Han har fisket laks siden 80-tallet, med mektige Gaula som hjemmebane. Nå nærmer pensjonisttilværelsen seg med stormskritt, men Tor Stræte har ikke tenkt å gi seg av den grunn. Ikke på langt nær. Bli bedre kjent med selveste Sølvreven.

Av: Endre Hopland

– I utgangspunktet så jeg egentlig på laksefiskere som noen rare skapninger, noen innsnevra tullinger som gikk og vaste langs elva hver sommer. Og så skulle jeg altså bli en slik en selv, ler Tor Stræte, bedre kjent som Sølvreven, Silver Fox eller gjerne også bare Silver.

61-åringen er i sitt ess når han vandrer langs Gaulas bredder, og her er han et kjent fjes. Engasjert er han også, både i elven og som ivrig skribent og debattant på diverse fiskerelaterte forum på nettet. For eksempel er tråden «Sølvreven jakter på gigalaksen» er et av de lengstlevende emnene i Fiskersiden.no sin historie, og foran hver laksesesong begynner innleggene å strømme på igjen.

I løpet av mer enn et kvart århundre med aktivt fiske etter storlaks i elv har Stræte lært seg de fleste triksene som finnes i lærebøkene, og det er ikke få kjemper han har dradd på land siden den spede starten i Nordelva på midten av 80-tallet. Om et par dager sparkes årets laksesesong i gang, og Sølvreven er selvsagt klar som et egg.

– Vondt å være laksefisker

– Det er faktisk kvelden før det hele braker løs som er den artigste. Da er stemningen helt spesiell. Fisket starter jo ved midnatt, men tiden da jeg satt ved bredden og talte sekunder er over. Jeg fisker ikke om natten, men når morgenen kommer er jeg klar. Fisket er ofte best tidlig på morgenen, og personlig liker jeg at det er litt sol også, forteller han.

Men selv om ikke den rutinerte laksefiskeren er førstemann uti når startskuddet går 1. juni, kan du være helt sikker på at mannen er i laksemodus.

– Alle laksefiskere har det veldig vondt når de er på arbeid i sesongen, og slik er det for meg også. Da tenker vi bare elv. Vi må ikke nødvendigvis fiske, men vi må være der, se på vannstand og om folk får fisk. Det er opplagt en sykdom, ler han.

For Sølvreven selv begynner det så smått å rykke i armen når 17. mai-toget har passert. I tiden etter nasjonaldagen går han inn i en helt spesiell sinnsstemning, og disse to siste ukene før sesongstarten bruker går han til å gå over alt av utstyr.

– Jeg er egentlig treg, for det er mange som gjør alle forberedelser i løpet av vinteren. Selv liker jeg å ta siste finpuss i mai, og pakke bilen dagen før. Så handler det bare om venting, sier han.

Femundsmarka og Nidelva

Det var to engasjerte bestefedre som fikk unge Tor Stræte interessert i fiske. 61-åringen, som opprinnelig er fra Røros men som har vokst opp og blitt boende i Trondheim, var med morfaren sin i Femundsmarka fra han kunne gå på beina. Hos farfar i Trondheim var det Nidelva og de store ørretene som en gang var vanlige her som gjaldt.

– Interessen ble vekket tidlig, og fisket ligger i blodet. I tillegg til besteforeldre hadde vi også foreldre som var veldig flinke til å ta oss med ut i naturen. Det var slik oppveksten vår var, så det sa seg egentlig selv at fisket kom til å henge med oss også i det voksne liv, forteller han.

Stræte er krystallklar på at dette er veien å gå, også i 2014.

– Gi barna en fiskestang så snart de kan holde den selv, og ta de med ut i naturen. Fiske er verdens fineste hobby, og det må de oppvoksende generasjoner få muligheten til å lære, sier han.

Mektige Orkla

At han skulle drive med fiske forundret ikke Stræte selv i særlig grad, men at det var laksefiske som skulle bli det helt store hadde han derimot ikke sett for seg. Her var det faktisk tilfeldighetene som rådet mer enn fornuften, noe han er glad for i dag.

– Det var broren min som først ble dradd med på laksefiske av en nabo. Turen gikk til Nordelva, og broderen fikk seg noen smålakser. På denne tiden holdt jeg på å bygge hytte i nærheten av elven, og tenkte at dette laksegreiene måtte jo jeg også prøve. Jeg fikk fire smålakser på første tur, og dermed var jeg egentlig hektet. Det ble mange flere turer til smålakselven, samt laksedorging i sjøen, og jeg skjønte jo raskt at det var mer fres i laksen enn i ørreten, sier Stræte.

