt stengene opp mot teltet. Jeg sitter og nyter solen med en nykokt kopp kaffe. Utstyret er altså delvis pakket sammen, og må snart bæres i bilen. Men jeg har god tid. Det er liten vits i å stresse på karpetur. Ting får ta sin tid. Det handler om å nyte øyeblikket. Der og da. Spesielt når man ikke får noe, selvsagt. Da er øyeblikket alt man har. Men når man får fisk… Da er øyeblikket noe mer. Da er det ferske minner om bøy i stanga og lyd i bremsen. Fisk i håven og fiskeslim på hendene. Slikt må man suge til seg. Tygge ordentlig på, slik at minnene varer lenger. Det kommer som regel ei arbeidsuke etterpå. Den blir det lettere å jobbe seg gjennom med slike minner i bakhodet.

Del dette:
Prev Verdens kjempefisker samlet på et sted
Next Dinner is served

Comments are closed.