Det er likevel turen til sone 3 i Orkla tilbake i 1987 han ser på som den egentlige laksedebuten sin. Sammen med en kollega tok han den mektige elven fatt, og uten noen som helst peiling på hvordan han skulle lande en laks på ti-tolv kilo, fikk han seg selvsagt i en slik fisk.

– Det gikk som det måtte gå, men jeg fikk meg en trøstefisk på syv kilo litt senere, sier han.

Gave fra broren

1988 passerte uten nevneverdig fiske, men i 1989 ble han påspandert årskort i Gaula av broren. Etter dette har han egentlig ikke sett seg tilbake.

– En kan vel nesten si at det er hans skyld, ja. Livet tok en helt ny vending da jeg begynte å fiske i Gaula, og med unntak av et par år har jeg hatt sesongkort her siden slutten av 80-tallet, forteller han.

Sølvreven er slett ikke den eneste laksefiskeren som har forelsket seg i Gaula. Grunnen, mener han selv, er at dette både er en av de beste storlakselvene i landet, og den flotteste.

– Gaula har en veldig lang, lakseførende del, og her er det veldig mye laks som passerer. I tillegg er andelen storlaks betydelig. For egen del er jeg også veldig glad i bunnen her, som har mye rullestein. Det er stor høydeforskjell i elven, noe som betyr tunge stryk og harde brekkanter. Jeg liker det best når elvene har skikkelig strøm. En skal kjenne at en er på laksefiske, forteller Stræte.

Det faktum at Gaula ikke er klusset med i kraftproduksjonsøyemed trekker også opp.

– Til tross for at elven er urørt er den likevel uforutsigbar, og kan variere fra 30 til 700 kubikk i løpet av bare et par timer. Det er fascinerende greier, sier han.

Markfisker

Gaula er den perfekte markelv, og det er da også mark Stræte har fisket klart mest med gjennom en lang karriere med laksen i hovedrollen.

– I mine øyne er markfiske det klart mest utfordrende en gjør med en fiskestang i elv. Alle kan få fisk på mark, men å mestre kunsten fullt ut tar tid å lære seg. Jeg fisker også en del med sluk, tubefluer og småfluer, men de to sistnevnte blir fisket bak en dupp. På denne måten dekker en hele bredden på elven på en god måte. Mange sverger til fluestang, men det har ikke jeg brukt mye tid på under laksefiske, sier han.

For Stræte sin del handler sommeren i stor grad om laks, men det er på ingen måte slik at han blir sur og grinete om det ikke er han selv som plukker den største sølvbarren.

– Nei, en av de viktigste grunnene til at jeg reiser oppover i elven er jo det sosiale. Ved elven prates det laks, og vi fiskere har det veldig koselig sammen. Ved bredden blir en også kjent med mange nye mennesker, og dette er en viktig del av laksefisket. Å stå i elva og kaste i timevis i strekk sliter en bare ut. En må ta seg tid og nyte livet når en fisker laks, forteller han.

– Real kjerring

Når han får tenkt seg litt om mener Stræte fremdeles at laksefiskere er en gjeng med tullinger.

– Vi er jo så ensformige som det er mulig å være. Vi prater laks i elven, på arbeid og hjemme hos kjerringa. Ja, tullinger er nok den beste beskrivelsen, gliser han.

Selv hevder Sølvreven å ha roet seg betraktelig de siste årene.

– Jeg fisker innimellom, men er ikke oppe hver dag lenger, slik jeg var før. Jeg jobber nemlig fremdeles mye, og har en del rare skift. Tre-fire turer for uken blir det likevel, sier han.

Stræte, som er godt gift og har to voksne døtre, livnærer seg bak rattet på trønderske rutebusser. Han er krystallklar på at en ikke kan slå seg på laksefiske om en ikke har tid til rådighet.

– Det er ekstremt vanedannende greier, og en må ha en skikkelig real kjerring for at en skal få utløp for galskapen. Heldigvis for de som sitter hjemme varer bare sesongen fra 1. juni til 31. august, ler han.

105 laks på en sesong

Navnet Sølvreven er like godt kjent i den norske internettfiskeverden som langs Gaulas bredder.

– Det kom jeg faktisk på selv, og det ligger ikke noe mer bak det enn at jeg er gråsprengt i håret. Jeg har aldri tatt meg selv så veldig høytidelig, så det er bare moro at navnet har blitt hengende med meg. Danskene i elven kaller meg bare for Silver, og det passer jo bra i en lakseelv. Det er jo sølv vi er på jakt etter, forteller han.

Stræte sin beste sesong noen gang kommer han aldri til å glemme. Det var tilbake i år 2000, og det var enorme mengder laks på elven.

– Det året fikk jeg alene 105 laks. Det var markflom, og jeg fisket enormt godt på en spesiell plass. I løpet av en magisk morgen fikk jeg også tre laks over ti kilo, erindrer han.

Laksepersen er på solide 17,2 kilo. Denne ble tatt under åpningsdøgnet i 2008, på et av de aller første kastene han hadde i elven dette året.

– Det var mye snøsmelting tidlig det året, og varmt vær. På dagtid gikk elven med 500 kubikk isvann, så da ventet jeg med å fiske. Til kvelden sank vannstanden, og på 150 kubikk hugg storlaksen, forteller han så detaljert at en skulle trodd det skjedde i går.

– Det er merkelig med det, men en husker de store godt, gliser Stræte, som til tross for respektabel pers fremdeles jager 20 pluss-fisken.

Gode tips

Noen dager før startskuddet for årets sesong går, har Sølvreven, eller i dette tilfellet ringreven, flere gode tips å komme med til alle de som skal ut å prøve seg på laksen.

– Gjør deg kjent med elven du fisker i og vannstanden her. Lytt til erfarne fiskere på stedet, se hva folk fisker med og hvor de får fisk. Og fisk for all del i økter. Ikke stå for lenge på samme plass, om du ikke kjenner aktivitet nokså kjapt flytter du på deg. Bruk hele valdet du fisker på, og varier fisket ditt. Husk at elven forandrer seg mye fra år til år. Det er ikke gitt at du får fisk samme sted i 2014 som du fikk i 2011 på halvannen meter høyere elv, forklarer han, og poengterer i samme rennet at en alltid må tilpasse fisket etter forholdene om en skal ha noen som helst mulighet for suksess.

Lærer opp ungdommen

Stræte er en av disse skikkelsene en skal følge nøye med på dersom en selv ønsker å bli en bedre laksefisker. Han ville aldri funnet på å si noe slikt selv, men det trengs heller ikke. Sølvreven er nesten som en institusjon å regne i Gaula, enten han vil det selv eller ikke.

– Personlig synes jeg det er veldig viktig å la nye fiskere få komme til i elvene, og det artigste jeg vet er å lære unge folk å fiske laks. Heldigvis fisker jeg på et vald der grunneierne tillater at ungdom under 16 år fisker gratis sammen med voksne. Dette er jeg en stor tilhenger av, for det er ingen hemmelighet at det koster å fiske laks i elv. Det er få ungdommer som har råd til et årskort, og det er veldig dumt. Når det er lommeboken som råder er det klart det blir forgubbing i elven. Det er jo bare gubber som har råd til å fiske, sier den mangeårige laksefiskeren.

Årets sesong har han god tro på, og håpet om gigalaksen på over 20 kilo kommer til å leve så lenge han er i stand til å sende en markklyse ut i Gaulas strie strømmer. Hvis det ikke smeller allerede i år, da…

1 of 3

I motsetning til de aller fleste mennesker må hver enkelt av havets innbyggere selv oppsøke, fange og drepe den maten de trenger for å overleve.

Av: Rudolf Svendsen, uwphoto.no

Et unntak er oppdrettsfisken, som spiser «sivilisert» mat i form av pellest. Dette fôret stammer riktig nok også fra døde dyr, men faller likevel innunder den samme kategorien som altfor mange mennesker i dag ser på som akseptabel mat. Dyrene maten er laget av er drept av andre og behandlet til det ugjenkjennelige, ikke helt ulikt våre populære farseprodukter. Gjennom slik mat fjerner vi både oss selv og oppdrettsfisken fra naturen, og glemmer hvordan samspillet egentlig fungerer. I havet gjelder heldigvis de gamle naturlovene. Her er det spis eller å bli spist det handler om. På mine mange dykk har jeg ofte vært vitne til små undervannsdrama der noen har måttet bøte med livet for at andre skal kunne fylle magen. Dette har igjen gitt krefter til å føre slektene videre. For de aller fleste av havets skapninger er livet fullt av farer, og den som er jeger i det ene øyeblikket kan fort være bytte i det neste. I døden er de likevel like, og alle en naturlig del av livets kretsløp.

1 of 12